Bekjempelse av blomstring

Jeg har alltid hatt en hang til å skrive sakprosa på – hva skal man si – en litt blomstrende måte, med temmelig komplisert syntaks, temmelig tett med ordgjentakelser og allitterasjoner, og med ganske lange setninger. Jeg liker elliptiske formuleringer og halvt utdødd vokabular, jeg liker å skrive bindestreker og semikolon. I en fase omtrent fra gymnaset til hovedoppgaven slo det nokså uheldig ut. Da søkte jeg å kombinere et pretensiøst og umodent innhold med denne blomstrende skrivemåten.

Jeg hadde blitt advart. Allerede på videregående skole fikk jeg høre at villniset absolutt måtte bort. Min norsklærer var en bra mann, men av og til fikk han en oppgitt mine, blant annet når jeg hadde blomstret for mye i stils form. Som alternativt ideal doserte min norsklærer en forsiktig oppdatert sagastil: Si det du mener. Mén det du sier. Gjør det enkelt. I korte setninger. Hovedsetninger. Det jeg har fått av språk-råd senere fra autorisert hold, har helst vært i samme gate. Bort med det uvesentlige. Kutt ned. Enkelt og direkte språk. Skal. Det. Være!

Når jeg leser boka til medieviter Anders Johansen om sakprosaskriving, Samtalens tynne tråd: Skriveerfaringer (2003), tenker jeg på min norsklærer. Det er litt urettferdig, for Johansen holder et atskillig høyere refleksjonsnivå, og han er omhyggelig med å si at han ikke er imot lange setninger per definisjon. Når de to likevel hører sammen i mitt hode, er det på grunn av Johansen-passasjer som denne:

Å skrive kompliserte setninger er for meg omtrent som å bruke abstrakte begreper. Det er å skyte med hagl: Jeg kjenner meg rimelig trygg på ikke å ha bommet, selv om jeg ikke direkte traff blink. De korte setningene gir meg ikke samme anledning til å komme med utflukter. De tillater ikke at jeg tar meg inn igjen, hvis jeg kom litt skjevt ut. Altså må de, i en helt annen grad, være rammende. Dermed forutsetter de et fastere grep om saken (Johansen 2003:65)

Slik Johansen strever for å kvitte seg med abstraksjoner og komplisertheter, slik inviterer han sin leser til å gjøre det samme.

Det Johansen gjør her, er å legge seg opp til et prinsipp i norsk skriveopplæring som jeg har erfart er helt gjengs: Det klart tenkte er det enkelt og konkrete sagte. Derfor er en enkel og konkret skrivemåte bedre enn en komplisert og blomstrende skrivemåte. Anders Johansens arbeider om sakprosa-skriving har blitt populære og normgivende i en norsk sakprosasammenheng. Det skyldes ikke bare hans egen, gjenkjennelige stil. Årsaken er vel så mye at Johansens skriveideal harmoniserer med noen vel etablerte idealer for hvordan saklig tekst i Norge skal se ut, tror jeg.

Men de er ikke noe for meg

Jeg setter pris på det Johansen skriver fordi det er gjennomtenkt. Dermed krever det av meg en refleksjon om hva jeg nå egentlig mener om sakprosaskriving, når jeg ikke mener som ham. For dette er ikke mine idealer, og de beskriver ikke min skrivepraksis i dag. Jeg hevder ikke at idealer om det enkle og konkrete slett ikke har noe for seg, vel å merke. Men i lengden har jeg opplevd det for magert som rettesnor, dette å hele tiden skulle korte inn det ene og konkretisere det andre. I de senere årene har jeg arbeidet ut fra andre prioriteringer.

Først og fremst prøver jeg å tilpasse stilen min til den sjangeren jeg skriver innenfor. I sjangere som gir rom for en ekspansiv stil, ekspanderer jeg med liv og lyst. Det gjelder for eksempel sjangeren kommentar, der det at man skal uttrykke en personlig mening går godt sammen med det å ha en personlig stil, slik at jeg kan slippe løs virkemidlene og blomstre en smule. Da gjengir jeg gjerne direkte tale i kursiv, for det synes jeg liver opp: Kantsje du dempe degg lite grånn? (Det pleide norsklæreren min å si, han var fra Nordvestlandet.) Parenteser er jeg også svak for. Og det å skrive dialekt. I kommentarene for Norsk medietidsskrift er jeg Lekne-Espen, littegrann selvbestaltet, men jeg fikk nå engang frie hender av redaksjonen og har brukt dem som en unge latt alene i en godtebutikk.

Også essaysjangeren, som jeg har praktisert nå og da, er et sted for å markere noe i retning av det Johansen kaller en personlig stil. Men der vil jeg samtidig holde tilbake, blant annet på bruken av «jeg», som jeg da helst unngår. I essayene mine gjør jeg heller andre subjektivitets-markerende grep som jeg regner for hensiktsmessige innenfor sjangeren. Jeg har sett på essays som et bra sted for å lansere en del forsøksvis fikse og rammende begreper, som «selvspiller» og «middelkultur». I essayene er jeg Neologisme-Espen. Ellers synes jeg essayet er et fint sted for å pendle mellom et humoristisk og et alvorlig register, humor synes jeg er et flott virkemiddel for sakprosaskrivere, selv om det er krevende å dosere riktig.

Så er det noen sjangere som jeg jobber innenfor stadig vekk, der jeg sjelden prøver å kultivere noen personlig stil i det hele tatt. Det gjelder for eksempel den faginterne forskningsartikkelen, og forskningsrapporten. Her finnes det ganske detaljerte maler å følge for framstillingen, og et gjennomgående ideal om en nøytral, upersonlig stil. Jeg søker som oftest rett og slett å tilpasse meg dette idealet. Det er plenty av skriveutfordringer uansett, de fleste av dem har å gjøre med å få en kompleks substans fram på en dekkende og overbevisende måte. Den faginterne forskningsartikkelen har en del særlige skriveutfordringer, som har å gjøre med behovet for å snakke spesifikt til forskningskolleger. Her er jeg Fagfelle Ytreberg. Det krever blant annet en behendig retorisk posisjonering av eget forskningsbidrag i forhold til den eksisterende forskningen. Dessuten krever den i regelen bruk av fagtermer. Johansen er reservert overfor fagtermer som «diskurs» og «representasjon», jeg liker dem og bruker slike abstraksjoner uten å legge bånd på meg når jeg oppfatter at sjangeren byr på en anledning. Det å skulle gjøre et poeng av å la være, synes jeg minner om den aparte sporten kappgang; stakkarene kommer jo fram, men ville det ikke være befriende om de bare løp?

Forskningsrapporten er kanskje det stedet der jeg skriver mest nøkternt, upersonlig og mal-nært. Slik jeg ser saken, er det for å signalisere at man ligger nær på fakta, og at man jevnt over er forsiktig og omhyggelig med å trekke konklusjoner. Slike rapporter skrives ofte i samarbeid med andre. Det å bruke en nøytral stil, reflekterer det faktum at vi lager et kollektivt produkt. Her er jeg Forsker Ytreberg, eventuelt forsker Ytreberg et al. Det å skulle la et tydelig subjekt med et distinkt språk dukke opp i en vitenskapelig rapport, ville rett og slett vært en sjangermessig helbom.

Hva skal vi med en stemme?

Jeg er altså en sjanger-relativist. Det er ikke Anders Johansen, slik jeg oppfatter ham. Her er en sentral passasje i Samtalens tynne tråd:

Hva skal vi med en stemme? Vi skal angi en tone og en holdning; med den trer vi fram slik at leseren vet hvor han har oss. Effekten er ikke den samme fra gang til gang; hvert emne, hvert ærend gjør krav på en særlig slags stil. Men stemmen har også en mer elementær betydning som den insisterer på hele tiden. Å skrive med stil er å gi seg til kjenne som opphav til ordene, det er å gjøre krav på ordene som sine egne. Uansett hvilken effekt som oppstår, vitner stilen om én enkelt som forsøker å gjøre seg gjeldende (Johansen 2003: 94f).

Tja, hva skal vi med en stemme? Vi skal bruke den i essays, spør du meg. Jeg kan ikke noe med dette at en «elementær» stemme skal ligge under skrivingen, jeg opplever den ikke selv og ser ikke helt hva som er tiltrekkende med å forankre skriving slik. Jeg synes denne forestillingen om en elementær stemme minner om en slags skrive-metafysikk, og den gir meg med en gang lyst til å bekjenne vantro.

«Stemme» er det ifølge Johansen individer som har, de som står fram alene og nakne, uten å skjule seg i det akademiske kollektivet. Derfor er han nokså forbeholden overfor det å skrive ut fra en institusjonell autoritet, heller enn ut fra den individuelle stemmen: «Noen forskere vil gjerne være kunnskapsoperatører, nærmest en slags funksjonærer – men også de vet med seg selv, innerst inne: All kunnskap er en personlig ytelse» (Johansen 2003:97). Mitt eget personlige indre har nok ikke riktig tatt dette innover seg. Jeg har alltid sett på akademisk kunnskap mer som et kollektivt produkt. Det er kollektivt, i den forstand at de fleste av oss bygger vel så mye på hva andre forskere har tenkt som på hva vi selv pønsker ut. Det er kollektivt, fordi akademisk produksjon helt rutinemessig involverer mange runder med respons fra kolleger, redaktører og konsulenter som har gjennomgripende effekt på det jeg skriver. Og det er kollektivt rett og slett i den forstand at mange av oss samarbeider når vi forsker. I de senere årene har jeg publisert artikler der både empirien, argumentasjonen og selve oppbygningen av artikkelen er et felles produkt, i den grad at jeg ofte ikke husker hvem som tenkte ut eller formulerte hva. Om slike erfaringer sier Johansens ensomme stemme ingenting.

Flat pakke

Jeg vil gjerne komme Anders Johansens skepsis til det institusjonelle språket i møte et stykke på vei. Slikt språk kan uten tvil brukes til å gjemme seg bak på diskutabelt vis. Det gjelder forskere som det gjelder journalister, advokater, mensendieckterapeuter og alle andre som forvalter autoritetsroller i en institusjonell sammenheng. Men samtidig er det nytte og hensiktsmessighet i slike former for kommunikasjon. Nøytralitet og formalitet har vi alle bruk for å kommunisere til tider. Slik sett kan det være en aldeles fullverdig virksomhet å «skrive som en funksjonær», som Johansen uttrykker det. Når jeg skriver en forskningsrapport, signaliserer en nøytral forskerprosa blant annet at jeg nå, i denne sjangeren og i denne sammenhengen, er professor Ytreberg – ikke Lekne-Espen, ikke Neologisme-Espen, og ikke Fagfellen Ytreberg heller, for den del. Når situasjonen og sjangeren krever det, skriver jeg streit institusjonell forskerprosa uten å si unnskyld, så lenge jeg oppfatter institusjonen min som legitim og prosaen som hensiktsmessig.

Det er vanlig å snakke om fagskriving som et håndverk, men i hvilken forstand? Generelt oppfatter jeg sakprosaskriving som et håndverk omtrent på linje med møbelsnekring eller urmakeri. Det handler først og fremst om å beherske sitt fag. Så kan man etter en god stund begynne å sette et visst personlig preg på det man lager, men det er en nokså begrenset form for personlig preg. Avansert håndverk tar lang tid å lære, det er lag på lag med håndgrep, regler og tradisjoner. Man kan investere mye av livet i slik virksomhet; slik sett ligger det opplagt menneskeskjebne bak produktet. Jeg sammenlignet en gang det å skrive en doktorgradsavhandling med det å montere en flat pakke fra IKEA. Det fikk flere til å tro at jeg ikke hadde sans for hvor krevende det er å skrive avhandling, både intellektuelt og menneskelig. Forståelig nok, for det var en sleivete ting å si, men disse menneskene har aldri sett meg bruke en svett og forbanna helg i nærkamp med garderobeskapet «Komplement». De som har, vet at jeg ikke regner godt håndverk som noe man kan vikle uanstrengt ut av seg. Det at jeg har kavet og bannet både med skrivejobber og flate IKEA-pakker, gjør meg desto mer opptatt av hvordan godt håndverk på begge områder krever at man oppøver en rolig kyndighet og en avbalansert hverdagslighet. Også når jeg skriver essays eller kommentarer, og aktivt prøver å formidle en subjektivitet, er det først og fremst håndverk for meg, i en slik betydning av ordet.

Dette vil kanskje noen assosiere med en postmoderne holdning, dyrking av overflate, fragmentering av subjektet og slikt noe. Nå tror jeg ikke at det å appellere til gedigne teoretiske overbygninger gjør synspunkter født av egen erfaring så mye mer vanntette, nødvendigvis. Men skal man først bedrive den sporten, foretrekker jeg å gå til de symbolske interaksjonistene. Lenge før postmodernistene, og med færre fakter, fikk de fram at selvet er resultatet av den hverdagslige bevegelsen vi gjør mellom forskjellige roller som vi legger ulik grad av subjekt-investering i. William James har sagt at et individ har «like mange forskjellige sosiale ‘jeg’ som det er grupper av personer han vil gjøre inntrykk på» (i Goffman 1992:47). Det gjelder også å gjøre inntrykk gjennom skriving, tror jeg. Forskjellige sjangere gir forskjellige publikumsforventninger, og det gjelder også forventningen om slikt som formidlingen av en subjektivitet. Noen sjangere inviterer oss til å investere vår subjektivitet omfattende (som poesi), andre i en viss grad (som essay), andre igjen gjør det slett ikke.

Om jeg har noe overgripende ideal som sakprosaskriver, er det å beherske så mange sjangere som mulig, best mulig. Det er et oppdrag som jeg ikke har lyst til å investere med for mye eksistensielt drama. Det virker feil proporsjonert på meg. Jeg er svak for skribenten og radiomannen Garrison Keillors mer prosaiske syn på skriving (og grunnskoleundervisning):

I have had it with writers who talk about how painful and harrowing and exhausting and almost impossible it is for them to put words on paper and how they pace a hole in the carpet, anguish writ large on their marshmallow faces, and feel lucky to have written an entire sentence or two by the end of the day. It's the purest form of arrogance: Lest you don't notice what a brilliant artist I am, let me tell you how I agonize over my work. To which I say: Get a job. Try teaching eighth-grade English, five classes a day, 35 kids in a class, from September to June, and then tell us about suffering (Keillor 2006).

Allmenngjøringen av essayet

Slik jeg ser det, gir Anders Johansen et idégrunnlag for allmenngjøringen av essayet. Det gjør han ved å plassere den individuelle «stemmen» som inngangsporten til og fundamentet for et engasjement i sak-spørsmål mer generelt. Dette er min nokså kritiske utlegning, vel å merke; tonen i Samtalens tynne tråd er slett ikke entydig preskriptiv. Jeg har sitert noen av de mer meningssterke passasjene, men det finnes andre, der Johansen vil omfavne det meste som er skrevet med omhu: «Skriv på din egen måte, men skriv» (Johansen 2003:56).

Meninger om hvilke konkrete konsekvenser det johansenske synet på skriving bør ha for akademisk fagskriving, finner man også hos de som har latt seg inspirere av ham. For en medieviter vil Jo Bech-Karlsens produksjon ligge nær for hånden. Som Johansen skriver han både om medier og om skriving. I boka Gode fagtekster: Essayskriving for begynnere hevder Bech-Karlsen med utgangspunkt i Johansen at «essayet alltid er personlig» – til tross for det tradisjonelle skillet mellom personlige og vitenskapelige eller «formale» essays. Så går Bech-Karlsen videre til å hevde dette personlige som ideal i et bredt spekter av akademiske sjangere:

Godtar vi todelingen mellom formale og personlige essay, vil det faglige essayet raskt få preg av konvensjonell artikkel, paper og avhandling. Da blir det liksom greit å følge den vanlige logiske stringens, for man skriver jo et formalt og ikke et personlig essay! Det egentlige essayet vil overlates til andre skribenter enn de som er opptatt av fag og vitenskap. Det ligger en motstand og en utfordring i det å skrive personlig. I denne motstanden bor det en mulighet for å fornye tilstivnede, akademiske framstillingsformer (Bech-Karlsen 2003:29).

Også her synes jeg at jeg merker en tendens til å allmenngjøre den tydelig markerte subjektiviteten, som altså også skal kunne kurere tilstivning i akademia. Jeg kan se at det tidvis kan være en tjenlig strategi, til og med nødvendig noen ganger, men ikke at noe slikt kan fungere som allment ideal. Forankring i personlig erfaring er selvfølgelig uaktuelt i vel etablerte akademiske sjangere som forskningsrapporten, litteraturgjennomgangen og oppslagsbok-artikkelen. Når det gjelder slikt som den vitenskapelige fagartikkelen, anmeldelsen og antologi-innledningen, kan et personlig element være en ressurs i skrivingen, men da én av mange. Jeg ser ingen presserende grunn til å gjøre en slik retorikk til en mer overgripende ideal for fagskrivere. Det virker rett og slett forsert på meg, her er for mye vilje til generalisering, for lite oppmerksomhet omkring sjangerforskjeller.

Jeg kan heller ikke følge Bech-Karlsen i forestillingen om at det å skrive upersonlig hører sammen med tilstivning i tanken, med konvensjonalisme i en litt tvilsom betydning av ordet. Noen av de aller fremste akademikerne i vår tid skriver abstrakt og innfløkt, oftest uten noen stilistisk markering av egen person eller egne opplevelser slik jeg leser dem. Det gjelder både Jürgen Habermas og Pierre Bourdieu, tror jeg. Det er mulig at det upersonlige bidrar til at jeg ærlig talt synes begge er et slit å lese, men jeg har ikke tenkt å bestride statusen deres av den grunn. Ikke er et subjekt som stadig stikker fram fjeset i prosaen, noen garanti for lesverdighet heller. I dagens kommunikative klima er appellen til det personlige og individuelle blitt nokså konvensjonell; at det skulle ligge noe særskilt potensial for «motstand» her, kan jeg ikke helt se.

Bech-Karlsen går videre og knytter det å skrive essay til det å være samfunnsengasjert, det å være «en stemme som melder seg inn i samfunnets samtale om seg selv.» Det å skrive internvitenskapelig knytter han samtidig til at forskeren «melder seg ut av samfunnet og lever sitt eget liv i forskningsrapporter og artikler skrevet for en liten krets av innvidde» (Bech-Karlsen 2003:31). Ikke er jeg enig i beskrivelsen av disse forskjellige sjangerpraksisene, og slett ikke i motsetningen som konstrueres mellom dem. Jeg kan ikke se at essaysjangeren skulle bære på noe særskilt løfte om samfunnsengasjement, og slett ikke fordi det er personlig og byr på en stemme som forteller om egne erfaringer; hvorfor skulle det ene følge av det andre? Hva med alle essayistene av Nils Kjær-typen, de som Georg Johannesen foraktfullt kalte «glitrende penner»? Når det gjelder det å skrive for kolleger, lurer jeg på om man kan komme i skade for å ta for lett på at akademikere må gjøre også det, dersom man insisterer for hardt på at legitimiteten deres skulle ligge i det utadrettede. Det er spesialisert virksomhet vi driver med; når fagfolk trenger spesialkompetent respons, går medievitere til medievitere og rørleggere til rørleggere. Slik blir vi bedre fagfolk, og det har også de glede av som vi skal formidle faget til.

Det idealiserte mellomleiet

Motsetningen Jo Bech-Karlsen setter opp mellom den innadvendte fagmannen og den utadvendte essayisten, kan sees på som en måte å fremme idealet om den samfunnsengasjerte forskeren, et ideal han deler med Johansen. Her fremmer de to en god sak med en kraft jeg setter pris på, men også på en måte jeg synes virker uhensiktsmessig. Hvorfor skulle det personlige essayet være noen spesielt egnet inngang til å diskutere hvordan forskere skal nå ut i samfunnet? Hvorfor holde på med denne marginale, nokså akademikerdominerte sjangeren; hvorfor ikke snakke for eksempel om kronikksjangeren eller fjernsynsintervjuet, som i det minste har en effektiv distribusjon?

Den mest nærliggende forklaringen ligger i at Bech-Karlsen og Johansen knytter sentrale skrivedyder så nært til essaysjangeren: det enkle og direkte, den personlige tilnærmingen til saken. De som følger disse dydene i sine essays, legger seg i et idealisert mellomleie, idealisert fordi det bærer fram et løfte om å få både folket og akademia i tale med samme språk og samme markante subjektivitet. Hos Bech-Karlsen og Johansen er det idealiserte mellomleiet en symbolsk bro mellom akademia og samfunnet. Det er en vakker tanke, men jeg klarer ikke å tro på den. Jeg blir ikke kvitt mistanken om at det idealiserte mellomleiet er mest effektivt som uttrykk for den norske akademikerens ønske om nærhet til folket. Dessuten handler det om den norske akademikerens motvilje mot å være akademiker, tror jeg, sympatisk men litt fåfengt, som den norske turistens ønske om ikke å bli oppfattet som en turist.

Bech-Karlsen og Johansen har gjort aktivt bruk av det idealiserte mellomleiet som ammunisjon i en sakprosa-politisk og forskningspolitisk sammenheng. De to har villet bruke det til å argumentere mot det såkalte «tellekantsystemet» gjennom debattinnlegg, blant annet i tidsskriftet Prosa (Johansen 2006; Bech-Karlsen 2006). Her baserer de seg på motsetningen mellom en essayistisk skriver som melder seg inn i samfunnet, og en innadvendt akademiker som melder seg ut av det. Så prøver de å bruke tellekantsystemet for å få det til å se ut som om mellomleiet er truet, fordi internakademisk publisering i internasjonale konsulenttidsskrifter gir høyere uttelling enn annen publisering. Dette trusselbildet synes jeg er overdrevet. De økonomiske insentivene slik publisering gir, er foreløpig beskjedne. Dessuten: Inntil for noen ganske få år tilbake, var det nesten ingen andre norske medievitere enn Jostein Gripsrud som publiserte aktivt i internasjonale tidsskrifter overhodet. Det å skrive allmennrettet og med en personlig stemme er på sin side noe en rekke dyktige medievitere har drevet med og driver med fremdeles. Det er mulig mellomleiet ikke er riktig så dominerende som før. Men for at en art skal være truet, må den i det minste være sjelden.

Det beste innlegget fra en medieviter i Prosas tellekantdebatt er skrevet av medieviterkollega Asbjørn Grønstad, synes jeg. Han opplever det ikke som urimelig å forvente av akademikere at de skal kunne publisere både i akademiske og ikke-akademiske sjangere, både på norsk og engelsk. «Er det verkeleg for mykje forlangt at dagens forskarar til ei kvar tid skal kunne skrive på fleire mål, og til fleire ulike lesargrupper?», spør Grønstad (2008). Nei, det er ikke det. Jeg vil legge til ut fra egen erfaring at det å arbeide for å beherske flest mulig relevante sjangere på best mulig måte, er en morsom og spennende utfordring for en fagskriver, en verden full av muligheter. Den sjanger-relative tilnærmingen byr på en tid for å blomstre og en tid for å begrense seg, en tid for å skrive på vegne av sin institusjon og en tid for å kultivere en ekspansiv subjektivitet i teksten. Alt med respekt for hva sjangeren og dens publikum krever, om publikummet nå måtte være faginternt eller fageksternt.

Referanser

Bech-Karlsen, Jo (2003): Gode fagtekster: Essayskriving for begynnere. Oslo: Universitetsforlaget.

Bech-Karlsen, Jo (2006): «Den misforståtte forskningsformidlingen», i Prosa nr. 2:58–60.

Goffman, Erving (1992): Vårt rollespill til daglig. Oslo: Pax.

Grønstad, Asbjørn (2008): «Eit forsøk på å oppsummere den evigvarande tellekantdebatten», i Prosa nr. 1:62–63.

Johansen, Anders (2003): Samtalens tynne tråd. Skriveerfaringer. Oslo: Spartacus.

Johansen, Anders (2006): «Hva er vitenskap godt for?», i Prosa nr. 1:58–59.

Keillor, Garrison (2006): «Writers, quit whining» i Salon.com. Tilgjengelig: http://www.salon.com/opinion/feature/2006/05/03/keillor/index.html Opprettet: 3.5.2006. Sist besøkt: 27.08.2008.