Fullgod orientering om Orientering

Birgitte Kjos Fonn

Orientering – Rebellenes avis

Oslo: Pax Forlag, 2011

Dette er en meget vellykket bok – grundig dokumentert, varmt skrevet, men sam-tidig analytisk formet, og med en passende avstand til objektet. Forfatteren bringer oss gjennom Orienterings historie 1953–75 med hovedvekt på de ideer som lå bak, men også med skildring av de skiftende politiske konjunkturer som gjorde seg gjeldende – og de mediemessige forutsetninger som måtte prege en dissident-avis som dette.

Orientering er en spesiell avis i den norske bladflora. Den kan i grunnen ikke sammenliknes med noen annen, noe som også har ført til egen omtale i verket Norsk presses historie. Bestandig når en sak vinner fram i norsk offentlighet, vil jo den avisen som er pioner, bli til flere, slik det gikk med Jaabæk-rørsla, målsaken, avholdsbevegelsen, samesaken. Når det første organet talte for, kom flere etter. Så ikke med Orienterings spesielle sak – motstand mot blokkpolitikk med opprettholdelse av nøytraliteten fra før 1940. Nesten alle andre aviser svingte etter 1948 inn på NATO-kursen; bare Orientering talte for nøytraliteten, høylydt og konsekvent. Dette ble til en sak, deretter til et parti, så til flere partier som gikk sammen i et valgforbund – og framtrådte til sist som det vi i dag forstår som SV. Dette spiller en stor rolle i norsk politikk, men har historisk sett bare det ene organet Orientering (og dets etterfølger Ny Tid) i ryggen, ikke flere aviser – før Klassekampen omkring årtusenskiftet etablerte seg som «venstresidas dagsavis».

Flere faser av Orienterings historie skisseres i denne boka. Først utviklingen av Det tredje standpunkt under redaktørene Sigurd Evensmo og redaksjonssekretær Finn Gustavsen. Her gjaldt det å finne den rette kurs mellom gammelmarxismen som grunnleggeren Jakob Friis sto for, og de yngre sosiologene fra universitet Johan Galtung, Vilhelm Aubert og Christian Bay. Samtidig gjaldt det å finne mellomposisjonen mellom Ap og NKP representert ved Furubotten-fløyen. Hva denne fasen i opposisjonsavisen Orientering betydde rent idéhistorisk, gir samtidig et bilde av opposisjonen innen arbeiderbevegelsen, en svært interessant del av norsk intellektuell historie.

Så har vi Gustavsens glansår – de årene Orientering ble uavhengig av Arbeiderpartiet, da SF ble dannet og redaktøren selv ble stortingsrepresentant. Hans medarbeidere «Luggen» Mowinckel, Kjell Gjøstein Resi og den etter hvert helt sentrale Kjell Cordtsen, dro lasset mens redaktøren satt i komitémøter. Bladet var like fullt formet etter Gustavsens ideer, som organ for den nye, politiske retning som etter hans visjon ville vinne makten i arbeiderbevegelsen i takt med at stadig flere unge sluttet opp om SF.

Slik gikk det ikke. Venstrebevegelsen ble splittet, og SVs dannelse førte til Orienterings fall, i det avisen ble ofret for det nye valgforbund-produktet Ny Tid. Gravølet på Geilo der redaktørene satt i solveggen og skålte for avisen, er episoden som innleder boka. I perioden som går rett forut for nedleggelsen, den siste i bladets historie, følger vi Cordtsens linje, med «du»-journalistikkens gjennombrudd og kraftig brodd mot skipsredere og andre rikfolk; en fortsettelse av Gustavsens kurs med andre journalistiske midler.

Alt i alt får vi altså en historie der avisen Orientering spiller skiftende roller. Først som tredjestandpunkt-tidsskrift i spenningsfeltet mellom øst og vest; deretter som SF-avis med fokus norsk politikk; til sist som hardtslående tabloid, forløper for VG og Dagbladet.

Birgitte Kjos Fonns framstilling har trukket veksler på både publisert og upublisert materiale, memoarer og hovedoppgaver, endog de bøker som har vært under arbeid mens denne ble skrevet (Rossavik, Skjeseth), og for de siste kapitler især på redaktør Kjell Cordtsens ikke utgitte minner. I tillegg til arkivsaker i Arbeiderbevegelsens arkiv. Men først og fremst er det avisens egne årganger som danner kildestammen – hva de sa, hva de sto for – og hva de avdekker av indre spenninger innenfor redaksjonen, mellom avisen og det som etter hvert ble partiet SF/SV, og mellom redaksjonen og leserne. Det er historien om en avis, dette, men også fortellingen om en politisk bevegelse, og samtidig en skribentskildring og en medieanalyse, velskrevet og tvers igjennom interessant.

Det ligger i sakens natur at det vil være forskjellige meninger om et slikt arbeid alltid treffer riktig, både i sak og i fremhevelse av enkeltaktører i hver fase som tematiseres. Mange har lest manuskriptet, også denne anmelder, skjønt etter at det var gått i trykken og påvirkning ikke var mulig. Noen vil si at teksten er vel redaktørvennlig; særlig på slutten blir den en sterk apologi for Cordtsen. Andre vil savne «sitt» Orientering, for mange er de skribenter som gjennom årene fant en plass i disse spaltene. Et utall av navn nevnes, noe som også synes i det fyldige registeret. I hovedsak har imidlertid forfatteren styrt riktig i personvalget, ved at hun gir en fair og rimelig bedømmelse av hovedsaken – hva avisen skrev og hvorfor. Man leser framstillingen som myndig og sterk, båret av forfatterens klare overblikk og velbegrunnede kompetanse.

Noen ville ønsket en bredere tilnærming til avisens omgivelser. Som den fremstilles, blir Orientering en svært så ensom svale, mens et bredere materiale kanskje ville vist at avisen nok ikke sto ensom i sin kritikk av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men dette handler ikke om resepsjonen, enn si om den sikkerhetspolitiske opinion i stort, bare om én røst i dette kor – og den følte seg altså ensom og alene, det har forfatteren til fulle vist som et særtrekk ved denne avis.

Notene gir utførlig beskjed om belegget. Men flere av dem inneholder detaljer som mer hører hjemme i teksten; dem kunne nok forfatteren med fordel ha strøket litt i. Ellers fortjener denne fremstillingen hver side den får.