Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Tema med visse variasjoner – en studie av utviklingen i skandinavisk journalistikkforskning

Lisbeth Morlandstø, førsteamanuensis

Fakultet for samfunnsvitenskap, Universitetet i Nordland

E-post: Lisbeth.Morlandsto@uin.no

Abstract

This article presents part of a broad bibliographic study of journalism research carried out in Norway, Sweden and Denmark in the period 1995 to 2009. An increase in empirical and particularly qualitative research throughout the period is shown, with growing attention paid to the content of and conditions for journalistic work at the expense of more theoretical and historical publications. The study also reveals some preserving features, such as a preoccupation with news and newspapers, and a lack of attention to the new digital and social media. Certain traces from the latter part of the period suggest that this may be about to change.

Keywords: Journalism research, Scandinavia, Content analysis, Bibliography

 

Journalistikkforskning er i ferd med å bli et etablert forskningsfelt i Skandinavia. På bakgrunn av en bred bibliografisk studie av journalistikkforskningen i Norge, Sverige og Danmark i perioden 1995–2009 tegnes et mønster av utviklingen og innholdet i denne forskningen. Mønsteret viser tydelig vekst i den empiriske og særlig den kvalitative forskningen, med økende vekt på innholdet i og rammebetingelsene for journalistikken, på bekostning av teoretiske og historiske arbeider. Studien peker også på konserverende trekk, som sterk vektlegging av nyheter, forskning på avismediet, og liten interesse for nye medier. Visse tegn til endring kan spores i de aller siste årene.

Innledning

Journalistikkforskning har de siste par tiårene utviklet seg til å bli et relativt etablert forskningsfelt så vel internasjonalt som i Skandinavia. Journalistikkforskning har helt fra starten hatt en ganske tverrviteskaplig innretning med bidrag fra fag som sosiologi, historie, politiske studier, semiotikk og kulturstudier, hvis sammensetning og relative betydning har variert både over tid og mellom land (Wahl-Joergensen og Hanitzsch 2009, Zelizer 2004). For de skandinaviske land kan vi si at journalistikkforskningen har hatt to utviklingslinjer som gradvis har vokst seg sammen. Det ene er de universitetsbaserte sentrene for presseforskning som ble etablert i alle de skandinaviske land fra 1950- og 1960-tallet.1 Det andre er journalistut-danningene som i de skandinaviske land ble etablert utenfor universitetene. På 1990-tallet skjedde det en gradvis tilnærming mellom disse miljøene ved at journalistutdanningene ble integrert i universitetene eller i høgskoler med samme akademiske krav som universitetene. Dette satte fart i den akademiske forskningen om journalistikk i årene som fulgte.

Det er utviklingen og innholdet i dette tverrfaglige forskningsfeltet i Skandinavia som er tema for denne artikkelen. Artikkelen baserer seg på en bibliografisk studie av journalistikkforskningen i Norge, Sverige og Danmark i perioden 1995–2009. Formålet med studien har vært å analysere innholdet, utviklingen og den institusjonelle forankringen av journalistikkforskningen i de tre skandinaviske landene i denne perioden. Studien er bredt anlagt og vil ikke kunne presenteres i sin helhet her. Den institusjonelle forankringen av journalistikkforskningen er behandlet i et eget arbeid.2 Det samme gjelder kjønn og betydningen av en gradvis utjevning av kjønnsforskjeller i den vitenskapelige publiseringen om journalistikk.3

Tema for denne artikkelen er selve innholdet i journalistikkforskningen og hvordan det har endret seg gjennom disse femten årene. Hvilke temaer er det forskerne har vært opptatt av i denne perioden? Hvilke medier forskes det på, og med hvilke metoder? Vi vet at journalistikken har gjennomgått store endringer de siste årene. De økonomiske rammebetingelsene for mediene er blitt tøffere etter hvert som mediene er blitt tydeligere markedsobjekter. Oppkjøp har ført til eierkonsentrasjon og økte krav til rasjonalisering. For papiravisene ser vi en klar opplagsnedgang de senere år, og ny teknologi fører til at nye medier ser dagens lys. Redaksjonene blir stadig utfordret, både med hensyn til nye måter å kommunisere med publikum på, nye måter å bedrive journalistikk på og nye arenaer å opptre på. På hvilken måte reflekteres disse endringene i den voksende journalistikkforskningen, og kan vi se forskjeller i innhold og prioriteringer mellom de tre skandinaviske landene?

Før jeg forsøker å besvare disse spørsmålene, kan det være nyttig å se litt på de debatter som gikk forut for den perioden som her studeres, med særlig vekt på hvordan journalistikkforskningen ble karakterisert og i hvilken retning en mente forskningen burde gå.

Bakgrunn

Journalistikkforskning har en ganske lik historie i den vestlige verden. Wahl-Joergensen og Hanitzsch (2009) viser hvordan forskningen startet i Europa, som normativ forskning omkring pressens rolle i samfunnet, men at denne forskningen etter hvert ble påvirket først av amerikansk medieforskning og senere også av britisk kulturforskning. Den amerikanske forskningen var langt mer empirisk enn den europeiske og preget av kvantitativ samfunnsvitenskapelig forskning, mens den britiske kulturforskningen i hovedsak var kvalitativ. Det som preger den nyere internasjonale journalistikkforskningen, er ifølge Wahl-Joergensen og Hanitzsch en større global-komparativ orientering i forskningen.

Framveksten av journalistikkforskning langs den todelte utviklingen som vi antydet innledningsvis, med presseforskningen ved universitetene og journalistutdanningene utenfor universitetene, var en utvikling som var relativt særegen for Storbritannia og de skandinaviske landene (Bjørnsen, Hovden og Ottosen 2009, Ghersetti og Weibull 2009, Minke 2009, Wahl-Joergensen og Hanitzsch 2009). Dette skapte tidlig en del spenninger mellom bransjen, journalistutdanningene og akademia (Nag 1996, 1997, Ottosen 2004), spenninger som for øvrig var ganske merkbare også utenfor Skandinavia (Zelizer 2009). Det pågikk lenge en debatt om hva som burde være journalistikkforskningens oppgave, og hva den burde handle om.

I Skandinavia kom denne debatten til uttrykk i flere publikasjoner gjennom 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet. I 1983 publiserte Dansk pressehistorisk selskap en antologi med tema Journalistikkforskning. Utgangspunktet for antologien var en oppfatning av at det var stor mangel på journalistikkforskning, bl.a. fordi «den etablerede massekommunikationsforskning kun har haft lidt at tilbyde» (s.7). Publikasjonen ville bøte på dette, og antologien inneholder en rekke bidrag som spenner fra redaksjonsstudier og språklige studier til publikumsstudier og historiske bidrag.

Også norske bidragsytere til publikasjonen var kritiske til (den akademiske) journalistikkforskningens manglende relevans for journalistikken. Dørsjø (1983) var særlig kritisk til den samfunnsvitenskapelige dominansen i journalistikkforskningen. Han hevdet at: «Presseforskningen har hatt et slags negativt monopol på å vite hva som kunne være interessant å forske i når det gjelder presse og journalistikk» (s. 25). Han mente bl.a. at presseforskningen usynliggjorde journalistene (s. 24). Han mente også, i likhet med Hvitfelt (1983), at den kvantitative forskningen var for dominerende, og etterlyste flere kvalitativt anlagte studier. Dørsjø hevder at journalistikk først og fremst er en språklig og litterær virksomhet og at «basis for journalistikkforskningen må ligge i humaniora og ikke i samfunnsvitenskap» (s. 25). Behovet for en mer praktisk relevant forskning hadde også talerør i Sverige. Hultén (1988) mente for eksempel at journalistikkforskningen først og fremst burde konsentrere seg om «sändarens/journalistens villkor og beteenden liksom den produkt som framställs som en konsekvens av villkoren kring sändaren» (s. 96).

I overgangen til 1990-tallet er journalistikken som fag i ferd med å bevege seg over i akademia. Den første professoren i journalistikk i Skandinavia blir ansatt ved det humanistiske fakultet ved Stockholms universitet, og i Norge er det under etablering et samarbeid mellom Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Samtidig er en journalistutdanning i tilknytning til Institutt for medievitenskap ved Universitetet i Bergen under planlegging. Et dobbeltnummer av tidsskriftet Nordicom Information (nr. 1-2/1989) blir i sin helhet viet diskusjonen om hva journalistikkforskning er, og hvilken plass den bør ha i akademia. Mye av diskusjonen handler også om forholdet mellom den praksisnære og normative journalistikkforskningen, som journalistutdanningene ble forbundet med, og den mer akademiske journalistikkforskningen ved universitetenes institutter for medier og kommunikasjon (Lund 1989: 21). Dette handler også om en spenning mellom samfunnsvitenskapelig forskning, som var dominerende i akademia, og om en mer flervitenskaplig og praksisorientert tradisjon som hadde preget journalistutdanningene. Det synes å være bred tilslutning i publikasjonen om nødvendigheten av en «mångvetenskaplig hållning» (Dahlgren 1989: 6).

I en annen publikasjon i Nordicoms regi, redigert av Carlsson og Lindblad (1992), beskriver Hadenius (1992) hvordan journalistikkforskningen i Sverige har vokst fram og hevder at den kommer «från olika samhällsvetenskapliga och humanistiska ämnen» (s. 71), noe som nettopp understreker en «mångvetenskaplig hållning». Asp (1992) går imidlertid i samme publikasjon i møte med dem som mener at journalistikkforskningen først og fremst er til for å gjøre journalistikken og journalistutdanningene bedre. Han sier at «Journalistikforskningen har, liksom all annen forskning, som främsta uppgift att producera vetenskapligt grundad kunskap, och som ett resultat av denna verksamhet rasera falsk kunskap och ta död på fördomar» (s. 68).

Solum og Skogerbø (1993) hevder for Norges vedkommende at det var de samfunnsvitenskapelige perspektivene mer enn de humanistiske som hadde preget journalistikkforskningen så langt, noe vi så at Dørsjø (1983) hevdet ti år tidligere. Dørsjø kritiserte også presseforskningen for å usynliggjøre journalistene. Ti år senere hevder først Asp (1992) og siden Eide (1993) at forskning om aktørene i journalistikken fortsatt er et forsømt område i journalistikkforskningen. Solum og Skogerbø (1993) gir i tillegg uttrykk for en bekymring for at avismediet og avisjournalistikken skal bli glemt i journalistikkforskningen, i en tid hvor «nye» medier får større betydning. De henviser til at særlig fjernsynsmediet fikk mye oppmerksomhet (s. 12).

Hvordan ble det så? Hvordan ser journalistikkforskningen ut i perioden etter 1995? Er aktørene i journalistikken blitt mer synlige? Er det fortsatt interesse for avisen som medium, eller har interessen dreid mot nye(re) medier? Og metodene – er det fortsatt den kvantitative forskningen som dominerer, eller har den kvalitative påvirkningen fra bl.a. britiske kulturstudier som Wahl-Joergensen og Hanitzsch (2009) beskriver, gjort seg mer bemerket også i skandinavisk journalistikkforskning? Før jeg presenterer funnene i analysen, skal jeg imidlertid gjøre rede for noen av de metodiske valgene som er gjort i studien.

Metodisk tilnærming

Studien som ligger til grunn for denne artikkelen, er en kvantitativ innholdsanalyse av vitenskapelige publikasjoner om journalistikk i Sverige, Danmark og Norge fra perioden 1995–2009. Formålet har vært å kunne si noe om hva som karakteriserer dette forskningsfeltet, og hvordan det har utviklet seg i denne perioden.

Studien omfatter vitenskapelige publikasjoner, nærmere bestemt artikler, monografier og bokbidrag4 publisert i kanaler med rutiner for fagfellevurdering, samt doktoravhandlinger.5 Her er det imidlertid ett unntak, nemlig Nordicom Information, som har hatt en særstilling som publiseringskanal for nordisk medie- og journalistikkforskning siden 1979. Selv om Nordicom Information innførte fagfellevurdering først i 2009, har jeg likevel valgt å inkludere artikler fra dette tidsskriftet.

Når det gjelder avgrensning av journalistikkforskning, har jeg inkludert all forskning som har journalistikk som tema og studieobjekt. Med det menes her forskning som retter seg enten mot de journalistiske produktene (avistekster, TV-programmer osv.), den journalistiske praksis (i redaksjonen), de spesifikke fagområdene i journalistikken (etikk, språk, kildebruk osv.) samt forskning om journalistikkens rammebetingelser (økonomi, teknologi, eierskap, juss osv.). Jeg vil redegjøre nærmere for de enkelte variablene etter hvert som de introduseres i analysen.

I søk etter publikasjoner har jeg anvendt to databaser. Den viktigste er Nordicom, som er den mest oppdaterte databasen på nordisk medie- og journalistikkforskning. De aller fleste publikasjonene ble funnet der. Som supplerende kilde anvendte jeg NORART, som er en nordisk tidsskriftsdatabase. Dette gav i tillegg ca. 70 publikasjoner.6 Det totale datamaterialet omfatter til sammen 943 vitenskapelige publikasjoner.7

Det er neppe mulig å fange opp absolutt alle vitenskapelige publikasjoner om journalistikkforskning i Skandinavia i den angitte perioden. Formålet med studien har heller ikke vært å registrere alle publikasjoner, men å tegne et mønster av hva som karakteriserer journalistikkforskningen, og hvordan den har utviklet seg i perioden. Disse mønster rokkes ikke ved at en og annen publikasjon kan ha falt ut. Det er ingen ting som tyder på at det skulle være systematiske bortfall i materialet.

84 prosent av publikasjonene hadde bare en forfatter. I de resterende 16 prosent som hadde mer enn en forfatter, er det nasjonalitet på førsteforfatter som benyttes i analysen. Nasjonaliteten til andre og tredjeforfattere er i de aller fleste tilfeller den samme som for førsteforfatter.

Hva handler journalistikkforskningen om?

Den kanskje fremste utfordringen i kvantitativ innholdsanalyse er å utvikle kategorier som kan få frem meningsfulle forskjeller i forskningsmaterialet. Wahl-Jorgensen og Hanitzsch (2009: 5) gjør for eksempel et skille mellom normativ/teoretisk og empirisk forskning når de beskriver den historiske utviklingen i internasjonal journalistikkforskning. Skillet gjorde det mulig for dem å hevde at den empiriske forskningen vokser på bekostning av den normative/teoretiske etter hvert som journalistutdanningene etableres. Jeg har forsøkt å gjøre et lignende skille i mitt materiale, mellom publikasjoner som først og fremst er teoretiske, publikasjoner som baserer seg på egen empiri, og publikasjoner som presenterer historiske arbeider. Det siste utgjør stort sett institusjonshistorier og biografier. Skillet mellom teoretisk og empirisk forskning indikerer ikke at den empiriske forskningen ikke er teoretisk, eller at den teoretiske forskningen ikke henviser til en empirisk virkelighet. Skillet handler først og fremst om hvorvidt publikasjonen er basert på analyse av eget empirisk materialet. I så måte er også den historiske forskningen empirisk, men skiller seg likevel ut ved sin bruk av historisk metode. Kategoriseringen baserer seg stort sett på forfatterens egen karakteristikk, og ellers på mitt eget skjønn.

Tabell 1: Type forskning over tid, i prosent.

 

1995–1999

2000–2004

2005–2009

Totalt

Empirisk

42

56

62

56

Teoretisk

31

31

31

31

Historisk

26

13

7

13

SUM N=

100 198

100 333

100 412

100 943

Tabell 1 presenterer det store bildet av forskningsfeltet fordelt på empirisk, teoretisk og historisk forskning over tid. Som vi ser er det det jeg her har kalt empirisk forskning som dominerer, i hele perioden. Mer enn halvparten av publikasjonene baserer seg på analyse av empiriske data. Samtidig ser vi at andelen øker ganske markant gjennom perioden. Andelen publikasjoner som er primært teoretiske, holder seg stabilt gjennom perioden, mens den historiske forskningen går markert tilbake, både faktisk og relativt. Bruken av femårsintervall innebærer selvsagt at vi mister en del fluktuasjoner underveis, men tallene viser her en tydelig utvikling.

Det store flertallet av historiske publikasjoner gjelder institusjonsstudier og biografiske arbeider. Den sterke nedgangen kan kanskje tyde på at denne type studier hadde større betydning mens forskningsområdet var under oppbygging, mens den empiriske forskningens relative økning tyder på at forskningsfeltet er i ferd med å finne en fastere form. Wahl-Jorgensen og Hanitzsch (2009: 5) hevder som nevnt at den empiriske forskningen vokser frem når journalistutdanningene etableres, noe vi også sannsynligvis kan finne støtte for i Skandinavia, og spesielt etter som journalistutdanningene knyttes sterkere til akademia og forskningsproduksjonen samlet sett øker.

For å få et noe mer detaljert bilde har jeg videre skilt mellom seks tematiske hovedområder for journalistikkforskning. Det gjelder forskning som retter seg mot journalistikkens innhold (de journalistiske produktene), forskning rettet mot journalistiske fagområder (som etikk, kildebruk, språk osv.), forskning om den journalistiske praksis (i redaksjonene), forskning om rammebetingelsene for journalistikken (som økonomi, teknologi, eierskap osv.), forskning rettet mot bestemte institusjoner, samt publikasjoner som tematiserer forskningen om journalistikk (slik denne artikkelen gjør). Det er publikasjonens hovedtema som er kategorisert, idet publikasjoner noen ganger kan handle om flere ting. Jeg har, der det er mulig, basert kategoriseringen på forfatterens egen beskrivelse av hovedtema for forskningen.

Tabell 2 viser utviklingen i andel publikasjoner etter hovedtema for det enkelte land. Vi ser at det særlig er to hovedtemaer som dominerer. Det ene er forskning om journalistikkens innhold, dvs. studier som retter seg mot journalistiske produkter eller stoffområder, som politisk journalistikk, sportsjournalistikk, kriminaljournalistikk osv. Det andre er forskning som retter seg mot spesifikke journalistiske fagområder, som kilder, etikk, sjangrer osv. Vi ser at nesten 60 prosent av forskningen handler om disse to hovedområdene.

Tabell 2: Hovedområder etter land for ulike tidsperioder, i prosent.

 

Norge

Sverige

Danmark

Total

 

T1

T2

T3

T1

T2

T3

T1

T2

T3

Journalistikkens innhold

16

30

32

16

38

36

32

43

38

32

Journalistiske fagområder

43

33

29

16

11

18

35

32

29

26

Journalistikkens praksis

22

22

23

23

19

20

13

15

16

19

Ramme-betingelser

1

6

14

6

10

14

-

8

13

10

Institusjons-studier

15

7

3

30

15

8

10

-

1

9

Forskning

3

2

1

9

7

4

10

2

3

4

SUM N=

100 69

100 129

100 170

100 98

101 113

100 104

100 31

100 91

100 136

100 943

*T1 = tidsperioden 1995–1999, T2 = tidsperioden 2000–2004 og T3 = tidsperioden 2005–2009.

Når det gjelder utviklingen over tid, så ser vi at publikasjoner om journalistikkens innhold har økt gjennom perioden, særlig i Norge og Sverige, mens de journalistiske fagområdene fikk sterkest oppmerksomhet i starten av perioden og har blitt noe svekket over tid. Det siste gjelder særlig for Norge, mens det i Sverige har vært mindre oppmerksomhet mot journalistikkens spesifikke fagområder gjennom hele perioden, sammenlignet med de to andre landene. Andelen publikasjoner om journalistikkens redaksjonelle praksis har holdt seg stabil gjennom perioden, mens journalistikkens rammebetingelser, som knapt nok hadde noen oppmerksomhet i starten av perioden, har økt betydelig i alle tre land. Det siste har trolig sammenheng med de endringer mediene har vært utsatt for i denne perioden, med hensyn til eierkonsentrasjon, nye teknologiske utfordringer, og økte krav til effektivisering og inntjening. Flere hevder at det har foregått en markedsgjøring (komodifiering) både av medieinstitusjonene og av medieproduktene (Østbye og Kvalheim 2009), en utvikling som gjør rammebetingelsene for journalistikken til et viktigere forskningstema. De få publikasjonene om rammebetingelser som finnes i den første femårsperioden, handlet nesten utelukkende om mediepolitiske rammebetingelser, mens i de to siste periodene er fokuset i større grad også rettet mot økonomi, eierskap og teknologi.

Utviklingen når det gjelder institusjonsstudier, reflekterer nedgangen i historiske studier vi så i tabell 1. Vi ser at det er Sverige som står for det meste av denne forskningen. Det var også Sverige som ledet an i oppbyggingen av journalistikkforskningen i Skandinavia, og som hadde flest publikasjoner totalt sett i den første femårsperioden. Det bør her nevnes at en del av institusjonshistoriene nok publiseres på måter som gjør at de ikke kommer inn under kriteriene for denne studien. Likevel er både de nasjonale forskjellene og endringen over tid interessant. Også publikasjoner som tar for seg forskningen om journalistikk (som denne artikkelen er eksempel på), har gått tilbake i antall.

Endringene som reflekteres i tabell 2, med økt oppmerksomhet mot journalistikkens innhold og rammebetingelser, på bekostning særlig av historiske studier og studier av forskningen selv, kan tolkes som uttrykk for at journalistikkforskningen er i ferd med å få en mer etablert form, i takt med at også journalistikkfaget er blitt institusjonalisert og akademisert.8 Institusjonsstudier, biografier og forskningsgjennomganger hadde trolig større betydning i en institusjonaliseringsfase hvor det var viktig å se «hva vi er», «hvem vi er» eller «hva vi har gjort». Mediehistorikerne Bastiansen og Dahl (2008: 11) sier at «å forstå et fenomen vil ofte innebære å kjenne dets opprinnelse». Interessen for journalistikkens innhold kan tolkes som uttrykk for en «modning» av forskningsfeltet, et felt som er mer opptatt av selve journalistikken, produktet, dens vesen og karakter, og mindre av institusjonene. Tidligere forskeres påpekning av at aktørene er fraværende i forskningen (Dørsjø 1983, Asp 1992 og Eide 1993), vil kanskje ikke forbedres når den historiske forskningen ser ut til å minimeres. Samtidig vet vi at tema i forskningen også henger sammen med tilgjengelige forskningsmidler, noe jeg ikke har undersøkt i denne studien.

Innholdsstudiene er opptatt av politikk

Vi har sett at det er to hovedtemaer som dominerer i forskningen om journalistikk i perioden, nemlig journalistikkens innhold og journalistiske fagområder. I det videre vil jeg bryte disse hovedtemaene ned i undertemaer for å få et bedre bilde av hva forskningen innenfor hvert hovedområde har handlet om.

Tabell 3 viser hvilke stoffområder innholdsstudiene har tatt for seg over tid.9 Som vi ser er det to temaer som skiller seg klart ut i alle tre land, nemlig politikk og internasjonale forhold. Både i Sverige og Danmark står disse to temaene for omtrent halvparten av alle publikasjoner om journalistikkens innhold. I Norge er disse temaene noe mindre fremtredende. Norge legger i stedet mer vekt på kriminaljournalistikk enn Sverige og Danmark, og en større andel av kategorien andre tema.

Tabell 3: Journalistikkens innhold som forskningsobjekt fordelt på land, i prosent.

 

Norge

Sverige

Danmark

Totalt

 

T1

T2

T3

T1

T2

T3

T1

T2

T3

Politikk

9

3

30

25

19

30

30

28

21

22

Internasjonale forhold

9

16

19

6

35

19

10

36

17

22

Minoriteter

-

11

7

25

2

19

10

-

2

7

Forskning

18

5

7

6

2

5

-

5

8

6

Kriminalitet

18

11

7

6

5

5

-

3

2

6

Helse

-

3

4

6

2

5

20

5

10

5

Sport

18

11

2

-

5

5

20

5

2

5

Økonomi/Næringsliv

-

3

4

13

2

5

-

3

11

5

Kjendis

18

8

2

-

-

3

10

5

4

4

Andre tema*

9

29

17

13

28

3

-

10

23

18

SUM N=301

99 11

100 37

100 53

100 16

100 42

99 37

100 10

100 39

100 52

100 301

T1 = tidsperioden 1995–1999, T2 = tidsperioden 2000–2004 og T3 = tidsperioden 2005–2009. *Andre tema er en oppsamlingskategori av tema som hver for seg utgjør mindre enn 3 prosent av publikasjonene. Disse kategoriene omhandler tema som kunst/kultur, miljø, skole/undervisning, forbrukerstoff og forsvar for å nevne noen.

Tabellen ovenfor inneholder bare publikasjoner hvor søkelyset er rettet mot journalistikkens innhold (301 av 943 publikasjoner). Men det finnes også publikasjoner med størst vekt på rammebetingelser, praksis og lignende, som benytter journalistiske stoffområder som empiri eller som eksemplifisering for diskusjon. Dersom vi inkluderer alle publikasjonene i materialet, tar hele 27 prosent av publikasjonene på en eller annen måte utgangspunkt i den politiske journalistikken (hele 30 prosent i Danmark). Den skandinaviske journalistikkforskningen retter med andre ord søkelyset i betydelig grad mot den politiske journalistikken i perioden, noe vi har til felles med den internasjonale journalistikkforskningen. Zelizer (2004) viser at journalistikkforskningen i stor grad vektlegger politiske dimensjoner i journalistikken, ved å forske på politiske prosesser (s. 48), det politiske språket (s. 120) og journalistikkens politiske rolle (s. 145).

Om vi ser på stoffområdenes attraksjon over tid for det enkelte land, så fremkommer noen interessante forskjeller. I Sverige er interessen for den politiske journalistikken dominerende i hele perioden, mens den synker noe i Danmark i siste periode. I Norge, hvor fokuset på politisk journalistikk var betydelig lavere enn i Danmark og Sverige i første del av perioden, ser vi en kraftig økning fra andre til tredje femårsperiode. Den rimeligste forklaringen er at det handler om tilgjengelige forskningsmidler. Det ble bl.a. utløst en del forskningsmidler til valgrelatert forskning i forlengelsen av det norske stortingsvalget i 2005, og det ble også igangsatt en del forskning rundt politiske skandaler i Norge i denne perioden. Ett av bidragene til at fokuset på den politiske journalistikken generelt sett er så sterkt i Skandinavia, kan være at de nasjonale maktutredningene som er gjennomført i alle tre landene, nettopp har satt søkelyset på journalistikken som maktfaktor i politikken. Lund (2002), Eide (2000) og Ekecrantz og Olsson (1998) har som bidrag til sine lands maktutredninger studert utviklingen av nyhetsinstitusjonene i sine respektive land.10 De har publisert hver sin bok med nesten samme tittel (Den redigerende makt/samhälle) hvor de alle konkluderer med at det har skjedd en maktforskyvning mellom politikk og journalistikk, hvor journalistikken har fått større innflytelse over politikken.

Det andre stoffområdet som får økende forskningsmessig oppmerksomhet, er journalistikk om internasjonale forhold. Her handler mye om krig og terror, og er for eksempel knyttet til 11. september 2001, til Irak og Afghanistan. En kartlegging av dansk journalistikkforskning i perioden 2002–2007 (Kabel 2008: 28) konkluderer med at mye av forskningen nettopp handler om krig. Både i Danmark og Sverige er det en kraftig økning av forskning på dette stoffområdet fra første til andre femårsperiode, mens det går noe tilbake i siste perioden. I Norge har det vært en jevnt økende oppmerksomhet mot dette stoffområdet. Det er grunn til å tro at de historiske begivenhetene knyttet til krig og terror trolig har spilt en rolle for den sterke fluktuasjonen i oppmerksomhet i Sverige og Danmark, men her vil også ulike programsatsninger selvsagt kunne spille en rolle.

Et annet forhold som kan nevnes i forbindelse med forskning på krig og terror, er at det foregår en hel del samarbeid og koordinering på tvers av landene, både knyttet til komparative studier og til sampublisering.11 Denne økende tendensen for forskning på tema utenfor ens eget land kan også ha sammenheng med den global-komparative dreiningen som vi kan se i internasjonal journalistikkforskning (Wahl-Jorgensen og Hanitzsch 2009).

Minoriteter er det tredje vanligste innholdstemaet det blir forsket på. Det er særlig i Sverige at dette temaet har stått sentralt, mens det i Danmark er nesten fraværende. Andre stoffområder som totalt sett fremstår som mindre betydningsfulle, har gjerne stått sterkere i visse perioder, som forskning på kjendisjournalistikk og sportsjournalistikk, som begge hadde en større oppmerksomhet i første del av perioden, både i Norge og Danmark. Sport ble også forsøkt satt på kartet igjen etter tusenårsskiftet med et eget temanummer i tidsskriftet Moving Bodies (Norges Idrettshøgskole 2004), samt en egen sesjon (Body, Soul and Society) på den nordiske medieforskerkonferansen i Helsinki i 2007. Ingen av delene ser ut til å ha påvirket publiseringen i den perioden undersøkelsen dekker.

Fortsatt stor interesse for nyhetssjangeren

Det andre hovedtemaet som får mye oppmerksomhet i journalistikkforskningen, sammen med det journalistiske innholdet, er det jeg har valgt å kalle journalistiske fagområder. Tabell 4 viser fordelingen av publikasjoner om journalistiske fagområder etter undertemaer for hvert land.12 Som vi ser er det sjanger som har klart størst oppmerksomhet, i alle tre land. Vektlegging av sjanger er relativt sett størst i Sverige, men her har til gjengjeld forskning på journalistiske fagområder generelt en noe mindre betydning enn i de to andre landene (jf. tabell 2).

Tabell 4: Journalistiske fagområder som forskningsobjekt fordelt på land, i prosent.

 

Norge

Sverige

Danmark

Totalt

Sjanger

34

46

33

36

Etikk

22

6

8

14

Samfunnsoppdraget

18

8

11

14

Kilder

9

4

19

11

Journalistisk metode

6

11

8

7

Språk

4

6

10

7

Foto/bilder

3

11

3

4

Andre fagområder*

4

8

9

7

SUM N=248

100 121

100 48

100 79

100 248

*Andre fagområder er en oppsamlingskategori av journalistiske fagområder som hver for seg ikke overstiger 2 prosent av publikasjonene. Det være seg fagområder som layout, juss og musikk/lyd.

Minst like viktig er det å si at blant publikasjonene som har sjanger i fokus, er det én sjanger som dominerer helt, nemlig nyhetssjangeren. Hele 55 prosent av publikasjonene som er opptatt av sjanger, legger utelukkende vekt på nyheter. I tillegg er det mange publikasjoner som er opptatt av flere sjangere, nyheter inkludert. Dette er ikke nytt. Allerede i 1993 presiserer Eide at: «Journalistikk er mer enn nyheter, selv om det ofte ikke virker slik i verken forskningsmessige eller journalistfaglige sammenhenger» (Eide 1993: 21)13. Andre sjangere som behandles i denne forskningen, som dokumentaren, kommentaren, lederen, portrettet, featureartikkelen osv., er representert med bare noen få publikasjoner hver.

Når det gjelder andre fagområder, ser vi at etikk og medienes samfunnsoppdrag har en viss forskningsmessig oppmerksomhet, spesielt i Norge, og forskning på kilder og kildebruk har hatt et visst omfang i Danmark. Språk, som var et av forskningsområdene Dørsjø (1983) etterlyste på 1980-tallet, får fortsatt liten oppmerksomhet.

Antallet publikasjoner (N) blir relativt lite (særlig i Sverige) når journalistiske fagområder brytes ned både på underområder og land, og det er derfor ikke meningsfullt å bryte det ytterligere ned ved å inkludere også tidsperiode. Når jeg ser på endringer over tid for hele materialet samlet, er det i grunnen bare ett trekk som er verd å nevne. Det er at oppmerksomheten mot sjanger går tilbake, fra 39 prosent i første femårsperiode til 28 prosent i siste periode. For de andre fagområdene er endringene over tid ganske små eller tallgrunnlaget for lite til at det gir mening å kommentere det.

Også de nasjonale variasjonene som fremgår av tabellen må tolkes med varsomhet. Likevel er det noe overraskende at norske forskere i denne perioden synes å gi så mye større oppmerksomhet til etiske problemstillinger enn sine svenske og danske kollegaer (også antallsmessig er det markant forskjell). Mange forbinder kanskje vektlegging av etikk først og fremst med Sverige, gjennom sentrale bidrag som Weibull og Börjesson (1995) og Ekström og Nohrstedt (1996). Forskningsområdets posisjon i Norge er kanskje likevel ikke helt umulig å forstå. Rådet for anvendt medieforskning (underlagt det norske Kulturdepartementet) hadde i mange år, både før og etter tusenårsskiftet, etikk som et prioritert tema i utlysningen av forskningsmidler. Og penger har, som vi vet, en evne til å påvirke forskernes prioriteringer. Norge har også en egen selvdømmeordning – Pressens Faglige Utvalg (PFU), som internt i presseorganisasjonene gjerne omtales som «verdens beste selvdømmeordning».14 Denne selvdømmeordningen får til tider mye oppmerksomhet i offentligheten når PFU kommer med sine uttalelser om medienes etiske praksis. En av premissene i ordningen er at uttalelser fra PFU (om hvorvidt god presseskikk er brutt eller ikke, eller mediet har opptrådt kritikkverdig) alltid skal publiseres på sentral plass i det mediet som er blitt innklaget. Vi så i tabell 3 at forskning på kriminaljournalistikk var noe høyere i Norge enn i Sverige og Danmark. Dette kan også være noe av årsaken til at etikk får større oppmerksomhet i Norge, da vi vet at kriminaljournalistikk ofte handler om etikk og etiske valg.

I tabell 2 så vi at det hovedområdet som nest etter innhold og fagområder får størst oppmerksomhet, er journalistikkens praksis, med til sammen 19 prosent av publikasjonene. Også forskning om journalistikkens praksis er kategorisert i underområder, som journalistrollen, arbeidsforholdene i redaksjonen, de journalistiske arbeidsrutinene samt studier som løfter fram journalistenes egne refleksjoner over sin praksis. Antallet publikasjoner (N) blir imidlertid så lite at det ikke gir mening å vise fordelingen på underområder etter land eller tidsperiode. Det jeg imidlertid kan si er at hele 61 prosent av de praksisorienterte publikasjonene handler om journalistenes arbeids- og produksjonsrutiner, altså hvordan journalister utøver sitt yrke, eller hvordan rutiner og arbeidsformer påvirker journalistikken. Journalistrollen står i sentrum i 22 prosent av de praksisorienterte publikasjonene, mens bare 8 prosent er opptatt av journalistenes egne refleksjoner om sin praksis, det vi kunne kalle et innenfraperspektiv på journalistikkens praksis. Vi nevnte tidligere at Dørsjø (1983), Asp (1992) og Eide (1993) allerede for tjue-tretti år siden hevdet at aktørene var fraværende i forskningen. Dette har nok endret seg noe. De aller fleste studiene om journalistikkens praksis må i større eller mindre grad kunne sies å bidra til å synliggjøre aktørene. Likevel er også denne forskningen i stor grad preget av et utenfraperspektiv.

Innholdsanalyser av avistekster – fortsatt mest vanlig

Hvilke medier er det så forskerne er opptatt av? Jeg refererte tidligere til Solum og Skogerbøs (1993) bekymring for at nye medier skulle absorbere all forskningsmessig oppmerksomhet, og at avismediet skulle bli glemt. Tabell 5 viser utviklingen når det gjelder hvilke medier det tas utgangspunkt i når det forskes på journalistikk i de tre landene.

Tabell 5: Medier det forskes på, etter tidsperiode og land, i prosent.

 

Norge

Sverige

Danmark

Total

 

T1

T2

T3

T1

T2

T3

T1

T2

T3

Avis

35

31

32

64

48

42

42

23

30

37

Etermedier (tv og radio)

15

7

16

11

14

18

29

19

15

15

Nye medier

-

5

12

-

3

4

3

-

2

4

Flere enn ett medium

10

15

12

10

14

18

-

32

15

15

Medier generelt

39

42

27

16

20

18

26

26

38

29

SUM N=914*

100 68

100 127

100 165

100 94

100 109

100 99

100 31

100 88

100 133

100 914

*T1 = tidsperioden 1995–1999, T2 = tidsperioden 2000–2004 og T3 = tidsperioden 2005–2009. * I 29 publikasjoner var det ikke oppgitt noe medium som utgangspunkt for forskningen.

Som vi ser var det liten grunn til bekymring for at forskerne skulle glemme avismediet. Avismediet troner fortsatt som journalistikkforskningens desidert fremste studieobjekt. Det er avistekster eller avisredaksjoner forskerne lettest tyr til når de skal forske på journalistikk. Vi ser riktig nok en viss nedgang i vektlegging av avismediet gjennom perioden, spesielt i Sverige hvor avismediet var totalt dominerende i den første femårsperioden, men fortsatt handler 37 prosent av de totale publikasjonene kun om avis. Jeg har allerede påpekt at presseforskningens tradisjonelle søkelys på nyhetssjangeren fortsatt er fremtredende. Det samme gjelder altså avisen som medium. Det er vanskelig å si hvor mye dette skyldes konservatisme i forskningsmiljøene, og hvor mye det skyldes at avismediet er enklere å få tilgang til og enklere å tilrettelegge for forskningsformål enn andre medier. Andre medier, som tv og radio, og særlig Internett og sosiale medier, er mer komplekse og stiller andre og større krav, både til tilrettelegging og analyse. En annen årsak kan være at avisen fortsatt har en fremtredende plass som politiske arena og som sentral nyhetskilde for den skandinaviske befolkningen,15 og blir kanskje av den grunn ansett som et viktigere medium for journalistikkforskning enn andre medier.

Vi ser av tabellen ovenfor at det i 29 prosent av publikasjonene ikke tas utgangspunkt i et spesifikt medium, men at forskningen retter seg mer mot mediene generelt. Dette gjelder først og fremst de teoretiske arbeidene, men det gjelder også i noen grad studier som retter søkelyset mot rammebetingelser eller spesifikke fagområder. Det er også en god del studier som anvender data fra flere medier. Dette kan for eksempel være intervjubaserte studier som rekrutterer informanter fra flere ulike medier.

Når det gjelder etermedier, så er det i all hovedsak tv det forskes på. Det er fortsatt ytterst få publikasjoner (under 1 prosent) som har utgangspunkt i radioen som medium. Det er i Danmark at forskningen på etermediene ser ut til å ha vært mest omfattende, men omfanget synker gjennom perioden, mens det i Sverige er noe stigende. Sverige har noe færre publikasjoner som setter søkelys på mediene generelt, sammenlignet med de to andre landene, noe som reflekterer en noe lavere andel teoretiske publikasjoner (22 prosent), sammenlignet med Norge og Danmark (om lag 35 prosent).

Det mest iøynefallende er kanskje likevel at bare 4 prosent av forskningspublikasjonene har fokus rettet mot nye medier. De aller fleste av disse handler om nett og nettjournalistikk, selv om nye medier også handler om sosiale medier som Facebook, Twitter og blogger, og nye medieplattformer som mobiltelefon og nettbrett. Både mediebransjen og utdanningsinstitusjonene har vært opptatt av digitaliseringen av medieverdenen og de endringer og muligheter sosiale medier skaper både for journalister og for journalistikken. Utnyttingen av sosiale medier og tilrettelegging for nye medieplattformer har riktig nok ikke hatt noen reell utbredelse før de aller siste årene (Høst 2011, Ottosen og Krumsvik 2008). Det er mulig at forskningen om nye medier foreløpig har vært mer opptatt av publikum og av andre bruksmåter for de nye mediene, enn av deres betydning for journalistikken.16 Jeg har kommet over publikasjoner med blogging som tema, men hvor søkelyset var rettet mot ungdommers forhold til og bruk av blogging, og uten noen direkte referanse til journalistikk.

Samlet sett så tegner dette et bilde av journalistikkforskningen som relativt konservativ. Det er fortsatt avismediet som har det aller meste av oppmerksomheten, mens svært lite oppmerksomhet rettes mot de utfordringer som ny teknologi og nye medier representerer. Vi ser riktignok en viss endring i siste femårsperiode, men foreløpig begrenset til Norge.

Kvalitativ metode prioriteres

I flere publikasjoner fra 1980- og 1990-tallet blir det hevdet at presseforskningen var sterkt dominert av kvantitative studier, og det etterlyses større innslag av kvalitative metoder (Dørsjø 1983, Hvitfelt 1983, Hadenius 1992). Hvilke metoder er det så som dominerer forskningen i denne perioden? Ifølge Hvitfelt (1983) var det særlig de kvantitative innholdsanalysene av nyheter som dominerte, en forskning han mente «har medfört ytlighet och begränsat värde för förståelse av journalistikens villkor» (s. 114). Vi vet samtidig at det var avismediet som hadde nesten all oppmerksomhet i den tidlige forskningen, og at det var den politiske nyhetsjournalistikken som var i fokus. Vi har sett at både avismediet, nyhetssjangeren og den politiske journalistikken fortsatt har høy prioritet. Betyr det at også den kvantitative forskningen har opprettholdt sin dominans?

Tabell 6 viser hvilke metoder som anvendes i journalistikkforskningen i Skandinavia i perioden 1995–2009. Den teoretiske forskningen er her utelatt. Som vi ser er det den kvalitative forskningen som dominerer i denne perioden. Hele 42 prosent av forskningen som formidles i disse publikasjonene, anvender kvalitativ metode. Andelen er enda høyere i Danmark og Norge, mens den er noe lavere i Sverige. I Sverige ser vi at historisk metode har vært anvendt i omtrent samme omfang som den kvalitative, noe som gjenspeiler den historiske forskningens dominans i Sverige.

Tabell 6: Type metoder anvendt i journalistikkforskningen etter land, i prosent.

 

Norge

Sverige

Danmark

Total

 

T1

T2

T3

T1

T2

T3

T1

T2

T3

Kvalitativ metode

32

46

48

33

31

43

42

44

52

42

Kvantitativ metode

18

22

28

11

17

13

26

24

27

21

Begge deler

13

15

17

12

18

26

16

32

15

18

Historisk metode

37

17

7

44

34

18

16

2

6

19

SUM N=652*

100 38

100 82

100 116

100 79

100 84

100 83

100 19

100 64

100 87

100 652

*Teoretiske arbeider er her holdt utenfor.

Selv om journalistikkforskningen i denne perioden altså på flere områder viser samme mønster som ble beskrevet for perioden som gikk forut, til og med når det gjelder bruk av innholdsanalyser, så er det de kvalitative analysene som nå dominerer. I nesten halvparten av de kvalitative studiene som publiseres, er det tekstanalyse eller kvalitativ innholdsanalyse som benyttes.17 Intervju anvendes i en fjerdedel av de kvalitative studiene, mens feltobservasjon, casestudier og dokumentanalyser anvendes i langt mindre grad (mellom 9 og 14 prosent).

I tillegg ser vi at det i 18 prosent av studiene som rapporteres er anvendt både kvantitativ og kvalitative metoder. Dette betyr at det i 60 prosent av den journalistikkforskning som publiseres, anvendes kvalitative metoder. I tillegg kommer den historiske forskningen som også i all hovedsak er kvalitativ. Dette tyder på at journalistikkforskningens profil har endret seg langt mer enn det innholdsdimensjonene kunne tyde på. Men det kan også bety at den kvantitative forskningen aldri har vært så dominerende som tidligere forskere vil ha det til, at det er en myte som kanskje fortsatt lever i visse kretser. Vi ser riktig nok at bruken av kvalitative metoder øker noe gjennom perioden, men det gjør også bruken av kvantitative metoder, om enn i mindre grad. Dette henger sammen med at den empiriske forskningen øker på bekostningen av teoretiske og historiske studier. Vi skal likevel ikke se bort fra at det skjer en viss dreining i første del av 1990-tallet, en periode hvor den kvalitative forskningen angivelig er på sterk fremmarsj i samfunnsforskningen (Denzin og Lincoln 1998) så vel som i den internasjonale journalistikkforskningen (Wahl-Joergensen og Hanitzsch 2009: 6).

Den største forskjellen i metodebruk mellom forskere fra de tre landene er at svenske forskere har færre rene kvantitative studier, og tilsvarende flere historiske studier enn tilfellet er i Norge og Danmark. Andelen av kvantitativ forskning i Norge og Danmark øker også gjennom perioden, både faktisk og relativt i forhold til Sverige, noe som delvis kompenseres ved at svenske forskere i økende grad anvender både kvalitativ og kvantitativ metode.

Oppsummering

Journalistikkforskningen i Skandinavia har hatt en betydelig vekst de siste femten årene. I denne artikkelen har vi sett på hva denne forskningen omhandler. Vi har sett at det er den empiriske forskningen som dominerer, og i økende grad, mens den historiske forskningen, som hadde en sentral plass i første del av perioden, særlig i form av institusjonsstudier og biografier, har gått sterkt tilbake. Jeg har antydet at dette kanskje er uttrykk for en «modning» av forskningsfeltet, hvor den institusjonsorienterte forskningen har veket plassen for en sterkere interesse for mer spesifikke fenomener og utfordringer i journalistikken, i tråd med de krav som ble uttrykt på 1980- og 1990-tallet. Den empiriske dreiningen henger nok også sammen med at integreringen av journalistutdanningene i universitetene har brakt de praktiske utfordringene nærmere akademia.

Det er journalistikkens innhold som i størst grad har fanget forskningens oppmerksomhet, mer enn dens praksis og spesifikke fagområder, med en særlig interesse for den politiske og den internasjonalt orienterte journalistikken. Dette er særlig tydelig i siste del av femtenårsperioden. Orienteringen mot politisk journalistikk kan henge sammen med en økende oppmerksomhet mot journalistikkens innvirkning på politisk virksomhet (jf. maktutredningene). Interessen for internasjonale forhold i journalistikken handler mye om rapportering av krig og terror, en forskning som hadde et kraftig oppsving etter tusenårsskiftet, i kjølvannet av 11. september 2001. Dette betyr at hendelser i samfunnet som får stor oppmerksomhet i mediene, også påvirker journalistikkforskningen, men den økende interessen for forskning på internasjonale forhold kan også henge sammen med en generell globaliseringstrend i journalistikkforskningen (Wahl-Jorgensen og Hanitzsch 2009).

Innenfor journalistikkens spesifikke fagområder er det sjanger, og først og fremst nyhetssjangeren, som oftest er tema for forskningen, og aller mest i Sverige. Forskning om etikk og om medienes samfunnsoppdrag har større omfang i Norge enn i de to andre landene, mens danske forskere har vært mer opptatt av kilder enn norske og svenske forskere. Metodisk er det den kvalitative forskningen som dominerer journalistikkforskningen. Selv om også denne forskningen i noen grad kan sies å være preget av et utenfraperspektiv, så er forskningen i dag langt mer opptatt av det journalistiske arbeidet og dets produkter enn det den ifølge kildene var tidligere. Den er også i ferd med å innfri Hulténs (1988: 96) oppfordring til større vekt på «sändarens/journalistens villkor» gjennom en økende interesse for rammebetingelsene i journalistikken.

Noe av det mest overraskende er kanskje at det fortsatt er klart mest forskning på avismediet og svært lite forskning rettet mot nye medier. Selv om nye medier får noe mer oppmerksomhet de aller siste årene, særlig i Norge, så skulle en kanskje ha forventet at oppmerksomheten var større når en tenker på de betydelige endringer som har skjedd i medieverdenen.

Det er vanskelig å gi en samlende karakteristikk av journalistikkforskningen i Skandinavia i denne perioden. Mange trekk kan tyde på en viss konservering; søkelys på avismediet, nyhetssjangeren, den politiske journalistikken og den tilsynelatende manglende interessen for nye medier og nye medieplattformer. Den sterke vekten på kvalitative metoder står i en viss kontrast til bildet som ble tegnet av den tidligere presseforskningen, men enten var dette bildet noe fortegnet eller så skjedde endringen like i forkant av den perioden studien dekker. Både veksten i antallet publikasjoner og styrkingen av den empiriske forskningen kan imidlertid tolkes som en viss modning av forskningsfeltet. Kanskje har det i denne modningsprosessen vært et behov for å holde fast ved en profil, og at en i årene som kommer vil se en sterkere utvikling av den tematiske og mediemessige bredden. Visse tegn i den siste femårsperioden kan peke i den retning.

Det er også mulig at endringene i forskningens innhold og profil er større enn det som er mulig å fange opp i en kvantitativ innholdsanalyse. Forskningen på tradisjonelle medier eller interessen for kjente temaer som nyheter og politisk journalistikk kan ha andre innretninger og reise andre spørsmål i dag enn tidligere. Det er derfor et håp at denne studien kan inspirere til mer dyptgående analyser av journalistikkforskningen, gjerne på mer avgrensede deler av journalistikken, for å se på mulige endringer i angrepsvinkler og perspektivvalg. Samtidig avdekker studien at mange viktige områder av journalistikken fortsatt er lite forskningsmessig belyst. Wahl-Joergensen og Hanitzsch (2009: 12) karakteriserer mye av den internasjonale journalistikkforskningen som «eliteforskning» og etterlyser mer forskning som går utenom de største mediene, de mest kjente mediehendelsene og de mest prominente journalistene. For den skandinaviske forskningen kunne en i tillegg etterlyse mer forskning om nye medier og kanskje særlig en forskning som ser den nye mediehverdagen mer fra innsiden, for å få frem hvilke utfordringer og eventuelle dilemmaer som nye medier og skjerpede rammebetingelser representerer både for journalistene selv og for journalistikken.

Referanser

Asp, Kent (1992): «Journalistik som forskningsområde» i Ulla Carlsson og Anders Lindblad (red.): Forskning om journalistik, medier & kommunikation. Ämnesområdet idag och i framtiden. Göteborg: Nordicom. S. 59–69.

Bastiansen, Henrik G. og Hans Fredrik Dahl (2008): Norsk Mediehistorie. Oslo: Universitetsforlaget.

Bjarnason, Hilmar Thor, Maria Edstrøm, Barbi Pilvre og Jonita Siivonen (2005): «Here I Am! Portrait Interviews in Estonian, Finnish, Icelandic and Swedish Daily Newspapers» i Nordicom Information nr. 2. S. 57–69.

Bjørnsen, Gunn, Jan Fredrik Hovden og Rune Ottosen (2009): «The Norwegian Journalism Education Landscape» i Georgios Terzis (ed.): European Journalism Education. Bristol/Chicago: Intellect.

Carlsson, Ulla og Anders Lindblad (red.) (1992): Forskning om journalistik, medier & kommunikation. Ämnesområdet idag och i framtiden. Göteborg: Nordicom.

Dahlgren, Peter (1989): «Journalistikforskning: tendenser och perspektiv» i Nordicom Information, Nr. 1-2. Göteborg: Nordicom. S. 2–8.

Dansk Presses selskap (1983): Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr. 2. Odense: Pressehistorisk Selskab.

Denzin, Norman K. og Yvonna S. Lincoln (1998): «Introduction. Entering the Field of Qualitative Research» i Norman K. Denzin and Yvonna S. Lincoln (ed.): Collecting and Interpreting Qualitative Materials. Thousand Oaks: Sage Publicatuions. S. 1–34.

Dørsjø, Jon (1983): «Journalistikk – faget som ikke har funnet sin forskning» i Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr.2. Odense: Pressehistorisk Selskab. S. 24–35.

Eide, Martin (1993):»Den sosiologiske fantasi og journalistikkforskningen eller den journalistiske fantasi og sosiologien» i Journalistikkforskning, NML-rapport. Oslo: Norsk Medieforskerlag. S. 13–28.

Eide, Martin (2000): Den redigerende makt. Redaktørrollens norske historie. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Ekecrantz, Jan og Tom Olsson (1998): Det redigerade samhället. Om journalistikens, beskrivningsmaktens och det informerade förnuftets historia. Stockholm: Carlsson Bokförlag.

Ekström, Mats og Stig Arne Nohrstedt (1996): Journalistikens etiska problem. Stockholm: Rabén Prisma och Svenska Journalistförbundet.

Ghersetti, Marina og Lennart Weibull (2009): «The Swedish Journalism Education Landscape» i Georgios Terzis (ed.): European Journalism Education. Bristol/Chicago: Intellect.

Hadenius, Stig (1992): «Den nödvendiga journalistikforskningen» i Ulla Carlsson og Anders Lindblad: Forskning om journalistik, medier & kommunikation. Göteborg: Nordicom. S. 71–79.

Høst, Sigurd (2011): Avisåret 2010. Rapport nr. 18. Volda: Høgskulen i Volda/Møreforsking.

Hultén, Lars J. (1988): «Forskarfält för journalistikforskningen. Textproduktionen och den redaktionella texten» i Ulla Carlsson (red.): Forskning om journalistik. Nordicom-nytt nr. 4. Göteborg: Nordicom. S. 95–105.

Hvitfelt, Håkan (1983): «Massekommunikationsforskning och journalistikforskning» i Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr. 2. Odense: Pressehistorisk Selskab. S. 107–118.

Kabel, Lars (2008): Dansk journalistikkforskning 2002–2007. En kortlægning at forskningen og dens resultater. København: Dagspressens Fond.

Lund, Anker Brink (2002): Den redigerende magt. Nyhedsinstitutionens Politiske indflytelse. Århus: Århus Universitetsforlag.

Lund, Erik (1989): «Journalistikforskning kan videreutvikle journalistik» i Nordicom Information, Nr. 1-2. Göteborg: Nordicom. S. 21–24.

Minke, Kim (2009). «The Danish Journalism Education Landscape» I: Goergios Terzis (ed.): European Journalism Education. Bristol/Chicago: Intellect.

Morlandstø, Lisbeth (2012a): «Institusjonalisering og vekst – en studie av journalistikkforskning i Skandinavia» i Nordicom Information. Nr. 3-4. Göteborg: Nordicom.

Morlandstø, Lisbeth (2012b): «Den tvetydige forskjellen. Betydningen av kjønn i utviklingen av skandinavisk journalistikkforskning» i Tidsskrift for kjønnsforskning. Nr. 3-4. Oslo: Universitetsforlaget.

Nag, Wenche (1996): Medieforskningens hvem vet best. En studie av møtet mellom Akademia og Pressen. Universitetet i Bergen: IMKs rapportserie nr. 28.

Nag, Wenche (1997): «Medieforskning som kamparena. En analyse av møtet mellom Akademia og Pressen» i Norsk Medietidsskrift. Nr. 2. Oslo: Novus Forlag. S. 87–104.

Nordicom Information (1989): Journalistikforskning. Nordicom Information. Nr. 1-2. Göteborg: Nordicom.

Norges Idrettshøgskole (2004): Moving Bodies. Mennesket i bevegelse. Oslo: Norges Idrettshøskole. Nr. 2, vol. 2.

Ottosen, Rune og Arne Krumsvik (2008): Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: IJ-forlaget.

Ottosen, Rune (2004): I journalistikkens grenseland. Journalistrollen mellom marked og idealer. Kristiansand: IJ-forlaget AS.

Raaum, Odd (2003): Dressur i pressen. Selvjustis i internasjonalt perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget.

Solum, Ove og Eli Skogerbø (1993): «Journalistikkforskningen – et felt på nye veier?» i Journalistikkforskning, NML-rapport. Oslo: Norsk Medieforskerlag. S. 5–12.

Syvertsen, Trine (2010): «Medieforskerne samarbeider godt» i Norsk Medietidsskrift nr. 3. Oslo: Universitetsforklaget. S. 282–292.

Universitets- og høgskolerådet-rapport (2004): Vekt på forskning. Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering. Innstilling fra faglig og tekniske utvalg til UHR. Oslo: Universitets- og høgskolerådet.

Wahl-Jorgensen, Karin og Thomas Hanitzsch (red) (2009): The Handbook of Journalism Studies. New York and London: Routledge.

Weibull, Lennart og Britt Börjesson (1995): Publicistiska seder. Svensk pressetik i teori och praktik 1900–1995. Stockholm: Tiden.

Weibull, Lennart (2009): «Introduction to part II: The Northern European/Democratic Corporatist Media Model Countries» i Goergios Terzis (ed.): European Journalism Education. Bristol/Chicago: Intellect.

Zelizier, Barbie (2004): Taking journalism seriously. News and Academy. California: Sage Publications Inc.

Zelizer, Barbie (2009): «Journalism and the Academy» i Karin Wahl Jorgensen og Thomas Hanitzsch (red): The Handbook of Journalism Studies. New York and London: Routledge. S. 29–41.

Østbye, Helge og Nina Kvalheim (2009): I konsernets øyne er redaksjonen en utgiftspost. Rapport om aviser, konsern og avisøkonomi. Oslo: Norsk Journalistlag.

1Institutt for Presseforskning og Samtidshistorie ved Aarhus Universitet i 1954, Institutt for Presseforskning ved Universitetet i Oslo i 1958 og Avdelning for pressforskning ved Lunds universitet fra 1965. Se også Weibull 2009: 74. Vi sier gjerne at journalistikkforskningen i Skandinavia startet som presseforskning og var knyttet til etableringen av disse instituttene. Denne forskningen tok, slik jeg oppfatter den, først og fremst utgangspunkt i avisen som medium og nyhetsformidling som fenomen. Den hadde også ofte en kvantitativ tilnærming hvor kartlegging av mengde og utbredelse var viktig, og mange vil si at presseforskningen hadde flere samfunnsvitenskapelige enn humanistiske perspektiv.
2Morlandstø (2012a)
3Morlandstø (2012b)
4Jeg har registrert hver enkelt artikkel eller bokkapittel i antologier, ikke antologien selv.
5Det norske Universitets- og høgskolerådets rapport «Vekt på forskning» (2004: 25) bruker den samme definisjonen av vitenskapelige arbeider som gir publiseringspoeng.
6Jeg brukte søkeordet «journali» for å fange opp artikler som på en eller annen måte omhandler journalistikk (både på norsk og engelsk). I NORDART brukte jeg også søkeordene «media» og «medie». Noen få publikasjonstitler er likevel funnet på annet vis ved at jeg i registreringsarbeidet kom over relevante publikasjoner som ikke ble fanget opp verken av Nordicom eller NORDART. Jeg la disse til materialet og velger å se dette både som en kvalitetssikring og en forbedring av dataene.
7En mer inngående beskrivelse av og begrunnelse for metode og utvalg finnes i Morlandstø (2012a). Her har jeg også mer utfyllende drøftet ulike konsekvenser for utvalget (for eksempel at institusjonsinterne rapporter og lærebøker, resepsjonsforskning og forskning på underholdningsmedier som film og dataspill er utelatt).
8Se Morlandstø (2012a) om gjennomgang av den institusjonaliserings- og akademiseringsprosess som har foregått i den skandinaviske journalistikkforskningen. Se Zelizer (2004) om akademisering av den internasjonale journalistikkforskningen.
9De journalistiske innholdskategoriene ble i grove trekk definert ut fra de tematiske inndelingene som mediene selv opererer med. Listen ble så supplert med andre temaer etter hvert som de dukket opp i materialet.
10Martin Eide ser spesifikt på redaktørinstitusjonen.
11Se også Syvertsen (2010: 288), som blant annet sier at sampublisering er spesielt utbredt nettopp i journalistikkforskningen.
12De journalistiske fagområder er kategorisert i henhold til sentrale fagområder i faglitteratur og undervisning. Listen er så supplert med nye kategorier etter hvert som de dukket opp i materialet.
13Se også Zelizer (2004) og Bjarnason m.fl. (2005), som bekrefter det samme.
14Odd Raaum (2003: 145) viser til tre personer som har brukt dette begrepet; mangeårig sekretær i utvalget Gunnar Bodahl-Johansen, Norsk Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold og tidligere PFU-leder Sven Egil Omdal.
15Jf. ulike statistikker for medievaner (nordicom.gu.se/mediestatistikk).
16Ofte resepsjonsstudier, som jeg har utelatt i min studie.
17Innholdsanalyser blir ofte regnet som kvantitative. Mitt materiale viser at det er mye tekstanalyse og andre kvalitative former for innholdsanalyse.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon