Årets kommentar i dette tidsskriftet har form av en føljetong av tekster om et samlet tema i en periodisk publikasjon. Føljetongen hører til mine tidligste medieerfaringer: Den lokale avisen som familien abonnerte på, i et så godt som bokløst hjem, presenterte biter av en fortsettelsesroman i hvert nummer. Jeg klippet dem ut og samlet dem i permer. Det er ikke meningen at leserne av Norsk medietidsskrift skal gjøre det samme med denne føljetongrekken. Men eksemplet er relevant for min diskusjon av offentlighet og offentligheter i dette nummer.

Overordnet handler denne føljetongen om medienes og medieviteres rolle som bidragsytere til offentlig meningsdannelse. I siste nummer presenterte jeg en liten kasusstudie om Habermas og Internettet. I dette nummer skal jeg se nærmere på «offentlighet» som fenomen og begrep. Jeg skal, igjen, ta utgangspunkt i Habermas’ offentlighetsbegrep, presentere sentrale tanker fra to andre, men mindre kjente offentlighetsteoretikere (Oskar Negt og Alexander Kluge), og til slutt se på den britiske Cultural Studies-tradisjonens konsept av hegemonisk kultur og delkulturer i et offentlighetsperspektiv. Kjernen i denne presentasjonen er en debatt om politisk ganske forskjellige forestillinger om «offentlighet»: Hvorvidt er offentlighet et begrep i entall, og hvorvidt er det tale om offentligheter, i flertall? Tekstutvalget prøver å fastholde tre historiske øyeblikk: omkring 1960, 1970 og 1980. Med dette kan tekstene noe nedlatende betegnes som «gamle» alle sammen, men de kan gi innspill også til vår tids debatt, blant annet om nett-offentlighet(er).

Habermas’ Borgerlig offentlighet ([1962] 1971)

Boken som er den sentrale kilde for debatten om offentlighet i vår tid, er Jürgen Habermas’ Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft (Habermas 1962). Den er en både historisk og systemteoretisk fremstilling av den borgerlige offentlighetens karakter og utvikling. Jeg skal her bare fremheve fire av dens argumenter, i sterkt forenklet form:

Borgerskapets fremvekst var en revolusjonær bevegelse; den revolusjonerte også kommunikasjonen i bredeste forstand: Med grunnlaget i nye produksjonsformer, med utstrakte handelsforbindelser, utfoldet for eksempel «nyhetssamkvemmet seg i varesamkvemmets spor» (Habermas 1971: 14). Borgerskapets fremvekst introduserte også en ny form for offentlighet som instans eller kategori: Føydale representasjoner og vilkårlige lover som fremmet de herskendes argumenter ble avløst av en resonnerende offentlighet hvor fornuften, fornuftbasert lovgivning og de beste argumenter kunne vinne.

Et sentralt arnested for den politiske borgerlige offentlighetens fremvekst var ifølge Habermas den litterære eller kulturelle offentligheten som utfoldet seg omkring salonger (særlig i Frankrike), klubber (i England) og leseselskaper (i Tyskland). Det var her, i private fora av dannede mennesker, en ny kommunikasjonskultur så dagens lys. Den spredte seg herfra, siden den «offentlige bruk av fornuften» (med Kants argumentasjon) er det «ikke bare filosofene som duger til […], men enhver som forstår å bruke sin forstand offentlig […]. Offentligheten virkeliggjøres ikke bare i de lærdes republikk, men i den offentlige fornuftsbruk av alle som forstår seg på slik bruk» (Habermas 1971: 98–99). Formålet med slike diskusjoner er, ifølge Habermas, å oppnå enighet om felles anliggender, og «der det kommer til enighet med seg selv om ’fellesvesenets’ anliggender konstituerer ’menneskenes’ resonnerende publikum seg til «borgernes’» (Habermas 1971: 100). Slik er den politiske kategori «borger» (i et demokratisk samfunn) konstituert av kommunikasjon om offentlige anliggender.

Habermas’ konsept av den borgerlige offentligheten er lokalisert i et nasjonalt rom, og det tar lite høyde for at det eksisterer andre samfunnsmessige klasser enn borgerskapet i dette rommet. I forordet til boken skriver Habermas at han med fokus på borgerlig offentlighet kun behandler de trekk som er blitt dominerende i utviklingen fra føydalsamfunnet; ordrett konstaterer han at fremstillingen «ser bort fra den variant av den borgerlige offentlighet som gjennom den historiske prosess så å si er blitt undertrykt – nemlig plebeiisk offentlighet» (Habermas 1971: XLX). Og i et kapittel om «offentlighetens dialektikk» (§ 14) fremlegger han Marx’ og Hegels teser om at også borgerskapet bygger på makt, ikke bare på fornuft og gode grunner. Særlig den unge Marx siteres for kritikken at det borgerlig-kapitalistiske system etablerer nye maktforhold (på tysk, skarpere: Gewaltverhältnisse), «især mellom eiere og lønnsarbeidere», og at det liberale borgerskapets prinsipp om at «alle» kan delta blir til ren ideologi hvis det i praksis bare gir folk som eier kapital og/eller dannelse adgang til den nye offentligheten (Habermas 1971: 115). Konsekvensen er, stadig med referanse til den unge Marx: «I den grad de ikke-borgerlige sjikt trenger inn i den politiske offentlighet og tar dens institusjoner i besittelse, tar del i presse, partier og parlament, i samme grad vender publisitetens våpen – som er smidd av borgerskapet – seg mot borgerskapet selv» (Habermas 1971: 117).

Dette er høyst interessante åpninger av offentlighetsbegrepet, henimot en tese om at det ikke bare eksisterer én, men flere offentligheter i (det borgerlige) sam

funnet. Men Habermas lukker denne muligheten nokså uttrykkelig ved å åpne neste kapittel (§ 15) med følgende påstand: «Den borgerlige offentlighetens dialektikk er ikke blitt fullbyrdet slik som den var blitt antesipert i de tidlige sosialistiske forventninger. De politiske likhetsretters utvidelse til alle sosiale klasser lyktes innenfor rammen av dette klassesamfunnet selv» (Habermas 1971: 119). Med dette ble en mulig proletarisk mot-offentlighet integrert i det borgerlige systemet, eller den ble til en variant av den borgerlige offentligheten.

Dette er en analyse som kan angripes og som er blitt angrepet. Men den korresponderer med de tidlige 1960-årenes konsensustenkning i et Tyskland som hadde vært preget av voldsomme politiske motsetninger, mellom borgerlig-konservative versus sosialistiske fløyer i Weimar-republikken, og mellom fascister og antifascister under nasjonalsosialismen. Dessuten så klassemotsetningene omkring 1960 ut til å forsvinne i et felles «Wirtschaftswunder», en nærmest mirakuløs oppblomstring av industrien og næringslivet fra den andre verdenskrigens ruiner.

Negt og Kluges Offentlighet og erfaring ([1972] 1974)

Oskar Negt, jurist og sosialfilosof,1 og Alexander Kluge, jurist, medieteoretiker, forfatter og film- og fjernsynsprodusent,2 utgav nøyaktig ti år etter Habermas’ Strukturwandel der Öffentlichkeit en felles publikasjon under tittelen Öffentlichkeit und Erfahrung. Denne boken er sterkt påvirket av forandringer av det tyske samfunnet, særlig det såkalte ungdomsopprøret fra 1968 som i høy grad var perifere gruppers kamp for å komme til orde i den herskende (medie)offentligheten.3

Erfaring er en viktig kategori, både på individuelt og kollektivt, på privat og politisk plan. Erfaring er avhengig av ens posisjon i samfunnets hierarkier/klasser. Også Habermas legger implisitt vekt på erfaring, ikke minst med hans kategori «livsverden». Men sosial erfaring blir ikke noen sentral instans for konstitueringen av offentligheten hos Habermas. Siden han antar at alle samfunnets grupperinger, sjikt eller hva man vil kalle det (for ikke å snakke om klasser) har integrert seg i det borgerlig-kapitalistiske system, eksisterer offentlighet alt overveiende som et begrep i entall hos Habermas, og det er tale om «’offentlighetens’ ene tekst» (Habermas [1992] 2007: 35).

Negt og Kluge taler om to tydelig adskilte offentligheter, den «proletariske» og den «borgerlige» offentligheten. Boken Offentlighet og erfaring åpner med å anerkjenne Habermas’ begrep plebeiisk offentlighet i innledningen til Borgerlig offentlighet, og forfatterne fremhever til og med kvaliteter som mangler i deres egen kategori, proletarisk offentlighet: Plebeiisk er bredere, det rommer både historiske samfunnslag før det «klassiske» industriproletariatets fremvekst, og bredere lag enn arbeidere knyttet til produksjonsprosessen, altså også arbeidsløse, «filleproletariatet» etc. De innrømmer også at begrepet proletarisk kan virke som en anakronisme – men understreker at selve fenomenet består den dag i dag (Negt og Kluge

1974: 2). Derfor insisterer de på å omtale arbeids- og livsformen til det overveiende flertall av befolkningen som proletarisk. Men den største forskjell i forhold til Habermas er at de ikke ser en proletarisk offentlighet som en variant av den borgerlige, men som en selvstendig og alternativ offentlighet som er stengt ute av den dominerende (borgerlige) offentligheten.

Tar man de praktisk-politiske erfaringer og interesser i flertallet av befolkningen som utgangspunkt, særlig i forhold til arbeidslivet og til familie-sosialiseringen, viser det seg at det her dannes en samfunnsmessig erfaringshorisont som ikke er inkludert i den herskende offentlige diskursen. Men denne diskursen, artikulert av den borgerlige offentligheten, hevder at den representerer alles livserfaringer og interesser. Den borgerlige offentlighet er en konstruert, abstrakt enhet som i virkeligheten rommer en ytterst heterogen «kumulasjon av enkeltoffentligheter», derunder skoler, militæret, universiteter, kirken, næringslivet etc. (Negt og Kluge 1974: 5). Det gjelder om å identifisere den proletariske offentlighet som en motoffentlighet, selv om den er sammenfiltret med den etablerte borgerlige offentligheten, ikke minst gjennom mediene.

Negt og Kluge karakteriserer den proletariske offentlighetens muligheter og – ikke minst – problemer på følgende måte:

Offentlighet er en organisasjonsform for samfunnsmessige erfaringer. Det tidlige borgerskap var i praksis lite interessert i offentlig erfaringsdannelse; det var opptatt av å sikre etablering og vekstbetingelser for privat eiendom, eller: «deres markedsviten er privat». Offentlighet var ikke et mål, men et middel: «Å ’ha erfaring’ innenfor denne offentligheten betyr herredømmeviten [’Herrschaftswissen’] – en spesialviten om den riktige utnyttelse av offentligheten» (s. 15f.). Borgerlig offentlighet var og er med dette mer ideologisk enn forankret i produksjonsforhold og i et emansipatorisk, politisk prosjekt.

Proletarisk offentlighet har betydelige problemer, både med å definere egne interesser og med å artikulere dem i offentligheten. Det er ikke minst den borgerlige ideologien, formidlet bl.a. gjennom mediene, som marginaliserer proletariske erfaringer og livssammenheng og som, gjennom underholdningsindustrien, tilbyr fantasier som er langt vekk fra mulige fantasier om kollektive problemløsninger. Også arbeidets tidsstruktur er kontraproduktiv for utviklingen av emansipatoriske prosjekter; arbeidstiden «river og stykker opp den virkelige livssammenhengen» og etterlater kun en rest som er vanskelig å nyttiggjøre (s. 21).

En mulighet ligger i «fantasivirksomhet som produksjonsform for autentisk erfaring» (s. 31ff.). Fantasi, som grensesprengende forestillinger om hvordan ting kunne være annerledes, er avgjørende viktig for å definere og artikulere selvbestemte prosjekter. Men dens fremvekst (i proletarisk form) blir hemmet av arbeidstidens fragmentering, barnehagers og skolens disiplinering4 og kulturindustriens klisjeer som kanaliserer ønsker om forandring til varekjøp og søken etter privat lykke. Frigjøringen av fantasien er en viktig betingelse for erkjennelse og emansipasjon. Det samme gjelder fysisk samvær (på arbeidsplasser og i utdannelsesinstitusjoner, i demonstrasjoner, forsamlinger, bofellesskap etc.) som en form

for «sanselig begripelig solidaritet», fordi her oppstår «en atmosfære av kollektivt oppbrudd, begynner arbeiderne å snakke, komme med forslag, bli aktive» (s. 35).

Å begynne å snakke er imidlertid lettere sagt enn gjort. Den borgerlige offentligheten har en stor fordel ved at den representerer folk som er trent til å tale, for eksempel politikere, jurister og journalister. Lavtutdannede behersker normalt ikke den offentlige talekoden; her kommer altså språkbarrierer i tillegg til de allerede nevnte hindringer med å artikulere proletariske erfaringer i offentligheten (se s. 40–43). Et grep er at ytringer tar utgangspunkt i autentiske livsfaringer slik at konkret-materielle historier konfronteres med ideologien eller illusjonen («Schein») om en generalisert offentlighet med homogene interesser. Alexander Kluge har anvendt dette grepet i mange av sine fjernsynsføljetonger hvor han intervjuer «alminnelige mennesker».

Det siste problemet jeg skal nevne her er det som Negt og Kluge kaller for dannelse av «leirer». Sterke mot-offentligheter, som for eksempel det tyske kommunistiske parti omkring 1933, har en tendens til å lukke seg omkring sitt eget prosjekt slik at det liksom dannes et samfunn i samfunnet (se særlig s. 209ff.). Med dette oppstår en leir-ideologi som kan føre til at den hittil undertrykte deltakelsen i offentligheten tilfredsstilles så sterkt at det avleder fra at målet er en «nyorganisasjon av totalsamfunnet» (s. 209). Men mot-offentligheter skaper bare bedre kommunikasjonsbetingelser, de endrer ikke folks arbeids- og livsforhold «ute i» den borgerlige verden. Dette kunne man ha in mente i diskusjonen om nye nett-offentligheter som kan tendere til å lukke seg omkring seg selv.

Öffentlichkeit und Erfahrung er, i hvert fall delvis, ikke mindre teoretisk og abstrakt enn Habermas’ Strukturwandel der Öffentlichkeit. Men under det tykke lag av teori ligger det her, i hvert fall for meg, spor av en konkret livshistorisk og politisk virkelighet, med utpreget agonistiske former for offentlighet.5 Jeg vil avslutte dette avsnitt med et par eksempler.

Oskar Negt har skrevet en historie om «sitt» 68, tilgjengelig på nettet (se Negt 2008). Den forteller om tidens protestbevegelse som et radikalt oppgjør med autoritære strukturer og mentaliteter og som et eksperiment med nye, basisdemokratiske livs- og samarbeidsformer. For ham var to «slagmarker» mest avgjørende: Kampen for en ny skole og nye læringsformer,6 og kampen om at flere/alle kan delta i et levende demokrati. Det siste spenner fra medbestemmelse på arbeidsplasser over nye kollektive samværsformer i privatlivet til deltakelse i politiske prosesser bl.a. gjennom å ytre seg i en «kritisk offentlighet».

Mitt eget 68 ble til nesten ti år med politiske aktiviteter, i form av demonstrasjoner (mot USAs krig i Vietnam, mot atomkraftverk, mot Berufsverbot, mot (lokal)politiske tiltak som dyrere bussbilletter), arbeid i komiteer (miljøbevegelsen, kvinnegrupper, støtte til frigjøringskamper i Afrika og Latin-Amerika), aksjoner mot Bild-Zeitung som den dominerende avisen og, ikke minst, aktiviteter i form av gateteater, plakatoppsetting og skriving av artikler i røde og grønne blader. Vi ikke bare skrev tekster, men distribuerte dem også selv, i form av løpesedler og trykt materiale på «stands» ute i handlegatene. Buttons, t-shirts og klistremer

ker med politisk budskap ble særlig populære «nye medier» for alternativ meningsytring.

Alt dette var former for mot-offentligheter hvor «perifere grupper» fant måter å uttrykke sine erfaringer og meninger på i det offentlige rom. Og dette gikk langt fra alltid fredelig for seg: Statsapparatet forsvarte den borgerlige offentlighetens monopol, med politi mot demonstranter, forfølgelse og straff for plakatoppsetting, rydding av stands når man ikke hadde søkt om tillatelse og betalt gebyr, i verste fall med Berufsverbot når man var ansatt i offentlig sektor.

Den første knappe halvdelen av mitt eksemplar av Strukturwandel der Öffentlichkeit viser heftige lesespor i form av utropstegn, spørsmålstegn og mange NEIN. Videre leste jeg ikke, den gang. Habermas var ikke vår mann.

Hegemonisk kultur vs. subkulturer

Tankegangen i Negt og Kluges Offentlighet og erfaring finner på en måte et mer samlet uttrykk i den britiske Cultural Studies-tradisjonen som hadde sin blomstringstid mellom 1980 og ca. 1995. Den handler riktignok ikke eksplisitt om offentlighet og offentligheter, men om «hegemonisk kultur» vs. «subkulturer». Men et bindeledd er Cultural Studies-tradisjonens kulturbegrep som «a whole way of life» (Williams 1958) som kan relateres både til Habermas’ «livsverden» og Negt & Kluges «erfaring». Og siden kulturer artikulerer seg, er de del av kommunikasjonssystemer, og konfliktene om ulike erfaringer og interesser får diskursiv form. Et tredje bindeledd er interessen for representasjon. Med dette hører kulturer og kulturforskjell også til offentlighetens respektive offentligheters sfære.

Ifølge min fortolkning utvidet Cultural Studies-tradisjonen diskusjonen av borgerlig vs. proletarisk offentlighet med å introdusere «hegemonisk kultur» vs. «subkulturer». «Subkulturer» er en produktiv differensiering av «proletarisk kultur» ved at begrepet inkluderer ikke bare klasse, men også rase, kjønn og aldersgrupper. Kjønnsperspektivet mangler hos Habermas, og delvis også hos Negt & Kluge. Raseperspektivet eller etnisitet er blitt særlig vesentlig i dagens multikulturelle og globaliserte samfunn. Også kulturforskjell i forhold til aldersgrupper er blitt virulent i nyere tid, med for eksempel punkgruppers iøynefallende klesstil og andre av datidens ungdomskulturelle offentlige markeringer. Ut over dette åpnet Cultural Studies-tradisjonen det nasjonale «offentlige rom» til globale perspektiver.

Begrepet subkulturer assosierer to betydninger: det subalterne, dvs. en tilstand av å være underkastet, og det subversive, dvs. potensialet til å endre eller til og med snu forholdene. Begge assosiasjoner passer også til begrepet «proletarisk kultur»: derfor kan denne klassifiseres som en del av et samfunns subkulturer. Samtidig blir den med dette på en måte degradert fra å være den eneste motoffentlighet vs. den borgerlige offentlighet. Også «hegemonisk kultur» er for øvrig en bredere kategori enn «borgerlig offentlighet». Den rommer for det første mer enn borgerlig dominans, og den er for det andre ikke del av et fiksert motsetningsforhold mel

lom klasser, i Marx’ og Engels’ forstand. Den er nettopp hegemonisk, i betydning av et «bevegelig ekvilibrium» som Gramsci formulerer det. Kampen som foregår er i høy grad «en kamp mellom ulike diskurser, ulike definisjoner og betydninger», en kamp om tegn som uttrykker motstand mot den bestående orden (Hebdige 1993: 366–367).

Tilhengere av den klassiske proletariske offentligheten ville nok frabe seg å bli klassifisert som «subkultur» og med dette satt i samme bås som for eksempel punkere og homoseksuelle. Men en av svakhetene med begrepet og fenomenet proletarisk offentlighet er nettopp at den reduserer identitet til kun en kategori, i dette tilfellet proletarisk. Med dette blir den proletariske offentligheten «enstemmig» på samme problematiske måte som den tidlige Habermas’ borgerlige offentlighet. Som konsekvens i praksis har det vist seg at subkulturelle grupper innenfor sosialistiske regimer (som for eksempel etniske, seksuelle eller religiøse minoriteter) har (hatt) minst like store problemer med å komme til orde i offentligheten som i konservative borgerlige regimer. Utfordringen fra Cultural Studies er å se på oss både som multiple identiteter (ikke bare som tilhørende den hegemoniske eller den subkulturelle leiren) og som deltakere i multiple offentligheter. Disse (nye) offentligheter er organisert på komplekse måter, slik at de ikke bare fanger opp interesser i forhold til bestemte livspraksiser (etter kjønn, alder, arbeidssituasjon etc.), men også i forhold til kulturelle preferanser (typer musikk, litteratur, politisk debatt etc.). Ikke minst dette sterkt differensierte offentlighetsbegrepet ser ut til å finne sitt uttrykk på Internett-fora i dag.

Representasjon er et nøkkelord i Cultural Studies-tradisjonen. Spørsmålet er hva og hvem som representeres i medieoffentligheten som tidens viktigste arena for symbolsk betydningsproduksjon. Det er av stor kulturell og samfunnsmessig betydning hvordan «verden» fremstilles her. Hvilke områder av livet, hvilke temaer, hvilke problemer selekteres her, og, ikke minst, hvilke personer og persongrupper presenteres som aktører i denne verden? Og, omvendt: Hva og hvem er marginalisert? Hvem og hva er overhodet ikke til stede? Medier gir (eller fratar) tilstedeværelse til noe og noen; med dette får bestemte temaer og aktører legitimitet, andre ikke. Hva angår representasjon av personer og persongrupper, er dette også en form for «empowering», i form av en symbolsk anerkjennelse av personen(e) som aktører i det offentlige rom. Ikke-tilstedeværelse betyr undertrykkelse. En annen form for undertrykkelse er «feil» representasjon; her er personer/grupper til stede i et fjernsynsprogram, for eksempel, men de fremstilles på en problematisk måte.

En annen og minst like viktig form for representasjon er å kunne presentere seg selv i offentligheten, både ved å være synlig og ved å komme til orde. Det siste er avgjørende viktig fordi det tillater at personen(e) selv kontrollerer sin representasjon i offentligheten. Det motvirker forvrengte representasjoner ved å tillate en artikulasjon av autentiske erfaringer og tanker, med egne ord. Konkret: Cultural Studies-tradisjonen har pekt på en lang rekke samfunnsgrupper og livsstiler som marginalisert, utestengt og undertrykt. Denne undertrykkelsen skjer nettopp i

form av forvrengte bilder av dem eller i form av at de slett ikke eksisterer i den medierte verden.

La meg til slutt fortolke en meget kjent tekst fra Cultural Studies-tradisjonen, Stuart Halls Encoding/Decoding, i lys av offentlighetsteorien (Hall [1973]1980).7 Eksemplet han opprinnelig brukte til denne modellen var fjernsynet, altså et massemedium som oppstod i det borgerlige samfunnet og som heller forholder seg lojalt enn opposisjonelt til dette. Det som Hall beskriver her, er en kamp om betydning mellom de som produserer teksten og de som leser den. De som skriver, «koder» teksten med sine egne forutsetninger, interesser og intensjoner. Produktet får med dette en «dominant» betydning, som et forsøk på å overtale leserne til å akseptere eller, om man vil, å underkaste seg denne betydningen. Men leserne er ikke en homogen gruppe, de har ulike egne forutsetninger, i form av erfaringer, interesser og intensjoner. Med dette «avkoder» de teksten på ulike måter. Takket være teksters flertydighet (eller polysemi) og mottakernes forutsetninger, er det ikke noen garanti for eller automatikk i at dens «dominante» mening aksepteres. Man kan gjøre det, men det skjer slett ikke alltid. Leserne går normalt inn i det som Hall kaller forhandling med teksten (negotiation), med resultatet at de fortolker den til en slags modifisert utgave, i lys av tidligere erfaringer med både andre tekster og eget liv. En tredje mulig lesemåte er «opposisjonell» lesning, altså en fortolkning som er stikk imot forfatterens intenderte «dominante» betydning.

Dette er i sterk motsetning til særlig Habermas som, i hvert fall i Borgerlig offentlighet, ikke beskriver historiske eksempler på eller muligheter for en kritisk eller til og med opposisjonell resepsjon av den dominante diskursen.8 Men det er også interessant å se at Habermas fra ca. 1980-årene «oppdager» delkulturer i form av grasrotsaktiviteter, særlig fredsbevegelsen og miljøbevegelsen, og at han omtaler deres «sivile ulydighet» med sympati (se for eksempel Habermas [1992] 2007: 40ff.). Han omtaler disse kulturer allikevel ikke som motkulturer; de blir hos ham en integrert del av et samlet liberalt borgerlig system.

Postscriptum

Noe av det beste med avisføljetonger er at teksten avbrytes og ikke fortsetter før neste dag. Her blir det flere måneders venting. For å holde på leserne, anbringer jeg en cliffhanger, i form av en tabloid annonsering: Neste kommentar handler om medienes patologier, og en ny/gammel teoretiker blir introdusert: Pierre Bourdieu.

Referanser

Habermas, Jürgen (1962): Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft. Neuwied og Berlin: Luchterhand.

Habermas, Jürgen (1971): Borgerlig offentlighet. Dens fremvekst og forfall. Henimot en teori om det borgerlige samfunn. Oversatt av Elling Schwabe-Hansen, Helge Høibraaten og Jon Øien. Oslo: Gyldendal.

Habermas, Jürgen (1989): The Structural Transformation of the Public Sphere. Cambridge, Mass.: The MIT Press.

Habermas, Jürgen (1992): «Further reflections on the public sphere». I: Craig Calhoun (red.) Habermas and the Public Sphere, s. 421–462. Cambridge, Mass.: The MIT Press.

Habermas, Jürgen ([1992] 2007): «Offentlig mening, kommunikativ makt og aktører i det sivile samfunn». I: Barbara Gentikow og Egil G. Skogseth (red.): Medier og demokrati, s. 30–46. Oslo: Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag.

Hall, Stuart ([1973]1980) „Encoding/Decoding». I: Culture, media, language. Working papers in Cultural Studies 1972–1979, s. 277–294. London: Hutchinson.

Hebdige, Dick (1993): „From culture to hegemony». I: Simon During (ed.): The Cultural Studies Reader, s. 357–367. London/New York: Routledge.

Mouffe, Chantal (1999): Deliberative democracy or agonistic pluralisme? Social Research, 66, 3: 745–757.

Negt, Oskar (2008): Demokratie als Lebensform. Mein Achtundsechzig. http://www.bpb.de/publikationen/PIZIT0,0,Demokratie_als_Lebensform_Mein_Achtundsechzig_Essay.html

Negt, Oskar og Alexander Kluge (1972): Öffentlichkeit und Erfahrung. Zur Organisationsanalyse von bürgerlicher und proletarischer Öffentlichkeit. Frankfurt am Main: Suhrkamp Verlag.

Negt, Oskar og Alexander Kluge (1974): Offentlighet og erfaring. Til organisasjonsanalysen av borgerlig og proletarisk offentlighet. Oversatt av Rolf Reitan. Stockholm: Norsk Sommeruniversitet.

Williams, Raymond (1958): Culture and society: 1780–1950. Harmondsworth: Penguin.