En lærebok om fjernsyn

Gunn Enli, Hallvard Moe, Vilde Schanke Sundet, Trine Syvertsen

Tv – en innføring

Oslo: Universitetsforlaget 2010

Fjernsyn i Norge er samtidig et relativt nytt og et gammelt medium; det fyller 50 år i 2010. Det ble ganske raskt det mest brukte mediet, til tross for mye kritikk. Fjernsyn har blitt kritisert med argumenter som at det fremmer passivitet, prioriterer underholdning, skaper avhengighet, virker fordummende og har andre negative effekter. I de siste 10 år, med internett som fjernsynets hittil mest alvorlige konkurrent, har kritikken blitt skjerpet: Med henvisning til at nettet skaper så mye mer intelligent og samfunnsnyttig brukeraktivitet er det blitt fremmet prognoser om fjernsynets snarlige død. Statistikken viste imidlertid at tiden

brukt på fjernsyn i Norge nådde nye høyder i 2009, med nesten tre timer per dag i gjennomsnitt.

Med dette er det blitt klart at fjernsyn er et viktig medium. Men norsk medieforskning har så langt ikke viet det tilsvarende oppmerksomhet. Mens det i den angloamerikanske forskningslitteraturen likefrem yrer av både monografier og antologier om «television» er det tynt med tilsvarende publikasjoner i Norge. I hvert fall har pressen som medium så langt fått betydelig større interesse her.

At det nå foreligger en bok om fjernsyn, skrevet av medieforskere i Norge, er en god ting. Ikke minst fordi det samtidig er en lærebok.

Boken er et forsøk på en holistisk eller altomfattende presentasjon og analyse av ett enkelt medium. Selv om det kun er ett medium som behandles her, har det så mange aspekter at det er vanskelig å romme alle. Og selv om tv er et av de yngste medier, inneholder en historie over 50 år mye stoff. Med dette er boken et ambisiøst prosjekt, med mange nødvendige valg og, ikke minst, fravalg. Jeg skal komme tilbake til noen av disse senere i teksten.

Bokens struktur følger stort sett den etablerte inndelingen av en medieanalyse i tre ledd: samfunnskontekst (inklusive økonomi), innhold og bruk. Dimensjonene behandles tilsvarende i form av tre deler.

Del 1 ser på tv i et samfunnsmessig og økonomisk perspektiv. Forfatterne presenterer innledningsvis (kapittel 3) «norsk tv-historie i miniformat», i lys av den offentlige debatten som har foregått omkring mediets eksistens, fra dets introduksjon til våre dager. Det legges særlig vekt på kulturdebatten omkring fjernsynets samfunnsrolle, konkurransesituasjonen med nye kanaler og de nyeste utfordringene til kringkastingsfjernsyn i form av nye plattformer. I kapittel 4 tar forfatterne for seg «politikk og regulering», med fokus på allmennkringkasting versus kommersielt fjernsyn. Som et viktig poeng fremheves det at «statsstyringen er blitt svekket til fordel for markedsstyring» (s. 65). Dette utbroderes videre i kapittel 5, om «økonomi og marked», som på en klar og innovativ måte beskriver fjernsynets situasjon mellom kultur og kommers. Dette gjøres bl. a. ved hjelp av en verdikjede-modell, en grundig presentasjon av åtte ulike finansieringsformer med respektive inntektskilder for tv, og en analyse av barne-tv og produktsalg som eksempel.

Del 2 tar for seg produksjon og program. Med produksjonsanalysen (kapittel 7) introduseres en velkommen utvidelse av den ellers fremherskende fokuseringen på programinnholdet. Her finner man mye ny og nyttig kunnskap om både produksjon, kjøp og salg av programmer og handel med internasjonale formater som tilpasses nasjonale forhold. Men man kan innvende at det er lite dekning for følgende påstand i sammenfatningen av kapitlet: «Det er også en tendens til at den nasjonale produksjonen blir viktigere og utgjør større volum» (s. 119). Dette rimer i hvert fall ikke med den eneste dokumentasjonen av forholdet mellom egenprodusert og innkjøpt stoff, i tabell 10, hvor tall fra TV 2s programtilbud mellom 1994 og 2008 viser at andelen av egenprodusert stoff har holdt seg stabilt (med 60%), mens import fra USA har steget fra 9 til 28%. Det trengs flere tall, i forhold til flere norske kanaler (med en rekke nye tilbud, som TV 2s Zebra, filmkanal og nyhetska

nal, TV Norges FEM etc.) og/eller til en hel kanalpakkes programtilbud etter produksjonsland. Økningen av kommersielle kanaler i slike pakker medfører normalt ikke en styrking av nasjonal produksjon.

Kapittel 8 og 9 analyserer tv-sjangrer, delt opp i underholdning og fiksjon (kap. 8) og nyheter og fakta (kap. 9). Vesentlige sider av innholdet behandles ryddig og informativt, med økende hybridisering som et godt poeng. Kapittel 10 er mer innovativt igjen, med et interessant fokus på sammensetningen av programflater. Mens Raymond Williams flow-begrep er velkjent som mediets kanskje mest karakteristiske egenskap, har det i forskningen blitt lagt mindre vekt på selve programstrømmens komposisjon. Plasseringen av bestemte programmer i sendeskjemaet etablerer den avgjørende kontakten med publikum, ved at den retter seg mot bestemte segmenter til bestemte tidspunkter og ved at den sikter på å integrere tv-tittingen i publikums egen hverdagsrytme. Med det enormt økende tilbud av stoff fra internett og andre plattformer er det blitt betydelig vanskeligere å oppnå slik program- og kanallojalitet.

«Publikum og deltakelse» er overskriften til del 3. Overskriften er interessant fordi den introduserer to ulike begreper for å romme bruksdimensjonen i forhold til fjernsyn. Dessverre defineres ikke begrepene, ei heller forskjellen mellom dem, i dette kapitlet. Et tredje begrep, «kunder», introduseres i økonomi-kapitlet (s. 87ff.), uten at det blir tatt opp igjen i denne delen om tv-brukerne. Presentasjonen åpner med en analyse av tv i hverdagslivet (kapittel 12), med egne avsnitt om tv og kjønnsroller og om tre publikumssegmenter: barn og unge, eldre og minoritetsgrupper. De siste to gruppene har hittil fått lite oppmerksomhet i (lære)bøker om fjernsyn. Kapittel 13 behandler «ekstraordinær tv-bruk» eller det som kalles for mediebegivenheter, som dekningen av dramatiske politiske hendelser (angrepet på World Trade Center i 2001) og spektakulære aksjoner, organisert av tv-selskap («når tv er seremonimester»: Kronprinsbryllup, OL, Melodi Grand Prix etc.). Et viktig poeng i forhold til den nye, sterkt fragmenterte audiovisuelle medieverden er at fjernsyn stadig er i stand til å samle store mengder publikum.

I kapittel 14, «deltakelse og fankultur» beskrives ulike publikumsaktiviteter, på bakgrunn av eldre former for deltakelse i tv, og med hovedvekt på reality-tv. Ifølge forfatterne er interessen for publikumsdeltakelse så stor at de konkluderer med å anta at nye publikumsroller er under utvikling og at det til og med kan være tale om at forskjellen mellom «publikum» og «produsent» er ved å forsvinne (s. 232). Dette rimer ikke med det faktum at mye av deltakelsen som tilbys er sterkt amputerte former for produktiv aktivitet fra brukernes side. Et annet motargument er at en av digitaliseringsprosessens innovasjoner, Frikanalen, ikke likefrem fungerer som en plattform for publikum i en ny produsentrolle. Forfatterne dokumenterer mer overbevisende mediemediebransjens interesse for publikumsdeltakelse, med motiver som å skape publikumslojalitet og nye inntjeningsmuligheter.

Jeg nevnte innledningsvis nødvendige valg og fravalg, selv om man bare skriver om ett medium. Det er særlig to fravalg jeg har lyst å problematisere. Det ene er at mediets teknologiske dimensjon er nesten fraværende i fremstillingen. Det

andre er det like påfallende fraværet av en sammenhengende presentasjon av de – i hvert fall i mine øyne – ganske dramatiske endringer i kjølvannet av digitaliseringsprosessen.

Skriver man om ett medium, bør dets «medie-spesifisitet» være med – og den ligger i dets spesifikke måte å produsere, lagre, distribuere og motta data på, det vil si i mediets teknologi. En avis som medium opererer helt forskjellig fra fjernsyn, fjernsyn opererer forskjellig fra en datamaskin, etc. Selv om medienes spesifisitet konvergerer i digitaliseringens tidsalder, er det viktig å se på gamle og nye måter å fungere på. «Konvergens og flerplattform» vies riktignok et eget avsnitt, men med knapt to siders tekst er det veldig kort. Viktige begrep som web-tv, tv på mobilen etc. introduseres heller ikke,, selv om fenomenene beskrives kort. Det er også meget påfallende at noe som set-top-boksen, et obligatorisk (nytt) apparat som har forandret fjernsyn som teknologi (og politisk økonomi), er fraværende. En av dens funksjoner, EPG, nevnes meget knapt to steder (s. 164 og 193); andre funksjoner, som «digitale tilleggstjenester», nevnes ikke. Helt i tråd med dette henviser stikkordet «digital» i registret kun til digitale videoopptakere, med en enkel referanse.

Den hittil siste fasen i det norske fjernsynets historie, overgangen fra analog til digital tv markert ved slukningen av det analoge bakkenett i desember 2009, er lite synlig. Boken inneholder i hvert fall ikke noen sammenhengende fremstilling av hva som skjedde her, verken teknologisk, økonomisk eller kulturelt. Det kan skyldes en undervurdering av digitaliseringens betydning. Det kan også være et utslag av at mediets teknologiske dimensjon vies så lite oppmerksomhet. Etter min vurdering skjer i denne fasen ikke bare de hittil største teknologiske endringene av fjernsyn i Norge, men med disse også en rekke gjennomgripende forandringer som går langt ut over de tendenser som antydes i bokens kapittel 2 og i etterordet. I den avsluttende digitaliseringsfasen ble det ikke bare innført nye produksjons-, distribusjons- og bruksteknikker, det skjedde også en dramatisk endring av fjernsynets politiske økonomi i Norge. Forfatterne konstaterer at «kommersialiseringen i tv-bransjen er et gjennomgående tema i denne boka» (s. 89), og nevner blant ulike finansieringsformer og inntektskilder for tv også noen som oppstod nettopp i den siste fasen (særlig kanalpakker, pay-per-view og sms-tv). Men de går glipp av en utmerket anledning til å eksemplifisere økonomiske og kulturelle endringer av et medium, med utgangspunkt i den teknologiske omstillingen representert av digitaliseringsprosessen.

Min nest siste kritiske innvending vedrører etterordet, under overskriften «Er tv fortsatt tv?» Denne teksten virker ganske uklar, ikke minst fordi den beskriver fire endringer som ikke er identiske med «fire tendenser» i dagens tv, tematisert i kapittel 2. Akkurat her ser jeg et brudd i den ellers imponerende helstøpte fremstillingen som vitner om et usedvanlig godt samarbeid mellom fire forskere. Mer alvorlig er en logisk brist: Hvordan kan man svare på spørsmålet «er tv fortsatt tv?» når man uttrykkelig har «latt være å definere begrepet ‘tv’» (s. 243)?

Avslutningsvis et par ord om bokens kvalitet som lærebok. Den fortjener mye ros for en ryddig og lett forståelig presentasjon av stoffet, nyttige avsnitt om metode i tilknytning til alle tre analysedeler, en rekke innovative vinklinger i selve analysen, sammenfatninger av hvert kapittel, forslag til videre lesning, vedlegg (derunder en tidstabell over viktige hendelser i norsk tv-historie, s. 245–248), og for en lekker layout (med grafikk, kulørte bokser og et drøss av farge-illustrasjoner som de fleste lærebokforfattere bare kan drømme om). Men den har også noen pedagogiske svakheter. Definisjon av begrep og introduksjon av nye begreper er ikke denne innføringsbokens sterkeste side. En annen svakhet er at selv om en lærebok skal vektlegge faktaformidling og krever en viss nøytralitet i vurderingen av stoffet, kan den være mer dristig, blant annet ved å stille spørsmål og problematisere forhold. Dette gjør denne boken noen steder, men samlet sett altfor sjelden. I all hovedsak presenterer og konstaterer den. Drøfting og kritiske refleksjoner skjer bare unntaksvis. Med dette fremstår denne lenge ettertraktede norske innføringen i mediet fjernsyn som litt kjedelig eller i hvert fall lite utfordrende for søkende studentsjeler. Men utfordringen kan jo uansett være at (de unge) leserne av boken stiller en rekke kritiske spørsmål selv.