Mediestøtte og mediepolitikk

Arne H. Krumsvik

Medienes privilegier – en innføring i mediepolitikk

Kristiansand: IJ-forlaget, 2011

Arne H. Krumsvik har skrevet boka Medienes privilegier – en innføring i mediepolitikk. Krumsvik har en tredobbel yrkes- og erfaringsbakgrunn: Han har en solid yrkeserfaring fra mediene, bl a lederstillinger innen flere medietyper (Romerikes Blad, VG- og Dagblad-nett, Kanal24). Han har en solid medieforskererfaring (flere bøker og en doktorgrad fra 2009). Og han var sekretær for mediestøtteutvalget som avga sin innstilling seint i 2010 (NOU 2010:14). Alt dette er erfaringer som er relevant for denne boka.

Mediepolitikk er, som Krumsvik påpeker, et relativt nytt felt. Før en begynte å se mediesektoren i sammenheng, ble statlige støttetiltak satt i verk for ett og ett medium. Myndighetene forsøkte å løse ett og ett problem. For å få støtte må viktige sider ved et medium være i en krise, og det må være et medium som er viktig for andre sektorer i samfunnet: Det er bare «verdig, trengende» medier som får støtte. Nye medier har aldri fått statlige tilskudd. Det nærmeste en kom, var en statsstyrt brukerbetaling i form av lisens, som finansierte etableringa av både radio (også før NRK blei etablert) og fjernsyn. Men det var ikke statens penger som ble brukt til dette. Både i Mediestøtteutvalget og i denne boka argumenterer Krumsvik for støtte til nye medietyper, slik at de kan bli nyttige for samfunnet.

Hallin og Mancini’s plassering av mediesystemet i de nordiske landa i en demokratisk-korporativ tradisjon passer jo godt med statsvitenskapens vurdering av Norge fra 1960-tallet og utover, jf. Rokkans begrep «korporativ pluralisme» i artikkelen «Norway: Numerical democracy and corporate pluralism» fra 1966 og ikke minst Knut Dahl Jacobsen-tradisjonen i norsk administrasjonsforskning (doktoravhandlingen fra 1963: Teknisk hjelp og politisk struktur) og økonomenes oppfatning av Norge som en blandingsøkonomi. De korporative trekkene er kanskje blitt noe svekket etter 1980 (og erstattet med markedsmodeller i new public management-tradisjonen). Men korporative trekk er fortsatt tydelig til stede i mange sektorer, ikke minst mediesektoren, der myndighetene gjerne vil styre, men ikke vil gripe direkte inn i forhold til innholdet.

Arne Krumsvik mener at norske forskere som hittil har arbeidet med mediepolitikk, har arbeidet innenfor en kulturpolitisk tradisjon og har vært mer opptatt av mangfold enn av bedriftenes inntjening, og at de har hatt et «konspiratorisk sinnelag når det gjelder sammenhengen mellom eierskap, finansiering og medieinnhold». Bortsett fra at jeg kanskje heller ville foretrukket «kritisk tilnærming» enn «konspiratorisk sinnelag» (sinnelag er alltid vanskelig å etterprøve empirisk), kan dette være en rimelig beskrivelse. Men det vil Krumsvik med sin nye bok nå gjøre noe med.

Krumsvik drøfter bl.a. mediepolitikkens mål. Men disse målene kan ikke bare leses ut av politiske måldokumenter. Det er behov for en kritisk («konspiratorisk»?) lesing av mediepolitiske beslutninger. I de mediepolitiske måldokumentene snakkes det alltid om ytringsfrihet og mangfold, men vedtak om nye paragrafer i straffeloven (mot kjønnsdiskriminerende reklame, rasistiske ytringer, etc.) kan leses som forsøk på å styre samfunnsnormene. Men med en ikke-konspiratorisk lesing, får en dårlig tak i denne siden av mediepolitikken.

Krumsvik mener at hvis ytringsfriheten skal være reell for alle, må det være et «mangfold av kanaler» (s. 31). Sammenhengen er ikke så enkel. Én kanal med stor bredde kan sikre ytringsfrihet og mangfold bedre enn mange kanaler som snevrer inn ytringsfriheten på samme måte. I dag er det vanlig å se på partipressen som en mørk periode for ytringsfriheten i Norge. Det er to argumenter mot det: For det første førte bindingene mellom avisene og det politiske systemet fra 1860-tallet og utover til nye aviser som gjorde at nye grupper i samfunnet fikk informasjon og åpninger for å ytre seg. For det andre var det slik at sjøl om hver enkelt partiavis var snever i hva den formidlet, var det samla sett stor bredde i ytringer. Markedskreftene, først og fremst fordelinga av annonser, (som f. eks Allern viser i Kildenes makt) har gjort at de mindre avisene på hvert utgiversted har forsvunnet. De gjenværende avisene har dratt nytte av avpartifiseringa og kan henvende seg til hele det lokale markedet. Men det spørs om den samla bredden er like stor som i partipressens tid.

Samme sted sier Krumsvik at mangfoldsbegrepet i mediepolitikken er todelt: innholdsmangfold og eiermangfold. Dette er egentlig ikke nødvendigvis riktig. Det overordnede for myndighetene er å sikre innholdsmangfoldet. Men myndighetene i et demokrati kan ikke gripe inn i redigeringa av mediene. Derfor har de i Norge gjort to ting for å hindre en ensretting av hele mediemarkedet: Eierskapsregulering (ingen eier skal få for dominerende makt på mediemarkedet) og «lovfesting av redaktørplakaten» (som betyr at eierne ikke skal kunne detaljbestemme innholdet i mediene de eier). Ingen av disse forholdene sikrer et innholdsmessig mangfold i mediene, men de kan redusere faren for at eiere misbruker sin stilling til å ensrette de norske mediene. Eierskapsregulering kan oppfattes som et middel til å opprettholde innholdsmangfold.

Et viktig bidrag i Krumsviks bok er beskrivelsen og analysen av hvordan mediene og mediepolitikken endres gjennom digitalisering og globalisering. Det er også mange gode observasjoner og analyser av markedene for mediene.

Den delen av boka som handler om den siste utviklinga av kringkastingsmediene bringer også fram nye analyser. Dette er et felt Krumsvik både har innenfra-erfaringer fra og tar et godt analytisk grep om som medieviter.

Krumsvik sier mye om pressestøttens utvikling. I boka kan han utvikle temaene mer enn han kunne som sekretær i Mediestøtteutvalget. Krumsvik har et kapittel som heter «På avistoppen også uten pressestøtte?» Her viser han til utrekninger som antyder at avissalget i Norge ikke ville vært så mye mindre om de meningsbærende riksavisene og de gjenværende nummer 2-avisene ikke fantes. Dette er trolig korrekt. Men det ville vært en presse med mye mindre innholdsmessig bredde og mangfold uten aviser som Klassekampen, Vårt Land og kanskje også Dagens Næringsliv (som i en periode etter transformasjonen fra Norges Handels- og Sjøfartstidende) dekket sitt driftsmessige underskudd med statlige tilskudd.

Han kan også gripe fatt i den aller største posten i den statlige sektoren av medieøkonomien – finansieringa av NRK, som Mediestøtteutvalget etter oppdragsgiverens mandat ikke fikk vurdere, noe som den private delen av mediesektoren var svært lei for. I undertittelen går det fram at boka er ment å skulle være «en innføring i mediepolitikk». Den er kanskje litt for snever og selektiv til å dekke denne ambisjonen. Men den belyser mange viktige mediepolitiske spørsmål på en aktuell og interessevekkende måte.