Under en samling av ansatte ved landets journalistutdanninger for fjorten år siden kom en svensk medieforsker som var invitert for anledningen, med følgende kraftsats: Akademikere med journalistisk bakgrunn burde ikke bedrive forskning om journalistikk. Kanskje mente han at den praksisnære erfaringen ville gjøre akademikere ute av stand til kritisk gransking av feltet. Hans form for logikk møtte motstand, og i dagens virkelighet har en rekke av landets journalistikkforskere betydelig journalistisk erfaring. De ser denne erfaringen snarere som en fordel enn som en ulempe. Skulle ikke individer med bakgrunn fra sosialkontor kunne forske på sosialtjenester?

I dag er journalistikkforskningen opptatt av andre problemstillinger. Ikke minst knytter mange spørsmål seg til feltets grenseflater. Hvor avløser underholdningen journalistikken? Hvor i de sosiale mediene er det snakk om journalistikk, og hvor om ytringer av rent personlig karakter? Borgerjournalistikk og blogger som vinner prestisje på bekostning av den tradisjonelle profesjonsutøvelsen, reiser nye utfordringer.

Profesjonsutøvelse er et sårbart uttrykk, i og med at journalisttittelen er ubeskyttet i Norge. Kanskje ligger det et paradoks i at du på den ene siden fortsatt kan bli journalist uten fagutdanning eller formelle krav, mens organiserte journalister (for all del: med rette) har lagt stor vekt på å skille journalistutøverne fra informatørene.

Avisdød-signalene fra USA og Europa inspirerer dystopiske forestillinger om journalistikkens framtid. Utøverne må løpe fortere rundt i hjulene sine og får mindre tid til dybdearbeid, det være seg seriøs forskningsjournalistikk eller den undersøkende reportasjen. Kampen i det journalistiske feltet mellom rating-drevet underholdnings- og forbrukerjournalistikk på den ene siden og prestisjejournalistikk på den andre, vokser i styrke, og sistnevnte ser ut til å være på defensiven. Vi har lagt bak oss en sommer med ekstremvær og katastrofer i flere verdensdeler, og en vinter og vår der medieoppslag om «climategate» kan ha generert økende skepsis til IPCCs forskerkonsensus, og der synsing tidvis truer med å overskygge fagfellebasert vitenskap. Om forskningsjournalistikken i denne situasjonen er på vikende front i det journalistiske feltet, slik artikkelen om genmodifisert mat i dette nummeret antyder, bør både journalister og forskere ta det på alvor.

Men alt er ikke svart. Noen utviklingstendenser kan få oss til å se et halvfullt glass, der andre knapt ser skjult bunn. For det første er journalister mer velutdannet enn noensinne. For det andre finnes det tendenser i de (ikke lenger så) nye mediene til å åpne for økt informasjonstetthet og grundighet; og for det tredje er det mitt inntrykk at et stigende antall journalister faktisk er opptatt av kritisk erkjennelse – og av medieforskning – slik mange medlemmer i Norsk Medieforskerlag ukentlig erfarer. Artikkelen om nettjournalistikk i klasserommet kan også tolkes optimistisk: Denne delen av feltet er ikke dømt til å være lettvint og overflatisk. Men siden den oftest i de tradisjonelle mediene er et tapsprosjekt, blir det harde produksjonspresset ofte et effektivt hinder for journalister med større ambisjoner.

I artikkelen om opera og kulturdekning i dette nummeret har forskeren intervjuet journalister. Han skriver at han «oppfatta […] journalistane som openhjartige, med ei vilje til å diskutera journalistiske utfordringar og dilemma.» Jeg tror dette er et utsagn mange som forsker rundt halvprofesjonen – som journalistikken gjerne blir kalt – kan skrive under på. Mange journalister deltar selv i feltet for med nebb og klør å forsvare den ikke-overflatiske journalistikken. Selvsagt kan vi forskere bli opprørte over forenkling, over forventede svar og konfliktstress. På den annen side vil økt åpenhet om forskningen og metodene våre kunne bedre dialogen med praktikerne. I noen tilfeller kan det jo dreie seg om personer som i neste omgang tar fatt på et masterstudium – og seinere selv blir forskere og kolleger.

Elisabeth Eide

som med dette takker for fruktbart og utfordrende arbeid i NMT-redaksjonen og ønsker gamle og nye redaksjonsmedlemmer lykke til!