Jeg leser gjerne politiske selvbiografier. Der viser politikerne en annen og ikke sjelden en mer oppløftende side enn i de dagsaktuelle mediene – og dessuten får de sagt mer, ofte av mer varig betydning. Genren er et hjelpemiddel for å skue bakover og stille en del viktige spørsmål om politikk og hvordan de havnet der de er. Og dersom det hele krydres med noen velrettede lyskespark mot politiske kolleger kan stunden med boken være både lærerik og underholdende. De kan selvsagt også være nyttige om de betraktes som tekster eller kilder, eller aller helst som data man bør ha et anerkjennende men distansert forhold til. Her følger noen tanker om genren og hva den kan fortelle.

Biografien og selvbiografien er som genrer jevnelig gjenstand for en debatt om sjangerens historiske etterrettelighet versus det kreative eller dikteriske. En biografi er ifølge Litteraturvitenskapelig leksikon en «litterær fremstilling av livet til en historisk person, skrevet av en annen og presentert som et selvstendig verk». Slik er det også med selvbiografien som sammen med memoarer (og brevet, dagboken oa.) kan regnes som genrer innen den biografiske fremstillingen. Ofte er det altså det litterære som fremheves fremfor det dokumentariske eller etterprøvbare. Andre definisjoner legger derimot vekt på biografi-genrenes forhold til fakta. Selvbiografien anses som et egnet middel for å fremheve egen innsats, for å endelig gi en scene til det enestående, ofte miskjente individet. Andre er kritiske til det private og følelsesorienterte livet-bak-kulissene-fokuset som uvegerlig følger med, og slik bygger opp under intimiseringen av politikken.

En av mine favoritter innen genren, Trygve Bull, er med rette skeptisk til selvbiografien som dokumentasjon, og mener dessuten at denne typen litteratur har vært påfallende fattig i Norge:

Til dels henger det nok sammen med vårt folks trompethet, heri innbefattet angsten for «å vise seg fram». Rent moralsk kan vel dette være prisverdig nok. Men ettertiden er blitt mye fattigere på hva historikerne kaller «levninger» enn om våre politikere hadde vært litt mindre blyge. Jeg sier ettertrykkelig levninger, fordi den beretningsmessige kildeverdi av en litteratur av denne art som kjent er mer tvilsom (s. 9).

Også Bull prøver på egne vegne å fremstå som beskjeden:

Størst interesse i den sammenheng har naturligvis erindringer fra politikere av første og annen rangklasse, mens denne forfatter i høyden kan sies å tilhøre tredje eller fjerde garnityr, og derfor selvsagt har mindre hittil ukjent førstehåndsstoff å øse av.

En mindre beskjeden selvbiograf, er Egil Aarvik:

Folk som skriver memoarer, hevder stundom at de gjør det på manges oppfordring. Egentlig har de altså ikke hatt lyst, men så har et overveldende press fått dem til å gi etter. Med meg er det stikk motsatt. Mangelen på oppfordringer er nesten total. Jeg skriver bare fordi jeg har lyst, con amore, som de sier i Italia (s. 7).

Selvbiografien er en biografi forfattet av den biograferte selv, eventuelt i samarbeid med en medforteller. Den er nært beslektet med memoarene, som gjerne legger mer vekt på det som erindres enn hvem som erindrer. Fremstillingen i memoarer kan gjerne være like personlig, men mer rettet mot bestemte hendelser og faser i livet enn oppvekst og liv og i sin større bredde. Grensen er imidlertid nokså flytende, men valget av det eller det andre forteller selvsagt også noe om forfatterens innstilling til liv og politikk. Ikke minst for politikere knyttet til arbeidebevegelsen er det naturlig å legge vekt på hvordan de er født inn arbeiderbevegelsen. Det er kampen og solidariteten med utspring i arbeiderklassen som skaper det politiske engasjementet.

I alle tilfelle foregår det en dobbel fortelling, om politikk og identitet, om historiske begivenheter og om forfatterens subjektive posisjon i dem. Memoarer og selvbiografier er en erindrings- og beretningsprosess på to spor. Forfatterens forståelse av hendelser slår tilbake på forståelsen. Det er denne tosidige relasjonen mellom identitet og hendelse som kan sies å forme politikk og historie slik den erindres, slik fortidens fortolkninger enda en gang tilføres forståelse, i ettertid. Memoarer er følgelig en selektiv gjenfortelling av erfaringer i fortiden.

Den selvbiograferte står selvsagt overfor en rekke valg: Hva skal tas med og hva skal utelates? Hvordan skape en sammenhengende beretning av en rekke enkelthendelser? I hvilken grad skal den dikteriske åre få slippe til for å skape helhet og farge? Hvor direkte og åpenhjertig skal man være om seg selv og andre involverte? Om disse valgene forsøker forfatteren ofte å redegjøre for i et forord, hvor man tar alle mulige forbehold: Boken presenterer fortidens hendelser slik forfatteren opplevde dem. Det er dessuten en tendens til at norske (eks)politikere insisterer på at de hverken skriver memoarer eller selvbiografi, kun det de kaller tilbakeblikk, erindringer eller en samling minner. Omlag åtti slike erindringer er utgitt i Norge siden Finn Gustavsen ga ut den fabelaktige Rett på sak i 1968.

En siste oppblomstring av politiske selvbiografier kom i 1970-årene. Gerhardsen og Lyng satte i gang sin storproduksjon, og siden har bøkene trillet fra de pensjonerte politikernes rekker. I voksende grad skriver også politikere i full virksomhet memoarer, som da får en ny funksjon som forsøk på å mobilisere fortsatt støtte.

Selvbiografiene og memoarene kan betraktes som personlige (og menneskelige) fortellinger om en personlig-politisk gjerning. Vi skal ikke glemme at selvbiografier og memoarer ikke ene og alene er resultat av individets personlighet og bevissthet, men må tenkes inn i en relasjon mellom forfatter, forlag og det forestilte publikum. Slik sett spiller forlag og det forestilte publikum medvirkende roller i utformingen av materialet. Forlagene ivrer for slike, for nordmenn kjøper dem. Den skrevne selvbiografien gjør den fjerne personen til et objekt som kan kjøpes, holdes, legges under juletreet. Genren er fastlagt, men hva vet omtrent hva man får. Som Elbaz sier, mange skriver selvbiografier; som genre ser den ut til å vente på forfatteren, mer enn omvendt (Elbaz 1987,152–53, her fra Denzin, 1989, 31). Ikke sjelden spares godbiter eller avsløringer til boken. Politikere som Thorbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik og Karita Bekkemellem har avvist spørsmål fra mediene med henvisning til sine kommende selvbiografier, og som har vært karakterisert som utslag av en uheldig lanseringskultur.

I den biografiske floraen er det observert en forskyvning de siste tjue årene fra folkelige utkantberetninger (den klassiske er ’Anna i ødemarka’ fra 1972) til eliteorienterte og oversatte biografier om dramatiske liv. Jeg tror vi kan se en lignende endring blant de politiske selvbiografiene, der mindre fremtredende politikere som ofte sitter kun en periode på Stortinget i mindre grad skriver bok, mens det i voksende grad blir en naturlig avrunding av karrieren for partiledere og andre i den politiske eliten.

Det kan nok også spores større grad av åpenhet og ’åpenhjertighet’. De personlige antipatiene kommer tydeligere frem. Fra 1990-årene har det dukket opp stadig flere ’oppgjør’ og lite ærbødige personkarakteristikker (Ronald Bye og Karl I. Hagen har dreisen på dette). På samme måte er omtalen av politikernes selvbiografier blitt mindre respektfulle, og karakteriseres ikke sjelden som kjedelige, selvopptatte, skråsikre, pompøse, osv. Journalist Hege Ullstein i Dagsavisen (18. Nov 2006) har forsøkt seg med en kategorisering av selvbiografien: Den Belærende (f.eks. Kåre Willoch), den Pliktoppfyllende (f.eks. Einar Gerhardsen), den Selvforherligende (f. eks. Gro Harlem Brundtland) og den Narsissistiske (f.eks. Kjell Magne Bondevik). Det kan være flere typer, kanskje også den Melankolske, som Odvar Nordli:

Når jeg nå sitter her, forteller et blikk ut av vinduene at det begynner å kveldes. En regntung desemberhimmel har lagt seg ned over hustakene. Iltre neonlys klipper seg gjennom det tunge midtvintersteppet (s. 7).

Politiske selvbiografier og memoarer er gjerne skrevet i en bestemt periode basert på erindringer, Stortingstidende, avisutklipp, dagbøker og andre notater. Noen kan være sammenstilt av løpende nedtegnelser gjennom mange år, mens andre er både tenkt og skrevet som pensjonistprosjekt, ofte flere ti-år etter at begivenhetene fant sted. I begge tilfeller utgjør selvbiografien og memoarene en ’forsinket’ omvei fra politiker/forfatter til det store publikum. Det kan dreie seg om å komme ut med egen versjon av begivenhetene for å påvirke sitt ettermæle, eller mindre bevisst om i ettertid å innføre fornuft og konsekvens i beslutninger. Uansett har politiske selvbiografier, særlig de som bringer avsløringer eller ’nytt stoff’, appell til leserne. Fra politikernes ståsted synes det å være viktig at biografien gir forfatteren kontroll med presentasjonen, den tillater dybde, nyanser, endog analyse, som sjelden eller aldri er mulig gjennom andre massemedier.

Den biografiske metode innen sosiologi har bl. a. sosiologen Daniel Bertaux (1997) som en sentral skikkelse. Den har spredt seg til flere disipliner blant annet som følge av vendingen henimot handlingssosiologi i 1980-årene, med mening som sentralt begrep. Man setter individer eller husholdninger i gang med å skrive eller på annen måte ta opp personlige erfaringer over tid, eller benytter allerede eksisterende materiale som memoarer, dagbøker, hjemmesider eller CVer som inngang til den personlige erfaring omkring større strukturelle endringer over tid. Slike individuelle og unike redegjørelser rommer, når man kommer opp i et visst antall som underbygger og fyller ut hverandre, høy universalitet og generaliseringsverdi: Sammen kan de gi et bredt grunnlag for å forstå hvordan større historiske endringer er gjennomlevd av sin samtid.

En sosiologisk inspirasjon finnes hos C. Wright Mills som omtaler sosiologi som strukturelle møtet mellom biografi og historie (Mills, 1959,143). Fordeler med denne metoden er følsomheten for den enkelte personens fortolkninger og den dybde og detaljrikdom slike beretninger kan gi. Når nedtegninger foretas løpende gir de førstehånds refleksjoner over tid. Slikt materiale er enestående tilgang til individuelle overlevelsesteknikker, strategier, mentale bearbeidelser, og hverdagsbetraktninger, ofte som respons på brutal modernisering. Slike undersøkelser er gjort av sosiale gruppers erfaringer av sosial mobilitet, eksklusjon, fattigdom, skilsmisser og profesjoner (bakere i Frankrike og polske immigranter i USA).

I statsvitenskapelige og historiske biografistudier er politiske memoarer benyttet som viktig kildemateriale for å studere prosesser rundt lovdannelse eller politiske vedtak (McGrath, 2000). Verdien av memoarene måles i deres kvalitet som kilde for innsikt i politiske realiteter. Ved å studere memoarene til politikere som har vært i begivenhetenes sentrum eller innblandet i en sak, er det mulig å danne seg et bilde av prosessen. Ved å sammenholde ulike fremstillinger av det samme problematikken er det mulig å forstå hvordan en sak når den politiske dagsorden, og identifisere hvilke faktorer som ble avgjørende for det endelige utfallet.

På samme måte kan man sette lyskasteren på en bestemt epoke. Det foreligger eksempelvis et tosifret antall til dels omfattende selvbiografier fra ledene politikere i Margaret Thatchers regjeringsperiode i Storbritannia. Trass i at de enkeltvis er skrevet med blandede og vikarierende motiver, kan de samlet sett behandles som bidrag til den politisk historie. Statsvitere vil foretrekke bidrag preget av analyse og polemikk fremfor selvhøytidelige bidrag som tydelig har til hensikt å berge et ettermæle. Sammenblandingen av det personlige og det politiske/offentlige er uunngåelig.

I historisk sosiologi er også narrativ analyse benyttet mer og mer for å identifisere relasjoner mellom individuelle handlinger og sosial struktur over tid (Abbott 1991; Maines 1993; Sewell 1992) Dette som en erkjennelse av at historie ikke består av kausal-kjeder, men av kompleksitet som individer fortolker og forenkler gjennom fortellinger. Alt er historisk og alt henger sammen – fortellingen bringer orden og betydning inn i kompleksiteten. Følgelig er det de involvertes egne fortellinger som kan belyse historien. De innsetter mening og sekvens til en i utgangspunktet vanskelig begripelig hendelsesmasse. Narrativitet er i denne grenen av historisk sosiologi forstått som organiseringen av handlinger og hendelser i en kronologisk orden som gir mening og som forklarer enkeltelementer og deres forbindelser til andre (se Griffin 1993). Narrativitet er hendelser som bindes sammen ved hjelp av tid og mening. Hendelsers betydning er gitt av den fortellingen de inngår i og av andre hendelser på samme tid, som Abbott (1991,228) skriver.

I hvilken grad et liv eller hendelser og handlinger kan fanges i en tekst kan er gjort til gjenstand for mye diskusjon, ikke minst etter at fremfor alt J. Derrida problematiserte teksten som autonom. For Derrida har ordene den sannhetsreferanse eller essens de tilskriver seg selv. Iallfall slik jeg forstår ham. Og sant nok er et sammenhengende og pent avrundet liv en illusjon, som Bourdieu bemerker. Det livet som stiger opp av sidene savner nok sitt sidestykke i det virkelige liv. Sammenheng skapes i selvrefleksjonen og under skrivingen, men samtidig forholder selvbiografier og memoarer seg alltid en saklig verden av andre mennesker og hendelser med fremfor alt et rapporterende siktemål.

En mer konstruktiv påminnelse er at bestemte genre som selvbiografier og memoarer er bygget opp av konvensjoner innen genrens rammer. En selvbiografisk fortelling er vanligvis kronologisk, den må alltid ordnes med konvensjoner, som at fortellinger begynner med familie, dernest trekker inn kjønn og klasse, viktige ’andre’ i livet, dveler ved objektive vendepunkter, erkjennelser, avsløringer osv. Og naturligvis står et historisk ’jeg’ i sentrum. (Selv)biografien er et strukturert sett av intertekstuelle konvensjoner eller konstitutive regler om hvordan man begynner, avslutter, trekker inn sosiale emosjonelle sider, veksler mellom objektive fakta og subjektive opplevelser, osv. Fortellingen skal fremstå som genuin og oppriktig. Gjennom kanoniserte eksempler, fra Augustin til Obama, bestemmer genren seg selv, innbefattet metodene som benyttes for å studere dem.

Selvbiografier og memoarer presenterer seg gjerne implisitt som historisk korrekte og dokumentære, selv om tolkningens plass ofte innrømmes med et «slik jeg opplevde det.» Diskusjonen viser at selvbiografien betraktes som dokumentær, som en blanding av dokumentær og fiksjonell, og som ingen av delene. Vi kan si oss enig med Denzin i at enkeltverk i en genre kan betraktes som alltid ufullendte og kontingente, de kunne selvsagt alltid vært skrevet annerledes. Det kan også hende, som Denzin sier, at grensen mellom fakta og fiksjon blir uklar i selvbiografisk materiale. Han kritiserer sosiologien kjølvannet av Chicago-skolen (f.eks Park, Thomas, Blumer oa.) for å gjøre for mye ut av distinksjonen mellom fakta og fiksjon. Vurderinger av sannhet, løgn og tendensiøsitet, osv., ikke har noen plass i den fortolkende biografiske metoden, mener Denzin. Men like lite som noen kan fastslå hva som er, og ikke er sant i et liv, er det til liten hjelp å karakterisere selvbiografien som fiksjon, fordi begge er påstander som det er umulig å dokumentere. Vi må spørre Denzin hvordan han kan vite at en selvbiografi er en fiksjon. Etter min mening må dette for det første forbli et åpent spørsmål, og for det andre er det viktigere hva slags forventninger selvbiografier møter hos publikum. I et slikt lys er det liten tvil om at vi har å gjøre med en dokumentær genre.

Med Bruner står vi i selvbiografien overfor tre ’liv’: Det levde livet; forfatterens erfaringer følelser og tanker om det livet han eller hun har levd; og det livet som fortelles (Bruner 1984 s.7, her etter Denzin s.30). Vi snakker om en operativ, en selvreferensiell og en narrativ dimensjon, og vi kan anta, dog neppe noensinne vite, i hvilken grad de overlapper.

Forskjellene mellom ytre fakta og indre fortolking, og forskjellen i tid mellom datidens og nåtidens fortolkninger, gjør at memoarer er et refleksivt produkt. Slik er den annerledes enn dagboken som skrives under begivenhetenes gang og ofte ligger til grunn for skrivingen, og også annerledes enn bloggen som også skrives nært opp til begivenhetene. Ingen genre kombinerer tidsframstilling og selvframstilling på en så reflektert og rik måte som selvbiografien. Ingen kilde kan som selvbiografier og memoarer redegjøre for hva politikk er som sosial og menneskelig virksomhet, som livsoppgave og yrke.

Bare memoarene som anerkjent publiseringsform i seg selv vitner om et særskilt syn på politikk. Memoarer og selvbiografier regnes som utpreget vestlige genrer, de er produkter av, og symptom på det enestående individets behov for å granske hjerte og nyrer, for det ansvarlige individets plikt til bekjennelse. Under gjenfortellingen ligger en egentlig hensikt, nemlig å få svar på spørsmålet: ’Gjorde jeg rett?’ Samvittigheten granskes og synder legges fram, som først hos Augustin og Rousseau. For øvrig er selvbiografien et høyst menneskelig uttrykk for å følge egne spor bakover, for å ’gjøre opp status’ , for å gi hendelser og relasjoner en meningsfull helhet under omskiftelige omgivelser, der motiver og bakenforliggende årsaker kan avsløres, eller et liv som kan generere sympati, som eventuelt kan tilgis, og overleveres senere generasjoner. Også dette behovet for å avsløre, innrømme eller på annet vis forme et ettermæle uttrykker et syn på livet som unikt, enestående og selvskapt ’verk’ som må forstås eller tydes.

Hensiktene med slike selvfremstillinger kan være mange, implisitte og eksplisitte. Forfatteren kan ikke overskue konsekvensene – de ikke-intenderte sidevirkningene kan redusere tilliten og aktelsen til forfatteren. Det er eksempler på det i beholdningen av norske politiske memoarer. Men de har felles at de må betraktes som autentiske, personlige og refleksive. Det betyr ikke at de ikke bevisst tildekker eller fordreier, for som et dokument i sin samtid er memoarer selvsagt utsatt for andres blikk. Likevel finnes ingen genre som like autentisk og med like stor fylde innvier leseren i ens egen opplevde verden, tar leseren med på sine til dels gjengrodde stier. Jeg avslutter med litt mer av Nordli om når det kveldes på Stortinget:

Når det går mot kveld er det en egen atmosfære inne i Stortinget. Stillheten blir liksom så mye stillere der enn andre steder. Det summende livet fra representanter som flyr til og fra inviter med dokumenthauger under armen. Besøkende som iherdig taler sin sak for sine representanter. Betjenter i stadig aktivitet med beskjeder som skal bringes og overleveres. Journalister på søken etter ett eller annet som kan kaste lys over noe som kan bli en sak, om ikke annet en liten nyhet til dagsrevy eller morgenaviser. Presidentens varsling om møter eller voteringer ved hjelp av vedvarende ringing. Så er alt borte. Møtesalene og korridorene liksom puster ut og slapper av. Dagen i dag er i ferd med å bli i går. I høyden en liten parentes i historien når den en gang skal skrives (s. 8–9).

Sentrale Referanser

Abbott, Andrew (1991): ‘History and Sociology: The Lost Synthesis.’ Social Science History 15(2): 201–238

Allern, Sigurd & Ester Pollack (red.) (2009): Skandalenes markedsplass. Bergen: Fagbokforlaget.

Arklay, Tracey, John Nethercote and John Wanna (eds.) ( 2006): Australian Political Lives. Chronicling political careers and administrative histories. Canberra: ANU E Press

Augustin (1992): Bekjennelser. Oslo: Aschehoug

Barros, Carolyn A. (1998): Autobiography: Narrative of Transformation. Ann Arbor: University of Michigan Press.

Bertaux, Daniel and Paul Thompson (eds.) (1997): Pathways to Social Class: A qualitative Approach to Social Mobility. Oxford: Oxford University Press

Bourdieu, Pierre (et. al.)(1999): The Weight of the World. Social suffering in contemporary society. Cambridge: Polity

Bull, Trygve (1980): For å si det som det var. Oslo: Cappelen

Denzin, Norman K. (1989): Interpretive Biography London: Sage

Fox Gotham, Kevin & William G. Staples (1996): ‘Narrative Analysis and the New Historical Sociology.’ The Sociological Quarterly, Vol. 37, No. 3 pp 481–501.

Gamble, Andrew (1994): ‘Political Memoirs.’ Politics 14(1) pp. 35–41.

Griffin, Larry ( 1992): ‘Temporality, Events and Explanation in Historical Sociology.’ Sociological Methods and Research 20(4):403–427

Gustavsen, Finn (1968): Rett på sak. Politiske erindringer I. Oslo: Pax

Lothe, Jacob (1997): Litteraturvitenskapelig leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget

Maines, David R. (1993): ‘Narrative’s moment and Sociology’s Phenomena: Toward a Narrative Sociology.’ The Sociological Quarterly 34(1):17–38

McGrath, Conor (2000): ‘Policy making in political memoars – The case of the poll tax.’ Journal of Public Affairs, Vol. 2, No 1.

Mills, C. Wright (1959): The Sociological Imagination London: Oxford University Press

Nordli, Odvar (1985): Min vei. Minner og meninger. Oslo: Tiden

Sewell, William (1992): ‘Narratives and Social Identities.’ Social Science History 16(3) 479–488

Aarvik, Egil (1985): Smil i alvor. Fragmenter av et liv. Oslo: Gyldendal