Abstract:

In 1968, photographers played an important role in presenting and interpreting the many revolts at the time. Their work constitutes an important part of the collective memory of the conflicts between demonstrators and authorities. Based on quantitative analysis of the total photographic coverage in the three largest Norwegian daily newspapers in 1968, this article discusses whether and, if so, how news photography in dailies with different political leaning framed the protest phenomenon in a particular way.

Keywords:1968,protest,media,framing,press photo

Fotografene spilte en viktig rolle i presentasjon og tolkning av de mange protestene i 1968. Fotoene har blitt en del av det kollektive minnet om konfliktene mellom demonstranter og myndigheter. Med utgangspunkt i en kvantitativ analyse av samtlige foto om protestfenomenet i de tre største norske avisene i 1968, drøfter artikkelen i hvilken grad og hvordan aviser med ulik partipolitisk tilhørighet bidro til å gi uttrykk for bestemte holdninger til protestbegivenhetene som fenomen gjennom framingene i pressefotoene.

Innledning

Pressefotografene spilte en viktig rolle i framstillingen og fortolkningen av de mange protestene i 1968. Fotografiene er blitt en del av den kollektive hukommelsen om kampen mellom aksjonister og det som mange oppfattet som undertrykkende autoriteter. Aksjonistene hevdet at fotodekningen i media bidro til å manipulere virkeligheten ved å fokusere mest på de voldelige aspektene ved demonstrasjonene, selv når de i hovedsak foregikk i fredelige former. Andre har hevdet at fotoene mobiliserte folkelig sympati og engasjement (Ritchin 2003:324). Enkelte av fotoene skapte en alternativ diskurs som var vanskelig å angripe, fordi leserne oppfattet at de gjenga virkeligheten og ikke pseudo-hendinger slik mange oppfatter fotografiets rolle i dagens presse (Becker 2003).

Hvilken rolle spilte fotografiene i nyhetsdekningen av demonstrasjoner, streiker og opptøyer som den norske pressen formidlet i 1968? Én ting var at nyhetsstoffet om protestene fra

en hel verden – fra Berkeley i vest til Beijing i øst – havnet på medienes dagsorden. En annen ting var hvilke holdninger mediene formidlet til leserne om fenomenet. Medieforskeren Bernhard Cohen har tidlig hevdet at mediene er ganske gode til å få publikum til å tenke på bestemte ting, men ikke hva de skal ha meninger om. Påstanden om at mediene ikke bidrar til hva folk flest skal tenke eller mene om ulike saker og fenomener, er imøtegått av nyere medie-forskning som tvert om hevder at mediene gjennom frames og framinger gir uttrykk for bestemte holdninger til de enkelte sakene som blir dekket. Historikeren Todd Gitlin har framholdt at framing omfatter prinsippene for utvalg, vektlegging og presentasjon av underforståtte forestillinger om hva som eksisterer, hva som skjer og hva som betyr noe. Frames og framing gjør det mulig for journalistene og redaksjonene å håndtere store mengder av informasjon rutinemessig, plassere dem i gjenkjennbare kategorier og formidle det til leserne – både i form av tekst og bilder (Gitlin 2003:6f). Her er vekten lagt på senderperspektivet og de redaksjonelle prosessene. Spørsmålet blir derfor: Hvilke framinger ga de norske dagsavisene av det globale opprøret som fenomen gjennom fotoene det året da protestene var på sitt mest intense internasjonalt? Samtlige foto i de norske avisene i 1968 var i svart og hvitt. I hvilken grad var dette også det dominerende i de tolkningsrammene som fotoene etablerte? Var bruken av pressefotoene av opprøret som fenomen i de største norske avisene avhengig av partipolitisk eller ideologisk forankring? Er det noen grunn til å tro at de mest kritiske holdningene til det globale opprøret fantes i den partipolitisk mest konservative avisen, slik studier av fotodekningen i vesttyske og italienske aviser har vist? Artikkelen inngår i et større forskningsprosjekt om hvordan norske medier dekket det globale opprøret i 1968.

68-opprørets norske historiske kontekst

Norge tilhørte ikke kjerneområdet for protestene i Europa i 1968. Det var ingen voldelige sammenstøt mellom politi og demonstranter i norske byer. Det var likevel en lang rekke begivenheter i Norge i 1968 som kunne minne om tilsvarende begivenheter i utlandet, selv om både omfanget og intensiteten var en helt annen (Werenskjold 2008b:428). Utenriksnyhetene var viktigste kilde til kunnskap om protestbegivenhetene verden rundt. Medienes dagsorden var ett av flere elementer som gjorde at de globale protestene til en del av den norske offentlige dagsordenen allerede før protestfenomenet for alvor gjorde seg gjeldende i Norge.

Starten på det norske studentopprøret har gjerne blitt knyttet til filosofistudentenes aksjonsuke ved Universitetet i Oslo vinteren 1969 og protestene mot utdanningsreformene som ble presentert av Ottesen-komiteen (Vold, Christiansen et al. 1969). Etterdønningene fra det globale 1968-opprøret kom senere i Norge, spesielt tidlig på 1970-tallet. Radikaliseringen i det norske politiske miljøet var likevel tydelig på den politiske venstresiden allerede fra 1958, og da knyttet til NATO-motstanden i Arbeiderpartiet. Partiet hadde regjeringsmakten fra 1945 til 1965, men i 1968 hadde en borgerlig koalisjonsregjering makten. I studentmiljøene var radika

liseringen på venstresiden etter 1967 knyttet til motstanden mot den amerikanske krigen i Vietnam, og til framveksten av et sterkt maoistisk parti som bidro til å splitte venstresiden. Sosialetikken og ansvaret for utviklingen i den tredje verden var viktige faktorer for radikaliseringen innenfor det kirkelige miljøet.

Den sterkeste polariseringen skjedde blant studentene selv, hvor radikaliseringen på høyresiden var så sterk at det ble valgt konservative formenn i studentersamfunnene i både Oslo og Bergen i 1968. Mobiliseringen av den politiske høyresiden var også en del av 1968-fenomenet, både i Norge og andre steder. Det vil antakelig være vanskelig å forstå både høyrebølgen i Norge, Thatcher-perioden i England og Reagan i USA i 1980-årene uten denne dimensjonen. I motsetning til mange andre land, ble ikke Norge preget av store voldelige sammenstøt mellom demonstranter og politi. Langt på vei ble radikaliseringen fanget opp av andre strømninger, og disse ble kanalisert inn i tradisjonelle sosiale bevegelser. Radikaliseringen ble knyttet til økte spenninger mellom sentrum og periferi i debatten om norsk EF-medlemskap fram til folkeavstemningen i 1972. EF-kampen åpnet for samarbeid på tvers av tradisjonelle skillelinjer i norsk politikk. Veksten i offentlig sektor i 1970-årene og relativt lave studie- og etableringskostnader reduserte studentenes usikkerhet knyttet til framtidig livssituasjon.

1968-opprøret i mediene

De norske historikerne Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik har hevdet at 1968 er en tenkemåte – og hvor innholdet av begrepene ble formet av begivenheter som både gikk forut for og i etterkant av selve året 1968 (Førland, Korsvik et al. 2008:20). Året 1968 peker seg likevel ut som et høydepunkt i den rekke av konkrete protestbegivenheter som preget den siste halvdelen av 1960-årene, og som for enkelte land fortsatte utover i den første delen av 1970-årene. Protestbegivenhetene toppet seg i året 1968, og det gjenspeilet seg også i medienes nyhetsdekning. Protestfenomenet var imidlertid ikke begrenset til en håndfull nordeuropeiske land og USA, men det gjorde seg gjeldende i både den andre og den tredje verden. Nettopp fordi fenomenet var globalt, var det også sammensatt og fikk forskjellige rekontekstualiseringer i det enkelte land. Historikeren Carole Fink har hevdet at mediene bidro med nyhetsdekningen til å gjøre fenomenet globalt, og ga aktivistene i protestene en følelse av å tilhøre en global bevegelse. Mediene spilte derfor en viktig rolle i de diffusjonsprosessene som skapte de ulike «tenkemåtene» som er knyttet til 1968-begrepet – i positiv eller negativ forstand.

Oppfatningene av medienes rolle i disse diffusjonsprosessene i tilknytning til spredningen av 1968-opprøret i de enkelte land og regioner er imidlertid kun i liten grad utforsket. Dieter Rucht og Willi Paul McAdams har i sine studier av den internasjonale studentbevegelsen i 1960-årene påvist tre ulike faser i den transnasjonale kommunikasjonsprosessen mellom USA og Vest-Tyskland. I den første fasen var det det personlige nettverket som var den viktigste formen for kommunikasjon. I den andre fasen begynte mediene å skrive om fenomenet. I den tredje

fasen, som i USA startet rundt 1965 og i Vest-Tyskland i 1967, fikk fenomenet omfattende medieoppmerksomhet. I den siste fasen var fenomenet blitt til en massebevegelse som strategisk kunne opprettholdes og utvides ved innsiktsfull utnytting av massemediene (McAdam og Rucht 1993:58). Den tyske historikeren Philipp Gassert har i sine studier av det tyske opprøret også lagt vekten på de interpersonale kontaktene mellom det amerikanske og det vesttyske SDS. Gasserts artikkel er likevel en kritikk av en for ensidig forståelse av diffusjonsprosessene som en «sender–mottaker-modell». Gassert har i stedet fokusert på at mottakerne av nye tanker og ideer er utvelgende og tilpasser disse til sine egne nasjonale kulturelle, ideologiske og historiske kontekster (Gassert 2003:137ff).

Det finnes også lite eller ingen forskning på foto av protestfenomenet i pressen i 1968. I samtiden var aktivistene sterkt kritiske mot «main stream media». Aktivistene hevdet at nyhetsdekningen bevisst fokuserte på vold, og at mediene gjennom negativ framing forsøkte å diskreditere protestbevegelsen. Eksempler på negativ framing er også trukket fram i en rekke studier av forholdet mellom mediene og protestbevegelsene i flere land. Blant andre har Todd Gitlin vist hvordan bildene av politiets brutale opptreden overfor Civil Rights-aksjonistene i den tidlige fasen skapte en større forståelse i det etablerte samfunn for afroamerikanernes rettferdige reformkrav (Gitlin 1980). Så lenge aksjonene ikke truet status quo, ble aksjonistene framet positivt i dominerende medier. Framingen ble endret da aksjonene ble mer voldspreget, og mediene bidro da til å svekke protestbevegelsens legitimitet i opinionen. I Europa har James D. Hallorans studie av det britiske fjernsynets dekning av den store antikrigsdemonstrasjonen i London 27. oktober 1968, fokusert på mye av det samme. Halloran viste hvordan medier gjennom framing har en tendens til å predikere hvordan begivenheter i framtiden frames på grunnlag av tidligere framinger (Halloran, Elliott et al. 1970).

Historikeren Stuart J. Hilwig er antakelig den eneste som har gjort komparative studier av media og protestbevegelser i flere land. Han har vist hvordan studentene og politiet i Vest-Tyskland og Italia ble framstilt i viktige medier. I tekst, foto og karikaturer ga tyske Die Welt og italienske La Stampa en positiv framstilling av politiet og negative karakteristikker av studentdemonstrantene (Hilwig 1998). Det er uklart hvor representative eksemplene er for framingen i bildedekningen av protestene i main stream media. Hilwig analyserte i første rekke konfrontasjonene mellom politi og studenter, og har brukt enkeltbilder til å analysere og dokumentere dette. Den helhetlige fotodekningen i de samme avisene ligger urørt. Noe av det samme kan også sies om Kari Andén-Papadopoulos’ studier av fotoframingen av Vietnamkrigen i svenske aviser. Hennes studie omfatter imidlertid ikke protestene mot den (Andén-Papadopoulos 2000).

Gitlin, Halloran og Hilwig har alle bygd videre på grunnposisjonene i Antioni Gramscis syn på medienes samfunnetsrolle. Gramsci så mediene som forsvarere av hegemoniet til de kulturelle, sosiale og økonomiske elitene. Men den tyske og den italienske konteksten i 1968 var spesiell. I begge land ble mediene et hovedmål for protestene. Selv om det var enkelte protester mot nyhetsdekningen til de norske avisene, var de et blekt ekko av demonstrasjonene på kontinentet.1

Framing i mediene

Framingteori har det siste tiåret fått en stadig mer dominerende posisjon innenfor medievitenskapen, både internasjonalt og i Norge. Den er blitt definert som mer relevant i forhold til studier av sosiale bevegelser, politikk, journalistikk og meningsdanning enn dagsordens- og kultivasjonsteori som dominerte medieforskningen fra slutten av 1960-årene til 1990-tallet (Werenskjold 2008a). Framingbegrepet er imidlertid ikke et ektefødt medieforskningsbegrep. Allerede i 1920-årene brukte Walter Lippmann et liknende begrep da han understreket at journalistene gjennom»the pictures in their heads» hadde en tendens til å generalisere ut fra bestemte framinger (Lippmann 1922:1, 148). Begrepet har sitt utgangspunkt i gestalt og kognitiv psykologi og sosialantropologi, og det ble etter hvert en del av en rekke ulike fagområder.

Den fortolkende sosiologi reiste lignende spørsmål som Lippman om hvordan mennesket erfarer og forstår virkeligheten. Sosiologen Erving Goffman brukte framinger for å forklare de organisasjonsprinsipper som styrer handlinger og den enkeltes deltakelse i dem (Goffman 1974). Rammene er de ledetrådene som øker forståelsen av hendinger og som ordner våre inntrykk – slik at verden blir forståelig. I nyere framingteori innenfor media- og kommunikasjonsforskningen har arbeidene til S.D. Reese (Reese, Gandy et al. 2001; Reese 2007) og Robert Entman stått sentralt for å forklare hvordan sosiale fenomen blir konstruert av mediene og som i neste omgang påvirker publikums oppfatninger (Ensink og Sauer 2003; Entman 2007). Entman hevdet at alle framinger vil være med på å: 1) definere og avgrense problemet, 2) identifisere årsaken til problemet, 3) gi grunnlag for moralske vurderinger, og 4) antyde løsninger og tiltak. Det som blir framet og framhevet kan endre tolkningsrammene i nyhetsoppslaget (Entman 1993). Entman har oppsummert mange av de tidligere definisjonene av framingbegrepet: «Selecting and highlighting some facets of events or issues, and making connections among them so as to promote a particular interpretation, evaluation, and/or solution» (Entman 2003:5). Bruken av framingteori innenfor svært mange ulike fagdisipliner over tid vitner om at den er vurdert som fruktbar for å oppnå kunnskap om forskjellige samfunnsmessige prosesser. Etter hvert som både teori og begreper ble brukt innenfor flere fagfelt, har det opprinnelige meningsinnholdet i framingbegrepet blitt utvidet og gradvis endret.

Som i mange andre vestlige land var det i Norge i 1970-årene debatt om hvorvidt media var ideologisk «venstrevridd» eller «høyrevridd». Debatten fokuserte mot hvilke politiske interesser NRK fremmet, og den foregikk innenfor rammene av det norske partiavissystemet hvor kringkastingsmonopolet ivaretok allmennkringkastingens funksjoner og i prinsippet skulle være partipolitisk uavhengig. I 1960-årene var det spesielt borgerlige aviser som kritiserte «venstrevri» i NRK, mens Arbeiderbladet inntok rollen som NRKs fremste forsvarer (Bastiansen 2006). Flere norske medieforskere har gjort bruk av framingteori på norske medier. Gudmund Hernes’ teori om medievridning utfordret tidlig grunnposisjonene i den

norske debatten om medienes samfunnsrolle. Han hevdet at mediene hverken var spesielt «venstrevridde» eller «høyrevridde», og at de i første rekke var «medievridde». Med dette mente han at journalistikken mer og mer handlet ut fra egne selvstendige forutsetninger og logikk og derfor ikke var et speilbilde av ideologiske posisjoner (Hernes 1977). Langt på vei viste Hernes her at han var påvirket av Marshall McLuhans mediumteorier (McLuhan og Fiore 1967) og av de medielogiske teoriene til David Altheite og Robert Snow (Altheide og Snow 1979). Erling Sivertsen har i tråd med dette brukt en mediedramaturgisk framing i sine analyser av pressefotografene og av pressefotoet (Sivertsen 1987; Sivertsen 1988; Sivertsen 1990). Interesser for framingteori har gått i bølger i norsk medieforskning. Alle disse analysene trekker veksler på koblingen mellom framing og ideologi på forskjellige måter. De norske analysene er kjennetegnet av nedtoning av politisk ideologi til fordel for en analyse av en egen framvoksende journalistisk ideologi, også kalt journalisme (Altheide 1976; Petersson og Carlberg 1990; Eide 1992).

Foto 1. Dette fotoet viser en negativ framing av politibrutalitetunder en demonstrasjon i Roma vinteren 1968. Fotoet viser to politimennsom har lagt en ung kvinnelig demonstrant i bakken. Fotoet ble bruktsom illustrasjon i mai. Publisert i Aftenposten 16.05.1968, s. 10.(Foto: AP)

Framing i pressefotoene

I 1960-årene ble en stadig større del av virkeligheten erfart indirekte gjennom medienes bilder. Det gjaldt ikke minst begivenhetene som foregikk i utlandet, hvor utenriksjournalistikken ble vanlige folks vindu mot verden. Utenriksmedarbeiderne ble ekspertene som gjorde en komplisert verden forståelig med de framinger de benyttet. Slik ble hverdagslivets mange begivenheter ordnet av journalistene gjennom en kontinuerlig, aktivt meningsskapende operasjon og formidlet til publikum. Framingene i nyhetsoppslagene ble hentet fra det både journalistene og publikum kjente til fra før. Nyhetene framsto dermed både som gjenkjennelige og nye på en gang (van Gorp 2007).

Også pressefotografene brukte framinger. En historisk analyse av pressefoto kan gi innsikt i hva pressefotografene la vekt på, hva de så etter og hvilke grep de brukte for å legge til rette for valg av den ene eller den andre nyhetsframing. Sivertsens framinganalyse av regisserte politikerfotografier vitnet om hvordan fotografene reflekterte og etablerte en ramme som ble dominerende noen år. Fotografenes fortolkningsramme falt både sammen med og bidro til en mer generell teori om mediedramaturgiske rammer (Sivertsen 2006).

Det som kjennetegnet pressefotoene i nyhetskonteksten i 1968 var at de var først og fremst var offentlige. Dette er et viktig skille i Goffmans eneste drøfting av framing i foto. Goffman mente at offentlige foto var vesentlig forskjellige fra private foto. De førstnevnte er ment for et bredt publikum, mens de sistnevnte er ment for et smalt publikum (Goffman 1979:10ff). Det er imidlertid ikke uvanlig at private foto i ettertid ble brukt i massemediene. Samtlige foto i denne studien er da også hentet fra det offentlige rom – og ikke fra de lukkede rom som protestbevegelsene også opererte i. De var mangetydige som foto alltid er, men ble mer entydige i nyhetskonteksten (Hall 1972:53–87). Gjennom nyhetsformidlingens representasjon av virkeligheten i fotoform ble noe manipulert, forandret eller fordreid, og på den andre side ble noen forhold framhevet og skygget for andre. Men fotografene var bare én av aktørene i framingprosessen. De sørget for å ta pressefotoene. Andre i redaksjonen sto for utvalget, bearbeidingen, plasseringen, organiseringen, konteksten og henvendelsesformen i layouten på sidene. Alle som deltok i den redaksjonelle prosessen la noe til fotografienes innhold og uttrykk. Fotoene ble gjennom denne prosessen utstyrt med en redaksjonell framing som kunne øke eller redusere fotoets påvirkningskraft. Framingen av fotoene kunne signalisere både verdier og det ideologiske ståstedet som partiavisene var målbærere av. Framingen i 1968 kunne også bære bud om at et ideologisk ståsted var i endring, og i ferd med å bli erstattet av en journalistisk fundert ideologi basert på andre verdier enn de rent partipolitiske.

Fotografiets forhold til virkeligheten har alltid vært komplisert og avhengig av de kontekstene det til enhver tid inngår i (Wells 2003:9–64). I den journalistiske konteksten er nyhetsfotoet forpliktet overfor virkeligheten, men er avhengig av en ytre legitimering. Pressefotografiet er som dokumentarfotografiet situasjonsbe

stemt, formålsbestemt, tidsbundet og indeksikalsk. Men selv om pressefotografene generelt sett var forpliktet, var de likevel ikke fastlåst. Den grunnleggende forutsetning i artikkelen er at fotografier og framinger er knyttet til ulike nivåer. En rekke tolkningsrammer var i sving i nyhetsmediene generelt og i avisene spesielt. Pressefotoene som ble sendt til redaksjonene eller til nyhetsbyråene, representerer fotografens framing. Men straks pressefotoene var tatt og sendt, var framingen utenfor fotografens kontroll. Fotoet kunne bli brukt i tråd med den rammen fotografen brukte i møtet med hendelsen, men fotografiet kunne på vei til leserne bli en del av nye rammer. Journalisten som skrev artikkelen fotografiet ble brukt sammen med, kan ha anvendt en framing som liknet fotografens. Men journalisten kunne også bruke framinger som var ulik fotografens. I den redaksjonelle prosessen kan nye framinger komme i tillegg, som kan være forskjellige fra både fotograf og journalist. Dersom et fotografi, en artikkel og en formgivning spiller på den samme framingen, øker det effekten av framingens gjennomslagskraft overfor leserne. Dess mer entydig en framing er, jo mindre rom har publikum for motforestillinger. Jo mer flertydig en framing er, jo større rom for motforestillinger hos leserne (Hall 1973). Derfor blir framingene til journalistene og redigererne sentrale for å forstå protestene i 1968, og selvsagt for å forstå fotografiene. Med andre ord må fotografiene tolkes i den historiske konteksten de ble til og brukt i.

Avisene i 1968 manglet ofte den nære koblingen mellom foto og den omliggende tekst som er vanlig i den moderne pressen. En god del av fotoene fungerte derfor mer som illustrasjoner enn som dokumentasjon av aktuelle nyhetssaker. Foto ble ofte brukt om igjen, eller man brukte upubliserte fotoer til illustrasjoner i senere saker. De redaksjonelle prosessene, organiseringen og arbeidsdelingen i redaksjonene hadde også betydning for fotobruken i avisene. Ingen av de norske utenrikskorrespondentene leverte foto til sine nyhetsrapporter eller kommentarer, og i de hjemlige redaksjonene var det et relativt skarpt skille mellom journalistene og fotografene. De fleste av fotoene i de norske avisene stammet fra de internasjonale nyhetsbyråenes nyhetsfototjenester, NTB og tilfeldige fotografer som sendte foto til redaksjonene. De fleste fotoene som den norske pressen brukte var adskilt fra nyhetstekstene når de ankom til redaksjonene. Fotografene valgte ikke fotoene som skulle brukes, heller ikke journalistene bak nyhetsoppslagene valgte. Fotoene til utenriksnyhetssakene ble utvalgt av utenriksredaksjonen. Det var i 1968 tette skott mellom de ulike redaksjonene i avisen (Werenskjold 2008c:125). Mange av de redaksjonelle prosessene gikk på rutine (Hall og Jefferson 1976:61; Tversky og Kahneman 1981). Mange av fotoene til avisenes egne fotografer ble aldri brukt, men inngikk i avisenes fotoarkiv. Enkelte arkivfoto ble ikonbilder i senere litteratur om fenomenet. Fotoene ble da brukt for å framstille den såkalte «kollektive hukommelsen» om begivenhetene– selv om de aldri ble trykt som nyhetsoppslag da begivenhetene fant sted.

Materialet

Avisene Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet utgjorde sammen med NRK (Dahl og Bastiansen 1999; Nakken 2007; Werenskjold 2009 (kommer)) og NTB (Giverholt 1967; Lomheim 2001; Milde 2007) tyngdepunktet i norsk utenriksjournalistikk i slutten av 1960-årene. Til sammen representerte disse fem medieinstitusjonene kjernen i det norske utenriksjournalistiske systemet i perioden fra den andre verdenskrig og fram til i dag. Samtlige hadde egne faste korrespondenter i utlandet. Denne artikkelen retter fokus mot de tre store hovedstadsavisene Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet, som var knyttet til tre forskjellige partier. Norges største avis, Aftenposten, var knyttet til Høyre, Arbeiderbladet til Arbeiderpartiet, mens Dagbladet støttet Venstre. Både Høyre og Venstre var i 1968 en del av den borgerlige koalisjonsregjeringen. Felles for alle de tre avisene var at de var dominerende innenfor hver sine avisgrupperinger i det norske mediesystemet (Bastiansen 2006). Avisene i utvalget var talsmenn for det norske politiske etablissementet, og dermed representerte de et stort antall holdninger til protestene i 1968. Aftenposten kom ut med en morgen- og en ettermiddagsutgave, og hadde det største opplaget. I denne sammenheng er de to utgavene behandlet samlet fordi de kom fra den samme redaksjonen. Det betyr at Aftenposten hadde langt mer plass enn Arbeiderbladet og Dagbladet, som begge kom med én utgave. Dagbladet var den gang landets nest største avis. Avisens påstått kulturradikale profil appellerte til radikale studenter på 1960-tallet, og den var kritisk til NATO og motstandere av den amerikanske krigen i Vietnam. Arbeiderbladet var i 1968 den tredje viktigste avisen i hovedstaden, men som et organ for den politiske opposisjonen og som tidligere regjeringsavis var dens politiske innflytelse langt større enn opplaget skulle tilsi (Werenskjold 2008b).

Fra slutten på den andre verdenskrigen og fram til slutten av 1960-årene fikk pressefotoene gradvis en viktigere plass i de norske avisene. Da rasjoneringene etter den andre verdenskrig ble avviklet, fikk avisene flere sider til rådighet og dermed bedre plass til flere foto. Pressefotoet fikk etter hvert en mer selvstendig rolle i avisene, noe som også hang sammen med mulighetene den teknologiske utviklingen ga da pressen fikk klisjémaskiner for fotoframstilling. Nyhetsbildet fikk etter hvert en langt mer framtredende plass på førstesidene. Førstesidene i 1968 kan imidlertid ikke sammenlignes med dagens salgsplakat. Avisene kunne ha opptil 15–16 forskjellige saker på førstesiden, som hadde til hensikt å appellere til mange ulike lesergrupper. Det meste var tekst. Fotoet tiltrakk seg derfor oppmerksomhet og utdypet gjerne nyhetsoppslaget som dokumentasjon. Pressefoto fra nasjonale og internasjonale nyhetsbyråer gjennom egne telefotoanlegg økte også tilgangen til og bruken av foto i de daglige nyhetsoppslagene i norsk presse.

Omleggingen til offset bidro til opplagsøkning i 1960-årene og ga samtidig bedre vilkår for foto i avisene, som i stadig sterke grad måtte konkurrere med strømmen av levende bilder i fjernsynsnyhetene. Det er ikke gjennomført noen kvantitative undersøkelser av fotobruken i norsk presse på 1960-tallet, men sam

menlignet med 1970- og 80-årene var avisene i 1960-årene dominert av tekst. Selv om langtidstendensen gikk i retning av flere foto og en sterkere integrering mellom foto, overskrifter og ingress, ble nyhetsfotoene på sekstitallet relativt sjelden knyttet direkte til nyhetsopplagene (Sivertsen 1995).

Metode

En historisk analyse av den totale framingen av det globale 1968-opprøret i avisene er en omfattende og komplisert oppgave. Avisene er svært sammensatt med mange delelementer og genrer. Norske historikere har hatt en tendens til å legge vekten på analyser av holdningene i utvalgte lederartikler og av og til av redaksjonelle kommentarer. Avisene er imidlertid langt mer sammensatt enn det, i form av fotografier og karikaturtegninger knyttet til nyhetsartikler, featureartikler, kronikker og notiser som i sum bidrar til framingen. Disse elementene har i liten grad blitt gjort til gjenstand for historisk forskning. Framingen i avisene kan gi seg uttrykk på mange måter og kan bl.a. identifiseres i overskrifter, ingresser, foto, bildetekster, karikaturtegninger, illustrasjoner og kildereferanser (Tankard 2003:101). Denne artikkelen om foto kan dermed betraktes som en delstudie av den samlede analysen av framingen av de globale protestene i 1968 i de toneangivende norske avisene.

Denne artikkelen er basert på en kvantitativ analyse av framingen i samtlige 508 nyhetsfoto i til sammen 417 nyhetsoppslag om de mange protestene verden rundt i de tre avisene i 1968. Den kvantitative tilnærmingen er forankret i en lang internasjonal forskningstradisjon (Pool 1959; Høyer 1966; Berelson 1971; Westerståhl 1973). Flere av nyhetsoppslagene inneholdt mer enn ett foto. Samtlige foto og nyhetsartiklene har blitt scannet elektronisk og koblet til en Filemaker database som jpg-filer.

På grunn av det store volumet er det lagt vekten på å få fram hovedtendenser i materialet, og for å kunne sammenligne de tre avisene er materialet behandlet som andeler fordelt på de tre verdener.2 Fotoene ble skrevet ut fra databasen og sortert i ulike kategorier, basert på innholdet i det enkelte foto. Utskriftene ble gjort for å være sikker på at de fotoene som havnet i samme kategori var av lik karakter. Forfatterne har hver for seg foretatt selvstendige vurderinger av innholdet i fotoene, og vurderingene har vært sammenfallende. Vi har kommet til at kategoriseringene ser ut til å være en adekvat måte å analysere den totale fotoframstillingen av protestene i avisene i 1968. Først da grovsorteringen var gjennomført, ble kategoriene definert. Basert på den sammenfallende dramaturgien de gir uttrykk for, har fotoene i denne studien derfor blitt delt inn i seks hovedkategorier.

Den første gruppen omfatter foto av elitepersoner – og som tilhørte det politiske eller kulturelle establishment. Dette er ofte portretter av statsledere og politikere. Felles for denne typen fotografier er at det gjerne er arkivfoto som illustrerer de omtalte saker. Den andre gruppen omfatter foto som er relatert til situasjoner før eller etter demonstrasjoner. Fotografiene viser de synlige konsekvensene for det sivile samfunn i kjølvannet av sammenstøtene i gatene. Den tredje gruppen av foto

viser demonstrasjonene i gatene. Denne gruppen omfatter foto av demonstranter og demonstrasjoner i sin alminnelighet, og de er uten direkte konfrontasjoner med politi eller militære. Disse fotoene framstår i første rekke som uttrykk for «makt i antall»: de kan også omfatte enkeltpersoner eller mindre grupper av demonstranter. Den fjerde gruppen består av fotografier med fokus mot aksjonistledere. Den femte typen foto omfatter konfliktbegivenheter, som involverte voldelige sammenstøt mellom politi/militære og demonstranter. Den sjette typen rommer en rest uspesifiserte bilder i nyhetsoppslagene, som bl.a. kart og tegninger.

Etter å ha analysert fototypene, analyserte vi hvordan framingen i det enkelte foto som ble brukt i nyhetsoppslagene inngikk i en helhet. For å kunne gi svar på det som er denne studiens anliggende – hvordan avisene gjennom fotografiene fremmet en bestemt måte å forstå protestene på – har samtlige fotografier i de seks forskjellige gruppene i tillegg blitt delt inn i to hovedkategorier, avhengig av om de fokuserte på det etablerte samfunnet eller på protestene. Hvordan framingen i pressefotografiene skal bli klassifisert, er metodisk utfordrende. Enkelte ganger må man velge mellom mange variabler og få analyseenheter, eller omvendt – få variabler og mange analyseenheter. I denne studien er det siste valgt, fordi hensikten ikke er å beskrive enkeltfoto, men å gi en analyse av helheten i fotodekningen av et fenomen som hadde et stort kvantitativt omfang i norsk presse i 1968. Det essensielle i bruken av et historisk fotomateriale er å prøve å finne fram til hvordan fotoene ble brukt og hvordan de formidlet meninger om selve protestfenomenet da de ble publisert. Tidligere studier av pressefoto knyttet til protestene i 1968 har lagt vekten på analyse av enkeltfoto (Hilwig 1998:343–345). Studiene har ikke kunnet dokumentere hvor representative de analyserte fotoene var i forhold til totaldekningen.

I denne analysen er det lagt vekt på hvordan avisene gjennom de seks ulike fototyper framstilte den etablerte orden eller protestene. Kategoriene er derfor gjort enkle og kvantifiserbare for å få fram hovedtendensene i materialet – og skiller kun mellom en positiv, nøytral og en negativ framing. Metoden har tidligere blitt anvendt i Westerståhls analyse av dekningen av EEC-debatten i NRK før folkeavstemmingen i 1972 (Westerståhl 1973:6–11). Kodingene er blitt gjort entydige og utelukkende, slik at det enkelte foto har fått kun én klassifisering selv om flere klassifiseringer var mulig. Et foto av politivold kunne både være et eksempel på en negativ framing av det etablerte og en negativ framing av protestene der vold inngår. I analysen og klassifiseringen har vurderinger av hvem som var den mest aktive part i selve fotoet blitt lagt til grunn. I teorien bidrar både overskrifter og bildetekst til forståelsen av hvordan fotoene skal oppfattes i en nyhetskonstruksjon. Dette er imidlertid ikke alltid tilfellet.

Hva slags framing brukte de utvalgte avisene i foto som ble benyttet i nyhetsoppslagene om de mange ulike protestene i 1968? I hvilken grad var fotoframingen positiv, nøytral eller negativ til demonstrasjonene som fenomen? Framingen av protestene hang også sammen med hvordan avisene framet det etablerte samfunnets svar på de utfordringene det ble stilt overfor.

I utgangspunktet er protester og demonstrasjoner en del av ytringsfriheten i de fleste demokratier, og foto av demonstranter er ikke noe negativt. Framstillingen av demonstrantene vil også henge sammen med hvordan myndigheter og politiet blir framstilt. I Hilwigs analyser er politiet i de tyske og italienske avisene framstilt som forsvarere av den offentlige orden, og demonstrantene som en trussel mot den samme orden. Hvis politiet derimot i fotoene blir framstilt som den offensive part, og det blir anvendt mer vold enn nødvendig, vil også det ha betydning for oppfatningen av framingen av demonstrantene. Myndighetenes bruk av maktmidler er ofte sett i sammenheng med i hvilken grad maktbruken er vurdert som legitim og hensiktsmessig, og i hvilken grad den bidro til å løse det opprinnelige problemet. En negativ framing av fotoene av demonstrantene er i denne sammenheng i første rekke knyttet til om de ble framstilt som et ordensproblem eller en trussel mot den bestående orden. Det avgjørende i vurderingen av framing i fotoene er i hvilken grad avisredaksjonene vurderte om demonstrantene hadde en rettferdig sak eller ikke. Avisene ga ofte selv konteksten til en slik tolkning gjennom bruk av fototekst og overskrifter (Hall 1972:64). En positiv framing av protestene framsto også ofte som en negasjon til den negative framingen, i form av foto som framstilte protesten som fredelig, og hvor aktivistene framsto som bærere av ungdommelig engasjement og energi.

Foto 2. Dette fotoet viser en positiv framing av den franskestudentlederen Daniel Cohn-Bendit ruslende med hendene i bukselommeneforan politiet etter at han var inne til høring i disiplinærkomiteenved universitetet i Nanterre. Fotografiet ble brukt som illustrasjon.Publisert i Aftenposten 09.05.1968, s. 19

Analyse av pressefotoene

I 1968 hadde de ulike stoffområdene fast plassering og omfang i avisene. Nyhetsfotoene konkurrerte derfor med teksten om plassen. Jo flere foto, jo mindre tekst. Den høye andelen pressefoto i Dagbladet gikk derfor på bekostning av tekst, og kan oppfattes som en del av en redaksjonell policy. I Arbeiderbladets utenriksredaksjon hadde man den motsatte policy.3 Man vet lite om tilsvarende policy i andre norske aviser dette året. Det samme gjelder også for hvordan nyhetsfotoet ble brukt i aviser internasjonalt. Tilsvarende analyser av bruken av nyhetsfoto er ennå ikke gjort.

I snitt utgjorde nyhetsoppslagene som hadde minst ett fotografi 22 % av samtlige oppslag om protestfenomenet i de tre avisene. Det betyr at Aftenposten lå noe under, mens Dagbladet lå godt over snittet. Mange av fotoene var imidlertid rene illustrasjoner uten noen direkte nyhetsverdi.

Aftenposten hadde totalt 167 nyhetsoppslag med ett eller flere foto fra i alt 17 forskjellige land, slik tabell 1 viser. Nyhetsoppslagene med foto utgjorde 16 % av de samlede oppslagene om fenomenet demonstrasjoner, streiker eller opptøyer. Selv om Aftenposten hadde den største nyhetsdekningen av avisene i utvalget, hadde avisen den laveste andelen av bilder relativt sett. Arbeiderbladet dekket 19 forskjellige land, og avisen hadde med sine 19 % en noe høyere andel nyhetsfoto enn Aftenposten. Dagbladet, med færrest nyhetsoppslag om fenomenet, brukte flest bilder i sin dekning relativt sett. Dagbladet hadde nyhetsfoto fra 20 forskjellige land, og dobbelt så stor andel som Aftenposten (Werenskjold 2008b).

Tabell 1. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Totaltantall nyhetsoppslag og nyhetsoppslag med foto i artikler om protestenei 1968

Tabell 2. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Totaltantall nyhetsoppslag og nyhetsoppslag med foto i artikler om protestenefra den første verden i 1968

På samme måte som i den generelle nyhetsdekningen av de globale protestene i 1968, fokuserte også bildedekningen i de norske avisene på begivenhetene i elitelandene i Nord-Europa og USA. De land som hadde den mest omfattende nyhetsdekning av fenomenet, hadde også flest foto og sterk variasjon av ulike typer foto som ble brukt i artiklene.

I Aftenposten stammet 70 % (117 av 167) av alle nyhetsoppslagene med foto fra 11 forskjellige land i den første verden. I Arbeiderbladet var tilsvarende tall 77 % (90 av 117), og i Dagbladet 79 % (105 av 133). Begge avisene dekket også 11 forskjellige land i regionen. Dagbladet hadde en langt større andel nyhetsoppslag med foto i forhold til de totale nyhetsoppslagene fra den første verden enn de øvrige avisene. 32 % av Dagbladets nyhetsoppslag fra den første verden hadde ett eller flere bilder. Arbeiderbladet hadde 22 % og Aftenposten hadde 17 %. Bortsett fra de største landene dekket de tre avisene noe forskjellige land i regionen. Tallene kan derfor ikke alltid sammenlignes på detaljnivå fra det enkelte land. Hovedtyngden av fotooppslagene var fra Europa, med en hovedvekt på Frankrike, Vest-Tyskland, Storbritannia og Italia. I tillegg kom fotodekningen fra USA. Det var et betydelig antall oppslag med foto fra Norge, hvor den norske fotodekningen fra demonstrasjoner mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia trakk opp statistikken. Oppslag med foto fra Sverige og Danmark utgjorde kun en liten andel. Den marginale bildedekningen av begivenhetene i de øvrige skandinaviske landene falt sammen med den generelle nyhetsdekningen av protestfenomenet i nabolandene (Werenskjold 2008b).

Tabell 3. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Totaltantall nyhetsoppslag og nyhetsoppslag med foto i artikler om protestenei den andre verden i 1968

Som tabell 3 viser, utgjorde nyhetsoppslagene med foto 20 % av samtlige oppslag fra den andre verden i Aftenposten. Fotoene var konsentrert om to land – Tsjekkoslovakia og Polen, med en hovedvekt på Tsjekkoslovakia. Arbeiderbladet hadde langt færre oppslag med foto fra regionen. Oppslagene var fordelt på fire land – Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia og Sovjet. Også i Arbeiderbladet dominerte fotoene fra Tsjekkoslovakia. Dagbladet hadde færrest foto fra den andre verden, men i forhold til de totale nyhetsoppslagene utgjorde fotodekningen en langt høyere andel.

Tabell 4. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Totaltantall nyhetsoppslag og nyhetsoppslag med foto i artikler om protestenei den tredje verden i 1968

Aftenposten hadde flest nyhetsoppslag om protester i den tredje verden blant de tre avisene, men andelen av oppslagene med foto var liten. Heller ikke Arbeiderbladet prioriterte fotooppslag fra den tredje verden høyt. Selv om Dagbladet hadde den dårligste nyhetsdekningen av den tredje verden av de tre, viser tabell 4 at de likevel hadde den største andelen oppslag med foto fra denne regionen.

Type foto i nyhetsoppslagene

Alle de tre norske avisene hadde nyhetsfoto i samtlige kategorier. I samtlige aviser dominerte elitepersoner, demonstrasjoner samt sammenstøt mellom politi og demonstranter fotodramaturgien av protestene. Avisene hadde i prinsippet tilgang på nøyaktig de samme fotoene, fordi de abonnerte på de samme internasjonale byråene. Men det betydde ikke at de prioriterte likt.

Figur 1. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Andel pressefotoav protester i 1968 fordelt på hovedkategorier

Dagbladet og Arbeiderbladet hadde flere nyhetsfoto av personer som kan bli oppfattet som elitepersoner enn Aftenposten, slik figur 1 viser. Aftenposten hadde flest foto av protestaksjoner og demonstrasjoner sammenlignet med Dagbladet og Arbeiderbladet. Arbeiderbladet hadde den største andelen foto av voldelige sammenstøt mellom politi, soldater og demonstranter, mens de andre to avisene hadde en lavere andel. Dagbladet hadde minst fokus på de voldelige sammenstøtene. Samtlige aviser hadde foto av personer som kunne defineres som aksjonistledere, men også der var det forskjeller i dekningen til avisene. Det var flest i Dagbladet, noe mindre i Arbeiderbladet og minst i Aftenposten. Alle avisene i utvalget brukte også fotografier som viste ulike konsekvenser av gatedemonstrasjonene i nyhetsoppslagene. Aftenposten og Dagbladet hadde det sterkeste fokuset på dette aspektet, mens Arbeiderbladet hadde minst. Dagbladet hadde den største andelen uspesifikke bilder som ikke uten videre kunne plasseres innenfor de øvrige fotokategoriene, mens andelen var liten i de to andre avisene.

Tabell 5. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Prosentvisfordeling av ulike type foto i dekningen av protestene i den første,andre og den tredje verden i 1968

Samtlige aviser i utvalget fokuserte mest på den første verden, og hadde den bredeste og mest varierte fotobruken fra begivenhetene i denne regionen. Aftenposten var avisen med den mest varierte dekningen i samtlige tre regioner, mens Dagbladet hadde flest foto fra den tredje verden. Hovedtyngden av Dagbladets foto fra den tredje verden var imidlertid foto av myndighetspersoner hentet fra avisens arkiv, og de fungerte mest som illustrasjoner til teksten. Dagbladet hadde i prosent langt færre foto av demonstrasjoner, protestledere og sammenstøt mellom politi og demonstranter enn de øvrige avisene fra den tredje verden. Avisen hadde imidlertid størst andel foto fra sammenstøt mellom politi og demonstranter i den første verden. Arbeiderbladet skilte seg i sammenhengen ut med den største andelen foto fra demonstrasjonene i alle de tre verdener, med en spesielt stor andel fra den første (55 %) og den andre verden (38 %). Avisen hadde også den høyeste andelen av foto fra sammenstøt mellom politi og demonstranter i både den andre og den tredje verden, og nest størst andel foto fra den første verden.

Foto 3. Dette fotoet viser en negativ framing av politibrutalitet. Bildet er fra studentopptøyene i Mexico City i juli måned i 1968, og viser politiets overdrevne maktbruk. Publisert i Aftenpostens aftenutgave 31.07.1968, s. 1

Framingen av fotoene i nyhetsoppslagene

Både Roland Barthes (Barthes 1991) og Stuart Hall (Hall 1972) har framhevet at nyhetsfotografiet bidrar med nye meningsdimensjoner til teksten når det blir brukt: «Pictures ... are more imperative than writing; they impose meaning at one stroke, without analysing or diluting it» (Hall og Jefferson 1976:53). De er med andre ord positive til nyhetsfotografiet, og med dette utgangspunktet kan det hevdes at foto er viktige for å få fram flere meningsdimensjoner i en sak eller sakskompleks. Utsagnet er vel bastant med hensyn til påståtte virkninger. Hall har nyansert synspunktet ved å lage en distinksjon mellom ulike lesemåter: den foretrukne lesemåte (positiv); den forhandlende (nøytral); og den opposisjonelle (kritiske) (Hall 1973). Det som skiller vår modell fra Halls, er at vi bruker den på avsendersiden snarere enn på mottakersiden. Spørsmålene blir derfor: Hvilken framing preget de fotoene som ble brukt i nyhetsoppslagene? Var det noen forskjell på hvordan de ulike avisene framet begivenhetene med fotoene, og hvor entydig ble establishment og protester framet?

Figur 2. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Framing inyhetsfotoene av establishment og av protestene i 1968 i prosentav totalt antall i den enkelte avis

Figur 2 viser at de norske avisene samlet hadde en sammensatt fotoframing av protestbegivenhetene i 1968. Ingen av avisene i utvalget hadde noen omfattende positiv framing av elitepersoner i tilknytning til protestfenomenet i de bildene som er analysert. Dette hadde en viss sammenheng med at de fleste fotoene i denne kategorien var portretter av elitepersoner som i hovedsak ga et nøytralt inntrykk. Mange av disse fotoene var arkivbilder av politikere uten noen spesiell nyhetsverdi og som fungerte mest som illustrasjoner til teksten de var en del av. Dagbladet hadde langt flere av foto med en slik framing enn de øvrige avisene.

Den politisk konservative avisen Aftenposten hadde den største andelen foto med negativ framing av politiet og ordensmakten i sammenstøtene med demonstrantene, slik tabell 5 viser. Tilsvarende hadde Arbeiderbladet og Dagbladet en noe lavere andel. Denne framingkategorien omfattet foto som viste politivold og som kunne tolkes som overdrevet maktbruk fra ordensmaktens side. Her pekte Aftenposten seg ut.

Aftenposten var også den avisen som hadde flest nyhetsfoto som framet protestbegivenhetene positivt, langt høyere andel enn Arbeiderbladet og Dagbladet. Alle de tre avisene i utvalget hadde en viss andel foto som framet protestene på en nøytral måte, som ikke innebar at demonstrantene ble oppfattet som et ordensproblem eller en trussel mot status quo. Dagbladet hadde størst andel av denne framingtypen, mens Aftenposten hadde færrest.

Arbeiderbladet var den avisen som framet protestene mest negativt. Denne framingtypen var mindre utbredt i Dagbladet, og minst i Aftenposten. Arbeiderbladet brukte denne framingen på en måte som skilte avisen fra de to andre.

Tabell 6. Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet: Prosentvisfordeling av ulike kategorier framing i fotodekningen av establishmentog av protestene i den første, andre og den tredje verden i 1968

Felles for nyhetsoppslagene med foto fra begivenhetene i den første verden i samtlige aviser var konkurrerende framinger, dvs. foto som ga både et positivt og et negativt inntrykk av establishment og av protestbegivenhetene. Samtlige aviser brakte foto som viste politiets maktbruk og som satte ordensmakten i et dårlig lys. Ingen av framingene var imidlertid enerådende – bortsett fra framingen av fotoene fra de norske protestene mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia.

Foto 4–5. Disse fotoene viser et eksempel på konkurrerende framingerav raseopptøyene i USA. Det første fotoet viser en positiv framingav Civil Rights-lederen Ralph Albernathy og Fattigmarsjen til Washington.Publisert i Aftenposten 08.05.1968, s. 6. (Foto: AP.) Det andrefotoet gir en negativ framing av en afroamerikaner som stjeler enskjorte i en forretning han har brutt seg inn i under raseopptøyene.Publisert i Aftenposten 01.06.1968, s. 13. (Foto: AP)

Tabell 5 dokumenterer at Aftenposten hadde den høyeste andelen positive framinger i fotoene fra protestbegivenhetene i den første verden, men den hadde samtidig en like stor andel negative framinger. Dessuten hadde Aftenposten også størst andel negativ framing av establisment – dvs. foto som bl.a. viste bruk av makt, politivold eller som satte eliten eller ordensmakten i et dårlig lys. Den brakte mange positive framinger av protestene i Frankrike, USA, Norge og Vest-Tyskland, samt mange negative framinger fra de samme land. Det kunne imidlertid variere hva slags framing som dominerte i fotoene fra det enkelte land. Størst andel negative framinger av establishment var det i fotoene fra Frankrike, USA og Italia. I fotoene fra Norge var det spesielt den positive framingen av protestdemonstrasjonene mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia som trakk opp andelene.

Fotoene i Aftenposten fra den andre verden var dominert av den positive framingen av protestene mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i august og oktober måned. Ikke overraskende hadde ingen av fotoene fra protestene i Tsjekkoslovakia en nøytral eller negativ framing. Aftenpostens foto fra den tredje verden hadde en langt større andel negativ framing av establishment enn fra de andre regionene. Spesielt satte fotoene fra Mexico og Kina establishment i et dårlig lys – mens avisen ga en positiv framing av protestene både i Mexico og Vietnam.

Foto 6–7. Begge disse fotoene viser en positiv og veldig følelsesladetframing av protestene i Tsjekkoslovakia mot den sovjetiske invasjonen.Foto 6 er fra stedet hvor en ung tsjekker ble skutt ned og dreptav sovjetiske soldater. Stedet er markert med kors og blomster.Foto 7 viser en brennende sovjetisk stridsvogn som er malt med hakekorset.Foto 6 publisert i Aftenposten 23.08.1968, s. 1. (Foto: Jan A. Martinsen,Aftenposten.) Foto 7 publisert i Aftenpostens aftenutgave 26.08.1968, s.1. (Foto: AP)

Dagbladet hadde en noe større andel negative framinger i fotoene av protestene i den første verden, men den hadde en langt mindre andel positive enn Aftenposten. Avisen hadde også en mye lavere andel negativ framing av ordensmakten. Den hadde en svært høy andel positiv framing av protestene i den andre verden, men ikke så høy som Aftenposten og Arbeiderbladet. På samme måte som i de øvrige avisene, dominerte den positive framingen av protestene i Tsjekkoslovakia. Dagbladet hadde likevel en rekke foto med nøytral framing.

Dagbladet hadde dobbelt så mange foto fra den tredje verden som de to andre avisene. De fleste fotoene fra regionen hadde en nøytral framing av establishment, noe som hang sammen med at avisen ofte brukte arkivbilder av elitepersoner. Dagbladet hadde like stor andel av positiv som negativ framing av protestene, var den eneste med en negativ framing av protestene i den tredje verden, og den hadde en langt mindre andel negativ framing av establishment i regionen. Den negative framingen av establishment var dominert av fotoene fra opptøyene i Mexico.

Arbeiderbladet pekte seg ut som den avisen som hadde den største andelen negative framinger av protestene i den første verden. Avisen hadde også den minste andelen positive framinger av protestene og den minste andelen negative framinger av ordensmakten. Størst andel negative framinger var det i fotoene fra Vest-Tyskland, Frankrike, USA, Italia, Storbritannia og Japan. Den store andelen negativ framing av protestene i Arbeiderbladet kan ha en viss sammenheng med hva

slags type foto som ble prioritert. Avisen hadde en større andel konfliktfoto enn de øvrige avisene. Norge var det eneste landet hvor Arbeiderbladet hadde langt større andel foto med positive enn negative framing av protestene, men disre var da i all hovedsak knyttet til demonstrasjonene mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia. Fotoene i Arbeiderbladet fra den andre verden hadde et langt mindre omfang og var fordelt på flere land enn tilsvarende i Aftenposten. Tendensen var likevel den samme: en høy andel foto med positive framinger av protestene, hvor andelen fra Tsjekkoslovakia dominerte. Framingen i fotoene fra den tredje verden var i Arbeiderbladet enten nøytral overfor det etablerte eller ga et negativt inntrykk av hvordan den bestående orden håndterte protestene. Fotoene med negativ framing av det etablerte var knyttet til opptøyene i Mexico og Panama.

Noen oppsummerende kommentarer

Vi har i artikkelen argumentert for at pressefotoene spilte en viktig rolle i tolkningen av protestene i 1968. Dette til tross for at de globale protestene i hovedsak ble formidlet med tekst og ikke så ofte med foto. Fotoene som avisene publiserte var i svart og hvitt, men tolkningsrammene de formidlet var ikke av samme karakter. Tidligere studier har vist at det globale opprøret fikk stor oppmerksomhet både i fjernsynsnyhetene og i dagsavisene i 1968 (Werenskjold 2008b; Werenskjold 2009 (kommer)). De har påvist at de nyhetsledende avisene satte dagsordenen. Samtlige medier fokuserte på opprøret i de vestlige elitelandene i Nord-Europa og USA. Funnene viser at fotoene forsterket denne dekningstendensen. Både i nyhetsoppslagene generelt og i oppslagene med foto, ble protestene i den tredje verden dårligst dekket. I de tre avisene ble bare hvert femte nyhetsoppslag utstyrt med ett eller flere foto. Brorparten av fotoene av protestene kom fra de internasjonale nyhetsfotobyråene. De norske fotografene dekket i liten grad protestene med egne foto. Det er vanskelig å vurdere om omfanget var representativt for den norske og internasjonale pressen på slutten av 1960-tallet. Det finnes ingen andre studier å sammenligne med.

I utgangspunktet var det forventet at Aftenposten, med en konservativ ideologisk forankring, ville bruke langt flere negativt framete foto enn Arbeiderbladet og Dagbladet. Det er lite i analysen som støtter til en slik forestilling. Aftenpostens foto kan forklares med at avisen gikk foran i endringene av det norske partiavissystemet, med en svekket politisk og ideologisk forankring. Profesjonaliseringen av nyhetsjournalistikken i Aftenposten var kommet lengre enn i de to andre avisene. Den store andelen negativ framing i fotografiene i Arbeiderbladet kan dels forklares med at avisen var mer partikontrollert enn de øvrige avisene, og dels ved at Arbeiderpartiet hadde mest å frykte politisk fra protestbevegelsene på venstresiden i norsk politikk. Disse var knyttet til opposisjonen mot norsk utenrikspolitikk og spesielt norsk NATO-medlemskap.

Fotografiene i avisene var av forskjellig karakter, og denne analysen framhever seks forskjellige kategorier. Dramaturgien som kategoriene rommer kan tyde på at dette er en forholdsvis vanlig måte å framstille protestfortellingene i foto – også i forhold til demonstrasjoner og protester i vår egen tid. Variasjonene var størst fra den første verden og minst fra den tredje verden. Forholdsvis mange foto ble tolket som negative til politiets maktbruk mot demonstrantene. Aftenposten skilte seg fra de andre ved at den hadde like mange positive og negative framinger av protestene i 1968. Både Arbeiderbladet og Dagbladet hadde flere negative enn positive framinger av protestene. De norske avisene hadde likevel en langt mer differensiert framing av foto enn tilsvarende studier fra Vest-Tyskland og Italia har vist. Det kan lede fram til en konklusjon om at protestfenomenet og mediedekningen må forstås i en nasjonal kontekst. Mediesystemene i det enkelte land er også historisk og kulturelt betinget. Det kan bety at flere komparative analyser må til for å kunne si noe generelt om hvordan media dekket protestene.

Dagbladet publiserte langt flere foto enn de andre, men den publiserte samtidig færrest nyhetsoppslag om fenomenet. Mange av fotografiene var arkivfoto brukt som illustrasjoner snarere enn som dokumentasjon. De norske avisene brukte foto som fokuserte på studenter og ungdom langt oftere enn på andre sosiale grupper som var involvert. Fotoene bidro dermed til å styrke forestillingene i offentligheten om at protestfenomenet var et studentopprør. Det var kun i fotoene fra Frankrike, Tsjekkoslovakia og i en viss grad fra USA og Norge som indikerte at også andre grupper deltok. Det var få foto av norske demonstrasjoner, noe som kan tyde på at avisene tonet ned betydningen av de som forekom. Flertallet av fotoene fra norske demonstrasjoner var fra protestene mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia. Demonstrasjonene mot denne mobiliserte langt flere og fikk oppslutning fra bredere politisk spekter enn demonstrasjonene mot krigen i Vietnam, som fikk få foto i pressen. Avisene hadde en stor andel fotografier av elitepersoner, spesielt gjaldt det Dagbladet. Én forklaring er at avisene la stor vekt på de politiske konsekvensene av opprøret for det etablerte samfunn, og en annen var økonomien i den enkelte avis. Avisene kunne spare penger på å bruke fotomatriser om igjen.

Pressefotoene fra Tsjekkoslovakia var spesielle. Fotografiene fokuserte på den individuelle protesten mot den sovjetiske militære overmakten i en kald krigskontekst. Samtlige foto var entydig positive til protestene. Framingen understreket at disse ble definert som legitime. Skillet mellom det legitime og det illegitime var viktig i avisene når protester ble dekket, vurdert og kommentert med både tekst og ikke minst foto.

Norske aviser tok alle avstand fra vold, enten den skyldtes demonstrantene eller politiets overdrevne bruk av makt. Holdningene var antakelig både preget av tradisjonell norsk reformisme og av den franske opplysningsfilosofiens forestillinger om maktens grunnlag i den sosiale kontrakten mellom folket og staten. Ble kontrakten brutt, ble opprøret betraktet som legitimt og rettferdig. Framingen i fotoene av protestene i Øst-Europa fulgte dette mønsteret. Det samme gjaldt også foto fra autoritære diktaturstater, både i Sør-Europa og i den tredje verden. Redak

sjonene unngikk ikke å lage konkurrerende framinger i nyhetsoppslagene som ledere og kommentarartikler hadde en ideologisk fundert mening om. Fotoene av protestbegivenhetene i elitelandene i Nord-Europa og USA var ofte preget av konkurrerende framinger som både ga et positivt og negativt inntrykk av protestene.

Litteratur

Altheide, D.L. (1976): Creating Reality. Beverly Hills, CA: Sage.

Altheide, D.L. og R.P. Snow (1979): Media Logic. London: Sage.

Andén-Papadopoulos, K. (2000): Kameran i krig: Den fotografiska iscensättningen av Vietnamkriget i svensk press. Stockholm/Stehag: Brutus Österlings bokförlag Symposion.

Barthes, R. (1991): The Responsibility of Forms: Critical Essays on Music, Art, and Representation. Berkeley, CA: University of California Press.

Bastiansen, H.G. (2006): Da avisene møtte TV. Partipressen, politikken og fjernsynet 19601972. Avhandling for dr.art.-graden. Oslo: Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Becker, K. (2003): «Photojournalism and the Tabloid Press», i L. Wells (ed.) The Photograph Reader. London: Routledge, s. 291–308.

Berelson, B. (1971): Content Analysis in Communication Research. New York: Hafner.

Dahl, H.F. og H.G. Bastiansen (1999): Over til Oslo: NRK som monopol 1945–1981. Oslo: Cappelen.

Eide, M. (1992): Nyhetens interesse: Nyhetsjournalistikk mellom tekst og kontekst. Oslo: Universitetsforlaget.

Ensink, T. og C. Sauer (2003): Framing and perspectivising in discourse. Amsterdam & Philadelphia, PA: John Benjamins Pub.

Entman, R.M. (1993): «Framing. Towards Clarification of a Fractured Paradigm», i Journal of Communication (43), s. 51–59.

Entman, R.M. (2003): Projections of Power: Framing News, Public Opinion, and U.S. Foreign Policy. Chicago: University of Chicago Press.

Entman, R.M. (2007): «Framing Bias: Media in the Distribution of Power» i Journal of Communication 57, s. 163–173.

Førland, T.E., T.R. Korsvik et al. (2008): Ekte sekstiåttere. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Gassert, P. (2003): Atlantic Alliances. Cross-Cultural Communication and the 1960s Student Revolution. Culture and International History. J. C. E. Gienow-Hecht and F. Schumacher. New York/Oxford: Berghahn Books, s. 135–156.

Gitlin, T. (1980): The whole world is watching: Mass media in the making & unmaking of the New Left. Berkeley, CA: University of California Press.

Gitlin, T. (2003): The whole world is watching. Berkeley, CA: University of California Press.

Giverholt, H. (1967): Nyhetsformidling i Norge: Norsk telegrambyrå 18671967. Oslo.

Goffman, E. (1974): Frame Analysis: An Essay on The Organization of Experience. New York: Harper & Row.

Goffman, E. (1979): Gender Advertisements. London: Macmillan.

Hall, S. (1972): «The Determinations of News Photographs. Working Papers», i Cultural Studies 3, s. 53–87.

Hall, S. (1973): Encoding and Decoding in the Television Discourse. Birmingham: Centre for Contemporary Cultural Studies.

Hall, S. og T. Jefferson (1976): Resistance Through Rituals: Youth Subcultures in Post-War Britain. London: Hutchinson.

Halloran, J.D., P.R.C. Elliott et al. (1970): Demonstrations and Communication: A Case Study. Harmondsworth: Penguin.

Hernes, G. (1977): «Det mediavridde samfunn», i Samtiden, nr. 1, s. 1–14.

Hilwig, S.J. (1998): «The Revolt Against the Establishment. Students Versus the Press in West Germany and Italy» i C. Fink, P. Gassert og D. Junker (red) 1968: The World Transformed. Cambridge/New York: Cambridge University Press, s. 321–349.

Høyer, S. (1966): Samfunnsvitenskapelig tekstanalyse. Oslo: Universitetsforlaget.

Lippmann, W. (1922): Public Opinion. New York: Harcourt Brace.

Lomheim, S. (2001): NTB utanriks: kunsten å gjenfortelja? Kristiansand: Avdeling for humanistiske fag, Høgskolen i Agder.

McAdam, D. og D. Rucht (1993): «The Cross National Diffusion of Movement Ideas», i Annals of the American Association of Political Science 528, s. 56–74.

McLuhan, M. og Q. Fiore (1967): The Medium is the Message: An Inventory of Effects. New York: Random House.

Milde, S.H. (2007): De forsømte nyhetene. Bruken av NTB-meldinger i norsk presse. Hovedoppgave i medievitenskap, Universitetet i Oslo.

Nakken, M. (2007): Å bringe verden hjem. En studie av NRKs utenrikskorrespondentnett 19642004. Masteroppgave i medievitenskap, Universitetet i Oslo.

Petersson, O. og I. Carlberg (1990): Makten över tanken. En bok om det svenska massmediesamhället. Stockholm: Carlsson.

Pool, I. d. S. (1959): Trends in Content Analysis. Urbana: University of Illinois Press.

Reese, S.D. (2007): «The Framing Project: A Bridging Model for Media Research Revisited», i Journal of Communication, 57:119–141.

Reese, S.D., O.H. Gandy et al. (2001): Framing Public Life: Perspectives on Media and our Understanding of the Social World. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum Associates.

Ritchin, F. (2003): «1968. The Unbearable Relevance of Photography», i Aperture (171).

Sivertsen, E. (1987): Det spissformulerte pressebildet: En studie av regisserte og iscenesatte pressefotografier av politikere. Arbeidsrapport, Institutt for massekommunikasjon, Universitetet i Bergen.

Sivertsen, E. (1988): «Regisserte og retoriske pressebilete», i Syn & Segn 94:125–135.

Sivertsen, E. (1990). Symbolitikkens illustratører. Regisserte bilder i politisk journalistikk. Pressens Årbok 1989. Fredrikstad: Institutt for Journalistikk.

Sivertsen, E. (1995): Norske pressefotos: En kort historikk. Fredrikstad: Institutt for Journalistikk.

Sivertsen, E. (2006): «Sceneskifter og linseskifter. Veksten og fallet til en fortolkningsramme for politikerportretter», i Norsk medietidsskrift 13(4):340–362.

Tankard, J.W.J. (2003): «The Empirical Approach to the Study of Media Framing» i S.D. Reese, O.H.J. Gandy og A.E. Grant (red.) Perspectives on Media and our Understanding of the Social World. Framing Public Life. Mahwah, NJ og London: Lawrence Erlbaum Associates, Publishers, s. 95–106.

Tversky, A. og D. Kahneman (1981): «The Framing of Decisions and the Psychology of Choice» i Science 211, s. 453–458.

Van Gorp, B. (2007): «The Constructionist Approach to Framing: Bringing Culture Back in», i Journal of Communication 57, s. 60–78.

Vold, H., P.F. Christiansen et al. (1969): Kampen om universitetet. Oslo: Pax.

Wells, L. (2003): The Photography Reader. London: Routledge.

Werenskjold, R. (2008a): «Opprør på Dagsorden! Effektene av den norske nyhetsdekningen av de globale protestene i 1968» i Tekniikan Waiheita. Finnish Quarterly for the History of Technology 2, s. 45–57.

Werenskjold, R. (2008b): «The Dailies in Revolts: The Global 1968 Revolts in Major Norwegian Newspapers», i Scandinavian Journal of History 33 (4), s. 417–440.

Werenskjold, R. (2008c): «Erik Loe og utenriksavdelingen i Arbeiderbladet, 1949–1989», Pressehistoriske skrifter (10):106–149.

Werenskjold, R. (2009 (kommer)): «The Revolution will be Televised: The Global 1968 Revolts on Norwegian Television News», i M. Klimke, Jacco Pekelder og Joachim Scharlot (red.) Between Prague Spring and French May: Opposition and Revolt in Europe, 1960–1980. New York/Oxford: Berghahn Books.

Westerståhl, J. (1973): EF i Norsk Rikskringkasting: En studie av radio- och tv-sändningarna inför folkomröstningen 1972. Göteborg: Statsvetenskapliga institutionen, Göteborgs Universitet.