Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Norsk oljejournalistikk – Statoils utenlandsvirksomhet som transnasjonalt nyhetsbeite

Berit E. Baumberger, master i journalistikk fra UiO

E-post: berit.baumberger@gmail.com

Tore Slaatta, professor

Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved UiO

E-post: tore.slaatta@media.uio.no

The privatization and registration of Statoil on an international stock exchange has placed the Norwegian oil company firmly within the global economy. In this article, we therefore seek to analyse how this represents a challenge to Norwegian journalists and affects the ability of the press to monitor business practice. How is the transnational news beat organized around Statoil structured? And how does the Norwegian press cover Statoil’s business abroad? Our analysis focuses on three arenas where negotiations are taking place: the physical, the social and the cultural. The study is based on interviews with sources and journalists and a content analysis of press coverage.

Keywords:International business journalism,Source-journalist -relationship,Economic vs. journalistic power,Multinational Corporation

Med Statoils delprivatisering, internasjonale børsnotering og økende internasjonale virksomhet stilles den journalistiske makt i Norge overfor nye utfordringer. Artikkelen analyserer hvordan nyhetsbeitet rundt Statoils utenlandsengasjement er strukturert på tre arenaer: den fysiske, sosiale og kulturelle. Artikkelen viser også hvordan dekningen varierer mellom ulike medier. Analysene baseres på intervjuer med sentrale journalister og kilder i norsk oljejournalistikk samt en innholds- og kildeanalyse. På et overordnet nivå kommenterer vi hypotesen om at internasjonaliseringen av økonomisk makt kan svekke journalistikkens evner til å kontrollere og overvåke.

Introduksjon: Økonomisk og journalistisk makt

Journalistikken har alltid stått i en spesiell posisjon som formidler mellom det internasjonale og det nasjonale, og spiller dermed en nøkkelrolle i våre demokratiers liv (Lippmann 1922; Cohen 1967). Tradisjonelt var særlig utenrikspolitikken en journalistisk utfordring fordi avstanden mellom hendelser og det lesende publikum gjorde journalistene mer avhengige av nære kilder. Utenrikskorrespondentenes uavhengighet og kompetanse har vært spesielt diskutert og analysert (Galtung og Ruge 1965; Ottosen 1994). I konsensuspregete samfunn var det sannsynlig at journalistikken over tid risikerte å komme «for nær» den dominerende politiske elites interesser og virkelighetsforståelser, slik at den kritiske distansen som den uavhengige journalistikken livnærte seg av, gikk tapt (Hallin 1994). Tilsvarende problemstillinger har også vært belyst i forbindelse med den ekspanderende internasjonale kapitalismen. Når internasjonaliserte selskaper veier tungt innenfor den nasjonaløkonomiske horisont, vil statlige og private interesser lett sammenfalle. I dagens nettverks- og informasjonsbaserte kapitalisme er den politiske kontrollen med økonomiske transaksjoner blitt en spesiell utfordring for overnasjonale politiske institusjoner (Giddens og Hutton 2000; Castells 1996). Innenfor internasjonal medieforskning argumenterte Herbert Schiller tidlig for at de multinasjonale selskapene som vokste frem etter oppkjøpsbølgene på 1980-tallet, hadde spesielt diversifiserte virksomheter og sammensatte selskapsstrukturer. Schiller mente det spesielt ville gå ut over tilgang til informasjon fordi den økonomiske makten ville bli vanskeligere å beskrive, fortolke og kritisere (Schiller 1986). Både journalister og lovgivere satt fast i nasjonalstatens politiske og kulturelle rammer, mens den økonomiske makten ble stadig mer fleksibel, dynamisk og i stand til å omgå («bypass») de nasjonalstatlig organiserte offentligheter og juridiske kompetanser (Slaatta 2001: 139). Internasjonalt og mellomstatlig samarbeid har derfor lenge hatt som siktemål å bringe politiske institusjoners innsyn og kompetanser på høyde med de økonomiske (Held 1995; Sassen 1996; Castells og Cardoso 2006).

I Norge er Statoil og det petroleumsindustrielle kompleks for tiden det som i størst grad representerer en transnasjonal demokratisk utfordring mellom det økonomiske, det juridiske og det politiske. Vi vil i denne artikkelen derfor analysere den norske pressedekningen av Statoils utenlandsvirksomhet og det tilhørende transnasjonale, oljeindustrielle «nyhetsbeitet» spesielt.1 Først i denne artikkelen gir vi et kort tilbakeblikk på internasjonaliseringen av Statoil. I andre del av artikkelen analyserer vi nyhetsbeitet rundt Statoils utenlandsengasjement på tre arenaer: en fysisk, en sosial og en kulturell (Ericson et al. 1989). Analysen baserer seg på kvalitative intervju med sentrale oljereportere og representanter for industrien. Her vil vi forsøke å beskrive hvordan nyhetsbeitet er strukturert, og hvordan dette påvirker forholdet mellom journalistisk makt og kildemakt. I tredje del presenteres en kvantitativ analyse av seks norske dagsavisers dekning av Statoils aktiviteter utenfor Norges grenser i løpet av 2007. Gjennom en innholdsanalyse av totalt 568 artikler analyserer vi hvilke saker som dekkes i ulike medier. Vi ser også på hvilke kilder som slipper til. Viktige bidrag til analysen kommer også fra forskningsprosjektet «Til rikdom og besvær: Petroleumsindustriens nye omdømmeproblematikk», som ble finansiert av Norges forskningsråd og ledet av professor Tore Slaatta.2

Med Herbert Schiller som et hederlig unntak har medieforskning konsentrert seg mest om den politiske journalistikken, mens den økonomiske journalistikkens nyhetsbeiter og logikker er blitt neglisjert (Slaatta 2007). Det er fortsatt slik, til tross for at den økonomiske journalistikken i flere år har vært et satsingsområde for redaksjoner, også i Norden (Slaatta 2003; Kjær og Slaatta 2007). Det er en internasjonal trend: Økonomisk journalistikk har hatt et stort oppsving siden 1960-tallet (Parsons 1989), og måten økonomiske nyheter spres på i dag, er betydelig forandret og forbedret (Doyle 2006; Davies 2000; Palmer et al. 1998). Denne utviklingen i den økonomiske journalistikken, samt den økende globaliseringen av økonomien, gjør at maktforholdene, rutinene og relasjonene på de økonomiske nyhetsbeitene blir viktigere å studere. Denne artikkelen er ment som et bidrag.

1. Statoils utenlandsengasjement

Statoil og den norske oljeindustrien begynner å se slutten på «oljeeventyret» i Norge. Produksjonen flater ut, og man forventer få nye, store funn på norsk sokkel. Det er også partipolitisk splid og lokal motstand mot å åpne nye områder for leting og utvinning, som i Lofoten og Vesterålen. Løsningen og ambisjonen for Statoil og den norske petroleumsindustrien har derfor i lengre tid vært å ekspandere utenlands. Internasjonaliseringen av Statoil har skjedd gradvis. Samarbeidet med BP i Afrika på 90-tallet la grunnlaget, og overtakelsen av Saga i 1999 og delprivatiseringen i 2001 var viktige steg på veien (Johnsen 2008: 322; Ryggvik 2009: 195). Sammenslåingen mellom Statoil og Hydro i 2007 er blant de siste grepene for å stimulere internasjonal vekst (Noreng 2007). Statoil er nå representert i rundt 40 land, og ønsker å vokse ytterligere internasjonalt (StatoilHydro 2007: 27). Virksomheten på norsk sokkel er fremdeles mest omfattende, og flere har stilt spørsmål ved hvor vellykket internasjonaliseringen har vært, men i likhet med norske aktører som Aker Solutions, DNO International og PGS retter man seg stadig mot utlandet. Nesten hele den norske petroleumsklyngen har i dag store ambisjoner om internasjonalisering (Konkraft 2008: 5). De største petroleumsreservene finnes i land preget av korrupsjon, ustabilitet, fattigdom og lav grad av politisk frihet (Jorde 2006). Statoil og andre norske aktører er i dag i land som Iran, Nigeria, Angola, Libya og Aserbajdsjan. Statoil er delprivatisert, men staten eier fortsatt 67 prosent (Statoil 2010). Privatiseringen og den økende internasjonaliseringen har endret informasjonsrutinene i organisasjonen (Abrahamsen 2004), og brakt Statoil tydeligere inn i et internasjonalt, økonomisk nyhetsbeite, som analyseres i det følgende.

2. Nyhetsbeitet og samspillet mellom kilder og journalister

I vår analyse, i våre begreper og metodiske tilnærming, er vi spesielt inspirert av Negotiating Control fra 1989 (Ericson et al.). Her ses journalistikk som en form for kunnskapsproduksjon som er spesielt omstridt og maktpolitisk betonet. Det står kamp om virkelighetsforståelser, og kilder har sterke interesser knyttet til å ville påvirke konstruksjonen av nyheter. Det oppstår derfor forhandlinger («negotiations») om kontroll over tolkninger av fakta, utsagn, kunnskap, hendelser, modeller og teorier. Boken er en klassiker innenfor det som kan kalles en kulturalistisk eller institusjonell tilnærming til nyhetsproduksjon (McNair 1998), og forsøker å kombinere innsikter fra den politisk-økonomiske analysens vektlegging av strukturer og maktforhold med et mer dynamisk og ikke-deterministisk perspektiv på samhandling og symbolsk interaksjonisme. Betydningen av ulike aktørrelasjoner mellom kilder og journalister studeres innenfor materielle og sosiokulturelle kontekster, og kildene spiller en jevnbyrdig rolle med journalistene (Schlesinger 1990; Eide 1992; Sigal 1986; Allern 1997; Manoff og Schudson 1986). Samspillet mellom kilder og journalister kan studeres innenfor tre arenaer: den fysiske, den sosiale og den kulturelle (Ericson et al. 1989: 26).

Den fysiske arenaen er de konkrete møteplassene der journalisten samler informasjon, f.eks. i dokumenter, i direkte møte med kilder, over internett eller telefon. Forhandlingen handler ofte om hvem, hva og hvilke steder som er tilgjengelige for pressen til hvilken tid og på hvilke premisser (informasjonshindre og -subsidier). Her hører journalisters rett til innsyn i dokumenter og regulering av åpenhet inn. Innsyn kan forhandles og byttes, og informasjon kan lekkes eller plantes. I dette spillet kan fortrolighet oppstå, og det bringer oss over i den sosiale arenaen, som omhandler nettverk og relasjoner mellom kilder og journalister. Utdanning og kunnskap er to faktorer som ofte deles av kilder og journalister på det økonomiske feltet, og det skaper mulighet for et sosialt fellesskap som en privilegert elite i samfunnet. Interessefellesskap og vennskapsbånd kan også komme til syne når journalister går over til jobber i informasjonsbransjen. Den kulturelle arenaen overlapper og finnes i forlengelsen av den sosiale. Spørsmålet her er i hvilken grad journalister og kilder deler oppfatninger av nyhetsverdier eller andre verdier i den dominerende kulturen (Ericson et al. 1989: 26). Kilder som deler journalistens verdier, får lettere aksept for sitt syn på hva en nyhet er. Omvendt blir journalister gjerne oppfattet som gode og dårlige etter som de deler kildenes syn. Det kan føre til reproduksjon av virkelighetsbilder: Det er lettere å akseptere andres tolkningsrammer når de passer overens med egne (Entman 1993: 53). Siden man som regel har mer direkte kjennskap til virksomheter i eget land, kan man komme til å overta bestemte måter å se virkeligheten på (Hallin 1994; Entman 2004; Reese et al. 2003; Ihlen 2007: 99).

Vi baserer vår analyse av det transnasjonale nyhetsbeitet på intervjuer med syv nøkkelpersoner fra pressen og oljebransjen. Vi har intervjuet fire oljereportere fra DN, Aftenposten, Nordlys og Stavanger Aftenblad.3 De har skrevet en stor andel av stoffet som analyseres i neste del av denne artikkelen. I tillegg er Statoils informasjonssjef for internasjonal undersøkelse og produksjon, administrerende direktør i Intsok4 og redaktør i Norwatch5 intervjuet. De fem førstnevnte er hovedinformanter, de to sistnevnte er med for å gi alternative beskrivelser av nyhetsproduksjonen. Også diverse studier gjennomført i forbindelse med «Til rikdom og besvær» trekkes inn i analysen.

Tabell 1. Oversikt over informantenes stilling og bakgrunn
Stilling (da de ble -intervjuet)Bakgrunn
Jostein Løvås Fast oljereporter i DN Ansatt i DN i ca. seks år, de siste årene i Stavanger. Har tidligere jobbet i Finansavisen og i studenttidsskrift. Utdannelse: Journalisthøgskolen og sosialøkonomi.
Ulf -Rosenberg Fast oljereporter i Stavanger Aftenblad Fast i Stavanger Aftenblad siden 1985. Fast oljereporter siden 2000. I 2010 gikk han over til jobb som kommunikasjonssjef i olje- og gasselskapet GDF Suez E&P Norge. Utdannet innen musikk.
Yngve -Hellestøl Tidligere oljereporter i Aftenposten I Aftenposten siden 1988, jobbet med olje og internasjonal økonomi på slutten av 90-tallet. Fra 2005 til 2008 var han fast oljereporter. Har tidligere jobbet i Økonomisk Rapport. Utdannet siviløkonom.
Geir -Seljeseth Journalist i Nordlys, skriver nå fra MoskvaHar vært 11 år i Nordlys, tidligere tilknyttet Bladet Tromsø og frilans. Bor i Moskva, skriver blant annet for E24, Nordlys og Aftenposten.
Kjersti Tvedt -Morstøl Informasjonssjef, internasjonal undersøkelse og produksjon, StatoilHar vært i Statoil i fem år. Før det var hun journalist i dn.no, Aftenposten og Dagbladet. Utdannet journalist fra Høgskolen i Oslo.
Gulbrand Wangen Adm. dir. i Intsok og medlem av Toppleder-forumI Intsok siden 1997. Tidligere i Det Norske Veritas, Miljøverndepartementet, Norad og NTNU. Er hovedkontakt mot Statoil, skal bidra til at Statoil profileres internasjonalt. Utdannelse: Ingeniør.
Pia -Gaarder Redaktør for norwatch.noI Norwatch siden 2002. Tidligere frilanskorrespondent i Italia, først for DN, så blant annet Dagsavisen og NTB. Utdannelse: Magister i filosofi.

Den fysiske arena

Det nasjonale oljebeitet oppsto på 70-tallet i stavangerregionen. Selskaper som ConocoPhilips og BP, norske myndigheter generelt, og det helstatlige Statoil og Olje- og energidepartementet spesielt, ble sentrale kilder. Nyhetsbeitet forble delt mellom Oslo og Stavanger, og Stavanger Aftenblad vokste frem gjennom sin brede dekning av den regionale oljeindustrien. Med økende internasjonalisering ble beitet diversifisert og spredt. Sentrale personer i Statoil har fremdeles base i Oslo eller Stavanger, men stadig flere utlandskontor opprettes. Også andre viktige kilder, som lokale fagforeningsledere, lokalpolitikere, bedriftsledere og vanlige arbeidere, er plassert der Statoil har engasjement, altså i rundt 40 land. Dette er med på å endre hvordan selskapet dekkes. Journalist Yngve Hellestøl i Aftenposten mener det «blir vanskeligere å følge tett og systematisk hvordan selskapet opererer i det aktuelle landet. Det er simpelthen lenger unna. Man har ikke samme grad av nærkontakt med alle typer kilder [...].» Statoil i Norge fungerer som en portvakt. Selskapet har 30 000 ansatte over hele verden, og i avdelingen for konsernkommunikasjon i Norge er det ca. 70 årsverk. Selskapet ønsker at all kommunikasjon utad skal gå via selskapets fem pressekontakter. Landsjefene ved utenlandskontorene får også snakke direkte med pressen, men andre fag- og lederkilder skjermes i stor grad. Journalist Jostein Løvås i DN har svært hyppig kontakt med informasjonsavdelingen, og forteller om «reprimande og kjeft»:

De er proffe, og det er et stort apparat. De vil sluse alt gjennom informasjonsavdelingen, og de gir reprimande eller kjeft dersom du prøver å gå utenom eller tar kontakt med folk direkte nedover i systemet. De bedyrer på den ene siden at de er der for å hjelpe journalister, men det er ingen som helt tror på at det er sånn, de er jo en disiplinerende faktor (Løvås).

Børsnoteringen i 2001 er en annen faktor som har påvirket den fysiske arena. For det første bidro den til mer åpenhet på grunn av regler for opplysningsplikt (Slaatta 2001: 142). Journalist Løvås mener børsnoteringen har ført til mer åpenhet også om «ubehagelige» saker. Men den bidrar imidlertid også til mindre åpenhet, blant annet fordi det blir vanskeligere å be om innsyn med hjemmel i offentlighetsloven. Statoil er mer entydig en næringslivsaktør og kan begrunne hemmeligstempling med børssensitivitet. Det kan føre til unødvendig hemmelighold, mener Pia Gaarder, som hevder Statoil og andre oljeselskaper har en «kultur for at ting ikke skal offentliggjøres». Statoil deltar imidlertid i det globale initiativet «Publish what you pay», som innebærer endringer i årsrapporter og regnskap, noe som i teorien skal føre til økt åpenhet rundt pengestrømmene internasjonalt.

Også redaksjonens økonomiske ressurser avgjør om saker kan utvikles eller ikke:

[M]ed en gang det blir internasjonalt, blir det dyrt. Og i en situasjon der norske medier sparer på alle bauger og kanter, det er nedgang i opplaget i papiravisene, og vi er i en ekstrem omstillingsfase som vi har vært de siste fire–fem årene, så vil det også slå ut på de mulighetene man har (Seljeseth).

Utenlandsturene som de fire journalistinformantene har vært på, er ofte organiserte, enten av norske politikere eller av Statoil selv.6 Statoil betaler ikke utenlandsreiser for norske journalister.7 Journalistinformantene mener slike «ministerturer» kan være bra, blant annet for å opparbeide seg kildenettverk. Men journalistene ser også problematiske sider; journalist Hellestøl påpeker at man blir «litt bundet av opplegget». Det legges angivelig heller ikke til rette for turer til de mest interessante stedene:

Det er en generell utfordring at når StatoilHydro er så store som de er, så blir ressursene våre til å fotfølge dem begrenset. StatoilHydro har heller ikke akkurat lagt til rette for eksempel for at norske journalister skal få se South Pars i Iran, hvor StatoilHydro hadde en viktig rolle i utbyggingen (Rosenberg).

Også Tyvand (2006) er innom dette temaet. Han finner at oljeselskaper i Norge, for å unngå negativ medieomtale, blant annet nekter journalister med en kritisk agenda adgang til sine installasjoner (Tyvand 2006: 91). Den dårlige tilgjengeligheten utnyttes strategisk av selskapene, og dette gjelder trolig også for utenlandsinstallasjoner, slik Rosenberg antyder i sitatet ovenfor. Organiserte utenlandsturer kan regnes som en type informasjonssubsidie (Allern 1997), selv om redaksjonene betaler reisen. Ved å invitere pressen til steder Statoil ønsker oppmerksomhet (Angola, Brasil etc.), kan man holde fokus unna andre steder. En norsk politiker med på turen kan dessuten bidra til en positiv vinkling på koblingen mellom Statoil og de anerkjente, nasjonale interessene. Bilde av ministre på tur gjør det også lettere å selge inn saken hjemme, ifølge en av journalistinformantene.

Mens man i Norge kan be om innsyn for eksempel hos Petroleumstilsynet og Oljedirektoratet, preges mange av Statoils vertsland av mindre innsyn, færre kontrollorganer og dårligere regelverk for HMS:

Ofte er det slik at jo lenger unna Norge du kommer, desto dårligere fungerer kontrollmyndighetene som skal granske det som skjer i oljebransjen. [...] Derfor kommer man inn i en gråsone, inn i et mørke, hvor informasjonen rett og slett ikke kommer ut (Gaarder).

Rosenberg mener dette vanskeliggjør arbeidet med å finne alternative stemmer i utlandet. I tillegg kommer praktiske problemer, som tilgang til visum. Løvås fikk ikke visum da han skrev om Libya-saken, og også journalist Simen Sætre møtte liknende problemer da han skrev Petromania (2009), som blant annet omhandler hvor lukkede en del av Statoils vertsland er.

Journalisters egen kunnskap virker også inn på den fysiske arena. Journalistinformantene mener det blir mindre kontinuitet i utenlandsdekningen sammenliknet med dekningen av norsk sokkel. Dekningen blir «mer overordnet og mindre systematisk» fordi det er vanskelig å ha god kunnskap om en omfattende virksomhet og mange ulike land og lokalsamfunn. Manglende kunnskap setter journalisten i en svak posisjon i møte med Statoil, særlig i komplekse og følsomme saker, og kilden får mer makt i dragkamp (jf. Allern 1997).

Nyhetsbeitet er også virtuelt. Flere av informantene bruker automatiske søkeord på internasjonale aviser og blogger, og slik kan internasjonaliseringen øke informasjonstilgangen. Seljeseth bruker Facebook, e-post og nyhetsgrupper for å holde kontakt med internasjonale kolleger. Jostein Løvås bruker internasjonale nettmedier som Bloomberg, Reuters og Financial Times, og sier han ofte finner mer relevant stoff om Statoil der enn i norske medier. Også Tvedt Morstøl mener internasjonale nyhetsbyråer følger deres utenlandsengasjement tettere enn norske. På Statoils nettsider ligger bilder og multimediestoff fra Statoils ofte vanskelig tilgjengelige installasjoner i utlandet. Gratis bilder kan være ressursbesparende, men samtidig kan det gjøre pressen mer avhengig av Statoil.

Den sosiale arena

Den sosiale arenaen handler om hvordan sosiale aspekter kan strukturere den journalistiske praksis, og hvilke relasjoner kilde og journalist har når de forhandler om kontroll. Tyvand (2006) argumenterer for at forhandlingsrelasjoner er den dominerende relasjonsformen mellom petroleumsbransjen og norske medier. Nære og gode relasjoner til journalister er både et mål og et middel for norske oljeselskaper, viser hans analyse (Tyvand 2006: 88). En del faste arrangementer er gode nyhetsbeiter. I tillegg til kvartalsarrangementer trekkes ONS (konferanse i Stavanger) og oljekonferansen i Houston frem som gode steder å bygge nettverk. Løvås forteller dessuten om seminarer for utvalgte oljejournalister. Han mener Statoil gir tilgang på ekspertise for å forsøke «å ta ned eksplosive ting». I august 2008 ble Løvås invitert på seminar om oljesand med landsjefen i Canada og en lobbyist:

Bare utvalgte journalister var invitert, mens for eksempel Natur og Ungdom ikke fikk komme. Det var ikke annonsert noe sted, det var enkelte journalister som ble ringt opp. […] De prøver av og til med slike infomøter, men de oppfatter jeg egentlig som veldig ryddige. Jeg tror ikke StatoilHydro har så veldig mange illusjoner om at de skal klare plutselig å få norsk presse til å bli en heiagjeng for internasjonaliseringen. Jeg tror ikke det. Men det er klart at når de fremstiller fakta, så underselges selvsagt de negative aspektene, men det er jo helt naturlig. De kaller det en «business update», og gir inntrykk av at det ikke ligger noen nyheter i det. De tar ned eksplosive ting på denne måten (Løvås).

Det foregår forhandlinger om kontroll og definisjonsmakt her. Å fly inn Statoils eksperter fra utlandet og gjøre dem tilgjengelige i Norge, kan være positivt for journalisten: Han knytter kontakter, møter folk personlig og får kunnskap uten store kostnader. Men møtene iscenesettes samtidig på næringens premisser, og her blir reporterens mangel på tid og ressurser «utnyttet». Ved å tilby infosubsidier på enkelte felt, unngår man lettere graving på mer ømfintlige områder (Allern 1997). Å gi inntrykk av eksklusivitet for noen journalister er også en måte å bruke sosiale aspekter strategisk. Tvedt Morstøl i Statoil sier hva hun mener er tanken bak:

Vi vil rett og slett gjøre våre folk tilgjengelige for pressen. Vi inviterer bredt fra de fleste redaksjonene, både nett, tv, radio og aviser. Sist var det 20 journalister som dukket opp, og fikk en 2,5 timers gjennomgang. […] Vi vil øke forståelsen rundt vår virksomhet med faktainformasjon fordi det er komplisert (Tvedt Morstøl).

Språklige og kulturelle forskjeller kan komplisere forholdet mellom kilde og journalist på et internasjonalt nyhetsbeite. Rosenberg mener det er «mer krevende å skaffe seg gode kilder i utlandet. Det gjelder både det å bli kjent med dem, vinne deres fortrolighet og opprettholde dette forholdet over tid». Seljeseth, som skriver fra Moskva, kan litt russisk, men forteller om vansker både på grunn av språk og kultur.

På den sosiale arena kan også journalisters overganger fra pressen til informasjonsbransjen nevnes. Man antar at slike overganger er spesielt fordelaktige for kildene fordi eksjournalister vet å artikulere seg slik pressen «ønsker», og har innsikt til å bedømme hvem som vil være lojal når verdifull informasjon skal formidles (Ericson et al. 1989: 281). Dette gjelder selvsagt i like stor grad i et transnasjonalt nyhetsbeite som i nasjonale nyhetsbeiter, men et stort selskap som Statoil har trolig spesielt gode forutsetninger for å tiltrekke seg flinke journalister, blant annet fordi de kan tilby gode lønninger. Et eksempel er Rosenberg, som var journalistkollega med Statoils øverste informasjonssjef:

For å ta Ola Morten Aanestad – vi har jo vært i Aftenbladet begge to «siden vi var små». Vi har vokst opp i Aftenbladet siden vi var 20–21 år gamle. Det synes jeg Ola Morten håndterer på en korrekt, skikkelig og ordentlig måte. […] Men det er klart det, som i alle sammenhenger, så er det jo ingen ulempe at du kjenner folk og vet hvordan de er, hvordan de reagerer og slike ting (Rosenberg).

Rosenberg forlot selv journalistyrket i 2010, altså etter at intervjuet med ham ble gjennomført, og ble kommunikasjonssjef i GDF SUEZ E&P Norge (Journalisten.no 29.04.2010). Geir Seljeseth i Nordlys har også ekskolleger som nå jobber for Statoil, og han beskriver forholdet som mer problematisk. Informasjonssjef Tvedt Morstøl har jobbet i dn.no, Aftenposten og Dagbladet før hun gikk til Statoil. Hun er utdannet ved Journalisthøgskolen i Oslo. Alle disse eksemplene viser hvor tett sammenfiltret oljebransjen og pressen kan være.

Koblingen mellom politikk og økonomi i det oljepolitiske nyhetsbeitet gjenoppstår også som sosiale bånd og overganger mellom politikere og Statoil (se f.eks. NRK 2008). Det får konsekvenser også for kildetilfanget og muligheten til å finne alternative stemmer. Hellestøl er blant de som mener dette samspillet mellom politikere, myndigheter og industri gjør oljebransjen til en spesielt tung enhet å gå inn i. Denne problemstillingen bringer oss over på den kulturelle arenaen.

Den kulturelle arena

Her handler det om at journalister og kilder kan dele interesser, forståelser og kunnskaper som kan påvirke måten saker vinkles og dramatiseres på. Statoil var på 1970-tallet både et politisk, organisatorisk og økonomisk adekvat svar på hvordan man skulle bygge opp norsk oljeindustri, og i mange år var det relativt bred politisk enighet om at Statoil tjente «norske interesser» (Sejersted 1993). At Statoil fortsatt oppfattes som et «norsk» selskap og at utenlandsengasjementet fremstår som «offisiell norsk politikk», omtales i dag som en positiv omdømmeverdi for Statoil (Ihlen 2007: 99). Den sittende regjeringen har gjort det klart at den vil «bidra til fortsatt internasjonalisering av oljeselskap og leverandørindustrien» (Soria Moria II-erklæringen 2009: 65). Det brukes store ressurser i Oljeindustriens Landsforening og de enkelte selskapene på å fremme bransjens syn på hvor viktig utenlandsengasjementet er (Ihlen 2007). I Petroleumsparadiset (2007) har Ihlen sannsynliggjort at industrien ofte vinner frem med sitt syn. Dersom det er mer eller mindre konsensus rundt en måte å se virkeligheten på, skal det mer til for å utfordre den. Det blir f.eks. vanskeligere å få frem alternative stemmer blant politikerne. Løvås mener det er påfallende taust fra norske politikere når det gjelder kontroversielle deler av Statoils utenlandssatsing, som oljesandprosjektene i Canada, og mener det er talende for hvor «mektig» Statoil er blitt.

Journalist Seljeseth mener det også slår positivt ut for Statoil at de fleste erfarne norske oljejournalister er «halvgamle gubber» med «bestemte verdier»:

Jeg tror verdigrunnlaget til oss eldre, mannlige journalister er mer i overensstemmelse med industrien enn andre. Voksne folk med hus- og billån, de ønsker gjerne stabilitet og fremgang. Vi har en tro på at teknologien skal løse problemene. [...] En person som er yngre og friere i forhold til disse konvensjonene [tenker] ikke nødvendigvis sånn og er villig til å ta disse belastningene. Verdisettene forandrer seg jo med hvem man er [...] Dette slår også ut i journalistikken (Seljeseth).

Dette kan være et eksempel på at journalisten og kilden har felles verdigrunnlag. Slike kulturelle bånd kan føre til at noen deler av «virkeligheten» dekkes, mens andre deler underkommuniseres eller usynliggjøres (se f.eks. Tuchman 1978). Jostein Løvås, som for øvrig representerer en noe yngre generasjon enn Seljeseth, mener derimot at journalister er kritiske:

Generelt er norsk presses forhold til StatoilHydros utenlandsengasjement preget av mange kritiske holdninger og lite kunnskap. Man er kritisk som bare det, men man blir gissel for kritikernes agenda, for eksempel fagforeninger, naturvernere og kanskje til dels forskere (Løvås).

Dette utsagnet skulle tyde på varige og motstridende verdier i journaliststanden og i næringen, og det samsvarer også med måten deler av industrien oppfatter pressen (Ihlen 2007). Også i intervjuer i forbindelse med «Til rikdom og besvær» uttrykker informasjonsfolk i oljeindustrien at Statoil blir urettferdig og altfor kritisk behandlet av en Oslo-dominert, industrifiendtlig og miljøpopulistisk presse.

Norske medier bryr seg ofte mest om norske borgere, og innholdsanalysen som presenteres i neste del av denne artikkelen viser utstrakt bruk av norske kilder. Nærhet er det mest sentrale nyhetskriteriet, og kriteriet identifikasjon handler om geografisk og kulturell nærhet (se f.eks. Allern 2001: 55). Dette bidrar til «fornorsking» av dekningen:

Det merker vi dersom det har vært en hendelse, for eksempel jordskjelv. Da er spørsmålet: Er det nordmenn der? Vi kan ha mange ansatte i området, men dersom de ikke er norske, så er det ikke så viktig (Tvedt Morstøl).

Pia Gaarder i Norwatch mener norsk presse «systematisk underkommuniserer» konsekvenser av Statoils virksomhet for lokalbefolkning i utlandet. Hun mener f.eks. det var lite og dårlig dekning da Statoil bygget rørledning fra Aserbajdsjan og vestover. Det samme gjelder konflikten rundt rørledningen i bygda Rossport i Irland (se Ryggvik 2009). Gulbrand Wangen i Intsok mener det er uforholdsmessig stort fokus på Russland og Sjtokman, blant annet fordi Russland er en nabo. Han påpeker at det er betydelig mindre fokus på mer «fremmede» land, som Brasil, Kasakhstan og Kina.

Statoils omdømmearbeid kan også sies å virke inn på den kulturelle arena. De fleste journalistinformantene tror imidlertid de lettere lar seg påvirke av miljøorganisasjoner enn av Statoil:

Det er veldig mye lettere for Fredric Hauge og Bellona å definere virkelighetsbildet i norske medier enn det er for StatoilHydro, tross alt. Hauge kan komme med masse påstander som bare glir rett igjennom uten at det stilles spørsmål ved dem, mens alle vil være kritiske til StatoilHydros virkelighetsbilde (Løvås).

Også Seljeseth mener Bellona definerer pressens virkelighetsbilde mer enn Statoil. Informantutsagnene står delvis i kontrast til kildeanalysen som presenteres i neste del av denne artikkelen. Den viser at miljø- og andre interesseorganisasjoner brukes svært lite som kilder i saker om Statoils utenlandsengasjement, og at Statoil og andre oljeselskaper dominerer i stor grad. Også i en diskursanalyse av Sjtokman-saken konkluderes det med at «miljøbevegelsen har vært relativt fraværende» i mediedekningen» (Weisser-Svendsen 2007: 71). Kanskje kan dette tyde på at miljøbevegelsen har mye å si på norsk sokkel, men at de ikke har like stor gjennomslagskraft når det gjelder utenlandsengasjementet? En sannsynlig forklaring tilsvarer tidligere funn om nyhetsdekning av internasjonale kriser: Vi bryr oss mer om miljøet på vår egen kontinentalsokkel enn i land langt unna (Galtung og Ruge 1965).

3. Dekning og kildebruk i ulike aviser

Så langt har vi beskrevet det transnasjonale nyhetsbeitet som norsk oljejournalistikk om Statoils utenlandsengasjement produseres innenfor. I den videre analysen skal vi se nærmere på hvordan Statoils utenlandsvirksomhet blir fanget opp av norske dagsaviser i dag, men først følger et kort historisk tilbakeblikk på norsk oljejournalistikk. Pressen og det norske folk gjennomgikk en bratt læringskurve da oljevirkeligheten kom til Norge (Evensen 1994). Ulykker og kriser, som Alexander Kielland-ulykken, preget til tider nyhetsbildene, og dypvannsdykkernes langvarige kamp gjorde oljejournalistikk til HMS- og rettsjournalistikk. Den store utblåsningen på 70-tallet gjorde risiko- og miljøproblematikk synlig i spaltene, og på 90-tallet kom Mongstad-skandalen med fete typer i tabloidene. I den politiske delen av oljedekningen var det Statoils statlige eierskap som dominerte nyhetsbildet. Fordi den norske stat var eier, var generalforsamlingen regjeringen, og ledelsen av Statoil politisk oppnevnt. Det ga politisk strid omkring organisasjonens legitimitet og kompetanse som økonomisk aktør, om dens evne til å gjøre kloke investeringer. Nyhetsproduksjonen var i stor grad preget av de politiske konfliktlinjene mellom høyre og venstre i den økonomiske politikken (Valen 1992; Sejersted 1993). I dag er denne lange linjen med politisk orientering i norsk oljedebatt brutt. Nå handler det i større grad om investeringer, nye områder for petroleumsboring, regionale konflikter og miljøproblematikk. Oljefondet er også en relativt ny tematikk i «den nye oljejournalistikken» (Bilden 2006). Når det gjelder utenlandsengasjementet, kan man kanskje si at en ny konsensus har oppstått. Helge Ryggvik mener i alle fall at norske medier knapt har stilt spørsmål ved hvorfor Statoil og andre norske aktører er havnet i korrupte land som Irak og Libya (Ryggvik 2009: 16). Han hevder at det meste av norsk oljejournalistikk er ukritisk og refererende og gjenspeiler tilstanden i den norske offentligheten, der det knapt finnes debatt om hovedretningen i norsk oljevirksomhet.8

I den følgende innholds- og kildeanalysen ser vi på året 2007, et travelt år med korrupsjonssaken fra Libya, signering av Sjtokman-avtalen i Russland, store oljesandinvesteringer i Canada og sammenslåingen med Hydro. Vi gjorde et strategisk utvalg av seks dagsaviser. To regionaviser, Stavanger Aftenblad og Nordlys, har geografisk tilknytning til oljeindustrien. Én nisjeavis, Dagens Næringsliv, er den mest spesialiserte på økonomi. Løssalgsavisene VG (leses av flest i Norge) og Dagbladet (regnes som en viktig arena for samfunnsdebatt) er også med i utvalget, samt Aftenposten, som siden 1990-tallet har forsøkt å konkurrere med DN på økonomi (Slaatta 2001: 146). Utvalget av aviser inkluderer ikke mer kritiske røster som Klassekampen eller mer tabloide økonomiaviser som Finansavisen, men representerer ulike etablerte posisjoner innenfor den dominerende fraksjonen. Vi benyttet Atekst/Retriever, og i søkestrengen brukte vi «statoil* or hydro*». (Dette var i tiden rundt sammenslåingen, så begge selskaps utenlandsengasjement innenfor olje og gass ble inkludert.) Søket ble utført for én og én måned gjennom hele 2007. Alt stoffet ble gjennomgått, og alle sakene som på en eller annen måte omhandlet petroleumsvirksomheten i utlandet, ble lagret i sin helhet. Sakene der utenlandsengasjementet kun ble nevnt perifert (i én til tre setninger), ble holdt utenfor videre analyse. Alle de resterende artiklene, totalt 568 artikler i alle teksttyper, ble registrert og brukt i den brede innholdsanalysen. De sakene der utenlandsengasjementet ble regnet som hovedtema (266 saker med totalt 566 personkilder), ble brukt videre i kildeanalysen. Det smalere utvalget til kildeanalysen gjorde det mulig å utelukke kilder som ikke uttalte seg konkret i forbindelse med utenlandsengasjementet. SPSS ble brukt som kodebok, til kategoriseringen og til endringer underveis. Det er flere mulige feilkilder her, f.eks. kan det skje feilsendinger fra avisene til Atekst som gjør at hele dager eller hele artikler faller ut. Også under kategoriseringen kan det oppstå feilkilder, blant annet fordi vi kun delte opp i «notiser» og «nyhetsartikler», og ikke skilte mellom lengre og kortere artikler. For mer informasjon om metodiske valg og mulige feilkilder, se metoderapport tilgjengelig på internett (Baumberger 2008).9

Frekvenser og tematisk spredning

DN hadde flest artikler om Statoils utenlandsengasjementer med i overkant av 200 artikler, og deretter fulgte Aftenposten og Stavanger Aftenblad. Hos Nordlys, VG og Dagbladet registrerte vi kun mellom 40 og 50 artikler. Uten studier av det totale antallet artikler i hver avis, er det vanskelig å si noe sikkert om hvem som prioriterer dette stoffområdet høyest, men den bredeste dekningen (berøring av flest ulike saker og tema) finner vi hos DN og Aftenposten. Våre funn sammenfaller med tidligere analyser (Tyvand 2006).10 Kampen om Sjtokman-feltet fikk mest oppmerksomhet i alle avisene, og utgjorde til sammen nesten 30 prosent av sakene. Det skyldes trolig prosjektets omfang, tidshorisont og den geografiske nærheten til Norge. Saken var også tett koblet til nasjonale interesser og norske leverandørbedrifter, noe som gir utslag på nyhetskriteriet identifikasjon (geografisk og kulturell nærhet) (Allern 2001: 55; Galtung og Ruge 1965). Det nest største saksområdet var korrupsjonssaken fra Libya (24 prosent), et forhold som lå noe tilbake i tid og lenger vekk geografisk, men som likevel hadde sprengkraft og førte til at styreleder Eivind Reiten trakk seg. Andre større saker var oljesandinvesteringene i Canada (5 prosent), uro i Venezuela (5 prosent), Erling Borgens dokumentar om Statoils engasjement i Aserbajdsjan (3 prosent) og investeringer i Mexicogulfen. For øvrig besto dekningen stort sett av nyheter og notiser om olje- og gassfunn og resultatfremlegginger eller av saker om utenlandsvirksomheten generelt.

Forskjeller i type dekning

Dekningen kan også ses i sammenheng med ulike teksttyper, og da kommer det frem klare forskjeller mellom avisene (tabell 2). Halvparten av Dagbladets dekning er meningsstoff, det er langt mer enn snittet, og skyldes kanskje avisens bestrebelse på å være en kostnadseffektiv debattavis. DN og Aftenposten skiller seg ut med en høy andel nyhetsartikler som har forutsatt aktivt journalistisk arbeid. Stavanger Aftenblad har til sammenligning en høy andel notisstoff, og de baserer seg oftere på NTB.

Tabell 2. Pressedekning fordelt på teksttype, i prosent av total dekning hos hver avis
Teksttype DN Aften--posten Dag-bladet Stav. Aft. Nordlys VG Total (N)
Nyhets- -artikkel 62502839324549 % (278)
Notis22231735271724 % (136)
Nyhets- eller børskommentar 513178181711 % (59)
Leserinnlegg/ kronikk 69238758 % (47)
Leder 339411105 % (27)
Annet 2267474 % (21)
Total i prosent (N) 100 % (209) 100 % (134) 100 % (47) 101 % (92) 99 % (44) 101 % (42) 101 % (568)

Den totale fordelingen mellom teksttyper tyder på at Statoils virksomhet i utlandet behandles som andre stoffområder, og ikke henvises til notisplass. Det er en «normal» stoffmiks å ha i overkant av 20 prosent notiser og 50 prosent nyhetsartikler (Allern 1997; Slaatta 2001).

Nesten 10 prosent av sakene (47 tekster) er leserinnlegg eller kronikker. Debatt utgjør derfor en relativt betydelig del av dekningen, og må kommenteres kort: Sjtokman-saken er den enkeltsak som er mest populær på debattplass. De fleste debattskribentene er norske (46 av 47) og menn (39 av 47). Det er uventet få utenlandske skribenter, tatt i betraktning at temaet er utenlandsvirksomhet. De fleste skribentene er privatpersoner, så følger forskere, politikere og folk fra miljøbevegelsen eller NGO-er.

Analyse av kilder og énkildejournalistikk

Vi har også sett nærmere på hvem som slipper til som kilder. Utvalget her var 178 nyhetsartikler og 88 notiser med Statoils utenlandsengasjement som hovedtema. Her er det oppgitt 786 kilder, hvorav 566 er personkilder, resten er skriftlige kilder.11 Vi konsentrerer oss i det videre kun om personkildene. Av dem er 12 prosent såkalt ikke-vestlige (fra Asia, Afrika eller Latin-Amerika), mens 80 prosent er norske eller vestlige (Europa, Nord-Amerika, Oseania) (se tabell 3).

Tabell 3. Kildens opprinnelse, fordeling i prosent innenfor de ulike avisene
Norsk Vestlig Ikke-vestlig Ukjenta
DN 707158
Aftenposten 719146
Dagbladet 9226
Stavanger Aftenblad 843104
Nordlys 8299
VG 707419
Totalt prosent (N) 74 % (421) 6 % (33) 12 % (69) 8 % (43)
a Kildens opprinnelse ble regnet som «ukjent» i tilfeller med anonyme kilder, der opprinnelsen var ukjent eller vanskelig å definere.

DN og Aftenposten benytter i størst grad såkalt ikke-vestlige kilder, noe som trolig henger sammen med at disse avisene dekker politiske aspekter mer enn andre aviser (de siterer f.eks. statsledere i Statoils vertsland). Ser vi nærmere på hvem kildene er, viser det seg at Statoil-ansatte utgjør den mest brukte kildegruppen i alle avisene (42 prosent). Sammen med oljeanalytikere og ansatte i andre oljeselskap utgjør de rundt 65 prosent av kildene. Videre utgjør politikere 11 prosent og forskere 5 prosent. Folk fra miljøorganisasjoner og NGO-er utgjør kun 4 prosent til sammen, mens fagbevegelsen bare utgjør 2 prosent. Det er i all hovedsak såkalte «elitekilder» som brukes, i likhet med i tidligere studier (Allern 1997; Ericson et al. 1989). 81 prosent av kildene er menn, og her skiller ikke avisene seg nevneverdig fra hverandre. (Journalistene er for øvrig også menn; 82 prosent av de oppgitte byliner tilhører menn.)

Tabell 4 viser at Aftenposten og Stavanger Aftenblad har den største andelen énkildesaker når man ser nyhetsartikler og notiser under ett. VG, Nordlys og Dagbladet har imidlertid relativt få saker i utvalget, og det gir dårlig grunnlag for sammenligning. Går vi nærmere inn på Aftenpostens kildebruk og skiller mellom notiser og nyhetsartikler, viser det seg at 26 prosent av nyhetsartiklene og 50 prosent av notisene baserer seg på én kilde. Stavanger Aftenblads høye andel notisstoff slår ut på den totale andelen énkildesaker i denne avisen, men også her er hele 20 prosent av nyhetsartiklene basert kun på én kilde. Kontrasten til DN er stor. Hos DN er bare 13 prosent av nyhetsartiklene basert på én kilde (11 av 86 nyhetsartikler), noe som viser at DN systematisk bruker flere kilder i sine artikler enn de andre avisene, også når man ser bort ifra kildebruken i notiser.

Tabell 4. Kildebruk i nyhetsartikler og notiser, oppgitt i prosent
Flere kilder Én eller ingen oppgitt kilde
DN 7921
Aftenposten 6535
Dagbladet 7129
Stavanger Aftenblad 6436
Nordlys 6733
VG 7030
Total 72 28

Hvis vi ser på sakene som kun har Statoil som kilde, skiller Aftenposten seg ut igjen. En tredjedel av de analyserte nyhetsartiklene og notisene fra denne avisen baserer seg kun på Statoil som kilde. Det tilsvarende tallet for DN er 15 prosent, og for Stavanger Aftenblad rundt 20 prosent.

Oppsummering og konklusjoner

Vi har påpekt en rekke faktorer som kan tyde på at internasjonaliseringen av Statoil representerer en utfordring for norsk oljejournalistikk og kan være med på å svekke journalistikkens evner til å overvåke og kontrollere. Økende avstand mellom selskapets virksomhet og journalistene gjør det mer ressurskrevende å finne gode kilder i og utenfor selskapet og opprettholde kontakten. Betydningen av den geografisk spredte og omfangsrike virksomheten, av journalisters manglende kunnskaper om lokale forhold og språklige og kulturelle forskjeller, blir ikke fullt ut redusert av at medieteknologien opphever andre tid/sted-relasjoner. Mange av Statoils vertsland har samfunnsstrukturer som representerer informasjonshindre i form av mangel på offentlighetslov og kontrollorganer. Det rutiniserte samspillet mellom journalister og kilder på det transnasjonale nyhetsbeitet foregår ofte på Statoils premisser, gjennom pressemeldinger, seminarer for spesielt inviterte og organiserte utenlandsreiser. Tette bånd mellom politikere, byråkratiet og oljebransjen, samt det at internasjonaliseringen er og oppfattes som offisiell norsk politikk, kan gjøre det vanskeligere å stille kritiske spørsmål. Kildeanalysen viser også en relativt høy andel énkildesaker i alle avisene, og Statoil dominerer som kilde, spesielt i Aftenposten. Alternative kilder, som miljøbevegelser eller fagforeninger, brukes svært lite. Alt dette kan tyde på vanskelige kår for en variert og kritisk journalistikk. På den andre siden ser vi også faktorer som med stor sannsynlighet har styrket norsk oljejournalistikk i møte med Statoils utenlandsengasjement. Statoils utvidede informasjonsforpliktelser etter børsnotering, samt initiativ som «Publish What You Pay», virker positivt på informasjonstilfanget. Internasjonaliseringen gir også økte muligheter til å bruke utenlandske nyhetsbyråer, journalistkolleger og internettressurser. Vi kan også slå fast at dekningen av Statoils utenlandsengasjement i 2007 fremstår som relativt bred og omfattende. Svært mange land dekkes, og kritiske saksområder, som Libya-saken og oljesanden i Canada, får stor oppmerksomhet.

Overordnet viser vår analyse at journalistene utfordres både på ressurser og kunnskap. Gapet mellom dem med mye kunnskap (industrien, selskapet) og dem med mindre kunnskap (pressen, befolkningen) ser ut til å vokse med økt internasjonalisering (Entman 1993; Ihlen 2007). Dette støtter i så fall oppunder en hypotese om at det transnasjonale nyhetsbeitet svekker heller enn styrker journalistenes posisjon og makt i forhandlingene med kildene (jfr. Schiller 1986; Slaatta 2001). Samtidig, og til tross for de skisserte utfordringene, er norsk oljejournalistikk et felt som etter alt å dømme har vokst og er blitt mer profesjonalisert. Derfor må det flere undersøkelser til for å få bredere kunnskap om hvordan internasjonaliseringen påvirker forholdet mellom kilder og journalister.

Referanser

Abrahamsen, Guro L. (2004): «Arvesølvet på børs: informasjon og eierforhold». Hovedoppgave ved IMK, Universitetet i Oslo.

Allern, Sigurd (1997): Når kildene byr opp til dans. Oslo: Pax.

Allern, Sigurd (2001): Nyhetsverdier. Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. Kristiansand: IJ-forlaget.

Ask, Alf Ole (15.6.2010): «Det kunne vært Statoil», kommentar i Aftenposten.

Baumberger, Berit E. (2008): «Når StatoilHydro drar utenlands, følger norske presse etter?». Masteroppgave i journalistikk ved IMK, Universitetet i Oslo. Hentet fra: http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=87531, 29. april 2010.

Bilden, Kaare (2006): «Vi kan ikke leve med disse skandaleavsløringene». Hovedoppgave ved IMK, Universitetet i Oslo.

Castells, Manuel (1996): Rise of the Network Society, Blackwell Publishers (Oxford, and Malden, MA) 1996: The Information Age: Economy, Society, and Culture, Volume 1: The Rise of the Network Society, Blackwell Publishers (Oxford, and Malden, MA).

Castells, Manuel og Gustavo Cardoso, red. (2006): The Network Society: From Knowledge to Policy. Washington, DC: Johns Hopkins Center for Transatlantic Relations.

Cohen, Bernard (1967): The Press and Foreign Policy. Princeton: Princeton University Press.

Davies, Aeron (2000): «Public Relations, Business News and the Reproduction of Corporate Elite Power» i Journalism: Theory, Practice and Criticism årg. 1, nr. 3. S. 282–304.

Doyle, Gillian (2006): «Financial News Journalism: A Post-Enron Analysis of Approaches towards Economics and Financial News Production in the UK» i Journalism: Theory, Practice & Criticism årg. 7, nr. 4. S. 433–452.

Eide, Martin (1992) Nyhetens interesse: Nyhetsjournalistikk mellom tekst og kontekst. Oslo: Universitetsforlaget

Entman, Robert M. (1993): «Framing: Toward clarification of a fractured paradigm» i Journal of Communication årg. 43, nr. 4, Autumn, side 52-58.

Entman, Robert M. (2004): Projections of Power. London: The University of Chicago Press.

Ericson, Richard V., Patricia M. Baranek og Janet B. L. Chan (1989): Negotiating Control. A Study of News Sources. Milton Keynes: Open University Press.

Evensen, Knut (1994): Norge – fra olje til OL: en kavalkade i tekst og bilder 1975–94. Oslo: Boksenteret.

Galtung, Johan og Mari Holmboe Ruge (1965): «The Structure of Foreign News» i Journal of Peace Research, 1. årgang, , nr. 2. S. 64–91.

Gans, Herbert (1979): Deciding what’s news: A study of CBS Evening News, NBC Nightly News, Newsweek and Time. New York: Vintage.

Giddens, Anthony og Will Hutton, red. (2000): On the edge: living with global capitalism. London: Jonathan Cape.

Hallin, Daniel (1994): We keep America on Top of the World: Television Journalism and the Public Sphere. London: Routledge.

Held, David (1995) Democracy and the Global Order. Cambridge: Polity Press

Ihlen, Øyvind (2007): Petroleumsparadiset ? Norsk oljeindustris strategiske kommunikasjon og omdømmebygging. Oslo: Unipub forlag.

Intsok (2008): Om INTSOK. Hentet fra: http://www.intsok.no/About-INTSOK/, 19. november 2008.

Johnsen, Arve (2008): Norges evige rikdom. Oljen, gassen og petrokronene. Oslo: Aschehoug.

Jorde, Sigurd, red. (2006): Oljespill. Jakten på Afrikas svarte gull. Oslo, Solidaritet forlag og Fellesrådet for Afrika.

Journalisten.no (2010): Ulf Rosenberg (45). Hentet fra: http://www.journalisten.no/node/28188, 29.04.2010

Kjær, Peter og Tore Slaatta (2007): Mediating business. The expansion of business journalism. København: Copenhagen Business School Press.

Konkraft (2008): «Internasjonalisering». Konkraft-rapport nr. 4/2008.

Lippmann, W. (1922): Public Opinion. New York: The Free Press.

Manoff, R. K og M. Schudson, red. (1986): Reading the News. New York: Pantheon Books.

McNair, Brian (1998): The Sociology of Journalism. London: Arnold

Noreng, Øystein (25.5.2007): «Statoil ut i verden» i Dagens Næringsliv.

Norwatch (2008): Hva er Norwatch? Hentet fra: http://www.norwatch.no/hva-er-norwatch.html, 16. november 2008.

NRK (2008): «Spillet om oljen». Dokumentar av Brennpunkt-redaksjonen, først vist 22. april 2008.

Ottosen, Rune (1994): Mediestrategier og fiendebilder i internasjonale konflikter. Oslo: Universitetsforlaget.

Palmer, Michael, Oliver Boyd-Barrett og Terhi Rantanen (1998): «Global Financial News» i Oliver Boyd-Barrett og Terhi Rantanen (red.): The Globalization of News. London: Sage Publications.

Parsons, Wayne D. (1989): The Power of the Financial Press. Aldershot: Edward Elgar Press.

Reese, Stephen D., Oscar H. Gandy Jr. og August E. Grant (2003): Framing Public Life. London: Lawrence Erlbaum Associates Publishers.

Ryggvik, Helge (2009): Til siste dråpe. Oslo: Aschehoug.

Sassen, Saskia (1996): Losing Control. Sovereignty in an age of globalization. New York: Columbia University Press.

Schiller, Dan (1986): «Transformation of news in the US information market» i Peter Golding, Graham Murdock og Philip Schlesinger (red.): Communicating Politics. New York: Leicester University Press.

Schlesinger, Philip R. (1990): «Rethinking the Sociology of Journalism: Source Strategies and the Limits of Media-Centrism» i M. Ferguson (red.): Public Communication. London: Sage.

Sejersted, Francis (1993): Demokratisk kapitalisme. Oslo: Universitetsforlaget.

Sigal, L. V. (1986): «Sources make the news» i R. K. Manoff og M Schudson (red.): Reading the News. New York: Pantheon Books.

Slaatta, Tore (2001): «Journalistikkens makt i den globale tidsalder» i Martin Eide (red.): Til dagsorden! Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Slaatta, Tore (2003): Den norske medieorden. Posisjoner og privilegier. Makt- og demokratiutredningen 1998–2003. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Slaatta, Tore (2007): «The Nordic Business Press and the New Field of Business Journalism (1960–2005)» i Peter Kjær og Tore Slaatta (red.): Mediating Business. København: Copenhagen Business School Press.

Soria Moria II-erklæringen (2009): «Politisk plattform for flertallsregjeringen utgått av Ap, SV og Sp 2009–13».

Statoil (2010): «Statens eierberetning». Hentet fra: http://www.statoil.com/no/about/corporategovernance/shareholder/pages/thenorwegianstateasshareholder.aspx, 29. april 2010.

StatoilHydro (2007): «Årsrapport 2007: Sterkere sammen». Stavanger.

Statsbudsjettet (2008): kapittel 1832, post 70 – Tilskudd til Intsok. Hentet fra: http://www.regjeringen.no/Upload/OED/Vedlegg/Tildelingsbrev/Tilskuddsbrev_til_Intsok_for_2008.pdf, 16. november 2008.

Sætre, Simen (2009): Petromania. Oslo: J. M. Stenersens Forlag.

Tuchman, Gaye (1978): Making news. A study in the construction of reality. New York: The Free Press/Collier Macmillan Publishers.

Tyvand, Anders (2006): «Prøveboring i norsk petroleumsjournalistikk». Masteroppgave i medievitenskap, Universitetet i Oslo.

Valen, Henry (1992): Valg og politikk: et samfunn i endring. Oslo: NKS-forlaget.

Weisser-Svendsen, Haakon N. (2007): «Trenger Sjtokman Norge eller Norge Sjtokman?». Masteroppgave i statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

1Begrepet «nyhetsbeite» er en vellykket norsk oversettelse av begrepet «news beat» som fanger inn det faktum at journalistikken er en profesjonalisert og rutinisert praksis som gjør at journalister ofte opptrer i flokk, intervjuer de samme kildene og skriver om de samme sakene (Eide 1992). Dette rutiniserte elementet åpner for en mer organisasjonssosiologisk og etnografisk forståelse av det journalistiske arbeidet, hvor nyhetsbeitets strukturer spiller inn på den journalistiske praksis (Tuchman 1978; Gans 1979; McNair 1998).
2Spesielt bør nevnes arbeidet til Anders Tyvand, som studerte dekningen av norsk oljebransje (Tyvand 2006), Guro Abrahamsens arbeid om endringer i forbindelse med børsnoteringen av Statoil (Abrahamsen 2004) og Øyvind Ihlens analyse av oljeindustriens overordnete kommunikasjonsstrategier (Ihlen 2007).
3Intervjuene ble gjennomført av Berit E. Baumberger i forbindelse med masteroppgaven levert ved UiO i 2008. Alle intervjuene ble gjennomført i september 2008 på de ulike informantenes arbeidsplass i Oslo. Informantene i Stavanger og Moskva ble intervjuet per telefon. Fullstendig utskrift av alle intervjuene ligger tilgjengelig på internett, se vedlegg 2 på www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=87531.
4Intsok ble etablert i 1997 av oljeindustrien og regjeringen. Stiftelsen legger til rette for at norsk petroleumsindustri skal ekspandere utenlands (Intsok 2008). I 2008 bidro staten med 17 mill. NOK (Statsbudsjettet 2008: kapittel 1832). Statoil er den største partneren blant over 200 medlemmer.
5Norwatch driver nettside som utgis av Framtiden i våre hender. En redaktør og en journalist driver gravende journalistikk rundt norske bedrifters engasjement i Sør. Nettsiden har ca. 20 000 brukere i måneden, og følger Redaktør- og Vær Varsom-plakaten (Norwatch 2008).
6Flere departement tilbyr reisestipend til journalister som vil følge deres statsråder. Miljøvernminister Eirik Solheim besøkte f.eks. Statoil i Nigeria og Angola i 2007, og statsminister Jens Stoltenberg var i Brasil i 2008.
7Ifølge Tvedt Morstøl blir det gitt reisepenger til «enkelte journalister fra utviklingsland».
8Ryggvik (2009) og Sætre (2009) er blant de få som nylig har sett kritisk på Statoils internasjonalisering. Den siste offentlige debatten rundt organiseringen av et internasjonalisert Statoil kom i kjølvannet av BPs utblåsning i Mexicogulfen (Ask 2010). Men foreløpig er det lite som tyder på at den brede konsensus rundt Statoils utenlandsengasjementer er truet, i alle fall ikke politisk.
9Se vedlegg 4 i masteroppgaven lagt ut på www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=87531 for en fullstendig liste over alle registrerte saker. Se også metodekapitlet for mer om feilkilder og metode.
10Tyvand analyserte pressedekningen i åtte uker i 2005. Han fant at DN og Finansavisen hadde mest stoff, fulgt av Aftenposten og Stavanger Aftenblad. Nyhetene på NRK og TV 2 samt VG og Dagbladet har svært lite oljestoff.
11Av de skriftlige kilder er det i stor grad internasjonale nyhetsbyråer og andre aviser det refereres til, for eksempel Reuters, AP, NTB eller norske aviser.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon