Hvorfor skal man ha forskere, studier og utdanninger i retorikk? Vi har jo allerede medievitenskap. Og litteraturvitenskap. Og klassisk. Og masser av diskursanalytikere, semiotikere og sosialpsykologer.

Ifølge Platons Sokrates har retorikk ikke engang noe emne og er derfor slett ikke noe fag. Det er en slags akademisk versjon av det tv-showet som Jerry Seinfeld og George Costanza en gang skapte. Som Costanza begeistret utbrøt da han fikk ideen som ingen hadde tenkt på tidligere: «It’s a show about nothing!» Jeg er ikke sikker på om Aristoteles ville ha forstått George Costanzas begeistring. Ingenting handler om ingenting. Heller ikke retorikk. Aristoteles definerer retorikken som evnen til i enhver sak å se hvilke muligheter vi har til å overtale.

Oppgaven for retoriske studier er å undersøke dette. Det er nemlig mulig å «studere årsakene til at folk lykkes – noen av rutine, andre ved slumpetreff. Og alle vil vel si seg enige i», skriver Aristoteles, «at dette er det et fag har til oppgave». Tenker man over disse ordene, forstår man hvor viktig det retoriske studiet er. Evnen til både å forstå kommunikasjon og til selv å kommunisere er sement og stein i oppbygningen av menneskelige samfunn og relasjoner.

Det ser ut til at også politikere og utdanningsbyråkrater har forstått dette. Da jeg for mange år siden begynte å arbeide på Universitetet i Bergen, var det ikke mye som tydet på at norske skoleelever ble trent i å ta ordet og holde det. Det kunne være en tærkrummende opplevelse å høre på studentpresentasjoner – ja egentlig på alle former for presentasjoner fra alle slags mennesker. Men nå er retorikk kommet inn i skolenes læreplaner. Interessen på universiteter og høgskoler har vokst støtt de seneste 15–20 årene. Og både Oslo og Bergen har nå universitetsutdanninger i retorikk.

Jeg tror at de fleste studenter forlater disse utdanninger som mer etiske retorer og mer moralsk etterrettelige talere enn da de begynte. Det høres både pompøst og naivt ut, men det er ingen tvil om at retorikkstudiet gjør noe med studentene. Det har jeg selv erfart, både som student på institutt for retorikk i København og som leder av Retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen.

Flere av studentene begynner med en vag forestilling om at de blir i stand til å overbevise alle om alt, og alltid få viljen sin. Men de lærer fort at retorikk både er en kunst og en vitenskap. Det finnes vitenskapelige retningslinjer for påvirkning. Men det finnes enda flere unntak. Man kan ikke lage oppskrifter for overtalelse. Enhver situasjon, enhver tale og ethvert menneske er unik og må vurderes på nytt hver gang. Jo mer studentene lærer om retorikk, desto mer vet de om seg selv – og om menneskets essens. For den retoriske evnen til å forstå og formidle er et vesenstrekk ved oss alle.

Hvem, hva, hvem, hvilken og hvilken

Men likevel: hvorfor retorikk, når vi har medievitenskap? Hva er egentlig forskjellen? Litt forenklet kan man si at mens medievitenskapen studerer de rammene som mediene legger for det å overbevise og utføre kommunikative funksjoner, så studerer retorikken hvordan mennesker bruker medier til å overbevise og utføre kommunikative funksjoner.

Noen av forskjellene kan bli tydeligere gjennom Harold Lasswells formel for hvordan man beskriver en kommunikasjonshandling: «Hvem sier hva til hvem gjennom hvilken kanal med hvilken effekt»

I både retorikken og medievitenskapen studerer man alle fem elementer (avsender, budskap, mottaker, kanal, effekt). Men det man ser på, og måten man undersøker det varierer. I det første leddet, (avsenderen) er medievitenskapen især opptatt av medieinstitusjonene, og deres struktur, økonomi, organisering, kultur og arbeidsprosesser, samt de juridiske og politiske rammene som regulerer dem. I forhold til dette har retorikken tradisjonelt et mer begrenset avsender-perspektiv sett i en mer situasjonell forståelse. En avsender opplever et «påtrengende problem», noe som ikke er som det bør være, og forsøker å endre det med kommunikasjon. Hvor medievitenskapens fremgangsmåter i dette leddet fortrinnsvis har vært samfunnsvitenskapelige, har retorikkens fortrinnsvis vært humanistiske. Medievitenskapen har søkt strukturelle og institusjonelle forklaringer, retorikken har lagt mer vekt på avsenderens bakgrunn, intensjoner, handlekraft («agency») samt situasjonelle muligheter og utfordringer.

I det andre leddet («hva») studerer både medieforskere og retorikere ytringene, deres former og genre, deres innhold, uttrykk og estetikk, samt de retoriske grepene som former og preger ytringene. Her ligger medievitenskapen og retorikken nærmest hverandre i objekt og metode. Det er tekstene, talene, filmene, hjemmesiden, kommunikasjonen i seg selv som undersøkes. Selv om medievitenskapen også har tradisjon for kvantitativ innholdsanalyse, dominerer en humanistisk, tekstanalytisk tilnærming i begge fagene. Denne tradisjonen er den sterkeste i retorisk forskning: De nære, konkrete undersøkelser av budskapene og deres overbevisende momenter. Hva er innholdet og argumentene, hvordan er teksten bygget opp, utformet og formulert, hva er stilen og hvordan presenteres budskapet? Meningen er som regel ikke å forklare effekten eller å gi en oppskrift på retorisk suksess, men heller å gi en fyldig beskrivelse av retoriske situasjoner og handlinger, som kan bidra til en bred og variert forståelse av menneskets retoriske handlingsrom.

Hva angår mottakeren, («til hvem»), kan retorikerne etter alt å dømme skryte på seg verdens første målgruppe-studie, utført av Aristoteles som i Retorikken beskriver menneskelige karakteregenskaper ut i fra aldersklasser og skjebnevilkår. For eksempel er de unge lett foranderlige og ustadige i sine ønsker. De er tillitsfulle fordi de ennå ikke er blitt bedratt så ofte, og de er fulle av håp, fordi de ennå ikke har lidd så mange nederlag. Derfor er de også lette å bedra. De eldre har nesten den motsatte karakter av ungdommen. Deres erfaring har gjort dem mistroiske og ondskapsfulle og av samme grunn verken elsker eller hater de fullt ut. Fordi livet har ydmyket dem er de skeptiske, fryktsomme og smålige, og begjærer kun det som er nødvendig for å leve.

Mens slike beskrivelser kan gi de fleste et ubehagelig stikk av personlig gjenkjennelse – og kanskje en forklaring av partitilhørighet – har det vært sparsomt med retoriske utforskninger av publikum. Med noen få unntak er de fleste retoriske studier taler- eller tekstorienterte. Og når retorikere faktisk diskuterer mottakerne, er de mest opptatt av publikum som en teoretisk eller tekstlig konstruksjon. De undersøker det universelle publikum (C. Perelman), kommunikasjonens second persona (E. Black), ytringers impliserte eller konstituerte publikum (M. Charland, M. C. McGee), det publikum som overses eller utelates (P. Wander) eller de teoretiserer over tilhørerens kognitive prosessering av budskaper (W Benoit/M.J. Smythe). Kun i begrenset omfang behandler de den faktiske resepsjonen av retorikken. I motsetning til dette har medievitenskapen lang tradisjon for publikums- og resepsjonsforskning med empiriske tilganger som retorikkforskningen dessverre har en sørgelig mangel på. For bortsett fra hederlige unntak som Kathleen Hall Jamieson, er det underlig nok ikke mange retorikere som gjør kvalitative intervju og fokusgruppeundersøkelser.

I studiet av Laswells fjerde ledd («hvilken kanal») er medievitenskapen på hjemmebane. Det er jo nettopp medieforskerne som studerer medier som medier. Men også retorikere er opptatt av kanalen som medium og teknologi; for det gjør en forskjell om man utøver retorikk på en talerstol, i fjernsynet eller online. Hitlers skremmende, utstuderte og emosjonelle utbrudd virker bare kuriøse og latterlige når vi ser dem på Youtube i dag. Siden antikken har retorikere spekulert over hvilken betydning forskjellig teknologi har for kommunikasjonen. Retorikken selv ble betraktet som en teknologi (techne, gr.; ars, lt.), og talen og skriften som kanaler som påvirket retorikken. Det er ikke noen tilfeldighet at mange av medium-teoretikerne er inspirert av retorikken. Tenk bare på Harold Innis, Marshall McLuhan, Walter Ong, Jan Lindhardt i Danmark og Anders Johansen i Norge.

Effekt

Som fag er retorikken beryktet for å være fanatisk opptatt av det femte og siste leddet i Lasswells formel. Siden Platon har retorikken blitt angrepet for å handle om effekt. Kanskje er det ikke så rart, når en av grunnleggerne av fagets gjenkomst i mellomkrigstiden, Herbert A. Whichelns, skriver at den retoriske kritikken har «ett tydelig synspunkt. Den er ikke interessert i varighet, heller ikke i skjønnhet. Den er interessert i virkning. Den betrakter en tale som en meddelelse til et konkret publikum og oppfatter sin oppgave som analyse og verdsettelse av talerens måte å bringe videre sine tanker til sine tilhørere.»

Selv om denne posisjonen bidro til å etablere retorikkens gjenkomst, ble den også kritisert for å være for snever og formalistisk og for å overse betydningen av genre, etikk og publikums innflytelse på taleren. Med postmodernismen fulgte kritikken om et foreldet lineært syn på kommunikasjon, som kanskje var passende for sin tid, men for enkelt i forhold til samtidens sosialkonstruktivistiske innsikter.

I realiteten er det forsvinnende få retoriske studier som handler om effekt – i hvert fall i den betydningen de fleste antar. Det er riktig at retoriske analyser ofte tar utgangspunkt i en antatt virkning eller suksess. Basert på allmenne antagelser om mottagelsen og kvaliteten i talen selv går man ut fra at for eksempel Martin Luther Kings I Have a Dream var vellykket, hvoretter man analyserer retorikken for å vise hvorfor og hvordan den var vellykket. Men kun sjeldent har retorikere forsøkt å undersøke den faktiske virkningen.

Med den konstruktivistiske og konstitutive vendingen i retorikken kom det økt oppmerksomhet om effekt som mer enn fremkallelse av vurderinger, holdninger og handlinger i forhold til bestemte saker. Retorikk ble til et studium av hvordan språk og kommunikasjon kontinuerlig skaper, gjenskaper og transformerer vår sosiale verden. Det er en grunnleggende retorisk innsikt, men den er vanskelig å etablere empirisk, og retorikkforskningen tar ikke særlig ofte i bruk det arsenal av metoder som medieforskerne og sosialpsykologer flittig benytter. Her er det mye retorikken kan lære av medievitenskapen. Først og fremst i forhold til samfunnsvitenskapelige metoder og publikumsstudier.

Min gamle professor i retorikk fra Københavns Universitet, renessansemennesket Jørgen Fafner, ville antagelig ikke ha likt at jeg flørter med de litt hardere vitenskaper. Han kritiserte det han kalte for den teknologiske retorikken, som med røtter i sosialpsykologien arbeider på et empirisk-naturvitenskapelig grunnlag. Slik «scientific rhetoric», skriver han, er en sann selvmotsigelse. Dens mål er å finne prinsippene som kan forutsi om en gitt kommunikasjon vil ha den ønskete effekten på en definert mottagergruppe. Men den befinner seg langt fra den humanistiske retorikken som Fafner bekjente seg til. For ham var retorikken en filosofisk gjennomtenkning av veltalenhetens forutsetninger.

Med det mente han «de prinsippene vi må følge, hvis våre meninger skal trenge gjennom». Målet for retorikkvitenskapen er å gi forståelse for det grunnlaget veltalenheten hviler på. Fordi denne forståelsen samtidig er en forståelse av mennesket som et språklig erkjennende og handlende vesen, blir retorikken for Fafner til en humanistisk grunnvitenskap.

Ikke desto mindre har medievitenskapen en metodologisk tradisjon som mange retorikere kan lære av og utnytte. Men det er også innsikter i retorikken som medievitenskapen kan dra nytte av. Her skal jeg bare nevne tre: Retorikkens situasjonelle forståelse, dens argumentasjonslære og dens funksjonelle perspektiv.

Situasjon

Det finnes både retoriske studier som i makro-perspektiv behandler kommunikasjon historisk og strukturelt og studier som i mikro-perspektiv undersøker retorikken gjennom detaljerte analyser av språkbruk. Men kjennetegnet ved de fleste retoriske studier er deres kontekstuelle behandling av hvordan bestemte mennesker i bestemte situasjoner konkret handler gjennom kommunikasjon for å påvirke andre mennesker.

For retorikeren gir funksjonen og betydningen av ytringer bare mening hvis vi forstår den retoriske situasjonen de fungerer i. Ta denne kommentaren som statsminister Tony Blair ga om sin kone Cherie Blair i sin avskjedstale i 2006:

At least I know she isn't going to run off with the guy next door.

Hva betyr denne ytringen? Vel, for det første vil en retoriker ikke primært være interessert i hva den betyr, men i hvilken funksjon den utfører – og hvordan den utføres. For det andre mener retorikeren at både betydning og funksjon er ubegripelig uten konkret, kontekstuell, kunnskap om situasjonen som ytringen fungerer i.

Blair hentyder til en bemerkning fra sin kone som angivelig hadde avferdiget finansminister – og kommende statsminister – Gordon Brown som en falsk løgner, etter at han hadde uttalt at det var et privilegium å arbeide med Tony Blair. Å forstå retorikken i en slik kommentar er umulig uten en grundig forståelse av den konkrete situasjonen. For eksempel er det helt avgjørende å vite at finansministeren alltid bor i Downing Street 11, vegg i vegg med statsministeren.

Derfor er retorikeren opptatt av situasjon og kontekst. For uten forståelse av disse forholdene vil kommunikasjonen ikke gi mening og dens funksjon vil ikke bli forstått. Særlig viktig er den kontekst som retorikere kaller «den retoriske situasjonen», som er situasjoner med visse påtrengende problemer («exigences») – feil eller ufullkommenheter – som inviterer til og kan behandles med retorisk kommunikasjon. Ofte vil denne retorikken skape nye påtrengende problemer slik at retorisk kommunikasjon kontinuerlig skaper og skapes av retoriske situasjoner, samtidig som retoriske situasjoner skaper og skapes av retorisk kommunikasjon.

Argumentasjon

Et annen retorisk innsikt som medieforskere kan dra nytte av er synet på praktisk argumentasjon. Først og fremst at argumentasjon gjør en forskjell og derfor bør studeres konkret. Ikke alle gjør det. I en anmeldelse av boken I valgkampens hete. Strategisk kommunikasjon og politisk usikkerhet la retorikeren Christian Kock frem sine «egne naive fordommer om politologers syn på politisk kommunikasjon». Han var klar over at de kanskje var falske, men det var ikke mye i boken som demonstrerte deres falskhet. Kocks antagelser var:

  1. Hva politikere og partier konkret sier i deres kommunikasjon er likegyldig.

  2. Folks meningsdannelse ved valg, og i det hele tatt, påvirkes ikke av argumentasjon.

  3. Teksters konkrete innhold og uttrykksform kan ikke og skal ikke analyseres.

For retorikeren er det motsatte tilfellet: Det som konkret sies i kommunikasjon er viktig, fordi folks meningsdannelse påvirkes av argumentasjon, og derfor bør vi nøye studere ytringers konkrete innhold og uttrykksform.

Det er kanskje særlig hos politologer som undersøker velgerbevegelser og valgkommunikasjon at Kocks tre fordommer har mest sannhet i seg. Som regel utføres det deskriptive redegjørelser for

hvem som gjorde hva, og hvordan velgerne fordelte seg, og hvilke grupper som gjorde hva, og velgernes bevegelser blir forklart med regjeringens handlinger og dumheter; grunnleggende, ser det ut til, så vinner dem som best har klart å gi velgerne hva de vil ha. Men hva som har fått velgerne til nettopp å ville ha det de vil ha, og særlig hva som har fremkalt forandringene, er ofte gåtefullt.

Når det endelig gjøres forsøk på forklaringer, skriver Kock, får vi bare faktorer som hører inn under samfunnsbeskrivelse: demografi, økonomi, næringsstruktur og utdanning. Til dette kan vi tilføye medievaner og kulturelle preferanser. Forklaringen er aldri at noen hadde gode, overbevisende argumenter og fremsatte dem på troverdig vis.

Men hvis vi virkelig ønsker å forstå de holdningsendringene som skjer over tid, må vi forstå de påvirkninger og endringer som skjer underveis i konkrete situasjoner. Selv om bestemte ytringer i bestemt situasjoner – en tale, en debatt, en reklame, et nyhetsinnslag – ikke nødvendigvis endrer menneskers holdninger der og da, vil de strukturelle og historiske endringene i et samfunns holdninger, normer og verdier bare gi mening for oss hvis vi forstår de enkelte trinn som gav anledning til endringene. Hvordan skal vi ellers forklare slaveriets avskaffelse, aksepten av homoseksualitet, det skiftende synet på EU, eller valget av Barack Obama som president? Argumentasjon forklarer ikke slike endringer alene, men en forklaring som ikke tar hensyn til retorikken, gir bare halve bildet.

Utakt

Forestillingen om at argumentasjon ikke har noen særlig betydning har til og med fått konsekvenser for måten våre politikere kommuniserer på. Hvis en politiker er så uforsiktig å si noe som flertallet er uenige i, vil kommentatorer umiddelbart betegne dette som en politisk tabbe – en dum strategisk feiltagelse. Politikeren blir belært om at han «står for langt fra sine velgere» og at han «er i utakt med befolkningen». Med et slikt syn på argumentasjon er det verken grunn til å ha politikere eller parlamenter. Da kan vi like gjerne erstatte statsministeren med sjefen for et opinionsinstitutt og skifte våre parlamentarikere ut med intervjuere og analytikere. De kan så kartlegge den offentlige meningen i alle saker, slik at teknokrater kan implementere den politikken – eller hva vi kan kalle det – som offentligheten virkelig ønsker.

Og desto mer mediene kritiserer politikerne for å være i utakt, desto mer gir de opp troen på at de kan overbevise folket om noe som helst. Forestillingen om en politisk visjon, noe man vil overbevise velgerne om, er vekk. For det finnes ingen tro på at man kan få velgerne på andre tanker enn dem de allerede har. Lederne har gitt opp å lede, fordi de ikke lengre tror på at man kan lede med ord og overbevise med argumentasjon.

Men retorikk og argumentasjon gjør en forskjell – også når man har ryggen mot muren. Talen «A more perfect union», som Barack Obama holdt under det amerikanske primær-valgkampen i 2008 er et godt eksempel. Obamas pastor, Jeremiah Wright, hadde i sine prekener gitt noen temmelig oppsiktsvekkende uttalelser: hevdet at USA kunne takke seg selv for terrorangrepene 11. september, anklaget USA og Israel for å føre terrorpolitikk i Midtøsten, og påstått at afroamerikanere, som protest mot den behandlingen de har fått i USA, i nasjonalsangen ikke burde synge «Gud signe Amerika», men derimot «Gud fordømme Amerika».

Det vekket rasespørsmålet. Saken ble til et personspørsmål om Obama og Wright, og alle ville ha Obama til å fornekte sin pastor. Av frykt for konsekvensene ble Obama rådet til ikke å gå inn i den betente debatten. Hans politiske budskaper ville drukne i støyen om hvem som sa hva, mente man. Alle vil bli fanget inn av mediedramaet og glemme saker som helsevesen og arbeidsløshet. Virkelig å imøtegå anklagerne ville kreve nyanserte resonnementer – og det er en umulighet i vår tids mediesamfunn.

Men Obama valgte en annen vei. Han konfronterte saken og plasserte pastor Wrights uttalelser, ja hele rasespørsmålet, i en større nasjonal sammenheng:

I can no more disown him than I can disown the black community. I can no more disown him than I can my white grandmother – a woman who helped raise me, a woman who sacrificed again and again for me, a woman who loves me as much as she loves anything in this world, but a woman who once confessed her fear of black men who passed by her on the street, and who on more than one occasion has uttered racial or ethnic stereotypes that made me cringe. These people are a part of me. And they are a part of America, this country that I love.

Å avvise Wright som en «crank or a demagogue», sa Obama, ville være å gjøre den samme feilen som pastoren hadde gjort i sine fornærmende prekener om USA: å forenkle, stereotypifisere og forsterke det negative så mye at det forvrenger virkeligheten. Talen overskred den konkrete mediedebatten og gjorde Wrights uttalelser til et symptom på et mer grunnleggende problem: En nasjon som ikke ennå er perfekt. Ordene fikk amerikanerne til å løfte blikket. De flyttet oppmerksomheten mot det store perspektivet, og fortalte hvordan befolkningen burde forholde seg til de overordnete politiske utfordringene.

«A more perfect union» ble forfattet av en taler som ikke fulgte de defensive anbefalingene å gjemme seg bort og være musestille når et problem oppstår og man er «i utakt med befolkningen». I stedet holdt han en lang tale. Situasjonen illustrerer både at argumentasjon gjør en forskjell og at talekunsten fremdeles er viktig. Hva Obama oppnådde med talen kunne han ikke ha oppnådd med en pressemeddelelse, et pressemøte, en twittermelding, et fjernsynsintervju eller en artikkel på barackobama.com. Dette kunne bare oppnås ved at et menneske tok personlig ansvar, stod frem og talte som et individ med et budskap som han selv var overbevist om.

Funksjon

Eksemplene med Tony Blair og Barack Obama viser at retorikkens objekt verken er tekster eller ytringer, men praktisk handling gjennom kommunikasjon. Mennesker griper hele tiden inn i verden og forandrer den ved å utføre funksjoner gjennom språk og symboler. Vi angriper og forsvarer oss, unnskylder kanskje; vi anbefaler og fraråder; priser, kritiserer og fremviser verdier; vi minnes og kommer videre etter tap og sorg; vi motiverer, overbeviser, underholder, skremmer, belærer og vekker medfølelse. Slik er det med enhver retorisk ytring eller genre: Den utfører en oppgave. En preken utlegger bibelteksten og styrker menigheten i troen, en bruksanvisning gjør oss i stand til å anvende nye apparater; undervisning gir oss kunnskap og innsikt; en tale får oss til å revidere vårt syn, et brev fra det offentlige får oss til å forstå – og noen ganger utnytte – våre rettigheter som borgere.

Derfor bruker retorikere ord som funksjon, formål eller handling når de definerer retorikken som praksis. Noen beskriver retorikk som den sosiale funksjonen som påvirker og administrerer betydning (B. Brummett); andre som den språklige funksjonen som tilpasser forestillinger og tanker til mennesker og mennesker til tanker og forestillinger (D. Bryant). Som forskningsemne undersøker retorikken hvordan mennesker gjennom pragmatisk kommunikasjon tilpasser seg sine omgivelser (L.F. Bitzer).

For å utfylle disse funksjonene, altså å gjøre nødvendige kommunikasjonshandlinger i samfunnet vårt, benytter vi visse typer tekster eller genrer. Oppgaven til en nyhetsutsendelse er å orientere oss om hva som skjer i verden og hjelpe oss til å forstå den; oppgaven til en politisk tale er å vinne tilslutning; en annonse skal selge; og en forelesning skal engasjere, opplyse og utdanne. Kort sagt undersøker retorikken ikke først og fremst teksters betydninger, men frem for alt deres funksjoner og hvordan de oppfyller dem. Og ikke nok med det, retorikeren er også villig til å vurdere hvor godt en ytring eller tekst utfører sin funksjon: Hjelper nyhetsutsendelsen oss med å forstå verden eller bruker den mest plass på å underholde oss? Gir den politiske taleren gode og overbevisende argumenter for sin sak – eller er han uinspirerende eller demagogisk?

Dette funksjonelle og normative perspektivet er noe av det som skiller retorikken fra medievitenskapen. Retorisk sett er et medium et redskap. Det har ingen funksjon i seg selv, men det kan brukes til å utføre forskjellige funksjoner i forskjellige situasjoner. Fjernsynet kan både opplyse og underholde; det kan avisen, boken og videospillet også. Fremfor å undersøke hvilken form for kommunikasjon bestemte medier fremmer (som at fjernsynet på grunn av sin visuelle dimensjon angivelig forflater og forenkler den politiske debatten), vil oppgaven til en retoriker også være å overveie hvordan et medium kan yte sitt bidrag til en særlig funksjon; hva enten det er å gi opplysning og innsikt, underholde og spre glede, bevege og engasjere – eller det er å overtale.

Litteratur

Aristoteles Retorikk. Oslo: Vidarforlaget. Oversettelse ved Tormod Eide, 2006 [ca. 330 f.Kr.].

Benoit, William L. & Mary Jeanette Smythe. «Rhetorical Theory As Message Reception: A Cognitive Response Approach to Rhetorical Theory and Criticism», i Communication Studies 54, nr. 1 (2003): 96–114.

Bitzer, L. F. «Den retoriske situation», i Rhetorica Scandinavica nr. 3 (1997 [1968]): 9–17.

Black, Edwin. «The Second Persona», i Rhetorica Scandinavica nr. 9 (1999 [1970]: 7–16.

Brummett, Barry. Rhetorical dimensions of popular culture, Studies in rhetoric and communication. Tuscaloosa: University of Alabama Press, 1991.

Bryant, Donald E. «Rhetoric: Its functions and its Scope», i Quarterly Journal of Speech 39, nr. 4 (1953), 401–424.

Fafner, Jørgen. «Retorikkens brændpunkt», i Rhetorica Scandinavica 2 (1997 [1988]): 7–19.

Jamieson, Kathleen Hall. Dirty Politics. Distraction, Deception, and Democracy. Oxford: Oxford University Press, 1993.

Kjeldsen, Jens. Retorikk i vår tid: en innføring i moderne retorisk teori. 2. utgave. Oslo: Spartacus, 2006.

Kock, Christian, «Vi er tværfaglige, men vi kan selv». Anmeldelse av Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud (red.): I valgkampens hete. Strategisk kommunikation og politisk usikkerhet. I Rhetorica Scandinavica nr. 37 (2006): 59–61.

Kock, Christian. «Retorikkens identitet som videnskab og uddannelse», i Rhetorica Scandinavica nr. 1 (1997): 10–19.

McGee, Michael Calvin. «In Search of ‘the People’: A Rhetorical Alternative.» Quarterly Journal of Speech 61, nr. 3 (1975): 235–249.

Perelman, Chaim. The Realm of Rhetoric. University of Notre Dame Press, 1980.

Wander, Philip. «The Third Persona: An Ideological Turn in Rhetorical Theory», i Central States Speech Journal 35 (1984): 197–216.

Wichelns, Herbert A. «Den litterære kritik af talekunst», i Rhetorica Scandinavica nr. 13 (2000 [1925]).