Både nasjonalt og internasjonalt oppfordres humanister og samfunnsvitere til økt faglig samarbeid. Med sin tverrfaglige profil og velfungerende nettverk er medieforskerne i en god posisjon til å ta imot utfordringen. Men oppfordringen til økt samarbeid utfordrer også en individuelt orientert forskningskultur. I denne kommentaren tar jeg et empirisk dykk ned i norske medieforskeres samarbeidsrelasjoner. Det er mye faglig samarbeid mellom medieforskere, men også store forskjeller mellom ulike medieforskningsmiljøer, og mellom mannlige og kvinnelige forskere. Mens noe av dette kan forklares med faglig innretning og profil, er andre forskjeller vanskeligere å forklare, og ser ut til å skyldes lokale forhold.

Økt faglig samarbeid framheves ofte som en nødvendighet i dagens forskningsvirkelighet. Forventningen om økt samarbeid kommer fra alle kanter, også fra universitetene selv. Mange humanister og samfunnsvitere skvatt i kontorstolen da rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo i et avisintervju nylig proklamerte at det nå var slutt på at forskere kunne sitte isolert med smale prosjekter – nå måtte alle samarbeide. Ottersen kommenterte en virkelighetsbeskrivelse fra Aftenpostens journalist som gikk ut på at det var to forskerkulturer i akademia, en som ville konkurrere om pengene og en som kun ville forske for forskningens del og ikke bruke tid på omstendelige søkerprosesser og formidling. Ottersen ble spurt om hva han ville si til den siste kategorien og svarer, ifølge avisa: «Til dem vil jeg si: Sorry, Sam! Tiden da man kunne sitte isolert og forske er over. Vi må samarbeide, mange av de store samfunnsoppgavene krever det. Dette er en utvikling i alle land, og det skjer her. Jeg vil si til dem: Dere må få rutine på å skrive søknader, dere må samarbeide og dere må formidle!»

Begrunnelsen for økt samarbeid i dette resonnementet er todelt. Det første premisset er at mer langsiktig og forpliktende samarbeid – også med aktører utenfor akademia – er nødvendig for at forskere i større grad skal kunne bidra konstruktivt i forhold til store samfunnsutfordringer. Forventningene til at også humanister og samfunnsvitere skal belyse og løse samfunnsproblemer, ligger eksplisitt i alle tidens forskningsdokumenter – enten det er regjeringens forsk-ningsmelding, EUs rammeprogrammer, Forskningsrådets store satsinger eller universitetenes egen strategi

planer. Forskningsministeren fra SV, Tora Aasland har selv appellert spesifikt til humanister og samfunnsvitere om å bidra til å «løse store samfunnsmessige utfordringer», og nevner blant annet klimaendringer, globale demografiske endringer og ny medieteknologi som eksempler (Morgenbladet 30.04.10). Oppfordringen har dermed medieforskerne som én åpenbar adressat.

Det andre premisset gjelder samarbeid som en nødvendighet i en internasjonal forskningsvirkelighet. Også her er forventningene til forskerne helt eksplisitte. «UiO er ikke en vernet institusjon som kan ignorere konkurransen fra utlandet», sier rektor Ottersen i samme intervju (Aftenposten 10.5.10, se også forskningsrådets direktør, Arvid Hallén1). Tanken er at både konkurransen om europeiske forsk-ningsmidler, som forskningsmiljøene i økende grad er avhengige av, og den internasjonale konkurransen mellom universitetene, krever at forskerne i større grad enn i dag kan samles om større prosjekter og problemstillinger, og at samarbeid er viktig både for kvaliteten og muligheten til å gjøre større forskningsmessige løft.

Den individuelle forskningskulturen

Forventningene om samarbeid utfordrer en tradisjonelt individuell forskningskultur, som særlig har fotfeste i humaniora og samfunnsvitenskap. Ikke minst innen de fortolkende delene av humaniora og samfunnsvitenskap oppfatter mange samarbeidspresset som nok en indikasjon på at naturvitenskapelige idealer vinner terreng. Mange humanister og samfunnsvitere vil med rette hevde at det at de skriver og publiserer på egen hånd på ingen måte betyr at de er «isolerte» eller har «smale» prosjekter, men at det faglige samarbeidet foregår på andre arenaer enn prosjektsamarbeid og samskriving. Selv er jeg slått av hvordan selv det mest utpregede samarbeidsprosjekt består av en overveiende andel individuelt arbeid, en samskrevet artikkel for eksempel, blir oftest best om den arbeides grundig med av en og en bidragsyter i ulike faser, mens møtevirksomhet og kommentarrunder ofte vil ha en sekundær betydning for kvaliteten. I forhold til den nasjonale og internasjonale konkurransen kan det også hevdes at det mest toneangivende og betydningsfulle en humanist eller samfunnsviter kan gjøre er å skrive en skikkelig god bok som mange leser og setter pris på. En monografi som når ut over landegrensene, og som bidrar til å bevege forskningsfronten og sette standarden innen et felt, vil være noe som i utpreget grad setter et forskningsmiljø på kartet – også i forhold til den internasjonale konkurransen. Og selv om det er gode eksempler på etablerte forfatterpar, er de fleste slike bøker skrevet av bare en person.

Når dette er sagt er det også mange humanister og samfunnsvitere som etterlyser mer forskningssamarbeid. Etterlysningen kommer fra både unge og etablerte forskere, men i utpreget grad fra yngre og kvinner, og fra forskere som har vært ute av universitetsmiljøene og fått erfaring med andre samarbeidsformer. Mange framhever at samarbeid nettopp er et område der HUMSAM-miljøene har mye å lære av naturvitenskap og mer prosjektbaserte forskningsmiljøer. På tross av sterk

økning i prosjekter og nettverk er det fortsatt mange av dem som kommer til en stipendiattilværelse i humaniora og samfunnsvitenskap, som gir uttrykk for at de er sjokkert over manglende samarbeid, manglende faglig miljø og manglende nysgjerrighet fra kolleger. I diskusjoner om rekruttering – hvordan få fatt i gode folk – og arbeidsmiljø – hvordan få folk til å trives og arbeide produktivt og konstruktivt – kommer ønsket om mer faglig samarbeid raskt på agendaen. Og selv om det er frustrasjoner knyttet til samskriving og arbeid i forskergrupper er samarbeid en åpenbar kilde til glede og stimulans: mange beskriver hvordan de lærer av sine kolleger, blir inspirert til å skrive på nye måter, strekker seg intellektuelt og står mindre fast.

Samarbeidende medieforskere

Mitt inntrykk er i utgangspunktet at medieforskere samarbeider mye. Selv har jeg vært trukket med i prosjektsamarbeid siden jeg var hovedfagsstudent og KULT, KIM og RAM er bare tre av pengepottene som har vært med på å finansiere samarbeidsinitiativene. Det har vært flere store prosjekter der mange forskere har deltatt, både lokalt og nasjonalt. Men hvor vanlig er det egentlig å samarbeide? Er det noen typer faglig aktivitet som i større grad gir opphav til samarbeid enn andre? Hva er det forskere samarbeider om? Om kvinner og yngre forskere er mer opptatt av samarbeid, betyr det også at de samarbeider mer?

I diskusjonen som følger skiller jeg mellom fire ulike nivåer av forskningssamarbeid. På et grunnleggende nivå handler samarbeid om at man har kolleger man forholder seg til som fagpersoner, at man er i miljøer som diskuterer ideer, gir respons, og generelt opprettholder en god faglig diskurs. Denne type samarbeid er ikke så lett å lese ut av tilgjengelig dokumentasjon, men er helt sentral for faglig aktivitet og eventuelt mer forpliktende samarbeidsformer. De tre neste nivåene gjelder henholdsvis samarbeid i forskningsgrupper og nettverk, prosjektsamarbeid, og sampublisering/samforfatterskap. På disse tre nivåene finnes det god nok dokumentasjon til at man kan få et tentativt inntrykk – godt nok til en diskusjon av hovedtrekk – om ikke tilstrekkelig til at bildet blir helt utfyllende.

Forskergrupper og satsinger

Medieforskere har, så vidt jeg har observert, ingen sterk historisk tradisjon for å danne formaliserte forskergrupper som ikke er knyttet til prosjektsamarbeid, vi har ingenting som likner Glasgow media group eller miljøer med en distinkt, internasjonal profil av typen Birmingham-skolen eller Annenberg-skolen. Skal vi dømme etter institusjonenes forskningssider på nettet er det imidlertid de siste årene gjort mye for å etablere formaliserte samarbeidsområder som også har intensjon om å kommunisere en tydelig profil utad. Alle de største lærestedene i medievitenskap har etablert, eller er involvert i, definerte forskningsområder som beskrives og

profileres på institusjonenes nettsider. Slike satsinger er omdiskuterte og terminologien varierer – noen beskrives som mer strategiske som i «satsingsområder» eller «strategiske områder», men andre beskrives mer faglig som «forskningsgrupper» eller «tverrrfaglige samarbeidsområder». Uansett terminologi ser det ut til at samarbeidsånden preger medieforskerne og at de – med større eller mindre begeistring – har latt seg involvere i formaliserte gruppedannelser.

Et viktig fellestrekk ved disse satsingene er at de gir en ramme rundt forskningsaktiviteten. Der disse har informative nettsteder, og det gjelder de fleste, er det angitt prosjekter, seminarer, publikasjoner og andre aktiviteter i regi av gruppa/området. Det er tydelig at gruppene i noen grad ivaretar funksjoner som tidligere ble ivaretatt av instituttseminarer mv., og bidrar til å fokusere og spisse samarbeidsrelasjonene. Flere viser til produktive resultater i form av eksternt finansierte prosjekter, stipendiatstillinger og nasjonale og internasjonale publikasjoner, og selv om de fleste av de nevne publikasjonene har individuelt forfatterskap og tema som ikke nødvendigvis korresponderer med gruppens/områdets tematikk, finner vi også henvisinger til flere sampubliksjoner. Flere grupper/områder gir likevel inntrykk av å være relativt nyetablerte, og er preget av en velkjent kombinasjon av oppstartsentusiasme og profileringsvilje. Det kan se ut som flere av disse er typiske førstegenerasjonsetableringer, utløst av en kombinasjon av samarbeidsønsker og strategiske overveielser, og at det kanskje etter hvert vil uteske seg klarere og mer profilerte samarbeidsinitiativer innenfor disse gruppene. Dette gjelder særlig dersom definisjonen av strategiske eller faglige satsingsområder får betydning for hvem som rekrutteres og ansettes på de ulike lærestedene.

Inntrykket av førstegenerasjonsetableringer får en også når en ser på områdenes og gruppenes titler. De fleste av disse er relativt generelle, og det er betydelig overlapping mellom lærestedene: Både Høgskolen i Oslo og NTNU har for eksempel et satsingsområde der ordet ‘globalisering’ inngår, mens både UiO og UiB begge har brede satsinger med ordet ‘demokrati’ i tittelen. Også de fleste av de spesifikke medieforskningssatsingene har relativt generelle titler, eksempelvis ‘Film, fjernsyn og digitale medier’ (HiL), ‘Journalistikk’ (HiV), ‘Flermedialitet og visuell kommunikasjon’ (HiO), ‘Medieestetikk’ (UiO), ‘Medie-, ikt- og kulturpolitikk’ (UiB). Disse titlene er gjenkjennelige – i den forstand at de beskriver profilen til hele eller deler av et forskningsmiljø, men ser i mindre grad ut til å reflektere spesialisering, i den forstand at noen problemstillinger er valgt ut for å gjøres til gjenstand for et fokusert samarbeid. Titlene ser mer ut til å være utarbeidet for å dekke de samarbeidende forskernes faglige profil. Et eksempel på en mer spesialisert tittel er forskningsgruppa ‘Medier og politisk atferd’ ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, som framstår som mer avgrenset, enten fordi dette er et bevisst valg eller fordi miljøet er mer spesialisert.

Prosjektsamarbeid

Neste nivå av formalisert samarbeid er faktiske samarbeidsprosjekter. Her gir tilgjengelig dokumentasjon et mindre tydelig inntrykk av samarbeid. Mitt inntrykk er at det er først når det er søknader om eksterne penger inne i bildet at forskere tar bryet med å formalisere noe som et forskningsprosjekt, og siden de fleste finansieringskilder krever samarbeid ville jeg forventet en høy andel prosjekter med flere deltakere. Av de 127 norske prosjektene som er registrert som pågående i Nordicoms prosjektbase er imidlertid bare hvert fjerde prosjekt, 27 % oppført med flere enn en deltaker (34 prosjekter)2. Selv om et stort antall av de opplistede prosjektene er individuelle doktorgrads- og postdoktorprosjekter, gis det et tydelig inntrykk av at de fleste forskerprosjekter fortsatt er initiert og drevet av en person. Færre enn hvert fjerde samarbeidsprosjekt står oppført med deltakere fra utenfor Norge. Hovedinntrykket er dermed at de fleste prosjektene enten er individuelle, eller drevet fram av kolleger ved en enkelt institusjon.

Blant samarbeidsprosjektene er det stor faglig variasjon, men noen tendenser kan trekkes ut. Mediehistoriske prosjekter er typiske samarbeidsprosjekter. Prosjekter som involverer raske medie- og samfunnsendringer – og særlig prosjekter som handler om on-line og digitale medier – er det relativt mange av, både blant de individuelle og samarbeidsprosjektene. Ellers er journalistikk og politisk kommunikasjon områder med mer prosjektsamarbeid – også over landegrensene. Ikke overraskende ser det ut til å være høy grad av overlapping mellom der det er mest eksterne midler og størst etterspørsel etter medieforskernes bidrag for å belyse «store samfunnsutfordringer», og der det er mest prosjektsamarbeid. Medieforskerne gir inntrykk av å være insentiv-sensitive: når det utlyses en pengepott og etableres en konkurransearena, er medieforskerne klare til å konkurrere om pengene.

Sampublisering

Et fjerde samarbeidsnivå er sampublisering, der flere forfattere skriver eller redigerer noe sammen. Det er gode systemer for å registrere forfattere, redaktører og publikasjoner, noe som gjør det enkelt å undersøke sampublisering litt mer i detalj. Jeg har brukt Nordicoms base som grunnlag for å undersøke sampublisering i norsk medieforskning, denne inkluderer mange typer publikasjoner, også den type bidrag som ikke er «tellende» i finansieringsmodellen: rapporter, konferansepapers, allmennrettede artikler og bøker mv.3 Jeg har tatt utgangspunkt i de seks største akademiske institusjonene for medieforskning i Norge, målt etter antall registrerte publikasjoner: Høgskolen i Volda, Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Lillehammer, samt Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og NTNU. For hvert miljø har jeg tatt med registrerte publikasjoner for 2008 og 2009.

Oversikten viser at hver fjerde registrering (23 %) gjelder det jeg har klassifisert som en «sampublikasjon». En sampublikasjon betyr i de fleste tilfeller at flere

forfattere har skrevet noe sammen, men jeg har også klassifisert en publikasjon med to redaktører som en sampublikasjon.4 Gitt at vi nå diskuterer faktiske publikasjoner og ikke prosjekter, er hver fjerde publikasjon et relativt høyt tall. Det er imidlertid store forskjeller mellom miljøene. I tabell 1 er de seks miljøene rangert fra høyest grad av sampublisering til lavest grad av sampublisering.

Tabell 1. Andel sampublikasjoner i forhold til totalt antall registrerte publikasjoner ved institusjonene
 Antall publ. 2008–2009Prosent sam-publikasjoner 2008/0920082009
Høgskolen i Volda2635 %13 %44 %
Universitetet i Oslo13233 %29 %36 %
Høgskolen i Oslo5431 %38 %27 %
NTNU6518 %17 %20 %
Universitetet i Bergen12713 %16 %11 %
Høgskolen i Lillehammer4212 %6 %16 %
Totalt44623 % (104 sampublikasjoner)22 %25%

Tabellen gir et klart inntrykk av polarisering. Tre miljøer, Høgskolen i Oslo, Høgskolen i Volda og Universitetet i Oslo har alle høy grad av sampublisering, mens de tre andre miljøene, NTNU, Universitetet i Bergen og Høgskolen i Lillehammer, har langt lavere grad av sampublisering.5 Forskjellene er betydelige, og det er klart at to års registreringer kan gi et tilfeldig bilde. Det er imidlertid ikke så store variasjoner fra det ene året til det andre, for de fleste miljøene gir de to årene et ganske konsistent uttrykk. Bare det minste miljøet (Volda) har ulik profil i 2008 og 2009. For øvrig ser det ut til å være en samlet økning fra 2008 til 2009, men det kan være tilfeldig.

Forskjellene mellom lærestedene ser ut til å ha minst to forklaringer: en forklaring som gjelder faglig innretning og en som er mer lokal eller miljømessig. Når det gjelder faglig innretning er det ikke overraskende at de miljøene som har en mest klassisk humanistisk profil har lavere grad av sampublisering. Dette gjelder særlig Lillehammer-miljøet og NTNU. Det er imidlertid viktig å peke på at alle miljøene er tverrfaglige og har forskere både med samfunnsvitenskapelig og humanistisk bakgrunn. Ved NTNU inneholder oversikten publikasjoner både fra de sam

funnsvitenskapelige miljøet og Institutt for kunst- og medievitenskap, selv om sistnevnte dominerer. Også i Oslo og Bergen inneholder oversikten publikasjoner både fra de tverrfaglige medieinstituttene og fra andre HF og SV-miljøer, selv om medieinstituttene er klart størst.

Ser vi på de faktiske forfatterne og de faktiske publikasjonene kan imidlertid det faglige nyanseres ytterligere. Det kan se ut som om forskere uavhengig av bakgrunn i større grad publiserer sammen når problemstillingen er aktuell eller relevant i samfunnsdebatten. Journalistforskerne har ofte aktuelle problemstillinger og sampubliserer mye, uansett faglig bakgrunn. Det ser også ut som det er mer sampublisering når bidragene har en empirisk komponent, mens det er lavere tendens når bidragene er i hovedsak fortolkende eller filologiske. Heller ikke dette er et overraskende funn, og støtter det generelle inntrykket av at det er de mest fortolkende delene av humaniora og samfunnsvitenskap som opplever samarbeidspresset som mest utfordrende.

Samtidig er det tydelig at fag- og forskningsinnretning ikke kan forklarer alt og at mer spesifikke miljøfaktorer også er av betydning. Medieforskningsmiljøene i Bergen og Oslo likner hverandre, og ingen av de utpregede institusjonelle forskjellene mellom dem: i Bergen ligger miljøet på SV-fakultetet og deler institutt med informasjonsvitenskap, i Oslo ligger det på HF, kan forklare hvorfor andelen sampublisering er så forskjellig. Ser vi på faktiske forfattere og publikasjoner kan en indikasjon ligge i seniorenes publiseringsprofil. Både i Bergen og Oslo er seniorene, som vi litt løst kan definere som godt etablerte forskere som i hovedsak kom fra andre fag og ikke har bakgrunn i medievitenskap, svært synlige i nettverk, forskningssatsinger og prosjektsamarbeid. Samskriving og sampublisering mellom seniorforskere, og mellom seniorforskere og yngre forskere, ser imidlertid ut til å være betydelig mer vanlig i Oslo, ut fra de årene jeg har sett på.

Hva er det så forskerne samarbeider om når de sampubliserer? Den aller vanligste sampublikasjonen er en artikkel eller et konferansepaper, skrevet av to forskere, som enten er ved samme institusjon eller tidligere har vært det. Det er ingen entydig tendens til at sampublikasjoner springer ut av samarbeidsprosjekter eller forskergrupper, det ser like mye ut som sampublikasjoner er resultatet av enkeltstående ideer eller et ønske om å kombinere to typer av materiale. I tillegg er det noen typer publikasjoner som er tydeligere enn andre som sampublikasjoner, mest utpreget gjelder dette lærebøker, fesskrift og antologier i sin alminnelighet. Sistnevnte har ofte også et klart lærebokpreg, er oftest samredigert av to eller flere personer, og inneholder gjerne flere samforfattede artikler der både redaktørene og andre inngår blant forfatterne. Antologier er generelt det tydeligste uttrykket for at folk samarbeider over institusjonsgrensene, både nasjonalt og internasjonalt. Når det gjelder antologier ser det ikke ut til å være noen forskjell mellom forskere med ulik faglig spesialisering; i de to årene jeg har sett på er det filmforskerne som tydeligst samarbeider nasjonalt om brede antologier som også skal brukes som lærebøker.

Mann + kvinne = sant

Innledningsvis formidlet jeg et inntrykk av at kvinnelige forskere, i høyere grad enn mannlige forskere, argumenterer for verdien av økt faglig samarbeid. At kvinner er mer positive til forskningsgrupper og forskningsledelse kommer også fram i undersøkelser.6 I det følgende har jeg sett på sampublikasjonene ut fra forfatternes kjønn. Er det sånn at kvinnelige forskere har større tilbøyelighet til å være med i den type forpliktende samarbeid som sampublisering innebærer?

Svaret på dette er klart ja. Selv om individuelt forfatterskap er det vanligste blant både kvinnelige og mannlige forskere, har kvinner en høyere tilbøyelig til å publisere sammen. Blant de registrerte publikasjonene som har en kvinne blant forfatterne viser 37 % til en sampublikasjon. Blant de publikasjonene som har en mann blant forfatterne viser 28 % en sampublikasjon. Det er altså tydelig at kvinner ikke bare etterlyser mer samarbeid men også i større grad involverer seg i samskriving. Samtidig er tallene for mannlige forskere også relativt høye.

Også på dette punktet er det interessante forskjeller mellom lærestedene. På samme måte som faglig innretning bare delvis kunne forklare resultatene over, gir kjønn også bare en delvis forklaring: I de miljøene der det er høy grad av sampublisering – Høgskolen i Oslo, Høgskolen i Volda og Universitetet i Oslo – er de kvinnelige forskerne mest ivrige, de sampubliserer til dels betydelig mer enn mennene. Dette gjelder også ved Høgskolen i Lillehammer. Men i to av miljøene med lav grad av sampubliseringer, NTNU og Universitet i Bergen, sampubliserer de kvinnelige forskerne i like lav, eller enda lavere, grad enn de mannlige forskerne.

Tabell 2. Kvinnelige og mannlige forskeres tilbøyelighet til sampublisering i ulike miljøer, 2008–2009
 Andel av publikasjoner som menn er inne i som er sampublisertAndel av publikasjoner som kvinner er inne i som er sam-publisert
Høgskolen i Oslo29 %68 %
Høgskolen i Volda38 %71 %
Universitetet i Oslo41 %47 %
Universitetet i Bergen18 %14 %
NTNU27 %25 %
Høgskolen i Lillehammer12 %25 %
Totalt28 %37 %

Hvem er det så man samarbeider med? Gitt at det er betydelig flere menn enn kvinner i medieforskningen, ville den mest sannsynlige kombinasjonen være at flere menn skrev sammen når noe skulle sampubliseres. Halvparten av alle publikasjoner i 2008 og 2009 er skrevet av en mann aleine, mens bare en fjerdedel har en kvinne som eneforfatter. Enten det er faglige eller andre grunner til det, ser det imidlertid ut til at menn foretrekker å samarbeide med kvinner og vice versa. Blant sampublikasjonene har hele 53 % et kjønnsblandet forfatterteam, 33 % er forfattet av to eller flere menn, mens 16 % er forfattet av to eller flere kvinner. At menn og kvinner publiserer sammen er altså den vanligste kombinasjonen.

Når det gjelder sampublikasjoner mellom mannlige medieforskere er det UiO som er klart mest dominerende, med nesten halvparten av sampublikasjoner skrevet av menn. Her er det også flere bøker skrevet av mannlige forfatterteam i årene 2008/09. Når det gjelder samarbeid mellom kvinner er det HiO som er mest dominerende i forhold til miljøets størrelse. Både ved HiO og HiV står kvinnene for en svært tydelig sampubliseringsprofil – både sammen med andre kvinner og sammen med menn.

Undersøkelsen jeg har gjort gir ikke noe grunnlag for å si noe systematisk om samarbeid er et generasjonsfenomen i den forstand at yngre samarbeider mer enn etablerte forskere. Ut fra de indikatorene jeg har brukt i denne artikkelen, ser dette imidlertid ikke ut til å være en tese som lett lar seg bekrefte. Yngre forskere er klart opplært til høy grad av miljøsamarbeid gjennom doktorgradskurs, konferanser mv., og de fleste har erfaring med å lese og kommenterer hverandres arbeid, men de er mindre tydelige når det gjelder samarbeidsprosjekter og sampublikasjoner. Yngre forskere er som hovedregel registrert med individuelle prosjekt knyttet til doktorgrad, post doc. eller forskerprosjekter, og det er ikke så lett å identifisere hvilke av disse som inngår i bredere nettverk eller paraplyprosjekter. Det tydelige bildet er at man i medieforskningen, som i andre HF- og SV-miljøer, meritterer seg på egen hånd, og når man er veid og funnet tung nok, kan man i større grad samarbeide med andre. Seniorene er mye tydeligere når det gjelder både prosjektsamarbeid, forskergruppesamarbeid, samforfatterskap og samredigerte antologier.

Konklusjon

Medieforskere samarbeider! Ut fra de indikatorene jeg har brukt i denne artikkelen er medieforskerne godt rustet til å ta imot oppfordringene som kommer fra myndigheter og universitetsledere. Medieforskere responderer på utfordringen om å etablere samarbeidsprosjekter på områder der det er store samfunnsutfordringer, og det finnes godt etablerte nettverk både nasjonalt og internasjonalt. Fortsatt ser det likevel ut til at det kan komme mer konkret ut av samarbeidsinitiativene. De fleste prosjekter er fortsatt individuelle eller reflekterer samarbeid på en enkelt institusjon, og det er få samarbeidsinitiativer som gir seg utslag i forpliktende prosjektsamarbeid på tvers av institusjoner og landegrenser.

Det er klare faglige forskjeller når det gjelder hva slags samarbeidsformer som velges av ulike forskere. Mens medieforskere med alle typer fagbakgrunn gjerne bidrar med artikler i antologier, redigerer sammen og er aktive i nettverks- og gruppesamarbeid, ser det ut til at det er mindre vanlig å samskrive når bidraget har en hovedsakelig fortolkende karakter. Dette er som forventet, og kan ha sammenheng med at forskningsprosessen og skriveprosessen i slike bidrag er enda tettere sammenkoblet enn i bidrag som har en tydeligere empirisk komponent. Dette betyr imidlertid ikke at fortolkende bidrag ikke kan involvere samarbeid eller samskriving. Imidlertid er det slik at de store variasjonene som finnes i akademia, og de ulike måtene å produsere innsikt på, litt for lett går tapt i generelle samarbeidsoppfordringer av den type som jeg siterte UiO-rektor Ottersen på innledningsvis.

Faglig profil forklarer likevel ikke alt. Jeg har vist at kvinnelige forskere har større tilbøyelighet til sampublisering enn mannlige forskere, og at den mest vanlige samarbeidskonstellasjonen består av menn og kvinner som skriver sammen. Jeg skal la diskusjonen om «født sånn eller blitt sånn» ligge her, men bare slå fast at også andre forklaringer må trekkes inn når en skal forstå hvorfor noen forskere og noen miljøer foretrekker bestemte samarbeidsformer framfor andre.

Et siste punkt gjelder yngre forskere. Her ligger en utfordring som medieforskere deler med de øvrige humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene. Utfordringene ligger i at meritteringen og kvalifiseringen av yngre forskere fortsatt er så sterkt bundet til individuelle prestasjoner – på tross av at oppfordringer til samarbeid og kollektiv innsats gjennomsyrer forskningsvirkeligheten. At meritteringen i hovedsak er individuell er ikke så lett å rokke ved, og jeg er usikker på om det bør gjøres. Men det kan være verdt å diskutere om også andre erfaringer og kvalifikasjoner – for eksempel det å kunne bidra med spesialisert kompetanse inn i en felles forskningsinnsats – i større grad burde kunne aksepteres som en del av et meritteringsgrunnlag.