Film og video på Internett

Svein Høier

Visjoner og realiteter for film- og videodistribusjon på Internett. En analyse av den norske utviklingen 2000–2008

Institutt for kunst-og medievitenskap, NTNU, 2010

Svein Høiers doktoravhandling handler om hvilke faktorer som har vært sentrale for spredning av film og video på Internett i Norge.

Høier tar utgangspunkt i Brian Winstons spredningsmodell der spredning påvirkes av tre former for krefter: tilbudskrefter som muliggjør endringsprosesser, akseleratorer som virker for endring, og bremser som virker mot endring. I sin diskusjon av spredning og bruk av film og video på Internett fokuserer Høier særlig på mediefortellinger som akseleratorer for spredning på nettet, teknologisk utvikling som utvikling av bredbånd, overføringsmetoder og videoformater som tilbuds-krefter, og teknologiske faktorer som standardisering og overføringskapasitet som bremser for spredning.

Høier bruker så denne modellen for å studere spredning av film og video på Internett i Norge i perioden 2000 til 2008 gjennom næranalyser av strategiene til Telenor, NRK, TV 2, og VGTV og Norwaylive.

Avhandlinga gir et viktig bidrag til historien om Internetts utvikling med vekt på fildeling, web-tv, videokoding og bredbåndskapasitet.

Avhandlinga bidrar også til å sette søkelyset på teknologiens rolle i medieutviklinga. Det er mange myter om hvordan Internett bare har vokst fram, og det er mange forestillinger om at Internett bare utvikler seg og at det er omtrent naturgitt det som skjer. Ett av mine favorittsitater er fra Nicholas Negropontes bok Being Digital fra 1995 der han skriver: «Digital technology can be a natural force drawing people into greater world harmony» (s. 230). Det er fascinerende at noen tror, eller i alle fall gir uttrykk for, at teknologiutvikling er som en naturkraft. Men for å møte slike forestillinger er dokumentasjon viktig, og det er særlig bra å få utvikling dokumentert mens det skjer, for da er kompleksitetene tydeligst. Dette gjør Høier gjennom detaljerte nærstudier av hvordan norske tele- og medieselskaper har nærmet seg film og video på Internett.

Høiers avhandling er på denne måten et viktig bidrag som setter søkelys på hvordan medieutvikling er et komplekst samspill der flere typer krefter spiller sammen og det teknologisk mulige bare er én av mange faktorer.

Forskning på samtidig medieutvikling er selvfølgelig også utfordrende. Den innebærer å forske på bevegelige mål, og det gir både analytiske og metodiske utfordringer.

Winstons spredningsmodell er det teoretiske hovedgrepet i avhandlinga. Denne modellen kunne imidlertid spilt en tydeligere rolle i næranalysene av norske tele- og medieselskapers strategier. Modellen trekkes i noen grad inn, men en mer systematisk forankring i modellen ville gjort avhandlinga mer stringent og analysene mer analytiske. Analysene presenterer mange vesentlige og gode faktaopplysninger, og det er verdifullt i seg selv. Analysene framstår imidlertid som litt for deskriptive og ville tjent på mer gjennomgående systematikk og ikke minst diskusjoner om hvorfor Høier trekker fram akkurat de akseleratorene, tilbudskreftene og bremsene som han gjør.

En illustrasjon på det siste er at endringskreftene som diskuteres teoretisk i stor grad er teknologiske og knytta til overføringsmetoder, videoformater, standardisering og overføringskapasitet (i tillegg til mediefortellinger). I analysene viser det seg imidlertid at økonomiske forhold og særlig behovet for nye inntektsmodeller er svært viktige faktorer for å forklare at spredning av film og video på Internett ikke har gått fortere. Dette kunne med fordel ha vært diskutert i forhold til den opprinnelige modellen.

En annen utfordring er knytta til det metodiske arbeidet. Å arbeide med webben som historisk kilde er krevende; den er flyktig, og informasjonen der må granskes kritisk. Høier diskuterer kildekritiske problemstillinger i tilknytning til dette på et generelt nivå, men blir lite konkret i forhold til de valgene han har gjort. For eksempel savnes mer metodisk refleksjon rundt kriterier for valg av kilder og analytisk framgangsmåte. Særlig problematisk blir dette i analysen av mediefortellinger. Fortellingene er i seg selv interessante og sentrale, men leseren gis ikke innblikk i hvordan analysen er gjennomført, og i hvilken grad han har foretatt en systematisk analyse av et utvalg av medietekster. Selv om mer metodisk refleksjon av denne typen ville vært ønskelig, er det imidlertid viktig å framheve at analysene totalt framstår som troverdige, og som leser får man et godt bilde av utviklinga det siste tiåret.

Det er denne oversikten over utviklinga av levende bilder på Internett, og hvilke krefter som har bidratt til å forme utviklinga, som er avhandlingas styrke. Dette er innsikter som har betydning ikke bare for å forstå Internetts nære historie, men også som inngang til å forstå hvilke krefter som kan påvirke spredning når mobilen eller iPaden tas i bruk til spredning av levende bilder.