Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Presseetikk og autonomi – Pressenormers bidrag til journalistikkens selvstendiggjøring

Katrine Helstad Amarloui, Rådgiver

Høgskolen i Oslo og Akershus

E-post: katrine.amarloui@hioa.no

Kathrine Ytterdal Sørum, markedssjef for digitale medier

TNS Gallup

E-post: kathriys@gmail.com

Terje Rasmussen, professor

Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

E-post: terje.rasmussen@media.uio.no

Åste Sandve Alnæs, Traffic Manager

Aftenposten

E-post: Alnas2@gmail.com

Abstract

The article addresses the growing autonomy of journalism since the beginning of the 20th century. In analysing the revisions of the press-ethical codes in Norway since 1936, we demonstrate how the journalist’s profession gains in confidence and autonomy through processes of consolidation, expansion, difference, legitimacy and self-reflexivity.

Keywords: press ethics, ethical code, autonomy, journalism

Debatten om Vær Varsom-plakaten kretser gjerne rundt relevans i en tid med flere utfordringer for journalistikken. Vårt tema her er derimot hvordan den presseetiske diskursen fra mellomkrigstiden til i dag har bidratt til journalistikkens voksende selvbevissthet og autonomi. Vi analyserer her endringer i Vær varsom-plakaten gjennom 65 år, fra 1936 til 2001. Historien til Vær varsom-plakaten kan føres tilbake til 1936, og er revidert en rekke ganger. Mens plakaten stort sett har fastholdt sin formelle funksjon, har innholdet endret seg i takt med indre og ytre utfordringer. Gjennom en analyse av endringene i de viktigste utgavene av plakaten ser vi hvordan den presseetiske diskursen har adoptert elementer i det vi her samlet kaller autonomitesen.

Autonomitesen

Vår analyse tar utgangspunkt i tesen om at journalistikken har etablert seg som et i økende grad autonomt felt eller system i samfunnet. Med autonomi mener vi selvsagt ikke at journalistikken er uavhengig av eksempelvis mektige kilder eller annonsemarkedet. Med betegnelsen autonomi her mener vi at journalistikken selv setter normer for hva som går for å være god og dårlig – og uetisk -– journalistikk, slik vitenskapene er alene om å etablere (og diskutere) normer for vitenskapelig kvalitet. Andre kan mene mye om journalistikk og pressetikken, men det er vår tese at pressen selv i voksende grad tar hånd om hvilke normer som skal legges til grunn for praktisk journalistikk og bli til gjeldende presseetikk. Løsrivelsen gjennom den daglige journalistiske praksisen lar vi ligge her – her er det presseetikkens regler som skal analyseres. Autonomitesen springer ut av ulike innsikter i sosiologien. Et viktig utgangspunkt var Emile Durkheims første store arbeid, Samfunnets arbeidsdeling fra 1893. Durkheim mente at arbeidsdelingen omforener motsetninger til samhold og uttrykker en organisk solidaritet, en solidaritet basert på forskjellige og spesialiserte funksjoner (Durkheim 1972: 140). Det Weber omtalte som 'utdifferensiering av verdisfærer', drøftes særlig i hans religionssosiologi. Med verdisfærer (Wertordnungen) tenker han på handlingsområder der det hersker egne normer og regler om rett og galt. Blant de verdisfærer Weber analyserte, var politikk, som utvikler en egen ansvarsetikk. Dette beveger politikken mot en 'realpolitikk'. På samme måte befinner forskeren seg i en særskilt vitenskapelig verdisfære. Går man inn i politikken eller vitenskapen, er man omgitt av en 'egen-lovmessighet' (Weber 1958: 127, 330, 339).

Daniel Bell (1976) la fram en Weber-inspirert samfunnsmodell bestående av sektorene økonomi, politikk og kultur, med sine egne prinsipper, og drøfter hvordan de har utviklet seg i forskjellig retning. Bell peker på at dette utløser strukturproblemer (Bell 1976, Rasmussen 1995; 2001). På 1950-tallet utviklet Talcott Parsons en teori om differensiering. Inspirasjonen kom særlig fra Durkheim og Weber. Tanken var at samfunnets ulike sfærer hadde vokst seg sterkere og ble gradvis mer uavhengige av de andre. Parsons identifiserte fire strukturelle dimensjoner eller subsystemer: Det økonomiske som maksimerer effektivitet og midler; det politiske som fokuserer på mål og organisasjon; samholdsstrukturer (solidaritet) som etablerer direkte følelsesmessige normer, og mønster-opprettholdelse som stabiliserer verdier (Parsons 1951, Parsons & Shils 1951).

Også Pierre Bourdieus begrep «sosiale felt» føyer seg inn i denne tradisjonen (Bourdieu 1993). Bourdieu er som så mange andre inspirert av Weber og formulerer en teori om samfunnet bestående av sidestilte og delvis autonome sosiale felt. Det enkelte sosiale felt er styrt av egne regler og strukturer (se Slaatta 2002). Journalistikk er et slikt sosialt felt, på linje med kunst, politikk og andre.

Det er imidlertid Niklas Luhmann som klarest rendyrker dette perspektivet. Hos Luhmann er differensiering hovedprinsippet for samfunnets stabilitet, som han mener sosiologisk analyse må forankres i så sant man oppholder seg på et makronivå. Samfunnet består i dag ifølge Luhmann av funksjonelle kommunikasjonssystemer (Luhmann 1997:743–776; Rasmussen 2003). Kommunikasjonsformene er sidestilte, men forskjellige. Dette peker på måten det differensieres på. Fra midten av forrige hundreår blir funksjonell differensiering den førende form for differensiering (Luhmann 1997b, 70).

Funksjonssystemet medier er et av samfunnets funksjonssystemer. Distinksjonen mellom informasjon og ikke-informasjon (og en rekke underdistinksjoner av denne) ligger til grunn for funksjonssystemet mediers selvreferanse. Informasjon kan mer konkret forstås gjennom tre underkoder: journalistikk, reklame og underholdning (fiksjon). Disse kodene er – som hele systemet – selvreferensielle og bidrar til at systemet er selvstyrende. Eksempelvis ser nyhetsjournalistikk verden som potensielle nyheter, samtidig er slike vurderinger med på å skille mediesystemet fra omverdenen (Luhmann 1997, 1104).

Informasjonskoden og dens underkoder justeres hele tiden etter omverdenens forståelse (via publikumsmålinger, opplag, referanser av politikere, osv), som modifiserer systemets programmer. Her kommer blant annet Vær varsom-plakaten inn i bildet. Programmer knytter informasjonskoden og underkodene med systemets konkrete operasjoner. De er konkretiseringer av koden og gjør at koden lettere står til disposisjon for systemets kommunikasjon. Sentralt i mediesystemets selvforståelse finner vi lærebøker i journalistikk og presseetiske plakater som på forskjellig vis angir den spesifikt journalistiske måte å gå fram på. Programmer sier hvordan seleksjoner av informasjon skal foretas og meddeles. De bidrar til en dynamisk koordinering mellom systemelement og system (Rasmussen 2003).

Etiske programmer

Det er først og fremst medienes innhold som reproduserer og videreutvikler mediene som autonomt område. Men også pressetikken har bidratt til dette (Rasmussen 2004). Utlagt i tilsynsordninger, utvalgsmøter og plakater har presseetikken kontinuerlig ligget under utdifferensieringen av mediene som en autonom sektor. Det er hvordan dette finner sted vi vil undersøke her. Vi studerer tekster for å få et skarpere og mer prosessuelt bilde av forfatteren, i dette tilfelle den toneangivende norske journalistikken siden 1930-årene. Vær varsom-plakatens varianter gjennom tiårene illustrerer hvordan reglene raffineres i takt med journalistikkens og medienes utfordringer. Vi skal vise hvordan en snart syttifem år lang debatt om presseetikk er uttrykk for etikkens bidrag til reproduksjonen av grensen mellom medier og samfunn. Vær varsom-plakaten er mer enn en plakat; den griper inn i journalistisk praksis – den tar aktivt del i håndteringen av forskjellen som markerer journalistikk som tilnærmet autonom. Og over tid, fra revisjon til revisjon, vil den også uttrykke den voksende journalistiske selvbevisstheten. Vår hensikt her er, på basis av en diskursanalyse, å få frem sammenhengen mellom plakaten og ulike elementer som bygger opp under autonomiseringen av journalistikken. Vi opererer altså ikke med noen kausal relasjon. De elementene vi identifiserer, bidrar til, men er også uttrykk for den samme autonomiseringen gjennom 64 år med presseetiske revisjoner. Vi skal presentere noen av våre tolkninger av de viktigste revisjonene f.o.m. den første plakaten i 1936, dvs. i 1956, 1975, 1987 og 1994 og 2001.

Diakron diskursanalyse

Vår metode for å hente presseetiske elementer til en automiseringsprosess ut av datamaterialet er det kaller vi diakron diskursanalyse. Vi har benyttet en type diskursanalyse inspirert av Norman Fairclough (1995, 2004). Med Fairclough oppfatter vi diskurs som en sosial praksis som konstituerer og konstitueres av andre sosiale praksiser (1995:55). Presseetikken konstrueres gjennom måter man snakker om den på, og gjennom journalistikk i praksis, og den kommer etter hånden til uttrykk i Vær varsom-plakatens versjoner. Vær varsom-plakaten påvirker presseetikkens utvikling, samtidig som den presseetiske diskursen former plakaten. Som Fairclough (2004) legger vi vekt på at den diskursanalytiske tilnærming innebærer en relasjonell tilnærming til tekstanalyse. Vi opererer med flere nivåer i analysen, fra grammatikk til sosial struktur. Diskurs står som sosial praksis i et dialektisk forhold til andre sosiale dimensjoner.

Diskursanalysen kan sies å romme tre stadier: Tekstbeskrivelse, teksttolkning og tekstforklaring (Fairclough 1995:98, 2004:209 og Svennevig m.fl 1995:131). En nærmere beskrivelse av disse tre stadiene (som i stor grad bygger på Fairclough) viser logikken i vår diskursanalytiske tilnærming her. Tekstbeskrivelsen innebærer å studere ordbruken og semantiske relasjoner. Semantiske relasjoner mellom (ledd)setninger og mellom ord, og hvordan teksten er arrangert, gir informasjon om hvordan mening etableres i teksten (Fairclough 2004:141ff og Svennevig m.fl. 1995:164ff). De semantiske relasjonene kan bidra til å belyse hvordan tekstens avsender forholder seg til sosial forskjell og hvilke legitimeringsstrategier teksten bygger på (Fairclough 2004: 88, 98–99). I tekstbeskrivelsen ser vi også på modaliteten i teksten, som sier noe om i hvilken grad man forplikter seg til sannhet og nødvendighet (Fairclough 2004:164 og Vagle 1995;177).

Teksttolkningen innebærer at man går fra betydningen i teksten til meningen med den. Det er et dialektisk forhold mellom tekst og kontekst, og det er derfor viktig å ta utgangspunkt i funnene fra tekstbeskrivelse og de sosiale hendelsene og den tid teksten er en del av (Vagle 1995:199, 200). Dette er en interdiskursiv analyse av diskursordenen (sjanger, diskurs, stil). Stil er det diskursive aspektet ved måter å være på (for eksempel stilen til en politisk leder, en journalistisk stil osv.). Stil er knyttet til hvordan man identifiserer seg selv, og blir identifisert av andre. Identifikasjon kommer til syne i teksten gjennom lingvistiske trekk som vokabular og vurderinger av saksforhold i teksten (Fairclough 2004:159ff). Vi skal også undersøke sjangerkjeder, dvs. sjangere som tendensielt henger sammen (Fairclough 2004:31). Dette kan videre si noe om sosiale relasjoner mellom samhandlerne, fordi sjanger kan forstås som en måte å samhandle diskursivt på i sosiale hendelser (Fairclough 2004:75).

Tekstforklaringen innebærer å sette teksten i en større sosial sammenheng. Revisjoner av Vær varsom-plakaten er blant annet kommet til gjennom debatter og interessemotsetninger som vises i teksten. Endringer i diskursordenens sammensetning kan gjenfinnes i spenninger og motstand mellom ulike sosiale aktører og grupper, noe som har å gjøre med hvordan autoriteten i den rådende diskursordenen utvikler seg (Røssland 1999:35–36). Analysen av de forskjellige utgavene av Vær varsom-plakaten søker å identifisere både kontinuitet og endring over tid i lys av hva som skjer i spesifikke tekster (Fairclough 2004:3). Gjennom en diskursanalytisk tilnærming vil konteksten, de spesielle sosiale, politiske og historiske omstendighetene for revisjonene av Vær varsom-plakaten, trekkes inn i analysen.

Konsolidering (1936)

Pressen hadde i 1930-årene flere av de trekk som den ofte kritiseres for i dag. Flere aviser moderniserte virksomheten og rustet opp journalistikken, men i et rom med svake presseetiske normer. Styrkingen av journalistikken skjedde med få etiske motforestillinger. Det ble vanligere med skandalepregede forsider og sensasjonelle kriminalreportasjer (Dahl & Bastiansen 2000:117). Pressen fikk mye kritikk fra jurister og andre maktgrupper i samfunnet for retts- og kriminalreportasjens form og innhold på 1920- og 1930-tallet. Det var også tendenser til selvkritikk innad i pressen når det gjaldt kriminaljournalistikken, hvor det ble uttrykt bekymring for pressens omdømme (Fremo 1994:16–17). Kritikken provoserte fram en sterkere refleksjon om journalistikkens virksomhet i et uavklart etisk grenseland. Norsk presseforbund (NP) vedtok i 1936 de første etiske regler om god presseskikk og pressens aktsomhetsplikt. Denne første plakaten var nok dels et strategisk trekk for å komme formelle lover i forkjøpet (Dahl og Bastiansen 2000:119). Konsolideringen var nasjonal, men også nordisk. På det sjette nordiske pressemøtet i København i 1935 ble presseetiske regler satt på dagsorden, og de reviderte svenske reglene fra 1933 ble diskutert (de første ble vedtatt i 1929) (Ottosen m.fl. 2002:78, Fremo 1994:15–16). Daværende formann i Norsk Presseforbund Chr. A. R. Christensen og den første formannen i Det faglige utvalg (DFU), Thomas Tellander, har fått mye av æren for Vær varsom-plakatens utforming. Selve utformingen av og vedtaket om Vær varsom-plakaten skjedde praktisk talt uten intern debatt (Fremo 1994:18 og Ottosen m.fl. 2002:81).

Den første Vær varsom-plakaten var utformet som en plakat som skulle forefinnes på veggene i landets redaksjoner. Den var formulert med utsagnssetninger som uttrykker fakta og bydesetninger som tilsier at avsenderen har legitim rett til å vente at mottakeren etterfølger det som sies. Den første regelen lød: «La det ikke kunne sies med sandhet at pressen setter folk unødig i gapestokken.» Nødvendigheten av begrensninger preget plakaten: Regel nr. 4 sier at man ikke skal bruke navn i meldinger om mistanke eller anmeldelser; «(d)et kan godt hende at vedkommende er like uskyldig som De selv». Regel nr. 6 sier at man ikke skal bruke navn når det gjelder småsaker og betingede dommer. Regel nr. 7 og 8 lyder: «La ikke meldinger om mindre lovbrudd få sensasjonelle overskrifter» og «La ikke overskriftene få en tendensiøs form som innholdet ikke berettiger til». Diskusjonen om når det var nødvendig å offentliggjøre identiteten til individer i forbindelse med kriminaloppslag, ble for første gang gjort til en samlende debatt for hele yrkesgruppen. Plakaten avsluttes med en påminnelse eller advarsel: «Husk at pressen eier stor makt og derfor pålegges stort ansvar!» Hvem eller hva som påla pressen ansvar går ikke fram, men det er samfunnsmoralen som taler. Frihet og makt er noe man kan nyte godt av innen et sosialt og moralsk fellesskap som samtidig holdes sammen av klare normer og maktens og frihetens begrensninger.

Ordlyden i plakaten ligger nær en juridisk diskurs. Man finner en overleksikalisering – det vil si at det brukes mange ord for å beskrive det samme, og som viser at teksten er spesielt opptatt av en bestemt side ved virkeligheten (Vagle 1995:144) – nettopp i forbindelse med kriminalitet. Det er også en overleksikalisering i forbindelse med publisering, og Vær varsom-plakaten legger særlig vekt på publiseringsnormer i forbindelse med retts- og kriminalreportasjen. Ord som overskrifter, aviser og referater kan sies å være knyttet til en journalistisk diskurs. Det er likevel lite bruk av journalistiske faguttrykk i Vær varsom-plakaten 1936.

Det direkte budskapet er altså selvbegrensning og varsomhet. Plakaten kan leses som et svar på ytre kritikk om hensynsløshet og et indre krav om disiplin. Vær varsom-plakaten 1936 inneholder en rekke erklærende antakelser (om hva som er) og verdiantakelser (om hva som er ønskelig og ikke ønskelig), som viser til legitimering av retningslinjene med referanse til verdisystem (Fairclough 2004). Med denne første plakaten sluttet man rekkene. Man anerkjente som legitimt at man har felles etiske retningslinjer, dvs. at pressen må være en enhetlig institusjonell ordning. Dette var det første viktige skrittet på veien, ikke bare til journalister med tydeligere profil og autoritet, men også begynnelsen på en sektor som utviklet seg mer og mer i henhold til egenformulerte kriterier.

Ekspansjon (1956)

Fra den første plakaten så dagens lys til den første revideringen gikk det en verdenskrig og tjue år. En periode med okkupasjon, motstandskamp og en regjering i eksil skiller seg på alle måter ut i historien, også når det gjelder pressen. Pressens tillit skulle gjenreises etter å ha fått en skrape i lakken under krigen, da mange aviser levde godt med nazipropaganda og sensur (Bastiansen og Dahl 2003:276–289). Den illegale pressen var imidlertid en annen og mer heltemodig virksomhet man kunne henvise til. Profesjonaliseringen tok til straks etter krigen, med opprettelsen av Norsk Journalistlag (NJ) i 1946 og Norsk Redaktørforening (NR) i 1950, samme år som vi fikk det første journalistakademi i landet (Bastansen og Dahl 2003: 297). Det ble viktig å minne om pressens oppgave i et demokratisk samfunn: Det faglige utvalg uttalte at pressen skal orientere leserne om samfunnets skyggesider for ikke å gi et skjevt bilde av samfunnet (Solumsmoen 1966, 80). Et forslag fra Christian A.R. Christensen ble enstemmig vedtatt på presseforbundets årsmøte i 1956 uten særlig debatt (Fremo 1994:93). Den nye plakaten går over flere sider og er utvidet fra tolv korte avsnitt til hele 21 avsnitt.

Et viktig element i diskursanalysen er intertekstualitet. Intertekstualitet er selektivt i forhold til hva som er inkludert, og hva som er ekskludert fra de tekstene og hendelsene som er representert i plakaten, og som plakaten er en del av. Faguttrykk er fortsatt hovedsakelig hentet fra en juridisk diskurs. Dette har sammenheng med innlemmelsen av retningslinjene for pressens omtale av rettssaker i Vær varsom-plakaten. Disse ble utformet av NP i samarbeid med juridiske organisasjoner (Raaum 2003:77, 140). I et lengre tidsperspektiv indikerer det at pressen ennå ikke har blitt herre i eget hus, men er inne i en fase med likeverdige og forhandlende relasjoner med andre institusjoner i samfunnet. For ennå er det akseptert at jurister og myndigheter dikterer pressens etikk. Den faglige selvbevisstheten i pressen er likevel utvilsomt større, for bruken av journalistisk terminologi har tiltatt.

Rett til imøtekommenhet og tilsvar er nye normer i Vær varsom-plakaten 1956. I forbindelse med revisjonen av presselovgivningen var det debatt om imøtegåelsesretten som var nedfelt i straffeloven § 430, skulle utvides (Journalisten februar 1956). Dette kan ha bidratt til et nytt punkt, avsnitt 8: «Vis også den størst mulige imøtekommenhet når det gjelder å gi plass for tilsvar (...), forutsatt at innlegget er av rimelig omfang, holder seg til saken og har en anstendig form.» Kravet om objektivitet slik det kommer til uttrykk i Vær varsom-plakaten 1956, viser til en forståelse av at en framstilling ikke skal være farget av journalistens egen subjektive oppfatning: «Referater av partsinnlegg, vitneprov m.v. i en rettssak skal være objektive, og ingen av partene må favoriseres ved å gi uforholdsmessig spalteplass, oppslag e. l.» (avsnitt 14). I tillegg kommer kildevern inn som journalistisk norm, og likeledes blir kritikk som positiv verdi implisert i avsnitt 15, siste setning:

Det er utilstedelig (...) å gi vurderinger av bevismidler eller vitneprov og å skape stemning for eller imot noen som er innblandet i saken. Dette er ikke til hinder for at pressen påtaler skritt som er tatt eller metoder som er anvendt av myndighetene, eller at domsresultatet og bevisføringen blir kritisert etter at retten har talt.

I Vær varsom-plakaten 1956 blir imidlertid ikke denne delen av presseetikken ilagt størst vekt. I likhet med 1936-plakaten er det publiseringsnormene som står i fokus. Å unngå forhåndsdømming er fortsatt viktig, og vekten ligger fremdeles tyngre på personvern enn på informasjonsansvar. Normen om varsomhet blir sterkt understreket.

I likhet med den første plakaten, kan det sies å være en «problem-løsning»-relasjon i Vær varsom-plakaten 1956. Problemet blir introdusert i avsnitt 2: «De skadevirkninger ubetenksomhet og feil fra pressefolks side kan forårsake ...» For å unngå at pressefolk gjør feil og er ubetenksomme, er løsningen å følge de påbud som gis i de påfølgende avsnittene. I første avsnitt gir plakaten også en begrunnelse for hvorfor det pressen gjør, kan få skadevirkninger: «Det trykte ord er et mektig våpen», og videre, dersom det misbrukes kan det gi skadevirkninger som «går (...) videre og dypere enn noen på forhånd aner». Argumentene setter premiss for hvordan resten av teksten skal leses, og kan betraktes som en begrunnelse for retningslinjene. I tillegg uttrykker den overfor jurister, myndigheter og publikum at pressen er ansvarlig og tar presseetikken på alvor, og plakaten kan derfor også leses som et forsøk på å oppnå konsensus mellom presse, myndigheter og jurister.

I 1956-plakaten er tillit et sentralt tema: «Begå ikke tillitsbrudd!» (avsnitt 5). Det hersket et inntrykk i befolkningen av at retts- og kriminalreportasjen var blitt mer spekulativ, samt at det etter andre verdenskrig var en økende erkjennelse av at pressefriheten kan misbrukes (Raaum 2003:28). Pressen var bekymret for at det kunne føre til en tillitskrise mellom publikum og pressen. Avsnitt 3 gir uttrykk for pressens legitimeringsbehov i dette henseende: «Intet bidrar sterkere til å bryte ned den nødvendige tillit til pressen enn gale (...) meldinger ...» Verdier som redelighet, ridderlighet og vederheftighet er sentrale i plakaten, som følge av antakelsen om pressens nødvendige tillit. Retningslinjene legitimeres ut fra en antakelse om at pressen trenger tillit for å opprettholde sin virksomhet og sitt mektige våpen.

Den reviderte 1956-plakaten er mer kategorisk enn plakaten av 1936, noe som legger mer autoritet bak retningslinjene. Vær varsom-plakaten er kategorisk når det gjelder pressens posisjon i samfunnet, og pressens maktposisjon legitimeres med referanse til verdisystem. Plakaten består av flere kausale relasjoner, som bidrar til mer «overtalende» retningslinjer. 1956-plakaten har også et mer detaljert språk, med detaljerte, utdypende retningslinjer og eksempler, som vitner om en utvidet presseetikk. Plakaten har fortsatt en bydende, belærende og paternalistisk stil, og liten bruk av pronomen gir plakaten en formell stil. Utstrakt bruk av utropstegn bidrar til at plakaten får et betydelig bydende preg. Til forskjell fra 1936-plakaten minner ikke lenger ordlyden og formen om de ti bud. Revideringen av 1956 forlater veggplakatens ytre form og peker i retning av en erkjennelse av at etisk legitimering er nødvendig ved langt flere sider av journalistisk virksomhet enn kriminaloppslaget. I likhet med den journalistiske praksisen i seg selv blir reglene mer mangfoldige og strekker seg i flere retninger. Videre viser språkbruken et sterkere presseforbund som nå har enda større legitimitet til å pålegge journalister i hele landet klare regler. Men om den myndige tonen benyttes overfor journalistkollegiet, gjelder ennå en lydig og konsensuspreget form overfor jurister og myndigheter.

Samfunnsrollen og uavhengighet (1975)

Revideringen av Vær varsom-plakaten i 1975 skjedde i kjølvannet av viktige hendelser som Kings Bay-saken og EF-striden, som begge deler bidro til en mer parti-uavhengig journalistikk og til å styrke journalistenes faglige identitet. Partibåndene løsnet noe, opinionen ble viktigere: Partienes landsmøter ble åpnet for pressen, Norsk Gallups politiske meningsmålinger ble offentlige. Loven om offentlighet i forvaltningen kom i 1970. I 1972 ble Det faglige utvalget omorganisert med blant annet to eksterne av sju representanter. Dette skjedde blant annet på bakgrunn av fortsatt kritikk mot pressens pågående kriminaljournalistikk (Røssland 1999:160). Pressen hadde fått kritikk fra myndigheter og jurister i forbindelse med identifisering av personer i retts- og kriminalreportasjen, og styrking av personvernet var et mål med revisjonen av Vær varsom-plakaten. I motsetning til tidligere revisjoner var det imidlertid større debatt om kravet til personvern gikk for langt (Journalisten aug. 1974). Dette kan tyde på at pressen ikke straks bøyer av for press utenfra. Revideringsarbeidet var denne gang gjennom en organisatorisk prosess. Arbeidsutvalget i NP ga uttrykk for at de ønsket en bred diskusjon blant alle berørte parter i pressen før sluttbehandlingen i hovedstyret (Journalisten september 1974). I den nye plakaten var formen mer nøytral og formell, den ble inndelt i kapitler med underpunkter eller paragrafer.

Pressens oppgaver i samfunnet kommer eksplisitt inn i Vær varsom-plakaten i 1975. Det kan blant annet ha sammenheng med et mer publikumsorientert selvjustissystem i forbindelse med omleggingen av PFU i 1972. I debatten om Vær varsom-plakaten i NPs hovedstyremøte i 1974, mente Hallvard Rieber-Mohn, en av allmennhetens representanter i PFU at «(r)evisjonen av Vær varsom-plakaten må også være litt av en verdideklarasjon for norsk presse, en deklarasjon som uttrykker en selvforståelse innen pressen og dens plass i samfunnet.» (gjengitt i Journalisten august 1974). Saksforhold i punkt 1, om pressens oppgaver, fremstilles allment: «En fri presse ivaretar viktige oppgaver i vårt samfunn ved formidling av informasjon, debatt og samfunnskritikk», «Det er pressens rett å informere ...», osv. Det sies ingenting om hvorfor pressen har disse oppgavene og rettighetene i samfunnet, det blir tatt for gitt.

I forbindelse med revisjonen av Vær varsom-plakaten 1975 var det også viktig å understreke kravet om journalistens integritet ovenfor allmennheten, og ideen om at tillit er viktig, sto sentralt i pressens bevissthet. Ifølge Andreas Norland, nestleder i PFU, var tillit et gjennomgangstema i Vær varsom-plakaten, og behovet for tillit lå under kravene i den reviderte plakaten (Journalisten august 1974:14). Vektleggingen av tillit og integritet kommer til uttrykk i Vær varsom-plakaten gjennom de retningslinjene som inngår i hyponymirelasjonen som etableres. Hyponymi betyr betydningsunderordning, og hyponymirelasjoner i tekster er interessant fordi det sier noe om hvordan avsender kategoriserer saksforhold (Svennevig m.fl. 1995:145ff). I 1975-plakaten kategoriseres det å ikke skrive noe som strider mot egen overbevisning, ikke gi etter for press, ikke misbruke andres tillit eller det trykte ord, ikke utnytte sin stilling og aldri gi tilsagn om redaksjonell omtale som motytelser for annonser, som å verne om sin integritet.

Vektleggingen av innsyn, uavhengighet og integritet må også ses i sammenheng med avpartifiseringen og en styrket erkjennelse om pressen som en fjerde statsmakt. Det er en overleksikalisering i forbindelse med frihet/uavhengighet; fri, fritt, åpen, uavhengig, trykkefriheten og ytringsfriheten. Ifølge Raaum (1999:162) er kravet om ytringsfrihet et bærende element i frigjøringstanken, som er en del av profesjonaliseringsprosessen. At dette nå entrer plakaten, er uttrykk for at pressen har kommet lenger i denne prosessen. Det er færre juridiske faguttrykk etter revideringen i 1975. Punktet om retts- og kriminalreportasjen er betydelig kortet ned, og flere begreper og formuleringer som kan knyttes til en journalistisk diskurs, er kommet til, eksempelvis i punkt 2, «Trykkefrihet» og «ytringsfrihet», og i punkt 1, «formidling av informasjon, debatt og samfunnskritikk» og «avdekke kritikkverdige forhold». Flere begreper knyttet til en journalistisk diskurs vitner om en økende profesjonalisering og sterkere faglig identitet innad i pressen.

I punkt 1 i Vær varsom-plakaten 1975 uttrykkes en tydeligere grensemarkering mot myndighetene gjennom erklæringer om pressens posisjon i samfunnet. Fristillingen fra partiene og sterkere debatt rundt ytringsfrihet og pressepolitikk innebærer at pressen må legitimere sin eksistens på en annen måte enn via de politiske partiene. Det strategiske handlingselementet i Vær varsom-plakaten 1975 kommer særlig til uttrykk i denne første delen av plakaten, der påstandene belyser maktkampen mellom myndigheter og pressen. Det uttrykkes at «... noen (...) søker å hindre fri informasjonsformidling ...» og løsningen er å «... verne om sin integritet» (punkt 1) og ta det ansvar som «(t)rykkefriheten og ytringsfriheten legger (...) på journalisten og avisen» (punkt 2). I motsetning til foregående versjoner er det ikke pressen som er problemet, men «noen» som søker å hindre pressen. Dette understreker behovet for uavhengighet og grensemarkering, og vitner om større faglig selvbevissthet.

Plakaten har fortsatt en autoritativ og belærende stil, men er mer nøktern enn 1956-plakaten. Den har likevel en mer «erklærende» stil enn tidligere plakater. Stilen og språkbruken har sammenheng med avpartifiseringen og publikumsorienteringen i presseetikken. Punkt 1 i Vær varsom-plakaten 1975 ligner et manifest, med erklærende antakelser om pressens oppgaver og rettigheter i samfunnet. Antakelsene henspeiler på en liberal presseidelogisk diskurs, og er i tråd med pressens forståelse av sin samfunnsrolle, hvor avsløring blir en stadig mer sentral verdi. Imidlertid hevdes det at «(s)amtidig har pressen et ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk ...» (punkt 1) og at «Trykkefriheten og ytringsfriheten legger et ansvar på journalisten og avisen» (punkt 2). Begrepet «differensiert presse» har blitt stående som det fremste pressepolitiske mål i Norge. I dette ligger et presseideologisk postulat om meningsmangfold (Dahl og Bastiansen 2000:275–276). Plakaten generelt uttrykker et verdisystem som i stor grad trekker på sosialt ansvarsideologi. Pressen skal være fri, uavhengig og kritisk, men har samtidig et ansvar ovenfor samfunnet som gjenytelse for trykke- og ytringsfriheten, blant annet ved å påse at ulike syn kommer til uttrykk.

Vær varsom-plakaten 1975 skal ikke bare mane til varsomhet, men uttrykke pressens samfunnsetiske oppgaver på makronivå, som en institusjon eller sektor mellom befolkningen og myndigheter. Plakaten skal ikke bare bidra til at journalister kan skape tillit gjennom å følge retningslinjene, men appellerer også om tillit direkte til publikum. Den henvender seg ikke bare til journalister og redaktører, men til allmennhet og myndigheter. Den sosiale relasjonen mellom myndigheter og pressen har en fremtredende plass, og maktforholdet er betydelig endret fra 1956. I tillegg er sosiale relasjoner innad i pressen endret. Som et resultat av en sterkere faglig organisering står journalistene samlet og har større innflytelse på innholdet i Vær varsom-plakaten 1975, ved at plakaten kom i stand etter et grundigere organisasjonsmessig arbeid. Med voksende institusjonalisering av utdanningen og flere formelle organer var selvbevisstheten økende blant journalister og redaktører. Revideringen av plakaten må ses på bakgrunn av et voksende krav om uavhengighet og legitimitet som samfunnsinstitusjon. Pressen ønsket å markere grenser mot rettsmyndigheter og partier. Revideringen av 1975 la an en mer utadrettet tone med større vekt på pressens rettigheter. Ridderligheten forsvant, og inn kom samfunnskritikken. Nå handlet det ikke bare om pressen, men om den frie presse. Friheten henspeilte på en institusjon som ivaretar noen vitale demokratiske oppgaver.

Ytringsfrihet vs. personvern (1987)

Perioden 1980 til 2000 er kalt det store hamskiftet i norsk mediehistorie (Bastiansen og Dahl 2000). Willoch-regjeringen fra 1981 oppløste NRK-monopolet, og nye nærradioer kom på lufta. Private selskaper startet utbyggingen av kabelnett og satellitt-tv. Rundt midten av 1980-tallet foregikk også en intens debatt om pressefrihet og personvern. Igjen var det retts- og kriminalreportasjen som ble utsatt for kritikk, og bakgrunnen for revisjonen av Vær varsom-plakaten 1987 var at det i lengre tid hadde vært uenighet, både innad i og utenfor pressen, om bruken av navn og bilde i retts- og kriminalreportasjen (Øvrum og Wolland 1992:109). I likhet med 1975-plakaten er den reviderte Vær varsom-plakaten 1987 et resultat av et omfattende organisatorisk arbeid. Den innebærer igjen en endring av form. Plakaten ble utvidet og fikk en mer ryddig struktur med fem kapitler med tilhørende underpunkter (27 i alt).

Punkt 1 om pressens samfunnsrolle er utvidet i Vær varsom-plakaten 1987 og består av påstander og direktiver om hva som er pressens rolle i samfunnet og om ytringsfrihet, eksempelvis: «Pressen skal verne om ytringsfriheten og trykkefriheten.» Modaliteten i punkt 1 peker på at påstandene og direktivene har sterk grad av forpliktelse til sannhet og nødvendighet, og viser at kravet om ytringsfrihet er et viktig tema. Pressens samfunnsrolle legitimeres gjennom de mange årsaksrelasjonene mellom setningene i punkt 1. Denne rollen blir i tillegg legitimert med referanse til et verdisystem, gjennom ulike antakelser om pressens rolle i samfunnet som det ikke stilles spørsmål ved, eksempelvis: «Ytringsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri og uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn» (punkt 1.1).

Dette kan ses som en markering overfor jurister og andre som har kritisert pressen. I likhet med foregående plakater kan Vær varsom-plakaten 1987 sies å ha et implisitt strategisk formål. Igjen får pressen kritikk fra jurister, særlig i forbindelse med personvern. Vær varsom-plakaten 1987 kan tolkes som et svar til juristene om at pressen ikke lenger lar seg presse. Boka Stopp pressen!? Om ytringsfrihet og personvern (Andenæs og Elvik 1984), som er en samling av flere bidrag til denne debatten fra fremtredende pressefolk og jurister, viser at pressefolk var de som argumenterte mest for pressefrihet, mens jurister i hovedsak argumenterte for personvern. Forut for revisjonen opphørte samarbeidet mellom pressen og juristene om «Retningslinjer for pressens omtale av rettssaker». En del av frigjøringsprosessen er å frigjøre seg fra juridisk terminologi (Raaum 2003:142). Det er da også flere begreper som kan knyttes til den journalistiske diskursen i Vær varsom-plakaten 1987 enn i 1975-plakaten, og færre ord og uttrykk som kan knyttes til den juridiske diskursen. Hvordan tekster er arrangert, sier noe om hvordan mening etableres i teksten (Fairclough 2004). I 1987-plakaten er begrepene ytringsfrihet og trykkefrihet flyttet fram til punkt 1.1., noe som tyder på at begrepene anses som helt sentrale i presseetikken. Videre har pressen «viktige oppgaver», som i Vær varsom-plakaten 1987 er kategorisert som «formidling av informasjon, debatt og samfunnskritikk», «... beskytte enkeltmennesker mot overgrep (...) fra offentlige myndigheter» og «verne om ytringsfriheten og trykkefriheten».

I likhet med 1975-plakaten er det et problem at «... noen ... vil hindre fri informasjonsformidling ...», og løsningen er å verne om sin integritet. I punkt 2.2 etableres en kausal formålsrelasjon ved at «... den enkelte medarbeider må verne om sin integritet for å kunne opptre fritt og uavhengig ...» (vår utheving). «Problemet» i de tidligere plakatene, at det trykte ord kan misbrukes, kan imidlertid ikke lenger gjenfinnes i Vær varsom-plakaten 1987. Helt siden «gapestokken» i 1936-plakaten har Vær varsom-plakaten advart mot overgrep fra pressens side og på den måten uttrykt en erkjennelse av at det forekommer. I 1987-plakaten er retningslinjen om å ikke utsette «(...) offeret, de implisertes pårørende og andre (...) for slike overgrep» fjernet. Fjerningen av «ofre» og «pårørende» understreker tendensen til krav om større ytringsfrihet, ved at det er færre å ta hensyn til i publiseringen. Begrepet «berettigede informasjonskrav» (i pkt. 4.6) peker mot en forståelse om at pressen har en plikt til å informere allmennheten. Som pressens mest prinsipielle prinsipp erobres ytringsfrihet og blir en sterk pliktetisk norm, noe som bare ble tydeligere i tiårene som fulgte.

Plakaten sier ikke noe om hvilke «... personer eller grupper som vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet» (punkt 2.2). Bakgrunnen for revisjonen impliserer at det gjelder jurister som kritiserte retts- og kriminalreportasjen, men impliserer også at «personer eller grupper» kan henvise til kommersielle interesser og profesjonelle kilder. Punktet om integritet er utvidet, med særlig vekt på at journalister ikke skal la noe påvirke det journalistiske innholdet, blant annet i punkt 2.6: «Pressen må kunne gå god for at det som publiseres er et resultat av en redaksjonell vurdering.» Frigjøringen fra partiene har medført at partiet ikke lenger kan øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Høyere eierkonsentrasjon, økt konkurranse og krav om profitt har imidlertid ført til nye økonomiske bindinger som kan øve innflytelse på journalistikken, noe utvidelsen av dette punktet i presseetikken tar høyde for.

Nytt i Vær varsom-plakaten 1987 er punkt 5, «God presseskikk»: «Den enkelte redaktør og medarbeider har et ansvar for å kjenne pressens etiske normer, og plikter å legge disse til grunn for sin virksomhet.» Dette punktet kan tolkes som en erklæring utad om at pressen «kan holde orden i eget hus». Punkt 2, «Integritet og ansvar», påpeker også på at det er redaktøren som har ansvaret for avisens innhold: «Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for avisens/bladets innhold, og skal fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling.» Redaktøren nevnes før første gang i Vær varsom-plakaten, og da som representant for den redaksjonelle uavhengighet. Ifølge Øvrum og Wolland (1992:116) er redaktøransvaret et uttrykk for den redaksjonelle uavhengighet, slik at redaktøren står som selve symbolet på pressens frihet. Redaktøransvaret er videre knyttet til ideen om pressen som samfunnsnyttig i et demokrati. Demokrati, ytringsfrihet og uavhengighet er sentrale temaer som vektlegges i enda større grad enn i tidligere plakater. Redaktøransvaret kommer inn i plakaten i tråd med denne endringstendensen i den presseetiske diskursen.

Vekt på ytringsfrihet og uavhengighet er en rød tråd i Vær varsom-plakaten 1987 og innebærer en skjerping av kravet om ytringsfrihet og integritet. Det ble av pressen, i debatten forut for revisjonen, vektlagt at personvernet ikke måtte overskygge (vernet om) ytringsfriheten, og dette bærer Vær varsom-plakaten 1987 preg av. Den handler i stor grad om ytringsfrihet og informasjonsansvar vs. personvern i retts- og kriminalreportasjen, som i 1936, men denne gangen har ytringsfriheten og informasjonsansvaret sterkere vekt.

Troverdighet og grensen mot markedet (1994)

1990-tallet var preget av debatter om ytringsfrihetens kår i Norge. Redaktørforeningen fremmet krav om juridisk utredning av ytringsfrihetens betingelser i Norge, og sommeren 1995 bøyde regjeringen av og nedsatte Ytringsfrihetskommisjonen, som konkluderte med at det i Grunnloven manglet et reelt vern for ytringsfriheten (Ottosen 1996:466–467). I 1990-årene fant det også sted flere mediepolitiske og presseetiske debatter og utredninger enn tidligere, både offentlig og internt i pressens organisasjoner. Både NJ og NR hadde presseetikk som hovedtema på sine landsmøter i 1991, og 2. april 1993 kom Kulturdepartementet med St.meld. nr. 32 (1992–93) Media i tida. I likhet med tidligere revisjoner (1975, 1987) følger revisjonen av Vær varsom-plakaten i 1994 etter reformer i PFU. Allerede i 1992 ble NP utvidet til å omfatte kringkastingsselskaper, og både NJ og NR gikk inn for at også PFU skulle dekke både presse og kringkasting (Ottosen 1996:462). Den 13. april 1994 satte styret i NP ned et utvalg (Vær varsom-utvalget) med oppdrag om å utrede revisjon av Vær varsom-plakaten. Retts- og kriminalreportasjen var fortsatt gjenstand for kritikk, både fra jurister og publikum. Særlig ble pressens dekning av Bjugn-saken i 1992 utsatt for kritikk (Gran 1995:4).

Bjugn-saken var bakgrunnen for at hensynet til ofre og pårørende ble tatt inn i plakaten igjen i plakaten 1994. Dette viser at retningslinjer ofte kommer til, og får ordlyd, på bakgrunn av enkeltsaker. I forbindelse med denne saken påpekes det i dokumentet Forarbeid til revisjon av etiske normer for presse, radio og fjernsyn (heretter kalt Forarbeid) at «(d)et er klart at man her måtte ta sterke hensyn til barna i saken, slik at de ikke skulle lide unødvendig skade» (Gran 1995:4). Et slikt syn kommer til uttrykk i punkt 4.6: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende.» I forbindelse med en debatt om «selvmordsparagrafen» ved revisjonen av Vær varsom-plakaten i 1987 ble det uttrykt at formuleringen «vær varsom» har en svakere forpliktelse til nødvendighet enn formuleringen «som hovedregel» (Journalisten 11. november 1987). I tråd med denne forståelsen av begrepene har barn fått et sterkere personvern i Vær varsom-plakaten 1994 enn i 1987. I punkt 4.8 står det nå at «Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker».

De fleste nye punktene i Vær varsom-plakaten omhandler kravet om integritet og forholdet til kildene. I tillegg er ytringsfrihet sterkt vektlagt i plakaten, til tross for at det var personvern som ble kritisert av publikum, jurister og myndigheter. Informasjonsfrihet og offentlighetsprinsippet er nye begreper i tillegg til ytringsfrihet og trykkefrihet. Begrepene innebærer at pressen har rett til informasjon, og at disse verdiene kommer inn i plakaten i 1994, kan ha sammenheng med ønsket fra pressens side om en forbedring av Grunnlovens § 100. I Forarbeid står det at «VV-utvalget mener at informasjonsfrihet er et så sentralt begrep at det bør med, også fordi ytringsfrihet og trykkefrihet ikke uten videre omfatter informasjonsfrihet» (Gran 1995:3). Videre hevdes det at det er like viktig at offentlighetsprinsippet blir tatt inn i plakaten fordi det er «... et grunnleggende innslag i informasjonsfriheten.»

Som ved 1987-revisjonen fjernes nøkkelord fra juridisk terminologi. Dette henspeiler på tendensen til å bruke mindre fagord fra den juridiske diskursen for å styrke den faglige egenidentiteten og markere grensen mot juristene. Bruk av journalistisk terminologi er økende i Vær varsom-plakaten 1994, særlig når det gjelder informasjonsfrihet, kildebruk og journalistiske arbeidsmetoder. Kildevernet som sentral verdi ble styrket, og kapittelet om forholdet til kildene er betydelig utvidet. Kildevernet blir blant annet begrunnet i pkt 3.4 med at det «… er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon». Kildene blir også styrket i forhold til journalistiske arbeidsmetoder, i pkt. 3.10: «Skjult kamera eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller ...». Samtidig styrker pressen sin posisjon overfor kildene med punkt 3.8.: «Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale». Kapittel 2, om integritet, er også utvidet i Vær varsom-plakaten 1994, og nye nøkkelord i plakaten omhandler i stor grad dette temaet, blant annet ordene «dobbeltroller» og «interessekonflikter». Ordet troverdighet dukker også opp for første gang, og det i hele fem paragrafer. Det kan tyde på at pressens omdømme anses som vel så viktig som integriteten i seg selv. Modaliteten i punktene viser at NP uttrykker sterk grad av forpliktelse til sannhet og nødvendighet når det gjelder disse normene. Styrkingen av disse normene kan ses i sammenheng med antakelsen som blir gjort i plakaten om at «personer eller grupper (...) av ideologiske, økonomiske eller andre grunner ...» (punkt 2.2) ønsker å påvirke det journalistiske produktet.

Økt oppmerksomhet i Vær varsom-plakaten på økonomiske påvirkningsfaktorer og mer profesjonelle kilder tyder på en sterkere erkjennelse i presseetikken av at økonomiske og ideologiske interesser kan bruke pressen (ord og bilder) som våpen. Denne utviklingen er foranledningen til at informatørene ble ekskludert fra NJ i 1997, som et ledd i det Odd Raaum kaller «etisk rensing» (Raaum 1999:33). Dette som et ledd i grensemarkeringen mot andre sektorer og yrkesgrupper. Det er ikke bare pressen som har gått gjennom en profesjonaliseringsprosess, det samme har skjedd med pressens kilder (Allern [2001] 2004:282). Termer knyttet til økonomisk diskurs forekommer i større grad i 1994-plakaten. Nye ord som «økonomiske», «sponsing» og «reklame» viser at plakaten legger større vekt på problemer knyttet til markedsrettingen i pressen. Pressen må i større grad ta kommersielle hensyn på grunn av økt konkurranse og de nye eiernes krav om avkastning, og dette ses som en trussel mot den journalistiske uavhengigheten, integriteten og troverdigheten. Odd Raaum (1999:48) har pekt på at

(i)ntegritetstrusler fra verden utenfor mediebedriften kommer først og fremst fra de viktigste finansieringskildene (annonser og sponsorer) og fra informasjonskildene, hvis man skal ta medienes etikkdokumenter på ordet.

Dette forsterker tendensen til rolleforskyvning med hensyn til hvem som har innflytelse på pressen. Når det gjelder tekstens eksterne relasjoner, er intertekstualitet et viktig aspekt i diskursanalysen. Intertekstualiteten og interdiskursiviteten bidrar til å belyse hvordan diskurser defineres gjennom sitt forhold til andre diskurser og påvirker dem (Hågvar 2003:21). Tematikken vektlegges sterkere i plakaten på bakgrunn av utviklingen i det journalistiske feltet, med økende kommersialisering og krav om lønnsomhet, samt profesjonalisering av kilder, som kan bidra til å svekke pressens tillit og troverdighet. Intertekstualiteten i Vær varsom-plakaten uttrykker også at publikum får mer innflytelse på presseetikken. Revisjonen av Vær varsom-plakaten 1994 følger etter revisjoner i PFU, blant annet som følge av kritikk av at selvjustissystemet ikke er effektivt nok og synlig nok for publikum, og innad i pressen var det mange som mente at allmennheten måtte få flere representanter i PFU (Gran 1995). Samtidig har jurister og politikere fått mindre innflytelse. Med revisjonen i 1994 blir problemstillinger knyttet til troverdighet, økonomiske bindinger og vekt på journalistisk metode mer vektlagt. Presseetikken utvides og bidrar til å tydeliggjøre grenser mot nye områder.

Ansvarlighet og selvrefleksivitet (2001)

Det var ikke reist krav verken fra pressen selv eller andre om omfattende revisjon av Vær varsom-plakaten i 2000. Etter oppfordring fra generalsekretær i NP, Per Edgar Kokkvold, nedsatte imidlertid NPs styre en Vær varsom-komité 29. november 2000, med et begrenset mandat for å vurdere tre presseetiske områder; barns selvstendige vern i pressen, journalistiske arbeidsmetoder samt internettjournalistikk. Komiteen leverte sin innstilling i mars 2001. De endelige vedtakene ble gjort på NPs styremøte onsdag 28. november 2001 (NP nov. 2001).

Intertekstualiteten i Vær varsom-plakaten bidrar til å belyse hvordan den presseetiske diskursen endrer seg i takt med samfunnsendringene. Slutten av det 20. århundre er kjennetegnet av ny kommunikasjonsteknologi (digitalisering), og medielandskapet er preget av store forandringer i et høyt tempo. Internett ble for alvor tatt i bruk i midten av 1990-årene og reiste nye pressepolitiske og presseetiske utfordringer. Kulturdepartementet framla 28. september 2001 St.meld. nr. 57 (2000–2001) I ytringsfrihetens tjeneste. Mål og midler i mediepolitikken. Her ble det slått fast at «(d)en høye oppslutningen om avisenes nettsider og et redaksjonelt medium som Nettavisen, tyder også på at Internett begynner å få en posisjon som kilde for nyheter og aktualitetsstoff i samfunnet» (nr. 57 2000–2001). Fra midten av 1980-tallet til 2000 gikk også flere aviser over på færre eiere, og Norge ble ett av landene med et av verdens høyest eierkonsentrasjon i mediebransjen (Ottosen m.fl 2002:213).

Nye ord i Vær varsom-plakaten er habilitet og bindinger (punkt 2.3: «Redaksjonelle medarbeidere må ikke ha oppdrag, verv, økonomiske og andre bindinger som kan skape interessekonflikter i forhold til deres oppdragsgiver (…) Vis åpenhet om forhold som kan påvirke redaksjonelle medarbeideres habilitet»), og understreker at pressen i enda større grad vektlegger autonomi. Også kravet om åpenhet kommer eksplisitt inn i plakaten i 2001. Ifølge Odd Raaum (1999:171) er åpenhet en bestanddel av reportasjeprinsippet i journalistikken, og innebærer at pressen skal spille med åpne kort overfor sine omgivelser, inkludert publikum og kilder. Nye nøkkelord er i tillegg særlig knyttet til Internett: pekere, digital, interaktiv og nettpublikasjon. Problematikken rundt Internett og internettjournalistikk kan gjenfinnes i siste del av punkt 2.7, i 4.16 og 4.17. I likhet med St.meld. nr. 57 (2000–2001) la Vær varsom-komiteen vekt på de tekniske mulighetene som Internett og andre digitale publiseringsformer åpner for. Vær varsom-komiteen var klar over at lenking fra redaksjonelle sider til kommersielle sider er utbredt (NP apr. 2001) I 2001 ble det avdekket at det i nettutgavene til VG og TV 2 var avtaler med andre kommersielle foretak om produktomtale (Ottosen m.fl. 2002:200). Disse hendelsene kan impliseres i punkt 2.7: «Sørg for å opprettholde et klart skille mellom journalistisk og kommersiell kommunikasjon også ved bruk av pekere og andre koplinger.»

Ved bruk av modale markører uttrykker Vær varsom-plakaten en relativt svak forpliktelse til nødvendighet når det gjelder retningslinjer om nettpublikasjoner, men hevder likevel at redaktøren har et ansvar for innholdet: «Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk» (punkt 4.17). NP uttrykker derimot stor autoritet når det gjelder retningslinjene om habilitet, integritet og troverdighet, eksempelvis ved å vektlegge den enkelte medarbeiders ansvar i punkt 2.3: «Redaksjonelle medarbeidere ikke ha oppdrag eller verv, økonomiske eller andre bindinger, som kan skape interessekonflikter (...) De må unngå dobbeltroller ...» (våre uthevinger). Dette er direktiver med en sterk forpliktelse til nødvendighet. Det er flere begreper knyttet til en markedsdiskurs enn i de foregående plakatene, og verdier som åpenhet og habilitet vektlegges sterkt i plakaten. I Vær varsom-plakaten 2001 uttrykkes således en enda sterkere erkjennelse av farene ved en mulig utvikling fra partipolitiske bindinger til økonomiske bindinger og grensen mot det journalistiske felt må markeres.

Det hadde, forut for 2001-revisjonen, også foregått en heftig debatt om journalistiske arbeidsmetoder. En sentral hendelse var barnedrapssaken i Hedrum i 1999. Diskusjoner omkring journalistisk metode og atferd kan gjenfinnes i innledningen, kapitteloverskriften i kapittel 3 samt i punkt 3.9. Ifølge Vær varsom-komiteen ble det stilt spørsmål ved om presseetikken gjelder for alle nivå og stadier i det journalistiske arbeidet. Ved å endre overskriften til «Journalistisk atferd og forholdet til kildene» ønsket Vær varsom-komiteen «(...) å understreke at kilder svært ofte er mennesker og at kravet til saklighet og omtanke ikke bare gjelder presentasjon og publisering, men hele den journalistiske prosessen» (NP apr. 2001). Beskyttelse av barn også var et sentralt tema i 2001-revisjonen. Samtidig som Vær varsom-komiteen utredet spørsmålet om barns vern i pressen, kom den offentlige utredningen Oppvekst med prislapp (NOU 2001: 6), hvor utrederne pekte på mangler når det gjaldt barns vern. Våren 1999 tok sekretariatet i NP initiativ til et møte mellom PFU og Barneomudet om barns presseetiske vern (NP sep. 2000). Intertekstualitet innebærer at elementer av andre tekster, og altså andre stemmer, blir inkorporert i teksten (Hågvar 2001). Møtet med barnevernet og diskusjoner om barns selvstendige vern i pressen kan gjenfinnes i punkt 4.8, som fikk navnet «barneparagraf». Barneombudets stemme kommer muligens til uttrykk i denne paragrafen. Modaliteten i uttrykk som «god presseskikk» og «vær varsom» peker imidlertid på en svakere forpliktelse til nødvendighet og sannhet. Dette gjenfinnes blant annet i endringene i punkt 4.8: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet.» Til tross for at barns selvstendige vern i pressen var et stort tema i forbindelse med revisjonen av plakaten og «barneparagrafen» ble utvidet, gjør modaliteten muligens at barns vern i pressen likevel ikke er så sterkt som man får inntrykk av.

En sentral endring i Vær varsom-plakaten 2001 var tillegget i punkt 1.4: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» I forbindelse med styremøtet i NP 28. november 2001 foreslo sekretariatet i NP et nytt tillegg i Vær varsom-plakaten punkt 1.4. Begrunnelsen for det nye punktet var ifølge sekretariatet åpenbar: «Pressefolk understreker, med rette, at en fri presse aldri skal styres av statsmakter. Hvem skal overvåke overvåkerne? Det kan bare en våken og kritisk opinion, gjennom mediene. Vi har her et særlig oppdrag på vegne av publikum (se Roppen og Allern 2010). Kapittel 1 i Vær varsom-plakaten inneholder pressens faneparagrafer, og dette tillegget er en slik faneparagraf» (NP nov. 2001). Punktet om selvkritikk signaliserer at pressen kan holde orden i eget hus, samtidig som det er en erkjennelse av at pressen har makt og gjør feil. Disse aspektene har tidligere kun implisitt kommet til uttrykk i Vær varsom-plakaten. Med innføringen av dette punktet i 2001 kommer disse aspektene eksplisitt til uttrykk, og viser hvordan presseetikken orienterer seg mellom forventingene som omverdenen har til at pressen må overvåkes, og ønsket uavhengighet.

Publikum har fått større innflytelse på presseetikken på flere områder. Nettetikk er et sentralt nytt tema i Vær varsom-plakaten 2001. Digitalisering og nettpublikasjoner gir nye presseetiske utfordringer. Publikum trekkes i større grad inn i det journalistiske feltet som aktive sosiale aktører, som brukere av interaktive tjeneste. Publikums kritikk av journalistiske arbeidsmetoder i Hedrum-saken medførte også en vektlegging av barns vern i pressen. Særlig vektlegges det ansvaret pressen har for konsekvensene av presseomtalen. I dette henseende trekker Vær varsom-plakaten på en konsekvensetisk diskurs. Normen om selvkritikk er en klar pliktetisk norm, og NP uttrykker sterk grad av forpliktelse til nødvendighet til denne normen. Bakgrunnen for dette nye punktet var blant annet flere debatter om hvem som skal overvåke overvåkerne. NPs vedtak om revisjon av Vær varsom-plakaten i 2001, til tross for at det ikke var reist noe krav om revidering, peker også på det strategiske elementet i presseetikken. Presseetikken avhjelper kritikken utenfra samtidig som den bidrar til autonomi, legitimitet og uavhengighet.

Konklusjon

Med utdrag fra vår diakrone diskursanalyse har vi vist hvordan presseetikk både er genererende for og symptom på medienes voksende sektorautonomi. I tillegg til at det utvikles faglige normer om god journalistikk, genereres det presseetiske normer om aktverdig journalistikk. Den kan på fleksibelt vis komme kritikk av pressen i møte, og aller helst foregripe den. Presseetikken er en form for samtale som er generert innenfra, og som har aktverdigheten som ståsted, som igjen omsettes i betegnelser som varsomhet, ansvarlighet, troverdighet, rettferdighet.

Den diskursive og sosiale historien om Vær varsom-plakaten rommer en rekke interessante forhold om endringer i synet på journalistikk fra mellomkrigstiden til i dag. Her har vi knyttet analysen til fem elementer i den presseetiske diskursen vi mener har hatt særlig relevans i utsondringen av journalistikken som et i økende grad autonomt område. Gjennom våre analyser fant vi særlig følgende fem elementer:

Konsolidering: Behovet for samordning og felles identitet begrunnes ikke bare strategisk, men etisk for å redusere konflikter og utskudd.

Ekspansjon: Den etiske begrunnelse for egen virksomhet rettes mot nye områder, f.eks. fra presse til kringkasting og nett, og fra publisering til behandling av kilder.

Differens: Etiske regler benyttes til å sette inn en grense mellom egen virksomhet og alt annet. Det markeres inn forskjeller overfor en omverden, ved å snevre inn, utvide og tydeliggjøre grensen.

Legitimitet: Virksomheten utgår mindre fra egen autoritet og legitimeres mer gjennom de som betjenes (publikum).

Selvrefleksivitet: Blikket ut må rettes mot en selv som fjerde statsmakt. Refleksivitet om rollen i samfunnet blir til selvrefleksivitet. Kritikk blir kritikk av kritikk, dvs. selvkritikk.

Kort sagt: Analysene våre viser at presseetikken bidrar til en prosess hvormed man a) samler troppene og sørger for indre disiplin, b) ekspanderer fra ett etisk område til flere, c) markerer forskjellighet i forhold til alt annet, d) foretar en sterkere publikumsorientering og erkjennelse om at e) kritisk granskning ikke kan utelate den fjerde statsmakten selv.

Vi har vist at presseetikken bidrar til en prosess hvormed man konsoliderer et fragmentert og uerfarent journalistkorps, ekspanderer presseetikken til flere faser og flere medier i den journalistiske prosessen, etablerer et territorium vha. grenser mellom journalistikken og samfunnet ellers, overfører sin kilde for legitimitet fra partier og loven til det brede publikum, og innfører et kritisk blikk på seg selv som samfunnsmakt.

Referanser

Allern, Sigurd ([2001] 2004): «Kildene og mediemakten» i Eide, Martin (red) ([2001] 2004) Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag (s. 273–303).

Bastiansen, Henrik Grue og Dahl, Hans Fredrik (2003): Norsk Mediehistorie. Oslo: Universitetsforlaget.

Bell, Daniel (1976): The Cultural Contradiction of Capitalism. Y: Basic Books.

Bourdieu, Pierre (1993): The Field of Cultural Production. Cambridge: Polity.

Dahl, Hans Fredrik og Bastiansen, Henrik G (2000): Hvor fritt et land? Selvsensur og meningstvang i Norge i det 20. århundre. Oslo: Cappelen.

Durkheim, Emile (1972): Durkheim. Selected Writings. Cambridge: Cambridge University Press.

Eide, Martin (red) ([2001] 2004) Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Fairclough, Norman ([2003] 2004): Analysing Discourse. Textual analysis for social research. London: Routledge.

Fairclough, Norman (1995): Critical discourse analysis: the critical study of language. London og New York: Longman Group.

Fremo, Skjalg (1994): Presseskikk. Fredrikstad: Institutt for Journalistikk.

Gran, Gunnar (1995): Vær Varsom. Forarbeid til revisjon av etiske normer for trykt presse, radio og fjernsyn. Fredrikstad: Institutt for Journalistikk.

Hågvar, Yngve Benestad (2003): Hele folkets diskurs. En kritisk diskursanalyse av den gode VG-sak. Oslo: Norsk Sakprosa.

Luhmann, Niklas (1997): Gesellshaft der Gesellshaft Frankfurt a. m.: Suhrkamp.

Luhmann, Niklas (1997): Die Realität der Massenmedien Opladen: Westdeutscher Verlag.

Ottosen, Rune, Røssland, Lars Arve og Østbye, Helge (2002): Norsk Pressehistorie. Oslo: Det Norske Samlaget.

Ottosen, Rune (1996): Fra fjærpenn til Internett. Oslo: Aschehoug.

Parsons, Talcott (1951): The Social System. NY: The Free Press.

Parsons, T og Shils E. A. (1951): Toward a General Theory of Action. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Petersson, Olof (1994): «Journalistene som klass, Journalismen som ideologi» i Edvardsen, Terje Steen (red.) Media og samfunnsstyring, Bergen, Fagbokforlaget.

Raaum, Odd (2003): Dressur i pressen. Oslo: Universitetsforlaget.

Raaum, Odd (1999): Pressen er løs. Oslo: Pax.

Rasmussen, Terje (1995) Moderne maskiner. Teknologi og samfunnsteori. Oslo: Pax.

Rasmussen, Terje (2001): Mediesamfunnets Moral. Oslo: Pax Forlag.

Rasmussen, Terje (2004): Mektig og aktverdig. Betraktninger om journalistikkens legitimitet. Kristiansand: IJ-forlaget.

Rasmussen, Terje (2003): Luhmann: kommunikasjon, medier, samfunn. Bergen: Fagbokforlaget.

Roppen, Johan og Sigurd Allern (2010): Journalistikkens samfunnsoppdrag. Fredrikstad: IJ-forlaget.

Røssland, Lars Arve (2003): «Presseskikkforvaltarane sine utfordringar» i Ottosen, Rune, Roksvold, Thore (red.) (2003): Presseetisk front: festskrift til Odd Raaum. Kristiansand: IJ-forlaget.

Røssland, Lars Arve (1999): Presseskikkens samtale. Bergen: Fagbokforlaget.

Slaatta, Tore (2002): «Med Bourdieu som utgangspunkt: Medienes makt.» Sosiologi i dag Nr. 1-2, S. 93–126.

Solumsmoen, Olaf (1966): Vær varsom redaktør. Oslo: Universitetsforlaget.

Vagle, Wenche (1995): «Kritisk tekstanalyse» i Svennevig, J., Sandvik, M. og Vagle, W. (1995): Tilnærminger til tekst. Modeller for språklig tekstanalyse. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag (s. 123–238).

Svennevig, J., Sandvik, M. og Vagle, W. (1995): Tilnærminger til tekst. Modeller for språklig tekstanalyse. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Weber, Max (1958): From Max Weber. (Hans Gerth and C. Wright Mills. eds.) New York: Oxford University Press.

Øvrum, Rolf og Wolland, Steingrim (1992): Budbringerens dilemma. Om ytringsfrihet, presseetikk og redaktøransvaret. Fredrikstad: Institutt for Journalistikk.

Pressekilder

Journalisten 18. desember 1987

Journalisten 11. november 1987

Journalisten desember 1975

Journalisten august 1974

Journalisten februar 1956

Dokumenter

NOU 2001: 6 Oppvekst med prislapp. www.regjeringen.no

NOU 1999: 27 Ytringsfrihed bør finde Sted. www.regjeringen.no

St.meld. nr. 57 (2000–2001) I ytringsfrihetens tjeneste. Mål og midler i mediepolitikken. www.regjeringen.no

St.meld. nr. 42 (1999–2000) Om endring av Grunnloven § 100. www.regjeringen.no

St.meld. nr. 32 (1992–1993) Media i tida. www.regjeringen.no

Styremøte i NP 28. november 2001, sak 6 «Revisjon av Vær Varsom-plakaten».

Styremøte i NP 26. september 2001, sak 3 «Høringsuttalelser til Vær Varsom-komiteens innstilling».

Innstilling fra Vær Varsom-komiteen mars 2001 fremlagt på styremøte i NP 4. april 2001, «Revisjon av Tekstreklame- og Vær Varsom-plakaten».

Styremøte i NP 20. september 2000, sak 4 «Revisjon av Vær Varsom-plakaten».

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon