I min siste kommentar skrev jeg om patologier, eller sykdomstegn, vedrørende mediert kommunikasjon, med fjernsyn som viktigste eksempel. Jeg skal fortsette med dette her, med utgangspunkt i mer konkrete kritiske bemerkninger som også tar høyde for den aktuelle utviklingen, overgangen fra analog til digital tv i Norge. Denne kritikken er for øvrig både negativ og positiv, dvs. den peker også på de særlige muligheter et massemedium som fjernsyn har i forhold til offentlig meningsdannelse. Kommentarens andre del kommer til å utdype akademikeres eller de intellektuelles rolle i den offentlige debatten, med særlig hensyn til de muligheter og problemer som viser seg når akademikere, med sine verdier, opptrer på det journalistiske felt som fungerer etter noe andre regler. Til slutt skal jeg gjenoppta en viktig rød tråd i kommentarserien, debatten om populisme vs. elitisme i mediekritikken.

I. Fjernsynskritikk, konkret

La meg peke på fire problemområder: Økende kommersialisering, informasjon overfor kunnskap, kvantitative publikumsmålinger som grunnlag for å avgjøre «hva folk vil ha», og utilstrekkelig tilretteleggelse for å delta i offentlig kommunikasjon via kringkastingsmedier.1

Både Habermas og Bourdieu utpekte massemedienes avhengighet av markedet som et fundamentalt problem.2 Problemet er fundamentalt fordi et medium som fjernsynet ikke kan følge kunstproduksjonens logikk, ved å produsere og distribuere autonome symbolske objekter. Fjernsynets objekter er kulturelle goder og tjenester som produseres og distribueres industrielt, i tilsvarende teknologiske og organisatoriske strukturer. Programmene har karakter av kulturelle varer, og deres resepsjon er en form for kulturkonsum (Garnham 1990). Ikke all programproduksjon har profitt som mål, men den skal i hvert fall oppnå effektivitet. Fjernsyn er med dette en del av kulturindustrien.3 Mediet deltar i en allmenn konkurranse om en begrenset andel av brukernes innkomst, en begrenset andel av reklameinntekter og en begrenset mengde tid på brukernes side (Garnham 1990). Også allmennkringkastingen er om ikke underkastet, så i hvert fall sterkt påvirket av disse betingelsene.

Digitaliseringsprosessen i den form som ble valgt for Norge, har økt fjernsynets kommersialisering. Det som begynte med forventningen om et stort løft til en ny, rikere fjernsynsverden for hele Norge, har så langt medført en rekke kriser. Flere lokal-tv-kanaler har blitt nedlagt, TVNorge har droppet sine nyhetsprogrammer og TV 2 skal slutte å produsere dokumentarprogrammer. I det hele tatt opplever TV 2 den største krisen i kanalens historie så langt, med tunge budsjettkutt i flere omganger. Årsakene er mangfoldige; en av dem er den globale finanskrisen, en annen de store kostnadene ved å satse på å være til stede på flere plattformer, en tredje at økningen av antall kanaler på landsbasis betyr publikumsfragmentering, dvs. at seertallet for de enkelte kanaler minker. Konkurransen om reklamepengene og seernes tid har med andre ord blitt skjerpet dramatisk.

Noe annet som har økt kommersialiseringstendensene er at distributørene er blitt tungveiende kommersielt interesserte aktører. Riktignok hadde allerede to tredjedeler av husstandene i Norge frivillig valgt en sterkere kommersiell modell ved å abonnere på flere kanaler via kabel- eller satellittdistributører, men den siste fasen av omstillingen tvang også resten av seerne inn i dette nye regimet som krever ekstra betaling for å se fjernsyn, ut over lisensen. Tilgang til fjernsyn gjennom abonnement på kanalpakker, av ulik størrelse og med tilsvarende ulik pris, har dessuten økt kanalenes og programmenes varekarakter. I forbindelse med en utredning om muligheten for individuelt kanalvalg, levert av Medietilsynet i oktober 2008, oppstod det en debatt hvor nettopp denne varekarakteren spilte en viktig rolle. Motstandere av kanalpakker (Forbrukerrådet og andre) pekte på at man ikke gikk og kjøpte VG og fikk en bunke andre aviser i tillegg som man ikke var interessert i, mens tilhengerne (typisk distributørene) henviste til «stordriftsfordeler» som ligger i «bundling» av flere produkter. Et annet aspekt i debatten var at pakkene har en overvekt av kommersielle kanaler (Gentikow 2009).

Utviklingen kan gå i to retninger her: Man kan overlate den helt til markedskreftenes såkalt frie spill slik at all tv-produksjon, -distribusjon og -resepsjon kommersialiseres og privatiseres, eller man kan fremme fjernsyn som et offentlig og felles gode ved å gi ekstra støtte til allmennkringkastingen. Det siste krever fortsatt kollektiv betaling via lisens eller skattepenger, noe som kun kan legitimeres ved en betydelig høyere programkvalitet enn det kommersielle aktører kan tilby.

Et annet problemområde er at medier i den nye konkurransesituasjonen øker sitt fokus på aktualitet som kvalitetskriterium. Journalistikk har sin opprinnelse i aktuell informasjon, «jour» betyr «dag», og fokus på det dagsaktuelle kan stadig spores i navn som The Daily Telegraph, Dagens Nyheter og Dagsnytt. Det ser ut til at særlig konkurransen med Internett og den teknologiske mulighet for konstant oppdatering av informasjon forsterker denne orienteringen. Det er ikke noe galt med det i og for seg, men det kan fortrenge en rekke alternative kvalitetskriterier.

De fleste husstander i et land som Norge får i dag rikelig med informasjon, særlig fra Internett, men dette mediet har sin styrke i ikke-hierarkiserte og konstant oppdaterte nyheter som brukerne plukker ut selv, heller enn i kontekstualisert kunnskap om verden valgt ut og redigert av en nyhetsredaksjon. Det er også gjerne korte formater som karakteriserer for eksempel en nettavis. På populære sosiale sider som YouTube kombineres det korte og aktuelle gjerne med fun eller noe som er blitt kalt for instant entertainment. Igjen: Det er ikke noe galt ved kjapp og lett tilgjengelig informasjon i og for seg. Men et viktig alternativt kvalitetskriterium er for eksempel vesentlighet. Denne defineres av journalister i et nyhetsprogram på fjernsyn, mens det er brukerne selv som må finne den i et vell av ikke-hierarkisert informasjon på nettet.

Den økte konkurransesituasjonen mellom mediene kan medføre at det legges enda sterkere vekt på å fange brukernes oppmerksomhet med tekster som har høy attraksjonsverdi. Også brukernes begrensede mengde av tid kan føre til at de velger korte formater i stedet for å fordype seg. Dette kan resultere i en overflod av informasjon og et underskudd av kontekstuell forståelse.

Graham Murdock (1999, [2005] 2007) har pekt på en viktig forskjell mellom informasjon og kunnskap. Det siste krever et bevisst valg av temaer og velredigerte tekster. Valg og redigering følger ikke bare nyhetskriterier, men også vesentlighetskriterier, dvs. en seleksjon etter politisk, sosial og kulturell relevans. Definisjonen av vesentlighet og relevans er en problematisk fortolkningssak, men det er ikke slik at fjernsynsseere avviser at «andre» bestemmer hva som er viktig ved dagens nyheter. Noen gjør, og de bruker Internett i stedet, men ifølge kvalitative publikumsstudier liker mange stadig å «få servert» et redigert og profesjonelt tilrettelagt utvalg av nyheter i form av 25 minutters Dagsrevy eller tilsvarende programmer på andre kanaler.4 Fjernsyn kan styrke seg nettopp som motvekt til Internetts ofte forvirrende, ustrukturerte og lite redigerte datamengde ved å tilby selektert, redigert stoff, etter både vesentlighets- og nyhetskriterier.

Hypertekster, med lenker til utdypende informasjon, som det finnes mange av på nettet, er i og for seg utmerket for å bevege seg fra informasjon til kunnskap. Men i praksis brukes slike lenker ikke i det omfang som de kunne brukes. Dette skyldes dels at lenkene ikke alltid er helt relevante, dels at det koster tid å sette seg inn i lenkenes ekstra stoff. Det er på mange måte lettere å la journalister overta denne oppgaven, ved for eksempel å informere om krisers og konflikters årsaker og gi annen kontekstuell tilleggsinformasjon i et nyhetsprogram på fjernsyn. Men det er langt fra alltid nyhetsjournalister utnytter denne muligheten.

Historisk bevissthet går tapt i jakten på det aktuelle, og uten denne er det vanskelig å forstå hva som skjer. I vår globaliserte verden er det ikke minst påkrevd at stoff fra ikke-vestlige kulturer presenteres med kunnskap om disse og med sensitivitet for «de andres» historiske erfaringer, normer og verdier. Et eksempel på kunnskapsformidling som egner seg spesielt godt for fjernsyn og som faktisk også finner et forholdsvis stort publikum, er dokumentaren. Den er et format som presenterer kontekstualisert kunnskap, derunder historisk bakgrunnsinformasjon. Dette stiller høye krav til journalistutdannelsen og selve den journalistiske praksis, med sterkere fokus på journalister som «kunnskapsarbeidere» enn «informasjonsarbeidere».5

Det tredje kritiske punkt jeg vil nevne her er at massemediene følger kvantitative målinger i form av seertall, klikk i artikler på nettaviser etc. og påstår at de med dette serverer hva «folk vil ha». Dette er populisme i dårlig forstand. Tallene dokumenterer kun hva folk har sett, ikke nødvendigvis hva de liker eller til og med ønsker å få mer av. Gode programmer er heller ikke nødvendigvis dem som får høyest oppslutning.

Som jeg allerede har påpekt i mine kommentarer til Bourdieus fjernsynskritikk, kan orienteringen etter seertall resultere i middelmådighet, mainstreaming, tekster som ikke støter noen. Med dette er det fare for at fjernsynet holder folk fast i konvensjonelle tenkemåter, istedenfor også å utfordre dem med uvante eller til og med eksperimenterende formater og innhold. Det er merkelig at det finnes så få programmer for intellektuelle i et land som Norge som kan dokumentere en så stor andel av høytutdannede i befolkningen. Dette gjelder også allmennkringkasteren NRK, til og med dens (nye) kulturkanaler NRK2 og NRK3.

Kvalitative empiriske studier gir et mye bedre bilde av det som folk liker og ikke liker ved for eksempel fjernsyn og Internett. Her kan de fortelle om sine medieerfaringer med egne ord, ikke kun krysse av pre-formulerte alternativer eller trykke på knapper for å indikere hvilken tv-kanal de i øyeblikket ser på. Det viser seg også at informanter ytrer seg ganske kritisk om mediene i kvalitative intervjuer, ikke minst om fjernsynsprogrammer. Det er for eksempel paradoksalt at særlig kommersielle tv-stasjoner bruker resultater fra kvantitative målinger når de tilrettelegger sine programtilbud, mens de ikke «lytter til» hva stort sett alle seere forteller i kvalitative studier: at de ikke vil ha reklameavbrudd. Istedenfor virkelig å «gi folk det de vil ha», forsøker TV 2 for tiden å få endret norsk reklamelovgivning slik at også spillefilm kan avbrytes (som på TV3 som er underlagt engelsk lov).

Habermas pekte på to vesentlige symptomer på «patologier i den politiske kommunikasjonen»: mangelen på et selvregulert, uavhengig mediesystem (se punkt 1 i min fremstilling) og mangelen på «den rette type feedback mellom den medierte politiske kommunikasjonen og det sivile samfunnet» (Habermas [2006] 2007:59). Det siste har med publikumsdeltakelse eller deltakende kommunikasjon (participatory communication) å gjøre. Også en forsker som Murdock peker på deltakelse som en av fem «kulturelle rettigheter» i moderne samfunn (Murdock [2005] 2007: 252f). Problemet er at mens Internett har vist seg å oppfylle et krav om mer demokrati på dette punktet,6 har kringkastingsmediene så langt ikke tilrettelagt tilstrekkelig for at «folkets røst» kan spille en rolle i offentlig kommunikasjon.

Mest kjent og brukt i Norge er SMS-meldinger for å delta i avstemninger i forbindelse med realityshows og formater som Idol (hvem skal fortsette, hvem skal stemmes ut?), i forbindelse med talkshows (typisk på TV 2 hvor folk kan velge mellom to alternativer i «meningsmålinger») og i form av brukergenererte tv-programmer som Svisj og Mess-TV. Det er ikke så mye i veien med deltakelsen selv. Men for det første må deltakerne betale for det, i form av tellerskritt, og for det andre er det ikke sikkert at deres bidrag faktisk kommer på skjermen (for eksempel i Mess-TV). Det mest alvorlige ankepunkt er imidlertid innholdet av det man har lov å være med på å bestemme, eller hvilken samfunnsrelevans deltakelsen kan ha. I våre intervjuer om deltakelse via SMS7 viste det seg at det faktisk var ganske mange som hadde prøvd denne kommunikasjonsformen, men at ikke få av dem samtidig var kritiske på grunn av at denne aktiviteten bar preg av «tull og tøys». Andre deltok ikke fordi de syntes det ikke var meningsfullt. Selv med den største velvilje er denne type deltakelse ganske langt fra det som Murdock beskriver som en del av det han kaller for cultural citizenship (Murdock 1999).

Det finnes bedre muligheter, også i Norge, men de har hittil ikke blitt brukt mye. Det mest slående eksempel er Frikanalen i det digitale bakkenettet. Den sender bare noen timer midt på dagen og er dominert av religiøse organisasjoner. Her burde det tilrettelegges for mye mer, men ikke som imitasjon av deltakerformater på nettet (à la YouTube) men som motvekt. Det trengs mer seriøse formater, med større sosial og kulturell relevans, rett og slett. Slike formater kommer imidlertid ikke av seg selv. BBC har hatt suksess med kurser i «digital storytelling» hvor erfarne journalister har undervist folk som ville fortelle noe.

Denne kritiske aktuelle og konkrete diagnose rommer, paradoksalt nok, særlig gode muligheter for endringer. Kriser gir anledning til å «besinne seg», og i dette tilfellet er det på sin plass å stille det enkle spørsmål: Hva er godt fjernsyn? Det er påfallende hvor få fjernsynsforskere som så langt har reflektert over dette. En av grunnene kan være at fjernsyn bare var der, og var det medium som folk brukte mest tid på. Den økte kommersialiseringen og konkurransen med særlig Internett har anfektet denne tilsynelatende selvsagte posisjonen, slik at mediet må rettferdiggjøre seg selv. Det er en utfordring, men sjansene er gode når fjernsyn satser på det som det er best til. Godt fjernsyn ser ut til å være det folk i husstander med Internett stadig bruker det til: Nyheter til faste tider, serier til faste ukedager, dokumentarer og direktesendt sport. Med en ytterligere satsing på formidling av kunnskap og forbedring av mulighetene for sosialt og kulturelt meningsfull publikumsdeltakelse, ville det bli enda bedre. Tilsvarende burde medieforskere legge større vekt på medienes politiske økonomi, kvalitative empiriske publikumsstudier og kritiske innspill til journalistisk kunnskapsformidling. Det siste er en viktig del av denne kommentarens hovedpoeng:

II. Akademikeres rolle i den offentlige debatten

Som akademikere har vi opplevd minst én av følgende situasjoner; noen av oss har vært utsatt for alle sammen:

1. En journalist fra en avis ber oss om et intervju, telefonisk, på kontoret, mens vi er opptatt med noe helt annet. Journalisten spør sjelden om det passer oss å bli intervjuet, hun/han vil helst ha svar der og da. Deadline, vet du. Noen ganger går det an å få en halv times tenketid, noen ganger ikke. Intervjuet pleier å ta ti minutter, et ganske kort tidsrom hvor man allikevel kan få sagt mye. Men det man finner på trykk, hvis det trykkes, er normalt meget kort. Enkelte journalister, gjerne nyutdannede, sender artikkelutkastet per e-post før teksten går i trykken. Da kan man sjekke om man blir sitert korrekt. Men denne sjekken er komplisert, fordi det er ikke nok at teksten inneholder setninger man faktisk har sagt. I konteksten kan sitatene virke feil allikevel. Siden en kritikk ville bli for omfangsrik eller kan virke som flisespikkeri, aksepterer vi normalt utkastet. Vi er i hvert fall glade for at journalisten har gitt oss en sjanse til å rette opp direkte feil og misforståelser. Det som vi senere finner på trykk kan vi noen ganger vurdere som bra, oftest som akseptabelt, og noen ganger som sjokkerende skjevt.

2. Vi beslutter heller å skrive alt sammen selv. Skriver en tekst med en deadline vi bestemmer selv, kontakter en avis, får antatt en kronikk. Dette går ofte meget bra. Men det kan skje at teksten blir forkortet, får en overskrift som vi ikke liker eller en illustrasjon som ikke passer til det vi skrev.

3. Vi blir bedt om å delta i et radio- eller tv-intervju. Vi tar buss eller bil til kanalens studio, for eksempel på Minde i Bergen hvor NRK holder til. Vi sitter i et altfor varmt studio, foran mikrofon og/eller kamera, og er usikker om hva som kommer til å skje. Det er ikke likefrem redde vi er, men det er andre som behersker situasjonen, ikke oss. Og å vite at det man sier og det ansikt man viser kommer ut til mange, uopprettelig, er noe skummelt. Det er noe annet enn å holde en forelesning hvor man i hvert fall kan se dem man snakker til. Det viser seg allikevel at det er best å delta på direkten, da får man i hvert fall sagt noe uten å bli hakket i stykker i redigerte opptak.

4. En tv-kanal med studio i Oslo inviterer oss til en paneldebatt eller talkshow. Slike debatter, med opptil ti deltakere og studiopublikum, er et særlig krevende format, i hvert fall for førstegangsdeltakende akademikere. Det gjelder om å komme til orde, holde hodet kaldt i et gjerne noe opphisset debattklima, beherske kroppsspråk og si noe fornuftig i form av ganske korte replikker. Særlig for deltakere som kommer reisende til Oslo-studio fra provinsen, kan en slik seanse resultere i å ha brukt fem timer (inklusive reisetid) for å få frem tre setninger.

5. En kulturredaktør fra en radiostasjon ringer kl. 7.46 om morgenen hvor vi knapt nok har kommet ut av sengen. Vi skal på direkten, via telefon, kl. 8.07. Vi bruker fire minutter for å forklare at dette passer meget dårlig. Redaktøren er dyktig og får oss til å si ja allikevel. Da har vi 17 minutter igjen for å komme oss til PC’en hvor vi skal få sendt noe materiale om saken, å lese det og å tenke. Eneste sjanse er å være den bourdieuske «fast thinker» i denne situasjonen.

6. En journalist kan ha en meget bestemt holdning i en kontroversiell sak. Vi skal brukes for å bekrefte denne holdningen. Dette er en situasjon hvor man må avgjøre om man er parat til å spille en slik rolle i en konflikt. Verre er det når man ikke oppdager ens tiltenkte funksjon under intervjuet, men ser i etterkant at man har blitt tatt til inntekt for en vurdering som man faktisk ikke støtter helt.

7. Når vi blir ringt opp for å delta i et intervju, handler temaet som journalisten er opptatt av langt fra alltid om akkurat vårt fagfelt. Da må vi enten si nei, noe som strider mot det første «medieråd for forskere»8 som lyder: «Møt pressen med en positiv holdning», og noe som også er i konflikt med vår oppfattelse av oss som både spesialist og kunnskapsrik på et bredere område. Vi kan også henvise journalisten til en kollega som vet mer om saken. Den tredje mulighet er å gå ut på tynn is og håpe at vi ikke går rett i synser-fellen. Å synse er for meg faktisk noe av det verste en akademiker kan gjøre i offentligheten. Alle kan synse, men det skal fagkunnskap til (om det er en snekkers, en gartners eller en akademikers) for å bidra til god informasjon av offentlig interesse.

8. Det er forskjell mellom akademiker og intellektuell. Noen journalister er ikke helt klar over at det a) finnes flere ganske ulike fagfelt innenfor medievitenskapen og at b) en medieforsker normalt ikke er den beste til å uttale seg om ting utenfor medieverdenen. Vi har gjerne selv den intellektuelle som ideal, den som kan lage kloke analyser av alt mellom himmel og jord. Men den intellektuelle, eller generalisten, er en truet art eller utdøende rase, tatt i betraktning den sterkt økende kunnskapsmengde og -kompleksitet som en akademiker (og ethvert annet menneske) må takle i dag. Når vi skal uttale oss som intellektuelle, blir vi nettopp gjerne synsere. Derfor er det bedre å holde seg ved sin lest, også når journalister prøver å få oss til å forlate den.

Mye av det som skjer når vi som akademikere begir oss ut i offentligheten, via mediene, er blitt forklart av Bourdieu når han analyserer forholdet mellom journalister og akademikere i lys av feltteorien. Begge driver med produksjon og distribusjon av kunnskap, men de gjør det ut fra reglene og normene i to svært forskjellige sosiale felter.9 En av de viktigste forskjellene ligger i ulike former for anerkjennelse. Mens det akademiske feltet, forenklet sagt, primært forholder seg til fagets egne normer eller praktiserer en form for autonom anerkjennelse, er det journalistiske felt mer avhengig av heteronom anerkjennelse, dvs. suksess i form av publikumsoppslutning. Med økt kommersialisering forsterkes viktigheten av denne heteronome anerkjennelse. De to typer anerkjennelse er forskjellige også på den måten at det journalistiske arbeidet kan føre til suksess ganske kjapt, mens akademisk innsats ofte trenger flere år for å bli kjent og eventuelt verdsatt.

Disse forskjellene er ikke bagatellmessige, men ganske store. De kan resultere i en konkurranse om den rette kunnskapen, eller til og med i kamp, når medlemmene av feltene møtes. Det kan herske sterke fordommer mot hverandre, på begge sider. Akademikere kan lett oppfatte journalisters kunnskapsproduksjon som overflatisk, lettvint og unyansert, mens vi, omvendt, i journalisters øyne kan virke så klønete omstendelige, så fulle av forbehold og finurlige nyanseringer at det vi sier blir nærmest til ingenting.

En av grunnene til vårt ubehag når vi opptrer via medier i offentligheten er simpelthen at vi ikke kan kontrollere spillet som foregår i møtet med journalister og medieverdenens egen logikk. Journalistene står i en maktposisjon når de har oss foran mikrofonen eller redigerer våre sitater. Vi er underlegne, med all vår dype kunnskap, fordi journalister og studioarbeidere styrer teknologien og tiden, fordi de er fortrolige med å kommunisere med et ukjent publikum et sted «der ute», og fordi de helt generelt behersker dette formidlingshåndverket. De har gjort dette hundre ganger før.

Det vi som akademikere opplever på det journalistiske felt, er noe tilspisset sagt en kulturkonflikt hvor ulike normer for kunnskap kolliderer. For noen kan denne kollisjonen virke så ubehagelig at de utvikler avsmak for å formidle noe til en større offentlighet. Med dette utsetter de seg straks for kritikk for å være elitære, sitte i elfenbenstårnet, være uten forbindelse med jorden. Kritikken er berettiget. Men vi bør ikke delta i alle former for offentlig debatt bare fordi vi anser det som vår plikt. Å popularisere akademisk kunnskap bør ikke være ensbetydende med at akademikere opptrer som populister, dvs. med unyanserte analyser, tabloide påstander og vage synsninger.

Men våre problemer er bare én side av saken. En annen er at våre erfaringer som akademikere på det journalistske felt kan være meget positive. På et prinsipielt plan får vi som deltakere i den offentlige, medierte debatten en enestående sjanse til å nå ut til et bredt publikum med kunnskapen vår.10 Faglig sett er det en god øvelse i å fatte seg kort, å klargjøre sine tanker, å skjerpe argumentene og finne poenger. Det kan til og med være bra å bli tvunget til å ta et standpunkt i en sak istedenfor å holde seg til akademisk «objektivitet» (som uansett ikke eksisterer). Det er også mulig at gode spørsmål fra en journalist kan medføre at man kommer på noe man ikke har tenkt på før. Å opptre som akademiker i medieoffentligheten kan betraktes som en oversettelsesprosess, fra komplekse og ofte abstrakte tankeganger til en annen logikk. Denne logikken er ikke nødvendigvis markedets logikk, men en logikk i form av å finne frem til sakens kjerne. Vår største motvilje ligger muligvis i at vi ønsker at vår kunnskap kommer frem til offentligheten på en måte som vi er mer komfortable med.

Jeg mener at dette problemet må kunne la seg løse. Konflikten ligger nemlig ikke mellom journalister vs. akademikere som personer, men som roller. Og konfliktens kjerne er at begge er utsatt for et «system» som på ulik måte styrer våre handlinger og tenkemåter. Når man har blitt klar over dette, åpner det seg muligheter for et kritisk, men konstruktivt samarbeid. Et slikt samarbeid er sannsynligvis den eneste muligheten for en både mer kvalifisert og bred kunnskapsproduksjon og for en mer opplyst offentlig debatt.

Våren 2009 foregikk det en heftig diskusjon i norske aviser og andre medier, med utgangspunkt i at Rune Slagstad kritiserte de akademiske 40-åringer som «en generasjon som vil opp og frem i akademia, men som ikke løfter blikket og kommenterer samfunnet de er en del av».11 Dette ble ikke stående uimotsagt. Det mest interessante ved innvendingene mot denne kritikken var at de tegnet et bilde av akademikeres arbeidsforhold som er meget tankevekkende:

Dagens akademikere skal ikke bare være gode lærere, gode veiledere, forskere og delta i instituttenes administrasjon. De skal også være gode til å skrive mer og mer komplekse søknader om forskningsmidler, utmerke seg som toppforskere som klarer seg i internasjonal konkurranse, helst på engelsk, og oppnå flest mulig poeng i det såkalte tellekantregimet som er med til å finansiere instituttene. Deltakelse i offentlige debatter teller ikke i dette regimet. Særlig yngre forskere (som Hilde Danielsen og Cathrine Holst) har pekt på vanskeligheten av å både engasjere seg som samfunnsdebattanter og oppfylle kravene om internasjonal toppkompetanse. Det er ikke mange (yngre) forskere som har tid og overskudd til akademisk dugnadsarbeid. Noe lignende kan sies om norske akademikeres nesten-fravær som bidragsytere til kunnskapsbaser som Wikipedia. Så lenge slike bidrag ikke er meritterende, er det ganske illusorisk å oppfordre akademikere til å delta mer.12

Dette er ikke en unnskyldning, men en forklaring på at akademikere har dårlige kår i offentligheten. Samtidig kan det være en viktig oppdatering av Bourdieus skille mellom journalisters heteronome og akademikeres autonome anerkjennelse. Det ser ut som om også vi som akademikere mer og mer blir underkastet heteronom vurdering. Med dette blir våre arbeidsforhold faktisk mer lik journalistenes, selv om anerkjennelseskriteriene er vidt forskjellige.

Journalister og akademikere burde for det første lære å anerkjenne hverandre, som kunnskapsformidlere på hvert sitt felt. Deretter kan og burde vi lære av hverandre. Vår akademiske kunnskap kan ha godt av å komme frem på en klarere, mer poengtert og lettere forståelig måte, i populære offentlige fora, både tradisjonelle og nye. Og journalistisk stoff kan ha godt av å bli mer akademisk, i betydning av å gå dypere, forklare kontekst og fokusere på vesentlighet.

III. Om populisme og elitisme, en gang til

Etter denne oppfordringen til at vi som akademikere bør popularisere vår kunnskap og delta i samfunnsdebatten, dvs. stige ned fra elfenbenstårnet (om det heter status og ære eller tellekanter), oppfordrer jeg avslutningsvis til det motsatte. Dette kunne være et nytt bevis for akademisk uklarhet og uforståelighet. Men løsningen er enkel: Samtidig med at vi deltar mer offensivt på det journalistiske feltet, bør vi ikke slutte med å kritisere det.

Problemet er at alt har blitt så «folkelig» at vi muligvis bør være med å styrke den gammeldagse folkeopplysningen – i ny drakt. Vi bør oppfinne populærvitenskap på nytt. Folk liker det, som populariteten av fjernsynskanaler som Discovery, Animal Planet og National Geographic viser. Både tradisjonelle og nye medier byr på muligheter vi ikke har utnyttet ennå. Frikanalen kunne være ett av slike nye fora for populærvitenskap. Hva med en serie om medienes historie, om nyhetsproduksjon eller om medievitenskap, produsert i samarbeid mellom journalister og medieforskere?

Ett av de ømmeste punkter ved «folkeligheten» er brukerdeltakelsen, eller «folkets røst», slik den kommer til orde i ulike debattfora, gjerne i nettaviser. Jeg som har kjempet for alternative offentligheter hele mitt voksne liv,13 hører i hvert fall mange av disse røster med sterk ubehag.14 Men grunnen til ubehaget er først og fremst at denne folkets røst ofte er uttrykk for mangel på bedre kunnskap – som åpenbart både journalister og akademikere har forsømt å formidle.

Referanser

Garnham, Nicholas (1990): Capitalism and communication: Global culture and the economics of information. London: Sage. Se særlig kap. 10: «Public policy and the cultural industries».

Gentikow, Barbara (2007): «Media som fora for offentlig deliberasjon» i Barbara Gentikow og Egil G. Skogseth (red.): Medier og demokrati, s. 268–290. Oslo: Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag.

Gentikow, Barbara (2009): «Kanaler etter fritt valg?». Kronikk. Bergens Tidende, 29.03.

Gripsrud, Jostein (ed.) (1999): Television and common knowledge. London & New York: Routledge.

Gripsrud, Jostein (1999a): «Scholars, journalism, television: Notes on some conditions for mediation and intervention» i Jostein Gripsrud (ed.): Television and common knowledge, s. 34–52. London & New York: Routledge.

Habermas, Jürgen ([2006] 2007): «Politisk kommunikasjon i mediesamfunnet» i Barbara Gentikow og Egil G. Skogseth (red.): Medier og demokrati, s. 47–67. Oslo: Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag.

Murdock, Graham (1999): «Rights and representations: Public discourse and cultural Citizenship» i Jostein Gripsrud (ed.): Television and common knowledge, s. 7–17. London & New York: Routledge.

Murdock, Graham ([2005] 2007) «Å bygge den digitale allmenningen. Offentlig kringkasting i Internettalderen» i Barbara Gentikow og Egil G. Skogseth (red.): Medier og demokrati, s. 247–267. Oslo: Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag.

Universitetet i Bergen, Formidlingsavdelingen: Møt mediene. Medieråd for forskere. Udatert, ca. fra 2008.