Abstract:

Abstract

In this era of digitalisation and convergence, the news discourse is slowly developing towards a higher degree of interactivity. In this article, the concept of interactivity is discussed and related to different aspects of online journalistic practice. Parallel to – and enlightened by - this conceptual discussion, the article examines a recent study in which 15 Scandinavian news sites are closely examined.

Keywords:discourse studies,online news,interactivity

De seneste årene har journalistikkens virkerom, dens kontekstuelle rammebetingelser, blitt utsatt for store endringer. Endringene kan knyttes til både teknologiske og sosiokulturelle forhold. Og de innebærer nye rammebetingelser for de journalistiske tekstene så vel som for dem som lager og benytter disse tekstene. Denne artikkelen har to siktemål, som begge er relatert til denne endringspregede situasjonen – ett konseptuelt og ett empirisk. Vi skal se nærmere på begrepet interaktivitet og dets potensielle bidrag til forståelsen av journalistikkens vilkår i en nettmedial kontekst. Og i lys av dette begrepet skal vi undersøke tilstanden til den journalistiske nyhetsdiskursen slik den faktisk utfoldes i nettavisene. Den empiriske delen av artikkelen bygger på en større studie av 15 utvalgte skandinaviske nettaviser.

Studien indikerer at nettavisleserens makt og innflytelse i interaksjonen med redaksjonen, med innholdet og med mediesystemet er voksende, men kun langsomt. Brukerdeltakelse er et åpenbart satsingsfelt i flere av de mest populære nettavisene. Men kommunikasjonen mellom redaksjon og leser har stort sett form av enkel tilbakemelding, svært sjelden av reell dialog. Likeledes viser studien at norske nettaviser tilbyr leseren noe mer valgmuligheter og navigasjonskontroll enn svenske og danske. Men per i dag kan vi knapt snakke om noen reell fornyelse av nyhetsdiskursen gjennom aktiv bruk av lenketeknologi. Fornyelse finner vi derimot i den interaksjonen med selve mediesystemet som leseren opplever når hun lar seg engasjere av videosnutter og lydsatte animasjoner i lesingen av innovative featurereportasjer og temasaker. Slike finnes det imidlertid foreløpig få av. Og de innovative formatene smitter i liten grad over på nyhetssakene.

Før vi går nærmere inn på begreper og empiriske funn, skal vi imidlertid kort skissere noen av de ytre endringsfaktorene som den nettbaserte nyhetsdiskursen må ses i lys av.

Nyhetens rom i endring

Det digitale nettverksmediet innebærer en ny teknologisk plattform for journalistisk virksomhet. Denne plattformen har egenskaper som potensielt påvirker alle fasene i den journalistiske prosessen – ikke minst de som har å gjøre med tekstproduksjonen og med det kommunikative samspillet mellom tekstbrukerne. De medieteknologiske innovasjonene handler om økt brukerstyring gjennom databaseteknologi, om nye presentasjonsformer gjennom hypertekst og multimedia og om nye sosiale interaksjonsformer gjennom de nye teknologiene for flerveiskontakt og allmenn deltakelse.

På et basalt tekstnivå åpner de nye teknologiske mulighetene for at journalistiske tekster kan formuleres gjennom nye semiotiske kombinasjoner. Skrift, bilde, tale, video, animasjon etc. kan kombineres langt mer fleksibelt enn hva som tidligere har vært mulig, og dermed kan de journalistiske sjangrene uttrykke andre typer mening og utføre andre kommunikative oppgaver enn hva som tidligere har vært tilfellet. De teknologiske og de semiotiske rammebetingelsene for en sjanger henger nøye sammen, siden det er den tilgjengelige teknologien som avgjør hva slags semiotiske ressurser som kan benyttes og hva slags kombinasjoner som er enkle eller problematiske å ta i bruk. Når en sjanger beveger seg fra ett medium til et annet, vil det nye mediet alltid aktualisere nye semiotiske ressurser, og dermed også nye retoriske mønstre og konvensjoner (Engebretsen 2001; Fagerjord 2006). Hvordan representeres de ulike aspektene ved en nyhetshendelse i et format som består av både skrift, bilde, video og animasjon? Og hvordan organiseres innholdet for en leser som selv ønsker å bestemme rekkefølge og fordypning i lesingen? Sjangernormene som veileder tekstbrukerne i slike spørsmål utvikles over tid gjennom gradvis tilsliping i den faktiske kommunikasjonsaktiviteten, dvs. i diskursen.1

Parallelt med at de teknologiske og semiotiske redskapene som benyttes i den journalistiske prosessen er under endring, endres også mange av de kulturelle normene og konvensjonene som regulerer bruken av de journalistiske tekstene. Mange av normene og forventningene som definerer de journalistiske sjangrene er konstant i utvikling, samtidig som visse basisnormer er mer stabile over tid (jf. Miller & Shepherd 2004). For eksempel har nyhetssjangeren gjennom hele etterkrigstiden vært knyttet til et normsett som foreskriver etterrettelighet og objektivitet kombinert med en forståelig og engasjerende fremstillingsform. Men balansepunktet mellom det etterrettelige og det engasjerende er et punkt i stadig bevegelse, og i nyhetens sjangerhistorie er dette punktet gjenstand for nærmest kontinuerlig debatt. På samme måte er også de øvrige av journalistikkens sjangre – featurereportasjen, kommentaren, temajournalistikken, forbruker- og servicejournalistikken – alle regulert av normverk som balanserer mellom stabile og ustabile normaspekter. Sjangernormene både påvirker og påvirkes av endringene i sjangrenes tekno-semiotiske betingelser – samtidig som de påvirker og påvirkes av andre endringer i samfunnet. Økt materiell velstand, økt medieutbud og økt kulturell pluralisme representerer endringer som peker i retning av individualisme og valgfrihet, og som også står i gjensidig samspill med utviklingen av de journalistiske sjangrene.

Som en effekt av endringene i de teknologiske og kulturelle betingelsene som definerer journalistikkens virkerom, endrer også individenes bruksmønstre seg. De individuelle brukernes medievaner utvikles over tid, dels som respons på nye medietilbud, dels som uttrykk for nye kommunikative behov. Når brukerne får mulighet til å få oppdaterte nyheter gjennom hele døgnet, utvikles rimeligvis nye medievaner, og når de selv kan være med på å forhandle om nyhetenes betydning ved å skrive blogger eller delta i interaktive debatter, skjer det samme. Brukernes medievaner er dermed enda en faktor som definerer journalistikkens rom, og som skaper endring og dynamikk i journalistikkens rammebetingelser.

De endringsfaktorene som her er skissert, innebærer at mediehusene og de menneskene som jobber der, opplever press fra mange kanter. De endrede rammebetingelsene krever nye måter å tenke på så vel som nye måter å organisere det redaksjonelle arbeidet på. Hva som blir det journalistiske resultatet av endringene, det resultatet som faktisk møter leserne, avhenger i stor grad av hva slags infrastrukturelle og kulturelle forhold som utvikles i den enkelte redaksjon. Herunder hører både organisatoriske forhold som bedriftsstrategier, ressursfordeling og arbeidsrutiner, og kulturelle forhold som gruppeinteresser, kvalitetsoppfatninger og (uformelle) belønningssystemer. Både hjemlige og internasjonale studier viser at variasjonene er store med hensyn til hvordan ulike mediehus og redaksjonelle grupperinger responderer på det ytre presset mot omstilling, konvergens og innovasjon (jf. Boczkowski 2004; Singer 2005; Hjeltnes, Olsen & Bech Karlsen 2007; Gynnild 2006; Erdal 2008). Disse variasjonene utgjør en viktig del av forklaringen på hvorfor de journalistiske diskursene som utfoldes i de ulike nettavisene kan ha ganske ulike kjennetegn – som vi snart skal se – selv om de ytre rammebetingelsene er tilnærmet like.

En tilstandsstudie av skandinaviske nettaviser

I perioden fra desember 2004 til mai 2007 foretok jeg en rekke analyser av et utvalg skandinaviske nettaviser. Hensikten var å undersøke hvordan nettavismediet faktisk fungerte som arena for journalistikk og annen kommunikasjon rundt et tiår etter at de første nettavisene oppstod. Undersøkelsen ble organisert i henhold til en inndeling i ulike diskurser – bl.a. nyhetsdiskursen (også kalt aktualitetsdiskursen), definert ved tekstenes fokus på aktuelle nyhetshendelser; opplevelsediskursen, med fokus på nære skildringer av interessante personer og miljøer, og velkomstdiskursen, med fokus på startsidenes utbud av «smakebiter», menyer, annonser og lenkelister. Til sammen seks ulike diskurser, definert ut fra de kollektive, sosiale målsettingene som kunne avleses gjennom sjangervalg og kommunikativ atferd, ble identifisert og analysert, én diskurs av gangen.

Materialet som ble benyttet, bestod av tekster hentet fra 15 utvalgte nettaviser. Hensikten var å undersøke større, toneangivende nettaviser i Skandinavia, og det sentrale utvalgskriteriet var trafikktall. I tillegg var det et poeng at både nasjonale og regionale nettaviser skulle inkluderes, og at både papirbaserte og eterbaserte mediehus skulle være representert. Listen over mediehus som ble inkludert i undersøkelsen endte opp slik:

Norske: VG, Dagbladet, Aftenposten, Bergens Tidende, NRK

Svenske: Aftonbladet, Expressen, Dagens Nyheter, Göteborgsposten, SVT

Danske: B.T., Ekstrabladet, Jyllandsposten, Fyens Stiftstidende, DR

Til sammen ble rundt 300 tekster analysert i studien. Én tekst kunne i denne konteksten bestå eksempelvis av en full startside, en sammensatt featurereportasje med tekst-, lyd- og videoelementer, eller en temasak bestående av 30–40 delartikler. Hver tekst ble undersøkt på grunnlag av en variabelliste spesielt utviklet for den enkelte diskurstype, hver på ca. 60 variabler. Variablene var utviklet på grunnlag av den enkelte tekstsjangers sentrale funksjoner og de semiotiske og mediale muligheter som syntes særlig relevante å undersøke i forhold til disse funksjonene. Resultatene ble registrert og analysert ved hjelp av statistikkprogrammet NSDstat. Dette verktøyet ble ikke brukt for å finne eksakte statistiske verdier, men for å dokumentere tendenser og for å sammenlikne ulike grupper av nettaviser. Studien kan dermed karakteriseres som en tekstnær diskursstudie på mesonivå.2

Jeg vil videre utover i artikkelen gi en oppsummering av funn fra denne studien, utvalgt og sortert på grunnlag av Sally McMillans interaktivitetsbegrep. I fremstillingen blir ulike sider ved interaktivitetsbegrepet først relatert til nettavisenes diskurspraksiser sett fra et generelt perspektiv, deretter knyttes de an til resultatene fra den empiriske studien.3

Tre former for interaktivitet

Interaktivitet er et av kjernebegrepene i den offentlige samtalen omkring våre nye digitale nettverksmedier, men begrepets innholdsmessige klarhet er dessverre ikke proporsjonal med dets popularitet. Begrepet benyttes,- i likhet med eksempelvis konvergens, til å betegne en rekke ulike prosesser og relasjoner – ofte uten noen form for definitorisk avklaring. Innholdet tas gjerne for gitt, og begrepsbruken avhenger primært av brukernes faglige forankring og interessefelt. Resultatet er at begrepet blir mer og mer innholdstomt.

En forsker som har bidratt til å rydde opp i forvirringen rundt interaktivitetsbegrepet, og som samtidig har gjort begrepet svært illustrativt i forhold til journalistikkens endrede vilkår, er amerikanske Sally J. McMillan. I en artikkel fra 2006 viser hun hvordan tre aspekter ved interaktivitetsbegrepet kan bidra til å kaste lys over sentrale egenskaper ved nettmediet og dets sjangre (McMillan 2006).

Bruker-til-bruker-interaktivitet (BTB)

Denne formen for interaktivitet sporer McMillan tilbake til studier av mellompersonlig interaksjon, med Erving Goffman som en av pionerene. Hans utforsking av ansikt-til-ansikt-kommunikasjon, med fokus på blikk, gester og andre verbale og ikke-verbale kommunikasjonselementer, er fremdeles en sentral referanse for denne grenen av interaktivitetsforskningen (Goffman 1967). McMillan påpeker at enkelte forskere har en tendens til å holde ansikt-til-ansikt-kommunikasjonen for å være den ypperste formen for mellommenneskelig kommunikasjon. Den gjensidige tilstedeværelsen sikrer en kontinuerlig strøm av meta-informasjon mellom partene, noe som kan nyansere meningsinnhold og eliminere misforståelser. Andre peker derimot på at kommunikasjon som finner sted via medier kan være vel så godt egnet til å oppnå «sosial kommunikasjon», dvs. kommunikasjon som fører til samarbeid og praktisk oppgaveløsing (Schudson 1978).

McMillan presenterer en modell som viser ulike former for bruker-til-bruker-interaktivitet, med ulik grad av likeverdighet i fordelingen av interaksjonsmakt. Formene spenner fra ren monolog, via monolog med mulighet for enkel respons, til gjensidig og likeverdig informasjonsutveksling (McMillan 2006:213).4

Om vi relaterer McMillans modell til nettavisenes nyhetsdiskurs, kan vi fastslå at det her er utviklet en rekke former for BTB-interaktivitet, der både de involverte diskursaktører og fordelingen av diskursmakt varierer. Noe forenklet kan vi si at nyhetsdiskursen involverer tre parter, nemlig journalisten, kilden og leseren. Dermed finnes det tre kommunikasjonslinjer som er særlig relevante å studere: Journalist-leser, kilde-leser og leser-leser. Disse kommunikasjonslinjene kan eksponeres i nettnyhetene i mange variasjoner, og med ulike former for teknologisk fasilitering. Sammenliknet med tradisjonelle medier kan alle disse kommunikasjonslinjene styrkes i nettavisen, noe som innebærer en betydelig endring i premissene for hele nyhetsdiskursen.

Journalist-leser-interaksjonen kan ta form av ren monolog, noe som har sterk tradisjon innen nyhetsdiskursen. Dersom leseren gis anledning til å respondere på nyhetstekstene eksempelvis gjennom e-post til journalisten, kan vi med McMillan kalle diskursen for monolog med feedback. Vi kan også kalle det leserfeedback når leseren sender tips og opplysninger til nettavisredaksjonen, som respons på invitasjoner om slike leserbidrag. Fremdeles er det journalisten som sitter med den altoverveiende delen av diskursmakten, siden det kun er han som ser feedbacken. Dersom leserens respons derimot eksponeres i nettavisen, for eksempel i form av debattinnlegg, oppstår det McMillan kaller responsiv dialog. Denne dialogformen er kjennetegnet ved at hvert innlegg i dialogen reflekterer alle tidligere innlegg, siden de alle er eksponert på en felles diskursarena. For at vi skal kunne kalle dette en responsiv dialog i interaksjonen mellom journalist og leser, forutsetter det imidlertid at journalistinstansen involverer seg i debatten som følger nyhetsartikkelen. Som vi senere skal se, er dette noe som tilhører sjeldenhetene.

Kilde-leser-interaksjonen er ofte en indirekte interaksjonstype i nyhetsdiskursen, idet den i hovedsak kanaliseres gjennom journalisten. Det er journalisten som velger ut og formulerer nyhetskildens ytringer. Unntaket er når kilden siteres direkte, og når det formidles bilder av kilden, eventuelt levende bilder og lyd. I alle disse tilfellene styrkes nærheten mellom kilde og leser. Det er imidlertid kun i sjeldne tilfeller at denne interaksjonen er gjensidig og likeverdig. Nettavisenes nettmøter er trolig den sjangeren som sterkest fasiliterer en gjensidig dialog mellom kilde og leser. Det samme kan skje gjennom ekspert- og kjendisblogger, der mennesker som er kjent fra nyhetsbildet kan legge frem sitt eget perspektiv på aktuelle saker og samtidig invitere til kommentarer fra leseren.

Leser-leser-interaksjonen har en fortid eksempelvis i avisenes leserbrev-spalter, og er i dag remediert blant annet til TV-formater som eksponerer lesernes sms-meldinger i skjermflatens randsoner.5 I nettavisenes nyhetsdiskurs eksponeres denne interaksjonslinjen på flere måter: via åpne debattfora, via debatter knyttet direkte opp mot nyhetsartikler (artikkeldebatt), via chatterom og mer avanserte nettsamfunn (som Blink og Nettby) og via nettavisenes leserblogger.

Variabel utnytting

Studien av de 15 skandinaviske nettavisene viser at strategiene i forhold til å støtte denne formen for interaktivitet varierer sterkt. Nyhetsdiskursen i disse nettavisene er totalt sett preget av en monologisk kommunikasjonsform. Journalistinstansen presenterer informasjonen uten å invitere leseren til annen involvering enn eventuelt å klikke på journalistsignaturen for å gi respons til saken via e-post. Situasjonen er imidlertid langt fra homogen, og enkelte nettaviser viser en tydelig vilje til å invitere leseren inn i en mer aktiv diskursrolle. En punktanalyse foretatt i mars 2007 viste at åtte av de 15 undersøkte nettavisene inviterte til debatt i direkte tilknytning til nyhetsdekningen. Tilbudet signaliseres allerede på frontsiden, i henvisningen til den enkelte nyhetssaken. Men på hver av disse nyhetsfrontene er det kun et fåtall nyhetssaker leseren inviteres til å debattere – stort sett to–tre saker, dvs. rundt ti prosent av henvisningene. På et tilfeldig valgt tidspunkt i mars 2007 praktiserte altså halvparten av de undersøkte nettavisene en monologisk nyhetsformidling, mens den andre halvparten inviterte til debatt i omkring ti prosent av nyhetssakene. En nærlesning av 15 slike artikkeldebatter viste at journalistinstansen var synlig i kun én av debattene. Man kan med andre ord vanskelig si at nettavisenes nyhetsdiskurs er preget av responsiv dialog mellom journalister og lesere. Dette inntrykket forsterkes av det forhold at kun fire av nettavisene våren 2007 praktiserte en ordning der leserne kunne kommentere redaksjonelle leder- og kommentarartikler.

Når det gjelder interaksjonen mellom kilde og leser, var det seks av de 15 nettavisene som inviterte til nettmøter med nyhetsaktuelle personer den dagen materialet ble hentet inn. Enkelte av nettavisene hadde også engasjert utvalgte kjente personer til å føre blogger, der det i noen få tilfeller var gitt rom for leserne til å gå i dialog med skribenten.

Fra denne studien kan vi dermed konkludere med at bruker-til-bruker-interaktiviteten i nettavisenes nyhetsdiskurs preges av enkel feedback mer enn av reell dialog – særlig når det gjelder kommunikasjonslinjen mellom journalist og leser.

Bruker-til-dokument-interaktivitet (BTD)

BTD-interaktivitet handler om brukerens muligheter til å kontrollere interaksjonen med det medierte innholdet og til selv å bidra på arenaen med eget innhold. McMillan presenterer BTD-interaktiviteten i en modell som viser ulike grader av leserkontroll og leseraktivitet i relasjonen mellom leser og dokument. I den mest passive rollen forholder leseren seg til en ferdig pakke med innhold, presentert av en profesjonell avsender i et lukket format med sterke føringer for leserekkefølge. I mer aktive roller kan leseren bestille innhold etter eget ønske, hun kan selv bidra med innhold eller hun kan inngå i samarbeidsprosjekter der flere aktører skaper innhold i fellesskap.

Relatert til nettavisenes nyhetsdiskurs kan McMillans fremstilling av BTD-interaktivitet knyttes til flere sider ved den kommunikative praksisen. For det første kan hyperstrukturerte nyheter gjøre brukeren delaktig i sammensetningen og fortolkningen av det materialet som tilbys (jf. Engebretsen 2001). Ved å studere en komposisjon av pekere kan leseren skaffe seg overblikk over nyhetssakens helhet og deretter velge ut hvilke deler hun ønsker å lese nærmere. Videre kan kontekstlenker i form av arkivsaker og innhold fra eksterne nettsteder supplere den aktuelle nyhetssaken og sette den inn i en større sammenheng. Denne formen for BTD-interaktivitet kan vi kalle mikronavigasjon, dvs. navigasjon som gir den enkelte bruker en viss frihet og kontroll i interaksjonen med et avgrenset nyhetsmateriale. (Makronavigasjon handler tilsvarende om å navigere på et overordnet nivå i nettavisen, eksempelvis gjennom seksjonsmenyer eller frontsidehenvisninger.)

En annen relevant dimensjon ved BTD-interaktiviteten er ordninger som tillater leseren å bidra med eget innhold. I praksis kan det handle om bilder, videosnutter eller blogg-innlegg som har nyhetsverdi i seg selv eller som er relevante i forbindelse med et nyhetstema. McMillan kaller denne formen for BTD-interakvitet for innholdsutveksling (content exchange).

I visse tilfeller kan den interaktive debatten knyttet til en nyhetssak bære preg av en kollaborativ innholdsprosess, i tråd med den interaktivitetskategorien McMillan kaller co-created content. Det skjer når debattinnleggene ikke bare består av korte kommentarer, men i tillegg omfatter dypere presentasjoner av erfaringer og synsmåter fra mennesker med ulike liv og ulike perspektiver. Da kan debatten i seg selv bli en svært vesentlig del av nyhetsdiskursen, der nyhetshendelsene blir perspektivert og livsrelatert på en måte som den journalistiske dekningen ikke er i stand til å gjøre alene. Helheten fremstår som et samspill mellom journalistens profesjonelle, men ofte stereotype fremstilling og lesernes kollaborative relatering til levd hverdagsliv.

I dagens nettaviser kan BTD-interaktivitet praktiseres på ulike måter. Å legge til rette for brukerkontroll på dokumentnivå gjennom (enkel) bruk av hypertekst og kontekstlenking er ganske vanlig i enkelte nettaviser, mindre i andre. Å invitere leserne til å delta i nyhetsdiskursen som aktive innholdsleverandører (innholdsutveksling) er en mulighet enkelte nettaviser tar i bruk i visse situasjoner. Samtidig ser vi at artikkeldebatten som praktiseres i mange nettaviser, iblant kan bære preg av kollaborativ innholdsskaping.

Begrenset grad av brukerkontroll på dokumentnivå

I den nevnte studien av toneangivende skandinaviske nettaviser ble 93 nyhetssaker fra 12 nettaviser analysert med henblikk på bruken av hypertekst og kontekstlenker.6 Halvparten av sakene bestod kun av én enkelt artikkeltekst. Den andre halvparten bestod av saker som var delt opp i flere enheter, innbyrdes forbundet med et system av lenker. Om man skiller ut sakene som bestod av mer enn 500 ord, viser det seg at 70 prosent av disse bestod av minimum tre enheter. I en sammenlikning med korresponderende saker fra papirutgavene fra samme mediehus, viste det seg imidlertid at disse sakene i snitt hadde en enda kraftigere oppdeling på papir. Den hypertekstuelle presentasjonen av nyhetssakene var altså ikke uttrykk for en ny og innovativ tenking, men kun en videreføring av en etablert praksis.

Når det gjelder praksisen med å kontekstualisere nyhetssakene med lenker til relevant arkivstoff, viste analysen at noe under halvparten av sakene innholdt slike lenker. 25 prosent av sakene tilbød kun én lenke, mens rundt 20 prosent inneholdt mer enn seks arkivlenker. Bare sju av de 93 nyhetssakene inkluderte lenker som ledet til eksterne nettsteder. Ingen av dem ledet til andre nyhetsnettsteder.

Om vi forutsetter at praksisen ikke har endret seg sterkt siden våren 2005, gir denne studien oss altså indikasjoner på at nettavisene praktiserer en viss grad av brukerstyring på dokumentnivå i nyhetsdiskursen. Men i praksis er det knapt snakk om noe høyere nivå enn det som praktiseres i papiravisene. Granuleringen, oppdelingen av det journalistiske innholdet, lå i studien omtrent på samme nivå på nett som på papir. Og den interaksjonskontrollen nettavisleseren tilføres gjennom tilbudet av kontekstlenker, oppveies sannsynligvis av det tapet av visuell helhetsoversikt som overgangen fra papir til skjerm innebærer.

Når det gjelder BTD-interaktivitet i form av lesergenerert innhold, vet vi at visse nettnyheter som omhandler ulykker, katastrofer og liknende, inneholder bilder eller videosnutter tatt av lesere – gjerne med mobiltelefon. Nettaviser som satser sterkt på brukerinvolvering, som VG.no, Dagbladet.no og Aftonbladet.se, innholder daglig oppfordringer til leserne om å sende inn tips og bildemateriale med nyhetsverdi. I nyhetssakene som ble analysert i den nevnte studien, inngår imidlertid ingen slike bilder eller videoer. Men over halvparten av nettavisene i materialet tilbyr skjermplass til andre kategorier av leserbilder og/eller leservideoer – normalt med innhold av mer kuriøs eller eksotisk art: farlige trafikksituasjoner, utøvelse av ekstremsport, sjarmerende barn, feriesteder etc. Også disse innholdselementene kan ha en viss relevans for nyhetsdiskursen, men da oftest på mer indirekte måter, måter som krever at leseren selv foretar de nødvendige koplinger og tankesprang.

Totalt har altså nettavisleseren ganske begrenset med makt og kontroll i interaksjonen med nyhetsdiskursens innhold. Det gjelder både leserens omgang med redaksjonelle nyhetssaker og muligheten til selv å bidra med nyhetsinnhold. Men variasjonene er store, og studien av de 15 nettavisene avdekket at de norske nettavisene gjennomgående hadde langt flere lenker og langt mer debatt knyttet til nyhetsdekningen enn hva særlig de danske hadde. Og skal man dømme etter økningen i nettavisenes oppfordringer til leserne om å sende inn tips, opplysninger, bilder og videoer, ser det ut til at særlig den BTD-interaktiviteten som handler om innholdsutveksling og kollaborativ innholdsskaping er på rask fremmarsj.7

Bruker-til-system-interaktivitet (BTS)

Det omfattende forskningsfeltet som forbindes med begrepet Human Computer Interaction (HCI) handlet opprinnelig om utforsking av grensesnittet mellom mennesket og datamaskinen, definert gjennom datamaskinens maskinvare og programvare. Men etter som feltet har utviklet seg, har det fått økende fokus også på kognitive og emosjonelle aspekter ved brukerens interaksjonsopplevelse.8 Får brukeren en følelse av å bli «oppslukt» av interaksjonen med datamaskinen, gjennom intuitive grensesnitt som åpner for dynamisk samspill og multisensorisk stimulans? Eller oppleves grensesnittet som en oppmerksomhetskrevende barriere mellom brukeren og det ønskede innholdet?

I McMillans modell over ulike former for BTS-interaktivitet, er det graden av brukerkontroll og graden av transparens i medieopplevelsen som skiller kategoriene fra hverandre. Medietransparens handler om hvorvidt brukeren kontinuerlig blir påminnet om medieteknologiens tilstedeværelse, eller om hun «glemmer» teknologien på grunn av grensesnittets intuitivitet og livaktighet (jf. Bolter & Grusin 1999). En interaksjonsform som preges av lav brukerkontroll og lav grad av medietransparens, kaller McMillan komputerbasert interaksjon (for eksempel utfylling av web-baserte skjemaer ved billettbestilling), mens mer brukerstyrte interaksjonsformer (søking i databaser, bruk av tekstbehandler etc.) kalles menneskebasert interaksjon. Adaptiv interaksjon innebærer at maskinen kan tilpasse seg brukerens informasjonsbehov og kompetansenivå, slik vi ser det eksempelvis i en del pedagogiske systemer. Den interaksjonkategorien som McMillan kaller flow, er på sin side preget av både høy grad av brukerkontroll og høy grad av medietransparens. Virtuelle verdener som SecondLife og mange avanserte dataspill har egenskaper som gjør at brukeren tenderer mot å «glemme» både seg selv og medieteknologien i interaksjonen med det digitale systemet.

I nettavissammenheng synes det rimelig å knytte BTS-interaktiviteten særlig til to forhold: graden av brukerkontroll i makronavigasjonen og graden av dynamikk og multimodalitet i det estetiske uttrykket. Etter hvert som folk flest er blitt fortrolige med nettavisenes tette og tilsynelatende kaotiske frontsider, har toleransen for manglende eleganse og intuitivitet i menysystemene økt. De aller fleste vet at de normalt finner oversikt over hovedseksjonene i venstre spalte eller i toppfeltet, at nyhetshenvisningene ligger i midtfeltet og temasaker og kuriosastoff mot høyre. Graden av brukerkontroll kan likevel svekkes dersom disse konvensjonene blir brutt, eller dersom frontsiden blir så overlesset med oppmerksomhetskrevende annonser at man mister oversikten over det redaksjonelle innholdet.

Når det gjelder det semiotiske uttrykket i selve nyhetssakene, er det lite som minner om SecondLife eller avanserte dataspill her. I hovedsak består nyhetsdiskursen av artikler med skrift og bilde, samordnet i tradisjonell layout med tittel, ingress, bilde, bildetekst og brødtekst. Vi ser likevel at noen nettaviser supplerer eller erstatter slike formater med bruk av animasjoner, lydklipp, videoklipp eller bildekaruseller. Nå trenger ikke slik mediebruk føre til at leseren «glemmer» teknologien som ligger mellom ham selv og det medierte innholdet, så noen transparens i Bolter & Grusins betydning av ordet er det neppe snakk om. Men man kan si at brukeren gjennom aktiv bruk av medieteknologien kan oppnå en tettere og mer detaljert erfaring med den medierte virkeligheten når medierikdommen øker og de sensoriske tilgangene til virkeligheten blir flere.9 Og i korte øyeblikk kan brukeren muligens oppleve tilløp til det McMillan kaller flow – eksempelvis under kjøring av dramatiske videoklipp.

God totaloversikt, lav flow-opplevelse

Hva kan vi si om BTS-interaktiviteten i skandinaviske nettaviser, ut fra en slik forståelse av begrepet? Om vi først ser på den makronavigasjonen vi finner på nettavisenes frontside, er det åpenbart at den nevnte designmodellen – med nyhetshenvisninger i et bredt midtfelt, omkranset av seksjonsmenyer og reklame på faste plasser i venstrespalten, toppfeltet og høyrespalten – har utviklet seg til å bli en slags standard. Dette letter navigeringen, ikke minst for lesere som oppsøker nettaviser de ikke er jevnlige brukere av. I den tidligere nevnte nettavisstudien viser en analyse av frontsidene at denne standarden er relativt sterk, men også at enkelte nettaviser avviker standarden både når det gjelder navigasjonssystem og spalteorganisering.10 Delstudien, som ble utført med materiale innhentet i 2006, viser også store variasjoner i utformingen av nyhetshenvisningene på frontsidene. Variasjonene omfatter tekstmengde, antall pekere, bildebruk med mer.

Når det gjelder mengde og plassering av annonser, viser studien at frontsidene i materialet gjennomsnittlig hadde seks–sju ulike annonser synlig på de to øverste skjermfullene. To til tre av annonsene var animerte, og like mange var preget av svært sterke fargekontraster. I gjennomsnitt opptok annonsene omlag 40 prosent av det skjermbildet som møtte leseren ved pålogging til nettavisen. Annonsene i åpningsskjermen var i hovedsak plassert i toppfeltet og i høyrespalten, samt i deler av fjerdespalten. Men enkelte nettaviser syntes å ha svært liberale regler for hvor annonsene kunne plasseres. Totalt sett er det åpenbart at annonsene yter et betydelig press mot leserens oppmerksomhet, og at de i en del tilfeller trolig senker brukerens opplevelse av å ha oversikt og navigasjonskontroll over nettavisens totale innhold.

I studien er det også undersøkt hvorvidt det redaksjonelle innholdet er presentert gjennom dynamiske, multimodale uttrykksformer eller snarere gjennom tradisjonelle formater bestående av skrift og ett til to bilder. Halvparten av de analyserte nettavisene tilbød på undersøkelsestidspunktet i november 2006 featurereportasjer eller temasaker som omfatter bruk av video og/eller animasjoner. Noen av disse sakene representerer reelt innovative sjangerformer, som tilbyr leseren en annen tekstdynamikk og sanseopplevelse enn hva statiske formater kan gjøre. Slike formater er imidlertid i liten grad overført til nyhetsdiskursen. Ingen av de 93 analyserte nyhetssakene inneholder animerte illustrasjoner, mens 13 inneholder videoklipp. Om en ser bort fra de tre eterbaserte nettavisene i studien, faller antallet saker som inkluderer videoklipp, til sju. Når det gjelder lydklipp, er det kun to nyhetssaker fra Aftonbladet.se som inneholder slike.

En sterk bruk av bilder, eksempelvis gjennom egne bildekaruseller, kan også bidra til å styrke BTS-interaktiviteten. De gir leserne flere sensoriske tilganger til nyhetsinnholdet. Studien viser at egne bildegallerier tilhører sjeldenhetene i nettavisenes nyhetsdiskurs. Men i rundt 15 prosent av sakene finnes det minst fire bilder integrert i artikkelstoffet. En sammenlikning med de korresponderende sakene på papir, viser imidlertid at papirversjonene i snitt har både flere og større bilder enn nettversjonene. Remedieringen av nyhetssjangeren fra papir til nett synes altså å ha ført til en svekkelse av sjangerens visuelle uttrykksaspekter – i alle fall når det gjelder bruken av stillbilder.

Studien som er referert i denne gjennomgangen, indikerer at BTS-interaktiviteten i skandinaviske nettaviser er relativt høy når det gjelder brukerens muligheter for å navigerere i nettavisens totale tilbud – og dermed også i forhold til å orientere seg i nyhetsbildet og velge ut nyheter for grundigere lesing. Prinsippene knyttet til databasebasert kommunikasjon – som gir leseren anledning til å hente ønsket informasjon ut fra tilgjengelige servere på et hvilket som helst tidspunkt – er selvsagt også vesentlige i forhold til BTS-interaktivitet. Brukerens kontroll i interaksjonen svekkes rett nok i mange nettaviser av oppmerksomhetskrevende annonser, og i enkelte tilfeller av designløsninger som avviker fra standardene. Men interaksjonen med dette mediesystemet er likevel preget av langt større brukerkontroll enn hva tilfellet er med andre, eldre mediesystemer.

Den formen for BTS-interaktivitet som handler om leserens opplevelse av flow – av å bli oppslukt av nyhetens semiotiske uttrykk – ligger imidlertid på et relativt lavt nivå i nettavisene. Begrenset bruk av stillbilder, lite bruk av video og minimal bruk av lydklipp og animerte illustrasjoner innebærer at brukerens bevissthet omkring det mediale grensesnittet normalt opprettholdes gjennom hele interaksjonsprosessen. Mange vil mene at dette er en fordel snarere enn en ulempe, tatt i betraktning denne sjangerens samfunnsfunksjon. Nyheter skal utløse rasjonell refleksjon snarere enn emosjonell innlevelse. Andre vil påpeke at nyheter beregnet på et massepublikum må skape engasjement og berøring som en inngang til refleksjonen. I forhold til en slik synsmåte, ville nok en noe høyere grad av flow-opplevelse i nyhetsdiskursen vært styrkende for sjangerens funksjonalitet.

Kommunikative og sosiale implikasjoner av en interaktiv nyhetsdiskurs

Den interaktive nyhetsdiskursen, slik vi nå har skissert den både potensielt og reelt, har store implikasjoner for de sosiale prosessene denne diskursen inngår i. Både på det individuelle og det samfunnsmessige planet tilføres nye diskursive funksjoner og målsettinger, sett i forhold til de vi er vant med fra mer tradisjonelle nyhetsdiskurser. Diskursens basale funksjon, som handler om at nyhetstekstene skal informere og engasjere et bredt publikum vedrørende viktige hendelser og tilstander i deres nære og fjerne omgivelser, står rimeligvis fast. Ellers ville det ikke lenger vært noen nyhetsdiskurs. Men i den interaktive nyhetsdiskursen benyttes nye midler og metoder for å realisere denne funksjonen: dialog blir viktigere enn monolog, samarbeid viktigere enn overlevering, prosess viktigere enn produkt, og perspektivering viktigere enn narrative teknikker.

Slike verdier er ikke nye i journalistikken. Fra de siste tiårs pressedebatt kjenner vi denne tenkningen igjen fra begreper som public journalism, interactive journalism og participatory journalism. Dette er betegnelser for journalistiske prosesser med høy grad av leserorientering, leserdialog og leserinvolvering (jf. Nip 2006). I pressedebatten blir disse begrepene en del av reaksjonen mot en kommersialisert og distansert journalistikk, der publikum oppfattes som marked mer enn som oppdrags-giver og dialogpartner. Det som skjer i den interaktive nyhetsdiskursen er at disse «alternative» journalistikk-praksisene får nye og langt bedre rammevilkår.

Det samme kan vi si om Herberts Gans’ ideer om multiperspektiverte nyheter – et nyhetsideal som setter den brede, kilderike og nyanserte belysningen av en sak høyere enn den konfliktorienterte, narrativiserte fremstillingsformen (Gans 2003). Både hypertekstprinsippet og databaseprinsippet inviterer til en multiperspektivert nyhetsform, der nytt og eldre nyhetsmateriale får samspille i åpne, produktive strukturer uten at én vinkling dominerer hele presentasjonen. Den multiperspektiverte nyheten korresponderer med høy bruker-til-dokument-interaktivitet, der leseren blir en aktivt velgende, medstrukturerende instans. (jf. Manovich 2001; Engebretsen 2002).

Ettertanke

Studien som denne artikkelen bygger på, indikerer at skandinaviske nettaviser er i bevegelse mot en mer interaktiv nyhetsdiskurs. Sett i lys av McMillans interaktivitetsbegrep innebærer det en kommunikasjonspraksis der nyhetsleserne inviteres til gradvis større aktivitet i sin samhandling med nyhetsredaksjonen og med hverandre, med nyhetsinnholdet og med mediesystemet som fasiliterer kommunikasjonen. Men bevegelsen går ikke spesielt hurtig, og feltet av undersøkte nettaviser ligger på ingen måte samlet. Sannsynligvis har de heller ikke noen felles målsetting om å bli mest mulig interaktive. For selv om nettavisenes ytre rammebetingelser – her forstått som teknologiske og samfunnskulturelle utviklingslinjer – i stor grad er felles, vil ulike indre kulturer, ulike organisasjonsformer og ulike ressurssituasjoner tilsi at den redaksjonelle praksisen likevel blir ganske variert.

Skal vi avslutningsvis knytte noen tanker til begrepet kvalitet i denne sitasjonen av endring og variasjon, kan kanskje Günther Kress’ forståelse av forskjellen mellom design og kompetanse være til nytte. I boka Literacy in the New Media Age (Kress 2003) poengterer Kress at kommunikativ kompetanse handler om å kunne utføre kommunikasjonshandlinger i henhold til visse normer og konvensjoner som er utviklet over tid. Kompetanse er med andre ord tilbakeskuende. Design handler, ifølge Kress, om å supplere kompetansen med den nødvendige dosen kreativitet og situasjonsforståelse som kreves i planleggingen av en tekst som skal fungere hensiktsmessig i den situasjonen man faktisk er i NÅ. «Design is prospective not retrospective, constructive not deconstructive, utopian and not nostalgic», skriver Kress (2003:50). Så får det være opp til journalistene og samfunnsdebattantene å diskutere hva slags bruk av medieformer og sjangerforelegg som er framsynt, konstruktivt og utopisk i den situasjonen journalistikken og nettavisene nå befinner seg i.

Referanser

Berge, Kjell L. & Per Ledin (2001): «Perspektiv på genre», s. 4–16 i Rhetorica Scandinavica nr. 18/2001.

Boczkowski, Pablo J. (2004): Digitizing the News. Innovation in online newspapers. Cambridge: MIT Press.

Bolter, J. David & Richard Grusin (1999): Remediation: understanding new media. Cambridge: MIT Press.

van Dijk, Teun A. (1997): «The Study of Discourse», s. 1–34 i T.A. van Dijk (red.) Discourse as Structure and Process. Discourse Studies: A Multidisciplinary Introduction. Volume 1. London, Thousand Oaks, New Delhi: Sage.

Engebretsen, Martin (2001): Nyheten som hypertekst. Tekstuelle aspekter ved møtet mellom en gammel sjanger og ny teknologi. Kristiansand: IJ-forlaget.

Engebretsen, Martin (2002): «Nye nyheter – ny fordeling av fortellermakt?», s. 192–211 i Tore Slaatta (red.) Digital makt. Informasjons- og kommunikasjonsteknologiens betydning og muligheter. Makt- og demokratiutredningen 1998–2003.

Engebretsen, Martin (2007): Digitale diskurser. Nettavisen som kommunikativ flerbruksarena. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Engebretsen, Martin (2008): «Om interaktiv journalistikk – og redaksjonelle konsekvenser», s. 111–122 i R. Ottosen & A. Krumsvik (red.) Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Erdal, Ivar (2008): «Flermedial nyhetsproduksjon og journalistiske kulturer i NRK», s. 78–86 i R. Ottosen & A. Krumsvik (red.) Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Fagerjord, Anders (2006): Web-medier: introduksjon til sjangre og uttrykksformer på nettet. Oslo: Universitetsforlaget.

Fairclough, Norman (2003): Analysing discourse: textual analysis for social research. London: Routledge.

Gans, Herbert (2003): Democracy and the news. Oxford, New York: Oxford University Press.

Goffman, Erving (1967): Interaction Ritual: Essays on Face-to-Face Behaviour. Chicago: Aldine.

Gynnild, Astrid (2006): Creative cycling in the news profession: a grounded theory. Ph.d.-avhandling, Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Hjeltnes, Guri, Ragnhild Olsen & Jo Bech-Karlsen (red.) (2007): Rapport fra ti norske mediehus. En studie av flermediale løsninger. Oslo: Institutt for journalistikk, Handelshøyskolen BI.

Kress, Günther (2003): Literacy in the New Media Age. London, New York: Routledge.

Laurel, Brenda (1990): «Introduction», s. xi–xvi i B. Laurel (red) The Art of Human-Computer Interface Design. Reading: Addison-Wesley.

Maovich, Lev (2001): The Language of New Media. Cambridge, Mass.: MIT Press.

McMillan, Sally J. (2006): «Exploring Models of Interactivity from Multiple Research Traditions: Users, Documents and Systems», s. 205–229 i L.A. Lievrouw & S. Livingstone (red) The Handbook of New Media. London, Thousand Oaks, New Delhi: Sage.

Miller, Carolyn R. (1984): «Genre as Social Action», s. 151–176 i Quarterly Journal of Speech, 70/1984.

Miller, Carolyn R. & Dawn Shepherd (2004): «Blogging as Social Action: A Genre Analysis of the Weblog» i L.J. Gurak, S. Antonijevic, L. Johnson, C. Ratliff, & J. Reyman (red.) Into the blogosphere: Rhetoric, community, and culture of weblogs. Nedlastet 12.3. 2007 fra: http://blog.lib.umn.edu/blogosphere/women_and_children.html

Nip, Joyce (2006): «Exploring the Second Phase of Public Journalism», s. 212–236 i Journalism Studies, Vol. 7, No. 2.

Potter, Jonathan (1996): Representing Reality. Discourse, Rhetoric and Social Construction. London: Sage.

Schudson, Michael (1978): «The ideal of conversation in the study of mass media», s. 320–329 i Communication Research, 5 (3).

Singer, J.B. (2005): «Strange bedfellows? The diffusion of convergence in four news organizations», i Journalism Studies, Vol. 5, No. 1.