Abstract:

The global warming debate is intensifying, even though there is a gap between recognizing the problem and solving it. Blogging is an opportunity for people in general to express their concerns on this vital issue. The article examines the scope and character of blog resistance to the climate politics of the Norwegian government. It does so by inserting the concept of good sense into Gramscian hegemony theory, thereby providing a model of analysis adept for spotting signs of social change within popular consciousness.

Keywords:Blogs,climate change,critical potential,gramscian theory

Meningsmålinger tyder på at folk flest er utålmodige når det gjelder tiltak mot den globale oppvarmingen. Hvordan kommer denne utålmodigheten til uttrykk? Kan bloggerne sies å lede an? Denne artikkelen analyserer klimakampen i den norske bloggsfæren ved hjelp av det gramscianske begrepet om ’den gode forstand’. Meningene om klimakampen er delte, men artikkelens analyser av innlegg viser at det fins elementer av god forstand hos bloggerne som peker i retning av et folkelig engasjement for en annen klimapolitikk enn den som tilbys fra den norske regjeringen.

The personality is strangely composite: it contains Stone Age elements and principles of a more advanced science, prejudices from all past phases of history at the local level and intuitions of a future philosophy which will be that of a human race united the world over. To criticize one’s own conception of the world means therefore to make it a coherent unity and to raise it to the level reached by the most advanced thought in the world (Antonio Gramsci 1971:324).

Internasjonalt har klimaforskere og miljøorganisasjoner krevd politisk handling for å stanse utslippene av klimagasser i tyve år. Det er imidlertid først i de siste årene at disse kravene virkelig har nådd overskriftene. Særlig gjaldt dette i 2007, da den siste utgaven av FNs klimapanel sine rapporter utkom. Samme år lanserte statsminister Jens Stoltenberg ambisjonen om at Norge skulle få verdens beste klimapolitikk. Vi fikk en klimamelding og et klimaforlik på Stortinget som bare Frp ikke var del av. Meningsmålinger tyder også på en konsensus mellom politikerne og folket: Bortsett fra skeptikere i Frp og enkelte amerikanske oljeselskaper, er alle enige om at vi står overfor et formidabelt problem.1

Dette til tross: det er ikke vanskelig å registrere et gap mellom ord og handling – og en utålmodighet stilt overfor dette gapet – hos folk flest. I romjula 2007 fulgte VG opp en internasjonal survey fra BBC som avdekte denne utålmodigheten også i Norge. Overskriften var: «Halve befolkningen krever tiltak – NÅ!».2 Skal vi tro Jørgen Randers’ scenario for fremtidens Norge, vil betydningen av det folkelige engasjementet øke ytterligere de nærmeste årene. Randers var en av forfatterne bak miljøklassikeren The Limits to Growth fra 1972. Han er professor på Handelshøyskolen BI og ledet det norske Lavutslippsutvalget, som i 2006 leverte sine anbefalinger til den norske regjeringen. Når han ser på Norge i verden fra år 2030, ser han et folkeopprør:

Kravet om sterke klimatiltak veltet frem i slutten av 2010-årene […] Deler av den politiske eliten og næringslivseliten prøvde å opprettholde status quo. Men etter hvert ble presset fra engstelige velgere så stort at arbeidet med å redusere de menneskeskapte klimagassutslippene endelig kom i gang (Randers 2007:5–6).

De siste årene har vi allerede sett spede, men voksende globale demonstrasjoner mot klimaendringer. I USA kom det foreløpige høydepunktet den 14. april 2007, da 150 000 amerikanere i 800 byer protesterte: «All the protests carried one simple banner or placard – ’80 percent by 2050-Congress: Do It’» (Neale 2008:202).

Ideen til denne artikkelen kom da jeg begynte å lese miljøblogger i USA på nyåret 2007. Jeg visste ikke den gang at disse protestene ble satt i gang fra en nettside satt opp av miljøskribenten Bill McKibben. Men jeg leste bloggposten han skrev:

Dear Friends, This is an invitation to help start a movement – to take one spring day and use it to reshape the future. Those of us who know that climate change is the greatest threat civilization now faces have science on our side […] But we don’t have a movement […] If we’re going to make the kind of change we need in the short time left us, we need something that looks like the civil rights movement, and we need it now. Changing light bulbs just isn’t enough.3

Det kunne se ut som om bloggere i USA ledet an i klimakampen.4 Kan den norske bloggsfæren også bære bud om et folkelig engasjement i den hjemlige klimakampen? I så fall, hva slags engasjement? Dette er ledespørsmålene for denne artikkelen, basert på en undersøkelse av norske blogger skrevet på norsk – omlag 1000 bloggposter – i perioden 1. januar 2007 til 8. august 2008.

God forstand, common sense og hegemoni

Artikkelen er imidlertid også del av et teoretisk mer langsiktig prosjekt, der jeg på basis av en lesning av Antonio Gramscis fengselsdagbøker (1971) prøver å sirkle inn begrepet ’god forstand’. Begrepet ligner litt på det vi på norsk omtaler som «sunn fornuft». På engelsk (og italiensk) opererer man imidlertid med to separate begreper for noe folk flest finner naturlig eller (selv)innlysende: common sense og good sense (senso comune og senso bueno). Gramsci beskriver good sense – den gode forstand i min oversettelse – som «the healthy nucleus that exists in ’common sense’ […] which deserve to be made more unitary and coherent» (1971:328). All sunn fornuft er ikke like sunn, men den gode forstand er det, ifølge Gramsci.

Gramsci er den viktigste inspiratoren for hegemoniskolen innenfor mediefaget, som forbindes med Stuart Hall (1977) og Todd Gitlin (2003). Disse teoretikernes viktigste eksplanandum var hvordan mediene reproduserer kapitalistiske maktforhold – i hodene på folk flest, så å si – gjennom deres common sense. Men i likhet med de fleste gramscilesere har Hall og Gitlin kun videreført begrepet common sense – ikke good sense. De har i stedet koblet hegemoni og common sense sammen. Hegemoniet «may even appear to be generated by that common sense», skriver Gitlin (2003:254). Dermed får også common sense et konservativt preg. Stuart Hall formulerer det slik: «You cannot learn, through common sense, how things are: you can only discover where they fit into the existing scheme of things» (1977:325). I hegemoniskolen tar den sunne fornuften status quo i forsvar.

Jeg mener at hegemoniteorien må ha med seg alle tre begrepene. For å forstå de konservative dimensjonene ved common sense, må en studere den gjensidig bekreftende vekselvirkningen mellom det aktuelle hegemoniet og folks «common sense» (Lewis 1992). Men for å kunne få tak i de radikale dimensjonene, endringspotensialet hos folk flest, trenger man også et øye for den gode forstand. Den matematiske pedagogen Diana Coben (2002) er en av de få som har lagt merke til vekselvirkningen hos Gramsci mellom «common sense» og «good sense». Inspirert av hennes hang til å finne romlige metaforer hos Gramsci, har jeg laget følgende modell for å konseptualisere kampen om common sense.5

Jeg har tentativt definert god forstand som «en form for bevissthet som oppstår i konflikt med det aktuelle hegemoniet, men som uttrykkes gjennom kollektiv handling i opposisjon til hegemoniet» (Ytterstad 2004:21). God forstand må altså studeres relativt til hegemoniet.

Det klimapolitiske hegemoniet i dag tar normalt i bruk to forskjellige strategier for å legitimere «business as usual». Skepsis mot klimapanelets vitenskapelige konklusjoner har internasjonalt primært blitt fremmet av makteliten i USA, i den nykonservative kretsen rundt George Bush (Austin 2002). I land som England og Norge derimot, har politiske ledere (og næringsliv) tatt kontroll over klimakampen ved å anerkjenne problemet, men samtidig underkjenne behovet for løsninger som kan true markedsliberalismen eller interessene til nasjonale oljeselskaper (Carvalho 2005; Hovden & Lindseth 2004; Skjærseth & Skodvin 2003).

God forstand oppstår i konflikt med hegemoniets ulike strategier. Men for Gramsci kom den gode forstand til uttrykk først gjennom sosiale bevegelser. Det var den italienske arbeiderklassens sterke motstand under de såkalte to røde årene Bienno Rosso 1919–1920 som gjorde den gode forstand til et observerbart fenomen for Gramsci (1971:9–10). Derfor skriver han i fengselsdagbøkene at den gode forstand bare manifesterer seg for alvor i anormale tider «occasionally, and in flashes […] when the group is acting as an organic totality» (1971:327). Eller gjennom kollektive handlinger, slik jeg velger å formulere det.

Men også i normale tider ser Gramsci ut til å mene at elementer av folkelig god forstand kan spores i deres sunne fornuft, selv om han da bruker ord som «latent» eller «embryonisk» for å illustrere at de ikke er helt realiserte. God forstand i forkant av opprøret så å si, oppstår ved hjelp av «one’s power of rational concentration [...]» slik at man utvikler «a conception of necessity which gives a conscious direction to one’s activity» (ibid:328; Ytterstad 2004:20–21). God forstand begynner kanskje som negasjonen av hegemoniet, men i det Gramsci altså kaller den sunne kjernen i common sense kan vi spore ideer om positive handlingsalternativer.6 Fokuset for analysen som følger er om og hvordan slike latente elementer av god forstand, både de negative og de positive, uttrykkes av bloggerne.

Bloggens potensial

Som medium er bloggen lett å ta i bruk for vanlige folk. Bloggere kan fortelle om sine erfaringer og ytre sine meninger raskt, uten journalistisk mediering (Rasmussen 2006:66–68). Innbyggere i New Orleans kunne ved å blogge gi direkte uttrykk for deres opplevelse av orkanen Katrina, samt Bush-administrasjonens håndtering av den (Rettberg 2008:86). Gramscis adgang til den folkelige bevisstheten var derimot mye mer indirekte. Han kunne fortolke folkeeventyr eller munnhell blant sardinske bønder, men det fantes ikke noe skriftlig historisk arkiv over hva folk flest tenkte. Bloggere gir en adgang til common sense som Gramsci ikke hadde. Dermed blir det også lettere å spore elementer av god forstand i deres tekster.

En analyse av klimakampen i bloggsfæren er imidlertid ikke det samme som en analyse av common sense hos folk flest. Bloggdemografien er skjevfordelt.7 Men selv om bloggerne bare gir en inngang til deler av common sense, utgjør de kanskje en spesielt viktig del. Både fordi politiske eliter og journalister følger med på, og deltar i, bloggsfæren (Farrell & Drezner 2008), men også fordi politiske bloggere oftere «attend a rally, protest or march» enn befolkningen for øvrig (McKenna & Pole 2008:103).

Mye av bloggforskningen diskuterer potensialet for demokratisk deltagelse (Sunstein 2008). I USA har dessuten forskningen så vel som oppmerksomheten generelt rundt blogger vært konsentrert rundt noen bestemte anledninger der bloggerne har hatt direkte innflytelse. Et berømt eksempel på blogging som citizen journalism var «Rathergate»-skandalen, der Dan Rathers avsløringer i 60 minutes av Bush sin tid i militæret i sin tur ble avslørt som mangelfull av bloggere (Rettberg 2008:106–107). Mitt fokus er annerledes. Jeg vil ikke diskutere potensialet for demokratisk deltagelse, ei heller se på den direkte innflytelsen norske bloggere eventuelt har på den bredere norske klimadebatten. Jeg vil i stedet – i likhet med Kevin Wallsten (2005) – legge størst vekt på blogging som en måte vanlige folk kan uttrykke seg på.

Min tilnærming er i det hele tatt mindre mediumsentrert (Ytreberg 2006) enn det som er vanlig i forskningen på nye medier. I tråd med Gramscis klassiske marxisme ser jeg sosial forandring i kraften som kan mobiliseres nedenfra fra folk flest, ikke i mediet, eller i nettverkene som dannes mellom bloggere isolert sett (Rettberg 2008). Det største demokratiske potensialet i IKT og blogging finner vi når vi studerer hvordan sivilsamfunnet, sosiale bevegelser eller aktivister bruker teknologien (Hassan 2004, Rogers 2004). I et slikt perspektiv skriver sosialisten Christian Høgsbjerg at bloggene kan fungere som en moderne variant til den demokratiske impulsen George Orwell så i spredningen av folkelige pamfletter i England på 1600-tallet.8

En slik optimisme kan ha godt av å bli moderert noe. Ifølge den mediumsentrerte teoretikeren Geert Lovink er bloggen som sådan et «vagt» medium. Bloggens «lack of direction is not a failure but its core asset. Blogging did not emerge out of a movement or an event» (2008:5). Høgsbjergs historiske parallell blir dermed problematisk. Pamflettene i England på 1600-tallet var tettere tilknyttet sosiale bevegelser enn det blogger er i dag. Ifølge Lovink er det en nihilistisk, ikke primært en demokratisk impuls som driver bloggen som medium. Derfor preger kynikere bloggsfæren: «’There is no other world’ could be read as a response to the anti-globalization slogan ’Another world is possible’» (ibid:18). Lovink er imidlertid selv aktivist og ser slett ikke på bloggernes nihilisme og kynisme som noe negativt: «Instead, I am searching for a creative nihilism that openly questions the hegemony of mass media. Blogs zero out centralized meaning structures and focus on personal experiences, not, primarily, news media» (ibid:1).

Min egen posisjon kan antydes ved hjelp av to innvendinger mot Lovink. For det første er det ikke nødvendigvis massemedias hegemoni bloggerne utfordrer. Om demonstrasjonene mot Irak-krigen i 2003 skriver Lovink at bloggerne var «an essential vehicle in this process of demystification of mass media» (ibid:197). I likhet med Perry Andersson (1976) ser jeg imidlertid staten – ikke massemedia – som det viktigste hegemoniske apparatet. Det var Bush og Blair som sto for mystifiseringen, ikke primært massemediene. For det andre er jeg usikker på om det fins en generell blogg-kultur som gjelder uansett tema. Lovink vil ha en generell teori om blogger og avviser en sektorvis avgrensning (ibid:xxiii). Jeg har i denne sammenheng avgrenset analysen av god bloggforstand til klimakampen.

Blogger er verdt å studere av to grunner. For det første kan de forsterke sosiale bevegelser, slik de sannsynligvis gjorde under mobiliseringen mot Irak-krigen. Det er her de trolig vil ha størst betydning for politikken. For det andre kan de antesipere sosiale bevegelser. Denne artikkelen belyser hovedsakelig den siste dimensjonen, men avslutningsvis vil jeg peke på hvordan de forskjellige elementene av god forstand kan dras sammen teoretisk og i praksis – slik at Randers’ fremtidsscenario kommer nærmere.

Data og metoder

For å kartlegge klimakampen i den norske bloggsfæren, har jeg søkt på Sesam, Technorati, norskeblogger.no og blogg.no. I tillegg har jeg søkt på VG og Dagbladets bloggtjeneste.9 Det fins ingen sikker måte å skaffe seg et representativt utvalg på i bloggsfæren, men å søke på nøkkelord er den minst dårlige måten å skaffe seg oversikt på (Wallsten 2005). Jeg har brukt følgende søkeord: «Global oppvarming», «klima», «klimapolitikk», «klimaforskning» og (bare på VG og norskeblogger) «miljø». Jeg har primært undersøkt originale bloggposter, men har i noen tilfeller sett på kommentarer som andre enn bloggforfatteren har lagt inn. Jeg har kun talt opp disse bloggpostene, ikke antall bloggere. Der hvor enkeltbloggere går igjen med mange innlegg, peker jeg imidlertid på det i analysen.

Det er noen problemer med telling og sortering av disse bloggpostene,10 og resultatene fra søkene i technorati og vgb.no har jeg videre analysert tidligere, i en mer rendyrket empirisk artikkel (Ytterstad 2008). Her søkte jeg kun i perioden 19. april 2007 til 9. juli 2007.11 Søkeperioden for Sesam, Dagbladet, norskeblogger og blogg.no er fra 1. januar 2007 til 6. august 2008. Sesam hevder at de sporer opp over halvparten av norske bloggere. Er jeg heldig, har jeg lest tre fjerdedeler av norske bloggposter som på en eller annen måte tar opp klimakampen det siste halvannet år, eller om lag 1000 forskjellige bloggposter.12

Ved hjelp av rammeanalyse har jeg kategorisert om lag 2/3 deler av disse. Jeg har forsøkt å fange opp det mest fremtredende (Entman 1993) aspektet ved bloggpostene og talt dem opp etterpå. Jeg presenterer resultatene som en «tykk» beskrivelse snarere enn i tabellform (se ellers Ytterstad 2008). Jeg vil gjengi noen av kategoriene underveis, samt gi noen tall, for å indikere styrken på hvert enkelt element av god forstand jeg måtte finne innenfor det totale søket. Disse elementene av god forstand finner jeg som tekstlige representasjoner. Med den marxistiske lingvisten Valentin Vološinov går jeg her ut fra at «consciousness itself can arise and become a viable fact only in the material embodiment of sign» (1986:11). Jeg går med andre ord ikke inn på massepsykologiens felt, men lar bloggposter indikere bloggernes bevissthet.

Jeg har etterstrebet et induktivt metodisk opplegg og forsøkt å unngå for teoretisk oppkonstruerte kategorier. Men jeg har vært opptatt både av den negative og den positive dimensjonen ved den gode forstand: Hva slags kritikk fremfører bloggerne mot klimahegemoniet, og hva slags løsninger tilbyr de? For å kunne ha en formening om hva en positiv, alternativ og god klimapolitisk forstand skulle kunne være, har det vært et metodisk poeng for meg å lese en rekke populærvitenskapelige bøker om global oppvarming og klimakampen som har kommet ut de siste årene (Dessau 2006; Godrej 2006; Mathismoen 2007; Pearce 2007; Flannery 2006). Min egen tentativt gode forstand her baserer seg særlig på litteratur som forsøker å gi håndgripelige forklaringer på hvordan de nødvendige kuttene av klimagasser på 80–90 prosent kan brytes ned til forskjellige deler av samfunnet (Lynas 2007; Monbiot 2006; Neale 2008). Slike populærvitenskapelige bøker er mer tilgjengelige og tilegnelige for den vanlige blogger enn spesialistlitteraturen innenfor klimaforskningens fagdisipliner. På denne måten har jeg søkt å redusere avstanden mellom kritisk makroteori om god forstand – og bloggernes egen. Analysene blir således både en avlesning av en god forstand jeg allerede har postulert, og en undersøkelse av de elementene av god forstand som måtte finnes hos bloggerne.

Klimaskepsis: God forstand eller hegemoni?

Er det ingen andre enn meg som gidder å stille spørsmål vedrørende medias dekning av «miljøkatastrofen»? Er det ingen andre som finner medias grenseløse knefall for FN’s klimapanel suspekt? Er jeg den ENESTE som seriøst vurderer avvikende synspunkter? Jeg kan ikke tro det! Så hvor er dere? Alle dere som ikke gjør knefall for maktelitens betalte betraktninger! Kom frem! Gi lyd! Eller er jeg fullstendig alene ...13

Bloggeren Starmite er ikke alene. Det korte svaret på hvor skeptikerne til klimapanelet befinner seg, er: den norske bloggsfæren. Skepsis eller tvil til at menneskeskapt oppvarming av planeten er et problem, er den klart største kategorien, med minst 150 poster.14 Riktignok står forfatter Onar Åm for nesten halvparten av de knappe 60 skeptiske postene på Dagbladets blogg. Og vi kan plusse på en del til fra en gruppe ideologisk harde frimarkedstilhengere med liten plass i den øvrige offentligheten. Flere av disse er, i likhet med Åm selv, medlemmer av Det Liberale Folkeparti (DLF). Men skepsisen uttrykkes godt ut over DLFs rekker. Starmites følelse av å stå opp mot den klamme, konforme overmakten som forsøker å lure oss, er rett og slett utbredt.

Denne skepsisen tar form som en motmaktsdiskurs. Sitatet fra Starmite kan da også se ut til å passe det første leddet i min definisjon av god forstand ganske godt. Oppstår ikke Starmites frustrasjon nettopp «i konflikt med det aktuelle hegemoniet»? Mitt svar vil her være et nyansert nei. Fred Pearce (2007:42–53) synes en skeptisk holdning er bra, og mener enkelte av skeptikernes argumenter har fungert skjerpende for klimaforskningen. Skepsisen til medienes hang til overdramatisering kan også være sunn, og deles av klimaforskere som mener menneskeskapt global oppvarming er en realitet (Ryghaug 2006). Likevel blir det feil å konkludere – slik mange bloggere gjør – med at vi ikke har et problem. Det er fossile selskaper og politiske ledere i USA som har vært de viktigste leverandører av argumentene mot å ta den globale oppvarmingen på alvor. Som Andrew Austin har vist, var deler av det nye høyres hegemoniske strategi for å hindre handling mot klimaendringer nettopp å folkeliggjøre motstanden mot offentlig inngrep i det frie markedet (2002:88–97). Skeptikernes hegemoni i den norske bloggsfæren kan slik tolkes som reproduksjonen av betraktninger som er betalt av makteliten i USA, ikke av FNs klimapanel.

Antiskepsis og vitenskapelig god forstand

Halvparten så mange som skeptikerne (76) går i diametralt motsatt retning. 34 av disse går i rette med skeptikerne og deres argumenter, mens 43 angriper Frp for å være blant disse skeptikerne. Noen av disse postene gir uttrykk for sinne mot, eller harselerer med skeptikerne, hvorav brorparten av postene mot Frp er skrevet av Venstre- eller SV-politikere.15 Men jeg vil her fremheve to bloggere som skriver flere og grundige gjendrivelser av skeptikernes argumenter. Helge Samuelsen passer godt til betegnelsen «citizen journalist» (Rettberg 2008). Bloggpostene hans kan gjenfinnes på nettstedet iNorden.no, som gir «nyheter, kommentar og kultur fra nordiske borgerjournalister».16 En av postene hans heter Drivhusgasser for dummies, «en liten gjennomgang av CO2-problemstillingen som forhåpentligvis er så enkel at alle skal kunne forstå den – også politikere. Skriv ut og ta med på bystyremøter eller annet – diskuter med venner – mobiliser.»17 Slik Onar Åm har sine tilhengere blant skeptikerne, har Helge Samuelsen autoritet hos anti-skeptikerne. En av dem skriver:

Helge Samuelsen har utfordret de såkalte «klimaskeptikerne» til holmgang om temaet, og han vet faktisk hva han snakker om. Selvsagt har ingen av disse feige kyllingene, jallahøire that is, våget å stille opp til diskusjonen. Jallahøire vet jo innerst inne selv at de er helt på jordet. At de er dømt til å tape på forhånd.18

Men det jeg vil kalle vitenskapelig god forstand i klimakampen, kommer grundigst og oftest fram av den eneste bloggeren i materialet mitt som titulerer seg som klimaforsker. Hun eller han skriver både som want2c og med det passende navnet glacial_activity. I tillegg til å debattere skeptikerne, deriblant Onar Åm, poster klimaforskeren om «dyp tid», solstråler, 1500-årssyklusen og en rekke andre innsikter fra klimaforskningens disiplinære grener. På bloggen der alle postene er samlet,19 kan man merke at tålmodigheten blir satt på prøve etter hvert som Onar Åm vil ha flere oppklaringer, men klimaforskeren takker også for den overveldende positive responsen. Hun skriver: «Det har vært like mange lesere her den siste uken enn antall forskere som faktisk leser en av mine vitenskapelige publikasjoner i løpet av et år.»20

Den vitenskapelige gode forstand er ikke forbeholdt eksperter. Noe av den gode forstanden handler også om en logisk sans, en refleksjon over kunnskapen man skaffer seg. Innenfor miljøkommunikasjon krever krisehåndtering at man handler også der man er, uten teoretiske eller empiriske garantier (Cox 2007). Det er dette som ligger i føre var-prinsippet. Kriz7777 skriver først om «risikoen ved å henholdsvis ignorere og ta klimaendring seriøst», og får hele 126 kommentarer.21 Men så følger en ny post: «Da dette poenget foreløpig ikke har hatt den nødvendige gjennomslagskraften blant publikum på blogging.no, er det nødvendig å gjenta det nok en gang». Så kommer et matematisk resonnement som kalkulerer risiko, basert på tall både fra rapportene til klimapanelet og Sternrapporten, før Kriz7777 konkluderer med at selv om en massiv satsing på vind- og solkraft skulle vise seg å ha vært bortkastet i forhold til klimaendringene, vil den ha en masse andre positive ringvirkninger, som for eksempel gratis utgifter til brensel. 22 Regnestykket til Kriz7777 kan diskuteres. Men selve resonneringsformen vil jeg tilskrive den gode forstand. Som åpningssitatet på denne artikkelen antyder, var det moderne mennesket for Gramsci mottagelig for elementer av den mest avanserte vitenskap. Jeg følger Gramsci her, selv om José Nun (1986) dekonstruerer den gode forstand hos Gramsci som en restkategori fra 1789. Opplysningsprosjektet lever videre hos Kriz7777 og flere med henne, i 2008.

Betydningen av erfaring

Jeg tror likevel ikke at den gode forstands epistemologi primært skal forstås som en kantiansk, a priori forståelseskategori. For Gramsci er det kritisk selvrefleksjon rundt ens egen aktivitet som er poenget. Derfor må den gode forstand forankres i erfaring (Ytterstad 2004). Selv om global oppvarming er kompleks, «post-normal» vitenskap som folk flest ikke har direkte erfaring med (Hornmoen, Meyer & Sylwan 2006; Palfreman 2006:24), tyder bloggpostene i mitt materiale på at kroppens opplevelser av klimaet spiller en medvirkende rolle. En rekke innlegg handler om erfaring. En bloggpost peker på at da den snøfrie vinteren 2006/2007 ble erstattet av rekordvarme tidlig juni 2007, skiftet plutselig mediene fokus: «Nå er det bare is- og grille- og badeartikler over hele fjøla. Og litt sånn gledesstrålende: «tidligste tropedag i Oslo på 180 år!» Jeg vet ikke helt om det er noe å juble for, jeg».23

Betydningen av erfaring for den gode forstand antydes enda klarere av Sylvi Inez Liljegren. Hun har vært mye i Arktis, sett isen smelte og har en egen blogg kalt «Kjærlighet til nord».24 Hun er også fjernsynsjournalist for NRK, og bloggpostene hennes fra tokt i Framstredet ble også publisert på Nordnytt sine hjemmesider.25 Men hvis det fins en impuls fra direkte erfaring med klimaendringer til et brennende klimapolitisk engasjement, målbæres denne impulsen av Terje Dahl med større kraft enn hos de fleste. På grunn av klimaendringer flyktet han sammen med sin polynesiske kone fra øya Tuvalu. Han legger systematisk inn poster etter klimapolitikkens offisielle landemerker: klimapanelets utgivelser («FNs nye rapport krever handling: Flott – men dette visste vi jo!»), Stoltenbergs klimatale til landsmøtet i april 2007 («Du bløffer, Jens!») og klimaforhandlingene på Bali desember 2007 («Klima har blitt muppetshow»).26 Samtidig illustrerer Dahls engasjement at selve mediet – bloggens spesielle «handlingsspekter» (Ytreberg 2006:27) – er sekundært i forhold til nettopp denne erfaringen. Dahl fremmer sitt engasjement i gamle som i nye medier. Han har skrevet bøker, laget film og musikkvideo og opprettet egen nettavis om klima – samt en egen kanal på You-Tube. Men kanskje er det gjennom sine minst ti bloggposter på Dagbladet han når sitt største publikum?

Dårlige løsninger

Hvis vitenskap og ekstremvær styrker et handlingsimperativ, går klimakampen over til å handle om hvor mye og hva som skal gjøres. Klimakvoter og olje er to viktige stikkord for norsk klimapolitikk. Over en 15-årsperiode har myndighetene gått fra å tolke Kyoto-protokollen i retning av nasjonale utslippskutt til å «tenke globalt» (Hovden & Lindseth 2004). Det er i lys av dette Stoltenbergs tale til landsmøtet i Arbeiderpartiet i 2007 må forstås. Ambisjonen om at Norge skal bli karbonnøytralt innen 2050 er basert på en tankegang om kostnadseffektivitet, der det sentrale virkemidlet er kjøp av klimakvoter. For Statoil har den hegemoniske strategien ikke vært å så tvil om klimaforskningen. I stedet har de insistert på at de er en del av løsningen, og kan sørge for en oljeutvinning som er bærekraftig (Skjærseth & Skodvin 2003; Ihlen 2007). Søker du på klima ved hjelp av Sesam, vil du da også kunne notere den sponsede lenken øverst på alle sidene du finner, om StatoilHydros miljøplan: «StatoilHydro tar miljø på alvor».27

Minst 30 bloggposter går imot klimakvoter. En post om at AUF kjøper klimakvoter, et entusiastisk svar fra AUF selv på Stoltenbergs nyttårstale, er det nærmeste jeg kommer et forsvar av klimakvoter.28 Zuuls løsning på klimakrisen noen få dager etter Stoltenbergs tale til landsmøtet (2007), er derimot typisk for bloggerne. Han må dessverre avlyse årets sydentur:

Og det var der og da det slo meg: Klimakvoter. Det er ikke noe som er så i støtet som å kjøpe klimakvoter. Jeg selger min kvote til Syden. Jeg disponerer to slike, i og med at jeg og fruen ikke reiser bort i år. Så om noen sitter der ute og lenger etter to sydenturer i år, kan din dårlige samvittighet herved lettes. Du betaler meg en passe sum for mine to kvoter, og så reiser du med god samvittighet til sørlige og varme strøk. Høres bra ut? Ta kontakt.29

Bloggens evne til å respondere raskt på begivenheter kommer til sin rett her. Dagen etter Stoltenbergs tale skrev Sondre Båtsfjord, talsperson for De Grønne, innlegget «Atter en miljøbløff».30 Samme dag kjørte VG Båtsfjords innlegg på «forsiden» av deres bloggside.31 Dette skjedde på et tidspunkt da ledere og kommentatorer i de store papiravisene, samt programleder Viggo Johansen i Redaksjon En, var mer opptatt av hvor historisk Stoltenbergs tale var enn å stille kritiske spørsmål til klimakvoter (se Ytterstad 2008:85–86). Bloggernes klimapolitiske gode forstand mot klimakvoter sto her ganske steilt mot det klimapolitiske hegemoniet. Dessuten, slik Dagbladets blogg muligens gir Terje Dahl et større publikum for sine erfaringer, ga VG Sondre Båtsfjord ved denne anledningen en forside til bloggernes motstand mot klimakvoter.

Motstanden mot norsk olje er noe mindre. Terje Dahl og Helge Samuelsen bidrar med bortimot halvparten av postene. Helge Samuelsen leverer den skarpeste kritikken. Han går rett til StatoilHydros nevnte hjemmeside og skriver, med referanse til selskapets investeringer i en forurensende type oljeutvinning i Canada:

Å bruke ordene oljesand og bærekraftig i samme setning, kvalifiserer umiddelbart til nominasjon til idiotprisen. StatoilHydro har – i likhet med regjeringen – ennå ikke forstått at dagens generasjoner ikke kjøper propaganda like lett som før.

I posten om «Drivhusgasser for dummies» kommer da også Samuelsens hovedbudskap: «Vi kan ikke fortsette bruken av fossile drivstoff og samtidig redde vår sivilisasjon.»32

Gode løsninger?

Bloggere er normalt bedre til å komme med kritiske kommentarer til andre perspektiver enn til å fremme sine egne (Rasmussen 2006). Men etter at BTs redaktør Olav Kobbeltveit i flere ledere og kronikker går mot kvotehandel og fortsatt oljeutvinning som basis for norsk klimapolitikk, kommer to bokanbefalinger. Bloggeren Vidd poster utdrag av Mark Lynas (2007) for å understreke at vi ikke kan fortsette med «business as usual».33 Men det er Askild Gjerstad, en «tilårskomen student på praktisk-pedagogisk utdanning ved Universitetet i Tromsø» som skriver posten «Vegen ut av uføret»:

Til dømes burde alle samfunnsengasjerte menneske kjenna til George Monbiot sine forslag til løysingar i boka «Heat – How to stop the planet burning». Monbiot har så vel kunnskap som autoritet i sine løysingsforlag på klimautfordringa. Dessverre vert likevel ikkje Monbiot sine forslag diskutert på klimakonferansar eller mellom politikarar, til det er dei for sterkt i konflikt med rike land sine økonomiske interesser.34

Monbiot diskuterer transport, alternativ energi, isolasjon av hus osv. og viser hvordan kutt på 90 prosent innen 2030 er mulig. Mange av de enkelte forslagene kan også gjenfinnes, spredt utover i den norske bloggsfæren. Bare på VG og Technorati fins det 35 konkrete forslag på å kutte i utslippene av klimagasser som er mer radikale enn det som tilbys i Norge, selv om det må føyes til at mange av disse er skrevet av Sondre Båtsfjord fra De Grønne.35 Men bortsett fra bokanbefalingen til Gjerstad, er helhetlige alternative løsninger på den globale oppvarmingen vanskelig å spore.

Blant de bloggerne som er mest radikale i sin kritikk av de dårlige klimapolitiske løsningene i Norge, finner vi likevel to typiske, generelle svar: 1) Den teknologiske fløyen vil ha atomkraft eller (relativt) uprøvde teknologiske (super)løsninger. 2) Den vekst- og til dels sivilisasjonskritiske fløyen er derimot ganske teknologifiendtlig. Helge Samuelsen vil bore inn til mantelen i jordens kjerne for å utvinne geotermisk energi. Amos Keppler, som etter sigende har bodd fritt i naturen i to år, er sivilisasjonskritikeren. De kommenterer og har lange diskusjoner seg imellom på hverandres blogger. De er som oftest enige – og skjerper stadig argumentene sine i fellesskap mot klimaskeptikere, klimakvoter og oljenæringen. Men de er veldig uenige om løsningene og havner tidvis i nokså uforsonlig polemikk. Keppler angriper Samuelsens teknologiske hybris mens Samuelsen knuser den «anarkoprimitivistiske» strategien om å vende tilbake til naturen.36

Ingen av disse formene for radikal kritikk kan betegnes som spesielt klare elementer av god forstand. De oppstår i og for seg i konflikt med det aktuelle norske klimapolitiske hegemoniet, men kan knapt danne noe grunnlag for kollektive handlinger. Både demonstrasjoner og streiker for atomkraft eller uprøvd teknologi, og store bevegelser mot all teknologi, er like vanskelig å se for seg. Noe av det samme argumentet gjelder mot de drøye 50 bloggpostene som kommer med appeller og forslag til hvordan hver enkelt av oss kan redusere vårt personlige karbonregnskap. Det er noe kraftløst over slike appeller i bloggsfæren, og de får sjelden særlig mange kommentarer.37 Andre bloggere kobler riktignok den enkeltes forbruk til politikerne og strukturene i samfunnet, slik som i «Hvem har ansvaret for at jeg lever miljøvennlig – Jens eller jeg?».38 Men en absolutt avvisning av det å skulle løse den globale oppvarmingen som individuelle konsumenter, må vi til (forhenværende) leder i Rød Ungdom, Mimir Kristjanson, for å finne. I motsetning til den «miljømoralismen» Jostein Gaarder gjorde seg til eksponent for da han ba oss kutte ned på flyreisene, peker Kristjanson på kapitalismen som system.39

Det opplagte spørsmålet

Står vi så igjen i bloggsfæren uten gode løsninger på klimaproblemet? Løsninger som kan fungere, som kan få oppslutning og som ikke først og fremst innebærer et offer for folk flest? Det er slike spørsmål som har styrt Jonathan Neales aktivistiske innretning i Stop Global Warming – Change the World (2008). Jeg fant én bloggpost som gir uttrykk for denne bokens hovedpoeng i en norsk sammenheng. Tittelen på posten er «Hvorfor reduserer vi ikke oljeproduksjonen?», og jeg gjengir mye av den her:

Hvorfor sørger ikke politikerne for å bidra til å løse noen av de viktigste problemene vi har i dag i en og samme operasjon? Det virker så enkelt, kanskje dere kan hjelpe meg med å finne ut hvor tar jeg feil? La oss starte med tre lite revolusjonære observasjoner. Observasjon 1: Det har vært vanskelig å unngå å få med seg at norsk økonomi er inne i en høykonjunktur. Det går så bra at den største begrensningen på økonomien er mangel på arbeidskraft. Vi har ikke nok hender og hoder i Norge til å utføre alt bedrifter og det offentlige gjerne skulle ha gjort. Dette fører selvsagt til kamp om arbeidskraften med tilhørende lønnspress, inflasjon og høyere renter. Observasjon 2: Verdens forbruk av fossilt brensel har siden industrialiseringen ført til en stadig større konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren. Vi kjenner alle resultatet, den globale oppvarmingen er i full gang, og verdens ledende klimaeksperter er stort sett enige om at dette er menneskeskapt. Observasjon 3: Norge pumper opp olje og gass fra Nordsjøen for full maskin. Inntektene er enorme, så store at vi ikke kan bruke alle inntektene dette gir. Det ville ødelegge økonomien. Samtidig er det et faktum at Norges oljeproduksjon passerte sitt maksimum for et par år siden. Oljekildene er ikke utømmelige, verken i Nordsjøen eller andre steder i verden.

Det «opplagte poenget» til avsenderen, som bærer navnet Dustebloggen (sic!), er at omleggingen til alternativ energi skaper behov for arbeidskraft.40 Omleggingen til løsninger som fungerer – sol- og vindkraft samt energieffektivisering – trenger ikke å bety offer for folk flest, verken i rike eller fattige land. Den kan i stedet, som Neale skriver, skape millioner på millioner av arbeidsplasser.

Avsluttende diskusjon – hva er bloggernes gode forstand?

Ledespørsmålene for denne artikkelen var om og hvordan den norske bloggsfæren bærer bud om et folkelig engasjement i den norske klimakampen. Leder bloggerne an? En nøktern oppsummering må begynne med skeptikerne. Ole Mathismoens (2007:374) diagnose av et stemningsskifte i mediene passer ikke for bloggerne:

Det er slutt på tiden da enhver artikkel om klimatrusselen måtte «kompenseres for» ved at journalistene gravde frem en eller annen skeptisk vitenskapsmann for å balansere historien. Nå holder det lenge å formidle usikkerheten om hvor raskt klimaendringene kommer, og om hvor omfattende de blir.

Andelen av bloggsfæren som fremdeles holder på med enten/eller-diskusjonen om menneskeskapt global oppvarming er tvert imot stor, særlig sammenlignet med hvor få det er som diskuterer regjeringens klimapolitikk og tar opp alternative løsninger. Det Arne Johan Vetlesen i en kronikk i Klassekampen (1.4.2008) kaller et «subtilt backlash», kan til og med vise seg å være under oppseiling i bloggsfæren.

Regjeringen kan takket være Frps klimaskepsis profilere seg som «ansvarlig» overfor alle klimabekymrede hvis stemmer en rødgrønn regjering er avhengig av. Realiteten mørklegges – nemlig at oljeutvinningen og narrespillet med kvotehandelen, der kutt ute alltid er bedre enn hjemme, gjør Norge til det motsatte av et foregangsland.

Resultatene fra min analyse kan tolkes motsatt fra min opprinnelige hypotese: Klimabloggerne utgjør klimakampens baktropp, ikke fortropp. En slik tolkning vil også stemme overens med Halls og Gitlins vektlegging av den sunne fornuftens konservative dimensjon.

Men en slik konklusjon blir for ensidig. For det første kan selve diskusjonen med skeptikerne fungere skjerpende for engasjementet hos antiskeptikerne. Den vitenskapelige gode forstand om at vi må handle – føre var – blir mer solid når den kan kontre motargumentene.41 For det andre bidrar en mindre, men likevel godt synlig del av bloggerne til å belyse den realiteten som Vetlesen mener mørklegges.

Dette gjelder særlig i kritikken av klimakvoter. Systematiske komparative studier må til for å bekrefte denne påstanden, men jeg regner den enn så lenge som sannsynlig: Bloggerne var blant de første som bidro til at applausen stilnet etter Stoltenbergs tale og ambisjon om norsk karbonnøytralitet. I det halvannet år som er gått siden 19. april 2007 har flere medier, særlig Klassekampen, fremmet mye kritikk av klimakvoteløsningen. Men i de første dagene uttrykte bloggere et element av god forstand i skarp konflikt med det hegemoniske bildet: Jens Stoltenberg, med Kofi Annan og Gro Harlem Brundtland ved sin side, lanserte «verdens mest ambisiøse klimapolitikk», flankert av et kommentariat som kunne bekrefte, slik Arne Strand gjorde på spørsmål fra Viggo Johansen, at dette var virkelig statsministerens viktigste tale noensinne.42

Legger vi til den mindre utbredte, men kanskje enda hardere kritikken mot norske oljeinteresser, får vi en mer radikal utgave av common sense. Slik sett mener jeg å ha demonstrert behovet for en hegemoniteori som også har et analytisk øye for den gode forstand. Gramscis motto i livet var «intellektets pessimisme, viljens optimisme». Der hvor de konservative sidene av common sense forklarte Gramscis pessimisme, var den gode forstand kilden til viljens optimisme; vanlige folk kan forandre verden. Ved å ignorere den gode forstand hos Gramsci har derfor hegemoniteoretikere som Hall og Gitlin ikke i tilstrekkelig grad rettet forskerinteressen sin mot det latente potensialet for substansiell sosial endring i den folkelige bevisstheten. Dette til tross for at særlig Stuart Hall ønsket et teoretisk mulighetsrom for endring.43

Praksisens filosofi

Ikke desto mindre tar den klimapolitiske gode forstanden jeg har identifisert i analysen først og fremst form som negasjon av hegemoniet. Dette kan påminne om den nihilistiske impulsen Lovink ser i bloggsfæren mer generelt. De bloggerne som er mest engasjert mot skeptikere, kvotehandel og oljeutvinning, fremstår også som de mest desperate og dystre. Amos Keppler skriver at «det menneskeskapte samfunn fortsetter på sin tvers igjennom ødeleggende vei som en stadig voksende snøball som ruller stadig fortere mot sin uunngåelige skjebne, mot bråstoppen på slutten av bakken».44 Dette er avmakt – ikke en inspirasjon til folkeopprør.45

Det fins imidlertid også sporer av positive elementer av god forstand i bloggsfæren som kan snu avmakt og apati til kollektiv handling. Sett fra forskerens mer distanserte ståsted, er de kanskje små. Men sett fra et aktivistisk ståsted, er det mye å ta tak i. Basert på slik klimakampen ser ut i bloggsfæren, kan det simpelthen dreie seg om å finne demonstrasjoner eller lokale kampanjer «that are big enough to make a difference, daring enough to fill people with passion, but still realistic enough to win» (Neale 2008:250).

Det var nettopp ut fra et slikt aktivistisk ståsted Gramsci utviklet sitt begrep om den gode forstand. Ifølge Diana Coben (2002) brukte han hele livet sitt på å finne ut hva god forstand var for noe. Jeg håper og tror at denne artikkelen har bidratt i fortsettelsen på jakten etter noen slike sunne kjerner i common sense, selv om mye gjenstår for å sirkle inn den gode forstand teoretisk.46 Men for å forstå poenget med begrepet den gode forstand, er det verdt å minne om at for Gramsci var marxismen praksisens filosofi:

one can construct, on a specific practice, a theory which, by coinciding and identifying itself with the decisive elements of the practice itself, can accelerate the historical process that is going on, rendering practice more homogeneous, more coherent, more efficient in all its elements, and thus, in other words, developing its potential to the maximum (1971:365).

Fra et aktivistisk ståsted kan man støtte seg på den vitenskapelige gode forstanden i bloggsfæren, trekke veksler på erfaringene bloggere har av været, videreutvikle kritikken av norsk klimapolitikk – og løfte fram Dustebloggens forslag som et veldig godt forslag – og på den måten gjøre bloggernes praksis mer effektiv i alle sine elementer. Det som imidlertid mangler i den norske bloggsfæren, er den typen appell om felles handling som Bill McGibben sendte ut i den amerikanske. Bare ved å bygge bevegelser nedenfra, kan potensialet i det folkelige engasjementet utvikles maksimalt. Her har norske bloggerne kommet ganske kort. Men i bloggen Sissels trivialiteter i hverdagen, postet samme dag som den norske klimameldingen ble lagt fram, kommer noen linjer som viser at håp fins ved siden av avmakten og kynismen:

det er gjennom massene presset kommer. Kravene. Den store bevegelsen […] Det er oss – meg og deg, som er i besittelse av den virkelige makten […] Hovedproblemet vårt er at vi ikke skjønner hva vi er i besittelse av. Vi skjønner ikke hva vi kan utgjøre – oppnå.47

Dette kan høres abstrakt ut, og innlegget er veldig utypisk for de 1000 bloggene jeg har lest. Men i desember 2009 samles verdens ledere i København for å fremforhandle en ny global klimaavtale. Det vil være en anledning til å konkretisere kravene, og i hvert fall begynne å bygge den store bevegelsen som kan føre den gode forstanden hos folk flest sammen. Hvem vet om det ikke blir en blogger som setter opp den første bussen?

Referanser

Anderson, Perry (1976): «The antinomies of Antonio Gramsci», New Left Review #100. London.

Austin, Andrew (2002): «Advancing accumulation and managing its discontents: The U.S anti-environmental countermovement», s. 71–105 i Sociological Spectrum nr. 22.

Carvalho, Anabela (2005): «Representing the politics of the greenhouse effect: Discursive strategies in the British media», s. 1–29 i Critical Discourse Studies, Vol. 2, No. 1.

Coben, Diana C. (2002): «Metaphors for an Educative Politics: ’Common Sense,’ ‘Good Sense,’ and Educating Adults», i Borg, Buttigieg & Mayo (red.) Gramsci and Education. Oxford: Rowman & Littlefield Publishers.

Cox, Robert (2007): «Nature’s ‘Crisis Disciplines’: Does Environmental Communication Have an Ethical Duty?», s. 21–33 i Environmental Communication, Vol. 1, No. 1.

Dessau, Nina (2006): Den globale oppvarmingen. Oslo: Pax.

Entman, Robert (1993): «Framing – Towards clarification of a fractured paradigm», s. 51–59 i Journal of Communication nr. 43.

Farrell, Harald & Daniel W. Drezner (2008): «The power and politics of blogs», s. 15–30 i Public Choice nr. 134.

Flannery, Tim (2006): The Weather Makers – How Man Is Changing the Climate and What It Means for Life on Earth. New York: Atlantic Monthly Press.

Foster, John Bellamy (2000): Marx’s Ecology – materialism and nature. New York: Monthly Review Press.

Foster, John Bellamy (2002): Ecology Against Capitalism. New York: Monthly Review Press.

Gitlin, Todd (2003): The whole world is watching – the mass media in the making and the unmaking of the new left. London: University of California Press.

Godrej, Dinyar (2006): The No-Nonsense Guide to Climate Change. Wessex: New Internationalist.

Gramsci, Antonio (1971): Selections from Prison Notebooks. London.

Hall, Stuart (1977) «Culture, the Media and the ‘ideological effect’» i Curran, Gurevitch & Woollacutt (red.) Mass Communication and Society. London: Edward Arnold.

Hassan, Robert (2004): Media, Politics and the Network Society. London: Open University Press.

Hornmoen, Harald, Gitte Meyer & Peter Sylwan (2006): Fornuften har flere stemmer – offentligheten, forskeren og journalisten. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Hovden, Eivind & Gard Lindseth (2004): «Discourses in Norwegian Climate Policy: National Action or Thinking Globally?», s. 63–81 i Political Studies, Vol. 52.

Ihlen, Øivind (2007): Petroleumsparadiset. Oslo: Unipub.

Lewis, Charles (1992): «Making Sense of Common-Sense: A Framework for Tracking Hegemony», s. 277–292 i Critical Studies in Mass Communication, nr. 9 (3).

Lovink, Geert (2008): Zero Comments – Blogging and Critical Internet Culture. London: Routledge.

Lynas, Mark (2007): Six Degrees – our future on a hotter planet. London: Fourth Estate.

Mathismoen, Ole (2007): Klima – hva skjer. Oslo: Font forlag.

McKenna, Laura & Antoinette Pole (2008): «What do bloggers do: an average day on an average political blog», s. 97–108 i Public Choice, 134.

Monbiot, George (2006): Heat: How to stop the planet burning. London: Allan Lane.

Neale, Jonathan (2008): Stop Global Warming – Change the World. London: Bookmarks.

Nun, José (1986): «Elements for a Theory of Democracy: Gramsci and Common Sense», i Boundary 2/3.

Palfreman, Jon (2006): «A Tale of Two Fears: Exploring Media Depictions of Nuclear Power and Global Warming», i Review of Policy Research, Vol. 23, No. 1.

Pearce, Fred (2007): The Last Generation – How Nature Will Take Her Revenge for Climate Change. London: Transworld Publishers.

Randers, Jørgen. (2007): Norge i verden: Fremtidsbilder 2030. Oslo: Handelshøyskolen BI.

Rasmussen, Terje (2006): Nettmedier – journalistikk og medier på internett. Bergen: Fagbokforlaget.

Rettberg, Jill Walker (2008): Blogging. Cambridge: Polity Press.

Rogers, Richard (2004): Information Politics on the Web. Cambridge: MIT Press.

Ryghaug, Marianne (2006): «Some like it hot – konstruksjon av kunnskap om klimaendringer i norske aviser», s. 197–220 i Norsk medietidsskrift, årg. 13 nr. 3.

Scannell, Paddy (2007): Media and Communication. Los Angeles: Sage.

Skjærseth, Jon Birger & Tora Skodvin (2003): Climate change and the oil industry. Manchester University Press.

Sunstein, Cass (2008): «Neither Hayek nor Habermas», s. 87–95 i Public Choice nr. 134.

Vološinov, Valentin (1986): Marxism and the Philosophy of Language. Harvard University Press.

Wallsten, Kevin (2005): «Political Blogs and the Bloggers Who Blog Them: Is the Political Blogosphere an Echo Chamber?». Paper presented at the American Political Science Association Meeting, Washington D.C. September 1–4.

Ytreberg, Espen (2006): Medie- og kommunikasjonsteori. Oslo: Universitetsforlaget.

Ytterstad, Andreas (2004): SVTs Uppdrag Granskning og Gøteborgsprotestene 2001 en gramsciansk begrepsdrøfting og analyse. Hovedoppgave IMK, Universitetet i Oslo.

Ytterstad, Andreas (2008): «’It is we – you and me, who possess real power’: Blogging protests against official Norwegian policy on climate change», s. 77–93 i Intercultural Communication Studies, XVII: 3.