Siri Meyer

Visuell makt. Bilder, blikk og betraktere

Oslo: Universitetsforlaget, 2010

Godt begynt, men ikke mer enn halvt fullendt om maktens visuelle sider

Makt har visuelle sider. Makt kan utøves gjennom blikk og betraktere, og gis uttrykk i bilder. Bildene blir i denne sammenheng et middel til å definere, differensiere, og – har det stadig oftere vist seg – provosere. Dette har dannet utgangspunkt for mang en teoretisk refleksjon og mangt et forskningsprosjekt innenfor feltet visuell kultur, og det danner også utgangspunkt for boken Visuell makt av Siri Meyer, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. I følge forordet i boken var hennes personlige utgangspunkt det at hun ved årtusenskiftet var medlem av den Regjeringsnedsatte forskergruppen som skulle arbeide fram en ny Makt- og demokratiutredning. Visuell makt er et resultat av dette utredningsarbeidet, i den forstand at Meyer med ett innså at hun rett og slett visste «lite om hvordan bilder kan brukes som brikker i sosiale maktspill.» Det ble begynnelsen på en intellektuell reise, som Meyer inviterer leseren til å følge gjennom bokens kapitler (s. 11).

Da jeg ved utgivelsen senhøsten 2010 leste en omtale av Visuell makt tenkte jeg entusiastisk at dette var da en flott bok, og en på mange måter frisk satsning fra Universitetsforlagets side. En bok rik på eksempler og illustrasjoner, om bilder, blikk og betraktere – på norsk! Da jeg fikk den i hendene var det første som slo meg at den både var ganske liten og ganske kort, selvfølgelig uten at det behøvde å spille noen rolle. Jeg fant deretter nokså fort ut at den nok ikke var skrevet for meg, men for en leser med liten eller ingen kunnskap om temaet, som samtidig var nysgjerrig på å få vite mer om koblingen mellom makt og bilder. Det er denne leseren jeg har forsøkt å ha i tankene når jeg nå har vurdert boken. Hvilken reise er det så Meyer tar med en slik leser på?

Den gjennomillustrerte, knapt 190 sider lange boken er delt inn i fire kapitler, rammet inn av et nysgjerrighetsskapende forord spunnet rundt en reise til Nepal, og det oppsummerende etterordet «Ved veis ende’. Det første kapitlet – «Å se og bli sett» – følger opp forordet med en personlig inngang til bokens tematikk med betraktninger over hvordan man ser seg selv, og hvordan man ser andre. Er det blikket vi ser med vårt, eller er det formet av konvensjoner og forventninger som andre har satt?, spør Meyer, og svarer med Sartre før hun utdyper med et eksempel hentet fra de siste års kunstarena: Morten Traaviks Miss Landmine. Gjennom to prosjekter – Miss Landmine Angola 2008 og Miss Landmine Kambodia 2009 – ønsket Traavik å utfordre folks syn på hva som er vakkert, i en missekonkurranse der deltakerne var kvinner kvestet av miner. Meyer bruker kunstprosjektene til å vise hvor forskjellige reaksjoner prosjektene skapte – fra begeistring til fordømmelse og raseri – men også til å vise hvor konvensjonelt vakre vinnerne av konkurransene var. Med denne refleksjonen over det vakre introduseres leseren for det som skal komme til å stå sentralt for resten av boken: synets og blikkets betydning for hvordan vi forstår vår sosiale verden gjennom det Meyer kaller for synsregimer, måter å styre betrakterens øye i bestemte retninger (s. 28). De tre påfølgende kapitlene er hver for seg viet hvert sitt synsregime: det disiplinære blikket, imperialismens blikk og det eksotiske blikket. Så langt, så godt.

Diskusjonen av det disiplinære blikket finner vi i kapittel to, et kapittel tett knyttet opp mot Michel Foucaults betraktninger om disiplinering, uttrykt gjennom det moderne samfunnets biopolitikk. Nedslagene er gjort i henholdsvis galskap og forbrytelse, de gale og forbryterne, med tilhørende klassifiseringssystemer. Meyers framstilling presenteres som en fortelling om personer av betydning for framveksten av et disiplinært blikk. Phillippe Pinel, psykiatriens far og bestyrer av det franske Salpêtrière-hospitalet, er en slik figur. For det moderne, differensierende straffesystemets del lar Meyer et norsk eksempel tre fram: Frederik Holst, slik hans innsats for norsk fengselsvesen blir beskrevet av Espen Schaanning i Menneskelaboratoriet (2007). Her finnes referanser til Jeremy Bentham og det panoptiske prinsipp for overvåkning. Det disiplinære blikkets andre aspekt – klassifiseringen – har også sine pionerer, sine vitenskaper og sine teknologier, og disse blir viet stor plass i kapitlets siste del. Her får leseren innblikk i klassifiseringsprinsippene til Cecare Lombroso så vel som Johann Kaspar Lavater og hans nye vitenskap fysiognomien, der portrettet (særlig silhuetten) hadde en helt sentral plass. Slik presenteres utviklingen av vitenskaper, den gradvise demokratiseringen av bildemediene, og nye bildeteknologier side om side. Framstillingen er til tider noe overfladisk og omtrentlig, som for eksempel historien om den fotografiske teknologien og bruken av den i arbeidene til blant andre Francis Galton og Hugh W. Diamond, men alt i alt får Meyer med mye på et begrenset antall sider. De visuelle eksemplene byr på en blanding av bilder av galskap som kunstnerisk motiv, og bilder brukt som diskursive verktøy – til dokumentasjon, klassifisering, eller diagnostisering. Meyer reflekterer avslutningsvis over det disiplinære blikket. Hun reflekterer godt, men kan ikke unngå å synliggjøre en vesentlig mangel: tilstedeværelsen av et disiplinært blikk i dagens samfunn. Hvorfor trekker Meyer inn spørsmålene som kan reises til genteknologi som en aktualisering av det biopolitiske perspektivet, når det finnes et vell av bildeteknologier som kunne vært drøftet med stor relevans? Her er det enkelt å nevne eksempler som videobasert overvåkningsteknologi og hensikten med den, eller bruk av bilder som bevismateriale i rettssaker.

I neste kapittel foretas det et sceneskifte, og et nytt regime blir lagt under kunsthistorikerens lupe. Vi befinner oss i Egypt, på reise med Gustave Flaubert til Orienten. Synsregimet som tematiseres er imperialismens blikk. Meyer henter Flaubert-eksemplet fra Edward Saids studie av orientalismen, og Said blir for dette kapitlet hva Foucault var for det forrige. Her er det ikke lengre foregangsmenn og pionerer som utgjør karakterene i framstillingen, men kunstnere – i all hovedsak malere – og deres bidrag til å forme en Vestens (vrang)forestilling om Orienten. Saids kritikk av Vestens orientalisering av Orienten gjennom en herrefolkets diskurs blir lagt som et raster på bildene Meyer tar for seg, uttrykt som et spesifikt synsregime. Meyer presenterer malerier av blant andre Jean-Léon Gérôme, Antoine-Jean Gros, Eugène Delacroix, David Roberts og John Frederick Lewis, og viser hvordan de skildrer et Egypt i fremmedartede motiver, ofte med en forkjærlighet for haremet, og den nakne kroppen. Tolket med Said bidro slike malerier til å rettferdiggjøre imperialismen i vestens øyne, ved å gjøre Orienten «tilbakestående, pervers og barbarisk, slik at vi mennesker fra Vesten kan innta posisjonen som det motsatte: siviliserte, moralske, fremskrittsvennlige», som Meyer skriver (s. 106). I et kapittel som lett kunne blitt en ren oppvisning av eksempler som kunne rammes av Saids kritikk, viser Meyer imidlertid også eksempler på hvordan andre forestillinger og uttrykk sirkulerte på samme tid, uttrykk hun med Foucault forklarer som «heterotypier». Dette kunne være vestlige kvinners skildringer av møtet med det haremslivet mennene utelukkende hadde sett for sitt indre øye, eller egypternes egen fascinasjon for det vestlige og det moderne. Dette gjør framstillingen mer kompleks, og gir leseren flere nyanser å forstå imperialismens blikk på – men også her glimrer relevansen til dagens samfunn med sitt fravær.

Bokens siste hovedkapittel er å regne som en videreføring av diskusjonen av heterotypier eller «annerledesheter», men her er det disse som uttrykker makt. I kapitlet «Blikk og eksotisme» snus det tidligere beskrevne maktforholdet mellom betrakter og betraktet på hodet, og det første av mange eksempler som Meyer trekker fram bidrar til å understreke koblingen til den tidligere diskuterte orientalismen. I en finurlig forskyvning blir sjiraffen Zarafa, som på 1820-tallet ble gitt av den egyptiske visekongen Muhammad Ali til den franske kongen, omgjort fra å være et eksempel på noe fremmedartet betraktet med imperialismens blikk, til i stedet å bli gjort til et uttrykk for kapitalismens prinsipp. Gaven ble en suksess, og sjiraffen ble elsket av enhver pariser som så den på utstilling. Sjiraffen ble en stil, og alle ville ha varer á la Girafe, skriver Meyer. Dette eksemplet kommer imidlertid ikke alene, og gjennom kapitlet får leseren bli med på en reise som blant annet tar turen innom Paul Gauguins Tahiti, Victor Segalens refleksjoner over eksotisme, surrealistenes Cadavre Exquis, Picassos fascinasjon for afrikanske masker, til kineserier, arkitektonisk orientalisme og varefetisjisme, før kapitlet ender i en drøfting av turismens dyrking av det eksotiske.

Siri Meyer mottok Universitetsforlagets faglitterære pris for 2010 for prosjektet som ligger bak utgivelsen Visuell makt. I juryens begrunnelse heter det blant annet at temaet er høyst aktuelt, og at

(...) [d]et hjelper oss til å takle den tiden vi lever i, og til å kunne treffe gode valg for den verdenen vi har foran oss. Prosjektet arbeider med vår digitale og multimediale hverdag, parallelt med tradisjonelle kommunikasjonsformer. (...)

Uttalelsen gir i det hele tatt en utmerket begrunnelse for en prisvinner. Sett opp mot det endelige resultatet av prosjektet treffer den etter min mening imidlertid ikke riktig. Med unntak av enkelte eksempler i bokens innledende kapittel har fokuset på vår digitale og multimediale hverdag forsvunnet et sted på veien fra utkast til ferdig bok. Det som står tilbake, er dypdykk i 1800-tallets sosiale verden og visuelle kultur, tilføyd enkelte kapittelvise avslutninger der nyere medieteknologier ramses opp, nærmest som et tryllestøv som blir spredd over teksten, muligens med den hensikt at det skal spore leseren an til å oppgradere problemstillingene gjennom egen refleksjon.

Hvorfor føres ikke de historiske linjene fram til i dag er et påtrengende spørsmål i møte med boken, men også andre spørsmål om valg og prioriteringer former seg underveis i lesingen. Et av disse er hva det var som motiverte Meyer til å ta for seg nettopp disse tre synsregimene, og ingen andre. Ville for eksempel ikke det religiøse blikket vært betimelig å tematisere i en slik sammenheng? Og videre, ville ikke en grundigere diskusjon av selve makten som uttrykkes i regimene vært på sin plass? Dette siste spørsmålet stilte jeg meg først under lesingen av kapitlet om eksotisme, som framsto som nokså uoversiktlig lesing. Dette kapitlet, som har sin styrke i at eksemplene faktisk føres fram til vår egen tid, mangler imidlertid retning og innramming. Overraskende nok avslutter ikke Meyer med å knyte sløyfe på prosjektet sitt ved å hente opp igjen refleksjonen fra forordet om reisen til Nepal og koble det til turismens fetisjering av forskjeller, som det siste kapitlet avsluttes med. Og overraskende nok tar hun ikke en ny runde med refleksjon over reiselitteraturens eksotisering av Nepal som hun startet forordet med, etter at hun formodentlig har nådd ny innsikt og større kunnskap, ved den intellektuelle reisens slutt.

Siri Meyers bok presenterer et vell av eksempler, i all hovedsak hentet fra kunstarenaen. Den har en framstillingsform som ofte fører leseren med fra det ene eksempelet til det andre på en elegant måte. Det er en engasjert og entusiastisk forfatter som kommer til uttrykk. Mange av eksemplene som nevnes er hentet fra nyere kunsthistorisk forskning, enkelte av dem – slik som moderniseringen av det norske fengselssystemet under Frederik Holst – fra norsk samfunnsvitenskapelig forskning, eller fra de to sentrale teoretikerne Foucault og Saids verk. Den ofte finurlige sammenstillingen av eksemplene er Meyers verk, og det er det lite å utsette på. Det som imidlertid er verdt å bemerke, er at Meyer burde ha tilkjennegitt forskning og formidling som allerede er gjort på temaet bilder og makt, og slik satt sitt bidrag inn i en kontekst av liknende arbeider. Her til lands har for eksempel førsteamanuensis Aud Sissel Hoel ved NTNU gjort et viktig arbeid på forbryterportretter i prosjektet Maktens bilder, et prosjekt Meyer viser til i en fotnote, men som burde ha fått større plass. At makt kan uttrykkes gjennom bilder, blikk og betraktere er stadig oftere også et undervisningstema, og den ypperlige behandlingen som gis i en innføringsbok som Practices of Looking. An Introduction to Visual Culture av Marita Sturken og Lisa Cartwright, kunne også ha blitt kommentert. Meyer har valgt å vektlegge sin egen personlige tilnærming til tematikken, og det virker garantert engasjerende på en leser som møter den for første gang. Utfordringen som ligger i en slik framstillingsform blir da å balansere det som kan bli oppfattet som selvutklekkede ideer, og gi honnør til det arbeidet som allerede er gjort. «Jeg kunne valgt helt andre bilder. Vi kunne for eksempel fulgt én enkelt farge gjennom historien: hvit», skriver hun for eksempel på side 12 – noe Richard Dyer imidlertid allerede har gjort, med boken White fra 1997.

Siri Meyer er professor i kunsthistorie, og har skrevet en bok om visuell makt med vekt på kunst, og på historie. Jeg selv er medieviter, som først og fremst har hatt befatning med temaet gjennom å forelese over det. Selv om jeg som medieviter også mener det er viktig for en helhetlig forståelse å trekke linjene tilbake i tid og gi en særlig oppmerksomhet til 1800-tallet som en modernitetens brytningstid, burde Meyer gjort temaet mer relevant for leseren ved å faktisk diskutere hvordan de tre synsregimene spiller inn i og setter sitt preg på vår egen sosiale verden, i dag. I mine øyne hadde reisen Meyer en gang la ut på da nådd helt fram til mål, boken blitt mer komplett, og leseren mer tilfreds. Når Meyer nå engang ikke har gjort det, åpner det seg en mulighet for at noen andre gjør det til sitt prosjekt i stedet, gjerne et bokprosjekt av et liknende slag. Jeg er sikker på at det finnes mange som vil kunne være interessert i å gjøre nettopp noe slikt!