5. mars 1873 var det møte i Studentersamfundet i Kristiania. Bjørnson talte om ungdommen, og om poesiens makt, mens medlemmene tok for seg av punsjen. «Længe talte han, og vækkende», heter det i referatet. «Det var mægtige Ord, som rev alle med.» Og han ga seg ikke med dét. I løpet av kvelden holdt han i tillegg «to dejlige Skaaltaler».1 Da møtet var over, nærmere midnatt, var stemningen høy. En gruppe på mellom femti og hundre flyttet over i bestyrelsesværelset ved siden av og samlet seg rundt punsjbollen der. «Da holdt Du en af de improviserede Taler, som jeg altid maa tænke paa, naar jeg mindes Dig fra den Tid.» Slik skrev Frits Thaulow til Bjørnson lenge etterpå. Nå dreide det seg om den ungarske frihetskamp, for det var en ungarer blant dem denne kvelden. «Din tale var som flydende Metal», husket Thaulow; «naar du knyttede Næven mod Vold og Uret, stivnede Metallet til Staal.»

Plutselig ble talen avbrutt. «Husbestyreren kom ind og meldte med streng Røst, at Klokken var over tolv.

Da sprang Du op:

«Bring Champagne! Nu vil jeg tale for det, som er over Klokken tolv! for alt det, som ligger paa den anden Side af den skikkelige Tid! for den Time, hvor Fantasien blir levende og fylder os med Eventyrets Længsel; da ser Maleren kun de bløde Omrids i Maanelyset, da hører Musikeren Stilheden, da føler Digteren efter den tankefyldte Dag de første Spirer til det Vordende gro. Efter Klokken tolv begynder Friheden. Dagens Larm er forstummet, og Røsten i vort Indre bliver hørbar! Leve Friheden, vor ungarske Ven skal have Skaalen! hans Land ligner vort; knyttet som det er til en større og Mægtigere Nation maa Ungarn altid staa paa Vagt, Vasalfølelsen er dem utaalelig. Se paa vor Ven, det Udtryk havde Kossuth, da han afslog alle Tilnærmelser fra Undertrykkerne, hans Øie er blankt af Begeistring og Stolthed!»

Saadan talte du. «Over Klokken tolv» blev et Slagord.» 2

Festtalen i norsk åndsliv

Etter at retorikken gjenoppsto som seriøs disiplin, er kommunikasjonsformer av mange slag blitt omfattet med ny akademisk interesse. Den politiske stridens retorikk er blitt behandlet side om side med journalistikkens, reklamens, forskningens, rettspleiens. Snart er det bare festens som mangler. Dét er til gjengjeld både besynderlig og bekymringsfullt, for aldri tales det mer enn i festlig lag, og aldri medfører det større påkjenninger for utøvere og publikum. I norske doktormiddager, femtiårsdager og sølvbrylluper går det slag i slag med bordtaler helt fra slutten på forretten til langt over midnatt, og selv om festlyden da er aldri så velvillig, og dessuten temmelig ukritisk etter hvert, og innstilt på å le og klappe under ethvert tenkelig påskudd, er det ikke til å unngå at de mange velmente men omstendelige og halvt poengløse utlegninger tærer på kreftene og humøret, slik at stadig flere gir seg ut for å være røykere med rett til å oppholde seg ute i mørket på trappen i regn og kuling, mens bordsetet tynnes ut og stemningen trykkes. Nyere forskning har vist at folk flest nærer større frykt for å tale offentlig enn for å falle ned i fly, men frykten kan med fordel bli enda mye større. Om retorikkfaget skal ha noen berettigelse i vår tid, må det kunne bidra til å utdanne festligere festtalere, eller også skremme dem til å holde munn. I det minste må det kunne gjøre rede for disse retoriske sedvaner slik at tilreisende gjester, som selv praktiserer mingling med small talk, kan settes i stand til å forstå hva de gjennomgår, og dempe kultursjokket.

Først må vi kjenne tradisjonen vi står i. Framfor alt er det bruk for kunnskap om festtalens historie. Hvilke høydepunkter skal vi anerkjenne, hva har våre fremste kulturpersonligheter utrettet? Det er klart at vi trenger forbilder og felles referanser. Frihetstalen i bestyrelsesværelset er en klassiker som alle B-mennesker bør kunne utenat. I sin egen samtid var Bjørnson kjent som «Nachspielenes Fader». I norsk åndsliv er det mangt et lysende gjennombrudd som opp gjennom årene har funnet sted under slagordet «over Klokken tolv».

Skåltale

Blant bordtalens mange undersjangre – tale for bruden, for maten, for damene osv. – er den improviserte skåltale kanskje den minst påaktede. Det er beklagelig, for her er det bare tilsynelatende at vi har med bagateller å gjøre. Taler i dette lille format er som regel av langt høyere vanskelighetsgrad enn forventet. Og vanskene øker på utover kvelden. Jo flere taler av dette slag, desto større vansker, kunne man si. Bjørnson holdt «to dejlige Skaaltaler». Legg merke til antallet: At de ble oppfattet som «deilige», beror på at det ikke var mer enn to av dem.

Fra Waldemark Brøgger (red.) Skikk og bruk. Cappelen 1960. Gjengitt med tillatelse fra -CappelenDamm.

Wergeland holdt gjerne flere, det førte ikke mye godt med seg. 3. september 1841 kunne Morgenbladet referere en fest på Klingenberg, i anledning Universitetets stiftelsesdag, der han var blitt hindret i å framføre en skål for universitetets eldste professorer. Forsamlingen skulle visstnok allerede ved åpningen av bordsetet ha vært temmelig «kjed af hans mange før om Aftenen i Haven udbragte Skaale og ekstemporerede Tale, hvori H. W. sjælden er hældig i Længden.» Forsamlingen tilbakeviste derfor «ved almindelig Hyssen og Hyl» hans stadig gjentatte forsøk på å skaffe seg adgang til å tale, «hvorover han i sin Lidenskabelighed slog sig med en Fladske for Panden og derefter bragtes ud en kort Tid til kirurgisk Behandling.»3

Betyr altså dette at Bjørnson, til forskjell fra Wergeland, visste å legge bånd på seg? Kildene gir ikke anledning til å uttale seg sikkert om dette. I den aktuelle kunnskapssituasjon er det i grunnen bare mulig å konstatere at materialet spriker. 23. april 1860, etter at opposisjonens mistillitsforslag mot de norske statsråder i Stockholm var forkastet, dro Bjørnson i lag med Sverdrup, Richter og Steen med flere til Café d’Angleterre for å slå seg løs. «Sjelden har et nederlag været feiret med saa festlig et lag,» fortalte han senere. «Jeg holdt vel de tyve taler den nat.»4 Hvordan dette nærmere bestemt artet seg, vet vi i dag ikke mye om. For eksempel har vi ingen oversikt over andre taleres innsats denne natten. Men så mye vet vi, at møtet i Stortinget ble hevet kl. to, og at kafébesøket ble avsluttet klokken fem, da gruppen ble hentet og kjørt hjem i Sverdrups vogn. Med rimelig grad av sikkerhet kan vi dermed slå fast at Bjørnstjerne Bjørnson, når han var godt i gassen, uten å anstrenge seg var i stand til å improvisere gjennomsnittlig opp mot syv taler i timen. At det ikke utbrøt fiendtligheter av noe slag, kan tyde på at dette i sin tid ble oppfattet som en nokså beskjeden dose. Hvis det stemmer, som Bjørnson husket det, at han og Sverdrup denne natten faktisk «blev gode venner», er det vanskelig å tro at han samtidig ble opplevd som en pest og en plage. Direkte «dejlig» var det vel ikke med syv taler i timen, men på den andre siden var det heller ikke uutholdelig. På denne bakgrunn kan vi vurdere protestene mot Wergelands skåltaler: Han må ha talt og drukket dobbelt så mye, eller enda mer, dvs. ustoppelig.

Avbrytelser og protester

Hva var det egentlig som skjedde på universitetsfesten i 1841? Mye er uklart, mye er omstridt; mye gjenstår å utforske. Referatet i Tiden kan hjelpe oss til en sikrere oppfatning av enkelte detaljer. Problemene tårnet seg opp allerede under professor Schweigaards tale for universitetet, heter det her, for Wergeland «begyndte at falde Schweigaard i Ordet, vilde rette paa hans Skaaler, og selv udbringe nye.» Følgelig var det ikke annet enn rimelig at man ga seg til å pipe og bue. Taleren «sprang fra den ene Ende af Bordet til den anden» for å finne noen som ville støtte ham. «Man saa hans Mund og hans Arme i Bevægelse, men man hørte ikke Stavelse for Hyssen, Piben og Trampen.» Det var da raseriet grep ham for alvor. «Han tog en fuld Viinflaske og svingede den med frygtelige Gebærder. Man ventede hvert Øieblik at se den fare i Hovedet paa en af Collegiets Medlemmer. Men pludselig standsede hans Bevægelser noget; hans Øine fik et underlig melankolsk Udtryk – og Viinflasken fôr ham selv i Planeten.»5

Wergeland forklarte seg senere om dette i flere avisartikler. Det var ikke slik, skrev han i Tiden, «at jeg ilede om for at faae Medhold i Propositionen af en ubetimelig Skaal», for det var «i sig selv rimelig nok» å ville skåle for de gamle, som ingen andre syntes å ta notis av. Men da han gang på gang ble avbrutt av hysjing og tilrop, bega han seg til sist «hen til de Pladse, hvorfra Hysningen kom, og spurgte de ubekjendte Ansigter, jeg der traf, om de fandt noget at misbillige ved den paabegyndte Toast. Da man taug, begav jeg mig tilbage og troede at kunde fortsætte. Da Kaadheden igjen brød løs stærkere end tilforn, greb Forbittrelsen mig i det ubeherskede Øjeblik, da jeg blesserede mig med en tom Fladske, jeg tilfældigviis havde i Haanden.»6

Ifølge Wergeland skyldtes ulykken altså slett ikke at han hadde drukket for mye eller talt for mye. I Morgenbladet understrekte han at det på dette stadium i festforløpet åpenbart var «meer passende» å utbringe en skål for universitetets eldste enn å fortsette å skåle for de yngre, og at mange nok var enig med ham i dette, og at han sikkert også kunne «besidde Sympathier imellem dem», slik at den opposisjon som hadde reist seg mot ham, «om end høirøstet nok, neppe havde været saa almindelig, som Morgenbladet siger.» Følgelig burde han, i stedet for det lidenskapelige utbrudd, «heller have viist en Kulde, som det nok skal lykkes mig at erhverve, hvormeget man end gjør for at holde Pirreligheden vedlige.»7

Skal vi stole på Christianssandsposten, var det all grunn til å protestere mot referatet i den fiendtligsinnede presse. Ingen kunne vel «negte, at de hyppige Toaster havde bragt Blodet i hurtigere Kredsløb», og Wergeland var utvilsomt også «oprømt ligesom de Fleste», men han var altså ikke så ille som Tiden og Morgenbladet ville ha det til. Faktisk hadde avisens egen utsendte medarbeider vært vitne til «Optrin som ved sin raa Lidenskabelighed vilde stille Wergelands Ubesindighed aldeles i Skyggen». Det var jo heller ikke bare han som ble pepet ut. Hvorfor hadde man ikke skrevet om «de endnu mere materielle Opinionsytringer, som blev Welhaven tildel»?

Fotarbeidet

Vi vet ikke presis hva som skjedde denne kvelden. Versjonene spriker, kildene peker i forskjellige retninger. Wergeland var ganske sikkert ikke alene å klandre. Professor Schweigaard hadde utbrakt en skål for universitetet, vet vi, og studentene hadde utbrakt et Leve! for ham, «hvorhos en stor Del Skaaler utbragtes med passende Taler.» Både studenter og professorer skal deretter ha ravet omkring i ørske. Jørgen Moe, som slo av en prat med professor Keyser, la merke til student Krog, som, «da Benene just commanderede holdt» like foran de to, benyttet anledningen til å spørre «om det ikke var inderlig hyggelig her i Aften?» Før det ble tid til å svare, sjanglet han videre, men ikke fortere enn at han ble innhentet av professorens svar: «Jeg kan ikke just sige det!» Krog, som syntes han måtte reagere, «ravede da tilbage, men under Bauten kom han bagom Keyser og først efter et Cirkelskjak rundt om ham atter paa Fronten af ham; hvorpaa han, atter benyttende Benenes Stædighed, replicerede: «Nei synes De virkelig ikke det!»

Observasjoner som denne kan, rent bortsett fra at de gir et visst inntrykk av tidens konversasjonskunst, gi økt forståelse for den alminnelige feststemning som skåltalene denne kvelden måtte forholde seg til. I det store og hele var det «umulig at høre Mands Mæle ved Bordene», påpekte Moe, «saaledes at endog de udbragte Skaaler maatte gjettes til.» Det var altså ikke bare Wergeland som hadde vansker med å bli hørt. Og det var ikke bare Krog som sjanglet. Om rektor Bugge fortelles det at han sjanglet «bestandig blot tre og tre smaa korte Skridt», fullstendig regelmessig, «engang til Høire og engang til Venstre». På den måten kom han en gang i løpet av kvelden fram til professor Motzfeldt. «Han omfavner ham med et Glædesutbrud», visstnok på begge sider, dvs. «først forfra, og efter at have skjaket tre Skridt til Venstre – thi den venstre Side stod just nu, efter den alternerende Regel, for Tour – bagfra og kyssende Motzius i Nakken.»8

Mange forhold kan ha bidratt til ulykken ved festbordet; vi vet ikke om vi har oversikt over dem alle. Men så mye vet vi, fra denne og andre historiske tildragelser, at skåltaler over et visst antall medfører ubehageligheter som det senere kan vise seg meget krevende å bortforklare.

Amplificatio

Festtalen tilhører den epideiktiske retorikk, eller panegyrikken, altså lovtalens sjanger. Mens talere ellers tar sikte på innflytelse over vanskelige avveininger og avgjørende veivalg, er festtaleren ikke ute etter noe annet enn ukritisk feiring. Om det er maten og vertskapet det dreier seg om, eller bruden, eller jubilanten, er det klart at bestillingen går ut på skamros. Aldri så lite ertelyst kan passere, hvis den er godlynt, men ellers gjelder det å smigre og hylle.

Derfor er festtalen ikke blitt tatt helt på alvor bestandig. Til forskjell fra den deliberative og den forensiske retorikk, kan den panegyriske ikke sies å være til offentlig nytte, påpekte Cicero. Noen stor og vanskelig kunst er det jo heller ikke tale om. Mens veltalenheten ellers krever allsidig skolering og grundige forberedelser, er det ingen sak å lire av seg noe skryt: «Selv uten belæring av denne art vet jo alle og enhver uten videre hva slags fortrinn en skal berømme hos et menneske.»9

Når saken opp gjennom århundrene er blitt forstått på denne måten, er det ikke til å undres over at man ofte har tatt lett på det. Det som for tilhørerne en gang var utilgivelig langdrygt og rørete, blir i retorikkhistorisk perspektiv i det minste begripelig: Talerne må ha forlest seg på Cicero. Når det ene dikterjubileet etter det andre nå blir avviklet – Wergeland i 2008, Bjørnson i 2010 – uten at innsatsen på festtalens område blir nevnt med et ord, skyldes det denne fatale misforståelse, at panegyrikken skulle være en av de mindre betydelige, og litterært sett også enn av de mindre krevende, blant de retoriske kunster.

Fra Waldemark Brøgger (red.) Skikk og bruk. Cappelen 1960. Gjengitt med tillatelse fra -CappelenDamm.

Men i virkeligheten er det jo tvert om! Siden lovtalen består av oppspinn for det meste, er den nærmere i slekt med diktekunsten enn noen av de mer «seriøse» sjangrene. Derfor innbyr den også til rikere utarbeiding av de rent språklige virkemidler. «Festtalens stil står den skriftlige uttrykksmåte nærmest», understreker Aristoteles. Av tendens er den utpreget litterær. Nettopp fordi den ikke har noe praktisk formål, men utelukkende tar sikte på å høyne feststemningen, er den av renere estetisk karakter enn noen annen form for tale. At den er «epideiktisk» betyr jo også at den er en «prakttale», eller en «oppvisningstale»: Det er i slike tilfeller at taleren virkelig kan få briljert med sin språkkunst. Emnet er ikke kontroversielt, tilhørerne skal ikke overbevises om noe, alt står og faller på at formen er elegant. «Disse talene tar for seg handlinger som det hersker enighet om, slik at det som gjenstår for taleren, er å ikle dem storhet og skjønnhet.»10

Hvilke stilmidler er det da festtaleren helst benytter seg av? Det er forsterkningen, hevder Ariostoteles. Slik eksemplet er særlig velegnet i den rådgivende tale, og enthymemet i rettstalen, er det ulike former for forsterkning som fremfor alt gjør lykke i den rosende og feirende tale. I tradisjonen etter Cicero dreier det seg om å forstørre (amplificare), gjerne overdrive (exaggerare).11 På dette punkt er studiet av våre fremste diktere særdeles lærerikt, med eksempler både til etterfølgelse og advarsel. Wergeland var ekspert på overdrivelse, det var Bjørnson også; både på den ene og den andre måte gikk det i vei med amplificatio opp over alle støvleskaft.

Aptum

En tale må tilpasses sine omstendigheter. Det hjelper ikke hvor god den er i seg selv, om den ikke står i et visst forhold til situasjonen den framføres i. Suksessen fra julebordet er en fiasko ved åpningen av landsmøtet, og omvendt; forloverens tale til brudgommen har ikke noe i hans begravelse å gjøre. Fra første stund har retorikken framhevet sansen for aptum, dvs. det passende eller det som sømmer seg, og for kairos, det rette tidspunkt og den gode anledning. Når disse forhold bringes på bane, tenker jeg bestandig på Eilert Sundt, vår første moderne samfunnsforsker.

«En Røst fra Gravene skjælvende og sky – Ordsending fra de høilagte norske Fædre til Sønnerne: I Fordoms Dage, da Rolf Krage og hans Mænd seilede efter en lystig Dag, og nøde fagre Drømme, medens Skuld smedede de fine Rænker, da lød Bjarkemaalet, og Bærsærkerne vaagnede op, ilede til Kamp og stege glade til Odin.» Slik innledet Sundt sin tale under den store fellesnordiske fest «til Fædrenes Minde», tyvende dag jul 1845, dvs. slik lød innledningen ifølge referentens oversettelse.12 Emnet var språklig enhet i Norden, grunnet på felles opphav. Språket var oldnordisk, som rimelig kan være. Sundt talte ikke bare om, men også på det gamle bjarkemål. I og med dette samsvar mellom emne, form og anledning må Sundts tale sies å ha oppfylt alle rimelige krav til den «passende» ytring.

Fra Waldemark Brøgger (red.) Skikk og bruk. Cappelen 1960. Gjengitt med tillatelse fra -CappelenDamm.

Det var det norske Studentersamfund som hadde invitert til denne festen. Meningen var å dyrke «Kjærlighed til Sagaen», og til «Sproget, Foreningsbaandet mellem For- og Efterslægt, det levende Tegn paa vort Forbund». Åstedet var Gildehallen i Christiania. Der var det oppstilt langbord av norrønt slag – «uden Dug, med Bænkesæder, og besatte med Træbrikker, hvorved stode Truge og Skaaler med Bjørne- og Reensdyrkjød, Fuglevildt, Lefse, Smør og Gammelost.» Norrøn var også deltakerne oppførsel. Alle drakk av samme horn, prydet med runeinnskrifter. «Ved almindelige Skaaler tilkjendegav man sit Bifald ved at støde Toldeknivsskafterne gjentagne Gange haardt mod Bordet.» Festdeltakerne ville demonstrere at de ikke var «forkjælede Ynglinge», men menn som «lader sig Forfædrenes Tarvelighed og Simpelhed smage.» Mange gjorde det ved «å springe over Bordet».

Disse forhold skulle senere utløse en ilter pressefeide. Hele dette «Raahedsapparat» er aldeles forfeilet, hevdet Andreas Munch i Den Constitutionelle. Man tjener ikke forbrødringens sak «ved at nedtvinge Hestekjød eller drikke sig syg paa vammel Mjød!» Emil Tidemand svarte i Vestlandske Tidende med drabelige utfall mot de bløtaktige «parfumerede Herrer» og deres forfinede «Salonmanerer»: Trangen til «forfalskede fremmede Viine» var tvers igjennom upatriotisk!13

Under slike omstendigheter er det ikke til å undres over at de moderne språk kom til kort. Sundts valg av oldnordisk vakte alminnelig tilslutning i forsamlingen. Enkelte mente også at de forsto en hel del, i det minste slik i det store og hele, «og dette», heter det i referatet, «var os et kjært Beviis paa det nære Slegtskab mellem det gamle og det levende Folkesprog.»

De lange linjer

Det er lett å stirre seg blind på det nære. Mange føler i dag at bordtalene vokser i antall og lengde nærmest fra år til år, og lurer på hvor det skal ende. Uten historisk perspektiv mangler de sans for proporsjoner. Enkelte steder skal det ha forekommet utbrudd av panikk, som foran en flodbølge. For tretti-førti år siden var det jo ingen som talte i privatsammenheng, og ingen som skålte og ropte hurra. Selskapelige former av alle slag ble oppfattet som utvendig konvensjonelle, dvs. fremmedgjørende, undertrykkende. Bare dypt overflatiske mennesker kunne den gang finne på å reise seg ved bordet og slå på glasset. Sekstiåtterne samtalte ganske uformelt, og kastet seg fra tid til annen ut i debatt; det hendte vel også at noen rallet eller hoiet. Men de holdt ikke skåltaler. En tid kunne man få inntrykk av at skikken på det nærmeste var utryddet. På denne bakgrunn virker veksten nå i senere tid eksplosjonsartet; dagens nivå synes å slå alle rekorder. De historisk nærsynte har grunn til å uroe seg. Men straks de får syn for de lange linjer, senker de skuldrene. Går vi langt nok tilbake i historien, blir det klart at vi ikke har mye å ta på vei for i dag.

Referatet av festen til fedrenes minne gir et inntrykk av hva mennesker før oss har hatt å streve med. Første tale skulle, etter gammel skikk, signe et beger for Odin. Så ble det talt og drukket for Njord og Frøy («de milde Guder, som raadede for Vinden, og gave gunstig Seilads og heldig Jagt»). Deretter kom tiden for bragebegeret («Brødre! Det er Løftets Stund. Saa hæver da Bragis Bæger!») Etter dette gikk det slag i slag, med skåltaler for Norges beste konge, Håkon Adalsteinsfostre, og for den nylig avdøde kong Carl Johan, og mangt et dyrebart svensk, norsk eller dansk navn fra den fjerne fortid eller fra samtiden, ikke minst grunnlovens fedre, og mange nylig avdøde hedersmenn. Landets mest veltalende gikk i spissen: Høyesterettsadvokat Hielm introduserte skålen for Norge; stortingsmann Daa framførte et lengre foredrag om storverk utført av forrige generasjons menn, og avsluttet med en jublende skål for Kong Oscar. Det ble skålt for broderfolkene, og for Danmarks forsvar, og deretter for Finland, og for Island, ja for landsmenn i Nord-Amerika, og for de skandinaviske selskaper i New York, Hamburg, München og Paris. Så drakk man på «Mod, Kraft og Enighed». Etter at Henrik Wergeland var blitt hyllet, og for balansens skyld også Welhaven, kom tiden for Sundts oldnordiske tale («For Normannatungen, for Nordens Aand!»). Men dermed var man altså bare så vidt begynt. «Følelsen gav sig nu Luft i en Mængde Skaaler med lykkelige Ønsker for fædrelandske Forhaabningers Opfyldelse, og til Ære for mange agtede Landsmænd f. Ex. for det kommende Storthing, «for den skandinaviske Litteraturs Blomstring», – «for Kunstens og Videnskabens Samvirken», – «for den norske Kirkes Missioner», – «for den gjæve Bondestand», – «for Folkets selv», – «for Qvinden», – «for Freya og de nordiske Piger», – «for Adam Oehlenschläger»,– «for de modige norske Søemænd», – for det oldnordiske Lag» – og videre for høyesterettsadvokat Hielm, stortingsmann Daa, professor Dahl m.fl., og endelig «for de tilstedeværende norske Kunstnere», etter hvert spesielt for Frick og Tidemand. Helt til sist ble det talt og skålt for de danske gjester, og «for Pastor Stockfleth, Lappernes Apostel» – «o.fl.»14

I referatet fra festen er det registrert 39 taler, alle tilsynelatende sterkt overdrevne. Noen av dem var utførlige, andre korte og fyndige. Regner vi med en varighet på 10 minutter i gjennomsnitt, kommer vi opp i 6 œ time effektiv taletid. Dette er et forsiktig anslag; formuleringene «f. Ex.» og «o.fl.» tyder på at det i tillegg må ha blitt framsagt en del mindre minneverdige ord. Mange av talene ga også anledning til å utbringe mer enn én skål. Alt i alt må vel dette ha vært i meste laget, skulle man tro – men det er ikke mye som tyder på dét. Etter bordsetet var forsamlingen i fin form. Det ble ikke senere rapportert om ubehageligheter av noe slag. Utover natten moret man seg med «muntre Samtaler og Strengeleg», før man toget rundt i salen med drikkehorn i hendene og ropte hurra. («Leve Norge! Leve det hele Norden! Leve de svenske og danske Brødre!»)

Av dette kan vi lære at våre forgjengere var laget av solid stoff. Til forståelsen av den ulykkelige episoden i Klingenberg tre år tidligere, kan vi notere oss dette holdepunkt for beregning av grensen for skåltaler uten alvorlige komplikasjoner: Om lag femti stykker ser ut til å ha vært akkurat passe.

Et eksempel

I moderne retorikkforskning er det utallige kontroverser. Alt er omstridt, ingen er noen gang blitt enige om noe som helst. Bare på ett punkt er litteraturen samstemt: Det nytter ikke å drikke seg til mot. Selv ganske små mengder alkohol medfører slapp og utydelig diksjon, svekkelse av den selvkritiske evne, tap av sikkerhet i situasjonsbedømmelsen. Slik har det altså ikke vært til alle tider. Men dette har retorikken, som ellers skryter av sin historiske langtidshukommelse, rent glemt. Våre forfedre helte i seg ufattelige mengder, og ble faktisk bare mer og mer veltalende. Om den retoriske kultur dermed skal sies å ha vært i langsiktig forfall eller fremgang, avhenger av øynene som ser. Også den gang gikk det en grense et sted, men den lå betydelig høyere enn dagens.

I Conrad Nicolai Schwachs memoarer er det et betagende portrett av Bredo Munthe af Morgenstierne, kanselliråd og høyesterettsadvokat, i sin tid kjent som en av landets mest veltalende menn. På grunn av sitt vidd og sin gode fransk var han blant kongens yndlinger. Når han talte i Høyesterett, strømmet publikum til, for hver slik opptreden var en feststund. Under fremføringen gikk han gjerne frem og tilbake på gulvet, og tok seg en dram hver gang han passerte bordet der flaskene sto. På denne måten tyllet han i seg «overordentlige Mængder Spirituosa», påpekte Schwach – men uten at dette på noen måte «anfægtede hans Hoved eller Tunge». Med «en Baglast af 3 Fladsker Brændeviin eller et tilsvarende Qvantum Viin, talede han ligesaa flydende, interessant og vittigt som nogensinde. Kun Fødderne sloge ham feil.»15

Man skal ikke uten videre slutte fra rettstale til festtale. Med utgangspunkt i dette eksemplet kan vi likevel foreta en omtrentlig beregning av antallet skåler som før var forenlig med godartet veltalenhet. Hvis vi antar at 3 fl. brennevin à 70 cl, dvs. i alt 210 cl., blir skjenket i glass à 8 cl. og tømt i porsjoner à 4, kommer vi frem til nesten nøyaktig like mange som den alminnelige festdeltaker helte i seg uten å blunke under festen til fedrenes minne, dvs. 52, 5 stk. I den grad hver runde på gulvet under en lengre rettstale kan sies å tilsvare en kortere festtale, har vi med dette en indikasjon på den historiske grense som Wergeland, under universitetsfesten i 1841, skal ha sprengt så det suste.

Lampefeber

Alle er nervøse før de skal tale, i alle fall burde de være det. Mange, som ellers ikke er skåret for tungebåndet, plages i dager og uker på forhånd ved tanken på at de skal bli nødt til si noe høyt. De våkner om natten med bankende hjerte og uklare minner om de mest opprivende scener. Selv om publikum bare består av den nærmeste krets, som jo ikke vil dem annet enn vel, og garantert legger godviljen til, kan de bli grepet av en plutselig skrekk. Strupen snører seg, beina visner bort, tankene lammes. De vet at det eneste de har å frykte, er frykten selv, men den nærer de til gjengjeld en aldeles avsindig frykt for. Det er dette som kalles lampefeber. Alle som har en viss selvkritisk sans kan bli rammet. Mange taler er av den grunn aldri blitt holdt. Dét kan tilhørerne nok i mange tilfeller prise seg lykkelige for. Mange håndbøker i talekunst gir råd om hvordan man overvinner slik nervøsitet. Dermed utretter de mye skade. Hva vi trenger, er bøker som uroer de selvsikre blant oss. Noen må utmale farene, noen må fortelle hvor galt det kan gå.

Edvard Munch var ingen stor taler, men angst hadde han greie på. I den lille krets førte han en inspirerende konversasjon, men han henvendte seg helst ikke til forsamlinger. Visstnok skal det bare ha skjedd en eneste gang. Det var i hans første kunstnerår, han var æresgjest i et stort selskap. «Jeg hadde en nydelig ung dame til bords, vi var selskapets mittpunkt.» Man hadde latt ham få vite at det ville bli holdt en tale for ham, slik at han kunne være forberedt på å svare. Hele natten hadde han arbeidet med talen, hele dagen hadde han brukt på å lære den utenat. Da stunden så uavvendelig kom, og han hørte seg selv med skjelvende hånd slå på glasset – da, forteller han – « da skete der noget af det uhyggeligste jeg har oplevet i mit liv. Jeg kjendte en kvælerhaand lægge sig over min strupe og klemme til, alt forsvandt for mit blikk, jeg saa bare ind i en hvit taake.» Han visste at han skulle tale, men kunne ikke huske et eneste ord, i hodet var det aldeles tomt. «Og paa en og samme gang kjendte jeg det som om jeg var opløst i gelé og som jeg var spiddet paa en pinde. Jeg kan ikke forklare det, saa forunderlig var det. Det eneste jeg virkelig fornam var en uendelig kvalfuld sugning under brystet, og jeg fik ikke en lyd frem, halsen var som sprukket paa mig, solen stod stille i Gideons dal. Hvorlænge jeg stod slik og stirret ind i den hvite taaken, det vet jeg ikke, men endelig knak pinden over, og med en følelse av herlig fred og overvunden fare ség jeg lodret ned paa stolen igjen. Saa svandt den hvite taaken og jeg skimtet igjen de andre gjestene som hadde fjernet sig milevidt fra mig under min tale. De sat og viste en forbausende interesse for sine tallerkner.»

Endelig var det over! Aldri hadde han følt seg så glad og lettet; han moret seg over all denne nistirring ned i tallerkenene. «Det var rent utrolig hvor den nydelige unge borddamen min ogsaa var optat av tallerkenstudier!» Vågestykket var gjennomført, prøvelsene utholdt; den unge kunstner var dypt tilfreds. «Det var min jomfrutale. Jeg følte mig tryg i bevisstheten om aa ha gjort min pligt. Jeg har dog ikke holdt fler siden. Man skal ikke overdrive det aa holde taler.»16

En slags vidd

Jeg kommer i tanker om min grandonkel Gustaf. Han lot aldri en anledning gå fra seg til å tale. Noen tiår rundt midten av forrige århundre var det ikke en herremiddag eller et gullbryllup i nedre Buskerud som var trygt. Mannen hadde et eget lag med å få vertinnen til bords. Dermed kunne han late som han var nødt til å improvisere sin evinnelige takketale. Den begynte som regel med et eller annet om Askeladden. Jeg husker ikke helt hva det var, bare at det tok sin tid. Poenget må ha vært å tilføre noe visst kulturelt, men på en humørfylt måte. I alle fall endte det med at Askeladden sa: «Dét var god grøt, det!» Og slik var det vel også her, denne kvelden: Ikke det at man hadde fått grøt, nei slett ikke – men godt var det!

Slik talte min grandonkel Gustaf. Utover kvelden klarte han på denne måten å få nevnt en hel del kulturarv som på en eller annen måte kunne settes i forbindelse med noe vi nettopp hadde spist. Det tror jeg han oppfattet som åndfullt. Ved hjelp av en likesom beleven tone, aldri så lite skøyeraktig, satset han på å få det til å lyde som en slags vidd. – Måtte han forsvinne i hvit tåke! kan man ha tenkt rundt bordet mens det drøyde og drøyde; måtte han bli oppløst i gelé eller spiddet på en pinne! Gustaf var aldri nervøs; det burde han vært. Hvis han virkelig hadde kjent sin kulturarv, burde han visst at man ikke skal overdrive det å holde tale.

En slags oppreisning

Nei, man skal ikke overdrive. Alt med måte. Framfor alt må man vite å tilpasse seg anledningen og stunden. Selv den beste faller igjennom hvis han ikke vet å begrense seg. Talen kan være så åndfull den vil – fortaper man seg i sin egen veltalenhet, og glemmer man at man står der for sitt publikums skyld, ender det alltid med fiasko. For så vidt må særlig skåltalen regnes som risikofylt. Under festen på universitetets stiftelsesdag i 1841 var det nok dette som skar seg, når alt kommer til alt. Wergeland var i og for seg en utmerket taler. Men han talte for lenge og for ofte og han ble for begeistret, og denne gangen gikk han langt over streken allerede før man hadde fått satt seg til bords.

Flere år senere, etter at han selv var gått bort, fikk han en slags oppreisning i Drammens Tidende. Redaktøren, F. W. Bergh, hadde selv vært i Klingenberg denne kvelden. Der hadde han fått høre en vidunderlig tale. Wergeland hadde reist seg ved et av bordene ute i hagen. Han hadde begynt helt forsiktig, «men efterhaanden steg hans Røst; han hævede sit Hoved i Vejret, og Ordene strømmede fra hans Læber». Det var aldeles fortryllende. «Hans Aand fløi fra Fjeldtop til Fjeldtop», husket Bergh, «den stod skuende mod Polen paa Nordkaps Klint, den stod lyttende paa Lindesnes mellem Nordhavets Brændinger, Tilhørerne maatte følge ham til Østerdalens dybe, mørke Furuskove, maatte vandre med ham paa Højfjeldenes ensomme vide Lyngsletter» – osv., osv.: «Snart stod han paa en af Vestkystens nøgne, graa Holmer og saae paa de blanke Sildestiim, de boltrende Springhvale, de flagrende Maager og de glade Menneskesværme, der droge Havets Velsignelse op paa Landet; snart hvilte han sig under duftende Birke mellem Blomster og Grønt; snart foer han i den lette Pulk over Nordlands Vinterfjelde eller Kautokeinos hvide Snesletter! snart …»

Plutselig stanset han. En skoggerlatter lød nede ved bordenden. Tilhøreren våknet av fortryllelsen, dikteren ble revet ut av sine syner. Med ett ble de klar over at de var alene. «Den største Deel af Tilhørerne har fjernet sig fra Bordet, Nogle drikke indbyrdes private Skaaler, Andre fortælle morsomme Historier, hvilke have bevirket den høje Latter, der bragte Taleren til Opmerksomhed paa, at han blot talte til den milde Aftenvind, der viftede mellem Bladene.»17