Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Folkejournalistikk i NRK – redaksjonelle valg og utøvelse av kontroll

Karoline Andrea Ihlebæk, forsker

Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

E-post: k.a.ihlebak@media.uio.no

Abstract

A central aim within the field of public journalism is to include the views of «ordinary» people and to let them take part in the agenda-setting process. In this article, I examine the execution of control within an editorial department that produced a discussion programme based on the participation of ordinary people. The article points to challenges for the editorial staff in terms of the level of control that can take place within a public journalistic project through looking at the selection processes behind the themes discussed and the participants chosen to be part of the panel.

Keywords: public journalism, NRK, participation, control, gatekeeping

Tilhengere av folkejournalistikken ønsker å endre journalistenes portvaktrolle ved å gi «vanlige» folk større makt. Gjennom en studie av NRK Hedmark og Opplands produksjon av Østnytt-Magasinet, belyser artikkelen redaksjonelle dilemmaer i forhold til hvordan kontroll utøves innenfor et folkejournalistisk mandat.

Folkejournalistikken skiller seg fra tradisjonell journalistikk ved et sterkt fokus på deltakelse fra «vanlige» folk. Ved å gi folket større medbestemmelsesrett over hvilke temaer som skal utgjøre dagsordenen og tilrettelegge for et større mangfold over hvem som får uttale seg, ønsker tilhengere av folkejournalistikken å styrke medienes samfunnsansvar og rolle i demokratiet. Når «vanlige» folk tildeles en større rolle i medieproduksjonen, endres journalistenes portvaktrolle og innarbeidete arbeidsrutiner, noe som kan være både spennende og frustrerende. En utfordring er på hvilken måte og i hvilken grad journalister skal utføre kontroll samtidig som publikum skal få mer makt. Dette paradokset blir spesielt tydelig når folkejournalistikk balanseres med tradisjonell journalistikk innad i en redaksjon. Denne artikkelen vil belyse dilemmaer knyttet til utøvelse av kontroll innenfor folkejournalistikken ved å se på utfordringer knyttet til utvelgelsesprosessene bak tema og deltakere. Med andre ord søker artikkelen å utforske hvilke redaksjonelle utfordringer som kan oppstå når folkejournalistiske prinsipper blir implementert i programproduksjon på tv, og hvordan kontroll utøves innenfor et folkejournalistisk mandat.

Artikkelen tar utgangspunkt i en studie av en redaksjon i NRK Hedmark og Oppland som startet et tv-program i 2006, ØstnyttMagasinet, et samtaleprogram hvor «vanlige» folk utgjorde panelet. Programmet var et resultat av NRKs ønske om å satse på folkejournalistikk i distriktene, for «å la publikum i større grad bli involvert i NRKs lokale tilbud gjennom å påvirke både innhold og kildevalg i radio, tv og på nett» (NRK 2006b:45). Samtidig var det et ønske innad i redaksjonen, drevet fram av en erfaren journalist og vaktsjef, Thor Henning Lerstad, om å starte et program hvor «vanlige» folk stod i sentrum, for å gjenopprette tillit mellom befolkningen og mediene. Etableringen av folkejournalistikk i NRK kan også sies å korrespondere med NRKs generelle mandat om å oppfylle «demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet», samt «å fremme den offentlige samtalen» (NRK-plakaten). Å sikre et mangfold av ytringsmuligheter for å bevare et velfungerende demokrati, er også et viktig mediepolitisk mål (Syvertsen 2004b). NRKs satsing på publikumsdeltakelse og folkejournalistikk kan derfor sies å være trygt forankret i norsk mediepolitikk og NRKs overordnede misjon.

Metodisk lener artikkelen seg på observasjon og kvalitative intervjuer. Observasjon og kvalitative intervjuer er en fruktbar og ofte brukt kombinasjon av metode i medievitenskapen for å komme nærmere inn på hvilke overveielser og utfordringer som kan oppstå i en produksjonsprosess. Spesielt nyttig med observasjonstiden er at forskeren gjøres oppmerksom på hvilke områder og temaer som er viktige innad i redaksjonen, og som så kan følges opp i intervjuer. Den semi-strukturerte intervjuteknikken åpner for oppfølgingsspørsmål som er spesielt nyttig for å kunne inkorporere og følge opp eventuell ny informasjon som kommer opp under intervjuet (Østbye, Helland, Knapskog og Larsen 2002:98–129). Jeg utførte en ukes observasjon i ØstnyttMagasinet for å se på den redaksjonelle prosessen fra idé til program. I observasjonstiden var jeg med på redaksjonsmøter for å se hvordan de jobbet med å finne passende tema, og fulgte programlederens arbeid med å finne egnede deltakere og forberedelser til sending. Observasjonen gjorde det mulig å se på hvordan redaksjonen utførte sin portvaktrolle, og hvilke vurderinger som lå bak valg av tema og deltakere. En uke er ikke tilstrekkelig for å kartlegge redaksjonelle praksiser og rutiner over tid, så observasjonen er i hovedsak brukt som et grunnlag for å identifisere områder som kunne utdypes videre i intervjuene. I tillegg til observasjonen utførte jeg derfor fjorten semi-strukturerte intervjuer med redaksjonsmedlemmene som var involvert i planleggingen og produksjonen av ØstnyttMagasinet, for å undersøke hvilke erfaringer de hadde gjort seg med satsingen på folkejournalistikken.1 Gjennom intervjuene kom det fram store utfordringer i forhold til hvordan temaer og deltakere ble valgt ut, som førte til det jeg har kalt et kontrolldilemma for redaksjonen: i hvilken grad kan redaksjonen utøve kontroll innenfor et folkejournalistisk mandat? Dilemmaet er knyttet til tvetydigheter i folkejournalistikkens premisser for redaksjonell kontroll, og til vanskeligheter med å overføre folkejournalistikken fra idé til praksis.

Folkejournalistikk og redaksjonell kontroll

Folkejournalistikk kommer av det engelske «public journalism» eller «civic journalism», og er en journalistisk retning som fokuserer på deltakelse fra «vanlige» folk (Rosen 1999a, Rosen 1999b; Rosen 2000a, Rosen 2000b; Haas 2007). Tanni Haas (2007) viser til at folkejournalistikkens historiske røtter kan knyttes tilbake til diskusjonene mellom Walter Lippmann og John Dewey på 1920-tallet om journalistikken rolle i demokratiet. Lippmann (1991 [1922]) argumenterte for at journalistenes hovedansvar var å forklare komplekse politiske prosesser og debatter til et språk som «vanlige» folk skjønte. Dewey (1991 -[1927]) ønsket på den andre siden en mer inkluderende innfallsvinkel hvor journalisten skulle ta en aktiv posisjon som tilrettelegger for en deliberativ offentlighet. Ifølge en av de mest aktive forkjemperne for folkejournalistikken, professor Jay Rosen, er en kort definisjon av folkejournalistikken «what Dewey meant» (sitert i Haas 2007:7). I forbindelse med det amerikanske presidentvalget i 1988 ble problemstillinger rundt medienes rolle i demokratiet igjen aktualisert (Haas 2007:10). Ifølge Rosen (2000b) begynte journalister i etterkant av valget en selvransakelsesprosess hvor det ble ytret bekymring for hvordan mediene ekskluderte «vanlige» folks meninger og engasjement i den politiske debatten. Støttet av akademikere og interesseorganisasjoner ble grunnlaget for folkejournalistikken lagt, med ønske om å styrke medienes rolle i demokratiet gjennom en nytenkning rundt journalistenes arbeidsmåter og verdier (Rosen 2000a, Rosen 2000b; Haas 2007).

Folkejournalistikkens teoretiske utgangspunkt kan sies å være nært knyttet til Jürgen Habermas’ tanker om den offentlige sfære, hvor idealet er at borgere møtes for rasjonell samtale om samfunnsrelaterte problemer (Habermas 1989). Haas (2007) argumenterer for at Habermas’ offentlighetsteori kan tydes i den retning at journalister skal hjelpe til å opprette en offentlig plattform for rådslagning. Han argumenterer: «[...] journalists should help create and sustain an open-ended, unbounded public sphere to which all citizens have access and in which all topics of concern to citizens and all opinions available can be articulated, deliberated, and critiqued» (Haas 2007:29). Et helt sentralt prinsipp i folkejournalistikken er altså at «vanlige» folk skal få uttale seg, og at journalister skal tilrettelegge for samtale mellom ulike parter basert på løsningsorientering. Folkejournalistikken kan derfor sies å ta avstand fra etablerte nyhetskriterier basert på konflikt, sensasjon og polarisering, og idealer som objektivitet og nøytralitet ved at journalisten er forventet å ta en mer aktiv rolle.

Henrik Merkelsen (2007) påpeker at en sentral del av medienes makt er knyttet til journalistenes definisjonsmakt. Spesielt viktig for denne artikkelen er hvordan folkejournalistikken oppfordrer til en endring i medienes portvaktrolle ved at «vanlige» folk får en større rolle når det gjelder å sette dagsorden (Haas 2007:36). Studier som har fokusert på medienes portvaktfunksjon har tradisjonelt sett belyst seleksjonsprosessene bak hva som blir nyheter og hvorfor, som i David Manning Whites (1950) klassiske studie av «Mr. Gates», men har i senere tid blitt utvidet til å gjelde også andre områder, som for eksempel formater basert på publikumsdeltakelse (se for eksempel Enli 2007; Ihlebæk og Ytreberg 2009; Bruns 2005). I denne artikkelen er fokuset rettet mot endringer i journalistenes maktposisjon både i forhold til å sette dagsorden, men også med henblikk på hvem som får uttale seg i den offentlige samtale. Studier viser at journalister benytter seg av et etablert kildenettverk som er preget av mannlige elitekilder (Eide 2000; Eide og von der Lippe 2004). Elisabeth Eide og Berit von der Lippe (2004) argumenterer for at den skjeve kjønnsfordelingen i medienes kildebruk gjenspeiler maktfordelingen i samfunnet, men påpeker også at framstillingen like mye er et uttrykk for en journalistisk metode som systematisk dekker «systemenes topper», og ikke de som «blir berørt og rammet av beslutningene de dresskledte mennene fatter» (2004:281). Folkejournalistikkens mål er altså å bryte dette mønsteret ved å gi «vanlige» folk større innflytelse over hvilke temaer som skal bli belyst og debattert, og tilrettelegge for et mangfold av ytringer.

Endringer i journalistenes definisjonsmakt blir ofte knyttet til nye interaktive medieplattformer som Internett og mobil, som har styrket publikums muligheter til å delta i medieproduksjon og opprette egne nettverk (Jenkins 2006; Bruns 2005, 2008). Eksempler på dette kan være Indymedia eller ulike bloggtjenester, som er ment å utfordre den etablerte mediemakten (Atton 2003; Platon og Deuze 2003; Gillmor 2006; Skogseth 2007). Men i motsetning til utviklingen mot brukerstyrt medieproduksjon, ønsker tilhengere av folkejournalistikken at endringen skal komme innenfra etablerte medieorganisasjoner og hvor kontrollen hovedsakelig skal ligge hos journalisten. Flere har derfor satt spørsmålstegn ved om hvorvidt folkejournalistikken presenterer en reell maktendring. Michael Schudson (1999) argumenterer for at folkejournalistikken er konservativ og ikke presenterer en ny journalistisk modell hvor makten forflyttes fra journalister til folket. Tvert imot, mener han, representerer folkejournalistikken den tradisjonelle maktfordelingen hvor journalister og medieinstitusjonene legger premissene. Schudson etterspør formaliserte rutiner som sikrer borgeres mulighet til å ta en aktiv del i å sette dagsordenen (s. 122). Sara Platon og Mark Deuze (2003) påpeker likedan at skillet mellom journalister og publikum i folkejournalistikken fortsatt fungerer som et «oss» og et «dem», hvor journalistene innehar den tradisjonelle portvaktrollen ved at de velger ut og legger premissene for hva som blir nyheter (s. 340). For å oppnå en endring i maktforholdene fremmer de i stedet en journalistisk modell basert på en «open source»-tankegang, det vil si for journalistikk basert på kollektiv produksjon hvor brukere kan gå inn og endre på teksten med det mål å forbedre den (s. 341). Haas (2007) argumenterer på den andre siden for at brukergenerert journalistikk ikke nødvendigvis utfordrer mediemakten. Han henviser til forskning som viser at bloggere bruker de etablerte mediene som sine kilder og i liten grad tar del i rådslagning med andre som har motstridende eller alternative synspunkter enn dem selv (s. 147–49). Haas mener derfor at for å oppnå målet om en bred offentlig debatt og et styrket demokrati, er det er viktig at journalister og publikum må fungere som partnere i nyhetsproduksjonen og at journalister må synliggjøre sin rolle som portvakt (s. 33). Det er altså ikke et uttalt mål i folkejournalistikken at alle skal jobbe som journalister, men at journalister må endre sine arbeidsmetoder i forhold til hvem som får uttale seg om hva og tilrettelegge for en mangfoldig offentlig samtale (s. 160).

Folkejournalistikken som idé har blitt kritisert for å mangle klare definisjoner, noe som gjør det vanskelig å skille folkejournalistikk fra vanlig journalistikk (Zelizer 1999; Glasser 2000). Louise Woodstock (2002) argumenterer for eksempel for at folkejournalistikkens idealer er abstrakte og ikke representerer noen metodiske retningslinjer for journalister. Det skaper vanskeligheter når folkejournalistikken skal overføres fra idé til praksis. Hun påpeker videre at folkejournalistiske prosjekter ofte blir til gjennom eksperimentering i redaksjoner i tillegg til den daglige nyhetsproduksjonen, noe som gjør det krevende for de involverte. Mangelen på klare retningslinjer gjelder også tilnærmingen til kontroll. Det kan virke som et paradoks at folket skal gis mer definisjonsmakt samtidig som kontrollen skal være posisjonert i redaksjonen. Spørsmålet blir da hvordan makten skal fordeles og kontrollen utøves.

Vi skal nå se nærmere på hvilke prinsipper og kriterier redaksjonen bak ØstnyttMagasinet vektla i forhold til sin satsing på folkejournalistikk, og hvordan prosessene bak valg av tema og deltakere førte til tvil om hvor mye kontroll de følte de kunne utføre innenfor et folkejournalistisk mandat.

Folkejournalistisk tilnærming i ØstnyttMagasinet

ØstnyttMagasinet ble startet av NRK Hedmark og Oppland i 2006, basert på et ønske fra NRK om at de lokale redaksjonene i større grad skulle satse på folkejournalistikk (NRK 2006b, 2007). En like viktig faktor var at det ble fremmet et sterkt ønske fra enkeltpersoner i redaksjonen om å starte et nytt konsept basert på folkejournalistiske prinsipper. En vaktsjef og journalist, Thor Henning Lerstad, som hadde kommet i kontakt med folkejournalistikken da han etterutdannet seg, drev prosjektet fram og fungerte som en ildsjel i både utforming og utførelse. Lerstad forstod folkejournalistikken som et tegn på at samfunnet ønsket forandring. Han argumenterte for at det var en nødvendighet å inkludere «vanlige» folk i mediene og endre fokuset fra konflikt til løsningsorientering for å gjenopprette publikums tillit til mediene. Lerstad forklarte:

Vi har liten tillit blant folk for å bidra til løsninger som er til det beste for folk. Vi har ikke ord på oss for å være medspillere i det offentlig rom, snarere motspillere. Vanligvis er vi ute etter konkursen og ikke oppbygningen av bedriften. Vi legger mer vekt på konflikten enn dialogen, krigen mer enn freden, produktet mer enn prosessen, den spisse meningen mer enn erfaringen, elite mer enn vanlige folk. Derfor er det en vei å gå for å bygge opp et tillitsforhold som inkluderer folk i en løsningsorientert samtale (IO6).

ØstnyttMagasinet ble etablert med stor støtte i redaksjonen, selv om noen få var skeptiske til folkejournalistikken som idé. De fleste uttrykte at de syntes det var spennende å prøve noe nytt i tillegg til å produsere lokalnyheter for NRK på tv, radio og Internett, som var deres andre og største ansvarsområde. Formatet på programmet ble utformet som et samtaleprogram hvor to til tre deltakere skulle snakke om et definert tema basert på deres personlige erfaringer, ledet av en programleder. Programmet ble sendt direkte hver torsdag etter Østnytt-nyhetssendingene2 fra et kjøpesenter i Lillehammer, og senere på Hamar, og noen ganger fra arrangementer rundt om i distriktene. Valg av sted baserte seg på et ønske om å komme ut blant folket, og som distriktssjef Inger Johanne Solli uttrykte det: «[...] hvor i Norge samles folk? På biblioteket? I Storgata? Klokka halv sju om kvelden så er det er dødt med folk. Det er ett sted der det er folk i Norge […] til daglig er det bare i kjøpesentrene» (IO9).

I målplakaten som ble utformet, stod det stadfestet at ØstnyttMagasinet skulle fungere som en arena for meningsbrytning hvor «vanlige» folk skulle snakke om «dilemmaer eller konflikter som vi setter på dagsordenen eller som seerne foreslår selv» (NRK 2006a). Redaksjonen ønsket med andre ord å åpne opp både for innspill fra publikum i forhold til valg av tema og å fastsette temaer selv. Et annet mål var å erstatte tradisjonelle nyhetsverdier som polarisering og konflikt med løsningsorientering og ambivalens. Et tredje prinsipp var å inkludere engasjementet blant folk og tilrettelegge for et mangfold av ytringer, i motsetning til den elitepregede kildebruken mediene ofte blir kritisert for å inneha (NRK 2006a). Spesielt viktig var det at folk som vanligvis ikke får komme til orde, som kvinner, ungdommer og eldre, skulle få delta. Distriktssjef Inger Johanne Solli understreket også at det var et mål at publikum skulle behandles som borgere (IO9). Borgerperspektivet er et sentralt argument i folkejournalistikken, noe som også gjenspeiles i allmennkringkastingsmandatet om å behandle seerne som medlemmer av et demokrati og ikke som konsumenter, en tendens som kan spores i medieindustrien generelt (Syvertsen 2004a, 2006).

Under observasjonstiden og gjennom intervjuene ble det tydelig at mange følte de hadde oppnådd positive ting med prosjektet. En styrke, påpekte prosjektleder Thor Henning Lerstad, var at programmet var nyskapende og annerledes, noe som ble støttet av mange. Distriktssjef Inger Johanne Solli sa i den sammenheng: «Nummer én er jo at det er et helt annerledes debattprogram der det forutsigbare panelet ikke finnes, og det mener jeg er en kjempestyrke» (IO9). En annen positiv konsekvens som mange av informantene nevnte, var at ØstnyttMagasinet hadde gjort NRK Hedmark og Oppland mer synlig ved at de hadde kommet seg ut blant folk. Å være på direkten hadde også ført til en kompetanseøkning i redaksjonen når det gjaldt å takle direktesendinger. Men den største styrken, syntes de aller fleste, var at de hadde oppnådd en større bredde i tema og kildevalg. På tross av disse positive erfaringene vokste allikevel kritikken etter hvert som prosjektet utviklet seg. Det kom spesielt tydelig fram i intervjuene at utvelgelsesprosessene med hensyn til tema og valg av deltakere var spesielt krevende, noe som førte til usikkerhet om hvorvidt prosjektet opprettholdt en folkejournalistisk profil.

Valg av tema

I folkejournalistikken fordres det at journalister skal endre sine arbeidsrutiner slik at «vanlige» folk får større definisjonsmakt over hvilke temaer som blir debattert og hva som blir nyheter, selv om kontrollen i stor grad fortsatt skal ligge hos journalisten (Haas 2007:36). I ØstnyttMagasinet var målsettingen todelt. For det første skulle redaksjonen åpne opp for et bredere utvalg av temaer. Distriktssjef Inger Johanne Solli sa det slik: «[...] det er noe med å finne tema som folk føler angår dem i sitt daglige liv, det er litt mer sånn kjøkkenjournalistikk» (IO9). Det var spesielt viktig at det skulle velges temaer som folk følte eierskap til og som de kunne snakke om ut fra sitt eget ståsted, som Thor Henning Lerstad forklarte: «Det skal handle om aktuelle saker som folk er opptatt av og som de ønsker å søke løsninger på ved å dele erfaringer og kunnskap. Vi er ikke ute etter meninger, men erfaringer [...] Det skal være nært, nyttig og viktig» (IO6). Å utvide den tematiske bredden var en målsetting som mange mente ØstnyttMagasinet klarte å oppfylle, selv om det ble sett på som en utfordring å finne temaer som «vanlige» folk kunne relatere seg til, forklarte redaksjonssjef Karianne Stordal:

Det har selvsagt vært en ny øvelse for oss å finne et tema som kan passe inn i definisjonen vår om at det skal være noe folk skal kunne være med å diskutere ut fra sitt eget ståsted, og kanskje bidra med løsninger. Det er jo ikke slik vi er vant med å tenke i journalistikken for øvrig. Så det å finne tema som egner seg, det er vanskelig (IO11).

Temaer som ble sett på som suksessfulle var for eksempel et program om hærverk og et om adopsjon, hvor deltakerne kunne bidra med personlige erfaringer på en engasjerende måte.

For det andre var det et mål at publikum fikk være med å sette agendaen, et mål informantene ga uttrykk for at de ikke hadde oppnådd. Slik prosessen fungerte i observasjonsperioden, var det de som var involvert i produksjonen av ukas ØstnyttMagasin, vanligvis en vaktsjef, en programleder og to journalister, som bestemte hva som burde bli ukens fokus. Temaene var basert på hendelser i mediene, tatt ut fra en idéliste som eksisterte i redaksjonen eller gjennom diskusjon på møter. Thor Henning Lerstad forklarte at de tidligere hadde prøvd å trekke inn andre folk og spurt de hva de var opptatt av. En gang hadde de for eksempel fått forslag til noen temaer fra en som vasket på kontoret, noe som hadde fungert bra. Men generelt sett ble det å få temaer utenfra sett på som en svært ressurskrevende prosess.

At folk ikke fikk være med på å sette dagsorden kan knyttes til mangelen på en plattform for interaktivitet. Å kombinere plattformer har blant annet vært en suksessformel i realityformater der folk stemmer på deltakere eller diskuterer programmet på Internett etter programmets slutt (Kjus 2009). Ved å tilrettelegge for en returkanal hvor deltakere kunne diskutert og kommet med forslag til temaer, ville redaksjonen i større grad kommet i kontakt med sitt publikum. Å legge til rette for interaktivitet på Internett var et mål for ØstnyttMagasinet på lengre sikt, men var ikke satt i verk under analyseperioden. Det er uansett viktig å merke seg at det å tilrettelegge for deltakelse via Internett også krever ressurser i form av å implementere kontrollmekanismer for å opprettholde det presseetiske ansvaret og tilby strukturerte og effektive tjenester (Ihlebæk og Ytreberg 2009).

At folk ikke fikk være med å sette dagsorden, ble av noen sett på som en stor svakhet i forhold til det folkejournalistiske mandatet. Redaksjonssjef Tore Andresen, forklarte det slik:

Det springer i realiteten ikke ut av seernes ønsker eller påvirkninger, det er vi som stort sett bestemmer hva slags temaer som du skal ta opp, og så inviterer vi gjester eller deltakere med på våre premisser. Og da får de jo representere seg selv og vanlige folk og sånn, men det er ikke de som har lagt premissene. Det er vi som inviterer til dans (IO1).

Dilemmaet rundt hvilket nivå av kontroll redaksjonen kunne utføre innenfor et folkejournalistisk prosjekt ble ytterligere forsterket når det gjaldt hvordan deltakere til programmet ble valgt ut.

Valg av deltakere

Et helt sentralt prinsipp i folkejournalistikken er at «vanlige» folk skal gis en mulighet til å ytre sitt engasjement og delta i løsningsorientert rådslagning, noe som også var et viktig mål for ØstnyttMagasinet. At journalister skal rette sin oppmerksomhet mot «vanlige» folk, representerer et brudd med hensyn til den elitedominerte kildebruken til journalister. Mediene har, som tidligere påpekt, for eksempel blitt kritisert for å være mannsdominert både når det gjelder struktur og innhold (Eide 2000; Eide og von der Lippe 2004). Redaksjonen bak ØstnyttMagasinet ønsket å bryte med det mannsdominerte mønsteret når de skulle sette sammen deltakerpanelet. Det var et viktig prinsipp at sammensetningen skulle bestå av kilder som vanligvis ikke får uttale seg i mediene, som for eksempel kvinner og ungdom, noe de fleste også mente de hadde klart. Thor Henning Lerstad påpekte dette: «Vi har fått flere kvinner som kilder. Faktisk har flertallet av deltagerne i ØstnyttMagasinet vært kvinner – dermed har vi tatt et radikalt oppgjør med mannsdominansen i denne type programmer» (IO6). Men det var flere utfordringer forbundet med hvordan man skulle nå «vanlige» folk, og hvordan man skulle få dem til å stille opp.

Prosessen med å finne deltakere var en oppgave for ukens programleder, et oppdrag som viste seg å være krevende. For det første var det en utfordring å finne ut hvem som er «vanlige» folk. Thor Henning Lerstad henviste til at man ikke ønsket politikere eller elitekilder, men folk fra «grasrota». Samtidig uttalte flere usikkerhet i forhold til hvem som var «vanlige» nok. Produsent Ruth Barsten sa det slik: «Ifølge folkejournalistikken skal vi ha såkalte vanlige folk, men folk flest er ofte både beskjedne og engstelige når rødlyset kommer på under sending. Så det vi liker best er de spissformulerte, kvikke, veltalende gjestene. Og er dét vanlige folk?» (IO2). Vaktsjef Ole Martin Ringlund kommenterte også dette: «Folk som stiller opp er jo folk som har sterke meninger i utgangspunktet, så du får jo kanskje ikke den helt skrætsj nede på folkemeninga» (IO8). Det kan virke som et paradoks at man ønsker «vanlige» folk som er engasjerte og interessante samtidig som de risikerer å bli diskvalifisert som en representant for de «vanlige» hvis de innfrir disse forventningene. Det viser hvordan usikkerhet kan oppstå når man bryter med etablerte holdninger og praksiser i forhold til hvem som vanligvis får uttale seg i mediene.

For det andre var det vanskelig å få folk til å stille opp. Programleder Ivar Arne Nordrum sa for eksempel: «[D]et er vi som må lete rundt etter det engasjementet, og det er der det blir litt vanskelig for meg – lete og lete og presse og presse. Det blir liksom ikke slik at folk kommer og rekker opp hånda og sier: ’jeg har lyst til å si noe’». (IO7). Det var blant annet et mål å få til en velfungerende deltakersammensetting hvor ulike synspunkter ble representert. Men som programleder Maria Ekerholt forklarte under observasjonstiden, var det krevende å finne «vanlige» folk som turte å bryte med den politisk korrekte meningen fordi ingen ønsker «å være drittsekken». Under observasjonstiden skulle programmet for eksempel handle om dugnadsinnsats, og det viste seg umulig å finne en deltaker som ville uttale seg kritisk til samfunnets krav om å stille opp på frivillig arbeid. Utfordringene med å få noen til å stille opp for å representere det som ble forstått som den politisk ukorrekte siden, kan sees i lys av tv-mediets synlighet og frykten for straffereaksjoner i et lokalsamfunn. Det finnes for øvrig få eksempler hvor ØstnyttMagasinet fikk noen særlige følger i form av klager eller henvendelser fra publikum, men et program som omhandlet alkohol fikk konsekvenser for en av deltakerne. Forfatter Stig Sæterbakken uttalte i programmet at han brukte alkohol for å bli en bedre forfatter. Hans meninger vakte reaksjoner fra seerne, og Sæterbakken ble nektet å holde et planlagt foredrag for Nord-Gudbrandsdal videregående skole (Sveen og Vessel 2007).

For å få folk til å stille opp, endte det ofte med at programlederne måtte ringe rundt til sine etablerte kildenettverk. Maria Ekerholt, en av programlederne, sa at hun kontaktet forskjellige folk i sin omgangskrets for å finne fram til egnede deltakere: «Det er jo rett og slett å bruke opplagte kilder som kan være eksperter og forskere for så vidt, for å komme til de vanlige folka. Ellers blir det å bruke vennekretsen, din egen vennekrets eller din kollegas vennekrets, eller ringe kilder du har i nettverket ditt fra før» (IO3). At programlederen brukte sitt etablerte kildenettverk for å finne fram til passende folk, høstet en del kritikk fra andre i redaksjonen. De mente det burde finnes bedre metoder for å nå passende deltakere, for eksempel gjennom å oppsøke folk på gata, fordi det styrket det folkejournalistiske mandatet om å komme seg ut blant folk. To av programlederne forklarte at de hadde prøvd å oppsøke folk på jobb eller på kafé, men at denne framgangsmåten førte til større usikkerhet i forhold til kvaliteten på programmet, som programleder Jorun Vang påpekte:

Jeg synes der det har fungert dårligst er der hvor jeg har vært ute og prata med vanlige folk. Vi vil gjerne ha det folkelig, men det fungerer veldig dårlig. Jo mer folkelig, jo mer ute på en vanlig arbeidsplass, jo dårligere fungerer det, merkelig nok. Det beste er når vi er bevisst på hvem vi vil ha med, og da er det jo vi som styrer (IO13).

Ved å opprettholde redaksjonell kontroll over hvilke temaer som ble tatt opp og hvem som skulle utgjøre panelet, ønsket redaksjonen med andre ord en forutsigbarhet som kunne føre til et potensielt bedre program. Det vil si et program hvor deltakerne kunne gi engasjerte opptredener og ta del i rådslagning med de andre i panelet på en seriøs måte. Det var altså ikke et ønske å tilrettelegge for åpen mikrofon hvor publikum uredigert kunne komme med ytringer, som redaksjonssjef Karianne Stordal forklarte:

[...] la oss si at du bare gikk ut på Strandtorget og stod der med en mikrofon på direkten og lot de som kom der slippe til uten noen god forhåndsavtale eller noe som helst, så du har jo ingen anelse om hva du hadde fått. Det kunne jo vært harry-TV av verste sort, og det kunne vært fordummende på mange måter. Det er i alle fall en fare ved det (IO11).

Situasjonen som Stordal her beskriver, minner om holdninger som er ytret i forhold til deltakelse på Internett hvor terskelen for å uttale seg er lav blant annet fordi deltakerne kan være anonyme (Skogerbø og Winsvold 2008). Mange kommentatorer har omtalt deltakelsen på Internett som «forsøpling» av den offentlige debatt hvor personangrep og fremmedfiendtlighet råder. «Vanlige» folks deltakelse i den offentlige samtale har derfor blitt beskyldt for å svekke den offentlige debatten i stedet for å styrke den (Aspaas 2007, Åmås 2006). Det var med andre ord viktig for redaksjonen bak ØstnyttMagasinet at programmet skulle ha en seriøs tilnærming. Det vil si at programmet skulle fungere som plattform for den offentlig samtale hvor deltakere skulle ha en reell mulighet til å ytre seg, men også til å bli hørt. Thor Henning Lerstad påpekte dette: «Vi ønsker deltakere med navn og ansikt. Folk skal være deltakere, ikke bare passive tilskuere som sitter på tribunen og gir sin mening med klapping og piping» (IO10).

Radio på tv

Selv om den redaksjonelle kontroll over temaer og deltakersammensetting førte til større forutsigbarhet over programmets handling, kritiserte fortsatt mange av informantene ØstnyttMagasinet for å være kjedelig tv. Kritikken var blant annet basert på mangelen på spenning som kan knyttes til folkejournalistikkens fokus på løsningsorientering og samtale i stedet for konflikt og polarisering. Redaksjonssjef i Elverum, Tore Andresen, påpekte dette: «Samtalen blir for kjedelig, rett og slett, når ikke det står noen motsetninger enten innenfor et objekt [...] eller at det er motsetninger mellom de som er aktører i magasinet. Da blir det for stillestående og kjedelig, synes jeg» (IO1). Men kritikken var også relatert til at deltakerne var utrente medieaktører. Produsent Ruth Barsten påpekte at tv-formatet førte til at deltakerne ble nervøse, noe som påvirket deres opptreden:

Det å få brennende sjeler til å brenne på tv er ikke så lett. Selv om de er engasjert i en sak og har masse på hjertet, kan de fungere dårlig i direktesendinger, der de utsettes for sminking, sterkt lys og flere kamera rundt hodet. Noen snakker kanskje litt stakkato, stammer litt, eller bruker fem minutter på å si to bra setninger (IO2).

Redaksjonssjef Karianne Stordal påpekte likedan: «Jeg skjønner godt at det er tøft å sitte der på kafé og dingle på en barkrakk, være på direkten, skulle være fornuftig og ha gode meninger i samtale med andre som du aldri har møtt før. Det er jo en utfordring å finne folk som er gode når det går på direkten» (IO11). Å få «vanlige» folk til å opptre på ønsket måte, som i ØstnyttMagasinets tilfelle var å få deltakerne til å snakke sammen om temaer de følte eierskap til, krevde en del forberedelse fra programlederen. Programlederne konfererte med deltakerne på telefon på forhånd om hva de skulle snakke om for å berolige og oppmuntre dem og forsikre seg om at de kom til å stille opp. Gjennom forberedelsene oppnådde programlederne en større grad av kontroll og forutsigbarhet over deltakernes opptreden, men siden programmet var direktesendt var det alltid knyttet usikkerhet til om deltakeren kom til å prestere på forventet måte. En løsning som hadde blitt diskutert og som ville styrket den redaksjonelle kontrollen, var å redigere opptaket, men flere var da redde for at programmet ville miste sin «direktenerve». En annen løsning som ble nevnt av noen var å flytte programmet over på en annen plattform. Vaktsjef Erik Jacobsen sa for eksempel: «Radioen er mye bedre medium for denne typen (program), helt klart. Fjernsyn er tungt og stivt, og vi har en nådetid på syv minutter hvor det må fungere fra minutt én, ellers taper vi publikum, programmet blir dårlig og frustrasjonen sprer seg i staben» (IO5). Produsent Ruth Barsten argumenterte likedan: «[...] det er grenser for hvor mange minutter vi skal se radio på tv. For noen ganger synes jeg ØstnyttMagasinet heller burde vært på radio, for det blir for kjedelig tv, rett og slett» (IO2).

Kritikken mot at programmet var kjedelig, viser hvor vanskelig det er å balansere motstridende normer og verdier innad i en redaksjon. Når konflikt byttes ut med løsningsorientering og medietrente aktører erstattes med nervøse amatører, er det lett å sette spørsmålstegn ved kvaliteten på programmet. Spesielt tydelig blir dette problemområdet når resten av produksjonen som redaksjonsmedlemmene tok del i er styrt av tradisjonelle journalistiske verdier. Prosjektleder Thor Henning Lerstad mente på sin side at kritikken kunne forklares med at det tar tid å endre etablerte normer og verdier:

Reelt sett kan ØstnyttMagasinet oppleves som kjedelig tv. Det er kjedelig i forhold til programmerte instinkter som sier at det skal være tilspissing, at det skal være en veldig klar konflikt. Så det er stadig et tema, dette med konflikten. Hva mener vi med konflikten? Noen synes å mene at jo større og klarere konflikt du har blant to mennesker, desto bedre er journalistikken. Det er en dramaturgisk måte å tenke på som er kulturelt betinget. Jeg tror det er litt sånn dinosaurustenkning som rett og slett er i ferd med å dø ut (IO6).

Ifølge Lerstads tankegang vil journalister og publikum på sikt kunne endre sine forventninger og holdninger til hva som utgjør god tv, noe som vil kreve eksponering for liknende formater over tid.

Halvfolkelig folkejournalistikk

John Duram Peters påpeker at det er vanskelig å argumentere mot de noble prinsippene i folkejournalistikken om en bredere demokratisk deltakelse og en velfungerende offentlig sfære, men at prosjekter med tilsynelatende høy moralsk ryggrad trenger kritikk (1999:99). Det er ikke tvil om at ØstnyttMagasinets mål og redaksjonens hensikter kan beskrives som edle, og de klarte å oppfylle mange av de målsettingene de hadde satt seg fore. Analysen viser at redaksjonen oppnådde målet sitt om et bredere tematisk omfang i forhold til saker som ble satt på dagsordenen, og at programmet førte til en endring med hensyn til hvem som får delta i den offentlige debatten. Men de fleste i redaksjonen ytret bekymring over den redaksjonelle kontrollen som ble utført i forbindelse med hvordan temaer og deltakere ble valgt ut, noe som førte til usikkerhet om det de bedrev var folkejournalistikk. Vaktsjef Erik Jakobsen mente at programmet ikke kvalifiserte til en slik betegnelse: «Vi lytter selvfølgelig – vi har jo øyne og ører åpne i forhold til hva som skjer rundt oss, men det er ikke folkeinitiert det vi bedriver i ØstnyttMagasinet. Det er like mye journalistinitiert som det vi har holdt på med siden tidenes morgen» (IO5). Redaksjonssjef Karianne Stordal var litt mer tvilende i sin framstilling:

[...] det er klart at det har vært mange diskusjoner om hva som er ekte folkejournalistikk. Er det da at du bare åpner helt fritt og bare tar inn det som måtte komme, eller er det tillatt med en form for regi? Vi har jo hatt en sterk regi på utvelgelsen av tema, av hvem som skal være med i panelet, alt har vi tatt hånd om. Så sånn sett så er det vel et slags halvfolkelig prosjekt vi egentlig har hatt (IO11).

I analysen har det blitt pekt på ulike grunner til hvorfor og hvordan den redaksjonelle kontrollen ble utført som den gjorde. For det første var seleksjonsprosessene knyttet til praktiske realiteter. Produksjonen av ØstnyttMagasinet var som annen medieproduksjon, preget av å forholde seg til strikte deadliner, noe som førte til et press om å finne temaer og deltakere relativt fort. Mangelen på interaktive tjenester gjorde det også vanskelig å komme i kontakt med publikum. Ved å tilrettelegge for digitale returkanaler ville terskelen for å komme med innspill og bidrag blitt senket betraktelig, og det er mulig at ØstnyttMagasinet kunne fungert bedre ved å tilby deltakelse også via Internett eller mobil. For det andre var det et ønske om å styrke kvaliteten på programmet gjennom en større redaksjonell kontroll over hvem som fikk delta og hvilke temaer som ble tatt opp. Det er interessant å merke seg at de grepene som ble tatt ikke førte til at redaksjonen var sikre på om de lagde et godt program, og de fleste kritiserte ØstnyttMagasinet for å være kjedelig. Kritikken kan relateres til at det er vanskelig å bryte etablerte holdninger og rutiner innad i en redaksjon som må balansere motstridende verdier og praksiser. Tvilen som eksisterte i ØstnyttMagasinets redaksjon om hvorvidt de praktiserte folkejournalistikk, kan også knyttes til uklarheter som finnes innad i folkejournalistikkens rammeverk med tanke på hvordan skal makt kan overføres og kontroll utøves. Siden det ikke eksisterer klare metodiske retningslinjer, må enhver redaksjon prøve og feile for å finne gode løsninger.

Utfordringene som redaksjonen bak ØstnyttMagasinet opplevde, førte til at mange lurte på om bruken av ressurser var riktig. Det ble satt spørsmålstegn ved om prioriteringene kunne forsvares i den pressede økonomiske situasjonen distriktskontorene befinner seg i. NRK må vurdere hvorvidt folkejournalistikken kan legitimeres som satsingsområde hvis det fører til mye frustrasjon innad i de redaksjonene som får i oppgave å implementere den. Det kan være grunn til å spørre om de endringene med tanke på definisjonsmakt som folkejournalistikken oppfordrer til, best kan bygges opp gjennom alternative organisasjoner, eller om de kan drives frem innenfor etablerte medieinstitusjoner hvor det eksisterer et tungrodd system av rutiner og journalistiske tradisjoner. Det krever i så fall målrettet arbeid både av praktisk og holdningsmessig karakter for at det skal fungere optimalt.

Referanser

Aspaas, Kathrine (2007): «Debattens kloakk» i Aftenposten.no. 21. juni 2007. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article1847784.ece besøkt 22. november 2007.

Atton, Chris (2003): «What is ’alternative’ journalism?» i Journalism årg. 4 nr. 3. S. 267–272.

Bruns, Axel (2005): Gatewatching: Collaborative Online News Production. New York: Peter Lang.

Bruns, Axel (2008): Blogs, Wikipedia, Second Life, and Beyond. From production to produsage. New York: Peter Lang.

Dewey, John (1991 [1927]): The public and its problems. Athens, Ohio: Swallow Press & Ohio University Press.

Eide, Elisabeth (2000): Narrespeil: kjønn, sex og medier. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Eide, Elisabeth og Berit von der Lippe (2004): «Å lese medier med kjønnsbriller» i Berit von der Lippe, red.: Medier, politikk og samfunn. S. 263–294. Oslo: Cappelen.

Enli, Gunn (2007): «Gatekeeping in the New Media Age. A case study of the selection of text messages in a current affairs programme» i Javnost – The Public årg. 14 nr. 2. S. 47–62.

Gillmor, Dan (2006): We the Media. Grassroots Journalism, By the People, For the People. Sebastopol: O’Reilly Media.

Glasser, Theodore L. (2000): «The Politics of Public Journalism» i Journalism Studies årg. 1, nr. 4. S. 683–686.

Habermas, Jürgen (1989): The Structural Transformation of the Public Sphere: An Inquiry into a Category of Bourgeois Society. Cambridge: Polity Press.

Haas, Tanni (2007): The Pursuit of Public Journalism. Theory, Practice, and Criticism. London og New York: Routledge.

Ihlebæk, Karoline og Espen Ytreberg (2009): «Moderering av digital publikumsdeltakelse: Idealer, praksiser og dilemmaer» i Norsk medietidsskrift årg. 16, nr. 4. S. 48–65.

Jenkins, Henry (2006): Convergence Culture: Where Old and New Media Collide. New York: New York University Press.

Kjus, Yngvar (2009): Event Media. Television Production Crossing Media Boundaries. Doktorgradsavhandling ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Lippmann, Walter (1991 [1922]): Public Opinion. New Brunswick, N.J.: Transaction Publishers.

Merkelsen, Henrik (2007): Magt og medier. En introduktion. Fredriksberg: Forlaget Samfundslitteratur.

Peters, John Durham (1999): «Public Journalism and Democratic Theory: Four Challenges» i Theodore Glasser, red.: The Idea of Public Journalism. S. 99–117. New York og London: The Guilford Press.

Platon, Sara og Mark Deuze (2003): «Indymedia Journalism: A Radical Way of Making, Selecting and Sharing News?» i Journalism årg. 4 nr. 3. S. 336–352.

Rosen, Jay (1999a): What are journalists for?. New Haven og London: Yale University Press.

Rosen, Jay (1999b): «The Action of the Idea» i Theodore Glasser, red.: The Idea of Public Journalism. S. 21–48. New York og London: The Guilford Press.

Rosen, Jay (2000a): «The Essence of Public Journalism» i Public Journalism på svenska, red. Jesper Strömbäck. S. 10–18. DMI Skrift nr. 3, Demokratiinstitutet.

Rosen, Jay (2000b): «Questions and Answers About Public Journalism» i Journalism Studies årg. 1 nr. 4. S. 679–683.

Schudson, Michael (1999): «What Public Journalism Knows about Journalism but doesn’t Know about ’Public’» i Theodore Glasser, red.: The Idea of Public Journalism. S. 118–133. New York og London: The Guildford Press.

Shoemaker, Pamela og Tim Vos (2009): Gatekeeping Theory. New York og London: Routledge.

Skogerbø, Eli og Marte Winsvold (2008): «Nettet som debattarena» i Gunn Enli og Eli Skogerbø, red.: Digitale dilemmaer. Nye medieformer, nye utfordringer. S. 39–61. Oslo: Gyldendal.

Skogseth, Egil (2007): «’La oss bli media’. Kritikk gjennom aktivistjournalistikk i Indymedia» i Svein Østerud og Egil G. Skogseth, red.: Å være på nett: kommunikasjon, identitets- og kompetanseutvikling med digitale medier. S. 159–179. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Sveen, Knut og Dag Vessel (2007): «Nektes skolebesøk» i NRK på nettet. http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/gudbrandsdalen_og_lillehammer/1.2610617. Besøkt 13. februar 2009.

Syvertsen, Trine (2004a): «Citizens, Audiences, Customers and Players: A Conceptual Discussion of the Relationship Between Broadcasters and their Publics» i European Journal of Cultural Studies årg. 6, nr. 3. S. 363–380.

Syvertsen, Trine (2004b): Mediemangfold. Styring av mediene i et globalisert marked. Kristiansand: IJ-forlaget.

Syvertsen, Trine (2006): «Television and Multi-Platform Media Hybrids: Corporate Strategies and Regulatory Dilemmas» i Frank Marcinkowski, Werner Meier og Josef Trappel, red.: Media and Democracy. Experiences from Europe. S. 5–24. Bern, Stuttgart og Wien: Haupt Verlag.

White, David Manning (1950): «The ’Gate Keeper’: A Case Study in the Selection of News» i Dan Berkowitz, red.: Social Meanings of News: A Text-Reader. S. 72–80. Thousand Oaks: Sage.

Woodstock, Louise (2002): «Public journalism’s talking cure. An analysis of the movement’s ’problem’ and ’solution’ narratives» i Journalism årg. 3 nr. 1. S. 37–55.

Zelizer, Barbie (1999): «Making the Neighbourhood Work: The Improbabilities of Public Journalism» i Theodore Glasser, red.: The Idea of Public Journalism. S. 152–175. New York og London: The Guilford Press.

Østbye, Helge, Knut Helland, Karl Knapskog og Leif Ove Larsen (2002): Metodebok for mediefag. 2. utg. Bergen: Fagbokforlaget.

Åmås, Knut Olav (2006): «Offentlig, men likevel anonym» i Aftenposten.no 17. august 2006. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article1424414.ece besøkt 22. november 2007)



Dokumenter

NRK: NRK-plakaten. http://www.regjeringen.no/upload/KKD/Medier/NRK_plakat.pdf. Besøkt 13. februar 2009.

NRK (2006a): Målplakat for ØstnyttMagasinet, internt dokument.

NRK (2006b): NRK i 2006.

NRK (2007): Årsrapport 2007.



Intervjuer

IO1: Andresen, Tore, redaksjonssjef NRK Elverum. Intervju utført 02.04.2007. Telefonintervju, Oslo.

IO2: Barsten, Ruth, producer. Intervju utført 30.03.2007, Lillehammer.

IO3: Ekerholt, Maria, programleder ØstnyttMagasinet. Intervju utført 30.03.20007, Lillehammer.

IO4: Hangaard, Brynjulf, Intervju utført 30.03.2007, Lillehammer.

IO5: Jakobsen, Erik, vaktsjef. Intervju utført 27.03.2007, Lillehammer.

IO6: Lerstad, Thor Henning, prosjektleder og vaktsjef. Intervju utført 27.03.2007, Lillehammer.

IO7: Nordrum, Ivar Arne, programleder ØstnyttMagasinet. Intervju utført 27.03.2007, Lillehammer.

IO8: Ringlund, Ole Martin, vaktsjef. Intervju utført 28.03.2007, Lillehammer.

IO9: Solli, Inger Johanne, distriktssjef NRK Hedmark og Oppland. Intervju utført 29.03.2007, Lillehammer.

IO10: Sponberg, Ole Martin, journalist. Intervju utført 28.03.2007, Lillehammer.

IO11: Stordal, Karianne, redaksjonssjef NRK Lillehammer. Intervju utført 29.03.2007, Lillehammer.

IO12: Urdal, Rannveig, programleder ØstnyttMagasinet. Intervju utført 28.03.2007, Lillehammer.

IO13: Vang, Jorun, programleder ØstnyttMagasinet. Intervju utført 29.03.2007, Lillehammer.

IO14: Wangen, Ingvild Bjørklund, vaktsjef. Intervju utført 28.03.2007, Lillehammer.

1Jeg vil takke Østnytt-redaksjonen for at de sa seg villig til å ta del i prosjektet. Jeg vil takke alle involverte for den åpenhet og vennlighet de viste, og for Tor Henning Lerstads engasjement og hjelp. Jeg vil også takke Maria Ekerholt for den tålmodigheten hun viste selv etter en uke med meg ved sin side.
2Siste sending var 12. april 2007. En ny sesong ble satt i gang i 2008.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon