Ingunn Hagen og Thomas Wold

Mediegenerasjonen. Barn og unge i det nye medielandskapet

Oslo: Det Norske Samlaget 2009

 

Elise Seip Tønnessen

Generasjon.com. Mediekultur blant barn og unge

Oslo: Universitetsforlaget 2007

Multitaskingbarna har musikk på øret, veksler mellom ti vinduer på dataskjermen, sender tekstmeldinger og leser svarene på vei hjem fra skolen. De oppdaterer facebook-status og laster ned musikk. 

Dette er et bilde som iallfall mange unge vil kjenne seg igjen i. Vi som ikke hører til den nye mediegenerasjonen, trenger oppdatert kunnskap på feltet. Det gir de to bøkene Mediegenerasjonen. Barn og unge i det nye medielandskapet av Ingunn Hagen og Thomas Wold (Det Norske Samlaget 2009) og Generasjon.com. Mediekultur blant barn og unge av Elise Seip Tønnessen (Universitetsforlaget 2007). Forfatterne er forskere med lang fartstid og flere egne forskningsprosjekter innenfor feltet. Begge bøkene gir kunnskap om hva som er nytt i den nye mediebarndommen belyst så vel gjennom egne forskningsprosjekter som nordiske og internasjonale studier. Dette tydeliggjør bøkenes profil som forskningsbaserte lærebøker.

Mediegenerasjonen. Barn og unge i det nye medielandskapet beskriver hvordan barn og unge bruker mediene og hva populære kanaler som PC, mobil, nettsamfunn, chatting, dataspill og SMS betyr for barn og unge. Den drøfter også hvilken rolle mediene spiller i dagens kommersialiserte barne- og ungdomskultur.

De første kapitlene gir svært fortettet informasjon, selv om de nok er ment som oversiktskapitler. Vi leser også om medieritualer før og nå. Her hadde det vært nok med et kort bakteppe om bekymringer, vold og påvirkning, jfr. bokens undertittel «Barn og unge i det nye medielandskapet».

Interessen for boken stiger når vi kommer til kapitlene om Internett, mobiltelefoni (kapittel 5 og 6) og især kapittel 7: «Kva står på spel? Forhandlingar om mediebruk». Her får Hagens egen studie bred og relevant plass med fortellinger om forhandlinger om mediebruk i familien. Dette er meget interessant fordi det gir viktig innsikt i mediesamspillet innenfor familien. Dette gjelder også diskusjonen om forskjeller i mediebruk mellom gutter og jenter. Dertil er dette tema presentert med en engasjert forfatterstemme.

Bokens avslutningskapittel «Mediegenerasjonen – kva er det?» stiller viktige spørsmål og presenterer dessuten tre eksempler, Rita, Mette og Knut, som gir oss et levende bilde av barn og unge som aktive mediebrukere i et også ellers aktivt liv. Dette er god sakprosa.

Hagen og Wold belyser mediebruk også innenfor en barndomssosiologisk ramme. Siden konstruksjon av barndom brukes som bakteppe flere steder i boken for å belyse barn og unges mediebruk, savner jeg noe større plass til en problematisering av begrepet barndom. «Det er viktig hvordan vi oppfatter barn,» sier forfatterne. Likevel får en nærmere problematisering av begrepet barndom bare en halv side. En litt mer presis omtale av alders- og målgrupper når barn presenteres, hadde også vært ønskelig. Her blir barn en stor og vag kategori, når det for eksempel sies at Barne-TV skal favne små og eldre barn. Barne-TV er for barn under skolealder!

Forfatterne belyser også barn og unges opplevelse og bruk av PC og TV, og hvordan disse to mediene oppleves på forskjellig måte. I et kapittel om «PC og Internett – digital kvardag» reflekteres det over hva de digitale mediene betyr for barne- og ungdomslivet. «Sosialt eller asosialt?» spør forfatterne. De belyser også verdispørsmål, dilemmaer, konflikt og kontroll i mediefamilier.

Forfatterne bruker et klart og konsist språk. De formidler stoffet slik at allmennheten forstår, samtidig som det holder en faglig-akademisk standard. Boken har fotnoter i tillegg til en fyldig litteraturliste og register. Fotnotene tynger fremstillingen noe.

Boken Generasjon.com belyser det komplekse samspillet i barn og unges møte med ulike medier. Seip Tønnessen presenterer bl.a. sin egen forskning på en barnegenerasjons – Sesam-generasjonens – samliv med mediene.

Allerede bokens tittel Generasjon.com. Mediekultur blant barn og unge signaliserer at den medieimpregnerte barndommen belyses ut fra barnets perspektiv. Dette gjør forfatteren først og fremst gjennom å presentere kunnskap fra sin egen unike, longitudinale studie på en ungdomsgenerasjon der en gruppe barn er fulgt fra 4 til 15 år og deres samliv med gamle og nye medier er belyst, bl.a. gjennom levende kasusfortellinger. Med forskning fra Norden for øvrig og især fra Storbritannia, presenteres både kvantitative og kvalitative data om den nye mediegenerasjonen. Kanskje kunne boken ha vunnet på ikke bare å presentere forskningsresultater, men også å gi større plass til analyse og refleksjon.

Boken gir bred plass til barn og unges affektive forhold til mediene, og ikke minst hva forskningen sier om gutter og jenters mediefascinasjoner. Generasjon.com har et avsnitt om lesingens økologi – lesing fra papirbaserte medier. Vel

vitende om at også lesing er en del av barn og unges mediekultur og at dette tema også en del av forfatterens doktoravhandling, kunne man likevel ønske at dette ble tonet noe ned til fordel for blikket på barn og unges digitale verden og enda flere refleksjoner rundt dette. Tema blir først relevant og interessant når forfatterne diskuterer dette under tittelen «En ny lesekultur?».

Hvis jeg personlig skal fremheve noe som fascinerer (!) i Seip Tønnessens bok, må det bli dette: Portrettene av unge mediebrukere. Det er levende lesning. Enda mer levende hadde det blitt med flere direkte sitater fra de unge selv.

I kapittel 8 om skolekultur og fritidskultur møter vi en forsker som med en tydelig og kritisk stemme spør om ny teknologi fremdeles er noe fremmed i skolen. «Barn og unge […] investerer sine følelser, sitt engasjement og sin nysgjerrighet i mediebruken sin. Dette kunne vært et fantastisk utgangspunkt for læring. Men mye tyder på at skolen befinner seg på en helt annen arena […] det dreier seg ikke bare om å gjøre det samme som skolen alltid har gjort. Det er ikke nok å helle ny vin i gamle skinnsekker» (s. 157). I dette kapitlet blir forfatterstemmen tydelig og interessant.

Sammenfatning og oppsummering for hvert kapittel fungerer godt. Boken kunne blitt enda mer leservennlig både for studenter og «foreldre, lærere og alle som arbeider med barn og unge» slik målgruppen lanseres, dersom språket hadde vært lettere og setningene kortere, litt mindre spekket med teoretiske fagtermer. «Et godt språk forgyller forskningsresultatene,» sa Marianne Gullestad da hun i 2007 mottok Det Norske Akademis språkpris. Godt og lett norsk språk er på sin plass også innenfor akademia.

Problemet for de fleste faglitterære forfattere er ikke hvilke tema som skal presenteres, men heller hva slags tema som kan utelates innenfor et omfattende og interessant stoffområde som barn, unge og medier er. Spørsmålet blir hva som er nytt og hva som finnes fra før i andre bøker innen samme kategori. Det er et stadig tilbakevendende tema å avlive myter når det gjelder barn, unge og medier. Forfatterne har valgt å omtale medier og påvirkning. Jeg spør: Kanskje er det ikke nødvendig å bruke plass til dette i en bok som har som mål å oppsummere de helt nyeste trendene? Her kan vi like godt gå til tidligere litteratur, når det ikke er noe ny kunnskap å bringe.

Begge bøkene er forbilledlige i sin grundighet og bredde i den forskningsbaserte kunnskap de presenterer. Men fra så erfarne forskere kunne man kanskje ønsket seg en tydeligere forfatterstemme i form av flere og tydeligere refleksjoner over en del av temaene, ikke minst med utgangspunkt i biografiene om barn og unges mediebruk.

Begge gir nyansert kunnskap om den nye mediegenerasjonen: kunnskap og nyanser som i større grad kunne komme allmennheten for øre. Derfor vil jeg oppfordre forfatterne til å ha en sterkere stemme i den offentlige debatt for å formidle til allmennheten kunnskap om den nye mediegenerasjonen – så vel myter som realiteter.