Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Journalistisk integritet – en skisse til en ny forståelse

Vigdis Ekeberg, stipendiat

IFIKK/Etikkprogrammet, Universitetet i Oslo

vigdis.ekeberg@ifikk.uio.no

I argue that journalistic integrity is compatible with moral integrity, because moral integrity – in addition to including regard for the agent’s weals and woes – also implies autonomy. A person with moral integrity is able to stand for, and by, one’s moral and professional standards. The journalistic ideals of autonomy, objectivity, suspicion and impartiality – ideals that imply distance – can therefore be put into practice together with moral ideals such as showing concern, care, respect and consideration – ideals that imply proximity and understanding. Furthermore, I analyse the journalistic tendency to objectify the interviewees.

Keywords: Journalistic integrity, moral integrity, ethics of proximity

I denne artikkelen argumenteres det for at journalistisk integritet er forenlig med moralsk integritet. Jeg diskuterer den journalistiske selvforståelsen for å belyse hvilke føringer denne legger på relasjonen til de som intervjues. Videre problematiseres det at Vær Varsom-plakaten formidler en objektiverende holdning i forhold til de menneskene som omtales som «kilder» og «intervjuobjekter», og diskusjonen viser hvilke konsekvenser en objektiverende holdning kan ha. Jeg gir så en skisse til en ny forståelse av journalistisk integritet og den journalistiske relasjon til den andre. Denne impliserer blant annet at man ikke trenger tre ut av journalistrollen for å ivareta de nærhetsetiske aspektene.

Innledning1

Kan journalistisk integritet tenkes annerledes enn det som gjøres i dag? I Pressens Faglige Utvalg har de stadig oppe saker hvor det konkluderes med at det ikke har blitt vist nok aktsomhet, saklighet og omtanke i omtale av personer og saker (Pressens Faglige Utvalg 2011). Dette kan tyde på at faglige standarder slik som det kritiske blikk, uavhengighet og plikten til å ivareta ytringsfriheten vektlegges på bekostning av hensynsfullhet, omtanke, respekt og varsomhet overfor de som blir omtalt. Jeg vil belyse i hvilken grad journalistisk integritet – som forstås som en form for faglig integritet – kan og bør ta opp i seg flere av de aspektene som er knyttet til moralsk integritet.

I første del av artikkelen vil den journalistiske selvforståelsen diskuteres for å belyse hvilke føringer denne legger på relasjonen til de som intervjues. Rent konkret vil redaksjonen som journalisten er ansatt i nødvendigvis legge føringer som journalisten må forholde seg til, men jeg vil i denne sammenheng begrense diskusjonen til å omhandle journalistens måte å utøve sitt virke på, samt relasjonen mellom journalist og den som intervjues og/eller omtales.2 Videre vil jeg belyse hva moralsk integritet innebærer og hvilket bidrag denne dyden gir i den journalistiske relasjon. Personer som har dyden moralsk integritet viser en form for moralsk helhet,3 og de viser en evne til å markere moralsk funderte grenser overfor andre4 så vel som å ha moralsk forankrede rammer for egen fremferd. For den som har moralsk integritet, er det de moralske standardene og verdiene vedkommende identifiserer seg med som definerer rammene for moralsk fremferd.5 Dernest problematiseres det faktum at Vær Varsom-plakaten, språklig sett, formidler en objektiverende holdning overfor de menneskene som omtales som «kilder» og «intervjuobjekter». Målet bør snarere være å formidle at man som journalist forholder seg til mennesker som er sårbare og frie subjekter. Konsekvensene av å innta en objektiverende holdning overfor den som intervjues diskuteres og illustreres gjennom den såkalte Tønne-saken: en sak hvor tidligere helseminister Tore Tønne fikk hard medfart i media på grunn av forhold knyttet til blant annet etterlønn, suksesshonorar, hans forbindelse med Kjell Inge Røkke og den påfølgende tiltalen for grovt uaktsomt bedrageri. Artikkelen avrundes med å gi et forslag til en etisk journalistisk holdning overfor, og relasjon til, den intervjuede som ivaretar forståelsen av den andre som sårbart og fritt subjekt, uten at dette skjer på bekostning av journalistens selvstendighet.6

Om journalistisk integritet, journalistisk selvforståelse og den journalistiske relasjon

Hvordan skal man som journalist virke – eksistere i verden – slik at man ivaretar den nødvendige selvstendighet og distanse til den som intervjues og/eller omtales, samtidig som man er sensitiv for, har omtanke for, dennes ve og vel? For å besvare dette spørsmålet kan det være verdt å se på hvilken holdning den journalistiske selvforståelse impliserer per i dag.

Det er nær sammenheng mellom journalisters selvforståelse og mediebransjens etiske regelverk. Noe av bakgrunnen for dette, slik jeg leser Raaum i boken Pressen er løs! – Om fronter i journalistenes faglige frigjøring, er at den profesjonaliseringsprosessen av journalistrollen som finner sted inkluderer en utvikling av presseetikken. Videre står det under avsnittet «Hva er presseetikk» i heftet Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke! at «… journalisters oppfatning av egen yrkesrolle […] må nødvendigvis også ha virkninger på normenes innhold til enhver tid» (Norsk Presseforbund 2007: 2). Likevel skjer det stadig brudd på de presseetiske reglene fra journalisters side.7 Grunnene til dette kan være mange – mediebedriftenes organisasjonskultur, inntjeningskrav, redaksjonelle profil og etiske standard så vel som den etiske standard hos den enkelte journalist. Jeg skal fokusere på ett aspekt her, nemlig den journalistiske selvforståelse, og relatert til dette, forståelsen av hva journalistisk integritet impliserer. Det å ha journalistisk integritet synes å være et vesentlig aspekt av den journalistiske selvforståelse. Brurås hevder at «[j]ournalistisk integritet krever distanse til kildene …» (Brurås 2003: 123) fordi journalisten ifølge sin yrkesetikk skal

… møte sine kilder og objekter med mistenksomhet […]. En slik profesjonell mistenksomhet henger sammen med journalistikkens selvforståelse som kritisk, uavhengig og sannhetssøkende (Brurås 2003: 123–124).

I Vær Varsom-plakaten punkt 2.2 kan vi lese følgende:

Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold (Vær Varsom, punkt 2.2).

Som vi ser impliserer journalistisk integritet at man evner å opptre fritt og uavhengig. Raaum vektlegger at journalistisk integritet først og fremst er faglig integritet. «[D]et dreier seg om en rett til å arbeide i samsvar med journalistikkfagets normer og idealer. Journalisten skal slippe å gå på akkord med gjengse kvalitetskrav, ikke minst når det gjelder fagets etikk» (Raaum 1999: 22). Gitt Raaums forståelse av journalistisk integritet, representerer de presseetiske normene og pliktene som til enhver tid står skrevet i Vær Varsom-plakaten8 standarder og rammer som journalisten har for sitt virke. Man skulle dermed tenke seg at det moralske – og dermed også det nærhetsetiske – skulle være ivaretatt dersom journalister har journalistisk integritet. Men det ligger en spenning i pressens positive etikk og selvforståelse som Brurås beskriver godt i sin artikkel «Kildeetikk – maktkamp og respekt».

I pressens positive etikk og selvforståelse er oppmerksomheten rettet mot fellesskapet og ikke mot det individuelle jeg–du-forholdet. Pressen besørger massekommunikasjon, og den har sin eksistensberettigelse i at den henvender seg til de mange – til fellesskapet. Slik sett er pressen motsatsen til det personlige møtet, skriver Brurås (Brurås 2003: 123).

Hvordan skal man klare å forene de journalistiske kravene om upartiskhet, uavhengighet og objektivitet – som krever en viss distanse – med det å «[o]pptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen» (Vær Varsom, punkt 3.9), legge «… vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon» (Vær Varsom, punkt 4.1) og det å vise «… respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn» (Vær Varsom, punkt 4.3)? De sistnevnte kravene til journalistens opptreden krever en form for nærhet og sensitivitet overfor den som intervjues som kan komme i konflikt med den distansen som upartiskhet, kritikk, uavhengighet, objektivitet og profesjonell mistenksomhet krever. Brurås’ forslag til løsning på problematikken er at man må respondere på den appellen som rettes mot en når den intervjuede trer ut av kilderollen og avdekker sin sårbarhet og individualitet.

Det jeg imidlertid vil innvende mot Brurås’ tilnærming er at han beskriver relasjonen mellom journalisten og den som intervjues og/eller omtales som et enten–eller. Enten relaterer journalisten seg til den andre som objekt, en kilde, et intervjuobjekt, og utøver yrket innenfor rolleetikkens rammer. Eller så møter journalisten den andre som unikt individ og rolleetikken settes ut av spill, journalisten trer ut av kategorien journalist og møter den andre som et medmenneske. Brurås beskriver den journalistiske hverdag som et møte mellom den som innehar journalistrollen og den som innehar kilderollen. Sistnevnte er gjerne en representant for en institusjon og/eller sin interesse og er i mange tilfeller profesjonell i sin omgang med pressen. Men den som innehar kilderollen kan også være kilde i kraft av rollen som øyevitne, deltaker eller ekspert (Brurås 2003: 124). Av og til skjer det at «… kilden eller objektet for journalistikken tar et skritt frem og trer ut av rollespillet og representasjonen. Plutselig oppstår en sak der et menneskes skjebne står på spill, der et ansikt blir synlig» (Brurås 2003: 124), det er da individet, det unike selv, blir synlig, og det er da journalisten må tre ut av rollen som journalist, det er da rolleetikken ikke strekker til, men fordringen som springer ut fra den andre får forrang.

Å forstå journalisttilværelsen slik Brurås beskriver den, fanger ikke opp den kontinuerlige aktsomheten og omtanken som journalisten bør ha overfor den som intervjues. Aktsomhet er nødvendig for å kunne respondere på den andres konkrete situasjon og ha hennes ve og vel for øye. En vesentlig del av journalisters arbeid innbefatter kontakt med, og omtale av, andre mennesker, det er derfor helt nødvendig at journalister har – i likhet med andre yrkesutøvere som arbeider med mennesker – en kontinuerlig aktsomhet overfor den andres situasjon.

Gjennom å fokusere på journalistens relasjon til den som intervjues, vil jeg gi et forslag til en journalistisk selvforståelse – en journalistisk væren-i-verden – som muliggjør at distanse, uavhengighet og frihet kan forenes med nærhet, forståelse og empati.9 Men den nærheten jeg søker å beskrive må ikke forveksles med privathet og intim fortrolighet. Nærheten må snarere forstås som en profesjonell nærhet. Den journalistiske distansen skal ivaretas samtidig som de nærhetsetiske aspektene ivaretas. Heri ligger også muligheten for å la det å ha journalistisk integritet implisere at man har moralsk integritet. Det gjelder med andre ord å ha en nærhet til den som intervjues som gjør at man viser aktsomhet overfor, og har et blikk for, dennes ve og vel. En etisk relasjon krever at man har forståelse for den andres situasjon og utviser empati overfor vedkommende. Forståelse og empati er nødvendig for å kunne opptre med aktsomhet.

Skjervheim skriver at «[e]in kan ikkje velja å vera engasjert; i og med at vi er i verda, er vi alt engasjert, i eit eller anna» (Skjervheim 1996: 81), og han skriver videre at «[e]ngasjement er ein grunnstruktur i det menneskelege tilværet [...] Det vi kan velja, er kva vi vil lata oss engasjera i …» (Skjervheim 1996: 81). I dette ligger også grunnlaget, og muligheten, for at journalisten, slik jeg forstår det, kan velge hvordan hun skal være engasjert i den hun intervjuer. Med andre ord: Heri ligger muligheten for å velge å etablere en moralsk forsvarlig relasjon til den som intervjues gjennom å vise moralsk integritet.10

Jeg skal i det følgende oppsummere hva moralsk integritet11 impliserer, før jeg går over til å diskutere nærmere journalistens relasjon til den som intervjues og/eller omtales

Moralsk integritet

Uavhengig av om man forstår integritet som en rent faglig dyd eller som en mer generell moralsk dyd, innebærer det at man rent faktisk er slik. Med kursiveringen av «er» søker jeg å betone at det å ha integritet ikke er noe man trer ut av etter endt arbeidsdag eller trer inn i ved behov. Integritet er en eksistensielt betonet dyd. Har man integritet, så er det den måten man eksisterer i verden på. Raaum fremmer en tilsvarende påstand ved å si at en person med høy integritet vil ha slike egenskaper også som yrkesutøver, men Raaum tenker seg også muligheten for (om enn han anser det som lite sannsynlig) at man kan ha integritet som yrkesutøver, men ikke som privatperson (Raaum 1999: 46–47). Det sistnevnte mener jeg strider mot selve begrepet integritet som blant annet henspiller på helhet. Å være et menneske med integritet er følgelig uforenlig med det å være helt uten integritet i visse faser av døgnet, men som jeg vil komme tilbake til nedenfor, man kan ha større eller mindre grad av integritet gjennom livet.

Jeg nevnte innledningsvis at den som har moralsk integritet viser en form for moralsk helhet og manifesterer en evne til å markere moralsk funderte grenser overfor andre så vel som å ha moralsk forankrede rammer for egen fremferd. Moralsk integritet leder til flere forhold:

Det ene er at hun står for og ved sine moralske standpunkter (Calhoun 1995). Dette innebærer eksempelvis at de forventninger og regler som en yrkesrolle fører med seg, ikke setter aspekter av denne personens moralitet ut av spill dersom det skulle være konflikt mellom yrkesrollens krav og hva jeg vil kalle moralitetens krav.12 Ei heller er hun opportunist. Dette gjør at hun evner å sette moralsk forankrede grenser overfor andre og for hva hun er villig til å delta i.

Det andre er at hun evner å ta hensyn til flere forhold samtidig uten å miste sitt moralske fotfeste.13 Dette innebærer at hun ikke helt eller delvis glir ut av det moralske univers når hun går opp i en rolle. Er hun ute på oppdrag i kraft av sin rolle som journalist, hvor upartiskhet, objektivitet, mistenksomhet og uavhengighet er ferdigheter som skal utøves, forpurrer ikke dette den moralske forståelsen som følger av hennes evne til moralsk persepsjon av det partikulære – det som er nærhetsetisk relevant settes ikke til side, men overveies i likhet med andre moralske hensyn.

For det tredje er det ikke en splitt mellom hennes private moralske Selv og hennes offentlige moralske Selv. Moralsk integritet impliserer at personen ikke praktiserer én «moral» i privatlivet og en annen «moral» i det offentlige liv.

Et fjerde aspekt ved moralsk integritet er at det innbærer selvstendighet. Dette muliggjør at hun evner å markere moralsk funderte grenser. Selvstendighet er også vesentlig for evnen til å ta hensyn til flere forhold samtidig, uten å miste sitt moralske fotfeste. En person med moralsk integritet er ikke en som viljeløst følger andres mening – det «man» mener – hun er heller ikke blindt lojal, snarere utviser hun en kvalifisert lojalitet.14

Et femte aspekt ved moralsk integritet er at ens trofasthet overfor det en anser for å være moralsk rett og godt springer ut av en dypt forankret tilslutning til det moralske, noe som innebærer en identifisering med sine moralske verdier og med det å opptre moralsk forsvarlig. Slik danner hennes moralske verdier rammene for hennes fremferd. En person med moralsk integritet fremstår derfor som hel om enn ikke «helstøpt», da sistnevnte begrep har konnotasjoner til en ubevegelighet i forhold til det å justere sine moralske standpunkter (når dette er nødvendig ut fra et moralsk perspektiv) som jeg forbinder med moralsk rigiditet snarere enn moralsk integritet.

Er moralsk integritet et uoppnåelig ideal? Nei, men mennesker har større eller mindre grad av moralsk integritet. Det er ikke en nødvendig betingelse at man til fulle har oppfylt alle kravene som idealet om moralsk integritet spesifiserer for å kunne tilskrives moralsk integritet. På grunn av forskjellige forhold i livet vil man kunne bevege seg i retning av å ha mindre grad av moralsk integritet så vel som i retning av å ha større grad av moralsk integritet. Dette aspektet av dyden moralsk integritet fremhever at moralsk integritet påvirkes av egne valg så vel som av den situasjon vi befinner oss i. Det sistnevnte fordi vi alltid er situert i en sosial situasjon som påvirker våre valg.

Moralsk integritet er, mener jeg, overordnet journalistisk integritet. Perfeksjoneringen av journalistiske verdier som uavhengighet, upartiskhet og objektivitet bør ikke skje på bekostning av moralsk integritet. Med dette mener jeg ikke at disse journalistiske idealene skal legges til side, men at journalistikken kan utøves med den moralske holdning som moralsk integritet impliserer. Å opptre med moralsk integritet som journalist truer ikke de profesjonelle kravene som stilles til en journalist, snarere tvert imot. Å opptre med moralsk integritet innebærer at man gjør det situasjonen krever på en moralsk forsvarlig måte. For journalistens del impliserer dette å møte den andre i overensstemmelse med journalistiske idealer som upartiskhet, objektivitet, uavhengighet og profesjonell mistenksomhet, men alltid med en forståelse for – man kan også si et empatisk blikk for – den andres situasjon, slik at verdier som hensynsfullhet, omtanke, respekt og varsomhet ivaretas.15

For å gi et perspektiv på hvordan journalistisk upartiskhet, uavhengighet og objektivitet – som krever en viss distanse – kan forenes med nærhet (her: aktsomhet, det å ha et blikk for den andres ve og vel), forståelse og empati, vil jeg fokusere på det aspektet av moralsk integritet som innebærer selvstendighet. Selvstendighet kan realiseres uten at det nødvendigvis truer det å ha et blikk for den andres særegne situasjon. For å utlede dette aspektet av moralsk integritet vil jeg støtte meg på Sartres forståelse av den autentiske holdning som han presenterer i det posthumt utgitte verket Notebooks for an Ethics. Men før jeg går i gang med denne diskusjonen, vil jeg rette et kritisk blikk på journalistikkens forståelse av den som intervjues.

Om konsekvensene av den objektiverende holdning

Intervjuobjektet – kilden – er alltid et subjekt.16 Selvfølgelig, kanskje, men innenfor en moralfilosofisk ramme er dette vesentlig, fordi forståelsen av – og holdningen overfor – den/de man relaterer seg til, virker inn på den moralske kvaliteten i denne relasjonen. En etisk relasjon forutsetter et subjekt–subjekt-møte. Begrepet «intervjuobjekt» er ikke verdinøytralt, ei heller er begrepet «kilde» verdinøytralt, begrepene har normative føringer.17 Begge begrepene henspiller på at man står overfor et objekt snarere enn en person, et subjekt.18 Det at noen betegnes som objekt – om enn et intervjuobjekt – innebærer en forståelse av at vedkommende er gjenstand for et intervju, og en slik språkføring har etiske implikasjoner. Selv om det gjennom ordleddet «intervju-» ligger i begrepet at man står overfor noen som kan svare på spørsmål, med andre ord et menneske, så har ordet konnotasjoner til at dette mennesket i denne situasjonen er et objekt, en kilde i en sak – med andre ord en del av en sak – for journalisten. Det blir naturlig å spørre om ikke den personforståelsen som begrepene «intervjuobjekt» og «kilde» speiler, springer ut av behovet for journalistisk distanse, objektivitet,19 frihet, uavhengighet og mistenksomhet overfor den som intervjues. Og videre om ikke disse idealene vektlegges på bekostning av den etiske relasjonen til vedkommende.20

Den uavhengighet journalisten søker å ivareta, ved å opprettholde en distanse til den som intervjues, kan beskrives gjennom Skjervheims analyse hvor alter (den andre) og alters relasjon til saksforholdet er et faktum i ego sin verden (Skjervheim 1996: 72). Dette innebærer at journalisten (ego) søker å rendyrke en relasjon til sitt saksforhold hvor journalistens saksforhold innbefatter både selve saken (eksempelvis Tønnes mulige økonomiske uklarheter og misligheter) og den andre (alter) i relasjon til saksforholdet (eksempelvis Tønnes bestrebelser på å forklare og rydde opp i forholdene). Den som opplever å være en «sak» vil lett kunne føle seg fremmedgjort. Han fremmedgjøres fordi han – her den intervjuede eller den som blir omtalt – blir et (intervju-)objekt for journalisten snarere enn et medmenneske. Den andre som sårbar frihet, den andre som subjekt undergraves. «Dersom vi objektiverer den andre, er det ikkje så lett på same tid å ta han og det han seier alvorleg» (Skjervheim 1996: 74). Gjennom en slik objektivering av den andre depersonaliserer man ham eller henne og eliminerer – slik jeg ser det – samtidig muligheten for en etisk relasjon fordi en etisk relasjon forutsetter en subjekt–subjekt-relasjon. En etisk relasjon forutsetter at vi respekterer den andre, viser forståelse og er vár for den andres frihet og sårbarhet. Omstendighetene omkring den såkalte Tønne-saken, som verserte tre uker i norske aviser i desember 2002 frem til den fikk en brå og tragisk slutt, er egnet til å illustrere dette poenget.

Dagbladet-journalistene kontaktet Tønne for å la ham uttale seg om forholdene rundt sin etterlønn og sin relasjon til Kværner og Aker RGI før saken om ham ble trykket. Men det er grunn til å stille spørsmål ved om de ikke var for opptatt av sitt saksforhold – nemlig selve saken og Tønnes relasjon til sitt saksforhold21 – til at de forsto den forvirring som telefonhenvendelsen skapte hos Tønne. Ifølge rapporten til Brurås, Hjeltnes og Syse følte Tønne seg overrumplet – bl.a. fordi han ikke hadde innsyn i papirene som Dagbladet bygde saken på – og han opptrådte derfor defensivt og unnvikende og kom med upresise svar (Hjeltnes et al. 2003: 57). Dette forsto ikke journalistene. Journalistene overskuet ikke, hadde ikke tilstrekkelig forståelse for Tønnes situasjon, og dette bidro til at de tolket Tønnes atferd feilaktig.22 Journalistene burde ha hatt forståelse for vanskelighetene knyttet til å uttale seg om et materiale han ikke kjente. Relasjonen mellom Tønne og Dagbladet-journalistene ble ikke tilfredsstillende ivaretatt, fordi Tønne som subjekt kom i skyggen av saksforholdet. Heri ser man farene ved å objektivere den intervjuede. Det synes som om Tønne kun ble en sak for journalistene og dermed et objekt for undersøkelse.

Tønne sa i telefonsamtale med Harald Norvik, som han hadde kjent fra studiedagene, at «[j]eg har blitt en annen» (Hjeltnes et al. 2003: 109).23 Det er grunn til å spørre om ikke omtalen Tønne fikk i media – blant annet påstandene om at han kom med «løgn» og «usannheter», at han var «grådig» (Hjeltnes et al. 2003: 57; Dagbladet 14/12-02, 17/12-02) – virket fremmedgjørende på Tønne. Uttalelsene var dømmende om ham som person snarere enn informerende om saken. Det blir et spørsmål om hvordan man skal behandle mennesker som har, eller kanskje har, gjort noe galt. Ifølge krisepsykiateren Lars Weisæth ved Kontoret for katastrofepsykiatri ved Universitetet i Oslo, er mennesker relativt robuste når det gjelder omtale av handlinger og atferd, særlig hvis omtalen angår faktiske forhold, men at det forholder seg annerledes når kritikken retter seg mot egenskaper, mot det vi er, sier Weisæth (Hjeltnes et al. 2003: 79). Han sier videre:

… en som opplever å «skjemme seg ut» for alle gjennom mediene, for 4,5 millioner nordmenn, som bare får vite om én side ved personen, kan komme til å endre sitt selvbilde i retning av det bildet som tegnes i mediene. Skam kan virke slik at man ser seg selv annerledes; selvbildet blir lik det offentlige bildet (Hjeltnes et al. 2003: 79).

Ifølge Brurås, Hjeltnes og Syses rapport gikk omtalen av hans karakter (hans egenskaper) hardt inn på Tønne, og i tillegg inneholdt flere av oppslagene påstander som dels var upresise og dels feilaktige (Hjeltnes et al. 2003: 57). I denne situasjonen ble det vanskelig å opprettholde et subjekt–subjekt-møte mellom Tønne og Dagbladet-journalistene. Følgelig kan objektivering og fremmedgjøring være de strukturelle grunnene til at forholdet mellom Tønne og Dagbladet-journalistene skar seg. Audgunn Oltedal eksemplifiserer med Tønne-saken når hun diskuterer tilfeller hvor «… journalisten oppfører seg slik at intervjupersonen opplever seg trakka på og overkøyrt.»24 I slike tilfeller, skriver hun, kan det oppstå hva Løgstrup betegner som en grunnlagskrise, det vil si at «… motstanderen oppfører seg slik at ein ikkje lenger er til å stole på.»25 Den ovenfor påpekte objektiveringen og fremmedgjøringen kan føre til en slik grunnlagskrise.

En skisse til et annet perspektiv på journalistisk integritet

Jeg vil i det følgende gi et bidrag til en forståelse av hva som kan ligge til grunn for å kunne ivareta den intervjuedes subjektstatus samtidig som man som journalist ivaretar sin journalistiske distanse, frihet og uavhengighet. Gjennom Sartres forståelse av den autentiske holdning og relasjon, og min kritikk og påfølgende omfortolkning av denne, vil jeg søke å gi et alternativ til det å bokstavelig talt møte den andre som intervjuobjekt. Dette vil belyse hvilken form for selvstendighet man kan forvente fra en person med moralsk integritet, samt anskueliggjøre noe av det som ligger til grunn for at en person med moralsk integritet evner å ta hensyn til flere forhold samtidig uten å miste sitt moralske fotfeste.26 Dette vil følgelig belyse i hvilken forstand journalistisk integritet og moralsk integritet er forenlige dyder.

Den autentiske holdningen inkluderer forståelse, skriver Sartre. Vi kan oppleve den andre som subjekt gjennom avdekningen av den andres mål og prosjekt, fordi dette avdekker den andres frihet. Vi kan slik erfare den andres menneskelighet og sårbarhet, ifølge Sartre (Sartre 1983: 500, 506–507). Vi møter den andre som subjekt gjennom å ivareta hans sårbare frihet og autonomi. Hvordan gjør vi det? Ifølge Sartre skjer dette ved at vi engasjerer oss og viser forståelse. Vi støtter den andres prosjekt, den andres mål.27 Vi tar ikke over den andres prosjekt (mål), men understøtter den andre i hans bestrebelser på selv å nå dette målet gjennom å bidra til å omforme situasjonen slik at dette kan skje. Når jeg gjør noe for å assistere den andre i å nå sine mål, blir jeg hans instrument, og slik sett overskrider – eller man kunne her kanskje si: overstyrer – han meg i sin bestrebelse på å nå sitt mål. Men som frihet, som sårbar frihet, blir jeg dog ikke overskredet, eller overstyrt, av den andres frihet, dette fordi jeg fritt har valgt som mitt mål å understøtte den andre i hans oppnåelse av sitt mål. Jeg har sjenerøst valgt å hjelpe den andre « … beyond any bargaining and outside of my own ends which remain intact» (Sartre 1983: 280). Jeg er både utenfor og innenfor den andres mål, skriver Sartre. Den andres frihet er både en forlengelse av min frihet og det som skiller meg fra den andre. I kraft av at den andre forfølger det mål som jeg forfølger, er den andre en forlengelse av min frihet.

Nå vil man kanskje protestere mot at dette skal ha relevans for journalisten, fordi denne holdningen synes å implisere at journalisten opptrer som «mikrofonstativ» for den intervjuede, som i sin tur vil kunne få realisert sitt mål om å få presentert sine egne – og kun sine egne – synspunkter i avisen. Men å være et «mikrofonstativ» ville implisere at journalisten aksepterer – lar skje – den objektiveringen som hun forsøksvis blir utsatt for fra den andre. Journalisten ville i så tilfelle la den andres søkte objektivering av seg bli en realitet også for egen del, noe som ikke er tilfellet her. Jeg skal nedenfor redegjøre for dette, men først skal jeg gi Sartre litt mer oppmerksomhet.

Det er fremmedgjøringen som ligger i objektiveringen av en selv og/eller den andre Sartre kritiserer. Det han betegner som en autentisk relasjon – man kunne si etisk relasjon – kan forhindre dette. Fremmedgjøringen kan unngås ved at vi sammen understøtter hverandres mål. Slik har vi respekt for hverandres sårbare frihet, og slik anerkjenner vi hverandre som subjekter. Jeg påtar meg ikke den andres mål, jeg anser det ikke som mitt eget; hadde gjort det, ville jeg ha fremmedgjort meg.28 Den andres mål er ikke mitt mål, men det har blir mitt mål å støtte den andres bestrebelser på å nå sitt mål. Jeg opptrer som et subjekt overfor den andre og anerkjenner ham samtidig som subjekt. Dersom Dagbladet-journalistene i større grad hadde møtt Tønne som et subjekt og hatt forståelse for hans uoversiktlige situasjon – og i mindre grad vært sensasjonslystne – kunne de bedre ha understøttet ham i hans prosjekt (mål) om å presentere for omverdenen sin forståelse av saken. En slik væremåte overfor Tønne ville bedret mulighetene betraktelig for at Tønne ville ha opprettholdt kontakten med Dagbladet gjennom sakens gang. Dette hadde i sin tur understøttet Dagbladet-journalistenes mål om å presentere saken og hadde ikke vært til hinder for journalistens mål om å avdekke og avsløre. Og sist, men ikke minst: den personlige belastningen på Tønne ville sannsynligvis blitt mindre.

Sartre hevder videre at vi dog er fri til ikke å hjelpe den andre dersom dennes mål er uforenlig med vårt. På denne måten blir ikke friheten innskrenket, mener Sartre, den blir tvert imot utvidet. Vi ivaretar og realiserer vår frihet samtidig som vi ivaretar den andres frihet slik at han kan realisere sin frihet. Videre sier Sartre at det er forståelsen av situasjonen som ligger til grunn når den autentiske handler. Vi gjør det som trengs i en bestemt situasjon fordi vi forstår hva som behøves.29 Autentisitet innebærer forståelse og anerkjennelse av egen så vel som den andres frihet, individualitet og autonomi.

Det som imidlertid er svakheten ved Sartres teori om den autentiske subjekt–subjekt-relasjon er hans ensidige fokus på at det er persepsjonen og ivaretakelsen av den andres frihet som sikrer en etisk relasjon. Ifølge Sartres teori er det hva den andre selv velger som verdifullt (målet), og følgelig den andres frihet, vi kan avdekke. Ifølge ham er det ikke avdekkelsen av den andres lidelse som verdiladet lidelse per se som er det moralsk relevante. Dette fenomenet, denne følelsen hos den andre, representerer ifølge ham bare den andres valgte væren i verden og er følgelig kun et uttrykk for hans frihet. Fenomener som sorg og smerte har i seg selv kun den verdi den andre, eller vi selv, tillegger dem, ifølge Sartres teori.

Jeg vil imidlertid hevde at det ikke er nok å persipere den andres frihet for å handle moralsk, vi må også persipere og respondere på det substansielle i den partikulære situasjon, nemlig den andres ve og vel. Følgende eksempel kan illustrere dette. VGs medarbeidere dekket rettssaken mot en 21 år gammel mann som ble tiltalt for det VG betegnet som «bildrap» (VG 29.6.2005). Den tiltalte hadde kjørt bilen hvor hans kjæreste og to venner omkom. Selv sier føreren av bilen: «Jeg gjorde det ikke med vilje. Jeg blir straffet hver dag når jeg åpner øynene om morgenen» (VG 29.6.2005). I VGs overskrift og ingress lyder det: «Han kjørte deres barn i døden» (VG 29.6.2005).30 Har journalisten anerkjent 21-åringen som sårbar frihet? Har journalisten i dette tilfellet tatt det 21-åringen sier på alvor? Har journalisten sett ham som sårbart individ? Har journalisten persipert og respondert adekvat på 21-åringens situasjon? Jeg mener at dette har journalisten ikke. En slik omtale i avisen er en helt unødvendig ekstrabelastning på en person som allerede har det grusomt. Det er all grunn til å tro at persepsjon og respons på den omtaltes særegne situasjon var fraværende. Det synes som om journalisten har hatt en objektiverende holdning overfor føreren av bilen. Igjen kommer spørsmålet opp om ikke en slik overskrift virket fremmedgjørende på føreren av bilen. Han kjørte ikke med hensikt, viten og vilje deres barn i døden slik overskriften antyder.

Aristoteles, som i Den nikomakiske etikk beskriver hva som kjennetegner moralsk persepsjon, hevder at moralsk persepsjon inkluderer evnen til å fange opp det moralsk relevante gjennom persepsjon av det partikulære.31 Aristoteles skriver følgende: «We must then, have perception of these particulars, and this perception is understanding (nous)» (Aristoteles 1985: 1143b 5–6). Den andres situasjon kan tilkjennegi at noe er galt, noe det er moralsk riktig å respondere på. Det er med andre ord et kjennetegn ved den moralske holdning, at man også er mottakelig for – og evner å bli moralsk berørt og beveget av – det moralsk relevante ved den andres særegne situasjon, slik som eksempelvis sorg, forvirring, smerte og usikkerhet. Dette er verdiladede fenomener32 som persiperes gjennom en empatisk holdning.33 Det er også verdt å påpeke at empati krever selvstendighet i den forstand at man skal føle med den andre, ikke som den andre. Gjennom å være selvstendig, forstående og empatisk viser journalisten gjennom holdning og handling aspekter knyttet til det å ha moralsk integritet.

En etisk relasjon forutsetter følgelig forståelse for, og ivaretakelse av, friheten til den som intervjues så vel som en forståelse for vedkommendes situasjon og ivaretakelse av dennes ve og vel. Dette vil for journalisten rent praktisk innebære at hun bestreber seg på å formidle det faktiske innhold av det den intervjuede sier, og det innebærer at hun er forståelsesfull, empatisk og aktsom. Forståelsen som kreves er ikke kun forståelse i Sartres snevre forstand, nemlig forståelse for den andres bestrebelser på å realisere sin frihet. Den moralske persepsjonen avhenger av at man har en rettethet mot, og forståelse for, den konkrete situasjons substansielle og partikulære innhold. Moralsk persepsjon impliserer en evne til å fange opp moralsk relevante aspekter ved situasjonen. Dette er spesielt viktig når den som intervjues er uerfaren med media og/eller ikke har ytret ønske om å komme i medienes søkelys, men har havnet der på grunn av andre omstendigheter. Eksempler på slike situasjoner kan være de Brurås fremhever i «Kildeetikk – maktkamp og respekt». Dette er situasjoner der ens privatliv har blitt «godt stoff,» hvor man er forbryter eller offer for en forbrytelse, eventuelt offer for eller øyevitne til en ulykke. I slike tilfeller kan behovet for å snakke med noen gjøre at journalisten blir den man åpner seg for (Brurås 2003: 124).

Distansen som kreves for å være uavhengig, forstås i det perspektivet som her er presentert som en distanse som opprettholdes ved at man ivaretar det at det er to friheter – det vil si bevissthetsvesener, to subjekter – som møtes. Journalistens ansvar er å ivareta sin frihet – være subjekt – i møtet med den andre uten å objektivere den andre, uten å behandle ham kun som en sak. Å innta denne holdningen er nødvendig for å ivareta det nærhetsetiske aspektet uten å falle hen i en nærhet som truer de journalistiske idealene om profesjonell mistenksomhet og distanse. Heri ligger muligheten for ivaretakelsen av den journalistiske upartiskhet, objektivitet og uavhengighet uten at dette skjer på bekostning av hensynsfullheten, omtanken og respekten for den andre og dennes situasjon. Journalisten kan slik opptre selvstendig og empatisk. Hun kan evne å ta hensyn til flere forhold samtidig uten å miste sitt moralske fotfeste. Man kan i kantianske termer si at journalisten skal behandle den andre som mål i seg selv og ikke kun som et middel. Når journalisten evner å relatere seg til den som intervjues på en slik måte, forstås ikke den andre lenger som et intervjuobjekt, men et intervjusubjekt. På denne måten kan journalisten forene det å ha journalistisk integritet med det å ha moralsk integritet. Journalistisk integritet bør derfor innbefatte det jeg har betegnet som moralsk integritet.

For å illustrere nærmere hva denne formen for journalistisk selvstendighet impliserer, vil jeg i det følgende diskutere ulike konstellasjoner som journalist og intervjuobjekt (eller kan vi kalle vedkommende «intervjusubjekt»?) er i.

La meg først diskutere den situasjonen hvor et intervju finner sted fordi en person har ytret et ønske om å bli intervjuet. Å kun være en ukritisk formidler av den andres – her den som intervjues – ærend, vil innebære at journalisten fremmedgjør seg selv. Journalisten ville under slike omstendigheter vanskelig kunne opptre kritisk og uavhengig, hun ville ikke kunne komme inn med et selvstendig bidrag på noen måte. Den som intervjues bruker journalisten (den andre) som middel for sitt mål og overskrider slik journalistens frihet. Han søker da å gjøre journalisten til objekt gjennom å fryse – sette ut av spill – journalistens frihet. Dersom journalisten aksepterer en slik overskridelse, en slik overstyring, og lar seg bruke som middel, som kanal, som «mikrofonstativ» for den intervjuede, objekt-gjør journalisten seg selv, hun ivaretar ikke sin frihet – hun opptrer ikke som subjekt – og følgelig undergraver hun sin selvstendighet og integritet. Man kan med Sartre si at journalisten i kraft av sin faktisitet – i kraft av det faktum at hun er der og intervjuer – er et instrument for den intervjuede. Men journalisten er også frihet – det vil si fri bevissthet34 – og heri ligger journalistens mulighet til selv å komme med sitt selvstendige bidrag i intervjuet og den påfølgende artikkelen som skrives. Dersom journalisten ivaretar sin frihet, fremmedgjør hun ikke seg selv, hun blir ikke objekt, en kanal for den som intervjues, hun manifesterer seg tvert imot som et subjekt. Dette er strengt nødvendig for å ivareta den selvstendighet og uavhengighet som journalistrollen krever.

Den absolutt ideelle situasjon ville være den hvor den intervjuede respekterer journalisten som subjekt – anerkjenner hennes frihet – da ville en autentisk subjekt–subjekt-relasjon være en realitet. Dette er en relasjon hvor begge parter gir saksforholdet oppmerksomhet samtidig som de anerkjenner hverandre som sårbare friheter og setter hverandre fri. Men dette er trolig sjelden den virkelighet journalisten er i. Når den intervjuede er sterk og strategisk, kan vedkommende søke å overskride – overstyre – journalistens frihet ved å prøve å besitte hennes frihet gjennom å gå inn for å ha kontroll over alt hun skriver. Den intervjuede søker da å gjøre journalisten til objekt – et middel – for sitt prosjekt, sitt mål. En slik situasjon kan for eksempel oppstå dersom en bedrift blir utsatt for ugunstig oppmerksomhet på grunn av avdekkede uregelmessigheter. Bedriftens informasjonssjef kan, som en følge av dette, ønske å bestemme hvilken informasjon som kommer på trykk. Den autentiske relasjon blir da vanskelig. Da er det journalisten må ta ansvar for sin eksistens – sin måte å være i verden på – og stå i sin frihet, hegne om sin frihet for å ivareta sin selvstendighet. Hun må forkaste det å støtte den intervjuede i akkurat dette prosjektet. Men også i denne situasjonen kan journalisten behandle den andre som et mål i seg selv og anerkjenne hans frihet ved ikke å gjøre ham til et objekt, men snarere behandle ham som subjekt. Journalisten vil da lytte til det informasjonssjefen har å si, sitere ham korrekt, men samtidig belyse viktige sider av saken som informasjonssjefen utelater å belyse. I dette tilfellet gjenspeiler journalistens holdning både journalistisk og moralsk integritet, og hun har en etisk relasjon til den som intervjues, skjønt det kreves mer av henne.

Journalisten vil normalt ha et eget mål om å lage en reportasje om en sak, dette målet eksisterer uavhengig av den intervjuedes mål om å formidle sine synspunkter. Hvis journalisten bestreber seg på å formidle det faktiske innhold av det den intervjuede formidler, vil journalisten samtidig som hun realiserer sitt eget mål også støtte den intervjuede i å realisere sitt mål. Dersom den intervjuede trekker seg, etablerer han gjennom denne ombestemmelsen et nytt mål, nemlig målet om ikke å bli intervjuet. Ombestemmelsen er et uttrykk for den intervjuedes frihet. Journalisten vil, ved å respektere dette valget, anerkjenne hans frihet og støtte hans nye mål. Men journalistens mål om å dekke saken vil likevel bestå, det eksisterer som nevnt uavhengig av den intervjuedes mål.

Hva så med journalistens rett til å bruke uttalelser som den intervjuede ønsker å trekke tilbake etter intervjuet?35 Er denne presseetiske normen forenlig med den etiske relasjonen mellom journalist og den intervjuede som jeg så langt har beskrevet? Til dette kan man svare «ja», forutsatt at journalisten er moralsk bevisst idet hun vurderer den andres grunner for å trekke tilbake uttalelser – grunner som må vurderes i forhold til journalistens samfunnsoppdrag og den objektive viktigheten av den informasjonen som journalisten har fått. Dersom det er moralsk uforsvarlig å publisere uttalelsene fordi det vil skade ham eller andre berørte på urimelig vis, bør hun avstå fra å gjøre det. Eksempler på slike situasjoner kan være der den intervjuede er sønderknust slik at han er mer personlig enn han i ettertid ønsker å være, eller dersom en person overtrer taushetsplikten han har og innser dette etter intervjuet. Et eksempel hvor man kan si det er forsvarlig å publisere uttalelsene, er når en representant for en sterk og strategisk aktør kun tenker på å få størst mulig markedsføringsverdi ut av intervjuet og i ettertid ser at den informasjonen som er gitt vil skade bedriftens renommé på uønskede måter. Men; journalistens rett til å sitere uttalelser som har falt under et intervju er en presseetisk norm som truer anerkjennelsen av den intervjuede som selvstendig, fritt og sårbart subjekt.

Til slutt noen ord om den mer helhetlige situasjonen journalisten virker under. Dersom journalisten er situert innenfor rammer hvor sensasjonelle nyheter, opplagstall, profitt og lojalitet overfor annonsører (les: «journalistikk som kan skade annonsører trykkes ikke») bestemmer hvilke artikler som trykkes, vil dette påvirke journalistens evne og mulighet til å utvikle, videreutvikle og opprettholde moralsk integritet. Når journalisten beveger seg innenfor en sosial kultur som oppmuntrer til sensasjonsoppslag og kynisme36 på bekostning av omtanke, hensynsfullhet og varsomhet, representerer dette i sin tur et press i retning av å innta en amoralsk holdning (man kan si amoralsk eksistens) snarere enn en moralsk holdning (moralsk eksistens). Ofte synes det å ligge en objektiverende holdning til grunn overfor den som omtales i sensasjonelle oppslag.37 Det andre problemet er at om journalisten likevel handler med moralsk integritet og følgelig unngår å skrive sensasjonelle artikler som utilbørlig kan skade de impliserte parter, vil dette kunne føre til færre artikler trykket og dermed karriere-stagnasjon. I tillegg til det sosiale trykket i retning av amoralitet, får journalisten også en personlig grunn til å fortrenge moralske holdninger og la moralske betraktninger ligge. Dette gjelder spesielt de journalister hvis ambisjoner primært retter seg mot å bli trykket og lest snarere enn å bedrive forsvarlig journalistikk ut fra journalistiske og moralske standarder. For journalister som jobber i denne type mediabedrifter vil en større byrde påligge dem for at de skal opptre med moralsk integritet. De må klare å bryte med en organisasjonskultur og samtidig kunne akseptere at dette ikke gagner deres karriere. Men muligheten er der. Den journalist som evner å erkjenne at hun som bevissthetsvesen er fri – og som makter ved å leve i henhold til denne erkjennelsen – kan ta ansvar for hvordan hun eksisterer – virker – i verden som journalist.

Avslutning

Jeg har tatt et aktørorientert perspektiv for å diskutere journalistisk selvstendighet og moralitet gjennom begrepene journalistisk og moralsk integritet, og jeg har rettet fokuset mot den journalistiske selvforståelse og de verdier som ligger til grunn for journalistens virke – hennes måte å være i verden på. Gjennom min diskusjon har jeg også søkt å berede grunnen for kritisk tenkning omkring de sosiale betingelsene som journalisten handler innenfor.

Det perspektivet jeg her har presentert gir en alternativ tilnærming til det å ivareta de journalistiske idealene om mistenksomhet, uavhengighet, objektivitet, kritikk og upartiskhet – idealer som i en viss forstand impliserer distanse – uten at det skjer på bekostning av de presseetiske verdiene omtanke, respekt og hensynsfullhet overfor den som intervjues og/eller omtales, verdier som impliserer nærhet og forståelse. Jeg argumenterer for at moralsk integritet er forenlig med journalistisk integritet og at man ikke behøver å tre ut av journalistrollen for å ivareta det nærhetsetiske aspektet. Moralsk integritet impliserer helhet, selvstendighet og at man har moralsk funderte rammer for egen fremferd, og det impliserer en evne til moralsk forankret grensesetting overfor andre. Moralsk integritet muliggjør at man evner å stå ved faglige standarder som profesjonell mistenksomhet, uavhengighet, plikten til å ivareta ytringsfriheten og plikten til å utøve kritisk journalistikk – selv om andre motarbeider dette – samtidig som man anerkjenner den intervjuedes frihet, og gjennom empati, aktsomhet og forståelse har et blikk for den andres ve og vel. Journalistisk integritet bør derfor innbefatte moralsk integritet.

Referanser

Aristoteles (1985): Nicomachean Ethics. Engelsk oversettelse av Terence Irwin: Aristotle. Indianapolis: Hackett Publishing Company. Hentet fra boken til Morgan, Michael L. (red.) (1992): Classics of Moral and Political Theory. USA: Hackett Publishing Company.

Blakar, Rolv Mikkel og Hilde Eileen Nafstad (2004): «Towards a Definition of Communication» i Ethical Space. International Journal of Communication Ethics årg. 1, nr. 4.

Brurås, Svein (2003): «Kildeetikk – maktkamp og respekt» i Festskrift til Odd Raaum. Kristiansand: IJ-Forlaget/Høyskoleforlaget.

Brurås, Svein og Lars Arve Røssland (2000): «Full skjæring.» Rapport om Hedrum-saken. Oslo: Norsk Journalistlag.

Calhoun, Cheshire (1995): «Standing for something» i The Journal of Philosophy årg. 92, nr. 5. S. 235–260.

Ekeberg, Vigdis (2001): Utspilt av rollen? – En studie i det moralske menneskets eksistens med utgangspunkt i Sartres tidlige filosofi. Hovedoppgave levert ved Filosofisk institutt, Universitetet i Oslo.

Ekeberg, Vigdis (2011): «Mature care and the virtue of integrity» i Nursing Philosophy årg. 12, nr. 2. S. 128–138.

Hjeltnes, Guri, Svein Brurås og Henrik Syse (2003): 3 uker i desember – En kritisk gjennomgang av medienes rolle i den såkalte Tønne-saken. Oslo: Norsk Presseforbund.

Irwin, T. H. (1985): «Glossary» i Aristotle: Nicomachean Ethics. Hackett Publishing Company.

Matre, Hans Erik (1997): «Det offentlige rom i det norske hus» i Finslo, S. (red.): Kvalitet i journalistikken. Er vi gode nok? Kristiansand: IJ-Forlaget/Høyskoleforlaget.

Norsk Presseforbund (2007): Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke! – Presseetikk med Vær Varsom-plakaten.

Oltedal, Audgunn (2001) Den myndige journalisten – Korleis forstår journalisten sitt samfunnsansvar? Kristiansand: IJ-Forlaget, Høyskoleforlaget og Institutt for Journalistikk.

Oltedal, Audgunn (2009): «Innsyn og personvern» i Arne Jensen og Finn Sjue (red.): Innsyn – Slik kikker du byråkrater og politikere i kortene. Kristiansand: IJ-Forlaget.

Pettersen T. (2008): Comprehending Care – Problems and Possibilities in The Ethics of Care. Lanham, MD: Lexington Books.

Pressens Faglige Utvalg (2011): PFU-basen. Uttalelser fra PFU. Hentet fra http://presse.no/Statistikk/2010 17.11.2011.

Raaum, Odd (1999): Pressen er løs! – Om fronter i journalistenes faglige frigjøring. Oslo: Pax Forlag.

Sartre, Jean Paul (1983): Notebooks for an Ethics. Engelsk oversettelse av David Pellauer (1992). Chicago: University of Chicago Press.

Skjervheim, Hans (1996): «Deltakar og tilskodar» i Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Aschehoug.

Vetlesen, Arne Johan (1994): Perception, Empathy and Judgement – An Inquiry into the Preconditions of Moral Performance. Pennsylvania: Pennsylvania State University Press.

VG (29.6.2005) «Han kjørte deres barn I DØDEN».

Williams, Bernhard (1981): «Persons, Character and Morality» i Moral Luck. London, New York, New Rochelle, Melbourne, Sydney: Cambridge University Press.

Østnor, Lars og Nils Terje Lunde (1998): Hva vil nyhetsmediene? Søkelys på nyhetsmedienes etiske målsetting. Oslo: Universitetsforlaget.

1En takk til Ingerid Straume, Karl Henrik Aanesen, Arne Johan Vetlesen, Henrik Syse, Andreas Føllesdal, Kristin Asdal og kollokviumdeltakerne ved Etikkprogrammet, samt de to anonyme fagfellene fra Norsk medietidsskrift, for tilbakemeldinger på et tidligere utkast av denne artikkelen.
2Jeg vil i det følgende konsentrere meg om relasjonen til den som intervjues, men innsiktene vil også gjelde relasjonen til de som kun omtales.
3Så å si alle teorier om integritet enes om at begrepet henviser til en form for enhet, helhet og koherens.
4Dette er et poeng som jeg blant annet diskuterer i ’Mature care and the virtue of integrity’ (Ekeberg 2011). nup_474
5Med det som her betegnes som «moralske standarder og verdier» menes det som bidrar til å ivareta menneskers ve og vel og som fremmer konstruktivt mellommenneskelig samkvem.
6Jeg legger an et nærhetsetisk perspektiv. Når jeg her diskuterer moralsk integritet, underforstås det at moral grunnleggende sett – om enn ikke utelukkende – angår vår nære relasjon til andre mennesker, og at vi må ha tilgang til, og forståelse av, andres situasjon for å kunne handle moralsk: Omsorgsetikeren Carol Gilligan hevder at menneskelig forbindelse er nødvendig for å kunne handle moralsk (Pettersen 2008: 55). Mange teoretikere diskuterer det nærhetsetiske aspektet av moralitet, slik som eksempelvis Martin Heidegger, Martin Buber, Jean-Paul Sartre, Emanuel Levinas og Knud E. Løgstrup (Vetlesen 1994: 158), Arne Johan Vetlesen diskuterer empati som et viktig nærhetsetisk aspekt. Omsorgsetikere som eksempelvis Carol Gilligan, Nel Noddings, Virginia Held og Tove Pettersen diskuterer de nærhetsetiske aspektene av omsorg. Det har også blitt publisert et temanummer i Journal of Mass Media Ethics hvis tema er «omsorg og media», og Audgunn Oltedal har i sin diskusjon om personvern også fokusert på det nærhetsetiske aspektet. For å ha et begrenset fokus konsentrerer jeg meg om Jean-Paul Sartres teori om den autentiske holdning.
7I perioden 2007–2010 avga PFU 569 uttalelser, hvorav 233 konkluderte med «brudd på god presseskikk». I tillegg endte 32 klagesaker med «kritikk» (Norsk presseforbund, Statistikk 2011).
8Et relevant poeng i denne forbindelse er at ingressen til Vær Varsom-plakaten understreker at reglene gjelder for hele den journalistiske prosessen, fra innsamling til presentasjon av det journalistiske materialet (Norsk Presseforbund 2007: 3).
9Begrepene «empati» og «forståelse» griper inn i hverandre i den forstand at å vise empati også er å vise forståelse, men jeg velger å nevne begge fordi forståelse også kan tenkes være av en mer begrenset og rent kognitiv art hvor følelsene ikke er nevneverdig involvert.
10Det er naturlig nok mange andre faktorer som spiller inn på journalistens evne til å velge, slik som eksempelvis tidspress, om hun er på tomannshånd med den som intervjues og om hun søker å intervjue vedkommende i konkurranse med mange andre journalister.
11Det vil sprenge rammene for denne artikkelen å gi en bredt anlagt presentasjon og analyse av hva moralsk integritet innbefatter, jeg vil derfor kun kort presentere hva som karakteriserer en person med moralsk integritet
12Med «moralitetens krav» mener jeg her moralske verdier, forpliktelser og normer som er overordnet personlige egoistiske behov, kodekser for atferd som følger yrkesrollen (slik som hensynet til inntjening og egen mulighet til å få publisert en artikkel fordi man spiller på sensasjonelle innslag som er å betrakte som uetiske). Disse kan være frihet, sårbarhet, hvordan den andre har det, ansvarlighet o.l.
13’Det moralske fotfestet’ betegner det hun moralsk står for, samt evnen til å persipere det moralsk relevante.
14Med ’kvalifisert lojalitet’ menes det at hun har et kritisk blikk overfor det hun velger å være lojal overfor.
15Det sistnevnte kan også karakteriseres som journalistiske verdier i.o.m. Vær Varsom-plakatens vektleggelse av dette i punktene 3.9, 4.1, 4.3, 4.6 og 4.7.
16Det synes ikke som det er noen enhetlig begrepsbruk omkring den som intervjues/omtales. Matre bruker begrepet «intervjuobjekt» i artikkelen «Det offentlige rom i det norske hus»; Brurås bruker begrepene «kilde» og «objekt».
17Jfr. Blakar og Nafstads poeng om at ulike konsepter innenfor psykologifaget ikke er verdinøytrale, men tvert imot fungerer normativt (Blakar og Nafstad 2004: 16).
18Det kan nevnes at også Oltedal påpeker denne problematikken i sin bok Den myndige journalisten hvor hun skriver: «Pressas språkbruk nører opp under det kjølege og distanserte i yrkesetikken. Svært ofte viser ’saka’ seg å vere eit menneske […] ’Saka’, den som blir intervjua, blir i journalistikkens fagterminologi omtalt som ’objekt’» (Oltedal 2001: 60).
19Det kan også nevnes at journalistikkens oppgaver er å være maktkritisk, og at dette impliserer det motsatte av å ha nøytrale, objektive innstillinger overfor de som intervjues.
20Den objektiverende holdning overfor de som intervjues eller omtales synes å være noe som er nedfelt i den journalistiske selvforståelse. En undersøkelse gjort av Lars Østnor og Nils Terje Lunde underbygger denne påstanden. Ut fra en undersøkelse gjort av hvilke etiske normer som kommer til uttrykk i mediebedrifters statutter, formålsparagrafer, husregler og lignende, viser det seg at «[d]et som ser ut til å mangle helt, er etiske normer som gjelder holdninger hvor også følelsesmessige aspekter er involvert, for eksempel innlevelse, medfølelse og empati. Fravær av slike krav til mediefolks innstillinger er bemerkelsesverdig, og gjør at man ikke har noen etisk beskyttelse mot eventuelle tendenser til kynisme» (Brurås og Røssland 2000: 4.4.3; Østnor og Lunde 1998: 88).
21Tønnes saksforhold er hans bestrebelser på å forklare og å rydde opp i denne saken.
22«Tønne svarte ikke fyldestgjørende og dekkende. Men å karakterisere svarene hans som ’løgn’ og ’usannheter’ er urimelig. Tønne var defensiv, unnvikende og upresis, men han kom ikke med løgnhistorier» (Hjeltnes et al. 2003: 57).
23Det hans sønn Erik Tønne sier underbygger denne påstanden: «… Beskrivelser som ’grådighet, korrupsjon, løgner, kamuflering’ etc., etc., var beskrivelser ... jeg forsto hver eneste gang jeg så dem, at han tok dem ekstremt sterkt innover seg» (Hjeltnes et al. 2003: 117). Og hans andre sønn, Andreas Tønne, skriver: «Før mediastormen startet, mente han sannsynligvis at de fleste oppfattet ham som en seriøs og hardtarbeidende næringslivsleder. […] Pressen skapte ham et mentalt fengsel og dømte han til livsvarig ydmykelse. Hans ansikt ville, hvor enn han gikk, bli assosiert med giftige avisforsider. I praksis ble han frarøvet den viktigste av menneskets rettigheter: Friheten» (Hjeltnes et al. 2003: 117).
24Oltedal 2009: 228.
25Oltedal 2009: 228.
26Jfr. avsnittet om «Moralsk integritet».
27Sartres begrepsbruk med hensyn til «prosjekt» og «mål» kan være verdt å klargjøre. Ifølge Sartre gjenspeiler vår måte å være i verden på vårt grunnleggende og opprinnelige valg av måte å være i verden på som bevissthetsvesener. Dette valget karakteriserer han som det grunnleggende mål og prosjekt for vår væren i verden, og det dannes gjennom de valgene vi gjør som bevissthetsvesener. Det grunnleggende valget uttrykkes i vår eksistens – vår væremåte – gjennom våre tilbøyeligheter og tendenser, det vil blant annet si våre følelser, begjær og lidenskaper. Dette fordi de beveggrunnene (subjektive tilstander som følelser, begjær, lidenskaper) og motivene (objektive rasjonelle grunner) vi overveier på grunnlag av, springer ut fra vårt grunnleggende valg av mål og prosjekt. Alle de handlingsvalg vi tar vil derfor gjenspeile vårt grunnleggende valg, dvs. det grunnleggende mål og prosjekt for vår væren i verden. Når vi så står overfor et annet menneske som tilkjennegir et konkret mål (for eksempel å bibringe sine synspunkter i media), så springer dette ut av vedkommendes grunnleggende valg av mål og prosjekt, dvs. hans måte å være i verden på, hans væren-i-verden, ifølge Sartres teori. Dette betyr at det mål, det prosjekt som den andre tilkjennegir, er et uttrykk for dennes frihet som bevissthetsvesen. Dersom vi velger å støtte den andres prosjekt og mål, støtter vi samtidig vedkommendes frihet.
28Dette målet kan også være et felles mål, og i så fall vil vi dele samme mål.
29Dette minner om Aristoteles' begrep om fronesis. Den fronetiske person har forståelse for det partikulære i situasjonen. Den fronetiske person vil også hjelpe i henhold til denne forståelsen. Sartres autentiske person står derimot fritt til å avvise appellen dersom den andres mål ikke er forenlige med den potensielt hjelpendes mål.
30I overskriften er dette visualisert som følger: «Han kjørte deres barn I DØDEN.»
31Dette kan karakteriseres som en utvidet evne til å forstå situasjonen (Irwin 1985: 419, (2) og (3).
32Til grunn for dette synet ligger det jeg betegner som moderat moralsk realisme. Mitt syn er at mennesket er underlagt overindividuelle reelle moralske verdier som vises i det partikulære og som følgelig forteller noe spesifikt om det partikulære innhold i situasjonen. Disse verdiene er ikke sosialt skapt, de eksisterer uavhengig av menneskers persepsjon av dem, men deres eksistens er betinget av at det finnes mennesker (eller dyr) som lider, sørger, sulter osv.
33Iflg. Vetlesens teori i Perception, Empathy and Judgement (Vetlesen 1994: 7, 195) er empati en forutsetning for å kunne persipere det moralsk relevante i en situasjon, og det er en forutsetning for å kunne utøve moralsk dømmekraft (judgement).
34Det poeng at Sartre beskriver mennesket som et bevissthetsvesen som gjennom bevisstheten er radikalt adskilt fra den andre – samtidig som det alltid er i situasjonen og i forhold til andre – er en styrke hva angår den autentiske persons eventuelle evne til å være følelsesmessig deltakende overfor den andre. Det er en styrke også i den forstand at man må erkjenne sin atskilthet fra den andre for å kunne føle med vedkommende
35Pkt. 3.8. i Vær Varsom-plakaten åpner for at avgitte uttalelser kan brukes selv om kilden ønsker å trekke uttalelsene tilbake. Det står: «Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale» (Vær Varsom, punkt 3.8).
36Som jeg også har argumentert for overfor, synes den objektiverende holdning overfor de som intervjues eller omtales å være noe som er nedfelt i den journalistiske selvforståelse. Som nevnt i note 19 underbygger en undersøkelse gjort av Lars Østnor og Nils Terje Lunde denne påstanden. De finner at husreglene (statutter, formålsparagrafer og lignende) viser at de etiske normene ikke omhandler «holdninger hvor også følelsesmessige aspekter er involvert, for eksempel innlevelse, medfølelse og empati. Fravær av slike krav til mediefolks innstillinger er bemerkelsesverdig, og gjør at man ikke har noen etisk beskyttelse mot eventuelle tendenser til kynisme» (Østnor og Lunde 1998: 88).
37Eksempelvis VGs «Han kjørte deres barn I DØDEN» (VG 29.6.2005), «Grådighet er en merkelapp som er blitt brukt på mange næringslivsledere som har karet til seg. Nå passer diagnosen på den tidligere helseministeren» (Dagbladet 6/12-02).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon