Kristiansand: IJ-forlaget 2008

Mediert sport

I nummer 2/2002 av Norsk medietidsskrift var sport og medier spesialtema. I en lang introduksjonsartikkel der presenterte Peter Dahlén og Knut Helland forskningslitteratur om sport i mediene. Artikkelformatet må ha vært snautt for Dahlén, som på IJ-forlaget har utvida gjennomgangen av forskningslitteratur om emnet til ei bok på 628 sider: Sport och medier. En forskningsöversikt.

Det er et stort og grundig arbeid, som bygger opp om en forståelse av det såkalte sport-/mediekomplekset, med sportifisering og symbiose mellom sport og medier som sentrale kategorier. Disse kategoriene er sentrale i utforsking av samspillet mellom sport og medier og utviklinga av dette samspillet. Jeg vil derfor i denne omtalen presentere disse kategoriene først og fremst på bakgrunn av Dahléns bok, men også litt på bakgrunn av egne refleksjoner etter å ha lest boka. Til slutt følger noen formelle kritiske betraktninger. Først vil jeg imidlertid presentere boka.

Etter et innledningskapittel om mediesport som forskningsfelt følger kapitlene «Sport, medier och populärkultur», «Sportjournalistiken i pressen», «Sportens bilder», «Sport på film», «Sporten i litteraturen», «Sport i radio», «Sport på tv», «Sport och digitala medier», «Mediesportens publik», «Mediesport, ras och etnisitet», «Mediesportens hjältar och stjärnor», «Sport, medier och nationalism», «Mediesport och kön», «Sport och reklam», «Medier och livsstilssport», «Sport som videospel», «Sport och musikk» og «Sport som kitsch». Det tematiske spekteret er altså svært bredt. Temaene for kapitlene drøftes i lys av forskningslitteratur. Dahlén konsentrerer seg om å presentere forskningsfunn mer enn å redegjøre for forskningsopplegg for de ulike studiene han gjennomgår. Gjennomgangen er refererende, men skrevet på en slik måte at hvert tema blir allsidig belyst i global sammenheng. Strukturen i de enkelte kapitlene er gjerne at temaene først introduseres; så presenteres studier i ikke-nordiske land – særlig USA og England – og studier i nordiske land. Temaene beskrives både historisk og nåtidig. Et underliggende tema i alle kapitlene er mekanismene i den tiltakende kommersialiseringa av sport-/mediekomplekset.

Dahlén gjør innledningsvis et retorisk poeng ut av at en som er veldig interessert i sport, kan kalles «sportsidiot», mens en som er veldig interessert i kunst, ikke kalles «kunstidiot». Høgkultur koples til intellekt, mens lavkultur koples til følelse, og akademia har ifølge Dahlén vært mer opptatt av høgkultur enn av lavkultur. Derfor kan mediert sport ha vært neglisjert i medieforskninga. Dahlén påpeker at sporten forsømmes også når akademia utforsker populærkultur. Kiosklitteratur og såpeoperaer derimot har vært populærkulturelle forskningsobjekter.

At mediert sport først ble et interessant forskningsobjekt da kommersialiseringa gjorde det nødvendig å regulere senderettigheter og sponsoreksponering,

kan synes paradoksalt på bakgrunn av at sport og medier sia tidlig på 1800-tallet har utvikla seg i et gjensidig kommersielt avhengighetsforhold. Dahlén viser til at ei moderne kommersiell dagspresse og en moderne kommersiell konkurranseidrett vokste fram parallelt. «Penny press», som i høg grad var reklamefinansiert og basert på løssalg, vokste fram på 1830-tallet, og sikta inn mot folkelige interesseområder. Konkurranseidretten begynte også å anta sine moderne former på 1830- og 1840-tallet i USA og England, og dette faller både i tid og sted sammen med industrialisering og utvikling av markedsøkonomi.

Folk leste gjerne om konkurranseidrett, og avisene skrev gjerne om det. Ved å skrive om sport kunne pressa øke salget, og ved at flere leste om sport, kunne sporten utvikle seg – og sjøl bli kommersiell. Sport og medier hadde gjensidig glede av hverandre, og inngikk naturlig en symbiose: Sporten er avhengig av mediene for at interessen blant utøvere, publikum og sponsorer skal bevares og utvikles; mediene er avhengig av sporten for å tiltrekke seg lesere, lyttere og seere. Sporten og mediene hjelper hverandre til økt oppmerksomhet.

En forutsetning for at mediene skal interessere seg for sport, er det som kalles sportifisering. Det kalles på engelsk «sportifying» og på svensk «sportifiering», men jeg vil bruke «sportifisering» på norsk. Jeg forstår det slik at sportifisering betegner en prosess der sport blir mer sportsaktig. Den blir nærmest en virksomhet og et fag, som får sitt eget rom både i samfunnet og i våre liv – og i mediene. Det innebærer at sporten utøves for dens egen skyld. Deltakerne konkurrerer, og underholder både seg sjøl og publikum gjennom konkurransen. For at flere skal konkurrere – for eksempel fotballag fra ulike byer – må de følge samme regler, og for at de enkelte idrettene skal få felles regler, må det etableres organisasjoner som har myndighet til å fastsette reglene. Sentralt i sportifiseringa er ifølge Dahlén at flere idrettsgrener utvikles og spesialiseres, at regelverk standardiseres, at en organisasjonsstruktur for idretten etableres, at idretten kvantifiseres, slik at resultatene kan måles og sammenliknes, og at det registreres rekorder.

Dahlén viser til at idrettssosiologen Eric Dunning mener den moderne konkurranseidretten oppsto i engelske internatskoler som pedagogisk hjelpemiddel «i den karaktärs- och moraluppfostran som den framgångsrika industriborgarklassens manliga skolungdomar hadde att tillgodogöra sig» (s. 62). Men generelt i breiere lag ble sporten underholdende fritidssyssel. Industrialiseringa og fagorganiseringa som fulgte den, regulerte et skille mellom arbeid og fritid. Sportens medieattraksjon som underholdende fritidssyssel fører til profesjonalisering der sporten paradoksalt nok igjen blir arbeid for enkelte utøvere, som også organiserer seg i fagforbund, slik profesjonelle fotballspillere gjør. Denne prosessen vil jeg også anta er sportifisering.

Konkurranse skaper vinnere og tapere som en kan identifisere seg med, og som engasjerer emosjonelt. Dette åpner for melodramatiske og moraliserende fortellermønstre. Dahlén definerer på side 38 mediert sport som populærkultur i den forstand at den viser konflikter med mytisk klangbunn, dramatiserer dem ved ulike fortellerkonvensjoner og handler om helter og deres motstandere. At vi iden

tifiserer oss med idrettsutøvere, henger sammen med at alle skal kunne delta i idrett på like vilkår – en grunnverdi som også inngår i sportifiseringa. Sporten drives for dens egen skyld, konkurransen skal være åpen for alle slik at den beste vinner, og ingen skal favoriseres til et gunstig resultat.

I 1881 ble ukeavisa Norsk Idrætsblad ifølge Dahlén etablert som Norges første spesialblad om sport. I hele perioden fra da og fram til Sportsmanden ble nedlagt i 1965, hadde Norge ei spesialavis om sport. Jeg antar at Sportsmanden ble utkonkurrert dels fordi sportsstoffet økte kraftig i omfang i norske dagsaviser etter andre verdenskrig. I tillegg møtte den konkurranse fra tv fra 1960 av. Økningen av sportsstoff i avisene oppfatter jeg som et resultat av populariteten sportssendingene i radio hadde etter at det privatdrevne Kringkastingsselskapet ble etablert i 1925 og det statsdrevne NRK overtok radiodriften i 1933. Dahlén refererer at den norske cupfinalen første gang ble radiooverført i 1927.

Sannsynligvis gjør direktesendinger i radio og tv referatet mer overflødig i avisene, men avisene har kompensert dette ved å lage forhåndsreportasjer og kommentarer, i tillegg til å presentere egne historier. Forhåndsreportasjer og kommentarer blir det etter hvert mer av også på tv. Tv går også tett inn på utøverne ved intervjuer. I et eget kapittel analyserer Dahlén hvordan etableringa av Internett fra 1995 av har skjerpa mediekonkurransen. På Internett kan idrettsforeninger og utøvere lage sine egne vevsteder og slik bli mindre avhengige av at de eldre mediene gir dem oppmerksomhet.

Med tv-mediet skjøt kommersialiseringa i idretten fart. Ifølge Dahlén ble det i 1964 reist tvil om Fotballforbundet hadde rett til å inngå avtale med NRK om å sende klipp fra seriematcher i Sportsrevyen. Klubbene mente de skulle ha pengene, og var dessuten redde for å miste publikumsinntekter. I 1968 ble en avtale om dette inngått som innebar at NRK kunne sende landskamper som ikke kolliderte med den norske serien; dessuten kunne de i vintersesongen sende kamper fra England. I 1971 hadde spillerne draktreklame under cupfinalen. I 1984 ble halvprofesjonell og i 1993 profesjonell fotball innført i Norge. Med oppløsning av kringkastingsmonopolet i Norge ble senderettighetene selgers marked, med voldsom verdiøkning. TV 2 investerte i 2005 en milliard norske kroner for rettighetene til å sende norsk seriefotball i en treårs- og landskamper og cupkamper i en fireårsperiode.

Som det framgår av oversikta innledningsvis, handler alle kapitlene i boka om sport og medier, dvs. medieinstitusjoner. Det innebærer at temaer som sport og politikk og sport og etikk (derunder doping) ikke behandles i egne kapitler, men bare der de har medierelevans. Sportens politiske aspekter knytter Dahlén særlig til ideologisk ladde mediepresentasjoner av kjønn, rase og nasjonalisme – mindre til politiske systemer som kommunisme og kapitalisme, trass i at skismaet mellom såkalt arbeideridrett og borgerlig idrett virka inn på norsk pressedekning av sport i mellomkrigstida.

Dahlén gjennomgår bredt ulike studier som viser diskriminering av kvinnelige idrettsutøvere i form av marginalisering, trivialisering, seksualisering og infantili

sering. Han viser også utviklinga over tid, og konkluderer med at mediene tross alt må kunne sies å bidra til at «sega, könsbaserade maktstrukturer förändras till det bättre» (s. 485). I kapitlet om mediesport og kjønn savner jeg henvisning til Monika Guttormsens studie «Idrett, medier og kjønnsforskjeller». Hun analyserte omtaler av mannlige og kvinnelige idrettsutøvere i reportasjer fra OL på Lillehammer, og fant blant anna at reportasjene om mannlige utøvere var konsentrert om idrettskonkurransen, mens reportasjene om kvinnelige utøvere la større vekt på utøveren som privatperson. Guttormsens studie er publisert i Norskrift, Tillegg nr. 2/1996, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo.

I gjennomgangen av rasediskriminering bruker Dahlén på en fruktbar måte særlig boksingas historie som eksempel, og krediterer Muhammed Ali blant anna for klok mediestrategi. Ali målbar 1960-tallets protestbevissthet, som også 200-metersløperne Tommie Smith og John Carlos gjorde da de med hver si knytta hanskehand demonstrerte på seierspallen under OL i Mexico i 1968.

Trass i at kapitlene tematisk avgrenses klart fra hverandre, slik Dahlén har strukturert boka, er det ikke til å unngå at noen eksempler brukes i flere sammenhenger (som eksemplet med Tommie Smith og John Carlos), at noen forskere opptrer i ulike kapitler, og at noen undertemaer dukker opp i flere sammenhenger. Jeg har både under lesinga og etterpå savna et register.

Den opplista bakgrunnslitteraturen utgjør til sammen 131 sider fordelt på 19 lister – ei etter innledningskapitlet og ei etter hvert av de 18 kapitlene. Jeg ville ha foretrukket ei samla litteraturliste bakerst i boka. Da har vi alt på ett sted, og behøver ikke lete i 19 lister for å finne den referansen vi trenger. Boka er redigert slik at enkeltkapitlene vil egne seg svært godt som pensumlitteratur, men som oppslagsverk er Sport och medier mindre hensiktsmessig.

Litteraturlistene er også for omfattende. Det er imponerende å ha funnet fram til så mange referanser som Dahlén har gjort, men referanser som ikke kommenteres i teksten, har liten bruksverdi for leseren. For eksempel har litteraturlista til kapitlet om «Sport och reklam» 58 oppføringer. Men bare 14 av disse oppføringene er nevnt i Dahléns tekst. Til gjengjeld er 31 referanser nevnt i teksten, men 18 av disse er ikke nevnt i litteraturlista fordi de gjelder artikler i den ene boka Dahlén bygger kapitlet på (Jackson & Andrews [2005]: Sport, Culture and Advertising. Identities, Commodities and the Politics of Representation, London: Routledge). At Stuart Hall er sitert i teksten (s. 509), men ikke nevnt i litteraturlista til reklamekapitlet, er neppe intendert. De andre kapitlene bygger på flere enn ei bok, men alle litteraturlistene har mange oppføringer som ikke er nevnt i teksten.

Boka er skrevet på svensk. Det tjener IJ-forlaget til ære at det på denne måten bidrar til å fremme skandinavisk språkfellesskap. For å forstå våre nabospråk bedre må vi høre og lese språkene. Og Dahlén skriver klart og lettfattelig. Her er mange detaljer, og de kan stundom fortone seg som oppramsing, men perspektivene i boka er spennende, og Dahlén veksler fint mellom eksempler, forskningsperspektiv, enkeltstudier, land og historie. Flere av kapitlene kan også i sin tematikk virke overraskende med sine perspektiver – for eksempel «Sporten i

litteraturen», «Sport och reklam», «Medier och livsstilssport», «Sport som videospel», «Sport och musikk» og «Sport som kitsch» – og bidrar til å kvalifisere boka som nær på uttømmende. Den er stimulerende, og kan gi andre forskere ideer til egne studier.