Abstract:

This is a study of how members of the Norwegian Parliament perceive their relationship with the media. The main research question is whether or not there are significant gender differences in how male and female members of parliament relate to and perceive their contact with the Norwegian media. Based on a quantitative survey among members of the Norwegian Storting during the spring of 2007, we find that male parliamentarians have a more frequent, although less formal, relationship with the media and political journalists than their female counterparts do. The results suggest that male members of parliament are more likely to accept the media logic than are female representatives. The women who answered our survey seem more critical of the requirements put on politicians who want media exposure.

Keywords:members of parliament,media relations,gender,political communication

Denne artikkelen studerer hvordan stortingsrepresentantene oppfatter sitt forhold til media. Den overordnede problemstillingen er hvorvidt det eksisterer vesentlige forskjeller mellom hvordan mannlige og kvinnelige politikere forholder seg til og oppfatter sin kontakt med mediene. Basert på en kvantitativ spørreundersøkelse gjennomført blant medlemmer av det norske Storting våren 2007, finner vi at mannlige stortingsrepresentanter har hyppigere kontakt med journalister enn hva gjelder deres kvinnelige kolleger, og at menn i noe større grad har en mer uformell kontakt med mediene enn det Stortingets kvinner har. Funnene i denne studien antyder også at de mannlige stortingsmedlemmene i større grad har tilpasset seg medienes logikk. Kvinnene synes mer kritisk til kravene som ofte stilles for å få oppmerksomhet i mediene.1

På forbløffende kort tid har vi vent oss til at mediene, særlig fjernsynet, har blitt landets viktigste politiske arena. Før kunne en uten forbehold hevde at Stortingets talerstol var den viktigste i landet. Det er i dag en sannhet med modifikasjoner. Politikeren som prioriterer Stortingets talerstol, taler ofte for tom sal. Politikeren som velger TV-studioet som arena, kan nå ut til mange hundre tusen.(Anders Todal Jenssen, 2007:9)

Det er ingen tvil om at mediene spiller en stadig viktigere rolle for politikeres kontakt med velgere. For dagens parlamentarikere er det helt avgjørende å være synlig i mediene. I Storbritannia opplever flere parlamentarikere at velgerne deres kun

tror de arbeider for valgkretsens interesser dersom de er aktive og synlige i mediene (Ross og Sreberny 2000:86). Samtidig har medieforskere og statsvitere i en årrekke dokumentert at journalistenes kilder ofte er middelaldrende menn med makt (Olsen 1980; Allern 2001a). Kvinner er typisk underrepresentert som kilde, både generelt, men og i forhold til den politiske dekningen spesielt (Eide 1991, 2000, 2001; Høidahl 2004). Tilnærmet full likestilling har imidlertid vært et uttalt mål i politiske organisasjoner over lang tid, og mediedekningen av politikk må derfor sies å være mer kjønnsnøytral enn mediedekningen av andre områder i samfunnet, i alle fall i norsk sammenheng. Ifølge Høidahl (2006) ligger bruken av kvinnelige politikere som kilder i NRK Dagsrevyen og TV 2-nyhetene de siste årene på gjennomsnittlig 33 prosent. På andre områder er det typiske mønsteret at 80 prosent av kildene er menn og kun 20 prosent kvinner. Dette mønsteret har holdt seg relativt stabilt de siste 20–25 årene.

Når journalister skal forklare hvorfor kvinner er underrepresentert som kilder, viser de ofte til at kvinner i større grad vegrer seg for å eksponere seg i mediene (Eide 1991, 2001). Dette kan henge sammen med måten kvinnene blir behandlet på i de samme mediene. Flere studier har antydet at kvinner i større grad blir konfrontert med spørsmål og kommentarer som ikke handler om saken, men som går på mer personlige forhold (Ross og Sreberny 2000:87; Eide 2001:339). Men det kan også være utslag av perfeksjonisme, beskjedenhet eller generell frykt blant de kvinnelige kildene for å bli eksponert. Det er imidlertid grunn til å tro at frykt for å bli eksponert vil avta med erfaring. For med økt erfaring bedres også kunnskapen om hvilke nyhetskriterier som gjelder, hvilke journalister man samarbeider godt med og hvilke knapper man bør trykke på for å få et godt medieoppslag.

Formålet med denne artikkelen er å studere hvordan stortingsrepresentantene oppfatter sitt forhold til media. Er det vesentlige forskjeller mellom mannlige og kvinnelige politikere? Denne overordnede problemstillingen følges opp av to underspørsmål. For det første, hvor ofte og hvordan har stortingsmedlemmer personlig kontakt med norske journalister? Har de mannlige stortingsrepresentantene mer hyppig og uformell kontakt med mediene enn hva gjelder deres kvinnelige kolleger? For det andre, i hvor stor grad har stortingsmedlemmene tilpasset seg medienes logikk? Er de mannlige stortingsrepresentantene mer medievennlige enn deres kvinnelige kolleger? Er kvinnene gjennomgående mer kritisk til mediedekningen og kriteriene som må oppfylles for å bli eksponert? Dette skal undersøkes ved å analysere data fra en spørreundersøkelse som ble gjennomført blant medlemmer av det norske Storting våren 2007. Men før jeg vender tilbake til datamaterialet og de empiriske analysene, starter denne artikkelen med å gi en oversikt over hva som kan påvirke forholdet mellom media og deres politiske kilder generelt, og mannlige og kvinnelige kilder spesielt.

Politikkens medieavhengighet

Flere har beskrevet hvordan maktforholdene mellom politikk og medier har forandret seg i Norge de siste tiårene (Bjørklund 1991; Østbye 1997; Jenssen og Aalberg 2007; Waldahl 2007). Kort fortalt har vi gått fra en situasjon hvor redaktører og journalister i stor grad fungerte som politiske budbringere for sine respektive partier til en fase hvor mediene tar over som «regissør». Partiene har i dag liten innflytelse over hvilke saker mediene vil fokusere på, hvilke partier som får slippe til i mediene – og ei heller kontroll over hvilke kandidater som skal få lov til å representere partiet i fjernsynsdebatter eller nyhetsinnslag. Aller helst vil redaksjonene ha partilederen i tale, så lenge han eller hun har et godt medietekke. Mediene innehar altså en viktig regimakt, og de politiske kildene svarer med å tilpasse seg medienes logikk for å få lov til å bli synlige i offentligheten.

Det er liten tvil om at det er utbredt frustrasjon over medieavhengigheten rundt omkring i det politiske miljø, både i den politiske eliten og blant de menige partimedlemmene (Heidar og Saglie 2002). Etter stortingsvalget i 2001 ga flere av partiene uttrykk for at de hadde blitt dårlig behandlet av mediene (Valen og Narud 2004:77). I kvalitative intervjuer med partiledere etter valgkampen i 2001 kom det frem at flere var spesielt kritiske til fjernsynsredaksjonene, som kun var ute etter å kjøre sitt eget løp. Én mente at det var som om redaksjonene stilte til valg selv, en annen etterlyste uavhengige institusjoner som kunne sette et kritisk søkelys på medienes aktivitet (Karlsen og Narud 2004:132–133).

Narud og Valen (2007:354) bekrefter at medienes makt er ett av de forhold politiske ledere frykter mest. I boken Demokrati og ansvar viser de hvilket syn stortingsrepresentantene har på fremtidige utfordringer. I 2005 oppga 76 prosent at de var bekymret for voksende makt til journalistene. De eneste utfordringene som ble ansett som mer bekymringsfullt var tiltagende populisme, synkende valgdeltakelse og politisk likegyldighet. Når Narud og Valen sammenligner disse svarene med resultatene fra en tilsvarende undersøkelse gjennomført i 1996, er det imidlertid kun bekymringen for mediemakten som har økt. Det er altså stadig flere som er bekymret for journalistenes voksende makt, mens færre bekymrer seg for lav valgdeltakelse, populisme, politikerforakt og politisk likegyldighet.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, synes det som om de aller fleste politiske aktører og institusjoner raskt har tilpasset seg den moderne medielogikken. Tilsynelatende uten motstand har de akseptert medienes nye rolle som regissør. En av årsakene til dette kan føres tilbake til samfunnsmessige og politiske endringer. Med færre partimedlemmer, mindre direkte velgerkontakt og mindre trofaste velgere blir alternative informasjonskanaler stadig viktigere. Det er derfor grunn til å tro at partiene i stor grad tilpasser seg den nye situasjonen i frykt for medias opinionsmakt (Valen og Narud 2004; Jenssen og Aalberg 2007). De som er synlige i media blir tatt mer hensyn til enn de som ikke er det, for synlighet i mediene viser hvem det er verdt å lytte til. De som er synlige kan være med å påvirke dagsordenen eller publikums oppfatning av ansvarsforhold, årsaksforhold eller mulige løs

ninger. Om man klager på eller boikotter media, kan man risikere å heve terskelen for å nå frem med budskapet sitt ytterligere. En av partitoppene i Karlsen og Narud sin studie uttrykte det slik: «Jeg liker dårlig når vi politikere blir sutrete i forhold til media. Vi er avhengig av oppmerksomhet»: en annen sa at «man må akseptere at de er som de er og spille med dem» (Karlsen og Narud 2004:133–134). Det kan dermed se ut som om politikere er noe delt i synet på hvordan man skal forholde seg til mediene. Mens en gruppe spiller med og tåler det meste i synlighetens navn, er andre mer kritiske og ønsker seg uavhengige institusjoner som kan ansvarliggjøre mediene.

Forholdet mellom media og kvinnelige politikere

I mars 2005 meldte Dagsavisen at tre av fire arbeiderpartirepresentanter i Dagsrevyen og TV 2-nyhetene var menn (Storvik 2005). Det ble understreket at det var rart at partiet ikke hadde et mer bevisst forhold til å fronte sine kvinnelige politikere i de viktige TV-nyhetene, spesielt når man tar partiets bredde og syn på kvinnerepresentasjon i betraktning. I avisartikkelen lover Arbeiderpartiets kvinnepolitiske sekretær at AP-kvinnene skal bli mer synlige, men ber samtidig media om å ta et ansvar. Er det kvinnene som vegrer seg, eller er det mediene som behandler kvinner annerledes enn menn?

Både norsk og internasjonal forskning har vist at kvinner er underrepresentert som nyhetskilder (Gallagher 2006; Eide 2001; Allern 2001a). I Norge er politikk riktignok ett av de «tunge» stoffområdene der kvinnelige kilder er mest brukt. Når om lag 33 prosent av de politiske kildene er kvinner, er det betraktelig høyere enn det generelle nivået som har ligget på ca. 20 prosent de siste 25 årene (Høidahl 2006). Internasjonal forskning har videre vist at kvinnelige politikere blir behandlet på en annen måte enn deres mannlige kolleger av nyhetsmediene (Kahn 1992, 1993, 1994a, 1994b, 1996; Gidengil og Everitt 2000, 2003; Larson 2001). Ikke bare får de mindre dekning, men dekningen har ofte vist seg å være mer kritisk og negativ. Videre er det et gjennomgående trekk at kvinner først og fremst blir koblet opp imot «mykere» saker som velferd, miljø, barne- og familiepolitikk. Gidengil og Everitt, som har studert fjernsynsdekningen av kvinnelige topp-politikere i Canada, mener at de kvinnelige kandidatene lider under en «kjønnsstereotyp formidlingsform» (2003). Dette gjør at kvinner blir omtalt, vurdert og vinklet på andre og mer negative måter enn menn.

Også i Europa er det funnet klare tendenser til at mannlige og kvinnelige kandidater blir behandlet ulikt. I Tyskland fant Semetko og Boomgaarden (2007) at det var betydelige kjønnsforskjeller i måten nyhetsmediene vinklet stoffet om Angela Merkel og hennes mannlige motstander Gerhard Schröder. Selv om de to kandidatene var omtrent like synlige i mediedekningen, ble Schröder beskrevet mer positivt enn hva Merkel ble. Den mannlige kanslerkandidaten ble i betydelig større grad omtalt som en vinnende ledertype som er både sympatisk, energisk og

empatisk, og som er «som alle oss andre». Kjønn var aldri et poeng i nyhetsoppslag som kun omhandlet Gerhard Schröder, mens mange av oppslagene om Angela Merkel hadde en klar kjønnsrelatert tolkningsramme.

Flere har påpekt at det er mer selvfølgelig å legge vekt på utseende og privatliv (gjerne i form av omsorgsforpliktelser eller mangel på slike) når kvinner blir presentert i mediene (Ross og Sreberny 2000; Eide 2001). Men det vi kan omtale som kjendispolitikken har også ført til et økt fokus på de mannlige topp-politikernes privatliv. Van Zoonen mener likevel at personifisering og oppmerksomhet rettet mot utseende og privatliv er mer problematisk for kvinnelige enn mannlige politikere.

For menn bidrar fokuset på personlige forhold til at de i større grad fremstår som hele mennesker. Den sterke polariseringen som eksisterer mellom feminitet og politikk er imidlertid et problem når personlige forhold fremheves ved kvinnelige politikere. Svært ofte bidrar slike tolkningsrammer til å understreke kvinnenes utradisjonelle valg og private offer (van Zoonen 2006:299). Det virker videre som om det er en tendens til at kvinners familieliv i større grad blir gjort til et problem enn hva tilfellet er blant mannlige politikere. En typisk fremstilling er at kvinnenes familier lider under deres politiske ambisjoner, mens menns familier (som ser like lite av sitt familiemedlem) aktivt støtter opp om mannens politiske karriere (van Zoonen 2005:91).

I intervjuer med kvinnelige medlemmer av det britiske parlamentet finner Sreberny-Mohammadi og Ross (1996) andre faktorer som også oppleves som en ekstra belastning for de kvinnelige parlamentsmedlemmene. Mange viser til at det eksisterer et uformelt nettverk bestående av eldre mannlige parlamentarikere og journalister.

[…] the media is largely driven by a small coterie of London-based media folks who meet an equally small group of predominantly male politicians at various functions. The exclusion of women’s political voice is thus a function of privileged connections […] There is a group of a few hundred men and lots of them went to Oxford and Cambridge together […] it’s a sort of brotherhood, very informal, with a few outsiders mixed in, but who take on this ethos, and they think that people like them are rather good. And they don’t know they’re doing it, it’s such a strong bias. (Hentet fra Sreberny-Mohammadi og Ross 1996:106–107).

Terskelen for kontakt med journalister oppleves altså som høy blant kvinnene i denne studien. De kvinnelige parlamentarikerne var også gjennomgående svært kritiske til medienes dekning av britisk politikk. Samtidig innså de at deres mannlige kolleger sannsynligvis var minst like kritiske til det økte fokuset på skandaler, personlige forhold og underholdning. Det er også lite som tyder på at det er forskjell på hvordan mannlige og kvinnelige politikere vil fremstille seg selv i media dersom de selv fikk velge. I en studie av politisk reklame i Finland og USA finner Carlson at det ikke er signifikante forskjeller i måten de mannlige og kvinnelige

kandidatene omtaler seg selv på, verken når det gjelder hvilke saker de fokuserer på eller hvilke personlige egenskaper som vektlegges (Carlson 2001).

I Norge er det ikke gjort mye forskning på hvorvidt kvinnelige politikere behandles eller fremstår annerledes enn mannlige politikere i media.2 Ett av unntakene er Anne Krogstads studie Image i politikken. Krogstad finner i likhet med Gidengil og Everitt (2000, 2003) at politikere som deltar i fjernsynsdebatter bør forankre seg i et tradisjonelt mannlig maktspråk hvis de skal unngå å bli overhørt. Videre kom det tydelig frem at de kvinnelige politikerne måtte forholde seg til betydelig flere forstyrrelser enn mannlige kolleger. Krogstad fant med andre ord en klar kjønnsforskjell når det gjaldt intervjubetingelsene som ble gitt til menn og kvinner (1999:200). En tilsvarende skandinavisk studie har også vist at mannlige politikere generelt fikk mer taletid i fjernsynsdebattene enn de kvinnelige debattantene, men med unntak av godt etablerte kvinnelige politikere i Norge (Krogstad og Gomard 2003). Årsaken til dette er at de kvinnelige norske topp-politikerne var svært flinke til å tilpasse seg de mest effektive og gunstige kommunikasjonsstilene i bestemte situasjoner. Sammenlignet med sine skandinaviske kolleger virket de norske kvinnene for eksempel mye mer kamplystne enn samarbeidsorienterte. Slik skaffet de seg verdifull taletid og viktige innlegg i debattene (Krogstad 1999:187).

Kvinnenes tilpasning til et mannlig maktspråk innebærer imidlertid visse fallgruver. Krogstad advarer blant annet mot at aggressive og angrepsorienterte kvinner lett kan bli for mye (1999:256). Det er heller ikke sikkert at en tilpasning til det mannlige maktspråket er tilstrekkelig for at kvinnelige kandidater skal virke troverdige og overbevisende. I et eksperiment gjennomført før stortingsvalget i 2001 viste det seg at en mannlig og en kvinnelig politiker som holdt nøyaktig den samme talen ble vurdert svært forskjellig (Aalberg og Jenssen 2007). Førstegangsvelgerne som deltok i eksperimentet lot seg i mye større grad begeistre dersom talen ble fremført av en mannlig politiker enn om den samme talen ble fremført av en kvinne. Den mannlige politikeren ble oppfattet som mer tillitvekkende, kunnskapsrik, inspirerende og overbevisende enn den kvinnelige politikeren. Sympatien for partiet som sådan ble også høyere når talen hadde blitt fremført av en mann.

På bakgrunn av tidligere forskning er det altså grunn til å anta at det vil være signifikante forskjeller på mannlige og kvinnelige stortingsrepresentanters forhold til media. For det første er det grunn til å tro at de mannlige medlemmene av Stortinget har en hyppigere og tettere kontakt med journalister enn hva gjelder deres kvinnelige kolleger. Dette kan skyldes at de kvinnelige representantene i mindre grad benytter de anledningene som byr seg. Men det kan også skyldes at menn i større grad har tilgang til et slikt uformelt nettverk som de britiske parlamentarikerkvinnene beskrev. For det andre er det grunn til å tro at de kvinnelige stortingsrepresentantene har et mer anstrengt forhold til media, og at de vil være mer kritiske til medienes politiske makt, politikkens medietilpasning og den politiske mediedekningen enn hva de mannlige stortingsrepresentantene vil være.

Hvis det er slik at kvinnene blir dårligere behandlet, har de kanskje grunn til å være mer kritisk, mens menn i større grad godtar spillereglene og får et avslappet forhold til media.

Data

Denne studien bygger på en spørreundersøkelse som har blitt gjennomført blant norske stortingsrepresentanter. Undersøkelsen ble gjennomført som en webundersøkelse hvor alle medlemmer av det norske Storting ble kontaktet per e-post 13. februar 2007 med en invitasjon til å delta i undersøkelsen. Her ble de bedt om å følge en link til en internettside og fylle ut et webbasert spørreskjema. Hver deltaker fikk en unik personlig kode som skulle sikre at hver deltaker kun svarte én gang på undersøkelsen. Samtidig gjorde denne fremgangsmåten oss i stand til å følge med på hvilke personer som hadde svart, og hvilke vi burde sende en ny påminnelse til. To påminnelser ble sendt ut, en i februar og en i april. Datainnsamlingen ble avsluttet 30. april 2007.

Undersøkelsen ble gjennomført i forståelse med Stortingets presidentskap, og av de 169 stortingsmedlemmene valgte 87 å svare på spørreskjemaet. Dette innebærer en svarprosent på 51,5 prosent. Det kan betraktes som tilfredsstillende tatt i betraktning våre respondenters svært travle arbeidsdager, men også sammenlignet med tilsvarende spørreundersøkelser blant befolkningen for øvrig.

Det er ikke store og systematiske skjevheter i respondentenes bakgrunn sammenlignet med populasjonen. Alle partier er representert, og prosentfordelingen blant respondentene gjenspeiler i all hovedsak partiets størrelse i Stortinget. Blant respondentene fordeler partitilknytningen seg slik: Sosialistisk Venstreparti 10 prosent, Arbeiderpartiet 32 prosent, Senterpartiet 6,9 prosent, Kristelig Folkeparti 4,5 prosent, Venstre 4,6 prosent, Høyre 14,9 prosent og Fremskrittspartiet 26,4 prosent. Dette betyr at Frp og SV er svakt overrepresentert, mens KrF til en viss grad er underrepresentert, sammenlignet med den faktiske fordelingen på Stortinget i 2007.

Respondentenes fordeling etter geografisk tilhørighet avviker ikke i særlig grad fra populasjonen for øvrig. Når det gjelder kjønn, er det blant respondentene 65 prosent menn og 35 prosent kvinner. På Stortinget er prosentfordelingen 62 prosent menn mot 38 prosent kvinner. 46 prosent av respondentene er under 40 år, 54 prosent er 41 år eller eldre. På Stortinget var kun 34 prosent under 40 år, mens 66 prosent var 41 år eller eldre. Eldre stortingspolitikere er altså noe underrepresentert blant undersøkelsens respondenter. Gjennomsnittsalderen blant respondentene er 41 år, mens gjennomsnittsalderen for populasjonen var 45 år. Dette er relativt vanlig ved bruk av webbaserte spørreundersøkelser fordi bruk av «ny teknologi» som internett og e-post er mindre utbredt blant eldre mennesker. Det er likevel grunn til å understreke at flere av de aller eldste stortingsrepresen

tantene har deltatt i denne undersøkelsen. For ytterligere dokumentasjon om bakgrunn og gjennomføring av denne studien, se Aalberg og Jamtøy (2008).3

Stortingsrepresentantenes personlig kontakt med og initiativ overfor journalister

Medieforskerne har dokumentert at kvinner er underrepresentert som kilder i media. Journalistene og kommunikasjonsrådgiverne mener ofte at kvinner må bli flinkere til å ta initiativ overfor media, og til å gripe sjansen når den byr seg. Har de mannlige medlemmene av Stortinget hyppigere kontakt? Og er det en forskjell mellom kvinner og menn når det gjelder hvem som tar initiativet til denne kontakten? Basert på svarene stortingsrepresentantene ga i denne undersøkelsen, må svaret på det første spørsmålet bli et klart ja. Svaret på det andre er mer uklart.

I tabell 1 fremgår det at de mannlige medlemmene har personlig kontakt med journalister mye oftere enn hva de kvinnelige stortingsmedlemmene har. Mens halvparten av de mannlige representantene sier at de har personlig kontakt med media nesten hver dag, er det kun 33 prosent av de kvinnelige representantene som oppgir at de har en slik daglig personlig kontakt. Blant gruppen av kvinnelige parlamentarikere er det faktisk flest (40 prosent) som kun har kontakt noen ganger i måneden eller sjeldnere. Blant mennene er denne gruppen i klart mindretall. Kun 19 prosent av de mannlige representantene har personlig kontakt noen ganger i måneden eller sjeldnere. Bakgrunnstallene gir ingen grunn til å anta at det først og fremst er de etablerte og eldre mannlige politikerne som har hyppigst kontakt.4 Kjønnsforskjellene bunner heller ikke i partipolitiske forskjeller. Det samme mønsteret er like tydelig både blant representanter fra de rød-grønne regjeringspartiene (SV, SP og AP) som blant de borgerlige opposisjonspartiene (KrF, V, H og Frp).

Det er ikke like systematiske og store kjønnsforskjeller når det gjelder hvem som vanligvis tar initiativet til personlig kontakt. For de fleste representantene fordeler det seg jevnt mellom at de selv tar kontakt og at journalistene tar kontakt. Det er imidlertid flere kvinner enn menn som opplyser at det stort sett er de som blir kontaktet av journalistene. 37 prosent av de kvinnelige parlamentarikerne i vår undersøkelse sier at det stort sett er journalistene som tar initiativ til personlig kontakt; kun 26 prosent at de mannlige sier det samme. Selv om denne kjønnsforskjellen lett kan tolkes dit hen at det er en større andel kvinner enn menn som ikke tar initiativ til personlig kontakt, kan vi ikke utelukke en alternativ forklaring. Kanskje skyldes dette at journalistene i større grad jakter på kvinnelige kilder, og at flere kvinnelige representanter dermed ikke rekker å ta initiativ selv.

Tabell 1. Hvor ofte har representantene personlig kontaktmed en politisk journalist, og hvem tar vanligvis initiativ tildenne kontakten? Prosent

Studien til Sreberny-Mohammadi og Ross (1996) antydet at det var flere av de mannlige parlamentarikerne som tok del i uformelle nettverk sammen med andre mannlige parlamentarikere og politiske journalister. I vår undersøkelse ble stortingsrepresentantene spurt om på hvilken måte de har personlig kontakt med politiske journalister, og hvor ofte de har en slik kontakt. Faktoranalyser av svarene de ga på disse spørsmålene bekrefter at vi kan skille mellom formelle former for kontakt på den ene siden (intervju, i korridorene eller i vandrehallen på Stortinget, telefon) og mer uformelle former for kontakt (mottakelser, lunsj og uformelle møter på kveldstid). Figur 1 viser en oversikt over gjennomsnittsverdien blant kvinner og menn i forhold til de ulike formene for kontakt.

De mer formelle formene for kontakt er mest vanlig blant norske parlamentarikere, og her er det heller ingen forskjell blant kvinnelige og mannlige stortingsrepresentanter. Når det gjelder de mer uformelle formene for kontakt, finner vi visse kjønnsforskjeller. Det er for eksempel flere menn enn kvinner som treffer politiske journalister på uformelle møter på kveldstid. Det skjer riktignok ikke ofte, men blant våre respondenter oppga 19 prosent av mennene at de møtes slik en gang i måneden eller oftere. Til sammenligning var det kun en tredjedel av de mannlige representantene som opplyser at de aldri møtes på denne måten, mens over halvparten av de kvinnelige representantene sier at de aldri har slik uformell kontakt på kveldstid. Vi ser også en viss forskjell når det gjelder hvor ofte man møter journalister til lunsj, men disse forskjellene er ikke spesielt store. 32 prosent av de mannlige representantene opplyser at de har lunsj med journalister en gang i måneden eller oftere, mens kun 24 prosent av kvinnene har personlig kontakt med journalister på denne måten. 40 prosent av kvinnene opplyser at de aldri møtes på denne måten, mens dette kun gjelder for en fjerdedel av de mannlige stortingsrepresentantene. De mannlige medlemmene av Stortinget opplyser også i større grad enn kvinnene at de møtes på ulike mottakelser, men her er forskjellene mindre.

Figur 1. På hvilken måte har stortingsrepresentantene kontaktmed journalister? Gjennomsnitt

Uformell kontakt mellom journalister og stortingsrepresentantene kan ikke sies å være veldig utbredt eller vanlig. Det er likevel et tydelig mønster at de kvinnelige representantene i mindre grad benytter seg av slike møter sammenlignet med sine mannlige kolleger. Betyr dette at de mannlige stortingsrepresentantene også har flere personlige venner blant journalistene, og at de aktivt rådfører seg med journalistene i sitt arbeid som politiker? I tabell 2 ser vi en svak tendens til at menn i større grad oppfatter journalister som personlige venner, men forskjellen er svært liten. Det er imidlertid et ganske tydelig mønster som dukker opp når representantene blir bedt om å opplyse om de noen gang spør journalister om råd i sitt arbeid som politiker. Et klart flertall av kvinnene på Stortinget (67 prosent) har aldri spurt en journalist om råd i sitt arbeid som politiker, mens kun et mindretall av de mannlige representantene (39) opplyser at de aldri har spurt om råd. Det er altså langt flere mannlige politikere som ber om råd fra politiske journalister.

Tabell 2. Stortingsrepresentantenes vennskap med og karriererådfra journalister. Prosent

Funnene så langt tyder altså på at de mannlige representantene har oftere og til en viss grad mer uformell kontakt med journalistene enn hva de kvinnelige kollegene har. Det er også langt flere menn som benytter seg av muligheten til å spørre journalister om råd og tilegne seg ny kunnskap som kan være nyttig for deres arbeid som politiker. Er det også slik at de mannlige medlemmene av Stortinget er mer aktive enn kvinnene til å ta initiativ overfor media, og til å gripe sjansen når den byr seg?

Respondentene i denne undersøkelsen ble bedt om å anslå hvor mange parlamentariske initiativ (lovforslag, interpellasjoner, skriftlige eller muntlige spørsmål) de hadde tatt siden åpningen av Stortinget høsten 2006. Videre ble de bedt om å anslå hvor mange av disse initiativene de hadde informert pressen om og hvor mange av initiativene som hadde hatt sin opprinnelse i medieoppslag. På bakgrunn av disse spørsmålene ble det konstruert en variabel som måler i prosent hvor stor andel av kandidatens initiativer pressen ble informert om, og hvor stor andel av kandidatens initiativer som ble tatt på grunn av oppslag man hadde sett, lest eller hørt om i mediene. Figur 2 viser den gjennomsnittlige prosentandelen blant kvinner og menn.

De mannlige stortingsmedlemmene har i noe større grad informert pressen om sine parlamentariske initiativ. I gjennomsnitt orienterte de mannlige representantene pressen om 67 prosent av sine initiativ, mens kvinnene orienterte pressen om sine initiativ i gjennomsnittlig 57 prosent av tilfellene. Enda større kjønnsforskjell er det når det gjelder i hvor stor grad stortingsrepresentantene lar seg inspirere av medieoppslag i sitt parlamentariske arbeid. Blant de mannlige parlamentsmedlemmene ble i gjennomsnitt 43 prosent av initiativene tatt på bakgrunn av noe de hadde lest, sett eller hørt om i media. Blant kvinnene lå dette gjennomsnittet på 29 prosent.

Figur 2. Parlamentariske initiativ som stortingsrepresentantenehar orientert media om og som har hatt sin opprinnelse i medieoppslag.Gjennomsnittlig prosentandel blant kvinner og menn

Foreløpig kan vi altså konkludere med at det er kjønnsforskjeller blant norske stortingsmedlemmer når det gjelder hvor ofte og hvordan de har kontakt med norske journalister. Mennene på Stortinget har først og fremst oftere kontakt med media enn hva som er tilfellet med de kvinnelige kollegene. Men funnene tyder også på at menn i større grad enn kvinner benytter seg av mer uformelle former for kontakt. De spør journalister om råd, og de er mer pågående enn sine kvinnelige kolleger når det gjelder å ta initiativ overfor media og til å gripe sjansen når den byr seg, blant annet ved å følge opp saker som mediene har tatt opp i Stortinget. Det kan med andre ord virke som de mannlige stortingsmedlemmene i større grad har tilpasset seg medienes logikk.

Politikernes tilpasning til medienes makt

Den tidligere forskningen har antydet at politikere er noe delt i synet på hvordan man skal forholde seg til mediene. Mens noen spiller med og tåler det meste i synlighetens navn, er det andre som ønsker å få bedre betingelser og mediedekning. Dersom det er kjønnsforskjeller i hvordan representantene forholder seg til dette spørsmålet, er det grunn til å tro at det først og fremst er kvinnene som er kritiske, mens menn i større grad har tilpasset seg medienes spilleregler. De kvinnelige parlamentarikerne som Sreberny-Mohammadi og Ross (1996) intervjuet i Storbritannia var svært kritiske til medienes makt og måten politikk ble dekket på, men innså

samtidig at de mannlige kollegene sannsynligvis var like kritiske, selv om de hadde et tettere og ofte mer personlig forhold til representanter for mediene. De norske stortingspolitikerne ble også bedt om å svare på en rekke spørsmål som omhandlet medienes makt over politikken og politikernes medieavhengighet. Generelt ser det ut til at det er stor enighet blant Stortingets kvinner og menn om at mediene har for mye politisk makt.

Figur 3 presenterer gjennomsnittsskårene blant kvinner og menn på fire spørsmål om medias innflytelse på politikk. Representantene ble bedt om å angi hvor enig eller uenig de var i påstandene. På tre av fire spørsmål er kvinnene mer enig enn mennene i at mediene har for mye makt, men forskjellene er små. Vi må derfor slå fast at det ikke er betydelige kjønnsforskjeller når det gjelder representantenes oppfatning av mediemakt. De fleste er enig i at mediene har for mye makt og at den er større i forkant av valg. Kun et mindretall sier seg enig i at en politisk journalist har mer makt enn et medlem av Stortinget. Det er likevel et tankekors at så mye som 14 prosent av de mannlige representantene og 20 prosent av kvinnene er enig i at en politisk journalist har mer makt enn hva et stortingsmedlem har.5

Figur 3. Stortingsrepresentantenes oppfatning av mediemakt. Gjennomsnitt

Det er grunn til å tro at de mannlige stortingsmedlemmene er flinkere til å tilpasse seg mediesamfunnet, i alle fall hvis vi tar i betraktning at de i større grad spør journalistene om råd, oftere informerer pressen om ulike politiske initiativ eller relaterer initiativene til stoff mediene allerede er opptatt av. For å undersøke hvordan stortingspolitikerne oppfatter graden av medietilpasning eller medieavhengighet, ble de bedt om å angi hvor enig eller uenig de var i følgende fire påstander: 1) Politikere bruker ofte journalister til å lekke informasjon, 2) Politikere gjør hva som

helst for å få oppmerksomhet fra media, 3) Det er viktigere for en politiker å få mediedekning enn å arbeide hardt, og 4) Politikere blir mest populære ved å delta i underholdningsprogrammer på TV. Gjennomsnittsskårene blant kvinner og menn er presentert i figur 4.

Figur 4. Stortingsrepresentantenes oppfatning av politikkensmedietilpasning. Gjennomsnitt

Resultatene presentert i figur 4 avdekker et gjennomgående mønster: De mannlige representantene erkjenner at politikere har tilpasset seg medielogikken i større grad enn hva kvinnene har. I alle fall er det signifikant flere menn enn kvinner som er enig i at politikere gjør hva som helst for å få oppmerksomhet i media, at det er viktigere for en politiker å få mediedekning enn å arbeide hardt, og at politikere blir mest populære ved å delta i underholdningsprogrammer på TV. Det er også noen flere menn som sier seg enig i at politikere ofte bruker journalister til å lekke informasjon, men denne forskjellen er imidlertid mindre.

Internasjonal forskning har antydet at kvinner blir omtalt, vurdert og vinklet på andre og mer negative måter enn menn. I Norge fant Krogstad også en klar kjønnsforskjell når det gjaldt intervjubetingelsene som ble gitt til menn og kvinner (1999). Vi har ikke funnet noen omfattende norsk studie av hvorvidt kvinnelige politikere blir omtalt og vinklet mer negativt enn mannlige politikere. Krogstad viser imidlertid i en analyse av tabloidavisenes «terningkast» foran stortingsvalget 2001 at kvinner i snitt kommer dårligere ut enn menn (Krogstad 2004:213). Med tanke på den generelle kvinnelige tilbakeholdenheten vist i tidligere tabeller og figurer i denne studien, er det også grunn til å anta at kvinner ikke bare vil være

mer kritiske til mediedekningen av politikk generelt, men også av måten de selv blir fremstilt på av media. To av spørsmålene stortingsmedlemmene ble bedt om å svare på kan gi oss en indikasjon på om dette stemmer.

Figur 5. Oppfatninger av medienes fremstilling av politikk ogseg selv. Prosent

Figur 5 viser gjennomsnittsskårer blant kvinner og menn på spørsmålet om hvor fornøyde de er med måten media presenterer politikk på og måten de selv ble fremstilt på sist gang de var i media. Vi finner som forventet at kvinner er mest skeptiske til fremstillingen av politikk generelt. Menn er mindre kritiske enn kvinner. Ser vi på stortingsmedlemmenes vurdering av sitt siste medieoppslag, er det imidlertid kvinnene som er klart mest fornøyd. 28 prosent av de kvinnelige parlamentarikerne opplyser at de var svært fornøyd med sitt siste oppslag. Kun 4 prosent av de mannlige politikerne var like begeistret. Få er direkte misfornøyd, men noen flere menn enn kvinner. Flere menn gir også uttrykk for at de verken var fornøyd eller misfornøyd. Dette mønsteret kan tolkes på flere måter. På den ene side kan dette være et uttrykk for at menn har et mer likegyldig og avslappet forhold til sin egen fremstilling i media, mens kvinnene blir lykkelige over et godt medieoppslag fordi de hadde fryktet at det skulle bli dårlig. Det kan selvfølgelig også hende at kvinner i større grad enn menn har grunn til å være fornøyd, fordi de kun stiller opp på saker de føler seg bekvemme med. Resultatet kan også tolkes på en tredje måte. Kanskje er det kun en myte at kvinner er misfornøyd og ekstremt selvkritiske til egen mediedeltakelse. Eller kanskje denne myten ikke stemmer for de kvinnelige medlemmene av Stortinget, fordi dette dreier seg om topp-politikere som alle har en viss erfaring med hvordan de skal håndtere mediene.

Konklusjon

Er kvinnene for naive, mens de mannlige stortingsrepresentantene har et mer realistisk forhold til hvordan medierelasjoner fungerer? Virker kvinnenes kritikk forebyggende mot en ytterligere medialisering av politikken? Er de mannlige stortingsrepresentantene blitt for medievridd? Dette er delvis normative spørsmål som denne artikkelen ikke kan gi noe endelig svar på. Men det er åpenbart at de mannlige stortingsrepresentantenes forhold til norske medier er mer tilpasset mediene enn det kvinners medierelasjoner kan sies å være. Når 35 prosent av de mannlige stortingsrepresentantene sier seg enig i påstanden «Det er viktigere for en politiker å få mediedekning enn å arbeide hardt», mens bare 8 prosent av de kvinnelige representantene sier seg enig i dette, tyder det på at det er betydelige kjønnsforskjeller i måten norske parlamentarikere forholder seg til media på. Vi finner med andre ord at det er vesentlige forskjeller mellom mannlige og kvinnelige stortingsrepresentanters forhold til media.

Er dette overraskende? Nei, ikke hvis vi legger til grunn tidligere studier av måten kvinnelige politikere blir representert og behandlet på av mediene. Mye av denne forskningen har imidlertid funnet sted i land hvor kvinnelige politikere er langt sjeldnere enn hva tilfellet er i Norge. I Storbritannia, USA og Canada er andelen kvinnelige parlamentarikere fremdeles rundt 20 prosent (Inter-Parliamentary Union 2008). I Norge og de nordiske landene er kvinnelige politikere langt mer utbredt, og vi burde kanskje forventet at kjønnsforskjellene i stor grad var visket ut. Det er altså ikke tilfellet.

Generelt har de mannlige stortingsrepresentantene hyppigere personlig kontakt med politiske journalister enn det Stortingets kvinner har. Selv om det meste av denne kontakten skjer i formelle former både blant mannlige og kvinnelige medlemmer av Stortinget, har menn mer uformell mediekontakt enn det kvinnene har. Menn benytter seg også i større grad enn kvinner av de mulighetene disse kontaktene gir, og de orienterer seg i større grad mot mediene i sitt daglige parlamentariske arbeid.

Dette betyr imidlertid ikke at kvinnene gjennomgående er mer kritiske til medienes makt. Et overveldende flertall av Stortingets kvinner og menn mener at mediene har for mye politisk makt, men det kan se ut som om at måten de forholder seg til denne makten på er noe ulik. Denne studien tyder på at de mannlige stortingsmedlemmene i langt større grad har tilpasset seg medienes logikk. Langt flere menn enn kvinner sier seg enig i at politikere gjør hva som helst for å få oppmerksomhet i media, og at en slik mediedekning er viktigere enn hardt politisk arbeid. De mannlige representantene ser også ut til å ha erkjent at det å delta i underholdningsprogrammer på TV er viktig for politikeres allmenne popularitet.

Det er selvfølgelig viktig å understreke at det naturligvis er forskjeller innad i gruppene. Noen av de mannlige representantene er mer beskjedne og i større grad frakoblet mediene enn andre. På samme måte finnes det også kvinnelige representanter som er vel så medievennlige som sine mannlige kolleger. Generelt er det

imidlertid grunn til å hevde at Stortingets kvinner og menn bør kunne lære av hverandre når det gjelder hvilket forhold de har til norske medier. For å bli mer synlig, slik at man i større grad kan være med å påvirke dagsordenen og publikums oppfatning av ansvarsforhold, årsaksforhold eller mulige løsninger, kan Stortingets kvinner bli mer aktive når det gjelder å ta initiativ og opprettholde en mer regelmessig kontakt med media. I denne prosessen kan de også i større grad tillate seg å rådføre seg med journalister, slik flere menn allerede gjør.

Det er imidlertid en fare for at politikere kan gå for langt i jakten på synlighet. Selv om man kan tillate seg litt show, bør ikke underholdning og mediepopulisme overskygge det viktige politiske arbeidet representantene er satt til å gjøre. Medieredaksjonene uttrykker gjerne at de har problemer med å få tak i kvinner som «trår til litt» og som tilpasser sin argumentasjon til de gjeldende formatkrav. Men er det riktig å legge skylden på kvinnene for at de ønsker mer enn 30 sekunder for å fullføre et argument eller resonnement? Bør det ikke også være plass til de stemmene som først og fremst ønsker å snakke om politikk, men som ønsker å unngå fokus på spill og personen bak de politiske argumentene? Bør det ikke også være plass i medieoffentligheten for de som er skeptiske til økende personfokus og den stadige koblingen av politikk og underholdning?

Politikere er riktignok avhengige av mediene, men mediene er også avhengige av representantene for å få tilgang på politisk stoff. Det er derfor grunn til å tro at man ikke blindt må akseptere medielogikkens spilleregler eller være fast gjest i fjernsynskanalenes mange underholdningsprogrammer for å nå ut til velgerne og oppnå tilstrekkelig popularitet.

Referanser

Allern, Sigurd (2001a): Nyhetsverdier. Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. Kristiansand: IJ-forlaget.

Allern, Sigurd (2001b): Flokkdyr på Løvebakken? Søkelys på Stortingets presselosje og politikkens medierammer. Oslo: Pax.

Bjørklund, Tor (1991): «Election Campaigns in Postwar Norway (1945–89): From Party Controlled to Media-Driven Campaigns» i Scandinavian Political Studies 14, s. 279–302.

Carlson, Tom (2001): «Gender and political advertising across cultures – A comparison of male and female political advertising in Finland and the US» i European Journal of Communication 16, s. 131–154.

Eide, Elisabeth (1991): «Kvinnebildet i norsk dagspresse ved inngangen til 1990 tallet». Forskningsrapport. Oslo: Høgskolen i Oslo.

Eide, Elisabeth (2001): «Mannsbastioner med iboende treghet. Medier, kjønn og makt» i Martin Eide (red.) Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Eide, Elisabeth (red.) (2000): Narrespeil. Kjønn, sex og medier. Kristiansand: Høgskoleforlaget.

Eide, Martin (1991): Medievalgkamp. Oslo: Tano.

Gallagher, Margaret (2006): Who makes the news? Global Media Monitoring Project 2005. London: WACC.

Gidengil, Elisabeth og Joanna Everitt (2000): «Filtering the Female. Television News Coverage of the 1993 Canadian Leaders’ Debates» i Women & Politics 21, s. 105–131.

Gidengil, Elisabeth og Joanna Everitt (2003): «Talking Tough: Gender and Reported Speech in Campaign News Coverage» i Political Communication 20, s. 209–232.

Heidar, Knut og Jo Saglie (2002): Hva skjer med partiene?. Oslo: Gyldendal.

Høidahl, Henrik (2004): «Norsk politikk i mediene. Kjønn & politikk. NRK 1 Dagsrevyen og TV 2 Nyhetene 01.07.03–31.12.03». Medieanalyse fra Observer Norge. Oslo: Observer Norge AS.

Høidahl, Henrik (2006): «Hva står det i mediene?» Presentasjon på Synovate MMI fagdag, 31. august 2006.

Inter-Parliamentary Union (2008): «Percentage of Women in National Parliaments». Lastet ned fra http://www.ipu.org/wmn-e/classif.htm 09.11.2008.

Jenssen, Anders Todal (2007): «Den medialiserte politikken» i Anders Todal Jenssen og Toril Aalberg (red.) Den medialiserte politikken. Oslo: Universitetsforlaget.

Jenssen, Anders Todal og Toril Aalberg (red.) (2007): Den medialiserte politikken. Oslo: Universitetsforlaget.

Kahn, Kim Fridkin (1992): «Does Being Male Help? An Investigation of the Effects of Candidate Gender and Campaign Coverage on Evaluations of United States Senate Candidates» i Journal of Politics 54, s. 497–517.

Kahn, Kim Fridkin (1993): «Gender Differences in Campaign Messages: The Political Advertisements of Men and Women Candidates for U.S. Senate» i Political Research Quarterly 46, s. 481–502.

Kahn, Kim Fridkin (1994a): «Does Gender Make a Difference? An Experimental Examination of Sex Stereotypes and Press Patterns in Statewide Campaigns» i American Political Science Review 38, s. 162–195.

Kahn, Kim Fridkin (1994b): «The Distorted Mirror. Press Coverage of Women Candidates for Statewide Office» i Journal of Politics 56, s. 154–173.

Kahn, Kim Fridkin (1996): The Political Consequences of Being a Woman: How Stereotypes Influence the Conduct and Consequences of Political Campaigns. New York: Columbia University Press.

Kahn, Kim Fridkin og Ann Gordon (1997): «How Women Campaign for the U.S. Senate» i Pippa Norris (ed.) Women, Media and Politics. Oxford: Oxford University Press.

Karlsen, Rune og Hanne Marthe Narud (2004): «Organisering av valgkampen – ’tradisjonell’ eller ’moderne’?» i Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud (red.) I valgkampens hete. Strategisk kommunikasjon og politisk usikkerhet. Oslo: Universitetsforlaget.

Krogstad, Anne (1999): Image i politikken. Visuelle og retoriske virkemidler. Oslo: Pax.

Krogstad, Anne (2004): «’En joggedress og en gråpapirpose over hodet, takk.’ Valgkamp og terningkast» i Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud (red.) I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget.

Krogstad, Anne og Kirsten Gomard (2003): «Doing Politics, Doing Gender, Doing Power» i Fredrik Engelstad (red.) Comparative Studies of Culture and Power. Comparative Social Research 21. Oxford: Elsevier Science.

Larson, Stephanie Greco (2001): «American Women and Politics in the Media: A Review Essay» i PS: Political Science and Politics 34, s. 227–230.

Narud, Hanne Marthe og Henry Valen (2007): Demokrati og ansvar. Politisk representasjon i et flerpartisystem. Oslo: Damm.

Olsen, Johan P. (1980): Meninger og makt. Oslo: Universitetsforlaget.

Ross, Karen og Annabelle Sreberny (2000): «Women in the House: Media Representation of British Politicians» i Annabelle Sreberny og Liesbet van Zoonen (red.) Gender, Politics and Communication. Cresskill, NJ: Hampton Press.

Samuelsen, Reidun J. (1997): Presse vs. politiker. En studie av bytteforholdet mellom avisjournalister og stortingsrepresentanter. Hovedoppgave i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Semetko, Holli A. og Hajo G. Boomgaarden (2007): «Reporting Germany’s 2005 Bundestag election campaign: Was gender an issue?» i Harvard International Journal of Press Politics 12, s. 154–171.

Sivertsen, Erling (1987): Mer enn nyheter: En sosiologisk analyse av forholdet mellom massemedia og spørrevirksomheten i Stortinget. Bergen: Institutt for massekommunikasjon, Universitetet i Bergen. Rapport nr. 3.

Sreberny-Mohammadi, Annabelle og Karen Ross (1996): «Women MPs and the Media: Representing the Body Politic» i Parliamentary Affairs 49, s. 103–115.

Storvik, Kaia (2005): «Ap gjemmer bort alle sine kvinner» i Dagsavisen 6. mars 2005, side 4.

Valen, Henry og Hanne Marthe Narud (2004): «Strategi og politikk: Ledernes vurdering av valgkampen» i Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud (red.) I valgkampens hete. Strategisk kommunikasjon og politisk usikkerhet. Oslo: Universitetsforlaget.

Van Zoonen, Liesbet (2005): Entertaining the citizen: When politics and popular culture converge. Lanham, MD: Rowman & Littlefield.

Van Zoonen, Liesbet (2006): «The personal, the political, and the popular. A woman’s guide to celebrity politics» i European Journal of Cultural Studies 9, s. 287–301.

Waldahl, Ragnar (2007): Opinion og demokrati. Oslo: Universitetsforlaget.

Østbye, Helge (1997): «Media in Politics: Channels, Arenas, Actors, Themes» i Kaare Strøm og Lars Svåsand (red.) Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor, MI: University of Michigan Press.

Aalberg, Toril og Anders Todal Jenssen (2007): «Gender stereotyping of political candidates: An experimental study of political communication» i Nordicom Review 28 s. 17–32.

Aalberg, Toril og Ann Iren Jamtøy (2008): «Politisk kommunikasjon i Norge. En undersøkelse blant stortingspolitikere og politiske journalister i Norge i 2007. Prosjektbeskrivelse, spørreskjema og kodebok». ISS-rapport nr. 73. Trondheim: NTNU, Institutt for sosiologi og statsvitenskap.

Aardal, Bernt, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud (2004): I valgkampens hete. Strategisk kommunikasjon og politisk usikkerhet. Oslo: Universitetsforlaget.