En nyttig oversikt

Sigurd Allern

Fjernsynsvalgkampen. Program, deltakere og maktkamp 1961–2009

Oslo: Pax Forlag, 2011

Sigurd Allern kom som en mår inn i medieforskernes reir. Med sin sosiologiske og politiske innsikt, sin revolusjonære bakgrunn og sin lange presseerfaring stjal han våre begreper og teorier og omsatte dem i bøker på høyst forstålig norsk, uten det stammespråket som anvendes i akademisk prosa. Og det i et tempo som virket nesten uvitenskapelig. Han anvendte våre teorier på praksis i dagens medier, og på problemer som praktikerne gjenkjente og ikke alltid likte at skulle drøftes åpent. Jeg sikter til hans bøker om PR bransjens teknikker og dens skjulte påvirkning av norske redaksjoner. Sigurd Allern var en av pionerene i gravejournalistikken her hjemme, nå gravde han i redaksjonens bakgård. Det er greit å være nærværende pressemann når det kreves og en tilbaketrukket forsker når det passer bedre. Denne boka vitner også om denne dobbeltrollen.

Årets bok omhandler valgkampen i fjernsynet mellom 1961 og 2009, nesten et halvt århundre. Og dette er så vidt jeg kan se ikke et hastverksarbeide. Materialet som er bearbeidet er for omfattede til det. De første intervjuene av medarbeidere i NRK ble gjennomført i 2002. Boka er passe reflektert for å være lettlest. Den beskriver valgkampenes innhold, med vekt på endringene i programformatene og journalistenes rolle overfor politikerne. Det store drama utspiller seg over flere tiår og innebærer en drastisk endring både i politikernes og journalistenes holdninger til hverandre, i spillereglene under formidlingen og i maktforholdet i utformingen av det politiske budskapet overfor medienes publikum.

Ulike akter og scener i dette drama har vært drøftet før, bl.a. av Hans Fredrik Dahl og Henrik Bastiansen i deres historie om NRK: Over til Oslo fra 1999. De rekker riktignok ikke lenger enn til 1981 i sin beskrivelse. Men Bastiansen har overtatt stafettpinnen i sin doktoravhandling og i sin bok om partipressens fall. Først og fremst gjenkjenner vi problemstillingene hos Allern fra Kjersti Thorbjørnsrud’s doktoravhandling fra 2009, som omhandler valgkampen i 2001. Men det er likevel tydelige forskjeller forfatterne imellom, ikke bare i de perioder som behandles.

Mens Dahl og Bastiansen ser utviklingen fra en institusjonell synsvinkel, er Thorbjørnsrud en deltakende observatør. Allern, får vi inntrykk av, har sittet ringside enten som publikum i studio eller foran sitt fjernsynsapparat med en kommentators overblikk og evne til å sammenfatte. Men han var jo tidvis også deltaker som politiker i programmene, noe som ikke kommer klart fram i boka.

Boka er skrevet av en som har et grundigere kjennskap til politikkens hverdag enn noen annen medieforsker kan oppvise. Den avbalanserte reportasjestilen til en allvitende forfatter er bokas styrke, sett fra en lesers synspunkt. Men sett fra en strengt vitenskapelig standpunkt skulle man ønsket flere henvisninger. Det som imidlertid er bokas utvilsomme styrke, og et originalt bidrag, er Allern’s metodiske grep der han forlater journalistikken og blir mediesosiolog. Valgprogrammene er undersøkt sekvens for sekvens, påstand for påstand, spørsmål og svar med opplysning om hvem som ytrer hva og hvordan.

Hver valgkamp i fjernsynet oppsummeres i tabeller over programledere og politikere: antallet av deres innlegg, taletid i gjennomsnitt pr. innlegg og i prosenter av den samlete taletid i programmet, og i sekunder. Også det lengste innlegg til hver deltaker er notert i sekunder og i gjennomsnitt. Her kan man i realiteten lese hvem som er mest aktiv, hvem som avbryter hvem i diskusjonen og i hvilken utstrekning man klarer å beholde ordet, nok til å framføre en mening. Sammenholdt med de skiftende formater får man her i kortform vesentlige trekk i programutviklingen og i rollebyttet mellom politikere og journalister.

Forholdet mellom journalister og politikere er kanskje den viktigste indeks på medienes og journalistenes autonomi. Allern følger endringene i dette forholdet fra de tidlige forhandlinger der politikerne, med Håkon Lie i spissen, trakk opp rammene for programmene. NRK som institusjon frigjorde seg fra disse stramme tøyler og ble etter hvert hjulpet av den politiske utvikling med stadig flere partier. Politikerne kunne ikke bli enige seg i mellom, så NRK overtok like godt styringen. TV2 kom på banen og følte seg fri til å legge opp valgprogrammene etter sitt eget hode. Etter hvert ble de strenge og traurige demokratiske prinsipper trengt i noe i bakgrunnen til fordel for en debattform som fenget den umiddelbare oppmerksomhet og økte publikumsoppslutningen. Journalistene ble mer aktivt styrende i ordskiftet og etter hvert også i avslutningen av programmene der kolleger innom- og utomhus ble innkalt som eksperter eller som «teateranmeldere» – av politikernes opptreden, vel og merke. Med Allern’s ord kom man ut av kurs fra de virkelige politiske problemer:

Men historisk sett er resultatet at mye utspørringstid er brukt opp på spørsmål som verken har vært brennende i valgkampen – eller oppfattet som spesielt sentrale for det enkelte parti. Det er vanskelig å se det som noen journalistisk triumf (s. 341).

Det er flere doktoravhandlinger underveis med NRK, TV2 eller andre mediers politiske overvåkning som tema. Foruten sin egenverdi, kan Allerns bok også tjene som et nyttig peileverktøy slik at de som ønsker å fordype seg i større detaljer ikke mister den historiske dimensjonen av øye.