Estetiske problemer

Kjersti Bale

Estetikk. En innføring

Oslo: Pax, 2009

Kjersti Bale og Arnfinn Bø-Rygg utga i 2008 Estetisk teori, en antologi som samlet utdrag av tekster om estetikk fra 1700-tallet frem til i dag. Bales bok Estetikk, en innføring som kom siste år, er tydeligvis tenkt som en slags companion til denne antologien: For det første følger Bale antologiens kronologiske forløp i grove trekk og kommenterer og utlegger de fleste av tekstutdragene, for det andre gir hennes diskusjon av stoffet i mange tilfeller begrunnelser for antologiens valg av tekstutdrag, spesielt når det gjelder tekstene fra de siste femti årene.

Estetikk, en innføring legger – som Estetisk teori, en antologi – vekt på estetisk teori fra de siste to århundrene og bruker «estetikk» i den moderne, utvidete betydningen av begrepet. Da 1700-tallsfilosofen Alexander Baumgarten som den første innførte termen aesthetica, brukte han den som betegnelse for en prosjektert vitenskap om «sanselig erkjennelse»; i vår tid dekker termen både en generell filosofisk disiplin og en rekke spesifikke forhold knyttet til de enkelte kunstartene: Estetikk er «kunstens filosofi», men også teorier om konkrete kunstarter og i tillegg brukes begrepet, mer løst, om disse kunstartenes virkemidler.

Denne begrepsutviklingen beskriver Bale i bokas første kapittel der hun starter med korte karakteristikker av Baumgartens, Kants og Hegels skrifter om estetikk for så rask å springe frem til nåtiden og introdusere Hans-Georg Gadamers bok Die Aktualität des Schönen fra 1977. Med Gadamers begrep om «estetisk erfaring» som basis går Bale så i de følgende kapitlene tilbake og diskuterer en rekke av estetikkhistoriens klassiske problemstillinger. I kapittel 2 presenterer hun synspunkter på

«representasjon» med utgangspunkt i Platons og Aristoteles’ ulike oppfattelser av mimesis-begrepet. I kapittel 3 gir hun en oversikt over hvordan forestillingene om «det skjønne» har endret seg gjennom tidene. I kapittel 4 diskuterer hun begrepet «smak» med utgangspunkt i David Humes «On the Standard of Taste» fra 1757 som hun konfronterer med Kants synspunkter i Kritik der Urteilskraft fra 1790 for så å springe frem i tid til et kort referat av Pierre Bourdieus sosiologiske baserte kritikk av Kant i La Distinction fra 1979. Linjen fra Kant følges videre i kapittel 5 som dreier seg om ulike eldre og nyere synspunkter på «det sublime».

Mens kapitlene 2–5 bearbeider velkjente, estetikkhistoriske problemstillinger, er de tre siste kapitlene disponert omkring temaer eller disipliner med løsere tilknytning til det estetiske feltet. Bak overskriften «Kunst og mening» i kapittel 6 gjemmer seg for eksempel en rekke korte avsnitt om hermeneutikk, ontologi, semiotikk, fenomenologi og ontologi. Kapittel 7 presenterer ulike synspunkter på modernitet, modernisme og avantgarde, mens kapittel 8 diskuterer globalisering, kjønn og teknologi.

Boka handler ikke bare om ulike kunstteorier og ulike synspunkter på hvordan man kan fortolke kunstverk, den rommer også en del konkrete analyser av estetiske uttrykk. For eksempel bruker Bale en kort formalanalyse av Jean Fouquets portrett av Karl VII fra 1400-tallet til å illustrere klassiske forestillinger om skjønnhetens matematiske grunn i kapittel 3, mens hun åpner kapittel 4 med en kort analyse av van Goghs maleri av Potetspiserne. Og det er mange andre eksempler gjennom boka på at teoretiske problemstillinger åpnes eller utdypes via henvisninger til konkrete verk.

Estetikk, en innføring gir et historisk overblikk over det mangfoldige estetikkbegrepets utvikling; den diskuterer sentrale estetiske problemstillinger; og den belyser disse problemstillingene med illustrerende analyseeksempler. Det er, som det fremgår, mye godt å si om denne boka. Men den rommer også en del problemer.

Noen av problemene er av helt banal, praktisk art: Boka er rett og slett preget av slurv og sjusk. Det er mulig noen har lest korrektur på teksten, men det kan ikke ha vært gjort særlig grundig. Her er ufullendte, kaotiske setninger og drøssevis av feile orddelinger; her er feile plansjehenvisninger, merkelig brutte linjer, og merker etter spesialtegn som trykkeriet ikke har klart å få til osv. Når det gjelder det mer innholdsmessige, kan man bemerke at fremstillingen generelt er veldig ujevn. En del avsnitt, spesielt i de første kapitlene, er riktignok solide og gjennomarbeidede, men alt for mange andre steder er fremstillingen abrupt springende og assosierende og i noen tilfeller disponert på en temmelig tilfeldig måte. For eksempel introduseres Gadamers begrep om «estetisk erfaring» på side 14, men først sju sider lenger fremme blir det klart at begrepet dekker «publikums kunnskapsmessig baserte aktive resepsjon av verket», at det altså står for noe mer omfattende enn dagligspråkets «opplevelse»; kapitlet om representasjon tar utgangspunkt i et referat av Platons dialog Staten, men først flere sider senere får leseren vite hva som er Sokrates’ rolle i denne dialogen; i samme kapittel nevnes «utsagn» og «utsi

gelse» en enkelt gang, og, nærmest som en ettertanke, er det satt en fotnote inn som forteller at disse begrepene egentlig stammer fra lingvisten Émile Benveniste – som i øvrig ikke presenteres nærmere og som bare opptrer denne ene gange i boka; de få fotnotene i boka fungerer alle på tilsvarende måte – de er opplysninger som noen tilsynelatende har limt inn i etterkant for å gjøre et uklart tekstelement mer forståelig.

I tillegg er fremstillingen språklig upresis. Et sted gjengir Bale for eksempel Susanne K. Langers syn på kunstverk og skriver: «Kunst inngår ikke i praktiske sammenhenger, og er heller ikke kjennetegnet ved at de avbilder virkelighet, hevder hun. I stedet kjennetegnes den av «annerledeshet». Dette er verkets estetiske kvalitet, og hva kunstneren forsøker å få fram» (s. 20f). Man kan få en hel del tid til å gå med å lure på hva anaforene «de», «den» og «dette» mon skal referere til i dette avsnittet – og ganske mange andre steder i boka. Skrivestilen er ikke elegant. Til gjengjeld er den velkjent: Det er slik de fleste av oss skriver når vi leser en eller annen tekst og tar hastige noter beregnet til oss selv som støtte for hukommelsen. Mange avsnitt i Bales bok har dette hastige, innforståtte og innadvendte preget – så mange at man etter hvert får mistanke om at boka i realiteten er en rask sammenredigering av notater til en forelesningsrekke basert på de tekstutdragene som er trykt i Estetisk teori, en antologi. Hvis det faktisk forholder seg slik, kan dette også forklare hvorfor de mange forfatterne som omtales i løpet av boka aldri blir skikkelig introdusert slik at leseren kunne få en fornemmelse av hvor de er plassert i det estetikk- og sosialhistoriske landskapet – til tross for at Bale gjennom hele boka understreker nødvendigheten av å historisere de ulike bidragene til estetikken.

At Bale bruker Gadamers begrep om «estetisk erfaring» som grunnlag for fremstillingen sin, gir boka et klart perspektiv og gjør det mulig for henne å kaste oppklarende lys over mange klassiske, estetiske problemstillinger. Omkostningen er selvsagt at en del estetiske tradisjoner og visse aspekter av det estetiske feltet ikke «passer» inn i denne sammenhengen og ikke kan behandles på en rimelig måte ut fra dette perspektivet. Bale klarer dette problemet i bokas forord der hun skriver at hensikten har vært «å gi en fremstilling av estetikk i samsvar med den betydning begrepet etter hvert har fått i fag som kunsthistorie, litteratur-, medie-, musikk- og teatervitenskap ved skandinaviske universiteter og høyskoler og i alminnelig bruk». Med andre ord skal estetikk i denne boka forstås som noe noen med tilknytning til bestemte fag ved visse skandinaviske universiteter og høyskoler har drevet med i de senere årene. Med denne institusjonelle definisjonen innsnevrer Bale det estetiske feltet ganske dramatisk og velger uten videre argumentasjon å se bort fra alle de former for estetikk som for eksempel fagfilosofer har drevet med – og fremdeles driver med – både i Skandinavia og internasjonalt. At hele den «angelsaksiske», språkfilosofisk orienterte estetikken fortrenges på denne måte, burde i det minste ha gitt anledning til noen bemerkninger om hvorfor denne tradisjonen ikke har vært vurdert som fruktbar og relevant i de faglige sammenhengene Bale forholder seg til. Tilsvarende virker det påfaldende – og egentlig litt smålig – at den

institusjonssosiologiske estetikken bare så vidt streifes via en henvisning til en artikkel av Georg Dickie fra 1984, selv om Søren Kjørups fremstilling av nettopp dette feltet i boka Æstetiske problemer, en indføring i kunstens filosofi har vært den sentrale referansen «i fag som kunsthistorie, litteratur-, medie-, musikk- og teatervitenskap ved skandinaviske universiteter og høyskoler» siden utgivelsen i 1971 og om lag 30 år fremover.

Man kan selvsagt ikke dekke alt i en liten bok på under 200 sider. Bale har fortatt sine egne, nødvendige valg. Hun har fra starten markert hvilke aspekter av det store estetiske feltet hun er spesielt interessert i: Estetikk, en innføring er tydeligvis ikke en lærebok om estetikkens historie, det er en bok om estetiske problemstillinger fortolket med utgangspunkt i begrepet «estetisk erfaring». Men når hun likevel velger å gi fremstillingen en viss kronologisk struktur, skaper hun problemer for den intenderte leseren. Estetikk, en innføring er i følge baksideteksten beregnet på «studenter og lærere i estetiske fag», og den kan også leses av «et mer allment publikum med interesse for kunst, filosofi og kulturteori». Men man skal nok være mer enn alminnelig interessert i estetiske problemstillinger for å forstå hva Bales historiske oversikter egentlig handler om. Hennes fremstillingsform i disse avsnittene er hermetisk innforstått. Og tempoet er helt forrykende: Hun klarer Baumgarten på tolv linjer, Hegel på halvannen side, og når vi kommer hen mot slutten av boka, hagler problemkomplekser og forfattere forbi i ekspressfart – hermeneutikk, semiotikk, fenomenologi, Heidegger, Saussure, Derrida, Barthes – hu-hei hvor det går. For slett ikke å snakke om de to siste kapitlene som nærmest er en sjekkliste der alle som noen gang har stått på en pensumliste i litteraturvitenskap siden slutten av 1980-tallet, blir krysset av. Best lykkes kapitlene 4 og 5 der Bale senker tempoet og skuldrene og går dypere inn i materien og fremstiller sentrale momenter av smaksproblemet gjennom motstillingen av Hume og Kants posisjoner. Det avsluttende avsnittet om Bourdieus smakssosiologi i kapittel 4 er derimot et nok så overfladisk referat skrevet uten kritisk distanse.

Estetikk, en innføring er altså – som Bale understreker i forordet – en innføring i visse estetiske problemstillinger som har stått sentralt i visse humanistiske fag i de senere årene. Hun nevner medievitenskap i denne forbindelsen. Men for medievitere reiser denne boka spesielle problemer. Forlaget understreker på baksiden at boka tar for seg «karakteristika ved det utvidete estetiske feltet». Og Bale skriver selv i forordet at estetikk ikke lar seg «begrense til kunstfeltet alene», det «omfatter også andre uttrykk». Men etter å ha åpnet opp et bredt felt som omfatter både store kunstverk, populærkulturelle former, landskapsarkitektur og design, kommer hun så med denne disclaimer: «Estetikk er i det hele tatt et begrep som i den senere tid har blitt særlig aktuelt etter som estetiseringsprosesser har gjort seg gjeldende på stadig flere områder. I denne boka skal det imidlertid dreie seg om kunst, om enn i vid forstand». Nettopp. Bales bok er med andre ord ikke annerledes enn så mange andre nyere innføringer i estetiske problemstillinger. Den handler rett og slett om kunst – og når det gjelder «det utvidete estetiske feltet», kunst «i vid forstand, bruker Bale samme grep som de fleste andre forfattere i denne bran

sjen: Hun viser fra tid til annen til litt performance art og noen videoinstallasjoner og lignende. Og hun har også med et par flyktige referanser til film – noe som gir gevinst i visse kretser. Hennes ultrakorte omtale av Tarantinos Kill Bill I–II i kapitlet om representasjon var for eksempel nok til å få Klassekampens litteraturanmelder til å falle over ende i grøssende henrykkelse.

Det skal nok mer til hvis man skal imponere folk som driver med medieforskning til daglig. Jeg konstaterer i alle fall at boka er påfallende svak når det gjelder behandlingen av de moderne medienes estetikk. Bale nevner den aktuelle mediesituasjonen i et par korte, overfladiske beskrivelser, og forholder seg ellers på intet tidspunkt til den eksplosivt voksende, internasjonale litteraturen om media aesthetics og digital media aesthetics. Også når det gjelder filmens estetikk, er boka eiendommelig mangelfull. Det obligatoriske referatet av Benjamins 1930-tallsessay om kunstverket i reproduksjonsteknikkens tidsalder er på plass, selvsagt, men Bale diskuterer ikke 1900-tallets mange andre filmestetiske forsøk og heller ikke den kognitivistisk-formalistiske filmestetikken som har vært den dominerende tendensen på feltet de siste 30 årene – selv om nettopp denne tendensen helt opplagt kunne vært diskutert med utgangspunkt i Gadamers begrep om «estetisk erfaring».