Jon Hoen og Ture Schwebs

Tekst 2 null: Nettsamtalenes spillerom

Oslo: Universitetsforlaget, 2010

Nettets kakofoni

Trenger vi nok en lærebok som skal forklare nettmediene ved hjelp av teorier om modaliteter, hyperlenker, svake bånd, lange haler og smarte folkemengder? De siste årene er det kommet ut mange slike, både på norsk og engelsk. Ikke alle disse er nødvendige utgivelser, men Tekst 2 null fortjener sin plass. Ikke fordi den gjengir disse teoriene tydeligere og bedre enn andre bøker, men fordi den tar for seg en lang rekke tekstsjangre som ikke alltid får særlig oppmerksomhet.

Forfatterne har skrevet en innføring til alle de nye tekstformene som oppstår som en følge av at alle som har en datamaskin ikke bare kan lese tekster på nettet, men også skrive. Skrive blogginnlegg, kommentarer, retweets, tags og hashtags. Filme videosnutter, lage mashups og dele fotoer. Og ikke minst skrive inn søk i søkemotorer for å finne fram i alt dette.

Hoveddelen av boka er sjangerinndeling etter ni ulike kommunikasjonsmønstre, basert på Hoems utvidelse av Bordewijk og van Kaams mye siterte klassifisering av informasjonstjenester. Der Bordewijk og van Kaam deler produsenter og distributører inn i senter og konsument, legger Jon Hoem på «kollektive brukere» langs begge akser («Openness in Communication», First Monday 11.7). Tabellen utvides altså fra fire felter til ni: transmisjon, registrering, kommentering, konsultasjon, dialog, kollaborasjon, syndikering, deling og emergens. Denne inndelingen fungerer svært godt for å systematisere gjennomgangen av ulike nettsjangre, og er i seg selv et interessant bidrag.

Hvert kommunikasjonsmønster får sitt kapittel, og i disse diskuteres fenomener som søkemotorer og brukerdata, anonyme kommentarer, Wikipedia, retweeting, ulovlig fildeling og journalistikkens endring med mye mer.

Disse ni kapitlene utgjør kjernen i boka, men før og etter finner vi kapitler om multimodalitet, brukermedvirkning, økonomi, demokrati og dannelse.

Dette er ikke noen lang bok, litteraturreferansene begynner på s. 183. Boka er rikt illustrert, med fargebilder på hvert nesten hvert eneste oppslag. Dette gjorde den lett og morsom å lese, og jeg vil tro studentene vil sette stor pris på den. Forfatterne har valgt å ikke ha figurnummer og henvisninger i teksten. Det fungerer i de fleste tilfellene greit, men noen ganger må man lete litt, også fordi sideombrekkingen er noe uheldig et par steder.

Kapitlene er korte, og de mange og store illustrasjonene gjør at det ikke står så mye i hvert kapittel. Den kan fint leses på en dag. For en som er vant til å lese lange og vanskelige bøker virker dette litt stakkato, men jeg vil tro det fungerer for bachelorstudenter (og kanskje for Thomas Hylland Eriksen, skal vi tro hans uttalelser om endrede lesevaner).

Gjennomgående er det valgt relevante og interessante eksempler. Mange av dem er plassert i rammer utenfor den løpende teksten, og ikke sjelden er de både enklere å forstå, og har flere nyanser enn brødteksten. Typografi som modalitet blir for eksempel tydelig i rammen som omtaler nazistenes påbud om fraktur (gotisk skrift).

I lærebøker som skal være lett tilgjengelige er det fort gjort å bli utydelig når begreper og faglige innsikter skal gjengis. I denne boka klarer forfatterne gang på gang den vanskelige kunsten å være kortfattet og nøyaktig på samme tid, selv om nok alle som kjenner stoffområdet vil kunne finne emner de ønsker var fyldigere omtalt. Slik er det nå en gang når forlagene vil ha bøker under 200 sider.

Det begrepet som får mest stemoderlig behandling er underlig nok det første og mest sentrale i hele boka: Jeg tror få studenter kan forklare hva som menes med Web 2.0 etter å ha lest første kapittel.

Kritiske blikk på de nye mediene er det mange av. Personvern og opphavsrett er blant temaene som blir grundigst behandlet. Vi blir også stadig minnet på at populære gratistjenester som Google, YouTube og Facebook er til for å tjene penger.

Etter å ha lest boka lurer jeg litt på hvilken målgruppe boka er tenkt for. Vanligvis kan man lese både på vaskeseddelen og i forordet hvem en lærebok er tiltenkt. Slik er det ikke i dette tilfellet, uten at jeg synes det er klanderverdig. Men boka inneholder i kapittel to en relativt lang diskusjon av læreplanen for norskfaget fra 2006, som introduserte begrepet sammensatte tekster. Siste kapittel handler om digital dannelse, også det et sentralt begrep i læreplanen. Disse to kapitlene blir stående som en rammefortelling – en Scheherazade for Kunnskapsløftet – rundt en diskusjon som forøvrig handler om nye medier. Disse to kapitlene gir inntrykk av at boka er for studenter som skal bli norsklærere og trenger opplæring i sammensatte tekster og digital kompetanse. Til det formålet tror jeg ikke den helt treffer mål. Her er alt for lite om multimodalitet, og selv om nettet er viktig, er digital kompetanse mye mer enn det som står her.

Tittelen Tekst 2 null kan også gi inntrykk av at dette er en bok om sosiale medier. Det er det på sett og vis, men fokus er gjennomgående på kommunikasjonsmønstre, økonomi og regulering. Innsikter fra mer sosiologisk og psykologisk forskning på ulik bruk av nettsamfunn for ulike formål finner vi langt mindre av.

Jeg vil heller anbefale den for studenter i medievitenskap, nordisk eller litteratur som vil forstå hvordan nye teknologiske muligheter har avfødt nye sjangre og nye samtaleformer. Innenfor det feltet er den nyskapende, og verdt en gjennomlesning av erfarne forskere også. For inndelingen i ni kommunikasjonsmønstre er interessant og får frem sammenhenger og ulikheter som ikke alltid er opp i dagen. Flere ganger mens jeg leste boka tok jeg meg selv i å tenke over om dette var en velegnet inndeling av boka, eller om andre kategorier ville gitt bedre oversikt. For eksempel er det vanlig å bruke begrepet selvfremstilling i diskusjonen av brukerprofiler i nettsamfunn. Det blir også diskutert her, men ikke samlet. Temaet lanseres først i kapittel fire om brukermedvirkning og virker utilfredsstillende kort. Så dukker det opp litt fyldigere i kapitlet om registrering (en litt uventet plassering), mens Goffman, som er en sentral teoretiker for de fleste som har skrevet om sosiale medier, først blir nevnt når temaet igjen bringes på bane på bokas nest siste side.

Jeg er ikke sikker på om grepet med de ni kommunikasjonsmønstrene får leseren til å sitte igjen med en følelse av oversikt og kontroll. Snarere får man nok en følelse av at dette er et komplekst og vanskelig felt, som kan analyseres med verktøy som finnes i boka. Det er ingen dårlig lærdom.