Over grensene?

Ekfrase, nr. 1 og 2

Universitetsforlaget, 2010

Journal of Scandinavian Cinema, nr. 1

Intellect, 2010

Denne anmeldelsen kommer til å handle om grenser. Når jeg takket ja til Norsk medietidsskrifts forespørsel om å anmelde to nye nordiske medietidsskrift, visste jeg ikke at tradisjoner og nasjoner skulle bli tema, selv om jeg visste at anmeldelsen delvis måtte handle om språk.

I 2010 fikk den humanistiske medievitenskapen i Norden to nye vitenskapelige tidsskrift, i seg selv en begivenhet. I tillegg er de ulike strategiene og tilnærmingene som er valgt interessante, både ut fra medievitenskapelige tendenser og den akademiske situasjonen tidsskriftene skriver seg inn i. Ekfrase har sitt utspring i miljøet rundt Asbjørn Grønstads senter Nomadikon ved Universitetet i Bergen og den internasjonale framveksten av «den nye disiplinen» tidsskriftet selv betegner som visuell kultur. Journal of Scandinavian Cinema er derimot resultat av et forskningsfelt med lang om enn spredt forskningstradisjon i Norden, den nordiske filmen, og er et samarbeid på tvers av landgrensene med sjefredaktører i Lund (Anders Marklund) og København (Casper Tybjerg). Mens Ekfrase er et norsk tidsskrift, på de skandinaviske språk, utgitt av Universitetsforlaget, er Journal of Scandinavian Cinema et internasjonalt tidsskrift, på engelsk, utgitt på Intellect. Tidsskriftenes ulike strategier kan derfor leses som forsøk på å bringe noe inn til Norden («etablere et heterogent fellesnordisk miljø rundt studiet av visuell kultur», Ekfrase nr. 1, s. 2) versus å bringe noe, den nordiske filmen, ut av Norden til et større forskerfellesskap. Begge tiltakene framstår som modige og beundringsverdige, men Ekfrases ønske om å gå mot mantraet om engelskspråklig publisering er særlig offensivt.

Det må sies at det å holde et tidsskrift om nordisk film i hånden gav en riktig god følelse, en følelse som ble forsterket av det profesjonelle utseendet og av første gjennomsyn av innholdet. Når tidsskriftet nå er lest, har det etterlatt seg inntrykket av et ferdig utviklet, interessant og solid tidsskrift. En av artiklene står ut som særlig interessant, i seg selv, og som en tematisering av hva det er for et tidsskrift som har som mål å «inspire a richer understanding and an ongoing exchange of ideas across national and disciplinary boundaries» (s. 3). I denne artikkelen diskuterer Thomas Elsaesser Aki Kaurismäki i lys av det han beskriver som «post-national societies» og et transnasjonalt europeisk landskap, og artikkelen er både en forbilledlig tekst og en tekst som går rett til kjernen av tidsskriftets tema: Gir det mening å snakke om skandinavisk film i dag? Hva er filmatisk og nasjonalt spesifikt i en verden uten grenser? For Elsaesser er svaret at den europeiske filmen, og med den for eksempel den finske, må nytenkes. Han tilbyr, inspirert av en rekke teoretiske tenkere (fra Bauman til Deleuze) tre kategorier av – eller tre betraktningsmåter på – europeisk film: Den europeiske filmen innehar en «double occupancy», med styrker og utfordringer som er et resultat av Europas etniske, kulturelle og språklige heterogenitet, resultatet av et kontinent av regioner, også filmatisk. For det andre må den europeiske filmen sees i lys av en «mutual interference», det vil si hvordan den europeiske filmen står i forhold til «den andre», eller selv er «den andre», ikke bare i forhold til Hollywood, men også til verdensfilmen. Og til sist, den europeiske filmen står på samme tid både innenfor og utenfor, eller som Kaurismäkis The Man Without a Past (Mannen uten minne) har evnen til å se det hele fra utsiden, uten selv å gå utenfor («from outside without stepping outside», s. 113). Selv om artikkelen kanskje ikke forløser alle perspektivene like godt, er det lenge mellom hver gang jeg leser en artikkel som har igangsatt så mange produktive ideer, og her særlig om filmatisk identitet. Den gav altså også en rekke perspektiver på hva artiklene i dette tidsskriftet kan handle om. Disse ble forsterket av at den danske von Trier-eksperten Peter Scheplern også gjør en lesning av den finske auteuren, men da opp mot nettopp Lars von Trier. I en grundig og informert lesning belyses særpreg hos og likheter mellom de to, men samtidig blir man sittende med spørsmålet om hvorfor det er relevant å sammenligne disse to? Har de to auteurene egentlig noe til felles fordi de er nordiske? (Eller er de heller sammenlignbare fordi de er europeiske, eller menn, eller jevngamle?)

Min største innvending mot tidsskriftet er forbundet med denne tematikken. Hvorfor heter tidsskriftet Journal of Scandinavian Cinema? Hva er skandinavisk film, eller hvor eller hva er dette Skandinavia? I den grad det gir mening å snakke om et Skandinavia, er det som en geografisk og språklig enhet, kanskje også som en kulturell enhet som består av Sverige, Norge og Danmark. Tidsskriftet omhandler både islandsk og finsk film, og dekker dermed det nordiske. (Morsomt nok beskriver Wikipedia forvekslingen mellom Norden og Skandinavia som et fenomen som ikke er uvanlig hos de som hører til utenfor regionen!) Ut over at Skandinavia er et mye vakrere navn enn Norden, har jeg ingen forklaring på dette valget av navn, som dog illustrerer hvor skjøre disse kulturelle grensene nå engang er.

Tidsskriftet må ellers sies å ha nådd målet om å nå ut over disse grensene, bidragsyterne er plassert i Danmark, Nederland, Island, USA, Sverige og Norge. En tekst er skrevet av nordiske arkivarer i samarbeid. Tematikken spenner fra de nevnte auteurene til dansken Benjamin Christensens karriere og identitet i stumfilmens Hollywood, via den islandske krimfortellingen Jar City til genrehybriditet og resepsjon av vampyrfortellingen La den rette komme inn i Thomas Alfredssons versjon, samt en rekke korttekster. Begge de to sistnevnte hovedartiklene belyser hvordan den nordiske filmen likner og skiller seg fra de filmatiske tradisjonene utenfor regionen. Bruken av kortere tekster er en morsom vri som gir bredde og høyner aktualiteten til tidsskriftet, ikke minst synes jeg presentasjonen av nye forskningsprosjekt var en god idé. Presentasjonen av Nasjonalbibliotekets prosjekt «Archive in Motion» var relevant ut fra redaksjonens interesse for arkivet og for filmhistorien, men ble enda mer aktuell når tidsskriftet kom ut nesten samtidig med positivt tilslag til prosjektet i det norske Forskningsrådet. Med sitt fokus på digitalt materiale er dette den teksten som klarest adresserer at også film, som medium og forskningsfelt, er i bevegelse. Det er også den teksten som uten videre, og like gjerne, kunne stått i Ekfrase, for ellers er filmtidsskriftet påfallende filmvitenskapelig tradisjonelt. Og særlig dersom vi skal tro Ekfrase-redaktørenes hypotese om at «den digitale transformasjonen av kultur og kommunikasjons-teknologien generelt og det estetiske feltet spesielt» vil ha konsekvenser for «de tradisjonelle fagdisiplinene» (s. 31).

Særlig sett opp mot Journal of Scandinavia Cinema-redaktørenes beskjedne introduksjon framstår Ekfrases første nummer som en programerklæring, både med høye teoretiske og meta-teoretiske ambisjoner, og med vinklingen: «Hva er visuell kultur?». Temaet belyses gjennom en spørreundersøkelse (eller som det heter, en smule akademia-snobbete; en «questionnaire») blant forskere på feltet, samt gjennom to lengre intervjuer med sentrale premissleverandører på feltet; Mieke Bal og James Elkins. I begge sammenhengene er spørsmålsstillerne redaktørene selv, og Asbjørn Grønstad og Øyvind Vågnes setter slik et tydelig preg på det første nummeret ved å være så aktivt til stede selv. Førstenummerets preg av å være et programnummer styrkes av at den første artikkelen, skrevet av Cecilia Lindhé, er en gjennomgang av ekfrasebegrepets bruk og definisjoner og et argument for relevansen av begrepet i møte med det digitales materialitet. Intervjuet med Elkins inneholder dessuten argumentasjon for å gjøre studier av visuell kultur «vanskeligere», det vil si mer teoretisk og spesialisert. Både Elkins og Bal gjør seg til talspersoner for inter-disiplinaritet og et fokus på begreper, begge deler perspektiver adaptert av tidsskriftet. I det hele tatt synes jeg intervjuene fungerer svært godt, i begge numrene, både som introduksjoner til intervjuobjektenes egne arbeider (i nummer 2 fotokunstneren Eivind Lentz og en av foregangskvinnene innenfor visuell kultur, Michael Ann Holly), og til mer allmenne perspektiver. Noe man bare oppnår når intervjuerne kan materialet godt. Jeg liker også de gode, informative og leseverdige anmeldelsene, og jeg liker tidsskrift som holder seg med slike, som Aud Sissel Hoels anmeldelse av James Elkins’ What Photography Is og Peter Forrás’ anmeldelse av Steven Shaviros Without Criteria – Kant, Whitehead, Deleuze and Aesthetics. Slike redaksjonelle valg kan imidlertid bare forsvares hvis anmeldelsene og intervjuene holder samme faglige nivå, for kostnaden er at det kun er plass til to eller tre fagartikler per nummer, og det føles litt for tynt. For filmtidsskriftet er kanskje antallet bokutgivelser om skandinavisk eller nordisk film så lavt at det ikke forsvarer faste bokmeldinger.

Hva er så visuell kultur? Om vi skal dømme etter de fem fagartiklene Ekfrase så langt har publisert, er det vanskelig å definere. I tillegg til den nevnte artikkelen om ekfrase spenner de fem artiklene tematisk fra videokunst og «aktivistisk» dokumentarfilm via tyske krigsbunkere på Vest-Jylland til en filosofisk diskusjon av bildets hermeneutikk. Teoretisk baserer artiklene seg på fenomenologiske perspektiv på erindring, Hans-Georg Gadamers hermeneutikk, performanceteori og gjengangere som Walter Benjamin, Clement Greenberg, Bolter og Grusin, for å nevne noe. Den artikkelen som kanskje kommer nærmest de høye teoretiske ambisjonene for tidsskriftet, er trolig filosofen Ståle Finkes teoretisering over det bildemessige og bildets tekstlighet i lys av Gadamers filosofi. Den mest overraskende, men svært stimulerende artikkelen er Mette Haakonsens artikkel om krigslevninger og erindring. Dette spennet er på samme tid Ekfrases styrke og utfordring. Det er spennende fordi man ikke helt vet hva man finner, men man kan finne stoff som er ukjent og fremmed og derfor blir litt ugjennomtrengelig, eller stoff som er kjent og gjennomgått tidligere og derfor lite overraskende. For meg som filmviter var filosofens tekst krevende, mens dokumentarfilmartikkelen føltes litt for lett.

Som Mette Sandbye poengterer i spørreundersøkelsen er det vanskelig å utskille visuell kultur som noe som kun innbefatter det visuelle, og som et tidsskrift som omhandler det visuelle er Ekfrases førstenummer påfallende bildefattig, med kun to «illustrasjoner» i Bodil Marie Thomsens tekst om performativitet. Og jeg vet ikke en gang om jeg vil forsøke å beskrive Ekfrases forside av den første utgaven, så trist synes jeg den er. Til sammenligning gjør fargebildene i Journal of Scandinavian Cinema meg motsvarende glad. Om bare alle forlag kunne gjøre slike prioriteringer(!), i alle fall for publikasjoner på disse feltene. Andrenummeret til Ekfrase retter heldigvis opp førstesideinntrykket, og har en annen og bedre bildebruk.

Ekfrase har to redaktører, Journal of Scandinavian Cinema har fem (!), alle er menn. Heldigvis er kvinneandelen blant bidragsyterne langt mindre illevarslende. I sum har disse redaktørene gjort et arbeid som gjør at vi har lov å ha forventninger til fortsettelsen. Forskjellene mellom tidsskriftene gjør at jeg tror det er plass til begge innenfor Nordens grenser. Med sin litt faktatunge tilnærming holder Journal of Scandinavian Cinema seg traust innenfor filmvitenskapens disiplin, men bør ha gode muligheter for å krysse landegrenser. Ekfrase krysser allerede grensene mellom disipliner og fagtradisjoner, men har nok en utfordring i å finne nok vanskelige og spesialiserte artikler innenfor det nordiske språkområdet. Da jeg begynte på vurderingen av disse to nye nordiske tidsskriftene, tenkte jeg at perspektivet «mutual interference» ville kunne anvendes som et fint sluttpoeng for å enten å belyse hvordan de to tidsskriftene kunne risikere å konkurrere om materiale og forfattere, eller motsatt: styrke eller belyse hverandre. Imidlertid er det mest slående hvor forskjellige de er, hvordan de så tydelig tilhører hvert sitt fag, og konklusjonen er derfor at de neppe vil krysse hverandres grenser.