I sin siste bok Makeovermani: om Dr Phil, plastikkirurgi och illusionen om det perfekta jaget argumenterer Thomas Johansson for at underholdningspsykologien slik vi får den presentert gjennom media er i ferd med å forandre måten vi forstår oss selv og våre liv på. Gjennom mediene har psykologien inntatt hverdagslivet. Kropp og sjel har blitt et designprosjekt, hvor målet er perfeksjon. Samtidig mener han at psykologiseringen av hverdagslivet har dyptgripende ideologiske konsekvenser. Gjennom psykologien forstår mennesker seg selv på individnivå snarere enn i lys av sosiale og samfunnsmessige strukturer – er man fattig, tykk eller dum, er det et produkt av egne valg snarere enn av strukturelle forhold.

Thomas Johansson var en av hovedforedragsholderne da den nordiske mediekonferansen gikk av stabelen i Karlstad, hvor tema i år var Body, Soul, Society. Forbindelsen mellom medieforskning og begreper som kropp og sjel er kanskje ikke umiddelbart den mest opplagte, men i boken Makeovermani tydeliggjør Johansen hvordan spørsmål knyttet til helse, psykologi og kropp er helt sentrale sider ved dagens mediesamfunn.

Selv er Johansson professor i sosialpsykologi ved Göteborgs universitet, hvor han er tilknyttet Senter for kulturstudier. Han har en vidtfavnende litteraturproduksjon bak seg som blant annet omfatter lærebøker i kultursosiologi, sosialpsykologi og psykoanalyse, samt en rekke bøker og artikler innenfor feltene ungdomsforskning, familieforskning og mannsforskning.

Du skriver i din bok Makeovermani at den inngår i et større prosjekt – å skrive en hverdagslivets sosialpsykologi. Hvordan påvirkes menneskers hverdagsliv av mediefenomen som Dr Phil?

Hvis man ikke bare ser på Dr Phil, men også hele populærpsykologien med selvhjelpsbøker og tv-program, altså hele industrien som på en måte går ut på å gi mennesker en slags veiledning i livet, blir det klart at dette påvirker menneskers hverdagsliv. For å illustrere kan det være nyttig å skissere opp noen historiske linjer. Hele den bransjen har jo røtter tilbake i tiden, spesielt i USA. På 1900-tallet begynte denne industrien å utvikle seg til å bli mer og mer omfattende. På begynnelsen av 1900-tallet hadde man for eksempel psykoanalytikere som Sigmund Freud som holdt foredrag for et utdannet borgerskap; om man går frem til 50–60-tallet begynner man å skrive bøker for et litt et bredere publikum, men som fortsatt er forankret i middelklassen. Men går man frem til medietidsalderen, hvor man har fenomen som Dr Phil og andre selvhjelpsprogram på tv – spesielt på 90-tallet ble dette stort – da når det plutselig et mye bredere publikumssegment. Via mediene har spredningen økt enormt.

Dette gjør at slike fenomen har blitt en del av hverdagslivet. Selv om man ikke nødvendigvis følger alle råd i selvhjelpsbøkene eller fra tv-programmene, så bidrar hele fenomenet i seg selv til at vi tenker mer på hvordan vi for eksempel er som foreldre eller hvordan vi er som mennesker generelt. Vi tenker mer på hvordan vi fungerer psykologisk overhodet, og vi har også fått flere begrep til å tenke på disse tingene med. Slik sett omvandles jo hverdagslivet til å bli mer refleksivt, mer «gjennomlyst» av teknikker og metoder. Det er et vanskelig område å forske på, man kan anvende teorier og skissere opp de store linjene, men på empirisk nivå er dette tendenser som er vanskelige å fange opp.

Selv om Dr Phil i utgangspunktet er et amerikansk mediefenomen, er han som case også relevant i skandinavisk kontekst. Han har direkte relevans i at man har sendt hans program på skandinavisk tv i mange år og at det er stor interesse for hans praktiske råd. Hans teknikker og synspunkt ligner også mye på det man finner i den skandinaviske underholdningspsykologien. Men der er og forskjeller. Én ting er hans religiøse fremtoning og hvordan han i programmene iscenesetter seg selv med hustru og familie til stede. Hans program skiller seg også fra de skandinaviske gjennom den moralkonservative holdningen han står for.

Du skriver om «techniques of the self». Har man blitt mer instrumentell når det gjelder hvordan man forholder seg til sitt eget liv?

Ja, på et vis tror jeg det kan ha fått den effekten. Det kan ha den virkningen at mennesker blir mer bevisste om at det i det hele tatt finnes teknikker for å jobbe med seg selv, at det finnes kognitive modeller for å forandre på atferdstrekk eller at det for eksempel finnes «ti steg» for å bli en bedre leder eller ektemann. Slik sett har man kanskje fått et mer teknisk forhold til sitt selv. Kroppen spesielt har blitt et «designprosjekt» hvor man har blitt mer og mer bevisst på at kroppen, og sjelen for den saks skyld, er noe vi kan manipulere. Det har slik sett skjedd en omvandling av hverdagslivet hvor man har fått et nytt og mer refleksivt blikk på seg selv der man hele tiden vurderer ting som f.eks. at man burde trent mer, vært en bedre pappa og så videre. Vi kjenner alle til disse modellene, og de er nesten ikke til å unngå.

Du nevner at psykoanalysen fra utgangspunktet av var forbeholdt de velbemidlede. Innebærer underholdningsterapien en demokratisering og tilgjengeliggjøring av terapi, og i hvilken grad kan man si at underholdningsterapien har noen terapeutisk effekt på sitt publikum?

Psykoanalysen har sin egen historie som i veldig stor grad var orientert mot borgerligheten. Det var dyrt å gå i psykoanalyse. Men innenfor psykoanalysen finnes det jo også en kritisk tradisjon der man har forsøkt å gi psykoanalyse til arbeiderklassen eller de fattige. Slik sett inneholder psykoanalysen begge disse trekkene. Men ser man på hvem som har gått i psykoterapi de siste 20–30 årene så er det fortsatt middelklassen, og det kritiske prosjektet som har vært, har i stor grad forsvunnet. Psykoanalysen er i en slags krise i dag siden den bygger så mye på metateori, noe som spesielt gjelder det underbevisste hvor det tas i bruk tilsynelatende mystiske begrep. Det gjør at psykoanalysen blir vanskelig å akseptere. Derfor har den kognitive orienteringen innenfor psykologien tatt mer og mer over. I mye av populærpsykologien i dag er det ikke så mye psykoanalyse igjen, skjønt det fortsatt er en del psykoanalytiske ideer tilbake, kombinert med behavioristiske og kognitivistiske perspektiv.

Har det noen effekt ... tja? Mange av forfatterne bak selvhjelpslitteraturen og tv-psykologene har jo psykologisk praksis ved siden av. Det er klart at metodene kan ha en effekt, men at det er mer effektivt å gå til en terapeut. Kanskje denne typen underholdningsterapi kan spore an til at mennesker som har problemer i større grad oppsøker terapi. Samtidig finnes det en risiko for en overpsykologisering av hele samfunnet.

Men i tilfellet Dr Phil, hvor programmene hans blir sett av millioner av seere, går det an å bruke et begrep som «masseterapi»?

Å bruke ordet terapi blir problematisk, men man kan se på det mer som rådgivning. La oss for eksempel si at når Dr Phil gir råd og veileder noen med tvangslidelser, da sitter det mennesker og ser på som har lignende problem og tenker at kanskje de burde teste metodene som blir foreslått på tv. Så slik sett tilbyr underholdningspsykologien teknikker som kan nyttiggjøres av et større publikum. Mange av problemene som blir tatt opp i studio finnes jo faktisk i tusentall blant publikum.

Samtidig er det viktig å være kritisk til disse programmene. Det sniker seg inn ideologi – teknikkene som tilbys kan være svært verdiladede i forhold til hvordan man bør leve sitt liv. Når det for eksempel handler om tenåringsgraviditeter, vil Dr Phil si at man bør ikke bli gravid som tenåring, man skal holde seg hjemme, og at tenåringer ikke bør ha sex i det hele tatt. Det er blant annet disse ideologiske føringene ved underholdningspsykologien jeg prøver å behandle i boken Makeovermani.

Du holder i Makeovermani frem «det perfekte jeget» som et gjennomgående mål for mye av underholdningspsykologien. Hvordan ser dette perfekte jeget ut, slik det kommer til uttrykk i de medierte formene for psykologi?

Etter å ha sett på forskjellige typer underholdnings- og selvhjelpspsykologi, ble det klart for meg at alle disse metodene og manualene går ut på å gi individet redskapet til det perfekte liv. Man skal ta bort alt som er dårlig i livet, enten det gjelder dårlig fysisk helse eller negative tanker – det skal raderes bort for å gi individet mulighet til å bli perfekt. I tilfellet Dr Phil handler det også om en moralsk skolering. Ifølge ham har man hele tiden valg, og i disse valgene finnes det et rett og et galt. Perfeksjon kobles til moral hos Dr Phil. Hos andre, som for eksempel selvhjelpsbokforfatteren Deepak Shopra, kobles perfeksjon opp mot åndelighet. Men målet er det samme – teknikkene går ut på å skape en perfekt kropp og en perfekt psyke.

Er denne strebenen etter et «perfekt jeg» et symptom på et sykt samfunn?

Det er symptom på et samfunn hvor ansvaret for mennesker i noen grad har blitt forflyttet fra strukturnivå til individnivå. Individet har fått større ansvar for å ta hånd om seg selv. I program som Dr Phil er budskapet at hvert menneske må jobbe med sitt eget livsprosjekt. På et politisk plan går det godt an å argumentere for at det er problematisk at ansvaret for enkeltmennesket blir flyttet ned på individnivå. Som følge av slike mediefenomen har vi vanskeligere for å tenke kritisk om spørsmål som for eksempel privatiseringen av helsesystemet – vi læres opp til å tenke mer på individnivå. Programmene omvandler kollektive, strukturelle problemer til individuelle problemer. Det tror jeg innebærer en forandring av hverdagslivets mentalitet. Psykologiseringen av samfunnet gjør at mennesker i større og større grad tenker at «det er jeg selv som har ansvaret – for at jeg er fattig, gravid, dum etc.».

Ser du dette som en tendens i Skandinavia?

Det tror jeg, men jeg tror det er en tendens som har gjort seg tydelig senere i de skandinaviske landene enn i mange av de anglosaksiske landene, hvor individualiseringen har kommet lengre og langt flere føler seg på siden av det kollektive systemet. På strukturelt nivå ser vi det likevel mer og mer i Sverige hvor både skolevesen og helsevesen, gjennom skattesystemet, i tiltakende grad blir privatisert. Dette innebærer ikke nødvendigvis at man ikke har tilgang til helsetjenester lenger, men det er en ombygning av systemet som legger til rette for et neste steg hvor vi faktisk må betale for mange av disse tjenestene.

I hvilken grad vil du si at denne strukturforandringen er mediedrevet?

I Sverige er for eksempel de aller fleste avisene borgerlige, enten de er liberale eller konservative, og det er nesten ikke noen arbeiderpresse igjen. Sammen med psykologiseringen av individet som skjer gjennom underholdningspsykologien, tror jeg at dette gjør oss mindre i stand til å innta en kritisk posisjon til for eksempel privatiseringsprosesser eller konkurranseutsetting av tjenester som før var offentlige. Mer og mer forskyves vi kanskje mot en hegemonisk aksept av disse prosessene.

Psykologisering av samfunnet er også i stor grad mediedrevet – mediene er jo en sentral kraft i spredningen av populærpsykologi. Fra begynnelsen av ble jo psykoanalysen formidlet gjennom forelesninger og lignende, mens etter hvert som de store massemediene har utviklet seg finner vi ulike typer underholdningspsykologi i aviser, på radio, på tv etc. Dette tror jeg gjør at vi på en måte blir forberedt på en nyliberal måte å organisere på. Psykologiseringen i seg selv gjør at sosiale motbevegelser og tankesett som går ut på kritisere sosiale strukturer svekkes. Det er på sett og vis mye enklere å tenke psykologisk – man trenger bare å gå til seg selv – enn å tenke sosiologisk hvor man forstår ting i lys av samfunnsstrukturer. Å tenke sosiologisk innebærer en mye større grad av abstraksjon i forhold til å tenke psykologisk. Derfor har psykologien et slikt gjennomslag – den er lett å ta til seg. Psykologiseringen av samfunnet baner veien for privatisering og valgfrihet og økt individualisering. Slik sett har psykologiseringen en viktig ideologisk kraft som media på sin side bidrar til å spre.

Når du introduserer begrepet «en hverdagslivets sosialpsykologi», gir det klare ekko fra Cultural Studies-tradisjonens fokus på «culture as ordinary». I hvilken grad har Cultural Studies-tradisjonen hatt innvirkning på ditt prosjekt?

Den har hatt stor innvirkning. Jeg har grunnutdannelse som psykolog, men disputerte senere som sosiolog. Å pusle sammen disse to fagdisiplinene har ledet meg inn i området vi kan kalle sosialpsykologi, men i arbeidet med å forene disse disiplinene har jeg vært opptatt av teoretiske perspektiv som er tett knyttet til Cultural Studies-tradisjonen som feminisme og post-kolonial teori, hvor mye av mitt fokus har vært rettet mot å forstå relasjonen mellom aktør og struktur. Jeg har i min tid som forsker slik sett jobbet lenge innenfor Cultural Studies-tradisjonen. Sosialpsykologien og Cultural Studies møtes i at begge tradisjonene søker å forklare forholdet mellom agent og struktur.

Hvordan tror du at det sosialpsykologiske perspektivet som du anlegger på mediefenomen som Dr Phil kan styrke den mer tradisjonelle medieforskningen?

Det er et interessant spørsmål. Jeg begynte opprinnelig som medieforsker, hvor jeg skrev om livsstiler, men jeg har alltid først og fremst vært opptatt av de sosiologiske dimensjonene. Så min forskning handler mer om hverdagslivet enn om mediene i seg selv. Men mediene griper jo klart inn i hverdagslivet. Jeg mener at medieforskningen trenger å ha en idé om hverdagslivet, og her finnes flere klassiske studier som for eksempel Joshua Meyrowitz’ No sense of place. Her er det gode forsøk på vise hvilken relasjon mediene har til hverdagslivet. En del av mediestudiene har jo blitt ganske estetisk orientert, med fokus på estetiske egenskaper og innhold. Men jeg tenker, i hvert fall for min egen forskning, at det er viktig å opprettholde koblingen til hverdagslivet. For meg er det ikke nødvendigvis meningsfylt å gjøre noe skarpt skille mellom mediene og hverdagslivet – mediene gjennomsyrer jo hverdagslivet. Hvis man skal studere hverdagslivet, i hvert fall på aktørnivå, har jeg vanskelig for å forstå hvordan man kan la være å også ta med mediene i beregningen.

Så for å forstå hverdagslivet må man også forstå mediene, og omvendt?

Ja, absolutt. I den tidlige medieforskningen, i effektforskningen, for eksempel, får man gjerne inntrykk av at det ble gjort et markant skille mellom mediene og menneskene. Men i dag, etter at for eksempel teoretikere som Baudrillard kom på banen med tanker om at mediene i større og større grad gjennomsyrer hverdagslivet, har mediene og hverdagslivet blitt ett, på sett og vis. Media har blitt en veldig viktig del av hvordan vi strukturerer våre liv, helt enkelt. Struktureringen av våre liv henger jo tett sammen med når vi hører på radio, ser på tv og ikke minst bruker internett. Media har fysisk blitt en del av hverdagslivet.