Dette nummeret av Norsk Medietidsskrift inneholder tre vitenskapelige artikler om journalistikk. Det er ikke tilfeldig. Vi i redaksjonen har merket en stor økning i innsendte manus om journalistikk de siste årene, noe som tyder på at journalistikkforskningen i Norge er i sterk vekst. To ting ser ut til å prege denne veksten. Journalistikkforskningen er i ferd med å bli mer verdiorientert, og, som en konsekvens av det, mer normativ. Det er bra, fordi det løfter denne forskningen ut av en teknologifikserte hengemyr som den kanskje har stampet i litt for lenge.

Teknologi kan verken redde eller drepe journalistikken. Et overdrevent teknologifokus fører fort til både feilslutninger og liten produksjon av verdifull kunnskap. Et eksempel: I begynnelsen av november ble det arrangert et debattmøte i Oslo i regi av Norwegian Online News Association (NONA), der følgende spørsmål var tema: Hvilke egenskaper trenger framtidens journalister? Bakgrunnen var blant annet en påstand om at norske medier ble «slått av Twitter» i dekningen av 22.juli-tragedien. Påstanden fungerte som et eksempel på at norske medier, og dermed norske journalister, ikke er flinke nok til å bruke nye verktøy og ny teknologi i sitt virke, og at slike nye verktøy derfor representerer en trussel mot journalistikken mer enn en mulighet.

Det er vanlig å argumentere for at journalistikken er under et slikt press. Avisopplagene faller, mediehusenes økonomi er kraftig forverret og tilbudet av alternative informasjonsstrømmer er større enn noen gang. Og det er lett å trekke den slutning at dette skyldes overfloden av nye teknologiske plattformer og verktøy. Likevel er dette en feilslutning. For selv om teknologiske plattformer ikke er nøytrale, så er de ikke aktører. Å bli slått av Twitter kan bety alt fra å bli slått av en journalist i en konkurrerende avis til å bli slått av en bilmekaniker i Odda.

Feilslutningen blir tydelig om vi snur argumentet på hodet. For det er like lett å argumentere for at nye teknologiske plattformer og verktøy har styrket journalistikken og journalistrollen. Journalistikken har aldri vært mer tilgjengelig enn den er i dag – den finnes i folks lommer, på folks kontor, i postkassene, i stuene – overalt. De største mediehusene – som for eksempel VG – har aldri nådd flere lesere enn de gjør i dag, om man tar hensyn til kombinasjonen av papir, nett, lesebrett- og mobil-lesing. Og antall journalister i Norge har vokst enormt på få år. Ifølge medlemsstatistikkene til Norsk journalistlag er det i dag over 9500 organiserte journalister i Norge – tusen flere enn i 2003 og dobbelt så mange som i 1988. Det vitner ikke om en profesjon under sterkt press.

Derfor er det viktig at journalistikkforskningen dreier fokus bort fra teknologi og over mot praksis. Hva skiller journalisters praksis fra praksisen til andre aktører, som bruker de samme teknologiske plattformene og verktøyene? Hva er forskjellen på journalisten og bilmekanikeren når de begge twitrer? Svaret ligger i profesjonsideologien, hevder den amerikanske journalistikkforskeren Jane B. Singer. Det som skiller @journalisten fra @bilmekanikeren og andre som ytrer seg i et offentlig rom, er hvilke verdier og idealer journalisten forankrer sine ytringer i. Journalisten må forankre sin praksis i en solid yrkesideologi dersom hun vil overleve som en viktig samfunnsaktør, hevder Singer.

Hvilke verdier er så viktige for den moderne journalist? Hvilke verdier bør være viktige, og hvordan skal disse verdiene forstås og praktiseres av journalister dersom de vil opprettholde, og kanskje til og med styrke, sin posisjon? Slike spørsmål er sentrale for to av artiklene vi presenterer i dette nummeret. Vigdis Ekeberg diskuterer hvordan journalister kan ivareta sin integritet selv om de prøver å forene verdier som uavhengighet, upartiskhet og objektivitet, med nærhetsetiske verdier som hensynsfullhet og omtanke for sine kilder. Andreas Ytterstad undersøker om journalistisk objektivitet og aktivisme er totalt uforenlige verdier – eller om det finnes en måte å forstå og praktisere objektivitet på som ikke utelukker et personlig engasjement. Begge disse forskerne har et normativt utgangspunkt. De ønsker å diskutere seg fram til noe som kan være en bedre journalistisk praksis. Det kan delvis også sies om den tredje vitenskapelige artikkelen i dette nummeret, der Øystein Pedersen Dahlen undersøker hvordan nettavisenes lenkepraksis egentlig fungerer.

Det er en logikk i denne normativiteten. Hvis ikke journalistikkforskere kan mene at @bilmekanikerens profesjonsideologi er mer egnet til å reparere biler enn å produsere nyheter, så er det forskeren, og ikke journalisten, som er ferd med å utspille sin rolle.

Steen Steensen