«Kun et spørsmål er interessant; det er hvorvidt vold i film er skadelig eller ikke». Dette var den første responsen på mitt innlegg om etikk, estetikk og ambivalens i møte med vold i fiksjonsfilm under symposiet «Moral psychology of fiction» arrangert ved Institutt for kunst og medievitenskap, NTNU i september 2012. Siden jeg ble så overrasket over kommentaren fra den britiske filosofen Gegrory Currie, ble jeg så perpleks at jeg ikke fikk fram et godt svar der og da. Det er en helt umulig tanke for en humanist at dét og bare dét skal være spørsmålet. Det er også en feilvurdering at det finnes én form for vold og den er potensielt skadelig. Derfor vil jeg benytte spalteplassen min her til å si noe om hvorfor det er mange interessante spørsmål omkring vold og fiksjon, om hvorfor det er viktig å ikke slå seg til tåls med enkle svar på komplekse spørsmål, og hvorfor det er særlig viktig at humanistiske forskere bidrar med perspektiver på medier og moral.

Jeg har selv jobbet med dette temaet siden 1996, og jo mer jeg tenker på hvorfor voldelig kunst og underholdning finnes og hva dette betyr for oss og våre liv, jo mer utfordrende og komplekst synes jeg det er. Hvorfor liker mange publikummere krim, voldelige dataspill eller fjernsynsserier om krig eller massemordere? Hvor går grensene? Hvordan kan vi forske på hva det betyr? Og altså, kan vi vite om vold er skadelig, og i så fall, hvilken vold? Og for min egen del har jeg i min egen forskning vært særlig opptatt av hvordan vi kan diskutere verdier i film, uten å forenkle eller forfalle rent subjektive eller moralistiske holdninger.

Diskusjoner omkring vold og medier dukker opp igjen på nytt med jevne mellomrom, enten som resultat av utviklingen innenfor mediene, eller som resultat av virkelige voldshendelser (Gjelsvik 2007). Særlig når volden er dramatisk og spektakulær spørres det om slike koblinger, som i forbindelse med Utøyamassakren og kinomassakren i Aurora, Colorado i juli 2012 (se for eksempel Bjørnstad 2012). I mindre grad spørres det om medier og fiksjoners betydning i forbindelse med den daglige og vanlige volden. Når det gjelder medieutviklingen handler dette hovedsakelig om to forhold. For det første har vi bekymringer rettet mot nye medieformer (fra tegneserier via videokassetter til dataspill og internett), mens det i mindre grad spørres om forbindelser mellom virkelig vold og gamle medier, som avisen. For det andre har vi bekymringer knyttet til endret innhold i mediene, for eksempel opplevelsen av at det blir mer vold og blod i film og fjernsynsserier (se for eksempel Rossavik 2012).

Denne siste utviklingen var del av bakteppet for vårt symposium, som var initiert av Margrethe Bruun Vaage, som del av hennes postdoktorprosjekt i filmvitenskap. Bruun Vaage undersøker i sitt prosjekt hvorfor usympatiske hovedpersoner har blitt så vanlige innenfor nyere kvalitetsserier i fjernsynet. Noen eksempler på usympatiske karakterer som likevel er populære er Omar i The Wire, Tony Soprano og seriemorderen Dexter. Hennes studier peker på en rekke forklaringer av dette fenomenet, som spenner fra betydningen av det totale persongalleriet og seriens dramaturgi, til hvordan fjernsynsseriens lange forløp skaper relasjoner mellom karakterer og tilskuere som ligner vennskapsforhold i det virkelige livet (se for eksempel Blanchet and Bruun Vaage 2012).

Med dette som utgangspunkt ønsket Bruun Vaage å tematisere forholdet mellom moral, psykologi og audiovisuelle fiksjonsfortellinger i et fagsymposium. Og vi var så heldige å få et bredt panel av foredragsholdere fra medieforskning, film, filosofi og mediepsykologi til å komme å presentere ny forskning og diskutere dette over to dager. Ved siden av Bruun Vaage og undertegnede samt nevnte Currie, bidro Ed Tan, Murray Smith, Carl Plantinga, Arthur Raney, Noël Carroll og Rikke Schubart. Foredragsholderne representerte ulike innganger til temaet; flertallet var inspirert av nyere kognitiv forskning, men anvendte ulike metoder for å nærme seg spørsmålet, fra hermeneutiske lesninger av enkeltverk til empiriske studier av tilskuere. Symposiet ble blant annet en synliggjøring av at ulike metoder gir ulike svar, eller rettere sagt kan gi svar på ulike spørsmål. Og jeg mener altså at det ikke er bare er et interessant spørsmål, men mange. Derfor trenger vi også et mangfold av metoder for å undersøke dette (fra undersøkelser av tilskuernes psykologi til mediespesifikke nærstudier av enkeltverk og scener).

For å ta et eksempel: Ed Tan (Universitetet i Amsterdam) presenterte en undersøkelse om hvordan tilskuere engasjeres av serien Dexter, som altså handler om en kriminaletterforsker som selv er seriemorder og som dreper kriminelle som han mener fortjener å dø. Tan har spesialisert seg på studier av tilskuerens engasjement med underholdning: Hvordan kan vi forklare at tilskuere oppsøker negative følelser i møte med fiksjon, hvordan kan vi forklare paradokser som at vi liker å se ting som ikke gir «pleasure», og hvilken betydning har det visuelle for opplevelser av film og fjernsyn. Tans forskningsmetode er blant annet å spørre publikum om deres egne opplevelser etter visninger av utvalgte eksempler, og slik får man fram empiri som viser at folk faktisk synes at å se Dexter er «fun» (Tan & Segijn 2012). Etter Tans innlegg ble det blant annet stilt spørsmål om hva informantene kan ha ment når de krysser av i en rubrikk merket «fun». Kanskje var andelen av de som likte Dexter enda høyere fordi man ikke syntes ordet var dekkende for opplevelsen. Ofte oppleves vold som en positiv ting, fordi den er utfordrende, forstyrrende eller tankevekkende, og ikke fordi vi gledes over det vi ser.

På samme måte kan vi spørre, hva er vold? Mitt klokkeklare standpunkt er at vold ikke er én ting, og at det derfor ikke gir mening å snakke om et fenomen som «medievold». En torturscene i en serie som Homeland er noe annet enn en torturscene i skrekkfilmer som Hostel. Å spille et dataspill hvor motstanderen er et monster er noe annet enn å kjempe mot karakterer i et spill som Heavy Rain som ser ut som de gråter virkelige tårer. Virkemidler i dagens medier er annerledes enn for tyve år siden, og vår kjennskap til konvensjonene endres med dem. Også derfor gir det mening å diskutere framstillinger av vold på nytt og i nye sammenhenger hele tiden. Mine egne undersøkelser av hvordan norske filmkritikere opplever og forholder seg til vold i fiksjonsfilm viser at for eksempel framstillingsform og voldens sammenheng gjør at vurderingen av vold i film blir svært forskjellig, og varierer fra film til film. Noe av de mest slående og entydige er at filmkritikerne reagerer på vold når den er nær, realistisk og detaljrik, mens de ikke er så bekymret for vold som er lagt til mer fantasifulle eller eventyraktige fiksjonsverdener, som i filmer som Batman, Matrix eller Kill Bill. Det er også store forskjeller mellom ulike kritikeres opplevelser av den samme filmen. Tilskuere er forskjellige og filmer er forskjellige, derfor kan vi ikke fastlå at fiksjonsvold virker på en bestemt måte. Fiksjonsfilmens betydninger for tilskueren handler ikke om enkle påvirknings-modeller, men om komplekse samspill av filmenes form og innhold i møte med tilskuerens følelser og holdninger.

Fordi den offentlige diskusjonen om filmmediet har vært preget av en overvurdert frykt for filmmediets farlighet, og en seiglivet diskurs der sensur av filmmediet har vært ansett som legitimt, har mange filmforskere inntatt en forsvarsposisjon for mediet. Mange, inkludert undertegnede, har ønsket å tone ned tabloide forenklinger om forholdet mellom faktiske voldshendelser og fiksjonsvold. På den andre siden har jeg som filmforsker vært forundret over filmvitenskapens noe manglende tematisering av filmers innhold, betydninger og verdier, og derfor ønsket å diskutere teoretiske innganger til disse temaene innenfor filmvitenskapen. Etter min mening har filmvitenskapen i for stor grad overlatt verdivurderinger av film til debattanter i pressen, filmkritikere og konservative kritikere av film.

Med disse premissene som utgangspunkt har etisk filmvurdering vist seg å være en vanskelig balansegang, som kan illustreres med følgende paradoks. Min avhandling Fiksjonsvoldens etiske betydninger. En studie av forholdet mellom vold i fiksjonsfilm, følelser og vurdering (2004) ble skrevet som et bidrag til den etiske vendingen innenfor filmvitenskapen, med mål om å tilføre filmteorien etikkteoretiske perspektiv. Når jeg omarbeidet avhandlingen til læreboken Vondt og vakkert. Vold i audiovisuelle medier (2007) ble den også endret til et filmvitenskaplig korrektiv til medievitenskapens fokus på medier og påvirkning. Og generelle etiske perspektiver ble tonet ned til fordel for argumentasjon om viktigheten av fortolkning av enkeltverk.

Med andre ord, min usikrede posisjon har blitt å argumentere for etiske vurderinger av fiksjon når jeg henvender meg til mine fagfeller, men mot moralistiske tendenser og for en økt forståelse for film som fortelling, fiksjon og representasjon når jeg henvender meg til offentligheten. I større empiriske undersøkelser er det en fare for at nyanser forsvinner, og noen ganger savner man den elementære forståelsen for at vold i fiksjon ikke er vold, men iscenesettelser, representasjoner eller simuleringer av vold. Og at noen ganger skal fiksjonsvolden ikke forstås bokstavelig, men symbolsk. Et illustrerende eksempel er når man kan lese om undersøkelser om hvor omfattende vold i dataspill er, og så oppdager man at spill som Pacman registreres som voldelig. Jeg har til og med opplevd forskere som uttaler seg om opplevelsen av dataspill som selv aldri har spilt et spill. Og mange ganger har jeg opplevd at å gjengi en films handling får den til å framstå som brutal, mens å se filmen gir en helt annen opplevelse. Med andre ord, medieforståelse er av avgjørende viktighet for at vi skal kunne samtale om disse problematikkene på en fornuftig måte. Humanistiske medieforsker har kunnskap om form, framstilling, og forholdet mellom uttrykk og opplevelse som er gir innsikt i hvordan tilskuere tar til seg en film eller et dataspill.

Samtidig som det er lett å finne kritikere, som Bjørnstad og Rossavik, som mener at voldsunderholdningen har gått for langt, er det nesten umulig å finne noen som mener at all vold er ille. Heldigvis må jeg jo si. Et illustrerende eksempel: I 1994 ble Schindlers liste anvendt som et argument for en mer fleksibel aldersgrensesetting på kino, fordi voksen aldersgrense på filmen forhindret ungdom å se en film som ble betraktet som viktig og pedagogisk. I Stortingets spørretime brukte sågar Per Kristian Foss argumentet om at filmen var ekstra viktig i en tid da nynazismen hadde framvekst i Europa (Stortinget 1994). I dette tilfellet ble altså vold betraktet som viktig og nødvendig, men hvordan kan vi vite når mediene virker positivt eller negativt? Og hvor går grensene? Dette kan vi ikke vite uten å næranalysere de fenomenene vi har med å gjøre.

I sitt paper på symposiet diskuterte Margrethe Bruun Vaage hvorfor voldtekt synes å være et slags tabu i populære fjernsynsserier, eller en grense som hovedpersonene ikke kan gå over og fremdeles bli likt av publikum. En serie som The Wire har blitt rost for sin realistiske tilnærming til kriminelle miljø i USA, men mens forskning har vist at seksuelle overgrep og voldtekt er vanlig i slike miljøer er dette nesten fraværende i serien. Hvorfor er det slik? Dersom det er slik at vi som tilskuere reagerer mer negativt på voldtektsmenn enn på mordere, hvordan kan vi forklare forskjellen mellom følelser for fiksjon og våre handlinger i virkeligheten hvor voldtekt straffes langt mildere enn drap? (Bruun Vaage 2012). En viktig forklaring er at det er fundamentale forskjeller på fiksjon og virkelighet, og at hva vi føler i møte med fiksjon faktisk er ganske sammensatte prosesser.

Derfor trenger vi forskning på hva følelser betyr i møte med mediene, og derfor trenger vi forskning på det mediespesifikke ved de ulike uttrykkene, så vi ikke sauser sammen film og virkelighet, eller dataspilling og skyting. I paperet «Terror på norsk jord: en retorisk analyse av dataspill-debatten etter 22. juli» presentert på Norsk medieforskerlags konferanse i oktober foretar dataspillforskerne Faltin Karlsen og Kristine Jørgensen en retorisk lesning av hvordan norske aviser skrev om dataspill i etterkant at massakren på Utøya 2011. I sin diskusjon av opplevelsen av spill vektlegger Karlsen og Jørgensen viktigheten av selve spillingen, for eksempel hva som skaper et spennende og utfordrende spill, og hvordan det ofte er noe annet enn eventuelle likheter mellom skyting og dataspillskyting. Deres undersøkelse viser at mediene (her aviser) gjerne framstiller medievold (her dataspill) som en mulig påvirkningsfaktor for virkelig vold, på måter som kan minne om en moderat mediepanikk (Karlsen og Jørgensen 2012). Et av de mest interessante trekkene ved hele denne formen for diskusjon er at avisene leder an i en kritikk mot andre medier (i denne saken dataspill, internett og kommentarfelt), mens de nesten aldri retter kritisk søkelys mot seg selv.

Dersom mediene påvirker menneskers holdninger og handlinger kan man ikke se for seg at dette gjelder aviser og nyhetssendinger? En merkelig medielogikk er at medier (les aviser) som synes å være redd for mediepåvirkning for eksempel gir massemordere den oppmerksomhet vi vet at de søker (se for eksempel Lewis 2012 for et av få eksempler på kritikk/selvkritikk mot avisenes framstilling av massemord).

Dette betyr ikke at vi ikke skal skrive, eller snakke om virkelige voldshendelser. Det betyr at vi ikke skal jage sensasjoner, og overdrive og forenkle. Også visualisering av vold kan gi innsikter. En av de beste filmene jeg har sett i år er We need to talk about Kevin (Ramsey 2011) som handler om en massemorder og hans mor. Den er vond og vanskelig, men viktig og riktig. Når tortur er et tilbakevendende virkemiddel i nyere thrillere og skrekkfilmer handler det ikke bare om at tilskuere vil ha mer blod eller er ondere enn før, men at filmene reflekterer og forklarer en vond virkelighet i terrorens tid (Flynn og Salek 2012).

Noen ganger er vold «just for fun», noen ganger er den viktig. Noen ganger er den problematisk og vanskelig. Forskjellene blir bare klare for oss om vi har klart for oss at det er forskjeller.

Referanser:

Bjørnstad, Kjetil (2012) «Behovet for ondskap», Aftenposten 27.7.2012, http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4184986.ece

Blanchet, Robert og Margrethe Bruun Vaage (2012) «Fictional Friends? Engaging With Characters in Television Series» (with Robert Blanchet), Projections, under publisering.

Bruun Vaage, Margrethe (2012) «Drawing the Line. On the Narrative Function of Rape in Recent American Television Series», paper presentert på Symposium on the Moral Psychology of Fiction, NTNU 20-21.9 2012.

Flynn, Michael og Fabiola F. Salek (2012) Screening Torture: Media Representations of State Terror and Political Domination, Columbia University Press.

Gjelsvik, Anne (2007) Vondt og vakkert. Vold i audiovisuelle medier. Høyskoleforlaget.

Gjelsvik Anne (2012) «What if? Violence, Ambivalence and Ethical Evaluations», paper presentert på Sympsoium on the Moral Psychology of Fiction, NTNU 20-21.9 2012.

Karlsen, Faltin og Kristin Jørgensen (2012) «Terror pa? norsk jord: en retorisk analyse av dataspill-debatten etter 22. juli», paper presentert på Norsk Medieforskerlags konferanse i Kristiansand 18-19.10.2012

Lewis, Helen (2012) «How media should not cover massmurder», The New Statesman 21.7.2012 http://www.newstatesman.com/blogs/media/2012/07/how-media-shouldnt-cover-mass-murder

Rossavik, Frank: (2012) «Et eneste stort blodblad», Morgenbladet 11.10.2012. http://morgenbladet.no/samfunn/2012/et_eneste_stort_blodbad#.UIKvaxit4p0

Tan, Ed og Claire Segijn (2012) «Can Moral Disengagement Be Playful? Exploring Dexter» paper presentert på Symposium on the Moral Psychology of Fiction, NTNU 20-21.9 2012.

http://www.stortinget.no/no/Saker-og publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/1993-1994/940202/ordinarsporretime/13/