New York: Peter Lang 2008

Mediesamfunnet, institusjoner og digitale fortellinger

Vi lever i en tid hvor flere og flere av oss lager våre egne «digitale fortellinger». I 2008 hadde 18 % av norske 16–24-åringer blogget de siste tre månedene (SSB, «IKT i husholdningene», 2. kvartal 2008), mens over 2/3 av amerikanske tenåringer har lastet opp egenprodusert materiale til nettet, som YouTube-videoer, fotografier, blogger, fortellinger, remixer osv. (Pew Internet). Tallene for slik «brukerskapt» kulturproduksjon øker år for år og sprer seg fra de unge til oss voksne, som nå er den gruppen som har sterkest økning på Facebook. I blogger og på Facebook er skillet mellom amatør og profesjonell stort sett meningsløst.

Antologien Digital Storytelling, Mediatized Stories: Self-Representations in New Media fokuserer ikke primært på slik «participatory culture», men på samfunnsvirkningene av en smalere form for fortellinger på nettet: en sjanger satt i sving ved The Center for Digital Storytelling i California på begynnelsen av 90-tallet. Her ble «vanlige folk» invitert til workshops hvor de fikk lære å digitalisere bilder fra famliealbumet og sette dem sammen til en tominutters videosekvens bestående av stillbilder og voiceover, iblant med video mellom stillbildene. Fortellingene i denne sjangeren er i hovedsak personlige. Sjangeren og workshop-metodene har spredd seg til store deler av verden, og vi får bl.a. lese om hvordan prosjekter er gjennomført i Australia, Wales, London og i norske ungdomsskoler.

Antologien har sitt utspring i prosjektet Mediatized Stories, som ledes av Knut Lundby ved Universitetet i Oslo og avsluttes nå i desember 2009. Fra prosjektets websider kan vi lese at «Media studies [...] stress that it is not the digital media themselves, but the processes of mediation they are involved in that matter, played out in contested social and cultural contexts», og dette synet stemmer godt med fokuset i boken. Her er det ikke fortellingene i seg selv man er interessert i, men forholdene mellom digitale medier, institusjoner og samfunnet.

Det er i denne sammenhengen at begrepet «mediatization», eller medialisering på norsk, blir diskutert – med debatter om hvorvidt begrepet medialisering eller det muligens mer allmenne mediering («mediation») er det mest dekkende og relevante for dette feltet. Bidragsyterne til boken kommer stort sett fra medievitenskap og fra læringsforskning, og noe av diskusjonen bunner i den forskjellige bruken av mediering i disse to fagområdene. Lundby siterer i innledningen Stig Hjarvard, en av medialiseringens hovedteoretikere: medialisering er «the process through which society increasingly is becoming dependent on the logic of the media» (s. 11). Men medialisering er tydeligvis et begrep som er mer anerkjent hos skandinaver og tyskere enn i angloamerikansk kontekst. Så er Nick Couldrys bidrag til boken også i hovedsak et argument mot bruken av medialisering og for mediering, som Couldry oppfatter som et mindre begrensende begrep. Når Coul

dry nevner et tredje nesten likelydende alternativ til «medialization»/«mediation»-motsetningen, nemlig «mediazation» (s. 42), begynner jeg å lure på hvor nyttig slikt definisjonshuggeri og neologismerytteri egentlig er. Lundby har nylig redigert en ny bok som fokuserer spesifikt på disse begrepene (Mediatization: Concept, Changes, Consequences. New York: Peter Lang 2009), men for meg som kommer utenfra debatten synes det som at dette tar fokuset bort fra digitale fortellinger. Diskusjonen av hvordan medialisering/mediering fungerer i forhold til digitale fortellinger spesifikt, virker noe påklistret og overfladisk.

Nå er bokens mål slett ikke å analysere digitale fortellinger som form, men å se på hvordan man kan forstå dem som samfunnsfenomen: deres mulig demokratiserende potensial, hvordan de fungerer i læring, og hvordan denne sjangeren fungerer i forhold til etablerte medie- og kulturinstitusjoner.

Spenningen mellom de «vanlige menneskene» som lager de digitale fortellingene og institusjonene kommer godt til syne i mange av kapitlene i boken. Digitale fortellinger etter Californiamodellen er institusjonaliserte fortellinger, alltid satt i gang av eksperter eller «facililitators» som ønsker å opplære og oppdra «vanlige mennesker». Svært ofte fungerer dette utmerket, og de «vanlige menneskene» setter pris på både de tekniske ferdighetene de lærer og på sjansen til å fortelle om sine liv. Men det er også klart at fortellingene de skaper ikke gis samme status som profesjonelle produksjoner eller kunstverk.

Jeg synes den aller beste karakteristikken av denne spenningen sees i Nancy Thumins kapittel som forteller om London Voices, et prosjekt fra Museum of London som bl.a. ga arbeidsløse 16–19-åringer opplæring i fotografi og skriving som så skulle resultere i en webutstilling hvor ungdommene uttrykte hvordan de opplevde å bo i London. Ungdommene ble svært engasjerte, og i intervjuene med Thumin sa noen til og med at opplæringen hadde gitt dem et mål i livet: de ønsket å studere fotografi og bli profesjonelle fotografer. Men så ble de skuffet: da de kom på åpningen på museet, oppdaget de at fotografiene de hadde jobbet så intenst med ikke var utstilt som profesjonelle kunstverk, men kun ble vist i rotasjon på en liten skjerm i gangen på museet: «In the corridor like no one even cared about us. They didn’t even put us in properly, just in the corridor» (s. 98).

Resultatet av dette er at institusjonene velmenende prøver å gi makt og stemme til «vanlige mennesker», men samtidig gjør det veldig klart at det de «vanlige menneskene» produserer er av underordnet kvalitet og ikke verdt like mye som en profesjonell produksjon. Det blir en merkelig blanding av å prøve å myndiggjøre («empower») ungdommene og å gi dem stemmer og makt, men samtidig gir man dem klar beskjed om at de vær så god skal godta sin plass i samfunnshierarkiet: de får ikke innrammede bilder på museumsveggen. Dette temaet analyseres best i John Hartleys kapittel. «Self-made media ought not to need input from the expertise of someone external to the self whose story is being narrated» (s. 203), skriver mannen som har spredd Californiamodellens workshops i Australia. Han fortsetter: Nettopp det at sjangeren fremmer det personlige som tilstrekkelig for «vanlige mennesker», er kanskje med på å forsterke barrierene mellom popu

lærkultur og ekspertkultur (s. 208), noe som nok ikke var meningen med Californiamodellen i utgangspunktet.

Det er en rekke andre eksempler på spenningen mellom amatør og institusjon i antologien. Ola Erstad og Kenneth Silseth har intervjuet norske åttendeklassinger som er blitt gitt i oppgave å lage en digital fortelling etter Californiamodellen: altså lage en rekke stillbilder med voiceover. Læreren i klassen mener at elevene som løste oppgaven best var blant de som vanligvis gjorde det dårligst på skolen: tre gutter som laget sin digitale fortelling om World of Warcraft. Ville fortellingen ha vært annerledes om guttene hadde laget den utenfor skolen, spør forskerne. Først svarer guttene at de nok ikke ville ha laget den uten at det var en skoleoppgave. Men så utfyller de: «Wouldn’t have been that serious. Don’t believe we would have made it about youth. I believe we would have had many pictures and music maybe […] made more out of it, if we had made it in our spare time» (s. 225). Det er gjerne ikke overraskende at guttene ville satset på en mindre formell sjanger om de gjorde det utenfor skoleverket med dets krav og forventninger, men det som er enda mer interessant er at de mener de ville gjort mer ut av det om de gjorde det på egen hånd. Er da strategier som søker å gi ungdom en stemme virkelig demokratiserende? Kanskje de kunne nådd lenger ved å lage den helt selv, legge den ut på YouTube og kanskje fått mye mer anerkjennelse enn læreren og klassekameratene kunne gi dem? På den andre siden – og det er jo dette som er poenget med Californiamodellen og workshopsene og forsøkene på «empowerment» – så ville kanskje verken London-ungdommen tatt bilder eller World of Warcraft-guttene ha laget sin fortelling om sin hobby uten at ekspertene – museumskuratorene og læreren – hadde tvunget dem til det.

Men statistikken viser jo at ungdom i raskt økende grad faktisk lager sine egne digitale fortellinger. Blant selvrepresentasjonene som lages av «vanlige mennesker» uten workshops på «det frie nettet», som på YouTube og i blogger og på Facebook, er det selvfølgelig mye som er kvalitativt dårlig. Kanskje 90 % av det som lages er dårlig og aldri når et publikum. Men det er også noe som er svært bra, og det er noe som sprer seg og blir svært populært – eller som når et lite, men takknemlig publikum hvor spørsmålet om hvorvidt selvrepresentajonen er «amatørskapt» eller «profesjonelt» er aldeles likegyldig.

Det er helt opplagt at YouTube og bloggosfæren også har maktlinjer og hindringer for totalt demokrati. Men de unngår i det minste å befeste gamle skillelinjer mellom profesjonelle og amatører, eksperter og «vanlige folk», som institusjoner vanskelig kan unngå å viderebringe, uansett hvor velmenende de er. Det er et par kapitler i boken som diskuterer digitale fortellinger som ikke følger Californiamodellen. David Brake har intervjuet ti ungdommer om MySpace-profilene deres, og Larry Friedlander skriver om fortelling i elektronisk litteratur (altså skjønnlitteratur som er skapt for nettet) og særlig i dataspill. Disse kapitlene er interessante i seg selv, men gir liten innsikt i maktforskyvningene som denne typen fortellinger kan bringe med seg.

Dette er ikke en bok du skal lese om du er interessert i hvordan digitale fortellinger er som sjanger, verken digitale fortellinger etter Californiamodellen eller andre typer digitale fortellinger, som dem vi finner i sosiale medier, dataspill, interaktive filmer og elektronisk litteratur. Men dersom du er interessert i forskning på hvordan «vanlige mennesker» opplever det å delta i institusjonaliserte prosjekter for å lage fortellinger, eller i hvordan begreper som «mediatization» og «mediation» kan hjelpe oss å forstå spenningene mellom medie- og kulturinstitusjoner og et samfunn i endring, så bør du lese denne boken.