Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ramin-Osmundsen går av – Historien om en politisk skandale

Gunn Enli, førsteamanuensis Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo E-mail: gunn.enli@media.uio.no

In the digital age, the dynamics of political scandals are intensified as a result of three key factors: the development of online media and 24 hour deadlines, the use of opinion polls and user-generated content in media coverage, and increased personification in political journalism. A recent scandal, illustrating these developments, is the ‘Ramin-Osmundsen’ case, which resulted in the resignation of the first female cabinet minister with an ethnic minority background. The article places this political scandal in a context of national and international research on political scandals, and investigates its peculiarities and characteristics. The analysis draws on interviews with journalists, as well as content analysis of press -coverage in online and print -media.

Keywords: Political communication, online journalism, political scandals, news production

Politiske skandaler har fått en ny dimensjon gjennom en medievirkelighet preget av nettavisenes konstante oppdateringer av nyheter, i tillegg til at publikum inviteres til å delta i avisenes nettdebatter. Artikkelen analyserer medienes rolle, med vekt på journalistiske arbeidsmetoder i skandalen som begynte som ‘barneombudssaken’ og endte som ‘Ramin-Osmundsen-saken’. Denne politiske skandalen er særdeles forskningsmessig interessant både relatert til tidligere skandaleforskning og fordi den resulterte i avgangen til Norges første kvinnelige statsråd med minoritetsbakgrunn. Artikkelen viser at anonyme kilder, kontinuerlig mediedekning og et sterkt folkelig engasjement bidro til sakens påfallende akselerasjonstempo.

I løpet av det siste tiåret har medieforskningens interesse for politiske skandaler vært økende, både i norsk og internasjonal sammenheng. Medieforskningens interesse for politiske skandaler kan forklares med at mediene i mange tilfeller antas å ha en avgjørende rolle i avsløringene og oppfølgingen av saker som utvikler seg til skandaler, og at mediene dermed kan bidra til å felle politikere og inneha en rolle som påvirker den politiske dagsordenen. I etterkant av politiske skandaler blir gjerne medienes rolle debattert i offentligheten, og behovet for medieforskning blir ofte påpekt av deltakerne i debatten. En politisk skandale som i særlig grad har påkalt analyser og forskning, er den såkalte ‘Ramin-Osmundsen-saken’ fra 2008.1 Skandalen er forskningsmessig interessant av flere årsaker, men kanskje særlig på grunn av at den berørte Norges første statsråd med minoritetsbakgrunn. Manuela Ramin-Osmundsens bakgrunn som innvandrer fra Frankrikes oversjøiske fylke, Martinique, hadde blitt gjort til en merkesak for regjeringen da hun ble utnevnt høsten 2007. Med utnevnelsen kunne regjeringen bøte på kritikken om et ‘blendahvitt storting’ og profilere seg ved å representere samtidens befolkningsmønstre i større grad enn tidligere regjeringer.

Strategien fikk imidlertid en bråstopp etter knappe fire måneder da Ramin-Osmundsen den 14. februar 2008 gikk av som barne- og likestillingsminister i Stoltenberg-regjeringen, etter en serie skandaliserende oppslag i mediene. Spørsmålet mange stilte seg i etterkant av statsrådsavgangen var om Ramin-Osmundsen ble felt av mediene og om hennes innvandrerbakgrunn ble brukt mot henne, eventuelt i kombinasjon med en kjønnsdimensjon. Forskningsmessig byr imidlertid dette spørsmålet på en rekke metodiske utfordringer; forskeren har ikke kjennskap til alle bakenforliggende faktorer, som for eksempel hvilke samtaler og hendelser som utspiller seg i det politiske bakrommet, hvilke motiver og vurderinger som gjøres i det redaksjonelle bakrommet samt hvilke personlige valg og handlinger som blir gjort av personene som blir skandalisert. Likevel er det mulig å drøfte medienes rolle i skandalen med utgangspunkt i følgende forskningsspørsmål: hva kjennetegnet mediedekningen av Ramin-Osmundsen-saken, hvilke arbeidsmetoder og redaksjonelle prosesser var sentrale i den journalistiske produksjonen, og i hvilken grad skilte Ramin-Osmundsen-saken seg fra tidligere politiske skandaler i norsk offentlighet?

Metodevalg og utfordringer i skandaleforskning

Metodisk bygger artikkelen på en kombinasjon av kvantitativ innholdsanalyse, kvalitativ tekstanalyse og kvalitative intervjuer. Den kvantitative innholdsanalysen er valgt for å få oversikt over antall medieoppslag, kartlegge mønstre i kildebruken og å identifisere tolkningsrammer i avisoppslagene. Utvalgskriteriene har vært opplagsstørrelse og dekningsgrad; avisene som inngår i utvalget er Aftenposten, Verdens Gang, Dagbladet, Dagsavisen og Stavanger Aftenblad med tilhørende nettaviser (aftenposten.no, vg.no, dagbladet.no, dagsavisen.no og aftenbladet.no). Undersøkelsesperioden strekker seg fra utnevnelsen av nytt barneombud til statsrådens avgang, altså fra den 8. til den 14. februar 2008.2 Hensikten med den kvalitative tekstanalysen er å gå i dybden på utvalgte medieoppslag, med vekt på vinkling og språkbruk i nyhetsoppslagene. I tillegg har det vært det et mål å inkludere lesernes innlegg som kommenterer nettavisenes nyhetsoppslag, fordi det i løpet av datainnsamlingen ble tydelig at disse var relevante for å få en flerdimensjonal forståelse av mediedekningen. Formålet med kvalitative intervjuer som metodisk tilnærming har vært å få informasjon om den journalistiske produksjonen og de redaksjonelle vurderingene som lå til grunn for den politiske skandalen. Utvalget av informanter ble gjort på bakgrunn av den kvalitative analysen, der det fremkom hvilke aviser, samt hvilke journalister, som var hyppigst involvert i mediedekningen av Ramin-Osmundsen-saken. To av informantene representerte VG-redaksjonen (Erik Mosveen og Anne-Lise von der Fehr), og én var Dagbladet-journalist (Vegard Kristiansen Kvaale), noe som gjenspeiler avisenes prioritering av saken. Disse kan betegnes som eliteinformanter fordi de har profesjonell erfaring med å føre samtaler med strategiske hensikter, og jeg forventer følgelig ikke å oppnå full innsikt i de redaksjonelle beslutningene i Ramin-Osmundsen-saken. Likevel gir intervjuene datamateriale om nyhetsproduksjonen som ellers ville vært utilgjengelig for forskningen. En informant som kunne bidratt med kunnskap om hvordan mediedekningen sto i forhold til hennes egen opplevelse av saken, er tidligere barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen. Årsaken til at hun ikke inngår i informantutvalget er at hun ikke ønsket å stille til intervju dersom hun ikke fikk innflytelse på konklusjonene i forskningsprosjektet, noe som var et umulig premiss å inngå avtale innenfor. Dette har imidlertid ikke svekket prosjektet ettersom det ikke er et mål å undersøke den tidligere statsrådens opplevelse av skandalen, selv om det er en interessant problemstilling. Forskning på politiske skandaler innebærer altså betydelige metodiske utfordringer, og særlig dersom hensikten er å avgjøre om mediene er politiske aktører som bidrar til politikeres avgang. Ikke minst vil det være en risiko for at konklusjonene trekkes på forhånd og at materiale som bekrefter hypotesen tillegges for stor verdi. Likevel er skandaleforskning et felt i vekst, og før jeg retter fokus mot Ramin-Osmundsen-saken vil jeg drøfte hovedtendenser innen internasjonal og norsk forskning på politiske skandaler.

Politiske skandaler – hovedtendenser i internasjonal forskning

Forskningsinteressen for politiske skandaler har vært økende siden slutten av 1990-tallet, noe som delvis skyldes medieskandalenes voksende omfang og utbredelse i et medielandskap preget av kommersialisering, digitalisering og globalisering. Forskningen har for det første vært opptatt av å karakterisere og typologisere skandalene (Thompson 1997, 2000; Wall 2006; Allern og Pollack 2009). Den britiske sosiologen John B. Thompson (2000) karakteriserer for eksempel skandaler som overskridelser; altså hendelser som overskrider bestemte verdier, normer og moralske koder. I tillegg kjennetegnes politiske skandaler av at overskridelsen blir kjent for andre enn partene selv, altså er en form for avsløring eller bekjentgjøring nødvendig for å skape en skandale. Et tredje trekk ved politiske skandaler som Thompson (2000: 13–14) påpeker, er at avsløringene vekker interesse og at overskridelsen må oppfattes som uakseptabel i den konteksten den utføres. Videre kreves aktører som er villige til å gå ut offentlig med kritikk mot overskridelse, og journalistene er følgelig avhengige av tilgang på kilder som er kritiske og som tar avstand fra overskridelsen. Thompsons (2000) femte poeng i beskrivelsen av politiske skandaler er at normoverskridelsen ødelegger politikerens troverdighet og rykte. Ofte innebærer den svekkede tilliten at det fremsettes krav om at politikeren bør trekke seg og på den måten ta konsekvensene av avsløringene. En type skandale karakterisert av Thompson (1997: 42) er ‘second-order transgression’, altså andreordenens overskridelse eller ‘skandale i skandalen’ der forsøk på å skjule en overtredelse resulterer i at det blir begått nye overtredelser og at disse blir viktigere enn det opprinnelige overtrampet. Basert på tidligere forskning definerer Tor Midtbø (2007: 18) politikkskandaler som skandaler som oppstår når «politikere blir tillagt ansvaret for feilgrep i utøvelsen av offentlig politikk» mens politikerskandaler beskrives som skandaler der konkrete politikere knyttes til konkrete overtramp. Politikkskandalen er mer saksorientert mens politikerskandalen er mer personfokusert, og sistnevnte har blitt mer dominerende etter hvert som politikerne fremstår som kjendiser og skillelinjene mellom deres offentlige og private liv har blitt mer utvisket (Sabato m.fl. 2000).

Forskning på medieskandaler har for det andre vært opptatt av forsvarsstrategier og apologia (Benoit 1995; Bauer 2008; Hornnes 2008). Kommunikasjonsformen apologia har til hensikt å begrense eller rette opp en skade på omdømmet. Innen denne retningen er forskerne opptatt av om måten skandaliserte personer håndterer skandalen og forsvarer seg mot kritikk, samt i hvilken grad mediehåndtering kan redusere skadevirkningen av en skandale. Forskningsbidragene tilnærmer seg problemstillingene fra to hovedretninger: tekstorienterte studier og strategiske/kontekstorienterte studier (Frandsen og Johansen 2008). Studier av retorikk, forsvarstaler og krisehåndtering inngår i den første av disse retningene, ettersom politikere i økende grad blir bedømt ut fra sine evner til å uttrykke seg velformulert og tillitvekkende (se f.eks. Kjeldsen 2006; Ihlen 2007). I kriser benyttes aggressive forsvarsstrategier som anklager, benektelse eller syndebukker, og imøtekommende varianter som uforbeholden unnskyldning, korrigerende handling, differensiering eller minimalisering (Benoit 1995). Journalistikkforskere har i tillegg interessert seg for konteksten rundt krisehåndtering, som for eksempel politikernes bruk av informasjonsrådgivere – ‘spin-doctors’ – og veksten i informasjonsrådgivningsbransjen (Allern 1997; McNair 2007). I en analyse av forsvarstalene til LO-leder Gerd-Liv Valla, statsråd Manuela Ramin-Osmundsen og partileder Åslaug Haga, argumenterer Hornnes (2009) for at kvinnelige politikere benytter andre forsvarsstrategier enn menn. Studien klassifiserte de tre kvinnenes forsvarsstrategier som benektelse og differensiering, i tillegg til at ingen av dem fulgte grunnregelen i informasjonsbransjens ABC om å ‘legge seg flat’, det vil si innrømme alvorlige feiltrinn og be om tilgivelse i offentligheten (Hornnes 2009). Forskningslitteraturen beskriver samspillet mellom kilder og journalister som et bytteforhold der partene har kryssende interesser og tilgang til mediene byttes mot informasjon (Ericson m.fl. 1989). Herbert J. Gans (1980: 116) beskriver samspillet mellom kilder og journalister som en ‘tango’ der en av partene må føre. Han betrakter nyhetene som passive, slik at den strategiske fordelen vil ligge hos kildene og at det er disse som oftest fører i relasjonen. I artikkelen «Kildenes tyranni» (Reinton 1984) videreføres dette poenget; det hevdes at kildene har all makt og styrer informasjonen ut ifra egeninteresse. Mediene kan benyttes for å presse frem avgjørelser, og organisasjoner kan bruke mediene for eksempel overfor forvaltningen eller politikerne (Reinton 1984: 24).

For det tredje har forskningslitteratur om medieskandaler vært opptatt av mediemakt og sosial representasjon (Lull og Hinerman 1997; Allern og Pollack 2009). I denne forskningstradisjonen betraktes politiske skandaler som et sentralt kjennetegn ved tabloidmedier og inngår i en spekulativ, sjokkerende og moraliserende diskurs, som for eksempel: «En kjent makthaver trengt opp i et hjørne med lyssky gjerninger på samvittigheten og panisk skrekk i blikket er mediekulturens journalistiske høydepunkt» (Rosenberg 2003: 36). Tatt i betraktning at skandaler setter søkelyset på moralske overtramp, kan de betraktes med en viss symbolverdi på den måten at de setter søkelyset på etiske dilemmaer og tester grensene for hva som er moralsk akseptabelt i et samfunn. Ifølge Lull og Hinerman (1997) er den dominerende moralen i et samfunn aldri fullstendig fastlåst, men blir gjenstand for forhandlinger. Medieskandaler kjennetegnes ikke av den samme moralske ambivalens, men tegner tydelige skillelinjer mellom det akseptable og det uakseptable: «The media scandal is but the most extreme example of how, in practice, individuals are held to an imagined, idealized standard of social conduct» (Lull og Hinerman 1997: 5). Moralske standarder i samfunnet blir forhandlet gjennom skandaler, og hva som blir en skandale kan variere sterkt mellom ulike samfunn og mellom historiske epoker. Følgelig kan medieskandaler skjule og tilsløre etablerte oppfatninger om rådende sosial orden og moral i et samfunn. Med dette som utgangspunkt har Herman Gray (1997) analysert hvordan sorte amerikanere har blitt fremstilt i medieskandaler gjennom historien, og hevder at medienes skandalepregede fremstillinger der sorte personer representerer moralsk forfall og sosialt sammenbrudd har bidratt til å styrke hegemoniet til den hvite middelklassen. I skandalens natur ligger trusler mot samfunnets normer, inkludert forestillinger om normalitet. Gray (1997:89) hevder at hudfarge er viktig i skandaler: «Blackness and difference continue to function as the markers of ‘scandalous’ threats to the moral and social boundaries».

Representasjon av kjønn har også betydning i skandaler og kanskje spesielt i politiske skandaler, fordi kvinner som har politiske toppstillinger delvis bryter med tradisjonelle forestillinger om menn som forvaltere av makt i samfunnet. Ester Pollack (2009) har analysert ‘ministerskandalen’ i Sverige høsten 2007 der det ble avslørt at fire statsråder hadde unnlatt å betale ulike skatter og avgifter. Ifølge Pollack (2009: 120) var det påfallende at «[d]e som må gå fra regjeringen er begge kvinner, mens de som får bli, begge er menn», og hun argumenterer for at årsaken er at det stilles strengere krav til kvinner i politikken og at kvinner har et mer begrenset repertoar: «Mennene kommer seg desto lettere unna. Det virker som de er flinkere til å gjøre puddelkunstner, flinkere til å vike unna i rett øyeblikk og flinkere til å sikre seg støtte og oppbakking. Og bedre til å lyve akkurat passe?» (Pollack 2009: 100–120). Et fokus innen forskningen har altså vært å undersøke om skandaler har en tendens til å ramme visse befolkningsgrupper fremfor andre, blant annet ved å studere gjennomgående trekk ved flere skandaler.

Casestudier av politiske skandaler – hovedtendenser i norsk forskning

I likhet med internasjonal forskning har norske studier vært opptatt av politiske skandaler, og særlig preges den norske forskningen av at enkeltskandaler blir analysert i form av casestudier. Det mest fremtredende eksemplet er ‘Tønne-saken’ (2002), som omhandlet tidligere helseminister Tore Tønnes påståtte sammenblanding mellom politikk, næringsliv og private forhold. Saken har blitt stående som et referansepunkt innen politiske skandaler i Norge, hovedsakelig på grunn av at den personlige påkjenningen skandalen påførte Tønne, resulterte i at han tok sitt eget liv. Det tragiske utfallet forklarer den betydelige forskningsinteressen for saken (se.blant annet Brurås m.fl. 2003; Hippe 2003; Kalvatn 2006). Et annet eksempel er ‘Valla-saken’ (2007), som resulterte i at tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla måtte forlate sin stilling etter omfattende kritikk for sin lederstil. Forskningen fokuserer blant annet på betydningen av kjønn, flokkmentalitet i journalistikken samt medienes betydning for utfallet av saken (Hornnes 2008; Allern 2009). Et tredje eksempel er ‘Rød-Larsen saken’ (1996), om tidligere statsråd Terje Rød-Larsens avgang etter avsløringer om skatteunndragelser. Et sentralt perspektiv i forskningen var fallet fra heltedyrket ‘superminister’ til mistenkeliggjort ‘skurk’ (Østbye og Jensen 1997; Fjeld 2000; Seland 2000; Stordalen 2001). For det fjerde har ‘Jagland-saken’ (2002), om tidligere partileder i Arbeiderpartiet Thorbjørn Jaglands avgang etter en intern maktkamp mot Jens Stoltenberg, blitt gjenstand for forskning. Studiene av mediedekningen argumenterte i stor grad for at mediene hadde vært en politisk aktør, og delvis bedrevet ‘kampanjejournalistikk’ ut fra en hensikt å felle Jagland som partileder (Allern 2001; Thorbjørnsrud 2003; Midtfjeld 2005).

Gjennomgangen av hovedtendenser i norsk forskning på politiske skandaler tyder på en klar overrepresentasjon av politiske aktører fra venstresiden i norsk politikk. Dette poenget blir også trukket frem av nestleder i samfunnsavdelingen i VG, Erik Mosveen: «Jeg tror forskere identifiserer seg med politikere som tilhører samme politisk ståsted som dem selv, og derfor i mindre grad er opptatt av skandaler med politikere fra partier de er uenig med» (intervju, 06.10.09). ’Ap-fokuset’ i norsk politisk skandaleforskning kan delvis forklares med at politiske skandaler primært rammer personer og partier som innehar maktposisjoner, og at Arbeiderpartiet – som har hatt regjeringsmakt i store deler av etterkrigstiden – følgelig har vært særlig utsatt, noe som også reflekteres i forskningen. Videre kan kritikken fra Mosveen tilbakevises med at skandaler som berører politikere på høyresiden i norsk politikk også har blitt gjenstand for forskning, som for eksempel ‘Syse-saken’ (1990), der tidligere statsminister og leder av Høyre, Jan P. Syse, måtte gå etter avsløringer om brudd på aksjeloven (Seland 2000; Kalvatn 2006),3 «piano-skandalen» som i 2004 resulterte i statsråd og høyrepolitiker Victor Normans avskjed etter sammenblanding av privat og offentlig økonomi (Melhus 2005) samt ‘Diffen-saken’ (2007) om høyrepolitiker og ordfører i Oslo, Per Ditlev-Simonsen, som måtte gå av etter avsløringer om skatteunndragelser (Waldahl 2009). Ikke desto mindre kan det være et poeng at skandaler som involverer personer som av ulike årsaker ikke vekker umiddelbar sympati, slik som for eksempel Terje Søviknes (Frp) og Jan Birger Medhaug (KrF), i mindre grad blir betraktet som ofre for medienes brutalitet.

Denne studien føyer seg inn i rekken av studier med fokus på skandaler som rammer personer som vekker sympati i akademiske og pressekritiske miljøer. Det har tidligere vært utgitt en forskningsrapport om saken med tittelen «Når pressen tar strupetak» (Andenæs 2008), som går langt i retning av å antyde at mediene felte statsråden, og at Ramin-Osmundsen var et offer for en aggressiv mediedekning. I forhold til ovenfor nevnte rapport har denne studien utvidet kildegrunnlaget på to vesentlige punkter: for det første er nettaviser inkludert i materialet, og for det andre er nyhetsproduksjonen undersøkt på bakgrunn av informantintervjuer.

Ramin-Osmundsen-saken – en kompakt medieskandale

Sammenlignet med tidligere norske politiske skandaler, skiller Ramin-Osmundsen-saken seg ut ved å være en utpreget massiv og kompakt medieskandale. På grunn av nettavisenes kontinuerlige dekning, i tillegg til bred nyhetsdekning i tradisjonelle medier som papiraviser, radio og TV, ble saken gjenstand for svært massiv medieoppmerksomhet. Ramin-Osmundsen-saken kan defineres som norgeshistoriens hittil mest kompakte politisk skandale, fordi det ikke tok mer enn en uke å gjennomgå de sentrale fasene: første avsløring, forsvar og tilbakevisning, nye avsløringer, og til slutt avgangen. Det kompakte skandaleforløpet kan relateres til en massiv mediedekning preget av digitale plattformer, nye debattarenaer og et høyt publiseringstempo. Den kvantitative studien viste at mediedekningen var svært omfangsrik: Hvert av de undersøkte mediehusene publiserte i gjennomsnitt 28 sentralt plasserte nyhetssoppslag, altså fire per dag per mediehus. Papiravisene publiserte 36 prosent, mens nettavisene publiserte 64 prosent av de sentrale oppslagene. Altså dominerte nettartiklene dekningen, noe som understreker at saken utviklet seg i hurtig tempo og at nettavisene hadde en fordel sammenlignet med papiravisene ved å kunne oppdatere saken kontinuerlig. Fordelt på mediehus publiserte VG og Aftenposten flest oppslag, med henholdsvis 33 og 31 sentrale nyhetsoppslag, mens Stavanger Aftenblad hadde færrest nyhetsoppslag om saken. Den kvantitative analysen viser de tre mest dominerende tolkningsrammene: ‘moralrammen’, som var present i 80 prosent av artiklene, ‘privatrammen’, som var til stede i 75 prosent og ‘politikkrammen’, som var til stede i 60 prosent av artiklene. Det var VG som hadde høyest andel ‘moralramme’ i sine oppslag, med 85 prosent. I løpet av skandaleperioden ble moralrammen stadig mer dominerende, og ettersom skandalen var svært komprimert i tid, ble det ikke etablert noen konkurrerende tolkningsrammer i perioden. Jeg vil nedenfor demonstrere den politiske skandalens kompakte dramaturgi og drøfte ‘Ramin-Osmundsen-saken’ fra første avsløring til statsrådens avgang.

Fredag 8. februar ble regjeringsadvokat Ida Hjort Kraby utnevnt til nytt barneombud og skulle dermed erstatte Reidar Hjermann, som hadde hatt en åremålsstilling som barneombud. Allerede to dager tidligere var det blitt publisert spekulasjoner om at Reidar Hjermann ikke fikk forlenget åremålet. Dagbladet viste til anonyme kilder og spekulerte i politisk eller personlig misnøye med Hjermann, eller eventuelt et ønske om omorganisering av barneombudet (Dagbladet 06.02.08). Det inkluderes også en kjønnsdimensjon i dekningen: Aftenposten, VG og Dagbladet kommenterte at det utnevnte barneombudet var en kvinne. For eksempel publiserte Dagbladet artikkelen ‘Erstattes av en kvinne’, der det ble antydet at det var et politisk mål at barneombudet skulle være en kvinne, og Hjermann ble spurt om hva han syntes om å bli ‘erstattet av en kvinne’ (Dagbladet 08.02.08). På dette tidspunktet går saken under betegnelsen «barneombudssaken», og omhandlet politiske aspekter ved relasjonen mellom departement og barneombud.

Søndag 10. februar publiserer VG artikkelen «Barneombudet og statsråden i samme nettverk», der det hevdes at statsråden og Hjort Kraby tilhørte samme sosiale fagfellesskap (VG 10.02.08). Etter at opplysningene om deltakelse i et felles nettverk publiseres, tar saken en ny vending med fokus på private relasjoner mellom de to kvinnene samt statsrådens øvrige omgangskrets. Denne vinklingen dannet grunnlaget for ‘Ramin-Osmundsen-saken’, og mediefokuset var flyttet på et mer personorientert og privat/politisk spor. Fokuset var rettet mot spørsmålet om statsråden hadde begunstiget en bekjent og dermed overskredet en norm om at politikere skal holde sine private interesser atskilt fra sin embetsutførelse.

Mandag 11. februar bekrefter Hjort Kraby overfor pressen at hun har «møtt og vært sammen med Manuela Ramin-Osmundsen ved ulike sammenhenger opp gjennom årene» i kraft av at de begge «er kvinner, jurister, omtrent jevnaldrende og er opptatt av samfunnsspørsmål». Likevel avviser hun nært vennskap, og hevder at bekjentskapet ikke ville innvirke på den kritiske rollen hun skulle ha overfor statsråden. Departementet hevder at statsråden ikke ba Hjort Kraby søke stillingen som barneombud (Aftenposten 11.02.08). Departementet og statsråden hevder at Hjort Kraby og Ramin-Osmundsen ikke har personlige vennerelasjoner eller privat omgang med hverandre (VG 11.02.08; Dagsavisen 12.02.08). Avisene fokuserte på venninnerelasjoner og kjønn gjennom oppslag om at «Ida Hjort Kraby tilhører det samme kvinnelige juristnettverket som barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap)» (dagbladet.no 11.02.08).

Senere på kvelden innrømmer statsråden privat omgang med Hjort Kraby ved minst én anledning (vg.no 12.02.08). Opposisjonspartiene Høyre og Fremskrittspartiet ved nestleder Per-Kristian Foss (H) og partileder Siv Jensen (Frp) kritiserer saksbehandlingen og ministerens habilitet i saken. Partiene varsler at saken vil behandles i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité neste dag (aftenposten.no 11.02.08). At saken utvikler seg gjennom dagen og at det fremkommer nye opplysninger på kveldstid, viser hvordan nettavisene bidrar til å øke akselerasjonstempoet i politiske skandaler.

Tirsdag 12. februar krever Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité svar fra statsråden om ansettelsesprosess og habilitet (dagsavisen.no 12.02.08). Ramin-Osmundsen innrømmer private feiringer med Hjort Kraby og besøk på Hjort Kraby-familiens hytte i Lofoten (VG 12.02.2008; vg.no 12.02.08c). Leder i Frp, Siv Jensen, mener Ramin-Osmundsen bør vurdere sin stilling som statsråd fordi hun ikke skjønner de konstitusjonelle spillereglene, mens Høyres nestleder Per-Kristian Foss mener det er for tidlig å be henne gå (dagsavisen.no 12.02.2008b; vg.no 12.02.08b). Den moraliserende tendensen i mediedekningen er dominerende:

Jeg mener hun er så sterkt svekket at hun bør vurdere sin stilling. Når hun ikke klarer å holde orden på sånne helt elementære ting, så er det ikke helt sikkert at hun er skikket til å være statsråd. [...] Når man klarer å gjøre så mange dumheter på en gang, er det all mulig grunn til å forfølge dette nærmere. [...] Ærlighet varer lengst. Det tror jeg enhver politiker vet (Siv Jensen, vg.no 12.02.08d).

Illustrasjon 1. Førstesideoppslag i VGs papiravis 12. februar 2008. VG hadde tilgang på anonyme kilder og særlig en ukjent tipser bidro til avsløringer om private forbindelser mellom Ramin-Osmundsen og Hjort Kraby. Det var begynnelsen på den politiske skandalen som felte Norges første Statsråd med minoritetsbakgrunn.

Departementet ber Justisdepartementets lovavdeling om å vurdere statsrådens habilitet i saken, og statsråden sender brev med opplysninger til Lovavdelingen (vg.no 13.02.08a; vg.no 13.02.08b). Statsråden utfordres av en offensiv mediedekning, og kommer på defensiven i forhold til opplysningene om sosialt samvær med Hjort Kraby (se illustrasjon 1). Mediedekningen fokuserer på relasjonen mellom Ramin-Osmundsen og Hjort Kraby, og har nå beveget seg i en tiltakende moraliserende retning.

Onsdag 13. februar avslører VG at statsråden har vært i bursdagen til Hjort Kraby så sent som høsten 2007 og at de var på middag sammen i Kunstnernes Hus i januar 2008 (VG 13.02.08). Ramin-Osmundsen hevder det er vanskelig å huske alle møter i løpet av nesten to tiår (VG 13.02.08c). Det kommer frem at Hjort Kraby fornyet søknaden sin i etterkant av middagen med juristnettverket på Kunstnernes Hus i januar 2008 der statsråden også deltok. Ramin-Osmundsen avviser at de to hadde kontakt med hverandre under middagen (Aftenposten 13.02.2008). Leder i Venstre, Lars Sponheim, slutter seg til de moraliserende opposisjonspolitikerne:

Jeg har ikke tillit til denne statsråden. Vi ser fra time til time at hun ikke snakker sant. [...] Alt tyder på at hun har løyet. Det er helt utrolig at dette skjer. Første regel for krisehåndtering er å gjøre det motsatte av det Ramin-Osmundsen har gjort her (Lars Sponheim, aftenposten.no 13.02.08).

I sitatet fremkommer det en mistillit til statsråden som i stor grad stammer fra mediedekningen, og kritikken viser at mediedekningen legger premisser for hvordan politikere fortolker saken. Lovavdelingen konkluderer med at Ramin-Osmundsen ikke er juridisk inhabil, og statsminister Stoltenberg gir statsråden fornyet tillit som statsråd. Statsråden tar selvkritikk for mangelfull informasjon (vg.no 13.02.08c; vg.no 13.02.08d). På dette tidspunktet er habilitetsspørsmålet, som var det opprinnelige grunnlaget for en politisk skandale avsluttet, men ikke desto mindre var ‘skandalen i skandalen’ under opptrapping, ettersom mediene kunne publisere nye opplysninger om den private relasjonen mellom Ramin-Osmundsen og Hjort Kraby.

Torsdag 14. februar avsløres det at Ramin-Osmundsen og Anne Lise Ryel hadde snakket om søknaden til Hjort Kraby i bilen hjem etter middagen på Kunstnernes Hus. Statsråden hadde gitt uttrykk for at Hjort Kraby var en sterk kandidat til stillingen, og at hun beklaget at Hjort Kraby hadde trukket søknaden. Ramin-Osmundsen hadde ikke informert statsministeren om samtalen, og ba Ryel om å hemmeligholde sin kjennskap til saken. Ryel informerte likevel statsministeren om samtalen, noe som resulterte i at Stoltenberg ikke lenger hadde tillit til statsråden. Statsministerens kontor innkaller til ny pressekonferanse på ettermiddagen, der statsråden melder at hun trekker seg som departementssjef for Barne- og likestillingsdepartementet etter fire måneder i stillingen (vg.no 14.02.08b). Straks etter statsrådens meddelelse trekker også Hjort Kraby seg fra stillingen som barneombud, mindre enn én uke etter utnevnelsen.

Illustrasjon 2. Førstesideoppslag i Dagsavisen 13. februar 2008. Det nærmer seg slutten. Det av-sløres misnøye med Ramin-Osmundsens mediehandtering. Dagen etter går hun av som Statsråd.

«Mediedekningen var avgjørende for at saken ble avslørt»

Analysen av mediedekningen viser at normbruddet som utgjorde den politiske skandalen i større grad samsvarte med medienes moralramme (private relasjoner og moralspørsmålet) enn med den politiske rammen (habilitetsspørsmålet). Det er dermed relevant å diskutere i hvilken grad mediene var aktører i Ramin-Osmundsen-saken, fordi de gjennom undersøkende journalistikk bidro til å sette politisk dagsorden. Allerede for flere tiår siden påpekte norske forskere at journalistene ikke kun opererer i tråd med vaktbikkjeprinsippet, men også er politisk aktører som dramatiserer og skaper reaksjoner (Hernes og Eide 1987). I dag er det tilstrekkelig å sitere Stortingets nettside for å finne belegg for at mediene har «stor innflytelse på hvilke saker politikere og andre oppfatter som viktige, og de er derfor med på å påvirke den politiske debatten» (Stortingets administrasjon u.å.). Videre presiseres det at politikeres diskusjoner ofte springer ut fra mediene: «Derfor er det mange som går til mediene hvis de ønsker å påvirke politikernes beslutninger. Hvis sakene får stor mediedekning, er politikerne nødt til å forholde seg til dem» (ibid). I forlengelsen av medienes dagsordensettende funksjon er en intervenerende journalistikk der redaksjonene ikke bare avslører det som har skjedd eller er i ferd med å skje, men bidrar til politiske prosesser gjennom nyhetene de produserer (Thorbjørnsrud (2003: 14–15).

I Ramin-Osmundsen-saken var det nettopp massiv mediedekning som bidro til at norske stortingspolitikere måtte forholde seg til utviklingen i den politiske skandalen, og gjennom sitt fokus på saken bidro mediene til å danne grunnlaget for den sekundære skandalen. Ifølge tre av journalistene som dekket Ramin-Osmundsen-saken ble saksgangen styrt av mediene snarere enn av det politiske apparatet, fordi den politiske ledelsen i begynnelsen av perioden i mindre grad enn journalistene betraktet utnevnelsen av barneombudet som kritikkverdig:

Det var bare mediene som fikk fram fakta i saken. Stoltenberg og hans folk hadde lange intervjuer med henne på statsministerens kontor. Vi vet hvem som var til stede, men hun løy jo bare til dem. De hadde ikke noe apparat til å innhente faktaopplysninger om henne. De valgte å tro på henne, til tross for at det hun sa overhodet ikke hang sammen. Vi valgte ikke å tro på henne, altså være grunnleggende skeptiske (intervju, Erik Mosveen, VG, 06.10.09).

Mediedekningen var avgjørende for at saken ble avslørt. Kraby ville vært barneombud i dag hvis ikke mediene hadde begynt å grave i saken. Det er lite som tyder på at departementet og dets administrasjon ville bidratt til noen avsløring, ettersom de i første omgang benektet at det fantes noen forbindelse mellom Ramin-Osmundsen og Kraby (intervju, Anne-Lise von der Fehr, VG, 08.10.09).

Jeg tror nok at det hadde en klar betydning for det politiske utfallet at sentrale momenter sannsynligvis ikke hadde kommet opp hvis det ikke hadde vært for mediene. Jeg tror ikke Jens Stoltenberg på egen hånd ville ha gravd fram dette. Ja, jeg mener det var helt avgjørende for at det gikk som det gikk, at mediene var så pass aggressive på å se henne i kortene (intervju, Vegard Kristiansen Kvaale, Dagbladet, 27.10.09).

Journalistene mener altså at mediene hadde en avgjørende innflytelse på utviklingen i saken og på det politiske utfallet fordi de undersøkte aspekter ved saken som ikke politisk ledelse i Arbeiderpartiet etterforsket. Det politiske utfallet av Ramin-Osmundsen-saken kom ikke som en overraskelse på journalistene som arbeidet med saken. Nestleder i samfunnsavdelingen i VG, Erik Mosveen, hevder at redaksjonen allerede da avisen avslørte bekjentskapet mellom Ramin-Osmundsen og Hjort Kraby forutså statsrådsavgangen: «Søndag kveld var jeg ganske sikker på at dette bare var et tidsspørsmål. Vi var ganske sikre på at det bare var snakk om dager før hun var ute av regjeringen» (intervju, 06.10.09). Det tok fire dager før spådommen slo til og statsrådens avgang var et faktum. Men hvordan kunne avisredaksjonene være så skråsikre?

Anonyme kilder og informative tips

For det første hadde redaksjonen tilgang til journalistisk råmateriale som kunne omdannes til medieoppslag i statsrådens klare disfavør. Tidlig i prosessen mottok tabloidavisene tips, både fra anonyme og navngitte kilder, som ble benyttet som grunnlagsmateriale for videre gransking av saken. Felles for kildene var at de hadde særlig kjennskap til saken og at de ville bidra til at mediene kunne avsløre relasjonen mellom Ramin-Osmundsen og Hjort Kraby. Et problematisk aspekt ved anonyme tips er at kildene bidrar med informasjon som preger dekningen, uten at verken journalistene eller leserne vil kjenne motivene som ligger til grunn. I Ramin-Osmundsen-saken var det særlig én anonym tipser som bidro til at VG begynte å prioritere saken og allokere betydelige redaksjonelle ressurser. Selv om tipset var sentralt for VGs redaksjonelle prosesser, er kildens identitet fortsatt ukjent for redaksjonen, ifølge journalist i VG, Erik Mosveen:

I løpet av helgen 9.– 11. februar da jeg hadde nyhetssjefvakt, fikk VG en veldig god kilde som jeg ennå ikke vet hvem er. Den anonyme kilden fortalte om Hjort Kraby og Ramin-Osmundsen, og hadde åpenbart god kjennskap til forholdet mellom de to. Det vedkommende fortalte, stemte hver gang når vi begynte å sjekke (intervju, 06.10.09).

Informasjonen fra den ukjente tipseren bidro til at VG kunne avsløre at Ramin-Osmundsen og Hjort Kraby tilhørte «samme nettverk» (VG 10.02.08). Journalist i VG, Anne-Lise von der Fehr, bekrefter at avisen hadde stor nytte av tips både fra anonyme og navngitte kilder, og at det journalistiske arbeidet hadde et etterforskende element og at utfordringen var å få bekreftet de anonyme tipsene fra andre kilder:

VG fikk et tips om at det var noe som ikke stemte med utnevnelsen av Kraby som nytt barneombud etter Hjermann. I løpet av sakens utvikling fikk vi flere tips, både fra anonyme og navngitte kilder, som vi brukte i det journalistiske arbeidet. Personene som tipset var opptatt av at sannheten om forbindelsen mellom Ramin-Osmundsen og Kraby skulle frem. Typiske tips var at de to hadde vært på besøk hos hverandre, feiret bursdagene til hverandre, og hyttebesøk i Lofoten. At vi deretter fikk bekreftet tipsene fra andre kilder, bidro til å gjøre saken journalistisk spennende (intervju, 08.10.09).

Tilfanget av tips bidro til at stadig nye eksempler på privat omgang mellom Ramin-Osmundsen og Hjort Kraby kunne avsløres som en føljetong i avisen. Den kvalitative analysen viste at VG hadde høyest andel anonyme kilder, med 27 prosent, mens Aftenposten hadde kun 7 prosent, og gjennomsnittet blant avisene var 16 prosent. VG hadde også flest kilder i samme medieoppslag, noe som understreker at VG var en ledende journalistisk aktør i Ramin-Osmundsen-saken.

Kildestrategier og personfokusering

For det andre opplevde journalistene at kildestrategiene bidro til å avdekke stadig ny informasjon og at saken var ‘journalistisk spennende’. Etter at redaksjonen hadde mottatt anonyme tips, begynte arbeidet med å skaffe åpne kilder som ville bekrefte tipsene. Ifølge journalist i VG, Erik Mosveen, ble det benyttet kildedynamikk, der kilder med ulik status i hierarkiet kombineres:

De beste kildene våre, de som er på høyest nivå, de bidrar ofte ikke med noe annet enn å bare si at dere har forstått hovedsaken i saken, jeg vil ikke hjelpe dere noe mer. Da er ikke vi helt i mål ennå, men om vi prøver å være enda litt smartere og gå på kilder på et lavere nivå, for eksempel en som sitter som politisk rådgiver i stortingsgruppa eller en eller annen backbencher som er inne i saken. Det er den type kildedynamikk som utløser nesten alle vanskelige saker innen politisk journalistikk, inkludert Ramin-Osmundsen-saken (intervju, 06.10.09).

I dialogen med kildene var det ifølge Mosveen nødvendig å benytte journalistiske strategier som pågåenhet og tålmodighet. Han hevder at selv kilder som i utgangspunktet ikke ønsker å snakke, kan endre ståsted parallelt med at saken utvikler seg:

Det er ofte sånn at folk ikke sier noe de tre–fire første gangene du snakker med dem, men så plutselig snur de. Folk er ofte redde i sånne sammenhenger, både for å si noe som ikke er riktig, og fordi man synes at det går på lojaliteten løs. Men det en tendens – til og med hos folk som er veldig close – til at hvis de opplever at det hovedpersonen forteller ikke er sant, så kan det endre seg. Det gjorde det for flere her altså, for det var mange som var veldig på hennes side og som mente at vi var ute etter å ta henne, men som når det kom til stykket opplevde at hun ikke var sannferdig og hadde problemer med det (intervju, 06.10.09).

En konsekvens av denne kildestrategien er at det oppstår en tiltakende konsensus blant kildene, fordi kildene tilpasser seg avsløringene som dominerer mediebildet. Ifølge journalist i Dagbladet, Vegard Kristiansen Kvaale, ble det «stadig vanskeligere for folk å forsvare Ramin-Osmundsen etter hvert som det ble tydelig for folk som i utgangspunktet var hennes støttespillere at hun ikke hadde fortalt hele sannheten» (intervju, 27.10.09).

Hovedpersonene i den politiske skandalen, statsråd Manuela Ramin-Osmundsen og nyutnevnt barneombud Ida Hjort Kraby, gjorde seg delvis utilgjengelige for pressen i den mest intense perioden. Særlig sistnevnte opplevde mediepresset som en påkjenning, og gikk i dekning på hemmelig adresse for å beskytte seg mot henvendelser. For norske journalister er denne utilgjengeligheten en utfordring, blant annet fordi den tilhører sjeldenhetene og krever mer eksperimentelle kildestrategier. I undersøkende journalistikk henspiller begrepet ‘doorstepping’ på at skandaliserte personer oppsøkes og konfronteres med nye bevis i saken (Burgh 2008). VG-journalist Anne-Lise von der Fehr forteller at hun som en siste utvei ringte på døren til det nyutnevnte barneombudet for å få en uttalelse:

Etter å ha forsøkt telefon, tekstmeldinger og e-post uten å få kontakt med henne, ringte jeg til slutt på døren med et brev med en intervjuforespørsel. Døren ble åpnet av en person som sa at hun ikke var hjemme, men som tok imot beskjeden. Tanken var at hun skulle få muligheten til å benytte tilsvarsretten, men hun tok aldri kontakt (intervju, 08.10.09).

Skandalens andre hovedperson, Manuela Ramin-Osmundsen, var også delvis utilgjengelig for pressen og uttalte seg kun gjennom talspersoner i departementet eller skriftlig e-postkorrespondanse. Journalist i VG, Erik Mosveen, opplevde at medarbeiderne i departementet var påfallende tilbakeholdne med informasjon:

Jeg merket meg med en gang vi begynte å jobbe med denne saken at det var en helt spesiell uvilje hos departementet og Ramin-Osmundsen til å besvare spørsmål. Spørsmål som normalt sett skulle være en smal sak å besvare. De ville ikke besvare spørsmål, rene faktaspørsmål (intervju, 06.10.09).

I undersøkende journalistikk kan opplevelsen av avvisning styrke redaksjonenes hypotese om at saken bør prioriteres (Burgh 2008). Følgelig er det sannsynlig at den manglende responsen fra departementet bidro til å styrke snarere enn dempe journalistenes interesse for saken. Det hjalp i liten grad for Ramin-Osmundsen å være utilgjengelig for mediene dersom målet var å unngå personfokus: Fokuset var på statsråden i 76 prosent av oppslagene, og blant VGs oppslag var andelen hele 90 prosent. Ramin-Osmundsen-saken var altså preget av sterk personfokusering, og særlig i nettavisene, der personfokuset var 7 prosentpoeng høyere enn i papiravisene. Forklaringen kan være at nettavisene styres av en logikk der saker som fokuserer på person har lettere for å bli lest, og at redaksjonen tilpasser sakene i forhold til brukermønsteret i medieformatet.

Leserkommentarer og nettdebatter

En tredje forklaring på at redaksjonene tidlig kunne se konturene av en politisk skandale, kan ha sammenheng med responsen fra leserne som vitnet om et sterkt engasjement blant folket. Ifølge Bradshaw (2008: 108) er etterforskende journalistikk i endring som følge av nye medier og interaktive arenaer, og beveger seg i en mer dialogisk og inkluderende retning. På begynnelsen av 2008 tilrettela flere større norske nettredaksjoner for dialog med leserne gjennom nettmøter med politiske journalister, linking til eksterne blogger og artikkelkommentarer. I 2011 har sistnevnte variant i særlig grad etablert seg som en standard i de fleste nettavisene. Ifølge redaksjonssjef i VG Multimedia, René Svendsen, publiseres omtrent 2000 artikkelkommentarer daglig på VG Nett, og ‘dagens snakkiser’ genererer flest kommentarer.

I 2008 var det Dagbladet.no som hadde en mest utviklet tjeneste for lesernes kommentarer til nettavisens artikler. I gjennomsnitt publiseres mellom 1000 og 1500 leserkommentarer i etterkant av redaksjonelle artikler. Dagbladet.no opplevde høyt leserengasjement i Ramin-Osmundsen-saken. Den 13. februar 2008 ble hele 1129 leserinnlegg publisert i forlengelsen av til sammen fem nyhetsartikler om saken på dagbladet.no. Antallet leserkommentarer varierte fra 20 til 300 per artikkel, og blant de som fikk mest respons hos leserne var artiklene «Enstemmig krav om redegjørelse fra Ramin-Osmundsen» (12.02.08) som fikk 229, «– Vi går ikke på ski sammen» (12.02.08) som fikk 226 og «Manuela Ramin-Osmundsen står på kanten av stupet» (13.02.08) som fikk 274 kommentarer. Blant leserkommentarene var det enkelte som utmerket seg ved et særlig høyt antall anbefalinger fra andre lesere (mellom 100 og 250). Debattinnleggene som fikk flest anbefalinger var som regel kritiske til statsråden og omhandlet oftest innvandring og anti-elitisme, som for eksempel følgende tre kommentarer:

Tja utdannet og tvers gjennom råtten. Hva hjelper det med utdanning da? Nei, få henne ut av politikken fort som f...! snek seg inn bakveien til å bli norsk statsborger, nå i det siste med flere bakveier («skuffet», 13.02.2008, dagbladet.no).

Men dette er jo slik det styres i afrika. Flott! Få inn flere av den sorten i regjeringen så skal dere se at gode NORSKE verdier og normer får føtter å gå på. Kan vi ikke bare selge landet til Nigeria med en gang («Hvit mann i hvitt land», 13.02.2008, dagbladet.no).

Send ho manuela og han krekar te hjemlandet, så får man ho advokaten avsatt og tilbake med han som var barneombud før («Lars», 13.02.2008, dagbladet.no).

Videre fikk kommentaren «Ramin-Osmundsen er utnevnt av de rød-grønne på grunn av sin hudfarge, de fargedes alibi […] og alt hun foretar seg blir da tatt for god fisk» 130 anbefalinger. Dagbladet hadde tidvis problemer med å kontrollere debatten,4 og dagen da statsråden gikk av ble lesernes engasjement i overkant høyt og Dagbladet.no stengte to debatter med følgende beskjeder til leserne: «Leserdebatten er dessverre stengt for nye innlegg på grunn av rasistiske innlegg. red.» og «Debattfeltet for denne artikkelen er dessverre stengt for ytterligere kommentarer, grunnet personsjikane og rasistiske ytringer. Vi beklager dette» (14.02.08). Også Aftenbladet.no inviterte leserne til å kommentere artikler om Ramin-Osmundsen-saken, men leserbatten var mindre omfangsrik og mer preget av dialog og bruk av fullt navn enn i Dagbladet.no. Likevel var det en tendens også i dette materialet til at leserne var skeptiske til statsrådens behandling av barneombudssaken, og at artikler som støtter Ramin-Osmundsen ble kritisert av leserne. VG hadde ikke innført artikkelkommentarer på dette tidspunktet, men leserne kunne diskutere saken med referanse til nyhetsartikler i VG Debatt, i tillegg til at de kunne stille spørsmål til politisk kommentator Elisabeth Skarsbø Moen i VGs nettmøte. Dagbladet hadde et tilsvarende nettmøte der politisk kommentator Marie Simonsen svarte leserne med sine analyser av saken. Lesernes meninger ble i tillegg trukket inn i den redaksjonelle dekningen ved at det ble referert til ulike meningsmålinger, og mot slutten av perioden ble det publisert flere målinger som viste at opinionen var kritisk til statsråden. For eksempel var Dagbladets forsidehenvisning «Folkets dom: Manuela bør gå» (14.02.08) basert på en meningsmåling som viste at 56,5 prosent av befolkningen mente av statsråden burde avsettes. Samlet peker dette i retning av at folkets engasjement i saken, i tillegg til anonyme kilder og redaksjonelle strategier, bidro til at Ramin-Osmundsen-saken ble norgeshistoriens hittil mest kompakte medieskandale.

Konklusjon: En skandale i skandalen

Hva slags politisk skandale var Ramin-Osmundsen-saken? For det første var det ‘second-order transgression’ (Thompson 1997), altså ’en skandale i skandalen’, der den opprinnelige ’barneombudssaken’ ble til ’Ramin-Osmundsen-saken’ som igjen felte Norges første statsråd med minoritetsbakgrunn. I den grad det er mulig å skille mellom en politisk agenda og en medieagenda var førstnevnte knyttet til et habilitetsspørsmål vedrørende utnevnelsen av Hjort Kraby, mens medienes dominerende tolkning, ’moralrammen’, fokuserte på spørsmål om statsrådens troverdighet og sannferdighet. At det var medienes tolkningsramme som i siste fase resulterte i statsrådsavgangen, kan tolkes som at mediene var aktører i skandalen og at journalistikken var politisk intervenerende. I en kortversjon kan tolkningen oppsummeres med at mediene skapte en situasjon der statsråden ble avkrevet svar, og når noe hun i liten grad maktet å gjøre dette overbevisende, konkluderte mediene med at statsråden ikke kunne fortsette. Dette viser med all tydelighet at mediene og politikken er tett sammenvevet, og at ett av kravene til dagens politikere er at de tar i bruk effektive forsvarsstrategier.

For det andre var ‘Ramin-Osmundsen-saken’ en politikerskandale som rammet en kvinne med minoritetsbakgrunn, noe som er to faktorer som tidligere forskning har hevdet øker sjansen for å bli skandalisert. Dekningen av den politiske skandalen inneholdt referanser til ‘kvinnelig juristnettverk’, ‘jussjentene’ og ‘venninnemiddager’, noe som bryter med normen om politikere som holder sine private interesser atskilt fra sitt offentlige embete. Folkets engasjement i saken var i stor grad knyttet til eksisterende fordommer relatert til nasjonalitet, innvandrerbakgrunn og lojalitet mot Norge, i tillegg til generell skepsis mot maktnettverk og kvinners venninneforhold. Den kvalitative innholdsanalysen viste at ‘Ramin-Osmundsen-saken’ hadde undertoner av en ‘minoritetsramme’ og en ‘kvinneramme’, noe som forsterket den dominerende ‘moralrammen’.

Hva slags journalistiske arbeidsmetoder ble benyttet i Ramin-Osmundsen-saken? For det første var tips fra anonyme kilder verdifullt kildemateriale, spesielt i begynnelsen av skandalen. Tipsene bidro til at VG-redaksjonen prioriterte saken og iverksatte etterforskende journalistikk. For det andre var den redaksjonelle prosessen intens og preget av kryssjekking mellom ulike kildetyper, og jakt på utilgjengelige kilder var blant arbeidsmetodene som ble benyttet for å fremskaffe attraktiv og publiserbar informasjon. Et tredje poeng er at VG – i likhet med tidligere skandaler – var en ledende journalistisk aktør som satte politisk dagsorden i Ramin-Osmundsen-saken. VG utmerket seg gjennom å ha tilgang på et større og mer mangfoldig kildenettverk enn de øvrige avisene i utvalget, i tillegg til å ha en større redaksjonell stab på saken.

Hva skiller ‘Ramin-Osmundsen-saken’ fra tidligere politiske skandaler i norsk offentlighet? Et funn i artikkelen er at politiske skandaler har fått høyere intensitet og økende akselerasjonstempo i den digitale tidsalder. Nettavisene hadde flest oppslag om saken, de var mest personfokusert og hadde en tydeligst moralramme. Den kontinuerlige deadlinen som nettaviser forholder seg til, øker presset på fremdrift i skandalejournalistikken og intensiverer konkurransen mellom ulike mediehus. Et annet endringspunkt er at leserne i økende grad inviteres til å kommentere politiske skandaler innenfor nettavisenes redaksjonelle domene og således setter sitt preg på den totale medieteksten. Parallelt med utbredelsen av nettaviser og tilrettelegging for artikkelkommentarer har redaksjonene i større grad enn tidligere tilgang på en slags umiddelbar publikumsmåling: antallet klikk på artiklene gir kunnskap om hvilke oppslag leserne foretrekker, mens antall artikkelkommentarer og temperaturen i debatten gir tilbakemelding på hvilke vinklinger som engasjerer leserne. På den måten har folkets engasjement i økende grad blitt en pådriver for medienes politiske journalistikk. I perioden etter Ramin-Osmundsen-saken i 2008 har antallet nettredaksjoner som tilrettelegger for debatt og engasjement hos leserne økt, samtidig som ikke-profesjonelle medieaktører i større grad benytter blogger og sosiale medier til å ytre seg om aktuelle nyhetssaker som politiske skandaler. Fremtidig skandaleforskning vil være tjent med å inkludere brukergenerert materiale som blogger og nettdebatter i analysen, fordi dette vil skape en mer helhetlig forståelse av mediedekning.

Referanser

Allern, Sigurd (1997): Når kildene byr opp til dans. Søkelys på PR-byråene og journalistikken. Oslo: Pax.

Allern, Sigurd (2001): Flokkdyr på Løvebakken. Søkelys på Stortingets presselosje og politikkens medierammer. Oslo: Pax.

Allern, Sigurd (2009): «Flokkdyr med anfører», i Sigurd Allern og Ester Pollack (red.): Skandalenes markedsplass. Politikk, moral og mediedrev. Bergen: Fagbokforlaget.

Allern, Sigurd og Ester Pollack (red.) (2009): Skandalenes markedsplass. Politikk, moral og Mediedrev. Bergen: Fagbokforlaget.

Andenæs, Ivar (2008): Når pressen tar strupetak. Pressedekningen av to statsrådsavganger. Rapport 2/2008. Fredrikstad: Institutt for journalistikk.

Bauer, Susan Wise (2008): The Art of the Public Growel. Sexual sin and public confessions in America. Princeton og Oxford: Princeton University Press.

Benoit, William L. (1995): Accounts, excuses, and apologies: A theory of image restoration strategies. Albany, N.Y.: State University of New York Press.

Bradshaw, Paul (2008): «Investigative Journalism and Blogs», i Hugo de Burgh: Investigative Journalism. 2nd ed. New York: Routledge.

Brurås, Svein, Henrik Syse og Guri Hjeltnes (2003): Tre uker i desember: en kritisk gjennomgang av medienes rolle i den såkalte Tønne-saken. Oslo/Volda: Norsk Presseforbund.

Burgh, Hugo de (2008): Investigative Journalism. 2nd ed. New York: Routledge.

Enli, Gunn (1998): Nyhetsproduksjon og bedriftskultur. En komparativ analyse av P2s Dagsnytt Atten og P4s Sytten Tretti. Hovedoppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

Ericson, Richard V. m.fl. (1989): Negotiating Control: A study of news sources. Milton Keynes: Open University Press.

Fjeld, Kristin (2000): Mediemakt: makt uten ansvar? En analyse av medienes dekning av Rød-Larsen-saken. Hovedoppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

Frandsen, Finn og Winni Johansen (2008): Klassikerintro: Benoit. Oversettelse av W. L. Benoit, »En teori om imagegjenopprettelse» (Account, Excuses and Apologies, kapittel 4, 1995), i Rhetorica Scandinavica. Tidsskrift for skandinavisk retorikkforskning, 46: 10–13.

Gans, Herbert J. (1980): Deciding what’s news. A study of CBS Evening News, NBC Nightly News, Newsweek, and Time. New York: Vintage Books.

Gray, Herman (1997): «Anxiety, Desire and Conflict in the American Racial Imagination», i James Lull og Stephen Hinerman (red.): Media Scandals. Morality and Desire in the Popular Culture Marketplace. Cambridge: Polity Press.

Hernes, Gudmund og Martin Eide (1987): Død og pine. Om massemedia og helsepolitikk. Oslo: Fafo.

Hippe, Ivar (2003): Mektig og avmektig. Tore Tønne, media og maktspillet bak kulissene. Oslo: Genesis.

Hornnes, Elin Strand (2008): «– Jeg er ingen pusekatt.» En kvalitativ innholdsanalyse av Gerd-Liv Vallas og Ingunn Yssens apologia i forbindelse med LO-dramaet 2007. Masteroppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

Hornnes, Elin Strand (2009): «Når kvinner må si unnskyld», i Sigurd Allern og Ester Pollack (red.): Skandalenes markedsplass. Politikk, moral og mediedrev. Bergen: Fagbokforlaget.

Ihlen, Øivind (2007): Petroleumsparadiset: Norsk oljeindustris strategiske kommunikasjon og omdømmebygging. Oslo: Unipub.

Kalvatn, Eivind (2006): Når de mektige blir maktesløse. Politisk skandalejournalistikk belyst gjennom Syse- og Tønne-saken i Verdens Gang og Dagbladet. Masteroppgave. Bergen: Universitetet i Bergen.

Kjeldsen, Jens E. (2006): Retorikk i vår tid. En innføring i morderne retorisk teori. Oslo: Spartacus.

Lull, James og Stephen Hinerman (red.) (1997): Media Scandals. Morality and Desire in the Popular Culture Marketplace. Cambridge: Polity Press.

McNair, Brian (2007): An introduction to political communication. Fourth ed. London: Routledge.

Melhus, Kai Magne (2005): Medieskandaler og ansvar. En innholdsanalyse av Victor D. Norman-skandalen. Masteroppgave. Tromsø: Universitetet i Tromsø.

Midtbø, Tor (2007): Skandaler i norsk politikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Midtfjeld, Ellen Karoline (2005): Jaglands fall: Mediemord eller rapport fra virkeligheten?. Hovedoppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

Pollack, Ester (2009): «Extra. Extra. Hon sågas – hon avgår», i Sigurd Allern og Ester Pollack (red.): Skandalenes markedsplass. Politikk, moral og mediedrev. Bergen: Fagbokforlaget.

Reinton, Per Olav (1984): «Kildenes tyranni», i Nytt Norsk Tidsskrift, 1. årgang, nr. 4. S. 21–32.

Rosenberg, Göran (2003): Tanker om journalistik. Stockholm: Bokförlaget Prisma.

Sabato, Larry J., Mark Stencel og S. Robert Lichter (2000): Peep Show. Media and Politics in an Age of Scandal. Lanham: Rowman & Littlefield Publishers.

Seland, Idunn (2000): Makten i nyhetspresentasjonen. En studie av fire avisers dekning av Syse-saken og Rød-Larsen-saken. Hovedoppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

Stordalen, Mette (2001): Terje Rød-Larsen: fra helt til skurk. En case-studie av politiske journalister som aktører, og nyhetsmedienes institusjonelle aktørrolle. Hovedoppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

Thompson, John B. (1997): «Scandals and Social Theory», i James Lull og Stephen Hinerman (red.): Media Scandals. Morality and Desire in the Popular Culture Marketplace. Cambridge: Polity Press.

Thompson, John B. (2000): Political Scandals. Power and Visibility in the Media Age. Oxford: Polity.

Thorbjørnsrud, Kjersti (2003): «Politiske nyhetsjournalister: Aktører uten intensjoner?», i Norsk medietidsskrift årg. 10, nr. 1. S. 7–32.

Waldal, Ragnar (2009): «Ordfører, hedersmann – og skattesnyter», i Sigurd Allern og Ester Pollack (red.): Skandalenes markedsplass. Politikk, moral og mediedrev. Bergen: Fagbokforlaget.

Wall, Gunnar (2006): Världens största politiske skandaler. Stockholm: Bokförlaget Semic.

Østbye, Helge og Roy Tore Jensen (1997): Rød-Larsen-saken i mediene. Bergen: Universitetet i Bergen.

1Takk til Rådet for anvendt medieforskning (RAM) som har innvilget forskningsmidler til prosjektet.
2Takk til Gunhild Digernes Jakobsen for vitenskapelig assistanse til datainnsamling, koding av materiale og SPSS- analyse. Takk til Eirin Cathrine Lade for gjennomføring og transkribering av forskningsintervjuer.
3Masteroppgaver som sammenligner med ‘Rød-Larsen-saken’ (Seland 2000) og ‘Tønne-saken’ (Kalvatn 2006).
4Hegnar Online ble anmeldt for brudd på rasismeparagrafen på grunn av innlegg i publisert på deres nettsider.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon