Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Konvergens i klasserommet – En studie av flermedial nyhetsproduksjon blant journaliststudenter

Anne Hege Simonsen, førstelektor

Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag, Høgskolen i Oslo

E-post: anne-hege.simonsen@jbi.hio.no

Elsebeth Frey, høgskolelektor

Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag, Høgskolen i Oslo

E-post: elsebeth.frey@jbi.hio.no

What does convergence mean in the multimedia journalism classroom? How useful are terms such as adaption, remediation and transmedia storytelling for journalism educators? This article compares the multimedia news production of first-year students of journalism with practices at a selection of professional multimedia newspapers. As media users, students do not express any explicit interest in multimedia options, but as practitioners they seem to be as likely as their professional peers to explore a variety of multimedia techniques. Drawing on these experiences, the article discusses the place of multimedia journalism in an educational institution.

Keywords: convergence, journalism education, multi media news, -journalism

Ferske journaliststudenter er like villige som profesjonelle journalister til å utforske ulike plattformer på nettet. Det viser en undersøkelse der førsteårsstudenters flermediale nettjournalistikk vurderes opp mot produksjonen fra et utvalg nettaviser. Et annet betydningsfullt funn er at journaliststudentene bruker flere kilder i nettsakene enn sine profesjonelle kolleger. Studien systematiserer erfaringer fra å undervise i flermedial nettjournalistikk. Med utgangspunkt i begrepene adapsjon, remediering og transmedial historiefortelling diskuterer vi hvilke konsekvenser retorisk konvergens får for studentenes nettjournalistikk – og for vår undervisningspraksis på journalistutdanningen i Oslo.

Selv om konvergens har eksistert som begrep i snart to tiår, finnes det mange indikasjoner på at fenomenet nå for alvor har begynt å prege den journalistiske hverdagen. Det fører til flere, og ikke alltid like lett overskuelige, konsekvenser for journalistikken som fag. Nettjournalistikk er et relativt nytt og lite utviklet fagområde i vår på mange måter papiravisdominerte undervisningsinstitusjon.1 Selv om tendensen ved de fleste journalistutdanninger går i retning av å oppgradere og likestille nettet med andre plattformer, skal vi i praksis utdanne studentene våre til et fag som fortløpende endres. Selv om det ikke skal utelukkes at den nye, digitale virkeligheten iblant gir seg ut for å være nyere enn det kanskje er grunnlag for, er det ikke sikkert at gamle journalistiske verktøy vil ha samme nytte som de hadde for ti eller femten år siden.

Denne konteksten inspirerte oss til å se nærmere på våre studenters nettjournalistikk, nærmere bestemt nettavisen Journalen som er treningsarena for onlinejournalistikk ved journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo. Vi vil ta for oss utvalgte sider ved studentenes nyhetsproduksjon på nett; kildearbeid, lenking og flermedialitet. Først ønsker vi å kartlegge i hvilken grad studentenes nettjournalistikk kan sammenliknes med bransjen for øvrig. Det er viktig for å kunne si noe om studentenes læring forbereder dem til yrkeslivet på en realistisk måte. Samtidig gir det et inntak til å vurdere ulike plattformers konvensjoner og føringer, og deres konsekvenser for undervisningen. Dernest vil vi vurdere hvilken relevans tre konvergensrelaterte begreper, adapsjon, remediering og transmedial fortelling, har for undervisning i nettjournalistikk.

Konkret bygger artikkelen på en undersøkelse av nettjournalistikk laget på kurset «Nyheter på nett» for førsteårsstudentene i andre semester våren 2008. Dette er et grunnkurs der vi veileder studentene i nyhetsarbeid basert både på tradisjonelle journalistiske konvensjoner og føringer fra nettjournalistikken, heri inkludert muligheten til å arbeide flermedialt (men ikke multimedialt som i flash-animasjoner og lignende). Med flermedial nettjournalistikk mener vi at journaliststudentene bruker flere plattformer til å lage nettjournalistikk. I praksis vil det si bruk av video og lyd i tillegg til skrift og bilder. Denne undersøkelsen er supplert med en studie av fire profesjonelle nettaviser i en uke høsten 2008.

Konvergens som journalistisk praksis

Konvergens har vært et moteord i store deler av medieindustrien, blant medieforskere og politikere siden 1990-tallet og knytter seg til digitaliseringen av kommunikasjonssignaler. Begrepet finnes i mange varianter, men for vårt formål vil det være relevant å ta utgangspunkt i retorisk konvergens. Uttrykket beskriver prosessen der nye sjangre oppstår gjennom kryssfertilisering av sjangerkjennetegn fra tradisjonelle medier (Fagerjord 2003:4). Det betyr ikke at alle medier smelter sammen til ett medium, men «… a proliferation of genres as forms of expression that may be reused across media» (Storsul og Fagerjord 2007:24). I drøftinger om kryssfertilisering og uttrykksmåter som tilpasses og endres til og/eller av nettmediet, finner vi begrepet transmedial historiefortelling (Bolin 2007:245). Dette er ikke et dagligdags ord i norske redaksjoner, men like fullt ett av begrepene vi ønsker å vurdere nærmere. Med transmedial fortelling mener vi en journalistisk sak som lages og presenteres i et flermedialt uttrykk, en sak der journalisten plukker fra ulike plattformers konvensjoner, teknikker og sjangerkjennetegn.

Slik Martin Engebretsen har påpekt, er grensene for hvordan ulike modaliteter og tekstelementer stilles sammen i nettjournalistikken tøyelige. Med andre ord er normene fleksible innenfor nettnyhetsformatet. Samtidig har nettet begynt å få sin egen form (Engebretsen 2007:52–53). Også Barbara Gentikow diskuterer forholdet mellom sterke tradisjonelle krefter og sterke nye aktiviteter i en brytningstid hvor samspillet og sammensmeltingen av ulike medierte uttrykk brytes (Gentikow 2008:98).

Dailey, Demo og Spillman (2003) påpeker at ulike plattformer «have different beats» – altså ulike produksjonsmåter, prioriteringer, tempo og kulturer. Det betyr for eksempel at en gitt fjernsynstekst vil preges av å være laget for tv. Om den vises som web-tv sammen med en skriftlig tekst, lenker og stillbilder på en nettavis, vil preget endre seg fordi …

… it becomes part of a different rhetoric. This is just a modern variety of ancient rhetoric knowledge. The same words and the same argument have different effects in different settings and also for different speakers and with different audiences (Fagerjord 2003:140).

Det Fagerjord omtaler kalles også remediering: hvordan et medium representeres i et annet (Bolter og Grusin 1999:45). Remediering må ikke forveksles med adapsjon der fokuset er på fortellingen. Adapsjon handler om hva som skjer med en fortelling når den flyttes over og fortelles i et annet medium, for eksempel å filmatisere en roman. Å lage mediumtilpassede versjoner av samme sak er derimot noe annet, og kalles gjerne versjonering i mediehusenes terminologi (Bech-Karlsen 2008:67–68). Det er denne begrepsbuketten vi vil benytte – remediering, adapsjon, transmedial fortelling – når vi vurderer studentenes nyhetsproduksjon med særlig øye for hvilke medietradisjoner de arbeider i.

Om kurset «Nyheter på nett»

Empirien vi tar utgangspunkt i er hentet fra kurset «Nyheter på nett» våren 2008, der førsteårsstudenter ved journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo skulle lage nyhetsjournalistikk på nett. I tillegg til mer tradisjonell læring kan vi si at kurset innebærer profesjonssosialisering gjennom praktisk arbeid med nyhetsproduksjon, i det Gilje kaller nettverksklasserommet (Gilje 2008:61).

Kurset gikk over seks uker, og studentene publiserte på journalistutdanningens nettavis Journalen. Studentene var delt i tre grupper på 21–24 stykker som hver hadde «Nyheter på nett» i to uker. Til enhver tid jobbet mellom seks–tolv av dem med en bundet oppgave, et rigg om pressefrihet. De andre utgjorde redaksjonen i Journalen; tre satt på desken, mens mellom seks–ti studenter var nyhetsreportere.

Begrensninger ved studien

De teknologiske rammevilkårene for studentenes arbeid var i stor grad definert av publiseringsverktøyet Escenic Content Studio, versjon 2.0. Escenic brukes av en rekke aviser, men vår versjonen var foreldet og hadde en del begrensninger. For eksempel var muligheten for variasjon i bildebruken liten. Versjonen hadde en del ferdigformatterte standardinnstillinger som studentene snart ble lei av. Mange forsøk på å tenke alternativt ble derfor løst ved hjelp av rudimentær html-koding og andre former for teknisk juks. Kameraene og lydopptaksutstyret var i tillegg til dels gammelt og hadde mangelfulle redigeringsmuligheter.

Vi kan ikke se bort fra at utstyrssituasjonen hemmet studentenes motivasjon til å gi seg i kast med flermediale løsninger, siden det å gjøre sakene ferdig ofte ble uforholdsmessig vanskelig og tidkrevende. En annen begrensning var at Journalen ikke er interaktiv. Engebretsen skiller mellom tre former for interaktivitet: bruker-til-dokument (kanskje særlig lenking), bruker-til-system (grensesnittets smidighet) samt bruker-til-bruker (Engebretsen i Ottosen og Krumsvik 2008: 11–122). Vi savnet primært bruker-til-bruker-interaktivitet der journalisten kommuniserer med leseren. Dermed mistet studentene mulighet for å måle trafikken på sakene sine, invitere til debatt og kommentarer fra lesere, samt få publikumsgenererte tips, foto og informasjon. Slike sentrale kjennetegn ved en moderne nettavis er derfor ikke en del av undersøkelsen.

Ifølge Arne Krumsvik har nettjournalistikken lav status i bransjen (se for eksempel Ottosen og Krumsvik 2008). Det anføres som en av årsakene til at nettjournalistikken skårer lavt på undersøkelser av norske journaliststudenters yrkespreferanser: Bare to prosent ønsket å jobbe på nettet i 2000, og antallet hadde økt marginalt i 2008 (Ottosen, Bjørnsen og Hovden 2009). Slike tall indikerer en manglende entusiasme for nettjournalistikk, som vi ikke opplever stemmer helt med virkeligheten. Studentene ga i evalueringer uttrykk for at de syntes det var morsomt å gjøre noe som liknet på praktisk journalistikk. Ingen journalistutdanninger har heller hatt tilbud om spesialisering i nettjournalistikk før i 2009, noe som også kan bidra til å forklare tallene hos Ottosen et al.

Som allerede nevnt er journalistutdanningen tradisjonelt preget av papiravisens konvensjoner. Selv om den pågående digitale revolusjonen er i ferd med å skape en ny markedssituasjon, nye formidlingsplattformer og nye arbeidsmønstre, sitter eldre systemer i veggene. Det skaper positivt sett kontinuitet, men negativt sett hindre for å utnytte ny teknologi best mulig (Steensen 2009; Mitchelstein og Boczkowski 2009). En kan trekke paralleller til hva Sten R. Ludvigsen skriver om forventninger og resultater ved bruk av IKT i læring i høyere utdanning: «For å endre normer og arbeidsdeling, og skape nye aktivitetsformer må innføringen av IKT skje gjennom systemisk endring, og ikke trinnvise forandringer» (Ludvigsen 2006:226).

En siste begrensning er knyttet til vår egen rolle som både lærere og forskere. Studien vår bygger på en triangulering av kvantitativt materiale fra en spørreundersøkelse, en innholdsanalyse av fire nettmediers journalistikk, en innholdsanalyse av våre studenters produksjon, samt etnografisk materiale innhentet gjennom deltakende observasjon fra nettundervisningen. Som veiledere og tilretteleggere av kurset kan det hevdes at vi har vært mer deltakende enn observerende, selv om vi i analysen forsøker å skille de to nivåene. Å forske på seg selv innebærer likevel en form for aksjonsforskning, i og med at hensikten er å forbedre den læringsprosessen vi studerer og forskningsprosjektet derfor kan karakteriseres som intervenerende (Kalleberg 1992:29).

At vi er våre egne oppdragsgivere gjør det desto viktigere å bringe på det rene hvilke mer eller mindre bevisste og uttalte forventninger til studentene vi har brakt inn i undervisningssituasjonen. Som lærere ved en utdanningsinstitusjon for journalister arbeider vi med et dobbelt mål for øyet. På den ene siden har vi en funksjonalistisk målsetting: Vi skal utdanne studenter til en journalistisk virkelighet, noe som betyr at vi må forholde oss til bransjens krav og ønsker til hvilke ferdigheter en nyutdannet journalist skal ha. På den andre siden har vi en normativ målsetting om å lære journaliststudentene god journalistikk, basert på etiske og faglige standarder som ikke alltid er synkronisert med de rammevilkårene arbeidslivet kan tilby. Vi står med andre ord med begge beina i spenningsfeltet mellom det tradisjonelle synet på journalistikk som et praksiservervet håndverk og en profesjon der utdanning og formelle kriterier er avgjørende for yrkesidentiteten (se for eksempel Hovden 2008; Frith & Meech 2007).

Våre kunnskaper på området og journalistiske preferanser påvirker vår undervisning. Selv i forskerrollen, når vi undersøker studentenes produksjon, bærer vi med oss de samme kunnskapene og preferansene som dermed påvirker studiens design og den faktiske gjennomføringen. Der det er relevant kommer vi tilbake til dilemmaet med vår rolle som intervenerende forskere.

Studentenes nettvaner som publikum

Ved kursstart kartla vi studentenes nettbruk gjennom en spørreundersøkelse der svarprosenten var 97. Totalt hadde vi 67 studenter på «Nyheter på nett»-kurset, hvor to tredeler var kvinner og en tredel var menn. Aldersmessig lå hovedtyngden mellom 20 til 25 år (82 prosent).

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå leser 84 prosent av ungdom mellom 16–24 år nettaviser daglig, og mellom 25–34 år stiger prosenten til 92 (SSB 2008). Av våre studenter oppga 73 prosent at de var på nettet mellom en til tre timer på en gjennomsnittlig dag. Hele 86 prosent anslo at de brukte inntil to timer daglig på journalistiske nettsteder. De fleste leste regelmessig og/eller var innom flere nettaviser daglig, hovedsakelig norske, men også utenlandske nettaviser.

Et overraskende funn for oss var at studentene i liten grad var opptatt av interaktivitet, og bare fire av 65 pekte på interaktivitet som et pluss ved nettjournalistikken. Et overveldende flertall av dem kan derfor karakteriseres som lurkere – folk som leser og klikker, men ikke selv bidrar med kommentarer under nyhetssaker eller deltar i nettdebatter. Her oppførte studentene seg som 90 prosent av alle nettbrukere (Gentikow 2008:97).

Graden av flermedialitet i nettavisene betød også lite for godt over halvparten av studentene. Bare en drøy tredel mente flermedialitet var viktig i online-journalistikken. Derimot oppfattet hele 95 prosent lenker som et pluss for nettjournalistikken.

Bransjens nettjournalistikk 2004–2005

Som et bakteppe for å forstå og vurdere studentenes nettproduksjon har vi tatt utgangspunkt i Martin Engebretsens (2007) undersøkelse av aktualitetsdiskursen på nett.2 Hans analyse av nettnyhetene bygger på færre enheter enn den kvantitative delen av vår studentundersøkelse. Engebretsen har hentet nyhetssaker fra tolv profesjonelle journalistiske nettsteder i Norge, Sverige og Danmark, mens våre studenter er en mer homogen gruppe som publiserer på ett nettsted. Ulikhetene er med andre ord flere, og hans undersøkelse av nettnyheter er ikke direkte sammenliknbar med vår. Det bildet han gir av nettjournalistikken anno 2004–2005 er likevel et interessant bakteppe for vår studie.

Plattform

Av 93 nordiske nyhetssaker fant Engebretsen at 20 prosent ikke hadde foto. Flest bilder var det i de fire norske nettstedene, VG.no, Aftenposten.no, nrk.no og BT.no, der bare 15 prosent av sakene var bildeløse (Engebretsen 2007:61).

De norske nettstedene brukte video mer ivrig i den digitale journalistikken enn danske og svenske kolleger i 2005, og nesten halvparten av sakene som hadde videoklipp var norske. Totalinntrykket er likevel at video ble lite brukt (bare 14 prosent av sakene). Tar en bort de eterbaserte nettstedene, blir tallet bare 7 prosent (Engebretsen 2007:64).

Bruken av lyd er mer sjelden enn bruk av video: Engebretsen fant at kun Aftonbladet.se tilbød det, og bare i to av de åtte analyserte nyhetssakene (Engebretsen 2007:64).

Lenker

Engebretsens undersøkelse forteller at de tolv skandinaviske nettstedene i svært varierende grad tilførte nyhetene relevant kontekst gjennom å lenke. Analysen viser at noe under halvparten av nettsakene har lenker til eget arkiv. Minst aktive var de danske redaksjonene, og 70 prosent av sakene fra BT.dk, Ekstrabladet.dk, DR.dk og Fyens.dk manglet interne lenker. Å lenke ut var enda mer sjeldent i de tre landene: Bare syv av 93 saker, fire prosent, hadde eksterne lenker (Engebretsen 2007:63).

Kilder

Antall kilder som blir referert i en nyhetssak blir gjerne oppfattet som «en indikator for journalistisk kvalitet» (Engebretsen 2007:57). Engebretsen fant at en tredel av sakene fra 2005 hadde ingen eller én synlig kilde, og halvparten av sakene hadde minst tre kilder. Når han sammenlikner med korresponderende papiravissaker, har de en bedre kildedekning enn nettversjonene. Engebretsen mener nettavisenes nyhetsdekning i liten grad utnytter mulighetene for dybdedekning av nyhetssaker. Selv om nettavisene ikke, som myten forteller, består av resirkulerte saker, kan de kalles mer overfladiske og rutinepregete i sin nyhetsdekning (Engebretsen 2007:57–66).

Bransjens nettjournalistikk 2008

Engebretsen skriver at utviklingen av et normsett for nettnyheter fremdeles er i en umoden fase etter ti år med nettjournalistikk (Engebretsen 2007:68). Om nettjournalistikken ennå er ung, så skjer endringene raskt. Måneden etter at Engebretsen samlet materialet til sin analyse, ble YouTube lansert. Året etter, i 2006, var MySpace verdens mest populære nettsted, målt etter antall sidevisninger (Briggs 2007:28). Når dette skrives er Facebook i allemannsbruk, og Twitter et kjærkomment verktøy. Nye muligheter dukker stadig opp, og de er med på å endre nettjournalistikken. Fordi utviklingen er tydelig selv for en vanlig nettleser, ville vi undersøke hva bransjen i dag produserer av nyhetsjournalistikk på nett.

Vår kvantitative innholdsanalyse baserer seg på to riksdekkende og to lokale nettaviser. Valget falt på VG.no og Dagbladet.no – to nettaviser som begge har vært førende for utviklingen av nettjournalistikken de siste årene. Vi undersøkte også oblad.no (Østlandets Blads nettavis) og sa.no (nettavisa til Sarpsborg Arbeiderblad). De sistnevnte er valgt som en kontrast til de store og tunge nasjonale nettavisene, samt for å få en spredning hva gjelder eierinteresser. Det er viktig å bemerke at alle de fire nettstedene er startet av papiravisredaksjoner. I de fire nettavisene ble de ti øverste nyhetssakene hver dag i perioden mandag 18. august–fredag 22. august 2008 analysert. Materialet omfatter 191 nettsaker. Kvantitativt er undersøkelsen jevnstor med vår undersøkelse av studentenes nettnyheter.3

Plattform

Skal vi trekke linjer mellom 2005 og 2008, har ikke bruken av foto, levende bilder og lyd endret seg stort, kvantitativt sett, men vi ser at bruken av bilder og video øker noe. I vår undersøkelse fra august 2008 har 89 prosent av de 191 sakene bilder. Endringene er større når det gjelder bildenes størrelse og hvordan de blir brukt. For eksempel er panoramabilder blitt mer vanlig, og flere bilder er klikkbare og setter i gang videoklipp.

Tabell 1. Tabellen viser antall ganger video og lyd er brukt i nyhetssaker fra de fire nettstedene
VG Nett Dagbladet.no Sa.no Oblad.no Totalt Prosent
Undersøkte saker50504348191100
Video491302614
Lyd001010,5

I 2008 finner vi stor variasjon nettstedene imellom fra nettavisa til Østlandets Blad som verken bruker lyd eller video i noen av sine 48 nyhetssaker til Sa.no som benytter video flittigst, og som også har det eneste lydinnslaget. Bruk av lyd er så godt som ikke-eksisterende i de fire nettavisene, mens 14 prosent av sakene gjør bruk av video.

Lenker

Forelesere og veiledere fra nettbransjen som vi hyret inn til kurset, la overfor studentene stor vekt på en bevisst og aktiv bruk av lenker som et særtrekk ved god nettjournalistikk. At det er blitt mer akseptabelt å lenke ut de siste tre–fire årene, selv til konkurrenter, fant vi høsten 2008 der 17 prosent av sakene vi analyserte hadde eksterne lenker.

Tabell 2. Antall saker med og uten lenker i de fire nettavisene
Ja Nei Total
VG Nett143650
Dagbladet.no153550
Sa.no34043
Oblad.no14748
Total33158191

Vi ser at de to små nettstedene ugjerne lenker ut, mens de to store nettstedene kan sies å ha en mer moderne holdning til dyplenking som et særpreg ved nettjournalistikken. At rundt en tredel av sakene i VG.no og Dagbladet.no har eksternlenker, forteller om en radikal endring i profilerte nettsteders dyplenking fra 2005.

Ulikheter de fire norske nettavisene imellom ser vi også i lenking til arkivstoff:

Tabell 3. Antall saker med og uten internlenker i de fire nettavisene.
Ja Nei Total
VG Nett302050
Dagbladet.no173350
Sa.no212243
Oblad.no14748
Total69122191

Mens Oblad.no på Ski bare laget én sak med arkivlenke, ligger VG Nett på topp og lenker internt i 60 prosent av sakene. Samlet blir det likevel bare 37 prosent av sakene fra august 2008 som har internlenker.

Kilder

Vi har også undersøkt hvor mange synlige kilder de profesjonelle journalistene i de fire nettavisene brukte.

Tabell 4. Antall synlige kilder i sakene fra de fire nettavisene
Ingen kilder En kilde To kilder Tre eller flere kilder Total
VG Nett72113950
Dagbladet.no52391350
Sa.no61911743
Oblad.no122211348
Totalt30854432191

Vi husker at Engebretsen fant at en tredel av sakene fra 2005 hadde ingen eller én synlig kilde, og halvparten av sakene hadde minst tre kilder (Engebretsen 2007:57). Om antall kilder er et mål for kvalitet, ser ikke utviklingen på nett positiv ut, for sett med 2008-øyne har 60 prosent av nettsakene ingen eller én registrerbar kilde, og bare 17 prosent har tre kilder eller flere. Videre fant vi at i rundt 60 prosent av sakene er kildene muntlige, og de aller fleste av dem er profesjonelle og offisielle.

Studentenes nettjournalistikk: Plattform

I det følgende vil vi legge frem våre studenters journalistikk på Journalen, sammenholdt mot undersøkelsen av de fire nettavisene i august 2008 (vi presenterer i dette avsnittet funnene fra de fire samlet). Å sammenlikne en gruppe studenters første famlende skritt som nettjournalister med bransjen, kan oppfattes som å sammenlikne epler og bananer. Vi vil derfor understreke at dette ikke er en komparasjon av journalistisk kvalitet. Vi ser utelukkende på de produksjonsteknologiske sidene ved den journalistiske nyhetspresentasjonen. Her mener vi at en sammenlikning både er mulig, og at den viser noen interessante trekk.

Samlet sett ser vi at studentenes arbeider, tross tungvinte produksjonsvilkår, skiller seg lite fra den øvrige bransjen slik den er beskrevet over. I løpet av de seks ukene kurset varte, laget våre 67 studenter 187 egenproduserte nyhetssaker. Til tross for at studentene ble eksplisitt oppfordret til å være flermediale, var sakene deres, i likhet med bransjens produksjon, i overveiende grad tekstbasert. Hele 26 prosent av sakene besto til og med av tekst uten bilder. Det kan delvis forklares med at fotojournalister ikke er inkludert i denne studentgruppen, og at mange av studentene følgelig mangler grunnleggende fototeknikk. En annen årsak kan være studentenes manglende interesse for flermedialitet før de kom til kurset. Som nevnt i avsnittet om studentenes brukervaner på nett var over halvparten av dem lite opptatt av flermedialitet, noe som tilsier et lavt bevissthetsnivå blant studentene på området. At vi også hos bransjen finner så mange som 11 prosent rent tekstbaserte saker er vanskeligere å begrunne, men det kan ha sammenheng med høyt produksjonspress og dårlig tid i nettredaksjonene (Ottosen og Krumsvik 2008:14–19).

Under kurset arrangerte vi morgenmøter der en naturlig del av diskusjonen var hvordan nyheten skulle produseres og presenteres. Det skjedde med utgangspunkt i den ideelle men, viste det seg, naive tanken at nyheten selv ville definere hvilken plattform den egnet seg for: Visste studenten at intervjuobjektet var slagferdig, ville det være journalistisk viktig å ta med lydopptaker for gode sitater. Var handling og/eller følelser en sentral del av en begivenhet, kunne det være naturlig å filme. Vi oppmuntret studentene også til å arbeide flere sammen, slik at ikke tidspress eller manglende teknisk kompetanse hos en student skulle begrense valg av medium. Likevel var det få som valgte å prøve seg på video eller lyd. Interessant nok brukte våre studenter likevel de flermediale mulighetene i nesten samme omfang som bransjen, slik tabellene under viser.

Tabell 5. Tabellen viser studentenes bruk av video angitt i prosent. N = en journalistisk sak
Journalen De fire nettavisene
Ja914
Nei9186
Total100100
N(187)( 191)
Tabell 6. Tabellen viser studentenes bruk av lyd angitt i prosent. N = en journalistisk sak
Journalen De fire nettavisene
Ja50,5
Nei9599,5
Total100100
N(187)(191)

Vi ser at lyd er noe nettredaksjonene så godt som ikke benytter seg av, slik også Engebretsen fant (Engebretsen 2007:64). Våre studenter bruker lyd i noe større monn enn bransjen. En grunn til det kan være at lyd som plattform er en del av det pedagogiske opplegget for kurset. En annen er muligens at studentene har latt seg inspirere av aftenposten.no som bruker lyd (aftenposten.no er ikke med i vår bransjeundersøkelse). Sammen med VG Nett og dagbladet.no er Aftenpostens nettavis en av nettavisene studentene bruker mest. Video er den mest brukte tilleggsplattformen både for bransjen og våre studenter. For bransjens vedkommende kan det se ut som om vi har dokumentert en begynnende trend. Stadig flere redaksjoner ansetter egne såkalte VJer (videojournalister), og bruken av video for å dokumentere hendelsesnyheter ser ut til å øke.

Når det gjelder våre studenter, var de delt inn i grupper etter medievalg. Det var studenter med TV og radio som særvalg som viste minst interesse for å utforske nettmediets muligheter. Det kan ha sammenheng med at dette var den siste gruppen som var inne, og at studentene derfor var slitne etter rullering mellom vårens ulike kurs. Det kan også ha sammenheng med at studentene allerede på det tidspunktet i studiet har begynt å innsosialiseres i de ulike plattformenes forskjellige beats. Både radio og særlig fjernsyn, med sine lange og omstendelige produksjonsprosesser, krever store tekniske og mediespesifikke ferdigheter som kanskje opptok studentene mer enn å gå inn i nyhetsdrivet på nett.

Som en interessant kontrast fant vi at den bundne gruppeoppgaven (rigget om pressefrihetens kår) ga andre resultater. Her var flermedialiteten pålagt, og dermed satte videoklipp, lydsnutter og opptak av intervjuer preg på rigget i like stor grad som skriftlig tekst og fotografier. Det kan være en indikasjon på at strengere krav om hvordan de journalistiske oppgavene bør løses gir bedre resultater på et så tidlig trinn i studieforløpet. Noen analyse av rigget inngår ikke i denne undersøkelsen, og en videre diskusjon om dette ligger utenfor artikkelens ambisjon.

Studentenes nettjournalistikk: Lenker

Våre studenter viste seg å være flinke til å lenke. Lenking var kanskje det enkeltelementet som i størst grad skilte studentenes saker fra å være papiravis på nett.

Tabell 7. Tabellen viser antall saker med eksterne lenker angitt i prosent. N = en journalistisk sak
Journalen De fire nettavisene
Ja2617
Nei7483
Total100100
N(187)(191)

I sin lenkepraksis skiller studentene seg lite fra den profesjonelle bransjen, særlig når det gjelder eksterne lenker. En firedel av studentenes saker har eksterne lenker. Det er noe bak VG Nett og dagbladet.no, men foran de to andre nettavisene vi undersøkte i august 2008 (se tabell 2).

Tabell 8. Tabellen viser antall saker med interne lenker angitt i prosent. N = en journalistisk sak
Journalen De fire nettavisene
Ja1636
Nei8464
Total100100
N(187)(191)

Derimot lenket studentene vesentlig mindre til eget arkiv enn journalistene i tre av de fire nettavisene vi undersøkte. Det kan forklares med at Journalen ikke har en løpende nyhetsproduksjon og at studentene derfor har en tilfeldig innsikt i nettavisens eget arkiv. Fordi Journalen produseres av studenter, er det også rimelig å anta at studentene har mindre tillit til egne og medstudenters saker enn saker laget av profesjonelle journalister. Samtidig er det interessant å registrere at Journalens lenkepraksis er langt mer i takt med de mer moderne nettavisene enn hva oblad.no er.

Studentenes nettjournalistikk: Kilder

Studentenes kildearbeid viste seg å være til forveksling lik det som kommer frem i Engebretsens undersøkelse fra 2004–2005: I en tredel av sakene er det ingen eller kun én synlig kilde i saken. Sammenliknet med de fire nettavisenes kildebruk, finner vi at Journalen har noen flere åpne kilder.

Tabell 9. Tabellen viser antall synlige eksterne kilder angitt i prosent. N = en journalistisk sak
Journalen Fire nettaviser
Ingen kilder216
En kilde2944
To kilder3323
Tre kilder eller flere3717
Total101100
(N)(187)(191)

I de fire nettavisene finner vi at så mange som 60 prosent av sakene begrenser seg til én eller ingen synlige kilder. Det tilsvarende tallet for studentenes saker er 31 prosent. I den andre enden av skalaen finner vi at studentene bruker tre eller flere synlige kilder i 37 prosent av sakene, mens bransjen her ligger på 17 prosent. Det vil si at studentene gjennomgående bruker eller synliggjør flere kilder enn sine profesjonelle kolleger.

Nettopp kildebruk og -kritikk legger journalistutdanningen stor vekt på å bevisstgjøre og trene studentene i, uansett plattformen de jobber på. Studentene lærer raskt at en god journalistisk sak bør ha flere kilder med ulikt ståsted. Vi mener det slår ut i kildebruken på Journalen. Vi skal ikke overtolke funnene fra bransjen, men det ville ikke være overraskende om den manglende kildebruken er et uttrykk for produksjonspresset det stadig rapporteres om i nettjournalistikken (Ottosen og Krumsvik 2008:14–19).

Samtidig er det viktig å understreke at antall åpne kilder i en tekst ikke i seg selv sier noe om kildenes kvalitet. Vi ser for eksempel at våre studenter har en tilbøyelighet til å vende seg til profesjonelle og offisielle kilder (i 64 prosent av sakene). Studentene er – som andre journalister – opptatt av å skaffe kilder de oppfatter som saklige og troverdige og som kan gi fakta og informasjon. Muligens lar de seg blende av å få maktkilder i tale. Nå vet vi at nyhetsjournalister generelt bruker offisielle kilder og kilder som sitter i maktposisjoner i høy grad (Allern 2002:169–176). Også nettjournalistene trekker mot slike kilder, for også nettnyhetene preges «... av sterke normer når det gjelder uttrykksform og sosial funksjonalitet» (Engebretsen 2007:53). Våre studenter er opptatt av å lære nyhetsjournalistikkens konvensjoner, og ser hva andre journalister gjør. I andre semester av studiet er de fortsatt muligens litt for forsiktige når det gjelder å håndtere kilder. Ennå opplever de det som spennende å få sentralt plasserte kilder i tale: Å få tak i dem, å få dem til å uttale seg, behandle dem korrekt og gjengi dem presist, er noe studentene bruker tid og krefter på. Vi mener å se at et flertall av studentene ikke har selvtillit nok til å fortelle historien uten å basere seg tungt på profesjonelle kilder som siteres mye. Det kan også henge sammen med at til tross for at objektivitet er forlatt som uttalt mål for journalistikken, hviler det fortsatt som et usagt ideal over nyhetsjournalistikken. Her må vi ta forbehold om at vår tolkning er farget av vår forkjærlighet for reportasjen: Vi ønsket å få studentene ut i felten for å lage saker med større kildebredde og saker som løfter frem andre stemmer enn de offisielle kildene og kilder i maktposisjoner (Frey 2007:50–55).

Studentenes nettjournalistikk: I tråd med bransjen

Vår kvantitative gjennomgang av studentens nettproduksjon viser at den ikke skiller seg vesentlig fra bransjen for øvrig. Det er et viktig funn fordi det viser at undervisningen studentene får, ikke skjer i et vakuum, men at journalistutdanningen arbeider med mange av de samme utfordringene som bransjen. Både i valg av plattform, kildebruk og lenking viser studentenes arbeid mange av de samme tendensene som profesjonelle nettaviser. Vi er klar over at den kvantitative undersøkelsen langt fra gir oss hele bildet. Hadde vi vurdert andre sider ved studentenes nettjournalistikk opp mot bransjen, kunne funnene vist andre tendenser. Likevel er det nyttig for oss å måle studentproduksjon mot profesjonelt håndverk på gitte punkter. Det betyr ikke at vi mener studentene er faglig jevngode med journalistene på alle områder.

At både de profesjonelle journalistenes og studentenes nettjournalistikk først og fremst er preget av papiravisas konvensjoner, er ikke så overraskende. Selv om konvergens er en realitet i redaksjonene, er både video og lyd fortsatt å regne som tilleggsplattformer. For studentenes del kan det nok spille en rolle at de som publikummere ikke oppfatter flermedialitet på nett som særlig viktig, og at de dermed kanskje ikke ser mulighetene når de selv lager nyheter for nettet.

I forhold de fire avisene vi undersøkte, var studentene mindre flinke til å fotografere og publisere bilder. Det er neppe særlig signifikant fordi det høyst sannsynlig skyldes deres manglende kompetanse med kamera. Når det gjelder video og lyd, ligger funnene omtrent på samme nivå som bransjen: I Journalen ser vi noen færre videoer og noen flere lydklipp. Også når det gjelder video og lyd spiller nok studentenes manglende tekniske kunnskap en rolle, men vi skal ikke se bort fra at de sliter med å se for seg når og hvordan man best bruker disse plattformene journalistisk. Utviklingen av formmessige konvensjoner tar tid, og de samme prosessene går skritt for skritt i bransjen. Som et eksempel: Da Aftenposten.no (Aftenposten.no 2008) la ut lydfiler, ved siden av skriftlig tekst, i forbindelse med offentliggjøringen av hvem som fikk Nobels fredspris i 2008, var det et atypisk valg. Her kommenterte blant andre utenriksminister Jonas Gahr Støre Martti Ahtisaaris innsats. Å la statsministeren uttale seg på video, slik Dagbladet.no gjorde (Dagbladet.no 2008), var en mer opplagt variant.

I tillegg til å skjele til bransjen, må vi som journalistlærere også granske vår egen undervisningspraksis. Vi har endret undervisning og veiledningspraksis mot det flermediale, noe som kan defineres som en trinnvis endring. Spørsmålet er om den flermediale nettjournalistikken er inkorporert i en slik grad at den inngår i kulturen på journalistutdanningen. Først da vil nye normer og nye aktivitetsformer bli en naturlig del av studentenes læringspraksis. Samtidig kan vårt arbeid med det flermediale kurset «Nyheter på nett» være en del av veien frem mot å skape strukturelle eller systematiske endringer i utdanningen (Ludvigsen 2006:226–228). Vi vil tro at flermedial nyhetsjournalistikk vil oppleves som mer naturlig av nye studentkull i årene som kommer, både fordi de selv vil stille større krav, fordi bransjen vil fungere som en mer allsidig rollemodell og fordi utdanningsinstitusjonen forhåpentligvis vil ha bredere tilbud.

Lenker er kjennetegnet ved nettjournalistikken som studentene som mediebrukere satte høyest. Også i nyhetsproduksjonen lenket de tilnærmet likt bransjen, særlig når det gjelder eksterne lenker. At graden av ekstern lenking er høy, tyder på en gjennomgående bevissthet om nettets evne til å gå både dypt og bredt. Å lenke er å foreta en journalistisk vurdering av andre nettsteders kvalitet som kilde. Derfor er det viktig å ikke lenke i hytt og vær. Dette kvalitetsaspektet har vi vurdert for studentene, men ikke for bransjen.

Åpne kilder oppfatter vi som et sikrere kvalitetstegn. Derfor er det generelt sett nedslående at vi finner en nedgang i kildebruken fra Engebretsens undersøkelse i 2004–2005 og til vår egen i 2008. At de fire nettavisene i 60 prosent av sine saker bare har én eller ingen synlig kilde mens våre studenters kildebruk viste tilsvarende i bare en tredel av sakene, er oppsiktsvekkende, mener vi. Også når det gjelder antall saker med tre kilder eller flere gjør studentene kvantitativt bedre kildearbeid, selv om studentene våre er noe mer topptunge i sitt kildevalg. Vi ser det som et tegn på at studentene aktivt arbeider med å innhente kilder, og at de mener at flere og relevante kilder er en viktig del av journalistikken. Sagt på en annen måte betyr det at flerkildearbeid er en del av læringskulturen ved journalistutdanningen, og dermed har den blitt sentral i studentenes læringspraksis (Ludvigsen 2006:228). Det synliggjør ytterligere behovet for en systematisk og systemisk institusjonalisering av nye elementer, som flermedialitet, i journalistutdanningens undervisningskultur.

Transmediale og konvergente uttrykk i studentenes produksjon

Etter å ha drøftet studentenes nettjournalistikk mot bransjens og funnet at den i mangt kan sammenliknes, vil vi gå mer i dybden på hvilke grep studentene våre valgte i noen av de sakene som var flermediale. Eksemplene vil vi bruke for å diskutere relevansen av begrepene adapsjon, remediering og transmedial fortelling: Der remediering først og fremst handler om plattform, tar adapsjon fortellingen som utgangspunkt. Både den produksjonsmessige kunnskapen som ligger i det å beherske en plattform og kunnskap om hvordan en fortelling kan tilpasses ulike formspråk, er vesentlige bærebjelker i vårt arbeid som pedagoger på feltet. Transmedial historiefortelling tar utgangspunkt både i fortellingen og i uttrykk som kan hentes fra flere plattformer, og kan derfor forstås som plattformsoverskridende.

I denne sammenhengen hører det hjemme med et sideblikk på våre uuttalte forventninger. Målet for undervisningen var å lære studentene å lage journalistiske saker flermedialt for nettet. Ikke like tydelig for oss, og antakelig heller ikke for studentene, hadde vi også noen tause forventninger om nysgjerrige studenter som gjennom å leke med flermediale muligheter kunne utforske kreative og kanskje nye måter å presentere journalistikk online på. Som flere nettentusiaster før oss, kan vi ha forgapt oss på konvergente muligheter. At vi nok var preget av teknologisk optimisme og følgelig hadde uklare forhåpninger om at våre studenter kunne komme til å lage journalistikk på en annerledes måte, er noe vi så for alvor da vi begynte å bearbeide og analysere vårt materiale i etterkant. Desto mer interessant er det fordi vi begge i utgangspunktet trodde vi var praktisk-realistiske i forhold til den retoriske konvergensens muligheter og utfordringer.

Vi ikke bare oppfordret studentene til å være flermediale, vi prøvde også å bidra til at de skulle forlate redaksjonslokalene og komme seg ut blant folk. Her preger nok våre forestillinger om hva som er god journalistikk studentenes arbeidsvilkår. I den grad vi tilkjenner oss noe vi kan kalle en journalistisk ideologi, er den knyttet til reportasjen som sjanger og metode. Studier antyder at nettjournalistikken tenderer til å være mindre oppsøkende enn avisjournalistikk, dels av økonomiske årsaker, dels på grunn av tidspress og arbeidskultur (Steensen 2009; Mitchelstein og Boczkowski 2009). For oss er tilstedeværelse i felt derimot et pre, og også noe vi antok ville trigge studentenes formmessige kreativitet. Derfor var det helt sentralt å få studentene bort fra telefon og pc og ut i den sosiale virkeligheten som genererer nyhetene vi dekker. Det lå som en bevisst føring i kurset og ble klart formulert overfor studentene. Tross våre oppfordringer materialiserte nærværet seg i liten grad i deres journalistiske produkter, noe blant annet mengden tekstbaserte saker er en indikasjon på.

Likevel er det viktig å merke seg at også tekst- og bildebaserte saker kan vise vilje til å fornye formspråket. Vi så det blant annet da en av studentene valgte å skrive en reportasje fra byggingen av Bjørvika-tunnelen i Oslo. Teksten er en relativt tradisjonell skildrende avistekst, illustrert med bilder som bryter opp teksten vertikalt. I tillegg har studenten under ingressen lagt inn en bildeserie i Moviemaker der fotografiene forteller sin egen historie. Nettsaken tilbyr dermed mer informasjon og opplevelse enn om den var produsert for avis og uten bildeshowet. Om en legger vekt på bildeserien og hva den tilfører historien, kan en si at saken er adaptert – den forteller samme historie i to medier. Vi synes imidlertid at saken egner seg vel så bra som et eksempel på remediering: Brødteksten er formet som for avis, blant annet er det ingen lenker. Sjangermessig ligger hovedsaken dessuten svært nær nyhetsreportasjen, slik vi kjenner den fra trykte medier. Dermed er det holdepunkter for å mene at historien er en avissak publisert på nett – altså remediering. Når ord og bilder om tunnelbyggingen stilles sammen, presenteres og publiseres på nett, får de et annet preg og snakker til et annet publikum. Slik Fagerjord påpeker får de samme ordene ulik effekt i ulike settinger og snakker dermed til nye grupper (Fagerjord 2003:140). Vi mener det fungerer som et fruktbart eksempel på hvordan kjente mønstre kan overføres fra en plattform til en annen (avis til nett) og tilføres ny mening.

Dekningen av en tibetansk demonstrasjon mot kinesiske myndigheter kan ses som et eksempel på hvordan studenter som kjenner konvensjoner og sjangre fra både avis og tv kan lage en godt fungerende flermedial sak. Markeringen, som var en av mange før sommer-OL i Beijing 2008, ble presentert både i tekst/bilder og i en kort tv-reportasje, etter mal av dem vi finner i fjernsynets nyhetsinnslag. Studentene har versjonert saken, og på sett og vis har de fortalt historien to ganger, men med ulike virkemidler som utfyller og forsterker hverandre. Formspråkene de har valgt er begge trygt forankret i henholdsvis en skriftlig tekstbasert nyhetstradisjon og en tv-tradisjon. Den doble fortellemåten er et eksempel på at fortellingen adapteres. Samtidig er det et eksempel på at representasjon av et medium (tv) i et annet (nett) kan fungere godt.

Begge disse eksemplene viser at det ikke skal så mye til for å forsterke og videreutvikle nettets potensial når det gjelder remediering – der plattformenes ulike beats samlet endrer sakens preg og tilbyr publikum mer. Det fordrer imidlertid at studentene er rimelig trygge på plattformene de velger å bruke. Bildeserien ble laget av en student med fotojournalistisk kompetanse ut over gjennomsnittet, og demonstrasjonen ble dekket av studenter som ønsket å jobbe med tv. For oss som lærere er det dermed også et hint om at man ikke skal forvente for stor eksperimenteringsvilje før redskapene faktisk sitter – uten at det skal forstås som et argument mot den mentale treningen som likevel ligger i det å tenke flermedialt. Fra Journalen har vi også en rekke eksempler på at det å kombinere to ulike medier ikke automatisk medfører at det skjer noe nytt. Flermedial jobbing fordrer at en har tunga rett i munnen: En må vite hva en vil oppnå både når en versjonerer, og dersom en ønsker at flermediale biter skal spille sammen i en helhetlig sak. Som i all journalistikk gjelder det selvsagt at en må ha en gjennomtenkt idé og en klar journalistisk hensikt med saken. Hvis ikke blir produktet vagt og utydelig.

I det tredje eksemplet nærmer vi oss den transmediale historiefortellingen. I en nyhetsreportasje fra en demonstrasjon om ulovlig våpensalg, spiller lydklipp sammen med skriftlig tekst og stillbilder. Studentene som laget saken tok opp paroler og slagord og la dem ut både som en integrert del av tekst/bilde-fremstillingen og som klikk-valg på siden. Sammensetningen av de ulike mediene gir saken mer innholdsmessig bredde, og dessuten et større nærvær for publikum, dersom de klikker på de ulike uttrykkene. Den skriftlige teksten er laget i en nyhetsmal vi kjenner fra aviser og nettaviser. Lydklippene derimot, er ikke formet som et helhetlig radioinnslag, og lar seg derfor vanskelig sjangerdefinere.

Illustrasjon 1. Figuren viser inngangsskjermbildet til saken «Solgte våpen i blinde», publisert på journalistutdanningens ved Høgskolen i Oslos nettavis Journalen under kurset "Nyheter på nett" våren 2008. Saken inneholder tekst, foto og lydelementer og kan karakteriseres som en transmedial fortelling.

Kanskje er dette en av de få sakene studentene laget som kan peke mot en ny formgivning, der retorisk konvergens gir seg utslag i en annen måte å tenke presentasjon på. Som undervisere så vi her en flik av noe som kan peke i en annerledes retning enn nettjournalistikken så langt har tatt. Vi mener saken er et eksempel på hvordan ulike former for uttrykk gjenbrukes i en ny og helhetlig form (Storsul og Fagerjord 2007:4). Dels ser vi den som en form for remediering, samtidig som den leker med plattformenes ulike beats (Dailey, Demo og Spillmann 2003). Studentene som laget saken har måttet gjøre mer arbeid under innhenting av stoffet, og deres presentasjon av lyd, skrift og bilder bryter delvis med tradisjonelle og gjenkjennbare journalistiske sjangre (Erdal 2008:5). Uttrykket er likevel helt klart gjenkjennbart som nyhetsjournalistikk, og vi ser saken derfor som et forsøk på å utnytte nettets fleksible normer (Engebretsen 2007:52–53).

Ferske studenter etterspør gjerne konkrete begreper og journalistiske oppskrifter som brukes og anerkjennes i bransjen. I vår interaksjon med studentene trenger vi begreper og teorier som har sosial praksis som utgangspunkt (Ludvigsen 2006: 227), samtidig som vi også opptrer normativt i vår undervisning. Et spørsmål for oss som journalistikklærere er om en transmedial fortelling kan fungere som et mønster å videreformidle til nye studenter? Per definisjon har en transmedial fortelling vide grenser. Studenter som ønsker klare svar vil kunne oppleve begrepet som ullent, mens andre studenter vil ta utfordringen; plukke sjangerkjennetegn, teknikker og konvensjoner fra ulike plattformer og utnytte mulighetene til best mulig å forme og presentere innhold. En transmedial fortellings iboende muligheter til å lages i mange former og varianter, korrelerer godt med nettjournalistikkens stadige utvikling. Over tid kan den videreutvikles og deles – og kanskje gjenkjennes i nye journalistiske sjangre.

Konklusjon: Små spirer av retorisk konvergens

Nettjournalistikken er fortsatt tungt preget av føringer fra papiravisene. Slik kan vi konkludere, både når vi ser på profesjonelle mediers produksjon og våre egne utrente journaliststudenters saker. Også internasjonale undersøkelser bekrefter bildet (se Mitchelstein og Boczkowski 2009 for en gjennomgang). Dernest kan vi slå fast at nettets særpreg for alvor er i ferd med å endre nettsakene til å bli noe annet og mer enn digitaliserte avistekster. Lenking, kommentarfunksjoner og fortløpende oppdateringer er noen viktige elementer i endringen. Ferdigheter, teknikk og konvensjoner fra fjernsyn kommer stadig sterkere. Lyduttrykkene kommer derimot haltende langt bak.

For oss som underviser i flermedial nettjournalistikk har det vært nyttig å analysere denne delen av praksisfeltet. Å systematisere resultatene av undervisningen har bidratt til å gjøre våre normative posisjoner tydeligere for oss. Dessuten har det styrket vår oppfatning av at flermedial nettjournalistikk i langt større grad må inkorporeres i journalistutdanningens kultur.

Innledningsvis stilte vi spørsmål om begrepene adapsjon, remediering og transmedial fortellings relevans for en undervisningssituasjon i nettjournalistikk. Vi ville ha et særlig øye for hvilke medietradisjoner studentene arbeidet i med flermedial nettproduksjon. Eksemplene nevnt ovenfor mener vi antyder at studentene våre noen ganger arbeidet i konvensjonelle medietradisjoner mens de andre ganger satte sammen elementer fra ulike plattformer til noe som ikke kopierte etablerte plattformer. Vi finner eksempler både på remediering, adapsjon og transmedial historiefortelling hos våre studenter, selv om eksemplene er relativt få. Studentenes praksis bekrefter dermed Engebretsens utsagn om at grensene er tøyelige for hvordan ulike elementer kan brukes i nettjournalistikken (Engebretsen 2007:52–53).

Som faglærere kan vi bruke de tre begrepene for å øke studentenes bevissthet om hvilke valg de tar for å kommunisere innhold på nettet (Erdal 2008:5). Det er imidlertid ikke sikkert at de vil oppfatte de akademiske fagtermene som relevante for arbeidet de forsøker å få grep om. Begreper som fungerer i en akademisk sammenheng oppleves ikke nødvendigvis som like nyttige i klasseromshverdagen, og vi som underviser i en journalistisk flytende hverdag trenger konkrete begreper som ligger nær journalistiske praksiser. Likevel påminner begrepene adapsjon og remediering oss om de to oppdragene vi er satt til å forvalte, nemlig å lære studentene hva som innholdsmessig, etisk og samfunnsmessig er gode journalistiske fortellinger, og hvordan fortellingene på best mulig måte kan formidles på ulike plattformer. Form og innhold har alltid fulgt hverandre i journalistikken, og nettmedienes inntog er ikke første gang journalister er blitt utfordret av dyptgripende teknologiske endringer.

Valg av teknologi vil alltid påvirke historien som skal fortelles gjennom de fortelletekniske grepene formidlingsteknologien fordrer. Her kan vi benytte begrepet adapsjon for å øke egen og studentenes bevissthet om hva som skjer med en journalistisk fortelling når den flyttes fra en plattform til en annen eller – slik tilfellet stadig oftere er i nettmediene – formidles på flere plattformer samtidig. Når det gjelder remediering kan begrepet skjerpe bevisstheten om hvilke normer og konvensjoner de ulike plattformenes teknologi fordrer for at innholdet skal presenteres optimalt, og ikke minst hvordan andre teknologiske grep og normer spiller inn når mediet skal fungere på en annen plattforms premisser.

Det tredje begrepet vi har diskutert – den transmediale historiefortellingen – kan vi se som en syntese av adapsjon og remediering, en plattformoverskridende fortelling. Den kan bli fortellemessig og teknisk nyskapende, men den blir ikke nødvendigvis kvalitetsmessig bedre enn historiene våre studenter forteller ved hjelp av mer tradisjonelle teknikker.

Som journalistikklærere bør vi gjerne oppfordre til lekenhet, men ikke tro at våre pedagogiske føringer, bevisste og ubevisste, peker i den retningen nettjournalistikken går videre. Studentene ser til de profesjonelle nettjournalistene for inspirasjon, men bransjens svar er i skrivende stund differensierte. I undervisningsinstitusjonene må vi enn så lenge møte digitale tekster åpent ved å tenke på retorisk konvergens som en slags smørbrødbuffet vi kan plukke konvergente former fra (Erdal 2008:72). Som pedagoger må vi holde tak i både den funksjonalistiske og den normative målsettingen: Vise frem hele buffeten, gjøre studentene kjent med alle ingrediensene og stille oss, og dermed studentene, åpne for hvordan enkeltdeler kan settes sammen. Det må vi gjøre uten å glemme hvilke sider ved den journalistiske tradisjonen som videreføres, og hvilke muligheter et gammelt fag har for å fornyes og utvikles i en konvergent virkelighet.

Litteratur

Allern, Sigurd (2002): Nyhetsverdier. Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. 2. utg. Fredrikstad: IJ-forlaget.

Aftenposten.no (10.10.2008): «Fredsprisen til Martti Ahtisaari» av Elisabeth Rodum og Eivind Sørlie. Hentet fra http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2705083.ece 10.10.2008 (sist sjekket 18.11.2009).

Bech-Karlsen, Jo (2008): Losing i mediehuset. Filosofi, metoder og modeller til bruk i flermediale redaksjoner. Kristiansand: IJ-forlaget.

Bolin, Göran (2007): «Media Technologies, Transmedia Storytelling and Commodification», i Tanja Storsul og Dagny Stuedahl (red.): Ambivalence Towards Convergence. Digitalization and Media Change. Göteborg: Nordicom. S. 237–248.

Bolter, Jay David og Richard Grusin (1999): Remediation. Understanding New Media. Cambridge, Mass./London: The MIT Press.

Briggs, Mark (2007): Journalism 2.0. How to Survive and Thrive. A digital literacy guide for the information age. Maryland: J-Lab: The Institute for Interactive Journalism, the University of Maryland Philip Merrill College of Journalism and the Knight Citizen News Network.

Dagbladet.no (10.10.2008): «– Han har gjort det med finsk sisu» av Øistein Norum Monsen og Ralf Lofstad (video). Hentet fra http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/10/10/549830.html 10.10.2008 (sist sjekket 18.11.2009).

Dailey, Larry, Lori Demo og Mary Spillman (2003): «The Convergence Continuum: A Model for Studying Collaboration Between Media Newsrooms». Paper til The Association for Education in Journalism and Mass Communication, Kansas City, Missouri.

Engebretsen, Martin (2007): Digitale diskurser. Nettavisen som flerbruksarena. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Engebretsen, Martin (2008): «Om interaktiv journalistikk og redaksjonelle konsekvenser», i Ottosen og Krumsvik (red.) Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: IJ-forlaget. S. 11–122

Erdal, Ivar John (2008): Cross-Media News Journalism. Institutional, Professional and Textual Strategies and Practices in Multi-Platform News Production. Doktoravhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Fagerjord, Anders (2003): Rhetorical convergence. Earlier media influence on web media form. Doktorgradsavhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Frey, Elsebeth (2007): Ideal og realitet. En analyse av nyhetsreportasjen i tre norske aviser. Oslo: Hovedoppgave i journalistikk, IMK, UIO/HiO-hovedfagsrapport 2007 nr. 4.

Frith, Simon og Peter Meech (2007): «Becoming a journalist: Journalism education and journalism culture» i Journalism, årg. 8, nr. 2. S. 137–164.

Gentikow Barbara (2008): «Mediepublikummet i en brytningstid: Revitaliseringer og transformasjoner» i Norsk medietidsskrift, årg. 15, nr. 2. S. 84–104.

Gilje, Øystein (2008): «Digital medieproduksjon i nettverksklasserommet», i Svein Østerud og Eigil G. Skogseth (red.): Å være på nett. Kommunikasjon, identitets- og kompetanseutvikling med digitale medier. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. S. 60–79.

Hovden, Jan Fredrik (2008): Profane and sacred: a study of the Norwegian journalistic field. Doktorgradsavhandling. Bergen: Universitetet i Bergen.

Kalleberg, Ragnvald (1992): Konstruktiv samfunnsvitenskap: En fagteoretisk plassering av «aksjonsforskning». Oslo: Rapportserie, Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo.

Ludvigsen, Sten R. (2006): «Læring og bruk av IKT i høyere utdanning: forventninger og resultater», i Helge I. Strømsø, Kirsten Hofgaard Lycke og Per Lauvås (red.): Når læring er viktigst: undervisning i høyere utdanning. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Mitchelstein, Eugenia og Pablo J. Boczkowski (2009): «Between tradition and change: A review of recent research on online news production», i Journalism, årg. 10, nr. 5. S. 562–586. .

Ottosen, Rune og Arne Krumsvik (red.) (2008): Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: IJ-forlaget.

Ottosen, Rune, Gunn Bjørnsen og Jan Fredrik Hovden (2009): «Future journalists at a crossroads – Some differences in Norwegian journalism students’ recruitment, ideals and aspirations between 2000 and 2008». Paper til Den nordiske medieforskerkonferansen i Karlstad 2009.

Statistisk sentralbyrå (2008): «IKT i husholdningen. Internett brukt til de ulike formål de siste tre månedene», andre kvartal 2008. Hentet fra http://www.ssb.no/emner/10/03/ikthus/tab-2008-09-18-06.html 20.10.2008.

Steensen, Steen (2009): «The shaping of an online feature journalist», i Journalism, årg. 10, nr. 5. S. 702–718.

Storsul, Tanja og Anders Fagerjord (2007): «Questioning Convergence», i Tanja Storsul og Dagny Stuedahl (red.): Ambivalence Towards Convergence. Digitalization and Media Change. Göteborg: Nordicom.

1Etter den nye studieplanen for bachelor i journalistikk ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo, kan studenter nå spesialisere seg i nettjournalistikk. De første som har mulighet til å velge nettspesialisering startet studiet høsten 2009. Kurset «Nyheter på nett» var en del av vår gamle studieplan.
2Når vi refererer til Engebretsens undersøkelse, viser vi spesifikt til hans analyse av nyhetssaker på nettet, aktualitetsdiskursen. Den omfatter åtte nyhetssaker hentet fra toppen av frontsidene til tolv skandinaviske nettsteder: Vg.no, aftenposten.no, nrk.no, bt.no, aftonbladet.se, expressen.se, svt.se, gp.se, bt.dk, ekstrabladet.sk, dr.dk og fyens.dk. Sakene er fra fire ukedager i fire ulike uker fra november 2004 til januar 2005. Totalt teller materialet 93 nyhetssaker.
3Ikke alle avisene i utvalget hadde så mange som ti nye saker hver dag. I slike tilfeller regnet vi ikke samme sak to ganger, men nøyde oss med å telle de som var nye på måletidspunktet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon