Audgunn Oltedal

Vesentleg og viktig? Om profesjonsverdiar i journalistkvardagen

IJ-forlaget, 2012

Viktig bok om hva som er «viktig» i journalistikken

Det blir tatt for gitt at kvalitetsjournalistikk kjennetegnes av at den tar for seg det som er viktig og vesentlig i samfunnet. Nettopp derfor pirret denne boken min nysgjerrighet. Den vil utfordre slike sannheter. «Viktig» og «vesentlig» er honnørord vi ofte hører når man skal beskrive journalistikken. Eller som i dette tilfellet, når honnørord skal brukes normativt i en debatt om journalistikkens verdigrunnlag. Men når disse begrepene både er vage og blir tatt som en selvfølge, er det risiko for at dette blir fine pynteord med liten kraft som etisk guide for journalistisk hverdagspraksis. Dette gir i hvert fall oppspillet til en spennende diskusjon.

Forfatteren Audgunn Oltedal, førstelektor ved journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus, skriver avslutningsvis at hennes ønske med boken har vært å skape engasjement for yrket. Og videre: «å setje i gang nye refleksjonar og resonnement om kva som er viktig å få vite noko om.» Dette er derfor en debattbok, og med journalister, redaktører, journaliststudenter og deres lærere som målgruppe. Presiseringen betyr at det er viktigere å vurdere hva boken greier å formidle enn å kritisere spesifikke detaljer i arbeidet. Det legges stor vekt på intervjuer med 29 redaktører og journalister i ni aviser over et bredt spekter fra Finnmarken til VG, samt TV2. Det kan stilles noen spørsmålstegn ved hvordan dataene presenteres og fortolkes, for eksempel marginale kvantitative observasjoner på enkeltavisnivå. Men på den annen side er forfatteren beskjeden på vegne av sitt materiale når hun beskriver det som lite. Inntrykket er tvert imot at sitatene fra disse intervjuene både gir dybde og nyanser som bygger godt opp under forfatterens hovedanalyse. Uansett, boken utgir seg for å være et debattinnlegg, og pedagogiske grep i presentasjonen er åpenbart gjort ut fra hensyn til målgruppene.

Boken har fire hoveddeler. Først, en gjennomgang av teorier og begreper, der særlig yrkesetikken skrives inn som det sentrale element i den journalistiske profesjonen. I andre del kommer intervjuobjektene til orde, og fra flere ulike perspektiver drøftes det hvordan «vesentlig» fungerer som nyhetskriterium. Videre, i del tre, undersøkes det hvorvidt vesentlighetskravet gjør at pressen oppfyller sin samfunnsrolle om å bidra til mangfold. Dette bygger også mye på intervjuene. I del fire kommer forfatterens subjektive stemme mer frem der hun vurderer og kommer med forslag til profesjonsverdier for journalistikken. For øvrig er teksten delt inn i over 20 kapitler. Sånn sett er det tydelig hva som til enhver er temaet i en sammensatt analyse, noe som er leservennlig.

Bokens styrke ligger i de mange spennende temaene som er debattert, og hvordan drøftingene berikes og nyanseres med intervjuer fra virkeligheten. En smakebit på dette er analysen der intervjuobjektene har lagt frem fem eksempler hver på saker de mener er vesentlige. Forfatteren kategoriserer dette videre, og ender opp med de fem gruppene «hendingar», «avsløring», «systemkritikk», «opplysning» og «positive saker». Disse kategoriene anvendes i flere diskusjoner. Et poeng er at når honnørordene spesifiseres med slike mer operative merkelapper, da dukker også uenighetene opp. Da blir det synlig hvordan journalister vurderer saker ulikt, ikke minst fordi de utøver yrket i mediehus med ulike tradisjoner.

Enkelte steder kommer boken også innom vurderingen om hvilket innhold i mediene som ikke er viktig eller vesentlig. For eksempel blir det poengtert at så godt som ingen av eksemplene intervjuobjektene trakk frem angår sport eller kjendiser. Altså blir det materialet ikke kategorisert som viktig eller vesentlig. På akkurat dette punktet savner jeg en vurdering av alt forbruker- og servicestoffet mediene flyter over av, og som boken knapt vurderer. Kanskje det blir tatt for gitt at det ikke er vesentlig? Siden boken byr på så mange perspektiver, kunne denne drøftingen vært utfordrende særlig fordi enkelte har tatt til orde for at slikt stoff er viktig.

Et interessant funn er at det ikke er riksmediene, men regionale og lokale aviser som trekker frem «positive saker» som vesentlige. Det gjenspeiler at disse avisene har en annen rolle og fungerer i en annen type samspill med sine lesere enn riksmediene gjør.

En spennende diskusjon er også den om mediene som geografiske produkter, og hvordan det påvirker vurderingene av hva som er viktig å dekke. En lokalavis som dekker flere kommuner kan for eksempel pålegge seg et krav om at de skal ha stoff fra samtlige steder hver dag. Det kan bli en tvangstrøye som gir underlige nyhetsprioriteringer, og som forfatteren fremstiller som en konsekvens av kommersielle krav til nyhetsdekningen.

Videre utfordrer analysen til grunnleggende refleksjon om journalistikkens valg av stoff og vinklinger. Forfatteren drøfter om medienes nyhetsformat i seg selv bygger opp under deres samfunnsrolle. Kravet om mangfold og objektivitet gjør at journalistikken typisk orienterer seg mot debattene og uenighetene. Men hvor blir det da av dialogen, den konstruktive samtalen? Det samme gjelder journalistikkens krav om å fange oppmerksomhet. Står det også i motsetning til det å fylle sin samfunnsrolle? Her byr boken på en del fine og nyanserte analyser hvor mange stemmer slipper til, og hvor det absolutt ikke er konsensus.

Boken byr på flere spennende debatter det ikke er plass til å gå inn på her, for eksempel om vesentlighet kan måles, og om betydningen av journalistens egne verdier i møte med profesjonelle verdier.

Bokens første del fremstår også som et solid arbeid, blant annet med refleksjon rundt definisjoner og teorier. Men akkurat her blir også en svakhet synlig, og det er at hele arbeidet er skrevet «fra innsiden». (Innvendingen gjelder ikke bare denne boken, men mye av det som skrives om medier). Journalistikkens egen definisjon av profesjonsetikk legges til grunn, og materialet er uttalelser fra redaktører og journalister om journalistikk. I et av kapitlene trekkes det inn en annen yrkesgruppe som i stor grad bruker skjønn om hva som er «vesentlig», nemlig juristene. De har lange tradisjoner og erfaringer med dette, og det spilles opp om journalistikken har noe å lære av den profesjonen. Det er spennende lesing. Disse utfordringer fra utsiden kommer likevel ikke opp igjen når boken konkluderer. Men sagt på en konstruktiv måte, her er det potensial til å utvikle enda mer og spennende debattstoff.

En annen motforestilling går mot avslutningskapittelet med forslag om profesjonsverdier. Her mener jeg det i bokens sluttsats trekkes inn mange flere temaer enn det som har vært drøftet gjennom analysene. Dermed blir avslutningen litt løsrevet i forhold til den øvrige teksten. Men man skal ikke la det stå i veien for å la seg utfordre av analysene boken byr på.

Det er for øvrig ikke vanskelig å finne momenter man kan være uenig i. Det er positivt siden det er en debattbok. Forfatteren har heller ikke vært redd for å la motstemmene komme til orde i teksten. For eksempel er det tilløp til en spennende passasje der intervjuobjektet Bernt Olufsen, VGs tidligere redaktør, ikke ville svare på spørsmålene om nyhetskriterier, men i stedet la til grunn andre kriterier for sitt svar. Det er et eksempel på at boken innfrir det den sier den vil, å skape refleksjon rundt journalistikkens verdigrunnlag.