Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Spor etter det store hamskiftet – Enkelte stiltrekk ved Aftenpostens journalistikk gjennom et halvt århundre

Hedda Nossen, MA i medievitenskap (IMK)

Informasjonsrådgiver i Jernbaneverket

E-post: hedda.nossen@jbv.no

Svennik Høyer, professor emeritus

Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

E-post: svennik.hoyer@media.uio.no

Abstract

Our content analysis of Norway’s largest morning newspaper Aftenposten in a composite week and in four time-cuts between 1950 and 2008 reveals that, in terms of number of words, news stories expanded until 2008 when the newspaper changed to tabloid format with a mixture of both very short and very long articles. In more recent years, news stories have tended to have wider time frames and be less event-oriented. The simpler forms, such as reports of meetings and social events, etc., have also diminished considerably in number as have published stories. Journalists have become more visible – as commentators – in the past twenty years.

Keywords: Aftenposten, Journalistic forms, Content analysis, Long term trends in print journalism

Datagrunnlaget er en analyse av enkelte journalistiske former i Aftenposten gjennom en sammensatt uke ved månedskiftet september/oktober i 1950, 1970, 1990 og 2008. Analysen viser at nyhetshistoriene tenderer mot å bli lengre, men også med flere notiser etter overgangen til tabloidformatet. Med tiden har journalistikken også fått en videre tidshorisont og er mer konsentrert om tilstander og tendenser og i stadig mindre grad om døgnferske begivenheter. De enklere former som referat og omtale er i sterk tilbakegang, mens kommentaren begynner å gjøre seg gjeldende. Alt dette tyder på en større innsats fra journalistenes side, noe som også motsvares ved et tydeligere nærvær av journalistene i avispaltene.

Innledning

Selv garvete journalister begynner å tvile på pressens framtid. Like overbevist er de om at journalistikken endrer karakter. Vi bestemte oss for å se nærmere på den siste påstanden, i dette tilfellet hvordan Aftenpostens journalistikk i visse henseender har endret karakter mellom 1950 og 2008. Disse 58 år dekker det meste av etterkrigstiden, med introduksjonen og masseutbredelsen av fjernsynet og senere med begynnelsen på den digitale medieverdenen, for å nevne det som mest har endret konkurransesituasjonen for avisene. Skal man undersøke dette hvordan i journalistikken så må man fortrinnsvis se på de mer grunnleggende trekk som ikke skifter tilfeldig fra dag til dag, slik mye i journalistikken gjør. Vi valgte å konsentrere oss om enkelte stiltrekk som ligger bak det som formidles.

Hvis vi kan beskrive hvordan Aftenposten endrer sin journalistikk over tid er vi et lite stykke på vei til å forklare hvordan avisen tilpasser seg viktige endringer i omgivelsene. Som en kollektiv tekstform er journalistikken underlagt en bestemt narratologi, samt tekstnormer som setter rammer for de enkelte nyhetsfortellinger. Noen av rammene for nyhetsfortellingenes form finnes også i avisens nære markedsomgivelser. Hvilket skulle innebære at vesentlige endringer i Aftenpostens omgivelser kan gjenspeiles på forskjellig vis i Aftenpostens journalistikk. Dette er vår viktigste arbeidshypotese.

Undersøkelsen

Vårt tema er endringer i enkelte hovedtrekk i Aftenpostens journalistikk, så som lengden av artiklene og tidsperspektivet i framstillingen. Selv om vi ikke kan observere de redaksjonelle strategiene bak avisens valg av innhold direkte, vil vi resonnere over noen av de valgmuligheter redaksjonen sto overfor. I denne sammenheng vil vi også se litt på endringene i innholdsproduksjonens materielle vilkår.

Metoden er innholdsanalyse1 av visse sider ved Aftenpostens journalistikk over drøyt et halvt århundre. Vi undersøkte en «sammensatt uke» som startet 3. uke i september år 1950, 1970, 1990 og 2008. Vår konstruerte uke for hvert tidskutt startet med mandag, deretter trakk vi tirsdag uken etter, osv. Både lørdagsutgavene og søndagsutgavene ble sløyfet fordi Aftenposten manglet søndagsavis i 1950, 1970 og 1990. Denne forskjellen i antall utgivelser per uke ville sannsynligvis også forskyve forholdet mellom de journalistiske sjangere over ukens dager på en for oss uforutsigbar måte. September/oktober ble valgt som måneder i året der arbeidslivet og politikken er i «normalt» gjenge med de viktigste informasjonskilder på plass.

Vi holdt økonomi og sport utenfor. Disse stoffkategoriene har tidligere blitt studert av henholdsvis Leif Morten Herskedal og Thore Roksvold.2 Likeledes har vi ikke analysert pressefotografiene. Begrunnelsene for utelatelsene er dels pragmatiske fra vår side, for å begrense materialinnsamlingen til det overkommelige, og dels mer prinsipielle.3

I alt ble 1392 artikler gjennomgått.

Artikkelen ble valgt som analyseenhet fordi det bak hver artikkel, stor eller liten, ligger bestemte redaksjonelle valg. En artikkel, slik vi avgrenset den, er en sammenhengende tekst, med eller uten ingress, som begynner med en overskrift og avsluttes med neste hovedoverskrift eller skilles fra en annen artikkel med en tydelig typografisk markering for avslutning. Aftenposten har, særlig i 2008, en rekke mindre historier som, typografisk sett, er samredigert som «satellitter» til hovedoppslaget. Disse ble betraktet som selvstendige artikler.4 Dette ble gjennomført konsekvent, selv om satellittene semantisk eller tematisk sett var nært knyttet til hovedoppslaget. Faktaruter ble derimot betraktet som en del av den artikkelen den var knyttet til, tematisk og typografisk.

Å finne informasjonskildene til hver artikkel i ettertid er et detektivarbeid som ikke alltid lykkes. Vi prøvde dette, men ga opp. Derfor tester vi enkelte av våre antakelser om en økt sosial bredde i Aftenpostens dekning via omveier som å klassifisere artiklenes tidsperspektiv, og derigjennom også artikkelens tematiske bredde. Med store tema følger gjerne et behov for mange og varierte informasjonskilder.

Vår studie må nærmest regnes som et systematisk eksperiment for å teste visse antakelser om utviklingen i journalistikkens former, snarere enn en oppsummering av Aftenpostens innhold gjennom femti år. Å studere en avis over lengre tid stiller en ofte overfor det filosofiske spørsmål om det er samme type tekst man studerer på forskjellige tidspunkt. En løsning på problemet er å studere formene i journalistikken som endrer seg i et saktere tempo enn innholdet forøvrig. Formene er blant annet de tekstlige metoder vi kan spore i avisens innhold og som journalistene bruker for å utsi sine budskap. I praksis viser det seg like lett, eller like vanskelig, å kode journalistiske former som å kode nyhetenes tema eller såkalte «innhold».

Vi bør kanskje kommentere spranget på 20 år mellom våre tidskutt. Vanligvis opererer man med intervaller på 5 eller 10 år i tidsserier av data. Det å velge 20 år sparer naturligvis mye arbeid ved materialinnsamlingen og tillater også at man kan gå mye lenger bakover i tid. Kevin G. Barnhurst og Diana Mutz (1997) og Harland Stensaas (1986-87) er blant dem som har brukt 20 års tidssprang i sine studier av journalistiske metoder og former i amerikanske aviser over inntil hundre år.5 Thore Roksvold bruker 30 års intervaller mellom 1903 og 1993 i sin doktoravhandling fra 2005. En annen åpenbar grunn til å utvide perioden som undersøkes er at grunnleggende egenskaper endrer seg meget sakte, og at levningene derfor best kan observeres over lang tid. Vi valgte 20 års intervaller for å sammenlikne «gammel» med det vi intuitivt oppfattet som «nyere» journalistiske former omkring århundreskiftet.

I tolkningen av våre data er vi fullt oppmerksom på at vi foretar en samfunnsvitenskapelig forkortelse av det historiske utviklingsforløp. De tendensene vi ser i materialet blir tolket fra vårt kronologiske ståsted, mest for å gi historisk perspektiv til nåtidige fenomen.

Årstallene for våre tidskutt er ikke helt tilfeldige. Sluttåret 2008 var gitt i og med at undersøkelsen startet dette året. Men skulle vi være konsekvente med tjue års intervaller bakover, så kom vi til 1968. Noe vi ville unngå fordi dette året sannsynligvis var spesielt også nyhetsmessig. De endringer vi observerer har funnet sted en eller annen gang mellom hvert tidskutt. Vil man nøste opp endringene fra deres begynnelse må man bruke en mer finmasket metode enn den vi har anvendt. Vil man anslå – omlag – i hvilke tidsrom og i hvilket omfang anvendelsen av visse journalistiske former har blitt en utbredt rutine, kan våre metoder være en god begynnelse.

Kodearbeidet ble utført av Hedda Nossen etter en kodebok vi drøftet sammen. Kodeboken ble prøvet ut på ca. ti prosent av materialet før vi bestemte oss for den endelige versjonen som er gjengitt i utdrag som vedlegg 1.

Aftenposten -– størst i det meste

Det beste sammenlikningsgrunnlag for Aftenposten er den øvrige norske pressen samlet. Aftenposten har vært størst i det meste gjennom hele etterkrigstiden: i opplagstall, i spaltevolum, i annonser og i antall journalister. Gjennom lange tider har avisen kunnet gå sine egne veier, uberørt av sine konkurrenter, som til gjengjeld ofte beskylder Aftenpostens journalistikk for å være gammelmodig, fargeløs og forsiktig. Men om vi holder slike anklager utenom, så er det lett å se at Aftenposten stiller i en klasse for seg.

I mikroøkonomien lærer vi at bedrifter i en nesten uangripelig lederposisjon har få insentiver til å endre og fornye sine produkter. Det må tidvis ha vært vanskelig for redaktører og journalister i Aftenposten å hevde overfor eierne at journalistikken måtte endres så lenge opplagstallene ble mer enn fordoblet fra 136 752 eksemplarer i 1947 til 276 429 i 2000. Etter dette har opplagstallet falt noe til 2008 da opplagstallet var 247 556 og ytterligere noe til 2010 da opplaget var 239 831 eksemplarer på en gjennomsnittsdag.

Aftenposten tok i 1970-årene nær en fjerdedel av de totale annonseinntekter for den norske pressen. Noen data for 1972, da Aftenposten hadde et opplag på 200 503, illustrerer avisens overlegne posisjon. I en beregning for Dagspresseutvalget av 1972, utført av Norske Avisers Landsforbund, hadde Aftenposten de klart høyeste annonsepriser av de samtlige 167 avisene som målingene omfattet. Men samtidig hadde Aftenposten den laveste kontaktprisen (annonseprisen delt på 1000 lesere), bortsett fra Dagbladet og VG, som hadde lavere kontaktpris, men også betydelig lavere annonseinntekter.6 Aftenpostens ledende posisjon som annonseorgan viste seg også i avisens totale økonomi. I 1973 utgjorde Aftenposten inntekter en fjerdedel av den øvrige pressens totale inntekter.7

I 1974 var Aftenposten også den innholdsmessig største avisen og produserte 1.8 ganger så mye lesestoff sammenliknet med andre ledende regionsaviser som Bergens Tidende og Adresseavisen i Trondheim. Sidetallet for en gjennomsnittlig utgave av Aftenposten i 1950 var 16 sider, i 1960 25 sider, og i 1970 hadde gjennomsnittet steget til 38 sider.8 Bak denne mer enn doblingen av sidetallet lå det en redaksjonell formel om at 60 prosent av innholdet skulle være annonser og 40 prosent alminnelig lesestoff. På denne måten drev annonsetilgangen sidetallene og mengden av lesestoff i været.

På den tekniske siden har Aftenposten gått fra blysats og stereotypering, til elektronisk sats og til offsettrykk i 1975. Med innføringen av offsettrykk trådte Aftenposten for alvor inn den fargerike typografi og journalistikk. Offsettrykk gjengir fotografier med en bedre oppløsning enn tradisjonelt høytrykk, og dessuten ble det billigere å bruke fargefotografier. Skjermredigering gjorde nye former for layout enklere, med for eksempel detaljerte sidemaler. I 2005 gikk Aftenposten over i tabloidformat, noe de fire største regionsavisene gjorde året etter. Dette har påvirket journalistikkens former på forskjellig vis, noe vi kommenterer senere. Også interiørmessig ga endringene seg utslag. Befridd for larmende skrivemaskiner ble journalistene plassert i åpne kontorlandskap med sine datamaskiner der de enkelt kunne drøfte den videre produksjon av manuskriptene med kolleger.

Femti års journalistikk – bakenforliggende antakelser

Den nye avisteknologien ga oppfinnsomme redaktører og journalister nye virkemidler, mens den skjerpete konkurransen fra fjernsynet og nyere medier gjorde det nødvendig å ta verktøyene i bruk.

Men journalistikken endrer seg i sitt eget tempo. Henrik Grue Bastiansen (2006, 2008) har gjennom sine detaljerte studier påvist hvor seiglivet partijournalistikken var, tilsynelatende ufølsom for store endringer i de nære markedsomgivelser.9 Derfor tror vi ikke på en automatisk sammenheng mellom endringer i teknologien og endringer i journalistikken – på kort sikt. Mer sannsynlig er det at en vedvarende konkurranse fra andre medier vil endre journalistikken og dens rutiner sammen med den nye teknologien. Krumsvik og Schanke Sundet (2011) viser at avisbransjen det siste tiåret er truet av publikumssvikt først og fremst fra subsidiære kanaler på Internett og nye elektroniske plattformer, i form av nettaviser og en journalistikk spesielt redigert for smarttelefoner og databrett.10

De nyere elektroniske nyhetskanalene, på fjernsynet og Internett, i tillegg til utviklingen av radioen som et vesentlig nyhetsmedium, ble den mest avgjørende og skjellsettende forandring for pressen som nyhetsmedium. Nyhetssyklusen på 24 timer er forlengst brutt, og deadline faller jevnt over døgnet rundt. Radioen, som det hurtigste nyhetsmedium, rapporterer nyheter hver time på dagen. Dette innvirker nødvendigvis på typene av nyhetshistorier som Aftenposten og den øvrige pressen presenterer.

Den vanlige oppfatning av hvordan journalistikken har endret seg de siste tre, fire tiår går bl.a. ut på at et økende sidetall gir plass til flere eksperimenter i journalistikken, som er blitt mer differensiert og kompleks. Nye sjangertyper, men også sjangerblandinger har kommet til. Med et økende antall journalister, og framfor alt med en bedre utdannet journaliststand, har avisene også blitt mer selvstendige. Samfunnsutviklingen har skapt flere nye typer av «eksperter» og kildeadresser som gir redaksjonen mange muligheter til å utvikle nye relasjoner utad. Pressen er ikke lenger lenket til å gjengi de sesongmessige offentlige begivenheter, men mediene setter i økende grad sin egen dagsorden for den offentlige diskusjon, eller de følger den offentlige debatt på egne premisser. Enkelte av disse utviklingslinjer vil vi følge i Aftenpostens journalistikk.

Fra vårt eget private leserperspektiv har vi merket oss tydelige endringer i Aftenpostens journalistikk særlig etter at avisen gikk over i tabloidformat. Men på hvilken måte? Det er noe av det vi ønsker å vite mer om gjennom vår innholdsanalyse. Dersom de generelle antakelser om retningen av endringer i journalistikken er riktige, vil vi anta at mange artikler i Aftenposten har fått et bredere tilfang av kilder, og at avisen regelmessig behandler sosiale spørsmål noe grundigere enn før og til dels tar opp nye typer av problemer. Dette er kjernespørsmål i den undersøkelsen vi nå presenterer.

Artiklenes lengde

Det finnes ingen ideell lengde av avisartikler. Likevel har journalistene en intuitiv følelse hva det er mulig å gjøre innen de ulike størrelsesrammene de får tildelt av redaktøren. James Fenton hevdet kort og godt, men mangetydig, at form er lik lengde i konvensjonell journalistikk.

… Six hundred words, twelve hundred, fifteen hundred, fortyfive hundred – all these figures denote familiar forms. They may be brilliantly or prosaically employed, but they are determined by extraneous considerations: what space to be filled, who else is filing that day, how many ads there are, and so forth. One longs for an elastic magazine, in which content can determine new forms. One longs to get back to reporting.11

Fentons påstander er senere undersøkt systematisk av Kevin G. Barnhurst12 over perioder på mer enn hundre år. Barnhurst og Diana Mutz fant i tre amerikanske dagsaviser13, utgitt både i 1894 og 1994, at artiklene over tid ble stadig lengre. Disse funnene sto i kontrast til hva ledende redaktører og journalister mente i en enquête, nemlig at nyhetene var blitt kortere, mer episodiske, hendelsesorientert og personifisert. Ingen ting av dette fikk støtte i de funn Barnhurst o.a. analyserte, snarere tvert imot. Ut fra sine erfaringer fra avisundersøkelsen startet Barnhurst et større prosjekt kalt The New Long Journalism, der han undersøkte nyheter i fjernsyn og radio samt på Internett.14 Barnhurst undersøkte bl.a. nettutgavene av de aviser som inngikk i 100-årsstudien, og konkluderte overraskende: «As the newspapers moved onto Internet, their stories continued to grow longer, following the trend established over the previous century.»15

Thore Roksvold kunne også notere en økende artikkellengde i sitt corpus på 200 000 ord av innenriks avistekster mellom 1903 og 199316 i sin doktoravhandling fra 2005. Særlig gjaldt dette Dagbladet, som økte lengden av sine artikler allerede i 1933 og beholdt disse lengdene fram til 1993.17 Han finner også at artikkellengdene i 1993 skilte mindre mellom avisene enn i 1933.

Til våre målinger av artiklenes lengde i Aftenposten brukte vi den samme klassifiseringen som Barnhurst, med den forskjell at Barnhurst vurderte artiklenes lengde på grunnlag av en fempunkts skala18, mens vi gikk et skritt videre og tellet ordmengden for hver størrelseskategori på den samme skala. Barnhursts fempunktskala ble i vår versjon slik: 1) meget små artikler med mindre enn 50 ord, 2) notiser på 51–150 ord, 3) mellomlange artikler på 151–350 ord, 4) lange artikler: 351–600 ord og 5) veldig lange artikler: 601 ord og mer. I tabell 1 kan vi betrakte utviklingen.

Tabell 1. Fordelingen av artikler i Aftenposten etter størrelseskategorier undersøkt i fem utvalgte dager i fire utvalgte år 1950–2008. Prosenter.
Prosent Størrelse          
År Meget små
<50 ord
Notis
51–150 ord
Mellom
151–350 ord
Lang
351–600 ord
Veldig lang
601 > ord
N=100%
1950 19 39 26 10 7 302
1970 18 37 24 12 9 530
1990 3 30 28 28 11 298
2008 6 47 16 19 12 262

Tabell 1 ovenfor viser andelen av artikler som faller inn under de ulike størrelseskategorier regnet i prosent av totalt antall artikler og angitt for de ulike tidskutt fra 1950 og framover. Totalen for hvert tidskutt vises i kolonnen lengst til høyre.

Antakelsen er at disse prosentene forteller noe om de muligheter redaksjonen har valgt når det gjelder lengde for artiklene. Leser vi kategoriene vertikalt på tvers av tidskuttene og deretter horisontalt fra venstre etter størrelseskategori i tabell 1, oppdager vi at de meget små artiklene er redusert fra 19 til 6 prosent, slik vi forventet, mens notisen, som er angitt i neste kolonne, går både ned og senest opp til hele 47 prosent av samtlige artikler i 2008, den høyeste verdi i tabell 1. Vi finner i snitt flere lengre artikler i 1990 enn i 2008. Trenden mot lengre artikler synes altså å være brutt i 1990 eller i årene omkring.

Prosenttallene i tabell 1 kan også ses på bakgrunn av antall artikler som kom med i vårt utvalg. Som vi ser fra den siste kolonnen i tabell 1 øker tallet på artikler betraktelig fra 1950 til 1970, en oppgang som åpenbart skyldes at rasjoneringen på avispapir opphørte i 1952. For 1970 finner vi det høyeste antall artikler av alle våre utvalgte uker, og hoveddelen av dem var små eller meget små artikler. Redaksjonen brukte altså ikke den større spalteplassen til å øke artikkellengden synderlig. Etter 1970 faller antall artikler, totalt til 298 i 1990. Avisen hadde fortsatt fullformat i 1990 og utnyttet mulighetene til å øke den gjennomsnittelige artikkellengden til et toppnivå for den perioden vi undersøker. Overgangen til tabloidformatet reduserte artikkeltallet moderat, men ga også et paradoksalt resultat: For 2008 har Aftenposten den høyeste andel av notiser for alle tidskutt, samtidig som avisene har den samme andelen av veldig lange artikler som i 1990.

Nøkkelen til å forstå spriket mellom store og små artikler i 2008-utgavene ligger i endringene i de typografiske muligheter etter overgangen til et nytt format. Tabloidformatet har en sideflate på omlag halvparten av den man finner i fullformatet (broad sheet), noe som reduserer mulighetene for å variere innholdet på hver side. En løsning på problemet var å bruke to tabloidsider i sammenheng. Store artikler blir slått opp over to sider og blir ofte supplert med mindre og atskilte tekster i en spalte på siden av, ovenfor eller nedenunder hovedartikkelen. Det er en regel i journalistikken at det helst skal være flere artikler eller notiser på hver tekstside. En tilbakevenning til notisen var et av svarene redaksjonen åpenbart ga på kravet om variasjon på mindre sideflater.

Tidsperspektivet

Da Aftenposten og pressen forøvrig mistet monopolet på å være først med det siste, ble en alternativ strategi å omdefinere nyhetene: fra begivenheter som hendte det siste døgnet, til noe viktig som de fleste ikke vet noe sikkert om før de blir informert om det, og selv om det til stadig eksisterer rundt oss, eller nær oss.

Når våre data viser at artiklene blir mer differensiert størrelsesmessig sett, venter vi at dette også gjelder tidsrammene for historiene. Med andre ord: De temaene som kan behandles, avhenger også av den plass man har til rådighet, slik Fenton påstod. Vi krysstabulerte bruken av tidsrammer mot artiklenes størrelse, og her viser et enkeltfunn en sammenheng som Fenton antydet. For 2008 omfatter bruken av tidsrammen «tilstand/tendens» nær en fjerdedel av alle artiklene. Tilsammen 44 prosent av disse artiklene ble igjen definert som «veldig lange», altså artikler på 601 ord eller mer. Man trenger åpenbart mer plass til å skrive om tilstander og tendenser, selv om sideformatet i Aftenposten ble halvert fra 1990 til 2008.

De typisk korte tekstene fokuserer gjerne på begivenheter innen aktuelle og snevre steds- og tidsrammer, og ofte innen en sosial ramme som er velkjent for leseren. De lange artiklene har gjerne et tidsperspektiv som omfatter en uspesifisert nåtid, den nære fortid og noen ganger en sannsynlig framtid. Det er for eksempel ikke lett å skrive kort om den økonomiske utviklingen. Markedsutviklingen kan betegnes som sammensatte «begivenheter» som utfolder seg på flere steder og over lengre tid. Det samme gjelder helsetilstanden og mange andre sosiale forhold i Norge.

Vi skal gi noen eksempler på det vi har kalt «tilstander» og «tendenser» fra hovedoppslagene på førstesiden i Aftenpostens morgenutgave den sammensatte uken vi undersøkte for 2008:

Mandag 15. september 2008 De fleste over 65 er ikke på nett Eldre engstelige for Internett

Tirsdag 23. september 2008 Nedturen i gang Folketomme forretninger. Halvert boligbygging. Svikt i omsetningen. Oppsigelser i byggebutikker

Onsdag 1. oktober 2008 Du må tåle 11 % (Dette gjelder en antatt økning av renten på boliglån.)

Torsdag 9. oktober 2008 Korrupsjonsrekord Vannverkssaken [på Romerike], Undervisningsbygg [i Oslo], Tordenskjoldssaken, falske helseerklæringer, Bærum-korrupsjonen, Ullevål-saken, Siemens-saken, Statoil/Melkøya [Hammerfest].

Fredag 17. oktober 2008 Dyrest i Norge – billig i Sverige Boliglån. Norges største bank DnB NOR, vil ikke kutte renten ennå og er den dyreste på boliglån. I Sverige derimot …

Tidsrammene varierer noe i disse oppslagene, men felles for dem alle er at de ikke omhandler «begivenheter» i klassisk forstand, med tidens, stedets og handlingens enhet. I oppslaget om korrupsjon hentydes det riktignok til bestemte steder, aktører og handlinger som det er rapportert om tidligere, men som i dette tilfellet omtales som tilhørende en kategori uærlige mennesker samt en tilstand av «juks og bedrag» som har blitt tydeligere i Norge. Det er tilstanden «korrupsjon» i samfunnet som er nyhetspoenget.

Tabell 2. Tidsramme for Aftenpostens artikler 1950–2008. Prosenter.

Prosent Tidsramme            
År Avgrenset aktuell Oppfølging Uten spesifikk dato / historie Planlagt Tilstand/ tendens Utspill/ innspill Rest Totalt N=100%
1950 40 19 3 24 5 6 2 302
1970 43 12 2 21 10 10 2 530
1990 26 26 5 18 12 7 5 298
2008 29 19 6 14 21 5 6 262

Våre påstander om at tidsperspektivet utvides i journalistikken, illustreres på en slående måte i tabell 2: Andelen artikler som omhandler avgrensede aktuelle begivenheter faller med 11 prosent, fra 40 til 29 prosent mellom 1950 og 2008. Trenden bort fra det dagsaktuelle forsterkes av andelen artikler som er basert på planlagte begivenheter (stevner, konserter, årsmøter etc.), som minker jevnt og trutt med til sammen ti prosent. I motsatt retning peker andelen for artikler uten en klar angitt tidsramme – den øker noe. Det klareste utslag i tabellen gjelder artikler innen den tidsramme vi kaller «tilstand» eller «tendens». Andelen av slike artikler øker jevnt fra fem prosent i 1950 til 21 prosent i 2008 – en firedobling til en femtedel av artiklene i 2008, en andel som er åtte prosent mindre enn de klassiske nyheter med en fast tidsramme.

Sjanger

De fleste som skriver om sjangere, har sterke meninger om saken, men vi skal ikke drøfte problemet prinsipielt her. I denne undersøkelsen har vi operert med fem sjangertyper: nyhetsartikkel, reportasje, intervju, referat og kommentar. Thore Roksvold, nestoren i norsk journalistikkforskning, skriver i Norsk presses historie at dagens journalistikk kan deles i tre hovedtyper: nyhetsjournalistikk, kommentarjournalistikk og pregjournalistikk.19

Uten å gå i detalj om hvor mange sjangere som finnes i journalistikken, og hvor skillene mellom dem går, så skal vi her kort fortelle hvordan vi trakk skillet mellom «nyhetsartikler» og «reportasjer».20 «Intervju», «referat» og «kommentar» er sjangere som er så velkjente at vi tar sjansen på ikke å definere dem her. (Se forøvrig Vedlegg). Men vi kan jo legge til at intervjuet både kan betraktes som en journalistisk metode og som en selvstendig form. Som form er intervjuet en tydelig gjengitt samtale med spørsmål og svar; vi har kodet denne formen.

En «nyhetsartikkel» bringer aktuell informasjon. Artikkelen kan inneholde sitater i direkte tale, men teksten gir ikke inntrykk av å være et intervju med «pratminus» foran journalistens spørsmål og kildens svar. Flere kilder er vanlig, enten de er sitert eller ikke. Sitatene i artikkelen kan være basert på skriftlige og muntlige kilder, pressemeldinger, pressekonferanser, foredrag og liknende. Journalistens fortellerstemme mangler. «Reportasjen», derimot, er i hovedsak basert på journalistens egne observasjoner, men også andre kilder kan være benyttet. Fortellerstemmen er tydelig i beretningen. Det Aftenposten betegnet som «reportasje», måtte vi, ifølge denne definisjonen, se bort fra i enkelte tilfeller.

Tabell 3. Fem sjangertyper i Aftenpostens journalistikk 1950–2008. Prosenter.

Prosent Sjanger          
År Nyhetsartikkel Reportasje Intervju Referat Kommentar N=100% Totalt
1950 16 3 2 77 2 302
1970 25 1 3 70 2 530
1990 56 3 8 30 4 298
2008 48 4 7 31 8 262

Tabell 3 ovenfor viser to tydelige tendenser: Nyhetsartikler og referat har byttet plass som hovedsjangere i Aftenposten. Referatene er den overlegent viktigste form i den tidlige perioden 1950 og 1970. Bruken av referater faller deretter drastisk til 1990 og 2008, men er fortsatt en viktig form. Det er nyhetsartiklene som dominerer for den siste perioden, i 1990 og 2008.21 Dette skiftet i bruken av referater henger åpenbart sammen med nedgangen i antall artikler som rapporterer «planlagte» begivenheter, slik vi så i tabell 2.

77 prosent av artiklene i Aftenposten var referater i 1950 og 70 prosent i 1970, andelen blir redusert til henholdsvis 30 og 31 prosent i de to siste tidskuttene. Våre observasjoner er helt analoge med Thore Roksvolds funn tidligere: i 1933 var fire av fem nyhetsartikler referat i hans avisutvalg, i 1993 var andelen sunket til to av fem.22 Også Jo Bech-Karlsen finner, i en kvalitativ undersøkelse, at referatet var en sentral nyhetssjanger i Dagbladet og Arbeiderbladet i 1951.23 I 1971 hadde intervjuet tatt over som dominerende nyhetssjanger både i Dagbladet og Arbeiderbladet.

De sammenfallende resultater fra de norske undersøkelsene, som bygger på ulike datasett og på noe forskjellige metoder, gir en tydelig pekepinn om at det har foregått en veritabel endring i journalistikken en eller gang i etterkrigstiden – sannsynligvis et sted mellom 1970 og 1990. Men like bemerkelsesverdig er det at denne tendensen mot en «new long journalism» bekreftes av sammenliknbare data fra USA, med en helt annen journalistisk tradisjon enn den norske.

Jo Bech-Karlsens gjorde flere interessante observasjoner i sin nærlesning av Dagbladet og Arbeiderbladet/Dagsavisen som vi ikke fanget opp med våre metoder. Han fant at de fleste referatene i Dagbladet og Arbeiderbladet var kronologiske i 1951. Hvilket innebærer at nyhetspoengene ikke framheves systematisk i innledningen, som i en ingress. Nyhetstrekanten eller den omvendte pyramide er som kjent preget av en omvendt kronologi: det siste først. I 1971 dukker referater med referentens kommentarer opp i Dagbladet, finner Bech-Karlsen. Etter 1971 opptrer referatene i kombinasjon med andre former. Det ble vanligere at journalistens egne kommentarer ble bakt inn i en reportasjeform.24

Analoge observasjoner rapporteres i Thore Roksvolds doktoravhandling: Han finner få forekomster av blandingsformen av referat og intervju før 1993, men da var dette til gjengjeld blitt en vanlig form. I 1951 var det få intervjuer i Dagbladet og Arbeiderbladet, hvilket vi også finner for Aftenposten i 1950. Mange intervjuer i 1951 lå nærmere monologen enn dialogen. Intervjuene ble gjennomgående mer dialogiske i 1971. Journalistene framsto som samtalepartnere og ble nærværende i teksten.

Mer sjeldne former kunne også forekomme. I Arbeiderbladet fant Bech-Karlsen for eksempel reportasjefortellinger til langt ut på 1960-tallet, der skildringen av miljø og levekår dominerer, og der nyhetspoengene ofte kommer til slutt. Dette er en blandingsform journalister i dag diskuterer som «litterær journalistikk».

Den langtidstendens som Bech Karlsen framhever for etterkrigstiden i Dagbladet og Arbeiderbladet/Dagsavisen, går, som vi har sett, i retning av mer komplekse sjangerformer eller rett og slett mot mer sjangerblanding i journalistikken.25

En annen tydelig, men atskillig svakere, tendens i tabell 3 ovenfor er oppgangen i andelen av kommentarartikler i Aftenposten, som øker fra to til åtte prosent, og intervjuer som øker fra 2–3 prosent til 7–8 prosent. Små tall til tross, de representerer likevel en firedobling fra 1950 til 2008. De lave tallene, særlig for «kommentarer», skyldes delvis at kommentarene som regel er forholdsvis lange, hvilket ikke kommer fram i tabell 3.26

Ved å slå sammen enkelte sjangere kan vi få fram en underliggende tendens for hva vi kaller «aktiv» journalistikk. Kommentarene krever som oftest den største selvstendige intellektuelle innsatsen. Reportasjen og intervjuene krever som regel en større journalistisk innsats enn de vanlige nyhetsartiklene og referatene. Summerer vi reportasje, intervju og kommentarer, så utgjorde disse «aktive» formene til sammen 7 prosent av artiklene i 1950, økende jamt til 19 prosent i 2008. Dette forteller oss også at journalistenes egeninnsats har økt jamt siden 1950.

Journalistenes synlighet

Vi har sett at en stor del av journalistikken tenderer mot å bli lengre, at en stor andel artikler med årene har fått et videre tidsperspektiv og er mer konsentrert om tendenser og tilstander enn om begivenheter. De enklere journalistiske former som referatet er i sterk tilbakegang, mens kommentarene begynner å gjøre seg gjeldende. Alt dette tyder på, som vi nettopp har antydet, en større innsats fra journalistenes side.

Mot denne bakgrunnen er det naturlig, men ikke innlysende, å anta at journalistene selv blir mer synlige i avisen. Store artikler og vide tema krever at en stor mengde stoff skal hentes inn, bearbeides, kontrolleres osv., hvilket igjen øker antall nødvendige kildekontakter eller dokumentsøk. Kort sagt, dette er arbeidsrutiner som krever innsikt, noe helt annet enn det som kreves for å skrive referat eller for å redigere telegrammer. Økt egeninnsats fra journalistene skulle vi tro også fostret et tiltakende ønske om å bli anerkjent for innsatsen.

Fra tabell 4 nedenfor kan vi lese følgende: I 1950 og 1970 rådde det en anonymitetskultur i Aftenposten, der så godt som alle bidrag manglet angitt forfatter, bortsett fra de artiklene som kom fra korrespondentene utenlands. I 1990 derimot ser vi et drastisk brudd med denne tradisjonen: 63 prosent av artiklene hadde byline. Denne store andelen av artikler med angitt forfatternavn i 1990 danner toppen av journalistisk synlighet, slik vi har undersøkt det. I 2008 hadde bare vel ti prosent av artiklene «vanlig» byline, men vi finner en ny og mer forpliktende form for synlighet, nemlig e-postadresser under journalistens signatur på slutten av artikkelen. At andelen med angitte forfatternavn faller noe mellom 1990 og 2008, kan skyldes at andelen med notiser samtidig øker med 17 prosent mellom 1990 og 2008. Notiser blir aldri signert.

Tabell 4. Tilkjennegivelse av forfattere i Aftenpostens journalistikk 1950–2008. Prosenter.

Prosent Byline            
År Byline Byline med bilde Byline med e-postadresse Byline med bilde og e-postadresse Fra Aftenpostens korrespondent Uten byline N=100%
1950 4 0 0 0 11 85 302
1970 7 0 0 0 13 81 530
1990 63 0 0 0 0 37 298
2008 10 2 26 8 0 54 262

Det verserer mange forklaringer på den større synlighet journalistene har fått i Aftenpostens spalter, en tendens man også har merket seg i flere andre medier. Noen mener det er utslag av personlig forfengelighet eller av en allmenn individualisering i samfunnet. At man blir angitt som forfatter virker motiverende for økt innsats. Det er et signal til redaktørene om at man gjør jobben, med håp om forfremmelse, mer spennende oppdrag eller bedre lønn. Men om disse fortolkningene faller naturlig, vil vi supplere med en tredje og noe snillere fortolkning: personlig synlighet kan også være et tegn på ansvarlighet overfor leserne. Man står ved det som er skrevet med en oppgitt og tilgjengelig adresse. Man åpner seg for kritikk og korreksjoner. Ansvarlighet er et kjennetegn ved de såkalt «frie» eller profesjonelle yrker og for akademisk arbeid.27

Sigurd Allern (2011) finner en tilsvarende, men mer dramatisk tendens mot større synlighet for journalistene i valgprogrammene i fjernsynet mellom 1961 og 2009, men kanskje ikke mot større ansvarlighet.28 Allern fokuserer på replikkvekslingene mellom politikerne og journalistene. Han analyserer hvem av de to rolleinnehaverne som har eller får ordet for åpent kamera, hvor ofte og hvor lenge; dessuten noterer han antall avbrytelser etc. Allern finner at journalistene har blitt mer aktive og styrende i ordskiftet, i å velge både tema og deltakere til debattene og i avslutningen av programmene ved å invitere kolleger, både innomhus og utomhus, til bakrommet for å kommentere og vurdere politikernes opptreden.29 Kort sagt, det har skjedd et veritabelt rollebytte i valgprogrammene. Dette faller tydeligvis inn i en internasjonal tendens som er notert både i USA og Europa, der journalistene sies å opptre stadig tydeligere som «critical experts».30

Drøfting

Den mest direkte og synlige virkningen av økt konkurranse i journalistikken var at papiravisene ble utkonkurrert i den hurtige spredningen av nyheter. Den tradisjonelle nyhetsjournalistikken ble flyttet over på de elektroniske medier og ga et tydelig signal om at papiravisene måtte endre sin journalistikk; de måtte fortelle historier på en annen måte eller kanskje fortelle helt andre historier med nye tema og vinklinger. I dette arbeidet har elektronikken også gjort redaksjonsarbeidet og den øvrige produksjonen enklere og mer fleksibel. Nye muligheter i innsamlingen av informasjoner på Internett, bruken av bilder og andre typografiske virkemidler ga også nye rammebetingelser for den skrevne journalistikken.

En opplagt forutsetning for å utvikle en ny journalistikk var en styrking av redaksjonsstabene, noe som også minsket den ensidige avhengigheten av kildene. Ved å øke redaksjonsstaben fikk mediene en utredningskapasitet som muliggjorde flokkjournalistikken så vel som gravejournalistikken. Den offentlige forvaltningen og de store firmaene i næringslivet rekrutterte et stort antall informasjonskonsulenter som motvekt, men det oppveide ikke helt avisenes evne til å finne ubehagelige opplysninger. De siste årene har vi opplevd til dels store nedbemanninger av redaksjonene og en økt bruk av freelancere. Følgene av dette for journalistikken kan vi bare gjette oss til.

Det er liten tvil om at Aftenposten etter hvert fulgte signalene fra markedet, og var villig til å prøve den nye redaksjonelle teknologien i den praktiske hverdag. Men signalene fra markedet forteller lite om hva slags journalistikk som best kan møte utfordringene. Her trengs kreativitet og en rekke sosiale innovasjoner som først og fremst må finnes i avisene internt eller avisene imellom. Vi har fulgt enkelte aspekter ved Aftenpostens journalistikk som gjenspeiler utviklingen av nye rammer for nyhetsfortellingene.

Dersom vi tar utgangspunkt i perioden fra 1950 til 1970, da opplaget ekspanderte, skulle vi vente synbare endringer i journalistikken. Vi ser en tydelig økning i sidetallet, men ikke store endringer i journalistikken, målt med våre kategorier. Medgang uten påtrengende konkurranse gir tydeligvis få impulser til innovasjon. Tar vi derimot utgangspunkt i den skjerpete konkurransen om nyheter på den ene siden og endringene i Aftenpostens journalistikk på den andre, så ser vi en viss sammenheng. Konkurransen om nyheter starter i midten av 1960-årene med opptrapping av radioens nyhetssendinger. Konkurransen bare øker siden med et foreløpig høydepunkt i det inneværende tiår. De store endringer i Aftenpostens journalistikk finner vi først i 1990 og deretter i 2008, men da blir de også tydelige. En markedsleder i avisbransjen kom etter hvert på offensiven journalistisk sett.

Aftenposten i 1950 og 1970 representerte en journalistikk med vekt på begivenheter og en trofast oppfølging av offentlige tilstelninger. Mellom 1970 og 1990 ser vi store forandringer i den mer tradisjonelle journalistikken med noe mindre vekt på de døgnferske begivenheter, og med mindre avhengighet av institusjonenes «terminlister», uttrykt som en tydelig mindre vekt på referater. Aftenpostens journalistikk fikk etter hvert større preg av et tidsskrift der artiklene hadde en lengre oppbevaringstid: Redaksjonen valgte tema som gjorde at artiklene kunne leses med interesse utover den dagen avisen kom ut. For store deler av stoffet var deadline for publisering tydeligvis noe redaksjonen selv bestemte. Særlig tydelig ble dette etter overgangen til tabloidformatet.

Vår enkle konklusjon er at store deler av nyhetshistoriene i Aftenposten har endret karakter, og at det tradisjonelle nyhetsparadigmet i avisen er under stadig revisjon.

Vi vil takke følgende som har hjulpet oss på forskjellig vis under arbeidet med dette prosjektet: Rådet for anvendt medieforskning for studiestipend til Hedda Nossen, Institutt for medier og kommunikasjon for støtte til utvidet koding, redaktør Andreas Norland og redaktør Jens Barland – for kommentarer til våre tolkninger av Aftenpostens disposisjoner. Ikke minst vil vi takke Steve Pepper og Georgios Skouroliakos for hjelp med programmeringen under kodearbeidet.

Vedlegg 1

KODEBOK

I dette vedlegget har vi bare tatt med de variabler som er behandlet i denne artikkelen. Vi har også sløyfet en rekke eksempler og avgrensning av tvilstilfelle som ble brukt som didaktiske hjelpemidler under kodingen.

Lengde

Bilder tas ikke med, derimot tar vi med faktabokser og innrammet bakgrunn.

A. Veldig kort.

Under 50 ord, under 2 spaltecentimeter i 1950, vanligvis uten overskrift. 3–4 linjers.

B. Vanlig notis + kort artikkel.

Fra 50–150 ord. Oftest med overskrift, fra 2 spaltecentimeter i 1950, oftest uten ingress.

C. Mellomstor/ medium

150–350 ord.

D. Lang / helside 2008

350–600 ord.

E. Veldig lang/ helside (ikke bilde)/ midtsideoppslag

600–1100 ord

Tidsramme

A. Avgrensede aktuelle hendinger.

Melding om noe som har skjedd i løpet av de siste 24 timene, eller mellom to påfølgende avisutgivelser. Hendingen(e) er ofte avsluttet, men kan også være episoder over samme hending. Eks. episoder over Korea-krig kodes her, med mindre det er en helt klar oppfølging, eks. «Ny protest fra Peiping» torsdag 1950.

B. Oppfølgning.

Tidligere eller nåværende hendinger i sekvens. En større begivenhet eller hending avføder en serie med etterfølgende mindre hendinger, utfyllende historier eller oppfølgende historier som føyer nye opplysninger til de foregående historier. Eks. oppfølging etter sak om brudd i telefonnett: «Mer mobiltrøbbel i vente» (23.09.08).

C. Hendinger uten spesifikk dato.

Funn i dokumenter eller arkiv. Avsløringer av tidligere aktører i hendinger. Dette gjelder spesielt den gravende journalistikken. Historikere eller journalister graver frem materiale som tidligere var skjult for offentligheten. Informasjon om fortidlige hendinger (ikke basert på avsløring), jubileer (1814, 1905).

D. Planlagte hendinger.

Meldinger om fremtidige hendelser eller begivenheter som har skjedd etter en gitt terminliste. Eksempler på dette er framtidige arrangementer, offentlige innstillinger, Stortingets møteplaner, valg og valgkamp, planlagte vedtak. Eksempler på planlagte hendinger er utbygging av hus, veier, jernbane, kraftverk etc., arrangementer, festivaler, konferanser osv.

E. Tilstander og tendenser.

Kriminalitet, rasisme, arbeidsløshet, økonomiske tilstander: eks. oppgang, nedgang. Kan også dreie seg om mindre tilstander og tendenser, «Amerikas veier bygges av private».

F. Utspill, innspill.

Når saken først og fremst dreier seg om en persons mening eller forståelse av et problem, når dette ikke er en oppfølgning. Ofte knyttes innspill/ utspill til planlagte hendinger, men artikkelen i seg selv fokuserer ikke på den planlagte hendelsen eller den aktuelle hendelsen (eks. bystyrets møte), men selve utspillet. Gir ofte bakgrunn og forklaringer på hvorfor man mener det man mener.

G. Restkategori.

Artikler som ikke passer inn under noen av variabelverdiene ovenfor. Eks. Hypotetiske situasjoner/ mulige tilstander: «– Venstre kan avgjøre valget» (15.09.08)

Sjanger

A. Nyhetsartikkel.

Artikkel som bringer nyheter eller informasjon om et bestemt tema. Artikkelen inneholder sitater i direkte tale, men teksten vitner ikke om en intervjusituasjon, det vil si det finnes ikke spor etter journalistens spørsmål. På denne måten kan sitatene være basert på skriftlige eller muntlige intervjuer, pressemeldinger, pressekonferanser, foredrag, forelesninger.

B. Reportasje.

Artikkelen bygger på direkte observasjon fra journalisten i tillegg til for eksempel informasjon fra muntlige eller skriftlige kilder, og intervju. Det som er grunnleggende for den undersøkende reportasjen er at journalisten bruker seg selv som kilde.

C. Intervju.

Artikkelen klassifiseres som intervju dersom intervjuet er presentasjonsform. Det må fremgå at journalisten har stilt spørsmål, og fått svar. Artikler som er blandinger av intervju og referat vil bli klassifisert som intervju der journalisten er synlig i teksten. At journalistens spørsmål og kildens svar på spørsmålet tilkjennegis (kodes som C), og skiller seg altså ut fra intervjuer brukt som metode for å skaffe sitater. (Dette kodes under A).

D. Referat/omtale

Artikkelen er basert på at journalisten gjenforteller det som har skjedd, blitt sagt og skrevet.

E. Kommentar.

Skrevet av en redaksjonell medarbeider i avisa med spesielt kunnskap/ innsikt i tema. Kan romme meninger, analyser etc. Meningene lastes forfatteren, ikke avisa.

Synlighet

A. Byline.

Navnet på journalisten må være klart angitt. Unntak fra reglen er samredigerte artikler i 1990 og 2008 hvor det antas at journalisten bak hovedartikkelen også står bak mindre artikler med samme tema. Samredigerte artikler fra 1990 og 2008 uten byline kodes dermed som A. Eks. 15.09.08 s. 12: «40 timers uke mye for de aller minste.»

B. Byline med bilde.

C. Byline med e-mail adresse til journalisten.

D. Byline med både bilde og e-mail adresse.

E. «Fra Aftenpostens korrespondent» …

«Fra Aftenpostens korrespondent» og liknende (NTBs korrespondent). Aftenpostens Londonredaksjon, Aftenpostens New York-kontor.

Om byline inneholder både journalistens navn og «tittel» vil den kodes som under A. Byline.

F. Uten byline.

Om det kun er initialer, pseudonym eller liknende plasseres artikkelen under F. Uten byline.

1Vi bruker her den vanlige betegnelsen fra metodebøkene, selv om vi jo argumenter for at vår undersøkelse er formanalyse.
2Roksvold, Thore (red.), Sport i avis. 7 analyser av norsk sportsjournalistikk. Fredrikstad, 1993, Institutt for Journalistikk. Herskedal, Leif Morten, Aftenpostens økonomijournalistikk 1970–2000. Oslo, 2007, Institutt for medier og kommunikasjon. (Hovedoppgave for cand. polit-graden).
3Formatet for rapportering fra prosjektet var i første omgang Hedda Nossens Masteravhandling: Utviklingen av Aftenpostens nyhets- og kommentarjournalistikk, Oslo, Institutt for medier og kommunikasjon, 2010. Vi hadde ingen tilfredstillende metodikk for billedanalyse og utviklet heller ingen for oss selv.
4De såkalte «satellittartikler» hadde noen ganger samme byline som hovedoppslaget, andre ganger kunne de være uten byline. I alle tilfelle var de typografisk sett skilt klart ut.
5Barnhurst, Kevin & Diana C. Mutz (1997): «American Newspapers and the decline in event-centered reporting.» Journal of Communication. Vol 47 No. 4 (pp.27–53). Stensaas, Harland S (1987), The Objective News Report: A Content Analysis of Selected US Daily Newspapers from 1865 to 1954, University of Southern Missisipi (Doctoral Thesis). Se også: Stensaas, Harland S. (1986–87) «Development of the Objectivity Ethic in US Daily Newspapers.» Journal of Mass Media Ethics, Vol. 2, no. 1, (pp. 50–60).
6Kilde: Notat utarbeidet av Norske Avisers Landsforbund for Dagspresseutvalget.
7Svennik Høyer (1975) «Dagspressen» i Mie Berg (red.) Massemedier i Norge. Oslo, Gyldendal. (s. 25)
8Tor Are Johansen (2010), «Offset – ny teknologi fra USA» i Norsk pressehistorie, bind 3, s. 215. Oslo, Universitetsforlaget.
9Bastiansen, Henrik G.: Da avisene møtte TV. Partipressen, politikken og fjernsynet 1960–1972. Universitetet i Oslo, Det humanistiske fakultet: Acta Humaniora nr. 251, Oslo 2006. Henrik G. Bastiansen, (2009) «Lojaliteten som brast. Partipressen i Norge fra senit til fall 1945–2000», Oslo, Pressehistoriske skrifter, nr. 11, 2009.
10Arne H Krumsvik og Vilde Schanke Sundet, «Etablerte medier og deres forutsetninger for fortjeneste: En komparativ analyse av konkurranseforholdene i norsk avis-, radio-, og fjernsynsbransje.» Norsk medietidsskrift, årg. 18/ 2011, nr. 3
11Fenton, James (1988) All The Wrong Places. Adrift in politics of the Pasific rim. New York, 1988, The Atlantic Monthly Press. (p. xv)
12Barnhurst, Kevin & Diana C. Mutz (1997) op. cit..
13Avisene var: The Oregonian, Chicago Tribune og New York Times.
14Liknende forestillinger som de Barnhurst fant hos sine informanter gjenfinnes bl.a. hos Brian McNair i hans News Sociology (2004) der han hevder at datateknologien fører til en mer hendelsesorientert journalistikk. Inntrykkene fra denne undersøkelsen støtter ikke denne påstanden.
15Kevin Barnhurst (2005) «News Ideology in the Twentieth Century», 239–262. I Svennik Høyer og Horst Pöttker (eds), Diffusion of the News Paradigm 1850–2000. Göteborg, Nordicom.
16Corpuset er hentet fra fem aviser: Adresseavisen, Dagbladet, Gudbrandsdølen, Nordlys og Sundhordland og består av 200 000 ord fordelt på 1379 artikler.
17Roksvold, Thore (2005) Var avisspråket bedre før? En metodetriangulert studie av normendringer i norsk avisspråk på 1900-tallet. Oslo, Acta Humaniora nr. 224, Det Humanistiske Fakultet. (s. 321).
18Vi fikk hans kodebok på e-post. Den er ennå ikke er publisert. kgbcomm@uic.edu
19Thore Roksvold (2010) «Språk og henvendelsesformer» i Hans Fredrik Dahl o.a. (red.) Norsk presses historie, Bind 3, Oslo, Universitetsforlaget, (s. 276).
20Se for øvrig Thore Roksvold (2005) (op. cit.) ss. 325–339 for en mer utførlig drøfting av journalistiske sjangere.
21Se også: «Referatets død, intervjuets seier.» (s. 251 ff. bind 3) i Norsk Presses historie 1660–2010. Imperiet vakler 1945–2010 (Guri Hjeltnes, red.). Oslo, Universitetsforlaget. Vi hadde gjennomført vår innholdsanalyse før den norske pressehistorien ble publisert, så her er det to atskilte tilfelle med nesten de samme observasjonspunkter. Bech-Karlsen brukte årene: 1951, 1971, 1991 og 2008.
22Roksvolds avisutvalg var: Adresseavisen, Dagbladet, Gudbrandsdølen, Nordlys og Sunhordland.
23Bech-Karlsen bruker omtrent de samme tidskutt som oss, han undersøkte april måned i de to avisene 1951, 1971, 1991 og 2008.
24I slike tilfelle kodet vi artikkelens hovedform: i dette tilfellet ville vi sannsynligvis notert «reportasje».
25Bech-Karlsen gjorde også noen observasjoner som ikke er helt analoge med våre resultater. Mens Bech-Karlsen på sin side finner at reportasjen nesten har forsvunnet fra nyhetsjournalistikken i Dagbladet og Arbeiderbladet/Dagsavisen finner vi at reportasjen fortsatt ble brukt i Aftenposten, men i mindre utstrekning enn før. Uoverensstemmelser mellom våre observasjoner kan skyldes typologiske forskjeller i journalistisk stil mellom de tre avisene, men meget kan også skyldes at Bech-Karlsen og vi bruker ulike definisjoner av de ulike sjangere. Det finnes nemlig ingen typologisk standard for avissjangere.
26Vi kodet kommentarer som «utført av redaksjonen». Inserater, som det var meget få av i våre tidskutt, er altså ikke kategorisert under denne rubrikken.
27Dette er også Kevin Barnhurst’s hovedforklaring på The New Long Journalism. Barnhurst (2005) op.cit. I 1996 sløyfet The Society of Professional Journalists i USA utrykket journalistisk «objektivitet» i sine vedtekter. Det ble erstattet med «accountability» som et hovedkriterium på profesjonalitet. James S. Etteman and Theodor L. Glaser (1998) Custodians of Conscience. Ivestigative Journalism and Public Virtue. New York, Columbia University Press, s. 9.
28Sigurd Allern (2011) Fjernsynsvalgkampen. Program, deltakere og maktkamp 1961–2009. Oslo, Pax.
29Se også Kjersti Torbjørnsrud (2009) Journalistenes valg: produksjon, interaksjon, iscenesettelse i møtet mellom journalistikk og politikk i en valgkamp med fokus på NRK fjernsynets valg av formater. (Ph. D. avhandling), Oslo, Acta Humaniora.
30Daniel C. Hallin and Paolo Mancini (2004), «Americanization, Globalization, and Secularization», in Frank Esser and Barbra Pfetsch (eds,) Comparing Political Communication. Cambridge, Cambridge University Press (pp.36–38).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon