I de medievitenskapelige fagmiljøene er det uenighet om faglige og fagpolitiske veivalg. Uenighetene reflekteres i kommentarer og debatter i Norsk medietidsskrift. Samtidig som debattene går internt i fagmiljøene, blir de eksterne kriteriene fag og fagmiljøer måles etter tydeligere – det blir for eksempel tydeligere hvorfor noen fag trekker til seg ressurser, mens andre ikke gjør det. Enkelte av disse kriteriene og vurderingene er omstridt i fagmiljøene, men informasjonen de gir er like fullt interessant. Min dobbeltrolle som dekan og medieviter gir en fin anledning til å ta et slikt utenfra-blikk på den mediefaglige virksomheten: hvor plasserer egentlig mediefaget seg i universitetslandskapet og hvor har medievitenskapen sin styrke sett med dagens universitetspolitiske briller?

I denne første av fire kommentarer tar jeg fatt i et kriterium som er blitt mer framtredende de siste årene, nemlig kandidatenes suksess på arbeidsmarkedet. Med utgangspunkt i UiOs kandidatundersøkelse 2008 viser jeg at medieviterne får relevante jobber de trives i og fyller tydelige nisjer på arbeidsmarkedet. Jeg viser også at medieviterne på noen punkter skiller seg fra andre HF- og SV-kandidater – for eksempel ser de ut til å være mindre internasjonalt orientert og mindre opptatt av å gjøre nytte for seg enn andre kandidater. Er det noe med mediefaget som gjør at kandidatene blir litt mer hedonistiske og nasjonalistiske enn på sammenliknbare fag?

Hamburgervitenskap

I likhet med mange andre fag må mediefaget kunne sies å være et produkt av såkalt akademisk drift (engelsk: academic drift). Dette er et nøkkelbegrep i utdanningsdebatten, som betegner tendensen til at yrkesutdanninger og samfunnsmessige interessefelt akademiseres. Fenomenet bunner i et strev for å oppnå status og legitimitet gjennom akademiske grader, innpass i akademiske institusjoner og tilflukt i et akademisk vokabular. Årsaken ligger både i enkeltpersoners faglige ambisjoner, og i institusjonenes kamp om status, studenter og ressurser.

Mediefaget representerer i dobbelt forstand akademisk drift. På den ene siden likner faget andre «område-» eller «felt»-fag, som ikke henter sin legitimitet fra en bestemt akademisk disiplin, men som har fått innpass med begrunnelsen at dette er viktige samfunnsområder som må studeres tverrfaglig. Mye av det som finnes i universitetenes og høyskolenes studietilbud er av denne karakter, fra kjønnsstudier og kulturvitenskap til Europastudier og Øst-Asia-kunnskap. På den andre siden har medieutdanningene – og særlig de mer praktiske elementene – røtter i medieprofesjonenes ønske om statusheving. Da faget var relativt nytt ble det i en doktoravhandling sammenliknet med sykepleievitenskap (Karseth 1994), men det kan også trekkes paralleller til klassiske profesjonsfag som jus til odontologi.

Akademiseringen av ulike samfunnsfelt fortsetter, og det kommer stadig nye områder som kan sammenliknes med mediefaget. Et av de siste skuddene på stammen er «fashion studies» ved Universitetet i Stockholm. På fagets nettside trekkes røttene til klassikere innen i filosofi, økonomi, historie, sosiologi, estetikk, lingvistikk, kjønnsstudier, teatervitenskap og design for å legitimere motestudienes berettigelse1. Argumentasjonen er slående lik den mediefaget har brukt og bruker. Som mediefaget har også motefaget mottatt støtte fra bransjen, i sistnevnte tilfelle gjelder dette midler fra en stiftelse opprettet av gründeren bak Hennes & Mauritz.

Tendensen til akademisk drift betraktes ofte som et problem. Fra praksisfeltet uttrykkes det en bekymring for at viktig praksiskunnskap undervurderes og utelates. Fra universitetshold er bekymringen at alle de tverrfaglige, områdeaktige og praksisaktige feltene utvanner det egentlig akademiske. Jeg kan forstå begge bekymringene, men deler ingen av dem. Selvfølgelig kan man bekymre seg dersom elektrikere bare lærer seg stikkontakt-teori og omsorgsyrkene bare teoretisk empati. Det er også lattervekkende å se hvordan de mest banale utdanningsprogram, som fagskolen til hamburgerkjeden MacDonalds, smykker seg med tittelen «University» og beskriver seg i termer som kunne vært lånt fra Harvard eller Yale: “the company’s global center of excellence for McDonald’s operations training and leadership development».2 Likevel vil jeg stå på standpunktet om at det er mye bra i denne utviklingen. Jeg tror ikke de akademiske institusjonene kunne overlevd så lenge som så sterke samfunnsinstitusjoner om de ikke hadde vært pragmatiske og åpne for nye samfunnsbehov. Jeg tror også praksisfeltene og områdefeltene generelt har godt av en omgang akademisering. Vi lever tross alt i et postindustrielt samfunn der det ikke bare er snakk om å utdanne seg en gang og så bli ved sin lest, men der stadige krav til omstilling, endring og ekspansjon krever arbeidstakere som har tenkt litt, lest litt, lært å formulere seg presist, og generelt kan anlegge noen interessante perspektiver på sin egen yrkesutøvelse.

Personlig liker jeg også dynamikken som preger de nye feltene. Mediefaget er som sitt studieobjekt preget av gråsoner og konfliktfylte mål – det er «skittent» og «rotete» – og rommer alt fra porno og dataspill til «ordentlige» emner som demokrati og nyheter. Mediefaget har med denne blandingen tilsynelatende truffet tidsånden godt og fått mange studenter, men det er likevel ikke overraskende at spredningen gir opphav til debatter om kvalitet og fokus. I tillegg til de mer lokale debattene preges dessuten mediefaget av de samme konfliktene som preger hverdagen i akademia for tiden: generasjonskonflikter (som foreløpig er mest uttalt mellom 68erne og de som kom etterpå), konflikter mellom subdisipliner om stillinger og ressurser (som skjerpes når det er lite friske penger), og konflikten mellom forskningsmessig spissing og faglig bredde (som intensiveres når en stadig større del av midlene konkurranseutsettes nasjonalt og gjennom EUs forskningsprogram).

Ja, ja! Sånn går dagene. Mens diskusjonen går i fagmiljøene måles mediefaget etter de samme standardene som andre fag. De politisk definerte kriteriene for å lykkes – her definert pragmatisk som å opprettholde eller øke dagens stillingsnivå og ressurser – er langt fra entydige, men noen tydelige forventninger har skilt seg ut: Det skal søkes og vinnes eksterne prosjekter – også internasjonalt. Det skal publiseres mye og i anerkjente kanaler. Det skal formidles og kommuniseres mer systematisk og dialogisk med eksterne samfunnsinteresser. Det skal være god søkning til studiene og mange skal ta eksamen. Og sist, men ikke minst: utdanningene skal ikke bare gjøre kandidatene til dannede mennesker – de skal også få jobb.

Kandidatundersøkelsen

Det har etter hvert blitt vanligere at man ikke bare sender kandidatene ut i livet med et plastglass Mozell og et vennlig «Lykke til”, men undersøker hva de faktisk går til der ute. UiO har flere års erfaring med å gjennomføre kandidatundersøkelser, og bruker disse systematisk i arbeidet for å bedre overgangen mellom studier og arbeidsliv. Innenfor både det norske og europeiske utdanningsfeltet er det blitt betydelig mer fokus på det som på universitetspolitisk heter «employability» – hva slags kvalifikasjoner utdanningene egentlig gir, om kandidatene får en relevant jobb, og om de eventuelt kunne fått en annen jobb om nødvendig. I kampen om studieplasser og ressurser er det blitt stadig viktigere for lærestedene å dokumentere at kandidatene fyller samfunnets behov for arbeidskraft.

Kandidatundersøkelsen ved UiO 2008 omfattet alle som avla en grad ved HF, SV, MatNat og Teologisk fakultet i perioden 2005–2007. Medievitenskap er på UiO lokalisert til det humanistiske fakultetet, og undersøkelsen omfatter for HFs del alle gradsnivåer: BA, MA og ph.d. Spørreskjemaet er sendt til over 5000 kandidater, og svarprosenten for HF ligger på rundt 65 %. Undersøkelsen er mest omfattende når det gjelder MA-kandidater, og det er her det er enklest å bryte ned på studieprogram. 52 kandidater med MA-grad i medievitenskap har besvart undersøkelsen, samt 14 kandidater med MA-grad i journalistikk. 3 I det følgende brukes «medieviter» om de som har MA-grad i medievitenskap og «journalistkandidat» om de som har MA-grad i journalistikk.4

Fornøyde folk i jobb

Medieviterne er fornøyde folk med jobber de trives i! Det er i hvert fall hovedinntrykket når en leser kandidatundersøkelsen. Medieviterne ligger høyest blant HF-erne når det gjelder mange av spørsmålene som gjelder tilpasning til arbeidsmarkedet, og de har også god arbeidsmarkedstilpasning i forhold til mange SV-utdanninger. Medieviterne er «employable»!

Medieviterne har ikke slitt for å komme inn på arbeidsmarkedet. De utmerker seg ikke med å ha vært tidlig ute med å søke jobber, men kommer likevel raskt i jobb. Samtlige medievitere i undersøkelsen sier at de har hatt sammenhengende arbeid i minst et halvt år etter fullført grad. Få andre utdanningsprogram kan vise til liknende resultater.

Medieviterne er veldig fornøyde med jobbene sine: nesten ni av ti er svært tilfreds eller tilfreds med nåværende stilling. Igjen ligger medieviterne godt over gjennomsnittet for HF og over gjennomsnittet for både SV og MatNat. Medieviterne mener også at de har fått jobber de passer til. 80 % mener jobben er relevant i forhold til utdanningen og tre av fire mener jobben har kjennetegn som er viktige for dem.

Når medieviterne fra Oslo blir bedt om å sammenlikne seg med andre kandidater blir vurderingen straks mer nøktern. Bare halvparten av medieviterne mener at utdanningen er attraktiv eller svært attraktiv sammenliknet med utdanninger fra andre læresteder. Bare tre av ti mener at de ligger karrieremessig foran sine jevnaldrende. Men hvorfor sammenlikne seg? Medieviterne er jo fornøyde folk! På tross av dette litt labre resultatet svarer nesten alle medieviterne (92 %) at de i all hovedsak er fornøyd med utdanningen de har tatt.

«Noe med media»

Hva jobber en medieviter med? Kandidatundersøkelsen gir tydelige svar: Minst halvparten av medieviterne fra UiO 2005–2007 jobber med informasjon eller media:

  • 54 % av medieviterne fra UiO jobber i informasjons-, forlag eller mediebransjen

  • 52 % har informasjonsarbeid/PR som en av sine hovedoppgaver

  • 42 % har journalistisk/redaksjonelt arbeid som en hovedoppgave,

  • 20 % har produksjon for radio, tv, musikk eller web som en hovedoppgave, og

  • 16 % har salg og markedsføring som en hovedoppgave.

Medieviterne skiller seg fra andre HF og SV-kandidater både når det gjelder de konkrete arbeidsoppgavene og det tydelige nedslaget i et bestemt praksisfelt. På mange sammenliknbare studieprogrammer er det større spredning. På teologisk fakultet er det for eksempel bare 22 % som oppgir at de har menighetsarbeid/religiøst arbeid som en hovedoppgave i jobben.

Medieviterne skiller seg også ut gjennom å være underrepresentert i sentrale sektorer, og først og fremst utdanningssektoren. Mens hele førti prosent av HF-kandidatene og tjue prosent av SV-kandidatene fr 2005–2007 hadde fått jobb i undervisnings- og forskningssektoren, gjaldt dette bare ti prosent av medieviterne. Og blant dem som jobbet i undervisningssektoren ble bare noen få lærere: forsvinnende få hadde undervisning/opplæring (6 %) og forskning/utvikling (4 %) blant sine daglige arbeidsoppgaver.

Det sterke innslaget av informasjons- og mediepraktikere gjør medieviterne tydelig overrepresentert i privat sektor. Dersom vi går til motsatt pol – norske kommuner og fylkeskommuner – finner vi knapt en eneste medieviter. Få av medieviterne jobber i en typisk HF-sektor som kultursektoren, og knapt noen i en typisk SV-sektor som helse/sosial. Mange av medieviterne fra 2005–2007 har imidlertid fått jobb i statsapparatet og departementene, statlig eide virksomheter og interesseorganisasjoner. Her finner vi et annet sett av arbeidsoppgaver som medieviterne utfører:

  • 18 % har konsulentoppgaver/rådgiving og veiledning blant de daglige oppgavene

  • 12 % arbeider til daglig med analyse/metode, og

  • 12 % med saksbehandling/utredningsarbeid

Når det gjelder andelen som utfører denne type arbeid ligger medieviterne på HF-snittet, mens andelen er godt under snittet for SV-kandidatene.

De fleste medieviterne som ble utdannet fra UiO i 2005–2007 jobber altså i staten eller informasjons- og mediebransjen. På tross av konvergens og samarbeid med informatikkmiljøer, er det imidlertid få tegn til at medieviterne konvergerer: bare 6 % arbeider i samferdsel, tele- og transport og bare 2 % i IKT-sektoren.

Anarkister, hedonister, nasjonalister

Mediefagets sjel har lenge vært debattert. Men hva med medieviternes sjel? Hvem er egentlig disse menneskene som gjennomfører en utdanning på et «rotete» og tverrfaglig område som medievitenskap, og hva lærer de egentlig der? Det er interessant å se på hvilke verdier5 medieviterne er opptatt av når de søker jobb, hvilke ferdigheter6 de mener å ha fått med seg i løpet av utdanningen, og ikke minst hvor egenskaper hos kandidatene og utdanningen løper sammen.

La meg først slå fast: Medieviterne er på mange måte som andre -vitere. Medieviterne vil gjerne ha en stabil og trygg jobb med stor frihet, et sterkt fagmiljø, og gode muligheter for læring og utvikling. Dette er verdier som kandidater fra alle HF- og SV-program skårer høyt på. For øvrig markerer medieviterne seg delvis som SV-ere og delvis som HF-ere. Som SV-erne er medieviterne litt mer opptatt av karrieremuligheter og høy inntekt enn HF-erne flest. De har også en SV-profil når det gjelder noe større interesse for å jobbe i team og for å påvirke samfunnsutviklingen. Når det gjelder hvilke ferdigheter de har tilegnet seg i jobben har medieviterne mer av en HF-profil. Som HF-ere flest mener de at de har lært lite om tall og statistikk. Som andre humanister skårer de lavt på ferdigheter som har med virkelige mennesker å gjøre: Det er få som mener at de er blitt gode til å møte mennesker i ulike livssituasjoner eller mobilisere menneskelige ressurser hos andre. De mener imidlertid, som andre HF-ere at de er blitt gode til å kommunisere. Men kommunikative ferdigheter er ikke blant de variablene der medieviterne skiller seg ut – her ligger de omtrent på HF-snittet.

På en rekke andre ferdighetsvariabler ligger medieviterne, HF-erne og SV-erne ganske likt. De fleste sier utdanningen har gjort dem gode i klassiske akademiske ferdigheter som analyse, refleksjon og faglig debatt. De er blitt mindre gode til «utadvendte» ferdigheter som nettverksbygging, prosjektplanlegging og resultatorientering. De har nesten ikke lært noe om innovasjon. De har lært mye om å skrive, langt mindre om muntlig framføring.

På hvilke variabler er det så medieviterne skiller seg ut? Tre variabler er hintet til i overskriften – de kan vi spissformulert kalle «anarkistvariablene”, «hedonistvariablene» og «nasjonalistvariablene”.

Anarkister?

Fire av ti medievitere (40 %) sier at mulighet for ledelsesoppgaver er viktig i en jobb. Her ligger de likt med andre HF og SV-kandidater. De er også positivt innstilt til teamarbeid. Når det gjelder ferdigheter man trenger i en lederjobb og i teamarbeid ser det imidlertid ut til at medieviterne har lært lite i løpet av utdanningen, og at de ligger betydelig lavere enn andre. Bare en av ti medievitere (10 %) sier utdanningene har gitt dem ferdigheter når det gjelder å mobilisere menneskelige ressurser hos andre. Dette er lavere enn HF-gjennomsnittet og langt under SV-gjennomsnittet. Og bare en av tjue (6 %) sier de er blitt gode til å utøve autoritet. Her ligger medieviterne helt i bunnsjiktet både på SV og HF. Det kan se ut som om utdanningen rett og slett har en profil som motvirker autoritetsutøvelse.

Hedonister?

To av tre medievitere (67 %) svarer bekreftende på at det er viktig for dem med en jobb der de kan gjøre noe nyttig for mennesker og samfunn. Dette svarer også de fleste andre HF- og SV-kandidater. Det interessante her er imidlertid den siste tredjedelen, de som ikke svarer bekreftende. På denne variabelen skiller medieviterne seg ut, sett som gruppe er de blant dem på SV og HF som er minst opptatt av å gjøre nytte for seg. Medievitere ligger også lavere enn gjennomsnittet når det gjelder andelen som sier at det er viktig å kunne kombinere jobb og familie. Medieviterne har sånn sett en mindre altruistisk profil. Eller kanskje det blant medieviterne rett og slett er mer akseptabelt å avgi svar som ikke er helt politisk korrekte?

Nasjonalister?

Det tredje feltet der medieviterne skiller seg ut er når det gjelder interesse for verden der ute. Den kan det se ut som medieviterne rett og slett ikke så veldig interessert i – og at utdanningen heller forsterker enn utfordrer dette. Medieviterne skårer blant de aller laveste (14 %) på spørsmålet om muligheten for å gjøre internasjonal karriere er viktig nå de søker jobb. Medieviterne skårer også blant de aller laveste på spørsmålet om språkkunnskaper – bare 21 % av medieviterne svarer at de i løpet av utdanningene har fått gode ferdigheter i å snakke/skrive fremmede språk. Også her ligger de langt under både SV-gjennomsnittet (42 %) og HF-gjennomsnittet (52 %). Det kan se ut som medieviterne – gjennom valg av emnekombinasjoner, utenlandsopphold og den pensumlitteraturen de blir tilbudt – i større grad enn andre kandidater unngår mye av det internasjonaliseringsstrevet som ellers preger universitetene om dagen. Dette ser også ut til å gjelde deres eksponering for engelsk. Sist, men ikke minst: bare 16 % av medieviterne sier at de i løpet av utdanningen ble gode i å samarbeide med folk med ulik kulturbakgrunn. Også her ligger medieviterne godt under både HF- og SV-gjennomsnittet. Medieviterne og medieviterutdanningen ser rett og slett ut til å være veldig norsk!

Journalistkandidatene

Ved siden av medieviterprogrammet finnes det ved Institutt for medier og kommunikasjon også et MA-tilbud journalistikk.7 Her er det bare 14 besvarelser i kandidatundersøkelsen, som strengt tatt er lite å basere seg på. På den annen side er dette en høy andel av de som faktisk har gått ut som journalistkandidater i årene 2005–2007,8 så det kan være verdt å tegne et tentativt bilde også av disse kandidatene.

Journalistkandidatene har også en relativt god tilpasning til arbeidsmarkedet, og et flertall har fast jobb. Bare svært få av journalistkandidatene mener imidlertid at utdanningen er attraktiv på arbeidsmarkedet sammenliknet med andre utdanninger, og ingen av journalistkandidatene mener de ligger karrieremessig foran sine jevnaldrende. Likevel tegner undersøkelsen et bilde av veldig fornøyde kandidater: Alle er tilfreds med nåværende stilling, nesten alle mener stillingen er relevant i forhold til utdanningen, og nesten alle er i hovedsak fornøyde med utdanningen de har tatt!

Journalistkandidatene har delvis samme type jobber som medieviterne, og delvis en annen yrkesprofil. Litt over halvparten av kandidatene sier de arbeider i mediesektoren og litt under halvparten i undervisning og forskning. Når de blir spurt om hva slags arbeidsoppgaver de har til daglig svarer de redaksjonelt og journalistisk arbeid (72 %), forskning (36 %) eller undervisning (46 %). Det ser ut som om journalistkandidatene fra 2005–2007 i sterkere grad enn de nyutdannede medieviterne har en typisk «førstegenerasjonsprofil» – der en større andel har fått plass i vitenskapelige stillinger.

Journalistene skiller seg også fra medieviterne når det gjelder enkelte verdier og ferdigheter. Journalistkandidatene kan tentativt karakteriseres som familiekjære materialister. Blant journalistkandidatene er nesten alle opptatt av høy lønn, samtidig som de alle mener det er viktig å kombinere jobb og familie. Dette har nok sammenheng med at journalistkandidatene er eldre enn medieviterne og at ord som «familie» og «lønn» har et mer konkret innhold. De skårer også litt høyere på variabler som har å gjøre med autoritet og resultatorientering. Journalistkandidatene skårer imidlertid lavt på det jeg har kalt «menneskelige» ferdigheter, det er for eksempel ingen som mener utdanningen har gitt dem gode ferdigheter i å mobilisere menneskelige ressurser hos andre eller møte mennesker i ulike livssituasjoner. Til gjengjeld er det en høyere andel som sier de har fått gode ferdigheter i metode og statistikk enn det man finner blant medieviterne.

Når det gjelder profilen som nasjonalister er det imidlertid ingen vesentlig forskjell på medievitere og journalistkandidater. Interessen for å gjøre internasjonal karriere er like lav som hos medieviterne, ingen har i løpet av utdanningen fått gode ferdigheter i å snakke/skrive fremmede språk, og bare en av kandidatene svarer bekreftende på at de i løpet av utdanningen ble gode i å samarbeide med folk med ulik kulturbakgrunn. Journalistene og journalistutdanningen har, som medieviterne og medieviterutdanningen, en sterk norsk profil.

Kompetente kandidater

Medievitenskap er et litt rotete og hverdagsnært studiefelt i grenselandet mellom det populærkulturelle, det praksisnære og det akademiske. Faget har tilsynelatende truffet tidsånden godt – med sin blanding av «seriøse» og mer «lekne» emner inkluderer det både de som vil gjøre nytte for seg, og de som ikke er så opptatt av sånt. Om vi skal dømme etter hvordan det har gått med kandidatene fra UiO 2005–2007, gir medieviterutdanningen også gode muligheter på arbeidsmarkedet. Dette på tross av at kandidatene gir uttrykk for at UiO-utdanningen ikke gir noe stort karrierefortrinn.

Kandidatenes tilpasning til arbeidsmarkedet er særlig god om vi sammenlikner med andre HF-fag. Et element i diskusjonen om «employability» er hvorvidt kandidatene ville hatt mulighet til å få en annen jobb om nødvendig. Den høye andelen medievitere i privat sektor innebærer på en måte at mange av medieviterne har offentlig sektor «i reserve». Om det skulle være nødvendig eller ønskelig vil medieviterne eksempelvis også kunne konkurrere om lærerjobber eller andre jobber i stat eller kommune.

Kandidatundersøkelsen 2008 gir et innblikk i veien til arbeidsmarkedet for hovedstadskandidatene fra 2005–2007. Dette er en periode med spesielt godt arbeidsmarked og høy akademikersysselsetting. Siden Oslo er senter for statsadministrasjon, næringsliv og medier, er det også grunn til å tro at nedslaget i arbeidslivet er spesielt godt for Oslo-kandidatene. Det gjenstår å se om finanskrisen, som slo inn i 2008 og som har rammet mediebransjen hardt, vil endre bildet av medieviternes suksess.

I denne kommentaren er mediefaget forsøksvis sett utenfra og sammenliknet med andre fag. En slik sammenlikning gir viktig informasjon til den fagpolitiske debatten – for eksempel kan det være relevant å diskutere utdanningens norske profil. Et utenfra-blikk gir dessuten mulighet til å se faget i et større samfunnsperspektiv og svare på spørsmålet: Er det egentlig bruk for medievitere? Det enkle og glade svarer lyder sånn: Samfunnet vil ha medieviterne, arbeidsmarkedet ønsker dem velkommen, og selv er de glade for jobbene de har fått.

Referanser

Karseth, Berit 1994. Fagutvikling i høyere utdanning: mellom kunnskapstradisjoner og kunnskapspolitikk Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo, Avhandling (dr. polit.)

Rambøll Management AS (2008) Kandidatundersøkelsen 2008. Arbeidslivstilknytning og tilfredshet med egen utdannelse blant kandidater utdannet i perioden 2005–2007. Universitetet i Oslo. http://www.sv.uio.no/studier/kandund08.html