Den samfunnsmessige virkelighet og industrielle visjon som ‘media’ hentet sin forklaringskraft fra, er ikke lenger i virksomhet og har blitt avløst av andre visjoner. Avisenes død og draugaktige forsøk på digital reinkarnasjon kan man betrakte som et av flere symptomer på en mer dyptpløyende evakueringsprosess. En smertefull, men spennende konsekvens av dette er at medievitere i likhet med sosiologer og politologer må revurdere sine grunnleggende kategorier.

«Media» deler skjebnen med noen andre universelle moderne kategoriers skjebne, for eks. «samfunn», «nasjon», «folk», «klasse». Disse språklige og sosiale konstrukter er nå så systematisk innvevd i individers og organisasjoners verdensbilde, at de tas for gitt. «Media» spenner et lerret som individer, maktutøvere, eksperter og andre kan ta i bruk for å begrunne handlinger, definere kunnskap og forklare verden. I sluttfasen av den industrielle modernitet forutsetter man at «media» uttrykker en autonom virkelighet som kan studeres på linje med menneskelig adferd, språk eller bedriftsøkonomi. «Media» sammen med en rekke andre virkelighetskategorier inngår derfor fortsatt i politiske partiers, bedrifters, institusjoners, og individers oppfatning av sine omgivelser og bidrar til å strukturere og begrunne deres handlinger og disposisjoner. En slik kollektiv aksept av «media» som egen virkelighetssfære gjør det også lettere å forstå hvorfor det offentlige finansierer og opprettholder betydelige forskningsinstitusjoner med etiketten «medievitenskap». Disse tiltrekker mange studenter som til tross for all kritisk skolering overtar, vedlikeholder, og konserverer slike virkelighetskategorier.

Jeg anfekter selvsagt ikke at «medier» eller «media» svarer til en gitt virkelighet, og jeg hevder heller ikke at mennesker ikke lenger forstår hva termen viser til. Jeg anfekter derimot at den sosiale og individuelle virkelighet som gjengse forestillinger om media forutsetter fortsatt finnes. Mitt utgangspunkt er at den mediale kategori har oppstått og opparbeidet gyldighet i en bestemt sosial, teknologisk, historisk og politisk situasjon. Det har vært en tidsperiode da mediale kategorier oppnådde å bli optimalt integrert i et verdenssyn og en samfunnsform som forutsatte stabile og solide «sektorer». Denne tid er nå over. Den samfunnsmessige virkelighet og industrielle visjon som «media» hentet sin forklaringskraft fra, er ikke lenger i virksomhet og er blitt avløst av andre visjoner. Den industrielle modernitetens virkelighet er blitt avløst av en postindustriell virkelighet som ikke lenger bygger på sektorinndelingsprinsippet. Spranget fra samfunnsmassenes industrielle modernitet til den individsentrerte seinmodernitet har foregått nokså brutalt i historisk målestokk. Mens fremveksten av moderniteten kan spores om flere århundrer, er den seinmoderne tilstanden oppstått i løpet av noen tiår. Så nytt er dette, at mens eldre kategorier fortsatt holder et grep om det daglige og det faglige språket, så har ikke de nye seinmoderne kategorier oppnådd samme grad av tydelighet. Individene og massene som levde og virket da «media» inngikk i konstruksjonen av det moderne prosjektet med referansekategorier som «samfunn», «nasjon», «klasse», «offentlighet» og «publikum», er nå blitt avløst av nye individer som beveger seg, tenker og planlegger innenfor nye, mindre tydelige men likevel virksomme kontekster og handlingskategorier. Den industrielle modernitetens mediale kategorier lever derfor på lånt tid og er i ferd med å bli evakuert. Avisenes død og draugaktige forsøk på digital reinkarnasjon kan man betrakte som et av flere symptomer på en mer dyptpløyende evakueringsprosess.

Denne innfallsvinkel er visst ikke original. Påstanden om uttømmingen og evakueringen av den industrielle modernitet og dens gradvise erstatning av gamle solide kategorier (familie, nasjon) med nye kontekstuelle kategorier er det sentrale tema i den såkalte tredjeveisosiologi og dens teori om refleksiv modernitet (også omtalt som seinmodernitet). Av særlig interesse er sosiologen Ulrich Becks pedagogiske diskurs om zombikategorier. Termen omfatter ifølge Beck begreper som tidligere uttrykte noe meningsfullt, men som nå har mistet sin forklaringskraft. Slike begreper er ikke døende, eller døde for godt, men befinner seg i en mer problematisk tilstand: de er levendedøde. Blottet for forklaringskraft, er de dog fortsatt virksomme. Spøkelset etter forgangne samfunnsstrukturer vandrer fortsatt iblant oss og rettferdiggjør visse typer handlinger, men svarer ikke lenger til konteksten rundt oss. Som en bumerang kastet av en uerfaren jeger, treffer ikke lenger disse begrepene målet, men vender seg mot den som tar dem i bruk. Jegeren er blitt til byttet. Beck påpeker at zombikategorier i likhet med døende stjerner som i sluttfasen blir til supernovaer, krymper før de til slutt avgir sin energi. På same måte får døende institusjoner, døende begreper, døende kontekster, døende kunnskapsformer, ideologier og samværsformer utstråle en restvirkelighet mens nye kontekster overtar. I en slik omveltingsfase kommer gjengse, men utdaterte virkelighetskategorier ut av fase med nye kontekster.

Listen over slike zombikategorier omfatter de mest brukte sosiale og mediale kategorier, for eks. sekularisering, modernisering, publikum, avvik, samfunn, samfunnsstruktur, samfunnsklasse, familie, full sysselsetting, karriere, identitet, rase, og til sist – nasjonalstaten. En grunnleggende «metodologisk nasjonalisme» gjennomsyrer ifølge Beck alle disse kategoriene. Langt fra å være universelle beskrivelser er de kun konkrete produkter av den lange institusjonelle og mentale konsolideringsprosessen av nasjonalstaten i europeisk historie, fortreffelig beskrevet av Stein Rokkan. Zombifiseringsprosessen er et direkte resultat av at virkeligheten innenfor og utenfor nasjonsstaten er i ferd med å endre seg raskt. Sosiologiske kategorier og tilhørende teknologidiskurser har etter hvert blitt dypt forankret i nasjonalstatens forestillingsverden. Resultatet er at disse kategoriene har tatt bolig i samfunnsvitenskapen, politikken, forvaltningen og i individenes forståelse av seg selv i verden, og har overtatt rollen som universelle kategorier. Når den industrielle modernitets sosiale og mentale topografi endrer seg raskt, overlever de gamle kategoriene en periode. Modernitetens solide status quo blir erstattet av en evakueringsfase hvor levendedøde meningsstrukturer overlever den tidligere konteksts bortgang, og befester seg i ulike språklige, økonomiske og institusjonelle strongholds.

Beck trekker fram som kjerneeksempel det overforbrukte begrepet «sekularisering» som er gjennomgående brukt til å forklare samfunnsendring og modernitet. Problemet, ifølge Beck, er at sekularisering fungerer dårlig som en generell forklarings- og handlingskategori utenfor Europa. Dette rammer direkte ulike akademiske, politiske og kulturelle oppfatninger om «modernisering», ved at det bare i Europa at koblingen mellom sekularisering og modernisering gir mening. En slik innsikt om kontekstavhengighet tillater derfor mindre forutinntatte observatører å løsrive sin analyse av andre moderniseringsformer fra sekulariseringsparadigmet. Et slikt oppgjør vil for eksempel åpne for nye og til dels smertefulle analyser for europeere av det iranske samfunnet etter den islamske revolusjon. Mens sjahen prøvde å gjennomføre en sekulariseringsmodernisering, er moderniseringen av Iran etter den islamske revolusjon en antisekulariserende modernisering, hvor teknologi, herunder informasjonsteknologier, utdanning og massemedier, ikke bygger på europeiske forutsetninger om et autonomt verdslig offentlig rom, men på rekontekstualiseringer av flere modernitetselementer innenfor et teokratisk moderniseringssyn. Det kan også tenkes flere andre typer moderniseringer som kombinerer andre globaliseringsvarianter, nye teknologier og «medier». «Modernisering» er derfor en kategori med mange konfigurasjoner og topologier som inntar ulike former i ulike deler av verden og kontekstualiseres på ulik måte. Den bemerkelsesverdige lærdom man kan hente fra Becks analyse går ut på at i en kosmopolitisk verden gjennomtrengt av informasjonsveven, er det bare i Europa at sekularisering og modernisering er så tett koblet.

En smertefull, men spennende konsekvens av dette er at medievitere i likhet med sosiologer og politologer trenger å revurdere og evakuere slike kategorier som Beck kaller «zombikategorier». Modernitetens universalkategorier er nå i sin utåndingsfase. Den seinmoderne tilstand er utløst av to omveltninger som har redusert vitale nasjonalstatlige kategorier til levendedøde kategorier. Den første omveltning er globaliseringer i ulike varianter. Den andre er informasjonsteknologienes raske inntreden i alle individuelle og kollektive sammenhenger i Vesten og ellers i verden. Med disse to omveltningene følger en grunnleggende endring i seinmoderne menneskers konstruksjon av seg selv som individer. Denne endringen svarer til en selvkonstruksjonsprosess som tredjeveisosiologene omtaler som «individualisering av individet». Denne individualiseringen uttrykkes gjennom delprosesser som sammenfattes under betegnelsen rekontekstualisering og risikostyring. Rekontektsualisering består av å gjenbruke, reorganisere og gjentolke gamle kategorier og konkret material fra ens liv og omgivelse. I en slik prosess inntar individenes selvbiografiske konstruksjon en sentral rolle som integrerende metafor. Derfor er det avgjørende å forstå ikke bare hvilke motiver og tema som inngår i seinmoderne individers selvbiografiske prosjekt, men også, hvordan disse integreres i en sammenhengende diskurs.

Media – en zombikategori?

Det er nå min egentlige mediale nekrolog begynner. Mediale zombikategorier er å finne i den generiske bruk av termene « massemedia», «medier» og «nye medier». Levendedøde forestillinger er ikke bare å finne i omtalen av tradisjonelle medier, men like mye i omtalen av og ulike bruksmåter av såkalte «nye medier». Mens gamle kategorier (medium, publikum, audiens, mediediskurs) fortsatt fungerer som analyseredskaper for gamle medier, er dissonansen mellom disse gamle kategorier og ulike individuelle og kollektive ytringsformer på Internett blitt så mye tydeligere de siste årene. Dissonansen er blitt så stor at det er grunn til å spørre om termene «media», med eller uten adjektivene «ny» eller «sosial» (sosiale medier), gir noen mening lenger.

Problemene er for det første av samfunnsmessig art. Alle som har lest Habermas har tatt innover seg at den mediale virkelighetskategori er produktet av en lang, kompleks og til dels brutal moderniseringshistorie. Mye av Habermas argumentasjon legger vekt på å fastholde framveksten av et nytt offentlighetsindivid som integrerer forestillingen om deliberativ offentlighet i sin diskurs, samfunnssyn og etikk. Medienes historie og form er også uløselig forbundet med teknologisk og industriell utvikling innen produksjon, distribusjon og kommunikasjon. De såkalte mediale diskursformer har også vokst fram som en autonom og normativ diskursnorm i vestlige samfunn. Så normative er mediale diskursformer blitt at andre diskursformer i politikk, forvaltning, markedsføring og religion har måttet innlemme vesentlige mediale aspekter for å kunne oppnå troverdighet.

Dype og uavvendelige endringer som Giddens, Beck, Lasch og Bauman har beskrevet rammer en slik velintegrert konstruksjon. Den største omveltning som ikke dekkes systematisk av tredjeveisosiologene, men kan leses mellom linjene er muligheten for en implosjon og oppstykking av det offentlige rommet. Hos disse tenkere oppveies det dystopiske av en positiv mulighet for rekontekstualisering av kollektiv og individuell kommunikasjon. Det oppstår derfor en kreativ spenning mellom desintegrasjon (disembedding) og reintregrering (reembedding).

Man kan til slutt tenke seg flere scenarioer for oppløsning av den habermasianske offentlighet:

Den første er fragmenteringen av den offentlige sfære i ulike deloffentligheter som uttrykker atskilte delvirkeligheter. Denne fragmenteringen medfører, som allerede påpekt av Habermas, fare for reføydalisering og befesting av nye former for strukturell vold.

Den andre oppløsning er av mer radikal art og innebærer en kollaps av hele den deliberative offentlighetsdimensjon sammen med dens underliggende virkelighetskategorier. Et slikt scenario vil innebære en utstrakt privatisering og individualisering av kollektiv kommunikasjon. Når så grunnen under nasjonsstaten og det offentlige rom svikter, svikter også en viktig del av den mediale virkelighetskonstruksjon.

Den tredje oppløsningsmuligheten er knyttet til utbredelsen og forbedringen av automatisk prosessering av menneskelig informasjon og kommunikasjon via såkalte autonome agenter, dvs. programvare som viser en selvstendig kommunikativ atferd, styrt av en rekke utgangsparametre som fastsettes av systemeierne. Denne dypinformatisering av sosial interaksjon åpner for helt nye virkelighetskategorier, som ikke lenger dekkes av tradisjonelle mediale kategorier, og som åpner for hybride posthumane kommunikasjonsformer. Debatten om Googles søkepolitikk og polemikken rundt Facebooks føydale engineering av nettverksbaserte relasjoner mellom individer av kjøtt og blod er bare forløpere for en mer omfattende debatt om dypinformatisering og avhumanisering av mediale kategorier.

Fremveksten av»nye teknologier», Internet, og nå «sosiale medier» kan sies å ha zombifisert «media». Man kan da bare ha sympati for medieviternes forsøk på å innlemme online-kulturer, sosiale medier og seinmoderne individers nettpraksis i sitt ekspertisedomene. Men mediefagenes overtagelses- og innlemmingsforsøk-synes ikke alltid å ta innover seg de problemene som er reist på disse sidene. Ønsket om smertefri overtagelse av fagfeltet kan være en forklaring på hvorfor Jay Bolters teori om remediering har sjarmert mange etablerte medievitere i sin overgang fra eldre til «nye» medier. Bolters medie-narsisistiske teori som primært konsentrerer seg om «refashioning» og speiling av ulike medieformer, unngår imidlertid alle de vanskelige spørsmål som er tatt opp i denne artikkel og tilbyr en smertefri estetiserende «reembedding» fri for den sosiale faseskifteproblematikken som er så sentral for tredjeveisosiologien.

Jeg avslutter derfor disse linjene med å meddele at jeg ikke tror på de tradisjonelle mediale kategoriers gjenoppstandelse i smertefri remediert form.

Referanser

Bauman, Zygmunt (2000) Liquid Modernity. Cambridge.

Bauman, Zygmunt (2000) The Individualized Society. Cambridge.

Beck, Ulrich, Giddens, Anthony & Lash, Scott (1994) Reflexive Modernization: Politics, Tradition and Aesthetics in the Modern Social Order. Cambridge .

Beck, Ulrich (1992) Risk Society: Towards a New Modernity. New Delhi. (Originaltittel: Risikogesellschaft utg.1986)

Bolter, Jay & Richard Grusin (1999) Remediation: Understanding New Media. Cambridge, MA.

Flora, Peter, Kuhnle, Stein, & Urwin, Derek (Editors) (1999) State Formation, Nation-Building, and Mass Politics in Europe: The Theory of Stein Rokkan (Comparative European Politics). Oxford.

Giddens, Anthony (1990) The Consequences of Modernity. Cambridge.

Habermas, Jürgen (1962 transl 1982) The Structural Transformation of the Public Sphere . Cambridge.

Habermas, Jürgen. 1984. Reason and the Rationalization of Society, Volume 1 of: The Theory of Communicative Action, English translation by Thomas McCarthy. Boston. (original tysk utg. 1981).

Habermas, Jürgen. 1987. Lifeworld and System: A Critique of Functionalist Reason, Volume 2 of: The Theory of Communicative Action, English translation by Thomas McCarthy. Boston. (original tysk utg. 1981).