I de to første numrene av Norsk medietidsskrift i 2008 har Espen Ytreberg to artikler som det er vanskelig å la være å kommentere. Det gjelder «Metodeutfordringer etter polariseringens tid» og «Et forsvar for internasjonal artikkelpublisering». I begge bidragene opererer Espen Ytreberg med en form for argumentasjon som Arne Næss i sin bok En del elementære logiske emner (1961 o.s.) karakteriserte som feilslutning ved hjelp av stråmann. Teknikken går ut på at man beskriver en posisjon som man ønsker å angripe ved å gi en fiktiv og forkjært framstilling av en posisjon, uten konkret referanse til kilde. Man karakteriserer altså det standpunkt man vil argumentere mot på en fortegnet måte, og så gjendriver man de standpunkter man selv har skapt en karikatur av. Isteden for å argumentere mot en opponents reelle posisjon, skaper man et standpunkt som gis ut for å være motstanderens meninger. Nå er dessverre bruk av en logisk stråmann blitt en del av forskningsmessig argumentasjon der man viser liten ydmykhet og stort hovmod.1 Dette gjelder særlig i diskusjonen om å forstå vitenskapers grunnlag og hva grunnforskning innebærer, som nettopp er problemstillinger Ytreberg berører. Jeg vet ikke om jeg er en av dem Ytreberg har tenkt på med sin argumentasjon, men jeg vil, fordi jeg oppfatter de spørsmålene han tar opp som viktige, særlig kommentere den første artikkelen som angår mediefagets institusjonelle sammenheng og grunnlag.

Språk og offentlighet

Før jeg gjør det, vil jeg imidlertid sneie borti den siste fordi den dreier seg om medieforskningens forhold til en videre offentlighet. Den stråmannen Ytreberg konstruerer i sitt forsvar for internasjonal artikkelpublisering, har han angivelig truffet ved konferansemiddager, og så ramser han opp uttalelser om få lesere, nepotisme etc., og formår dermed å la være å ta opp problemene rundt forholdet mellom internasjonal og norsk publisering, særlig innenfor medievitenskapen.

Jeg har alltid ment at det er viktig at norske forskere må kunne lese, skrive og publisere på mer enn ett språk. Selv har jeg derfor også over årene publisert i tidsskrifter og bøker på norsk, engelsk, fransk, tysk, italiensk og portugisisk.2 Jeg mener også at man skal benytte seg av flere typer kanaler og medier for sin publiseringsvirksomhet. Dette gjelder både internasjonale fagtidsskrifter, mer allmenne tidsskrifter og bøker og monografier. Problemet som nå er oppstått, blant annet på grunn av tellekantreformen, er at det å publisere på norsk og for en norsk offentlighet, eller for den saks skyld på et annet språk enn engelsk, er i ferd med å bli nedvurdert.

Jeg skal begynne med å ta for meg spørsmålet om engelsk som dominerende forsknings- og undervisningsspråk i Norge. Jeg har alltid ivret for at norske universiteter bør ha undervisning på engelsk og andre europeisk språk som ledd i en internasjonaliseringssatsning. Det bør innebære at alle deler av undervisningen foregår på engelsk (evt. et annet språk). Det betyr at norske studenter også må levere sine oppgaver på engelsk. Ikke som det nå er på Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved Universitetet i Oslo, hvor studentene kan levere sine skriftlige oppgaver på norsk.

Samtidig som jeg mener at det er nødvendig å vende seg til en internasjonal offentlighet på engelsk, mener jeg også at dette har to hovedproblemer. For det første, engelsk er i ferd med å detronisere alle andre språk. Det er ikke lenger mulig å få studentene til å lese noe på andre fremmede språk enn engelsk.3 Ja, selv skandinaviske språk møter motstand. Yngre norske akademikere (medievitere inkludert) kan bare kommunisere på engelsk og norsk. Dette fører til faglig og kulturell fattigdom. Dette er en tendens som den sterke vekten på engelsk publisering oppmuntrer.

Ytreberg skriver bl.a.: «Dagens ph.d.-kandidater skriver mer og bedre på engelsk [...]». Dette illustrerer mitt andre punkt, norske forskere tror de er bedre i engelsk enn de egentlig er. Det å høre flere av mine kolleger – yngre som eldre – uttrykke seg på engelsk og lese opp papers de har skrevet på engelsk, er ofte pinlig. Innleggene er fulle av grunnleggende grammatiske feil – galt samsvar mellom subjekt og predikat, blanding av adjektiv og adverb, feilaktig bruk av relative pronomener. Nå er det i ferd med å bli slik at norske akademikere skriver dårlig engelsk og dårlig norsk. Det siste skyldes at de praktisk talt aldri vender seg til en norsk offentlighet. Det finnes mange hederlige unntak, men vi oppfordres ikke av universitets- eller forskningsmyndigheter til å gå inn i den norske offentligheten.

For medieforskere er det særlig viktig at vi har et aktivt forhold til det som foregår i norske medier, og at vi deltar i debatten i Norge. Den overdrevne troen på at det å publisere i snevre engelskspråklige tidsskrifter er det eneste som gir akademisk anseelse, bidrar til å isolere oss fra den løpende norske mediedebatten, som derfor i sterkere grad kan utvikle seg til å bli preget av journalisme og lettvinthet, mens vi blir sittende ’in splendid isolation’ i våre prestisjetunge tidsskrifter, som leses av noen få internasjonale fagfeller, men ikke i den mediehverdag som vi bør være med å påvirke og prege.

Polarisering?

I artikkelen om metodeutfordringer er Espen Ytrebergs stråmann en beskrivelse av det han oppfatter som «polariseringen mellom humaniora og samfunnsvitenskap» som var «[...] så kraftig at man helt rutinemessig ga seg til å tolke tilhørighet til den ene eller den annen ’siden’ som uttrykk for et helt vitenskapelig fundament». Jeg oppfatter ikke situasjonen den gangen som å ha vært slik. Det gjør heller ikke min kollega Ragnar Waldahl, som er samfunnsforsker, og som jeg har diskutert dette grundig med.4 Der Espen Ytreberg ser en motsetning mellom empiristiske samfunnsvitere og en humanistfløy preget av «[...] i overveiende grad kunstvitere, altså estetisk orienterte forskere fra de kanoniske teksttolkningsvitenskapene [...]», ser jeg en vilje til å diskutere teoretiske og metodiske grunnlagsproblemer. For å bruke min egen bakgrunn, og for å understreke at jeg ikke er noen egentlig «kunstviter», vil jeg trekke fram at da jeg var litteraturviter, før jeg ble egentlig medieforsker, i første rekke arbeidet teoretisk med litteratursosiologiske problemstillinger. I 1982 offentliggjorde jeg for eksempel en artikkel der jeg argumenterte for sammenhengen mellom litteraturvitenskap og samfunnsvitenskap (Rønning 1982). Jeg kan også trekke fram at Georg Johannesen i sin tid karakteriserte Jostein Gripsrud og meg som «feilplasserte sosiologer» (se Gripsrud 1998). Jeg skulle gjerne visst hvilke av de humanister som ble ansatt i første runde ved de medievitenskapelige instituttene som var «kunstvitere». Var det Gripsrud, var det Peter Larsen? Dette er nok et eksempel på Ytrebergs bruk av stråmenn.

Dette kom blant annet til uttrykk i de berømte «dialogforelesningene» om medieforskningens grunnlag som jeg holdt blant annet sammen med Knut Lundby og Svennik Høyer i de første årene av Institutt for medier og kommunikasjons eksistens i Oslo. Viljen til teoretisk og metodisk dialog om medieforskningens grunnlag og hvor diskusjonen stod den gangen, kom også klart til uttrykk i festskriftet til Svennik Høyers 60-årsdag i 1991 (Rønning & Lundby 1991). Det er preget av åpenhet og prinsippfasthet på én og samme tid. Nevnes i denne sammenhengen bør også Svennik Høyers pressehistoriske arbeider og hans bok om kommunikasjon Små samtaler og store medier (1989), der han blant annet med henvisning til Ragnar Rommetveit har en hermeneutisk drøfting av kommunikasjonsprosessenes innebyrd. La meg også trekke fram at en av de første humanistisk ansatte ved IMK var historikeren Hans Fredrik Dahl. I det hele tatt vil jeg peke på at det både på et praktisk undervisnings- og forskningsmessig plan har vært flere eksempler på tverrfaglig arbeid ved IMK fra 80-tallet og framover. Jeg kan nevne to eksempler som jeg har vært involvert i. Det ene gjelder det omfattende samarbeidet rundt Zimbabwe der forskere fra både samfunnsvitenskapelig og humanistisk side var involvert.5 Det andre gjelder TV-nyhetsprosjektet som benytter kvantitative og kvalitative samfunnsvitenskapelige og tekstanalytiske metoder, og som Ragnar Waldahl, Michael Bruun Andersen og jeg har stått for siden TV 2s oppstart. Jeg vil altså hevde at det ved IMK helt fra begynnelsen av var en vilje til å diskutere metode og teoretiske grunnlagsproblemer, både blant samfunnsvitere og humanister.

Det hører med til Ytrebergs måte å begrunne sin fortegnete framstilling at han underbygger sine argumenter om polariseringen ved å trekke fram en artikkel fra 1990 av Sigurd Høst, som ikke var ansatt ved IMK, og en annen artikkel fra 2000 av en forsker fra Ytrebergs egen generasjon, nemlig Arild Fetveit. Og så en liten ting til for å sette de historiske sammenhenger på plass: Ytreberg skriver at det «[...] måtte en ny generasjon til for å se potensialet i for eksempel Pierre Bourdieus korrespondanseanalyse.» Jeg vil minne om at da Jostein Gripsrud og jeg ennå var ansatt på de nordiske instituttene i Bergen og Oslo, før medieinstituttene ble opprettet, arbeidet vi med Bourdieus teorier blant annet i forhold til spørsmål om populærkultur og smaksdannelse. Vi oppfattet dette nettopp som viktig i forhold til å skape grunnlaget for en tverrfaglig forskning med røtter i møtet mellom humaniora og samfunnsvitenskap.6

Ytreberg har rett i at det foregikk skarpe diskusjoner om teori og metode og forholdet mellom humaniora og samfunnsvitenskap, og også om positivisme. Men dette var en diskusjon som ikke bare angikk medievitenskapen. Den var en del av vitenskapsteoretisk debatt som omfattet humaniora og samfunnsvitenskap i allmennhet, og som faktisk hadde røtter tilbake til 60-tallet der mange av oss som var unge den gangen og var opptatt av tverrfaglighet, deltok. Da medieforskningen ble institusjonalisert på åttitallet, var det en selvfølge at denne diskusjonen måtte bli en del av forsøket på å finne fram til grunnlaget for områdets tverrfaglige posisjoner. Slike debatter må med nødvendighet bli skarpe, men det betyr ikke at de er uforsonlige. La meg illustrere hva et slikt standpunkt innebærer ved å referere til forholdet mellom medieforskningen og den disiplinen jeg har min bakgrunn i – litteraturvitenskapen.7

Litteraturvitenskap og medievitenskap

Noe av styrken ved den utviklingen som skapte medievitenskapen på 70- og 80-tallet, var at forskere med ulike disiplinære bakgrunner kom sammen ut fra et ønske om å forstå hva det nye kommunikasjonssamfunnet og dets verk og kulturer innebar. For å kunne gjøre det på en fruktbar måte, var man seg bevisst at man kom med ulik teoretisk og metodisk bakgrunn i bagasjen. Det vil si at medievitenskapen ikke var prinsippløs eklektisk, men snarere var seg bevisst at det var nødvendig å ha grunnlag i én disiplin før man begynte å arbeide med andre disipliners teorier og metoder. Slik sett var den sosiologiske og semiotiske vendingen i litteraturvitenskapen på 60- og 70-tallet et uttrykk for tverrvitenskapelighet med røtter i en disiplinforståelse.

I dette lå det både en bevissthet om nødvendigheten av å kunne lese teksten grundig og gripe dens ulike betydningsnivåer, men også av å kunne sette teksten i historisk og sosial sammenheng der både tilblivelses-, virknings- og samtidshistorien var en del av analysen. Tekstanalyse består av tre nivåer: for det første en grunnleggende nærlesning og forklaring av teksten, deretter av en sosial-kulturhistorisk kontekstualisering og til slutt en kritisk vurdering av tekstens meningsinnhold og betydning. Å kunne gjennomføre en slik analyse forutsetter grunnlagskunnskaper i tekstanalyse basert på studier innenfor litteratur og tekstanalytiske disipliner. På sitt beste var den såkalt litterære ideologikritikken et uttrykk for en slik tilnærmingsmåte, fordi den innebar en kritisk praksis som hadde som mål å avdekke teksten som et repertoar av forførende, men også tildekkende forestillinger.

Når det ukritisk hevdes at medievitenskapen er nødt til å være tverrvitenskapelig og interdisiplinær, er det litt for enkelt og forutsigelig, og det kan lett føre til uforpliktende eklektisme. Man kan nærme seg mediene som objekt for vitenskapelige og kritiske analyser fra mange disipliners og teoretiske tradisjoners side, og man må ofte gripe til metoder som er hentet fra flere vitenskapelige disipliner. Men det er likevel nødvendig å være seg bevisst at denne flervitenskapelige tilnærmingen ikke består i at man ’anvender’ noe herfra og noe derfra i analysen, men at man er seg bevisst å ha sine røtter i det som kan kalles en disiplinær sammenheng. Det er helt klart at medieforskningen ikke hører hjemme innenfor noen enkelte av de tradisjonelle disiplinene, hverken innenfor humaniora eller samfunnsvitenskap. Men det er for meg like klart at medievitenskapen ikke er noen disiplin i egentlig forstand. Den er et forskningsfelt som framtvinger tverrvitenskapelighet. Grunnlaget må finnes i ulike disipliner som møtes i studiet av medienes og kommunikasjonsformenes innhold, uttrykksformer og sosiale, politiske og kulturelle betydning.

I forlengelse av dette er det viktig å ha et historisk overblikk in mente. Medienes og kommunikasjonsformenes historie som et helt sentralt element i modernitetens utvikling må være en grunnleggende del av medievitenskapen. Blir den bare opptatt av de nyeste mediene og deres uttrykksmåter og bruk og funksjoner, forsvinner perspektivet på hvordan boka og teateret tilhører mediehistorien på samme måte som filmen, pressen, radioen, TV og Internett. Det er i en slik sammenheng at forholdet mellom litteraturvitenskap og medieforskning, og utviklingen fra den ene disiplinen til det andre feltet blir viktig.

Både medieforskning og litteraturvitenskap (slik jeg mener den bør drives) dreier seg om å studere det som kan kalles kommunikasjonens kretsløp og ulike teksters sosiale betydning og rolle. Det vil blant annet si et fokus på hvordan tekster av ulike slag og i ulike medier gjennom mange århundrer, særlig i bøker og andre trykkmedier, har vært formidlere mellom private og offentlige rom. Boka har vært mediet som har samlet i seg erfaringen fra den modernitetens historie som vi er en del av. Utviklingen av boka og de andre trykte medienes produksjons- og resepsjonshistorie dreier seg både om forstå tekster og å forstå sosiale sammenhenger i et historisk perspektiv.

De digitale og elektroniske kommunikasjonsformenes tidsalder som vi nå står ved begynnelsen av, kan bare fullt ut forstås ut fra den bakgrunn som den trykte kommunikasjons kultur fra det femtende århundre og framover utgjør. I løpet av den trykte teksts historie har det forekommet mange eksempler på hvordan ulike uttrykksmåter har konvergert og funnet sammen – bilder og ord. Gamle og nye medier forholder seg til hverandre og bygger på hverandres uttrykksmåter. Dette gjelder hvordan tekster fra bøker, pressen og lyd- og bildemedier (film, radio, TV) konvergerer på nettet. Bøkenes tekster danner grunnlaget for filmers og fjernsynets og radioens tekster. De trykte mediene er ikke lenger de sentrale, men de forsvinner ikke. Litteraturvitenskapen og dens fortsettelse i medieforsk-ningen forholder seg til, tolker og analyserer de tre store revolusjonene i kommunikasjonsformenes historie. Den første utgjør overgangen fra muntlig til skriftlig kommunikasjon. Den andre innebærer utviklingen fra skrift til trykk, og den tredje består av hvordan de trykte medier nå har gått over i digitalt innhold og uttrykk.

Tverrfaglighet

Spørsmålet om hva tverrfaglighet innebærer, er like viktig nå som det var den gangen medieinstituttene ble opprettet. Noe av problemet med dagens medieforskning er nettopp at feltet er i ferd med å utvikle seg slik at det ikke lenger finnes noen bevissthet om hvilken rolle teori og metodedebatten bør spille. Isteden har man utviklet en slags slapphet om at som medieforsker tar man litt herfra og derfra, uten å forholde seg til teori og metode i det som var (og er) medieforskningens humanistiske og samfunnsvitenskapelige grunndisipliner. Ytreberg peker på et svært interessant fenomen i artikkelen sin, nemlig hvordan det kvalitative intervjuet er blitt den hyppigst anvendte metoden blant doktorander i medievitenskap.

Jeg er enig med Ytreberg i at dette kan oppfattes «som en bieffekt av den faglige integreringsagendaen». Problemet er imidlertid et resultat av at man ikke lenger diskuterer forholdet mellom mediefaget som felt og grunndisiplinenes betydning. Medieforskningen er blitt en kvasidisiplin der det ikke finnes skikkelig bevissthet om hverken de teoretiske eller metodiske grunnlagsproblemer. Dette skjer blant annet gjennom en konsentrasjon rundt forskning på såkalte ’nye, digitale, interaktive medier’. Siden denne artikkelen ikke har karakter av anmeldelse av enkelte arbeider, skal jeg ikke trekke fram navn, men i hvert fall i noen av de senere doktorgradsavhandlingene fra IMK har den teoretiske og den metodiske bevisstheten vært svak. Det er mye som tyder på at forskningen innenfor dette området er i ferd med å avgrense seg fra grunnleggende humanistiske og samfunnsvitenskapelige tradisjoner. Det kommer til uttrykk ved at undervisning i disiplinære metoder og teorier nedprioriteres, og at unge forskere som holder fast ved estetiske og samfunnsvitenskapelig grunnlagsmetodikk, ikke vinner fram i konkurransen om stillinger.

La meg her få lov å sitere noen kloke ord fra Ragnar Waldahl i forbindelse med IMKs 20-årsjubileum:

IMKs satsing på nye medier var en viktig satsing på rett tidspunkt, og det lå i kortene at dette var et område i vekst. Det har det også blitt, delvis fordi ny teknologi og nye medieuttrykk vekker stor interesse, delvis fordi NFRs sterke satsing på IKT-området har gitt gode finansieringsmuligheter. Resultatet er at ni av IMKs 17 faste ansatte nå helt eller delvis forsker på nye medier, digitale medier eller IKT, alt etter hva en ønsker å kalle barnet, mens ca. 10 av instituttets knapt 20 stipendiater/post doc arbeider innenfor området. [...] Tatt i betraktning av at medievitenskap er et stort og heterogent fagfelt, og at IMK har som uttalt ambisjon å være et bredt medievitenskapelig miljø, er dette en fordeling som på sikt peker i retning av en lite ønsket innsnevring av instituttets faglige profil.

Og Waldahl konkluderer med:

Idet instituttet runder sine første 20 år er det grunn til å se med bekymring på tendensen til en stadig mer IKT-orientert profil, mindre satsning på tradisjonell samfunnsvitenskapelig og humanistisk orientert medievitenskap, og en nedprioritering av kommunikasjonsdelen av navnet (Waldahl 2007).

IMK har vært en suksess som fagmiljø og som institusjon. En viktig grunn til det har vært at miljøet har sitt grunnlag i en bevissthet om grunnlagsdisiplinenes betydning og det samarbeid som har foregått metodisk og praktisk på tvers av disiplinære bakgrunner. Dette faglige grunnlag må ivaretas, og mangfoldet innenfor medieforskningen må forsvares. Det gjelder i forhold til at feltet må være bredt og omfatte alle mediers politiske, sosiale, kulturelle og estetiske betydning. Mediene angår spørsmål om demokratiets betingelser, strategisk kommunikasjon – privat og offentlig, borgernes muligheter til å holde seg informert, men også spørsmål om underholdning og estetiske opplevelser.

Om vi som medieforskere glemmer betydningen av å ha et metodisk og teoretisk grunnlag i samfunnsvitenskap og humaniora og tror at medieforskningen er en ny egen disiplin snarere enn et felt, kommer vi galt avsted. Det som samler oss, er interessen for mediert kommunikasjon. Men det vil si at interessen må omfatte alle medier, ikke bare det som foregår innenfor nye interaktive kommunikasjonsmåter. Det som gjør at det feltet vi befinner oss innenfor, er fruktbart, er dets mangfold. Det omfatter mangslungne mediale kommunikasjonsmåter og tekster. Det er sant tverrfaglig, men innebærer bevissthet om metodiske og teoretiske og disiplinære skiller. Tverrfaglighet er ikke det samme som slapp eklektisme. Om vi ikke har dette in mente, vil medieforskningen komme til å forfalle til det som nedlatende er blitt kalt ’duppedittforskning’ og som Håkon Gundersen i Morgenbladet ved IMKs tjueårsjubileum polemisk karakteriserte som «Mikke Mus-faget» (Gundersen 2007).

Referanser

Gripsrud, Jostein (1998): «Ti år i bransjen. Fortid, samtid, framtid», i Nordicom Information nr 3.

Gundersen, Håkon (2007): «Mikke Mus-faget», i Morgenbladet, 31. august.

Høyer, Svennik (1989): Små samtaler og store medier. En bok om kommunikasjon mellom mennesker og med medier. Oslo: Universitetsforlaget.

Kalleberg, Ragnvald (2002): «Om vitenskapelig ydmykhet», i Samisk forskning og forskningsetikk. Rapport fra NESH (Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsfag og humaniora).

Næss, Arne (1961): En del elementære logiske emner. Oslo: Universitetsforlaget.

Rønning, Helge (1982): «Litteraturfaget. En sosialhistorisk disiplin», i Litteraturforskning og litteraturformidling: Perspektiv på ei legitimeringskrise, red. Atle Kittang & Ulf Lie. Bergen: Universitetsforlaget.

Rønning, Helge & Knut Lundby (red.) (1991): Media and Communication. Readings in Methodology, History and Culture. Oslo: Norwegian University Press.

Waldahl, Ragnar (2007): «Tvangsekteskapet som fødte en gjøkunge. Noen betraktninger om IMKs utvikling», i Mediert. Jubileumsnummer til IMKs 20-årsjubileum 30.–31. august 2007.

Ytreberg, Espen (2008): «Metodeutfordringer etter polariseringens tid», s. 62–67 i Norsk medietidsskrift årg. 15 nr. 1.

Ytreberg, Espen (2008): «Et forsvar for internasjonal artikkelpublisering», s. 141–145 i Norsk medietidsskrift årg. 15 nr. 2.