Kunnskapsformidling uten «transmak»

Sara Brinch og Gunnar Iversen

Populær vitenskap. Fjernsynet i kunnskapssamfunnet

Kristiansand: Høyskoleforlaget 2010

Fjernsynets ulike kunnskapssjangere, de såkalte lettfaktaprogrammene, har fått relativt liten oppmerksomhet i norsk medieforskning. Kanskje med unntak av de historiske TV-seriene fra nær og fjernere fortid, både i fakta og fiksjonsformat, som har vært gjenstand både for offentlig debatt og forskningsmessig behandling. Men det korte faktaprogrammet, ofte i magasinform, er altså i mindre grad behandlet. Brinch og Iversens bok er ment å bøte på dette.

I en tid hvor livslang læring er et mantra og hvor evnen til å finne, vurdere og tilegne seg stadig ny kunnskap er viktigere enn noen sinne, legger forfatterne ut for å studere fjernsynets rolle i dagens kunnskapssamfunn. Innfallsvinkelen er utpreget positiv, her ønsker man «å nyansere og sette spørsmålstegn ved den vanlige fjernsynsskeptiske holdningen», og ta fjernsynets funksjon som forsknings- og kunnskapsformidler på alvor.

Oppgaven er stor og prosjektet ambisiøst, og det empiriske arbeidet er imponerende i omfang. Forfatterne har studert syv ulike faktasjangere gjennom året 2009, men gir oss også en presentasjon av disse sjangernes historie. Det er snakk om norskprodusert fjernsynsinnhold. Fokus ligger på NRK men med enkelte sideblikk på TV2s utsendelser, noe som muliggjør en viss grad av komparasjon mellom de to allmennkringkasterne. Der det er relevant studeres også programmenes integrasjon av kunnskapsformidling på flere teknologiske plattformer. Tekstanalysene er supplert med en rekke intervjuer med ansatte involvert i disse produksjonene.

Programanalysene rammes inn av en innledende del hvor TVs rolle i det moderne kunnskapssamfunnet beskrives nærmere, og en avsluttende del hvor trådene samles og forfatterne konkluderer med utgangspunkt i sine analyser. Her brukes Harald Eias Hjernevask-serie gjennomgående for å sette lettfaktasjangerens muligheter og begrensninger i perspektiv.

Innledningsvis diskuteres kanalenes kunnskapsformidling i lys av allmenn-kringasternes roller og forpliktelser. Her drøftes også kort kunnskapsbegrepet, som er bredt anlagt i denne boka og omfatter både teoretisk og praktisk kunnskap. Dermed blir mat- og hageprogram også en form for kunnskapsformidling som inkluderes i denne studien.

Kunnskap er tradisjonelt knyttet til vitenskapens diskurser. Forskeren, vitenskapsmannen og eksperten er representanter for dette kunnskapssystemet. Noen privilegerte kunnskapssteder som universitet, skole og helsevesen regjerer dette systemet. Fjernsynet er ikke et kunnskapssted i denne betydningen, men er først og fremst en formidler. Det er måten denne formidlingen har forgått, og forgår på, som er bokens tema.

Forfatterne arbeider som nevnt ut fra et bredt syn på fjernsynets kunnskaps-sjangere. I tillegg til den tradisjonelle populærvitenskapelige formidlingen av natur-vitenskap (Schrödingers katt, Newton) og historie (Kjære dagbok, Tilbake til..., Olje), omfatter analysene også naturprogram (Ut i naturen, Grønn glede), program om helse (Puls), forbrukerinformasjon (FBI, TV2 hjelper deg), mat (Fjernsynskjøkkenet, Barmeny, Smaken av Norge) og kultur (Safari, Bokprogrammet). Analysene av disse syv faktaområdene gjennomføres med hensyn til både innhold og presentasjonsform. Vi får også et innblikk i de redaksjonelle arbeidsformene de produseres under. Alle analysekapitlene gir et historisk riss over sjangerens utvikling. Dette er interessant for her trer endringer i tema og formidlings-former over tid tydelig fram.

Programanalysene har imidlertid ulik grad av perspektivering, og enkelte kan virke svært beskrivende og til tider noe uinspirerte. Det store omfanget av dette arbeidet må nok ta noe av skylden for dette. Men på sitt beste er dette spennende og interessant lesning. Kapitlet «Naturopplevelser i sofakroken», om NRKs naturprogram, er mønstergyldig i så måte. Naturens ulike former har alltid vært godt TV-stoff, og globalt sett har tilgangen til naturprogram eksplodert siden etableringen av egne kabelkanaler for naturprogram på midten av 1990-tallet. Det historiske perspektivet i denne analysen strekker seg fra Per Hafslund første direktesendinger i august 1960, via naturfotografene Per Høst og Sverre M. Fjeldstad og fram til journalisten Hans Chr. Alsvik og programmet Ut i naturen.

Resultatet av denne analysen av NRKs programtilbud med fokus på Ut i naturen blir symptomatisk for den generelle tendensen som trer fram i alle analysene i denne boka: Endringen fra en folkeopplysningsideologi med vekt på den vitenskapelige formidlingen, i retning av et sterkere fokus på opplevelse. I dette tilfellet fra et naturvitenskapelig blikk på naturen og dyrenes liv, til en sterkere vektlegging av vår egen opplevelse av den samme naturen. Dette signaliserer en endring av natursyn, og analysen tilbyr interessante perspektiv på hvordan Ut i naturen både søker å knytte menneske og natur nærmere sammen, inspirere til å bruke natur og nærmiljø, formidle en økologisk naturforståelse og samtidig bedrive nasjonalt identitetsarbeid.

I bokens siste del, kalt «Kunnskapsformidling gjennom opplevelse», samles mønstre og utviklingstrekk fra analysene. Kapitteloverskriften signaliserer den generelle tendensen forfatteren finner i retning av at det tradisjonelle skillet mellom kunnskapsformidling og underholdning brytes ned. I dag produseres populære faktaserier som Hjernevask, Landeplage og Typisk norsk av NRKs Underholdnings-avdeling. Her finner man en bevegelse fra tidligere tiders professorstyrte folke-opplysning til en mer selvstendig, journaliststyrt og kritisk formidling. Formidlingen skal være uten «transmak» som en av de NRK-ansatte intervjuobjektene treffende formulerer det. Slik reflekterer endringen NRKs lettfaktasjangere den generelle publikumsorienteringen som har preget NRK siden monopolbruddet på 1980-tallet.

At dette kan ha både positive og negative konsekvenser er åpenbart. Mest positivt mener forfatterne, som understreker sjangrenes store potensial, ikke minst i forhold til kunnskaps-formidling på ulike plattformer. Fjernsynsmediets hang til forenkling og dramatisering, til konfrontasjon og konflikt, og til knapt tilmålt tid for framføring av argument og resonnement nevnes som et problem. Utfordringen består i å balansere forholdet mellom underholdning og opplysning på en fornuftig måte. Forfatterne diskuterer denne balansen med utgangspunkt i serien Hjernevask som de mener nettopp ikke maktet dette. De andre programanalysene i denne boka gir imidlertid et annet og mer positivt bilde fjernsynets forskningsformidling.

Her framhever samtidig fjernsynets betydning som kunnskapsaktør og lettfakta-programmene som en uformell læringsarena som når bredt ut. Programmenes funksjon presenteres ved hjelp av en rom-metafor: det skapes rom for erindring, rom for opplevelse og refleksjon. Hvilken funksjon disse rommene faktisk har i forhold til kunnskapsformidlingen er mer uklart. Det kan ha å gjøre med at det kunnskapsbegrepet som benyttes i denne boka er bredt og litt diffust definert, noe som gjør at vi ikke helt får grep på fjernsynets betydning i dagens kunnskapssamfunn, utover at det naturligvis er en viktig kunnskapsaktør. Kanskje er forfatterne også for lite kritiske til sitt studieobjekt. Slik sett kunne det gjerne ha vært noe mer «transmak» i analysene av dagens kunnskapsformidling på fjernsyn.

Når det er sagt, forfatterne har bevisst valgt å ikke gjennomføre sine analyser med et fjernsyns-skeptisk utgangspunkt, men å fokusere på mulighetene. Gjennom dette arbeidet har de på denne måten gjennomført en pionerstudie av norskproduserte faktaprogram som inspirerer til videre forskning. At det er et viktig felt er uansett hevet over tvil. For hva slags kunnskapssamfunn får vi egentlig når «stadig flere mennesker får store deler av sin viten, sine perspektiver og sin kunnskap fra fjernsynets forskjellige genrer»?