Medier og krig har tjent hverandre til alle tider. Slik sett fremtrer dagens militainment ikke som mer enn en teknologisk oppdatering av etablerte praksiser. Men noe er muligens i ferd med å endre seg. Når vi plutselig får se norske soldater i Afghanistan brøle ‘Til Valhall!’ på YouTube, viser det at bildene vi får servert av krigen i økende grad blir ‘diffuse’. Gjør nye medier en uredigert titt bak krigens kulisser mulig? Og hva betyr en slik utvikling for dagens medievitenskap?

Hallvard Moe (2009) hevder i et bidrag til Norsk medietidsskrift at ny digital teknologi byr på sentrale utfordringer for dagens medieforskning og at våre ambisjoner som medieforskere må være «å kartlegge, forstå, teoretisere og evaluere» (284) prosesser knyttet til slike nye teknologier. Jeg vil her konkretisere denne oppfordringen med hensyn til mediale fremstillinger av krig.

Tre publikasjoner har i det siste skapt debatt om Norges krigsdeltagelse i Afghanistan: den danske dokumentaren Armadillo, lekkasjen av hemmelige krigsdokumenter på nettstedet Wikileaks og opplastingen på YouTube av den korte videofilmen ‘Til Valhall’ om norske soldater i tjeneste. Alle disse har til felles at de utfordrer den offisielle retorikken omkring norske operasjoner i Afghanistan og at de tar i bruk nye medieteknologier for å produsere og spre sitt budskap. De ser også ut til å inngå i en global trend hva medial fremstilling av krig angår. Som blant annet Wikileaks’ publisering av Collateral Murder-videoen illustrerer, legger nye kommunikasjonsteknologier til dels sterkt press på legitimiteten bak myndigheters maktutøvelse. Vitner Wikileaks, ‘Til Valhall’-videoen eller Armadillo dermed om endringer i forholdet mellom krig, medier og offentlighet? Skaper nye medier nye plattformer for deltagelse og legger nye kontrollredskaper i hendene til en kritisk offentlighet? Åpner de nye arenaer for debatt? Og hvordan tilpasser etablerte samfunnsinstitusjoner seg slike nye trender og teknologier?

Illustrasjon 1. Collateral Murder Video: Wikileaks’ avsløringer av amerikanske soldaters overgrep i Irak spres gjennom sosiale medier. Materialet er fritt tilgjengelig på internett, og dette bildet er fra: http://tiny.cc/x5iez (01.04.2011).

Maktmedier og militainment

Siden den første krigen mot Irak i 1991 – som også så gjennombruddet av globale 24/7 nyhetskanaler som CNN – har det vært skrevet mye om makten myndigheter og militære institusjoner utøver over de tradisjonelle massemediene i vestlige demokratier. Ifølge forskere som bl.a. Baudrillard (1995), Virilio (2000), Der Derian (2001), Thussu og Freedman (2003) og Andersen (2006), bruker regjeringer og andre sentrale aktører sin mediemakt bevisst for å få frem et fordelaktig og legitimt bilde av egne krigsoperasjoner og for å demonisere, avhumanisere eller usynliggjøre motstanderne. Offentligheten blir et mål for ulike former for propaganda fra egne styresmakter som ofte blir gjennomført med åpen eller stilltiende aksept fra store medieselskap. Forskere har især rettet søkelyset mot de tette forgreiningene mellom myndigheter, militær og medie- og underholdningsbransjen som mange hevder står i fare for å undergrave sivilsamfunnet og demokratiske prosesser (Thussu og Freedman 2003; Jarecki 2005; Andersen 2006).

James Der Derian (2001) preger begrepet MIME-net – «military-industrial-media-entertainment network» – for å kaste lys over de organisatoriske kreftene bak det han anser som en pågående militarisering av amerikansk offentlighet. Han viser til president Eisenhowers advarsel fra 1961 om at sivilsamfunnet er i ferd med å bli korrumpert av et militært-industrielt kompleks som opererer utenfor demokratisk kontroll, og knytter dette opp mot dagens globale mediekonglomerater som skaper et nyhetsbilde og populærkulturelle uttrykk i samsvar med militære interesser (president Eisenhower’s avskjedstale er tilgjengelig her: http://tiny.cc/0jxz5 ;besøkt 01.04.2011). Ifølge Der Derian dominerer MIME-net i dag både representasjon og gjennomføring av krig. Når krig blir utført via fjernkontroll og den utøvde volden er virtualisert som i et dataspill, blir slagmarken redusert til ikke mer enn ytterligere en underholdningsarena, hevder han.

Også i forkant av angrepet mot Irak i 2003 ser den dominerende mediediskursen ut til å ha ofret kritisk debatt til fordel for en underholdende celebrering av høyteknologiske våpensystemer med sterke patriotiske undertoner. Anthony DiMaggio (2009) har vist hvordan de store amerikanske mediehus og TV-stasjonene ensidig lot seg påvirke av militære kilder, rådgivere og kommentatorer og hvordan sivilsamfunnets motdiskurser ble systematisk neglisjert og latterliggjort. Samtidig har Roger Stahl (2010) analysert hvordan en rekke patriotiske filmer, spill og TV-serier har skapt kulturell grobunn for en politisk retorikk som krevde militære løsninger mot i all hovedsak politiske trusler (Pötzsch 2011). Og selv om en unnskyldning fra mediehold for bl.a. manglende kildekritikk og ensidig fokus til slutt kom – for eksempel på lederplass i renommerte The New York Times (http://tiny.cc/hu2d6, besøkt 01.04.2011) – er det ikke redaktørene som stadig betaler prisen for sin egen unnfallenhet.

Norge ser ut til å være et ganske langt stykke unna slike tilstander. Likevel kan den dominerende mediediskursen omkring krigene i Afghanistan og Irak også her hjemme sies å være preget av en viss unnfallenhet og noe mangel på selvstendig undersøkende journalistikk, som blant andre Anders Sømme Hammer (2010), Rune Ottosen (2009) og Stig A. Nohrstedt og Rune Ottosen (2005) påviser. Viser slike eksempler at et tett samarbeid mellom myndigheter, et militært-industrielt kompleks og medie- og underholdningsbransjen har gått seirende ut av konkurransen med sivilsamfunnet og demokratiske institusjoner i vestlige land?

Det er i dag ubestridelig at forsvaret og myndigheter i USA som i andre land, Norge inkludert, utøver til dels betydelig innflytelse på medienes fremstilling av virkelige og fiktive kriger for å tjene sine egne interesser. Slike tilstander er imidlertid ikke nye. Krig og medier har tjent hverandre til alle tider. Det finnes knapt en eneste krig i historien hvor mediene i et land åpent har konfrontert sin egen regjering når det gjaldt krigføring (Andersen 2006). Som Michael Griffin (2010) nylig påpekte, har massemediene ikke engang under Vietnamkrigen vist seg å være spesielt kritiske overfor myndighetenes krigstiltak. Han hevder at de bildene som er blitt nærmest ikoniske for medienes angivelig kritiske rolle i konflikten, har fått denne statusen først i etterkant. I sin bredt anlagte studie om Vietnamkrigen i US-amerikanske medier argumenterer også Hallin (1986) i samme retning. Ifølge ham førte militære nederlag til en splittelse i president Johnsons regjering, mens store tapstall aktiverte krigsmotstanden i en ressurssterk middelklasse. Først under disse betingelsene kunne den noe mer kritiske mediedekningen i krigens sene faser oppstå, hevder han. Sett i et slikt lys fremstår dagens militainment som lite annet enn en teknologisk og institusjonell aktualisering av etablerte mediepraksiser. Ingenting nytt under solen, med andre ord?

Jo, noe er i ferd med å endre seg. Disse fundamentale endringene gjorde seg imidlertid ikke gjeldende etter 1961 eller ved inntoget av globale 24/7 nyhetskanaler og en multimedial oppblomstring av militainment etter 1991, men heller fra rundt 2004. Og de styrker ikke den tilsynelatende kontrollen som utøves over media, men er tvert imot i ferd med å undergrave den.

Mot en medial diffusering av krig

Andrew Hoskins og Ben O’Loughlin (2010) hevder at fremveksten av nye deltagerorienterte medieøkologier gjør det vanskelig for myndigheter og militære institusjoner å opprettholde kontroll over flyten av bilder og annen informasjon fra og om slagmarkene. Teknologiske nyvinninger som kamera på mobil, mobilt internett, fildelingstjenester, sosiale medier og en økende tetthet av globale nettverk og informasjonskanaler er i ferd med å utviske den rigide forskjellen mellom produsent og mottaker av mediert informasjon. De økte mulighetene til å ta opp og videreformidle materiale om krigføring ‘in realtime’ fra grasrota åpner opp for uforutsette mediehendelser, og kan dermed undergrave selv nøyaktig planlagte propagandaaktiviteter. Ifølge Hoskins og O’Loughlin formidler nye kommunikasjonsteknologier utydelige og motsetningsfulle bilder og historier fra og om slagmarken som ofte bryter med etablerte diskursive forståelsesrammer. De to forskerne innfører begrepet diffus krig («diffused war») for å forstå denne utviklingen og dens mulige konsekvenser.

En rekke andre forskere har argumentert i lignende retning. Christensen (2008) har for eksempel vist hvordan den nettbaserte videodelingstjenesten YouTube blir aktivt brukt av krigsmotstandere og soldater i USA for å få frem tidligere skjulte sider ved dagens kriger til en globalisert medieoffentlighet. Han konkluderer med at «in the war over public opinion, video-sharing sites […] have, it appears, begun to restructure the balance of story-telling power» (173). Ifølge Andén-Papadopoulos (2009) åpner slike online- tjenester muligheter for «global audiences to access the soldiers’ own images and stories directly» (921). I sin analyse av billedmateriale og kommentarer som ble gjort tilgjengelig via den nå stengte videodelingstjenesten NTFU.com hvor koalisjonsstyrker kunne bytte bilder fra krigen mot gratis tilgang til pornografisk materiale, argumenterer hun for at YouTube eller MySpace åpner «a new window on modern warfare that throws into sharp relief the ways in which mainstream media and governments cover the realities of war» (921). Det er verdt å sitere deler av hennes konklusjon verbatim:

these verbal and visual postings [on NTFU.com] reveal aspects of the war that are fundamentally taboo in the eyes of the US military and media elites. The soldiers portray modern warfare as a venture in excessive violence and blood. […] Contrary to prevalent myth of ‘our’ troops as civilized protectors of human lives and rights, the soldiers posting on NTFU appear as arrogant killers who take pride in defacing the opponent (934).

Hun avslutter med overbevisningen om at «the internet with open forums like NTFU.com can be seen as providing striking alternatives to military mainstream media hegemonies» (934).

Mens Christensens og Andén-Papadopoulos’ observasjoner har relevans for måten US-amerikanske soldater og krigsmotstandere bruker online videodelingstjenester på, er YouTube-snutter om norske soldater dominert av materiale som gir et stort sett positivt og ukontroversielt bilde av framferden i Afghanistan. Ingen filmer viser sivile eller andre ofre, og voldsutøvelsen er vanligvis redusert til bilder av geværløp som skyter inn i store åpne landskap. Spesielt oppsiktsvekkende er det musikalske akkompagnementet, som ofte fremstår som glorifiserende og heroisk. I tillegg er kommentarfeltene til videoene vanligvis fylt med gratulasjoner og oppfordringer av typen ‘gå og ta terroristene’.

I denne konteksten står ‘Til Valhall’-videoen i en særstilling siden den åpent viser en krigerkultur blant norske styrker i utenlandstjeneste som den norske offentligheten åpenbart ikke var kjent med fra før. Den korte filmen er blitt tatt opp med et lite digitalkamera og viser norske soldater på samling før de skal ut i felten.1 Den avhumaniserende betegnelsen av motstanderen som ‘bytte’ i kombinasjon med henvisning til norrøn krigskultur representert i kampropet ‘Til Valhall!’, kom som en overraskelse og virket støtende på mange, selv om den korte videoen egentlig ikke inneholdt noe spesielt avslørende. De norske soldatene fremstår som en aktiv kampstyrke som tyr til de samme retoriske og psykologiske midlene som andre militære styrker for å skape et fellesskap og motivere til kamp. De til dels sterke reaksjonene på videoen viser imidlertid med stor tydelighet hvor stor distansen har blitt mellom den militære hverdagen i Afghanistan og oppfattelsen av krigen i norsk offentlighet.

Illustrasjon 2. Til Valhall! Etablerte medier tar opp diffuse krigsbilder. Bildet er fritt tilgjengelig på internett. Denne versjonen er hentet fra Dagbladet. http://tiny.cc/oeuq6 (besøkt 01.04.2011).

Også Janus Metz’ dokumentarfilm Armadillo (2010) ga tilgang til et tilsynelatende uredigert bilde av soldatenes hverdag i Afghanistan. Selv om filmen viser danske styrker, ble en viss overføringsverdi til norske forhold tatt for gitt av de fleste kritikerne. Filmen gir et usminket bilde av soldatenes holdninger og adferd. Den viser en mangelfull forståelse av lokale forhold og avslører ‘community relations’ med afghanerne som tomme ritualer for å dekke over egen avmakt. Filmen kulminerer i en skuddveksling hvor en dansk tjenestemann blir hardt skadd mens en såret Taliban-soldat blir regelrett henrettet. Metz filmer også soldatenes debriefing etter hendelsen hvor en offisiell fremstilling av skyteepisoden blir etablert som på avgjørende områder bryter med det som ble vist på filmopptaket før. Filmsekvensen førte til at det danske forsvaret offisielt gransker hendelsen.

Metz fikk veldig fri adgang til den danske leiren og kunne filme nesten uhindret. Kameraføringen er ofte ustødig, og mange ganger virker kuttene som om de er fremtvunget av hendelsene på bakken heller enn av hensyn til dramaturgi. Denne teknikken gir sekvensene en følelse av direkthet og autentisitet. Likevel er Armadillo bevisst komponert. Den er blitt nøye redigert og f.eks. delvis underlagt med musikk som gir klare leseanvisninger til publikum. Hvor nær den virkelig kom inn på forholdene i leiren og hvor autentiske inntrykkene som formidles faktisk er, vil bare fremtidig forskning kunne gi svar på.

Også offentliggjøringen av hemmeligstemplete krigsdokumenter fra Afghanistan og Irak på nettstedet Wikileaks utover sommeren 2010, brakte krigens mangfoldige virkeligheter nærmere et norsk publikum. Avsløringene besto for det meste av korte rapporter og oppdateringer sendt fra soldater i felten til sine overordnete. De gir distanserte opplysninger om kamphandlinger, ofre, ulykker, mistenkelige hendelser eller lignende. Noen av disse dokumentene ble sendt av norske soldater, og innholdet brøt på sentrale områder med en etablert oppfatning av det militære nærværet i Afghanistan. For eksempel førte ‘avsløringene’ om at også norske styrker hadde vært involvert i regelmessige kamphandlinger og ved noen anledninger feilaktig tok livet av sivilister, til en del diskusjoner i etablerte norske medier som var raskt ute med å fange opp det fritt tilgjengelige lekkede materialet.

Slike eksempler viser at nye medieteknologier muliggjør et kritisk blikk på kriger og konflikter, siden de åpner for en granskning av tidligere skjulte realiteter på bakken. Soldater, sivile eller journalister kan i dag bruke digital teknologi for å ta opp hendelser rett på stedet, og kan mye lettere omgå sensur ved å publisere sitt materiale på nett eller ved å sende en sms eller mms til noen bekjente med ønske om rask sirkulering. Slik utfordres ikke bare hegemoniske fremstillinger av krig, men også andre former for maktmisbruk kan bli satt under lupen. Måten for eksempel Facebook eller Twitter ble tatt i bruk for å spre informasjon under opprørene i blant annet Tunisia, Egypt, Jemen eller Libya, viser tydelig det demokratiserende potensialet som ligger i slike nye kommunikasjonsteknologier.

Vian Bakir (2010) innfører begrepet sousveillance – undervåkning – for å forstå den potensielt subversive effekten av slik bruk av ny teknologi. Som kontrast mot begrepet overvåkning, refererer sousveillance til lett tilgjengelige kommunikasjonsteknologier som folk flest billig og enkelt kan ta i bruk for å dokumentere overgrep eller ulegitim maktbruk fra øvrighetenes side. Anna Reading (2011) viser for eksempel hvordan filmen om drapet på Neda Salehi Agha-Soltan under urolighetene i Iran ble først tatt opp med mobiltelefon og så spredt raskt og ukontrollerbart gjennom globale medienettverk via mms, YouTube og Facebook. Ifølge Hoskins og O’Loughlin (2010) er sirkuleringsmønstre av slikt digitalisert materiale – elektroniske dokumenter, videosnutter, bilder – gjennom nye deltagerorienterte medieøkologier vanskelig å forutse og nærmest umulig å styre.

Informasjon som er blitt formidlet gjennom brukerstyrt kommunikasjonsteknologi og sosiale medier, blir i økende grad tatt opp av tradisjonelle mediekanaler også. Ikke bare utfordrer nye medier slik etablerte institusjoner, men nye og gamle medier veves tettere og tettere sammen i globaliserte nettverk. Wikileaks la for eksempel opp til en bevisst strategi for å binde inn veletablerte medieaktører. De ga en rekke utvalgte pressehus som The Guardian, Der Spiegel og The New York Times eksklusiv tilgang til de lekkede dokumentene og fikk dermed nødvendige redaksjonelle ressurser og en økt politisk gjennomslagskraft. Denne strategien sikret antageligvis nettstedets overlevelse under de voldsomme angrepene rundt offentliggjøringen av hemmelige dokumenter fra USAs ambassader verden rundt høsten 2010.

Nye medier, offentlighet og politikk

I dag gjør nye kommunikasjonsteknologier det åpenbart vanskeligere for myndigheter å kontrollere, forvalte og styre bilder, erfaringer, erindringer og skildringer fra kriger, okkupasjoner og krigslignende operasjoner ovenfra. Et ganske monolittisk og propagandistisk farget bilde av krigen som en sanitær operasjon for de okkupertes beste, blir mer og mer utfordret av diffuse bilder og historier. Disse kan plutselig og uventet dukke opp og utvikle en ukontrollerbar egendynamikk i møte med de nye medieøkologienes forskjellige kanaler. Nye kommunikasjonsteknologier og sosiale medier kan på denne måten være til stor nytte for en demokratisk offentlighet.

Likevel må visse problemer ikke overses. Som for eksempel Pentagons stengning av NTFU.com, Wikileaks’ utestengning fra blant annet Amazon sine servere og sporing av regimekritikere via Facebook i Iran med all tydelighet illustrerer, har inntoget av sosiale medier og web 2.0-applikasjoner ikke redusert betydningen av spørsmål om eierskap og kontroll. Som Helen Wood (2009) advarer kan betegnelsen web 2.0 lett bli til en «commercial gloss» (170) som dekker over det faktum at de nye applikasjonene også er egnet å kontrollere og kommersialisere våre kommunikasjonsmuligheter: «MySpace is of course owned by Rupert Murdoch» (170), som hun uttrykker det. Også Evgeny Morozov (2011) advarer mot en ureflektert entusiasme angående internettets potensial for frigjøring. Han konstaterer blant annet at applikasjoner som Facebook og Twitter byr på nye muligheter for digital propaganda og kan brukes for å spore, overvåke eller sverte opposisjonelle. Samtidig peker han på at sosiale medier ofte bare skaper et skinn av politisk aktivisme og i virkelighet heller pasifiserer brukerne enn å motivere til handling ut over tastetrykket til støtte for en ny gruppe eller et opprop.

Også Barbara Gentikow (2008) etterspør hvor deltagende nye medier egentlig er, og viser til at «mange nettbrukere forholder seg sterkt som ‘publikum’ ved å bla eller zappe mellom et begrenset antall favorittsteder» (97). I et annet bidrag (Gentikow 2009) refererer hun til Jürgen Habermas’ skepsis overfor den politiske effekten av sosiale medier ved å minne på at mange nettfora bare konstituerer deloffentligheter, og dermed fragmenterer den offentlige debatten i stedet for å binde inn flere deltagere i den demokratiske prosessen. Den utstrakte anonymiteten blant nettbrukerne skaper også problemer. Den gir grobunn til uansvarlige og til dels grovt fornærmende meningsytringer som kan føre til en økt tabloidisering og radikalisering av politiske debatter.2

Uten å minske den politiske og kulturelle betydningen av nyvinninger innen kommunikasjonsteknologi, advarer også Tobias Olsson (2010) mot en «inflated discourse» (99) omkring det nye deltagerorienterte web 2.0. Med utgangspunkt i José van Dijks arbeid setter han frem tre sentrale problemer for en teoretisering av nye medieøkologier. For det første advarer han mot en stereotypisering av publikum som enten passive konsumenter av gamle medier eller «hyperactive, reflexive, co-producing users» av nye medier (101). For det andre anser også han det sentrale begrepet ‘deltagende’ som underteoretisert, og til sist viser han til viktigheten av å inkludere virksomheten av «platform providers» og andre organiserte interesser i analysen:

Can contemporary media ecology be understood as an ecology that offers unprecedented freedom for producing participators? Or should it rather be understood as an ecology in which various forms of user participation are in fact produced – or even manufactured – by organized interests? (102).

Slike betenkeligheter til tross: de tradisjonelle massemediene står i dag ikke lenger alene om å formidle krigens etter hvert ganske så mangfoldige og ubehøvlete ansikter til et globalt massepublikum. De blir utfordret og delvis undergravet av brukergenerert informasjon og dokumentasjon som spres gjennom nye kommunikasjonsteknologier og sosiale medier. Hva gjør så disse utviklingstrendene med måten kriger føres på? Hvordan tilpasser militæret seg de nye medieøkologienes særegne logikk?

Krigens mediatisering

Stig Hjarvard (2008) introduserer konseptet mediatisering for å forstå de individuelle og samfunnsmessige konsekvensene av medienes – inkludert de nye medienes – økte innflytelse i dagens samfunn. Han avgrenser begrepet mot både den videre og mer spekulative mediumteorien assosiert med tenkere som McLuhan eller Meyerowitz (109–110) og mot «postmoderne» teorier om simulasjon og hyperrealitet eksemplifisert av Baudrillards tenkning (110–111). Mediene har riktignok stor innflytelse, men er verken frelser eller forbannelse, hevder Hjarvard. Bare møysommelige empiriske studier kan gi noe konkret bilde av deres faktiske konsekvenser. Hjarvard vil hjelpe slike empiriske studier på vei ved å introdusere en terminologi som gjør det mulig å forstå det endrete forholdet mellom mediene og andre samfunnsinstitusjoner.

Hjarvard gir følgende definisjon av mediatisering: «By the mediatization of society, we understand the process whereby society to an increasing degree is submitted to, or becomes dependent on, the media and their logic» (113). Prosessen er ifølge ham karakterisert av medienes dualitet. I moderne, industrialiserte samfunn har mediene både oppnådd en stor grad av økonomisk, politisk og organisatorisk uavhengighet, og samtidig blitt integrert i nesten alle andre samfunnsinstitusjoner. Mediene råder i dag over ressurser andre samfunnsinstitusjoner er avhengige av. Derfor er flere og flere samfunnsområder nødt til å følge eller forholde seg til medienes logikk – en institusjonell og teknologisk modus operandi som avgjør hvem som får tilgang til medienes ressurser og hvordan denne tilgangen blir realisert. Mediene har blitt autonome: de fungerer i dag ikke lenger som redskaper de etablerte samfunnsinstitusjoner råder over og benytter seg av for å fremme sine særinteresser. Tvert om er det mediene som i økende grad bestemmer over funksjonaliteten og effektiviteten av konkurrerende samfunnsinstitusjoner.

For å gi et eksempel: mediatisering har innflytelse på måten militære institusjoner fører krig på. Tekniske nyvinninger har delvis forvandlet umedierte møter mellom fiendtlige soldater på slagmarken til videooverførte droneangrep via fjernkontroll. Samtidig var det nettopp det forventede mediefokuset på døde soldater som førte til et økende behov for slike ubemannede droner i første omgang. Droneangrep tilpasser slik måten krig føres på til forventningene og persepsjonsvanene av en mediesaturert offentlighet. Et interessant fokus for fremtidig forskning omkring mediatisering av krig hadde for eksempel vært å undersøke hvordan militæret tilpasser sine aktiviteter til tilstedeværelsen av filmskapere som Janus Metz. Spørsmålet hadde da ikke bare vært om filmen gir en korrekt fremstilling av virkeligheten på bakken, men i hvilken grad opptakssituasjonen er aktivt med på å skape eller forandre denne virkeligheten.

Begrepet mediatisering retter fokus mot sentrale endringsprosesser i vår tid hvor inntoget av nye teknologier stiller politikk og samfunn overfor betydelige utfordringer. Ved å kombinere innovativ teoridannelse med rigide empiriske og tekstkritiske analyser i et tverrfaglig perspektiv, kan medievitenskapen bidra til en bedre forståelse, kartlegging og evaluering av de effekter nye kommunikasjonsteknologier og medieøkologier kan ha på politikk og samfunn.

Sluttbetraktning

Nye kommunikasjonsteknologier og sosiale medier muliggjør et nytt og kritisk blikk på krig, inkludert de norske militære operasjoner i Afghanistan. Tilgangen til tidligere skjulte sider ved konflikten kan gi grunnlag for en bedre fundert debatt omkring politiske prioriteringer. Dette krever imidlertid at etablerte medier fanger opp det publiserte materialet på en ansvarsfull måte. Istedenfor en indignert fordømmelse av eller en rådvill hoderysting over norske/vestlige soldaters oppførsel og aktiviteter, trenger vi en nøktern granskning av de forholdene som fremprovoserer eller kanskje til og med fremtvinger rystende handlinger og utsagn.

Hva vil vi i Afghanistan? Er vi klar over den virkelige prisen denne krigen koster oss og afghanerne? Hva er de faktiske konsekvensene av det norske nærværet i landet? En tiltagende diffusering av krigen i det norske medielandskapet muliggjør nettopp slike spørsmål, og utfordrer dermed en dominerende diskurs som så langt har marginalisert kritiske stemmer med henvisning til en drømmeverden hvor vi ikke er i krig og hvor det eneste vi sender til Afghanistan er hjelpearbeidere i uniform. Et samspill av nye medier og etablerte mediekanaler kan slik få en viktig rolle i repolitiseringen av norsk utenrikspolitikk. Det må være en sentral oppgave for medievitenskapen å kritisk følge slike prosesser.

Referanser

Andén-Papadopoulos, Kari (2009): «Body Horror on the Internet: US Soldiers Recording the War in Iraq and Afghanistan» i Media, Culture and Society, årg. 31, nr. 6. S. 921–928.

Andersen, Robin (2006): A Century of Media. A Century of War. New York: Peter Lang Publishing.

Bakir, Vian (2010): Sousveillance, Media and Strategic Political Communication: Iraq, USA, UK. London/New York: Continuum.

Baudrillard, Jean (1995): The Gulf War Did Not Take Place. Sydney: Power Publications.

Christensen, Christian (2008): «Uploading Dissonance: YouTube and the US Occupation of Iraq» i Media, War and Conflict, årg. 1, nr. 2. S. 155–175.

Der Derian, James (2001): Virtuous War. Mapping the Military-Industrial-Media-Entertainment Network. Second Edition 2009. London/New York: Routledge.

DiMaggio, Anthony (2009): When Media Goes to War. Hegemonic Discourse, Public Opinion, and the Limits of Dissent. New York: Monthly Review Press.

Gentikow, Barbara 2008): «Mediepublikumet i en brytningstid: Revitaliseringer og transformasjoner» i Norsk medietidsskrift, årg. 15, nr. 2. S. 84–101.

Gentikow, Barbara (2009): «Habermas, medienes rolle for den offentlige meningsdannelse, og en fotnote om Internettet i fire versjoner» i Norsk medietidsskrift, årg. 16, nr. 1. S. 65–72.

Griffin, Michael (2010): «Media Images of War» i Media, War, and Conflict, årg. 3, nr. 1. S. 7–41.

Hallin, Daniel C. (1986): The ‘Uncensored War’: The Media and Vietnam. Berkeley: University of California Press.

Hammer, Anders Sømme (2010): Drømmekrigen. Hjerter og sinn i Afghanistan og Norge. Oslo: Aschehoug.

Hjarvard, Stig (2008): «The Mediatization of Society. A Theory of Media as Agents of Social and Cultural Change» i Nordicom Review, årg. 29, nr. 2. S. 105–134.

Hoskins, Andrew og Ben O’Loughlin (2010): War and Media. The Emergence of Diffused War. Cambridge: Polity Press.

Jarecki, Eugene (dir.) (2005): Why We Fight. DVD. London: Axiom Films.

Metz, Janus (dir.) (2010): Armadillo. DVD. København: Fridthjof Film.

Moe, Hallvard (2009): «Sentrale utfordringer for medieforskningen i dag» i Norsk medietidsskrift, årg. 16, nr. 3. S. 284–292.

Morozov, Evgeny (2011): The Net Delusion. How Not to Liberate the World. London: Allen Lane.

Nohrstedt, Stig A. & Rune Ottosen (red.) (2005): Global War – Local Views. Media Images of the Iraq War. Göteborg: Nordicom.

Olsson, Tobias (2010): «From the Ecology of Broadcasting to the Ecology of Participation» i Nordicom Review, årg. 31, Special Issue. S. 95–104.

Ottosen, Rune (2009): VG, Saddam og vi. Et kritisk blikk på nyhetsdekning av krig og konflikt. Oslo: IJ-forlaget.

Pötzsch, Holger (2011): «Borders, Barriers, and Grievable Lives: The Discursive Production of Self and Other in Film and Other Audio-Visual Media» i Nordicom Review, årg. 33, nr. 1.

Reading, Anna (2011, under utgivelse): «Globital Witnessing: Mobile Memories of Atrocity and Terror from London and Iran» i Katherina Hall og Katheryn Jones (red.): Constructions of Conflict: Transmitting Memories of the Past in European Historiography, Literature and Culture. Oxford: Peter Lang.

Stahl, Roger (2010): Militainment, Inc. War, Media, and Popular Culture. London/New York: Routledge.

Thussu, Daya Kishan og Des Freedman (red.) (2003): War and Media. London: Routledge.

Virilio, Paul (2000): Strategy of Deception. London: Verso.

Wood, Helen (2009): «My Media Studies 0.0» i Television & New Media, årg. 10, nr. 1. S. 169–172.