I forrige utgave informerte redaktør Lars Nyre om den store endringsprosessen Norsk medietidsskrift skal gjennom de neste årene: Overgang til ren elektronisk publisering. Avgjørelsen om å avvikle papirtidsskriftet fikk så godt som enstemmig oppslutning både på Norsk medieforskerlags generalforsamling og innad i redaksjonen. I forrige leder innrømmet likevel redaktøren at han «svelger tungt» ved tanken på at papirutgaven skal bli historie, og at han kommer til å savne papirtidsskriftet på samme måte som han savner vinylplater. Hva er det med papiret som innbyr til nostalgi? Er papir noe å savne?

Skrift på papir har vært med på å skape det samfunnet vi lever i. Forskningsformidling i form av bøker og trykte tidsskrift er bare ett eksempel på det. Samtidig har papir etter hvert fått et dårlig rykte. Papir er gammeldags, dyrt og tungvint. Framtiden er digital, og det er god grunn til begeistring!

Som magasinforsker blir jeg jevnlig intervjuet av journalister som vil vite om papirmedier har noen framtid. Nylig har VG Helg blitt pusset opp og A-magasinet feiret bursdag, og i begge tilfeller ble jeg oppringt av selvkritiske journalister fra VG og Aftenposten. De lurte på om det egentlig var særlig smart å legge penger i et papirprodukt. Før man spår papirmedienes snarlige død kan det være lurt å stoppe opp et øyeblikk, og tenke over at papiret også er en teknologi med spesielle og verdifulle egenskaper.

Mitt doktorgradsprosjekt handlet om et gammeldags papirmedium, nærmere bestemt om kvinneblader. Jeg intervjuet noen av ukepressens ivrige og trofaste lesere. Jeg ville forstå hvilken rolle bladlesing spilte i livene deres. Og i vår digitale tidsalder, hvorfor i all verden holdt de fast ved papirmagasinet?

Informantene mine var ikke teknologiske sinker. De brukte datateknologi og internett hver eneste dag, og de var fullt klar over at det finnes gratis magasinjournalistikk lett tilgjengelig på nettet. Mange var innom KK sin nettside, og de synes den var underholdende og festlig. Men, som en informant sa: «Jeg ville jo aldri brukt den til å kose meg med».

Å lese kvinneblader handlet nemlig om kos. Det skulle være avslappende, intenst avslappende. Leserne ville synke ned i sofaen fredag kveld med et glass vin og et blad. Bladet markerte at det var tid for ro og egentid. Datamaskiner ble derimot assosiert med jobb, selv når de ble brukt på fritiden. Datamaskinen forutsatte en aktiv, arbeidende modus, og etter en lang dag foran skjermen ville leserne ha pause. Papirmagasinet hadde det perfekte grensesnitt: leserne ville ha et magasin de kunne holde i hendene, de ville bla fram og tilbake, veksle mellom oversikt og fordypning, og hvile øynene på flater som ikke flimret. Dette var spesielt viktig fordi kvinnebladene ble assosiert med avslapping; det minste snev av ubehag kunne forstyrre idyllen.

Informantenes opplevelse av forskjellene mellom papir og skjerm illustrerer at medier erfares gjennom sansene. Leserne hadde selvsagt også krav og forventninger til bladenes meningsinnhold, men måten de erfarte tekstene på var ikke likegyldig for dem. Mediumteori og fenomenologisk medieanalyse framhever nettopp dette: medienes egenskaper, perseptuelle opplevelser av slike egenskaper, og sanseinntrykkenes sammenheng med andre dimensjoner ved medieerfaringer.

Etter at jeg gjorde min studie har iPad og andre nettbrett slått gjennom. Magasinforlagene lager brettutgaver der de forsøker å fornye magasinjournalistikken ved å utnytte digitale muligheter. Men interessant nok prøver de også å overføre noen av papirmediets egenskaper til brettutgavene. En utfordring er å lage digitale løsninger som får leseren til å bli med inn i magasinets verden og bli der en stund – og det er vanskelig.

Har papirmediets taktile egenskaper noen relevans for et akademisk tidsskrift som Norsk medietidsskrift? Vi vet egentlig ganske lite om når, hvor og hvordan Norsk medietidsskrift blir lest. I diskusjonen om tidsskriftets framtid var nesten alle positive til ren elektronisk publisering, men likevel kom det opp flere momenter som illustrerer papirmediets verdi.

Et poeng handler om tidsskriftets materielle egenskaper. Å få papirtidsskriftet levert i posthyllen er den viktigste fordelen Norsk medieforskerlag tilbyr sine medlemmer. Papirmedier har verdi som selvstendige materielle objekt, og denne verdien kan integreres i bytte- og gaverelasjoner. Digital tilgang formidles gjerne via andre kretsløp. Norsk medieforskerlags økonomi og virksomhet henger altså nøye sammen med det gammeldagse papirtidsskriftet.

Et annet poeng handler om faglig innhold. Vil overgangen påvirke tekstene i tidsskiftet? Forhåpentligvis er svaret ja. Tidsskriftet bør bli bedre fordi digitalisering gir nye muligheter. Samtidig er redaksjonelle kvalitetssikringsrutiner tett forbundet med produksjonsprosessen for papirtidsskriftet, og utfordringen blir å tenke nytt uten å gi slipp på verdifull erfaring. Og, som en tidligere redaktør sa til meg da jeg var ny i redaksjonen: «Når tekstene settes i tidsskriftets mal og trykkes på godt papir er det nesten som om det skjer noe magisk med dem». Nå må vi klare oss uten papirets magi.

Det siste poenget handler om lesing. Er norske medieforskere enig med mine kvinnebladlesende informanter i at å lese på papir er kvalitetstid, mens å lese på skjerm er jobb, stress og hverdag? Kommer Norsk medietidsskrift til å bli brukt annerledes når vi går over til ren elektronisk publisering? Også akademiske tekster kan gi leseopplevelser, og grensesnitt og kontekst er ikke alltid uvesentlig. Redaksjonen har nok aldri hatt noen forhåpninger om tidsskriftets lesere synker ned i sofaen fredag kveld for å kose seg med Norsk medietidsskrift, men nå går vi helt og fullt inn i den digitale arbeidshverdagen.

Brita Ytre-Arne

Redaksjonsmedlem