Fra forskning til formidling

Arne Engelstad

Fra bok til film. Om adaptasjoner av litterære tekster

Oslo: Cappelen Damm 2007

«På den annen side kan oversikt stundom være vel så viktig som faglig dybdeboring», skriver Arne Engelstad som et forsvar for intermediale studier et sted i boken sin. Sitatet er dekkende både for bokens tema: det doble studieobjektet litteratur og film, og for forskningsformidlingens utfordring generelt, men ikke minst for Engelstads strategi spesielt. Å formidle forskning, enten egen eller andres, føles ofte som en urimelig forenklende og komprimerende prosess. Når man skal nå ut med faget, ut over akademia, er det nettopp oversikten, overblikket og linjene man vil vektlegge.

En innføring i adaptasjonsproblematikk bør være et velkomment tilskudd til mediefaglige bøker for et generelt publikum, ikke minst for lærere. Boken retter seg ikke minst mot skoleverket og skolens behov for kompetanse i «sammensatte tekster», som er læreplanspråk for studier av «de nye mediene», hvor medieblanding synes mer framtredende enn tidligere. Målet med boken er derfor «å se på hva som skjer med en fortelling i prosessen fra verbal til visuell fortellerform, og gjennom denne innsikten gjøre oss mer oppmerksom på hva som er spesifikt for henholdsvis ordenes og de levende bildenes uttrykksform» (s. 13). Og så fortsetter forfatteren: «Når er ordene uslåelige, og når kommer de til kort? Og hva er bildenes fortrinn og begrensninger?». Engelstad gjør fortjenstfullt rede for teoretikeres, og særlig litteraters syn på filmmediets mindreverdighet, ikke minst ved hjelp av flere illustrerende sitat. De mest oppsiktsvekkende synspunktene står Dietrich Schwanitz, forfatteren av Dannelse (på norsk i 2002) for, ved å mene at jo mindre man vet om fjernsyn jo bedre er det, og at litteraturprofessorer som underviser i film er som «folk som har fått bena amputert som lærer andre å gå» (s. 36). I en komprimert gjennomgang av teoriutvikling (særlig innenfor litteraturteori) peker Engelstad på årsaker til at denne typen holdninger synes å være på hell. Dette er en av bokens beste deler, og selv om sentrale retninger er kondensert ned på halve sider, har, og gir, denne delen god sammenheng og leder leseren helt fram til den aktuelle intermedialitetsforskningen. Denne delen inneholder en lang rekke gode poeng og observasjoner. Engelstad polemiserer mot medieskepsisen, men likevel henger perspektivet «begrensninger» eller å «komme til kort» ved framstillingen mange steder.

Engelstad har noen av fagformidlernes viktigste kvaliteter: entusiasme og interesse for sitt forskningsobjekt, og ikke minst godt overblikk over feltet. Det vil si, særlig det ene av de to feltene, for han framstår klart som stødigst på litteraturfeltet, i alle fall lest med en filmviters øyne. Men han har også oversikt over de mange relevante temaer og perspektiver som dette forskningsfeltet støter mot. Problemet er bare at han synes å ville dekke dem alle på 140 sider, og det er mye stoff på få sider. (Bokens to siste deler (og de siste 60 sider) av bokens totalt 200 sider dekker en analyse og en oversikt over adaptasjoner). Vi raser fra ikonofobi via intertekstualitet, genrelære og filmatiske virkemidler til interart og intermedialitet. Det største problemet med gjennomgangen er at forfatteren i så liten grad velger mellom perspektivene han presenterer. For eksempel velger han å ikke skille mellom hvilke begreper han skal anvende for å analysere fortellingens ulike nivåer. Forfatteren velger ikke mellom fortelling eller diskurs som analytiske begrep og bruker både norske og engelske begrep (som «clock time»), og denne pragmatiske tilnærmingen går igjen gjennom det hele. Det kan være sympatisk å redegjøre for teorier og modeller på bred basis i en lærebok, men det kan også bli litt av alt og litt forvirrende. Noen preferanser skinner igjennom, forfatteren har latt seg inspirere av Barthes, Riceour og semiologisk terminologi.

På plussiden er at forfatteren har en lang rekke ikke minst norske og nordiske eksempler å øse av, men med unntak av noen få eksempler, inkludert en mer detaljert analyse av Juleoratoriet, nevnes alle filmer og bøker kort. Boken får derfor et noe oppramsende preg, særlig i gjennomgangen av filmatiske virkemidler hvor f.eks. komposisjoner (forgrunn, mellomgrunn, bakgrunn) og kamerautsnitt (halvtotalt, halvnært, nært, ultratotalt og ultranært) ramses opp. Den utstrakte bruken av kursiv på alle faguttrykk forsterker dette listepreget. Til tross for at forfatteren selv framhever at det bare er få termer som er absolutt nødvendige i analysearbeid, vies det stor plass til dette, og mye mer enn hva som behøves. Færre termer (eller stikkord) og grundigere behandling av noen av bokens mange temaer ville være å foretrekke.

Boken kan deles i tre hoveddeler: innføring i bakgrunn og teori, en del om analysemetode og et eksempel, og en siste del som er en oversikt over en rekke norske adaptasjoner av norsk litteratur. Denne delen demonstrerer med tydelighet litteraturens sterke plass i norsk filmhistorie, og kan også fungere som en oversikt over noen av de mest sentrale filmatiseringene. Men innholdet i denne delen er besynderlig, og ikke bare på grunn av layouten som er valgt i denne oversikten. Forfatteren gir her et handlingsreferat fra filmen, korte beskrivelser av bok eller forfatter, en vurdering av adaptasjonen (illustrert med en smiley) og framhever en sentral, merkelig eller tankevekkende scene fra hver film, eller det han kaller filmens «mest minneverdige øyeblikk» (illustrert med et utropstegn). Ett av det verste eksemplene er beskrivelsen av Øyenstikkers «mest minneverdige øyeblikk» (regissert av Marius Holst, basert på Ingvar Ambjørnsens novelle) som i sin helhet lyder: «Scenen der Kullmann danser halvnaken under månen og lokker Maria til å komme ut». Hvilke faglige innsikter formidler denne typen kommentarer? Denne delen framstår dessverre som synsete, og for preget av forfatterens smak, og illustrerer også hovedproblemet med boken: man kommer aldri ned i dybden på temaet.

Jeg tror boken kan gi noen lesere, for eksempel norsklærere som føler seg utrygge i forhold til filmanalyser, et overblikk, noen knagger og noen eksempler å begynne med. Dette gjelder særlig det oppsummerende kapittel 8. Samtidig vil denne formen for analyser neppe fange hverken litteraturens eller filmmediets essens, slik målet jo er. Kanskje er litteraturen noe vi må forstå konseptuelt mens filmen sanses perseptuelt, slik forfatteren framlegger. Etter min vurdering kan dette perspektivet i praksis fungere begrensende for hvor gode og interessante filmanalyser vi, eller våre studenter, kan utføre. For å sitere en av mange viktige innsikter vi kan få fra Neil Young: «There’s more to the picture than meets the eye».

Tre fornuftige stemmer

Harald Hornmoen, Gitte Meyer og Peter Sylwan

Fornuften har flere stemmer. Offentligheten, forskeren og journalisten

J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo 2006

Denne bog repræsenterer faktisk en genre-fornyelse. Den er ikke en monografi, men heller ikke en antologi. Den er, som der står i forordet, et kalejdoskop. Forfatterne mener, at en kalejdoskopisk betragtningsmåde fremmer indsigten i komplekse emner. De fremhæver, at det netop er opdagelsen af forskellene og i nogle tilfælde opdagelsen af reelle uenigheder, der har gjort dem klogere på emnet forskningskommunikation. Og dette er den eksplicitte begrundelse for bogens lidt specielle opbygning, hvor de tre forfattere hver beskriver tre forskellige vinkler på bogens tre temaer. På tre forskellige sprog: dansk, norsk og svensk. Det lyder måske uoverskueligt, men det er det faktisk ikke, for bogen er vældig konsekvent i sin opbygning. De tre temaer: Offentligheden, journalisten og forskeren, belyses hver gennem tre artikler. Der er således i alt ni artikler samt en indledning, som ridser op, hvad forfatterne er enige og uenige om.

Bogens temaer udgør også forfatternes fælles omdrejningspunkt for deres professionelle virke, nemlig journalistik om videnskab og forskning. Alle tre forfattere har arbejdet med journalistisk formidling af forskning i den brede offentlighed. Gitte Meyer og Harald Hornmoen arbejder nu som forskere, og Peter Sylwan er adjungeret professor i kommunikation ved Lunds Universitet. I indledningen beskrives enigheden mellem de tre forfattere. Her peges på en fælles nordisk tradition for lighed, for at alle kan tale med alle. I relation til forskning betyder det bl.a., at det at undersøge virkeligheden er en fælles sag. Det er ikke en sag, som nogle gør på vegne af andre, eller en sag hvor det kun er nogen, der tiltros evnen til fornuftig tænkning. Ønsket om, at fornuften i dens mange former skal få større indpas i kommunikation vedrørende forskning, deles af alle tre forfattere og er omdrejningspunktet for alle artiklerne.

Uenighederne mellem forfatterne ligger først og fremmest i opfattelsen af, hvad videnskab er. For Peter Sylwan er videnskab «en åpen, kritisk og selvkritisk undersøkelse av verden som natur». Forskerne sætter gennem denne virksomhed ord og begreber på verden, hvilket også giver magt til at styre og forandre hverdagen. Jo mere kompleks viden, jo større behov for at den folkelige fornuft kommer i dialog med forskningen. Og her har videnskabsjournalisten en vigtig rolle som den, der kritisk kan tolke og oversætte videnskabelige begreber for lægfolk og dermed bygge bro mellem folk og forskere, argumenterer Sylwan for.

For Hornmoen er videnskab en «undersøkelse av verden som ofte gir et grunnlag for politiske beslutninger». Her er magtaspektet altså i centrum. Hornmoen ser en tendens til, at forskningsbaseret viden fremstilles i medierne som en mere sikker viden, end den er. Med dette udgangspunkt bliver udfordringen for journalistikken derfor at beskrive, at der er forskellige forståelser af en problemstilling i videnskabelige kredse, sådan at den samfundsmæssige og politiske debat inddrager så bredt et vidensgrundlag som muligt.

For Gitte Meyer er videnskabelig viden «en undersøgelse af verden på en helt bestemt måte som er egnet til noen formål og uegnet til andre». Videnskaben repræsenterer en teknisk fornuft, som er nyttig til meget, men ikke til at diskutere videnskab i et samfundsmæssigt perspektiv. Videnskaben kan ikke forholde sig kritisk til sine egne præmisser, og derfor er der brug for en anden fornuft. En fornuft der kan forbinde videnskab og etik, og som kan håndtere uenigheder og modsætninger. Det er den funktion, journalistikken skal varetage, mener Meyer.

Det er meget læservenligt at opridse disse forskellige syn på, hvad videnskab er, men det er også lidt ærgerligt, at vi ikke får de forskellige videnskabssyn opstillet i en tydelig disharmoni, så det bliver tydeligt, hvor de er uforenelige? Jeg savner, at de tre stemmer kommer i en fornuftig dialog og direkte udveksler argumenter.

Jeg kunne også godt have ønsket en eksplicitering af hvilke områder af videnskabelig virksomhed, bogen forholder sig til. Videnskab er såvel indholdsmæssigt som formidlingsmæssigt meget forskelligt, alt efter om man taler om naturvidenskab, humaniora eller samfundsvidenskab. Det ekspliciteres ikke, hvilket videnskabeligt hovedområde, der refereres til, men eksemplerne er fra naturvidenskab, og det kunne have været interessant at få forfatternes synspunkter på de mere specifikke problemstillinger, der knytter sig til de øvrige videnskabelige områder.

Bogens første tema er offentligheden. Her argumenterer Peter Sylwan i sin artikel «Det förnuftiga folket» for, at beslutninger om, hvad der er fornuftige beslutninger, afhænger af følelser. Fornuft og emotioner kan ikke adskilles. Gennem en række interessante eksempler illustrerer han, at beslutninger om, hvilken viden man kan stole på i forhold til sine afgørelser i hverdagen, afhænger af de konkrete hverdagserfaringer. Denne folkelige fornuft har forskerne brug for. Dels for at kunne begribe sin egen forskningsbaserede viden, dels for at kunne kommunikere med og vinde respekt i offentligheden. Denne respekt anser Sylwan for vigtig, fordi videnskabens overlevelse forudsætter folkelig respekt – og fordi samfundets udvikling forudsætter videnskabelig virksomhed.

Hornmoen beskriver, hvordan forskning i forskningskommunikation har bevæget sig gennem forskellige forståelser af forholdet mellem videnskab og offentlighed. Først og fremmest har den videnssociologiske forskning gjort op med den kanoniske og lineære opfattelse af videnskabelig viden som noget, der produceres i forskningen og herfra distribueres til offentligheden. Hermed bliver der også gjort op med opfattelsen af journalisten som én, der kan «transportere» viden. Hornmoen ser offentligheden som et rum, hvor der ideelt set er adgang for alle. Og han tiltænker journalisten rollen som formidleren af, at der er mange synspunkter. Dvs. han efterlyser både en kritisk journalistik i forbindelse med forskningsstoffet, bl.a en beskrivelse af uenighederne mellem forskere indbyrdes, men også at lægfolks fornuftige synspunkter brydes i offentligheden. Hans nøgleord er kort sagt deltagelse.

Gitte Meyers nøgleord er borger-ansvar. For hende er det centrale, at vi alle er borgere og som sådan deler et ansvar for at tænke og forvalte videnskaben fornuftigt. Ideen om en masseoffentlighed er ødelæggende for at se offentligheden som et sted, hvor fornuftige drøftelser kan finde sted. Ved at søge tilbage til klassisk tænkning som Immanuel Kant og Hannah Arendt, argumenterer Meyer for, at offentligheden ikke skal ses som en masseoffentlighed, men som et forum for kvalificerede offentlige drøftelser.

Hermed er banen kridtet op til at argumentere for en række forventninger til henholdsvis journalister og forskere. For Sylwan er journalisterne brobyggere, der dels skal give borgerne mulighed for at forholde sig til forskning, dels skal give -forskerne mulighed for at se sin egen forskning i en samfundsmæssig sammenhæng. Med henvisning til sine studier af amerikansk videnskabsjournalistik argumenterer Hornmoen for, at der er kim til en ny selvforståelse blandt journalister, hvor de i mindre grad gengiver enkelte forskeres synspunkter, men i højere grad giver plads til, at forskellige videnskabelige synspunkter omkring et spørgsmål kan stå over for hinanden i den enkelte artikel. Meyer ønsker ligesom Hornmoen at gøre op med den ukritiske «fragt-journalistik». Meyer mener, at der eksisterer en formidlingskonvention, som påbyder journalisten at «fragte» den videnskabelige viden fra forskning til lægfolk, og en konvention om undersøgende journalistik, som påbyder kritisk granskning af enkeltpersoner og kommercielle interesser etc. Og ingen af disse journalistiske traditioner danner grundlag for en journalistik, der ser sig selv som den offentlige diskussions tjener. For at finde dette grundlag søger Meyer tilbage til gammel europæisk publicistisk praksis, hvor den humanistiske tradition, «den praktiske fornuft», var i dialog med «science». Det er kort sagt forskellige, men store udfordringer, forfatterne stiller til den -journalistiske praksis.

Men forskerne udfordres også. Sylwan argumenterer for, at forskere skal eksplicitere værdigrundlaget for deres arbejde. Afhængigheden af videnskabelig viden er voksende, og den enkeltes mulighed for tilstrækkelig viden bliver mindre. Derfor bliver offentlighedens tillid til den enkelte forskers viden også afhængig af, om han er sig bevidst, hvilket grundlag den viden er skabt på, og hvilke begrænsninger den har. Begrebet «peer to peer», vil ændres til «peer to public», mener Sylwan. Forskere skal derfor i fremtiden «deklarere» deres forskning. Hornmoen fokuserer på, hvordan forskere fremstilles i medierne. Han analyserer både verbalsproglige og visuelle gengivelser af forskere i medierne og påpeger, hvordan ikke mindst billedmaterialet lægger op til at love alt for meget om, hvad forskningen kan og ved, og til at skildre forskningen som en autonom sfære, uafhængig af den øvrige verdens aktiviteter. Meyers ønske er, at forskerne også tænker som borgere og går i dialog med fornuftige, uvidenskabelige samtalepartnere som myndige borgere og journalister. Det er nødvendigt at erkende, mener hun, at der er politiske aspekter i videnskabelig virksomhed, og at videnskab ikke bare er et grundlag for en kritisk oplysningsdiskussion, men at også selve den videnskabelige virksomhed må gøres til genstand for en kritisk oplysningsdiskussion.

Jeg mener bestemt, at forfatternes fælles hensigt med bogen indfries. De vil: «… vekke til ettertanke blant alle impliserte om hvordan det lar seg gjøre å føre en offentlig diskusjon som trekker inn emner som hittil har vært regnet som forbeholdt vitenskapelige spesialister». Men jeg ville gerne have endnu mere! For selvom de tre forskellige synspunkter er beskrevet ret præcist, sidder jeg alligevel tilbage med en følelse af, at forskellene vil være ret små – måske helt ubetydelige – i en konkret journalistisk praksis. Hvilke forskelle ville der være på, hvordan de journalistisk ville beskrive eller redigere et nyhedsmedies stof om et givet emne? Ikke mindst fordi alle tre forfattere har (haft) en journalistisk praksis, ville det være interessant at få demonstreret, hvad disse forskellige syn på videnskab og på idealet for en journalistisk praksis konkret betyder. Det, vi får, er en udfoldet argumentation for, hvad disse videnskabssyn betyder for forståelsen af offentlighedens funktion og for henholdsvis journalistens og forskerens ideelle rolle i offentligheden. Og disse normative diskussioner er bestemt også væsentlige. De vinkler, bogen lægger på forskningskommunikation er tiltrængte i den offentlige debat om forskningskommunikation. Hele diskussionen om, hvordan vi kan tale om videnskab i offentligheden er væsentlig – og alt for fraværende i den brede offentlighed.

Alle tre forfattere er erfarne og professionelle skribenter, også uden for den akademiske verden. Og det mærkes tydeligt i skrivestilen. Sproget flyder let og ubesværet. Der veksles mellem konkrete eksempler og abstrakte, teoretiske overvejelser. I den forstand lykkes det at forankre generelle og teoretiske overvejelser til en konkret virkelighed – eller at teoretisere over konkrete erfaringer og oplevelser. Og det er jo præcis den fremstillingsform, der gør videnskab interessant uden for en snæver fagligdisciplinær sammenhæng.

Det ville have været endnu mere interessant, hvis disse tre interessante stemmer havde talt noget mere sammen, havde argumenteret for og imod hinanden. Det føles som «lidt snyd», at forfatterne ikke går mere i dialog med hinanden. Det er jo, som de selv siger, netop i dialogen, at vi opnår dybere indsigt og klogskab. Men vi får det lovede kalejdoskop – endda et meget spændende kalejdoskop.

Digital journalistik i et norsk perspektiv

Rune Ottosen & Arne H. Krumsvik (red.)

Journalistikk i en digital hverdag

Kristiansand: Høgskoleforlaget 2008

Internet hävdas förändra olika former av kommunikation. En specifik kommunikationsform som hittills haft sina livsbetingelser i en analog värld är den av medieföretag organiserade journalistiken. En journalistik som under lång tid präglats av en monopolliknade situation, stora organisationer och en «vi skriver – ni läser» dogm. Många internationella forskare pekar dock på en rad utmaningar journalistiken och medieföretagen står inför. Rune Ottesen och Arne Krumsvik har i antologin Journalistikk i en digital hverdag samlat femton skribenter som genom innehållsanalyser, intervjuer och deltagande observationer kartlägger medieutvecklingen från en norsk horisont.

Kapitlen täcker in olika delar av medielandskapets och journalistikens digitalisering. Här finns exempelvis Astrid Gynnilds intressanta kapitel om hur läsarnas klick på nyheter noga följs av de journalister som skrivit nyheten och hur klickandet ger omedelbara indikationer på hur läsarna förhåller sig till nyheten, vilket i förlängningen påverkar det journalistiska arbetet. Journalistiken blir därmed ett slags mer eller mindre omedveten förhandling i realtid mellan traditionella producenter och konsumenter.

Ivar J. Erdal undersöker i sitt kapitel hur man inom olika journalistiska kulturer förhåller sig till konvergens och flermedial publicering. Här lär vi oss att de som identifierar sig med själva medieföretaget (NRK) har en mer positiv inställning till konvergens än de som identifierar sig med det traditionella huvudmediet (TV).

Bibiana Dahle Piene diskuterar utrikeskorrespondenternas förändrade roll. Parallellt med att världen globaliserats har utrikeskorrespondenterna slutat resa. Dels beror detta på att den ekonomiska situationen fått många redaktioner att dra in på resandet, dels finns mycket information att hämta på Internet. Konsekvensen blir att fler och fler går till den andra-, tredje-, fjärdehandsinformation som finns på Internet istället för att producera förstahandsinformation själva. I slutänden kan det bli svårt att veta varifrån olika nyheter kommer och vilken trovärdighet de har.

Dessa tre exempel visar på mångfalden i antologin vilken är en av bokens styrkor. Journalistikens kvalité och integritet belyses ur en mängd olika vinklar. Men detta leder också till två av varandra relaterade svagheter som hör samman med urvalskriterierna för respektive kapitel i förhållande till helheten. För det första verkar de olika författarna ha fått relativt fria händer att utforma sitt eget kapitel, vilket innebär att inom pärmarna samsas exempelvis Roy Krövels kapitel om den alternativa nyhetsbevakningen kring Zapatisterna i Mexico i mitten av 1990-talet med Tanja Storsuls kapitel om vilka som vaktar portarna i den framtida norska digitala tv-marknaden. Bägge kapitlen är utmärkta men vad håller dem samman förutom att de i vid mening handlar om hur digitaliseringen förändrar kommunikation? Båda kapitlen skulle kunna bytas ut utan lämna hål efter sig eller störa helheten. För det andra innebär detta också att angelägna delar av journalistiken i den digitala vardagen saknas. Redaktörerna påpekar i inledningen att en av de största förändringarna i nätjournalistiken kan vara att användarna är med och producerar nyheter och därmed förändrar relationen mellan producent och konsument i grunden. Endast Anne Fogts kapitel om medieanvändarnas gränsöverskridande nyhetsvanor har användarna som utgångspunkt. Därmed handlar lite, för lite, av Journalistikk i en digital hverdag om användarnas syn på journalistikens omvandling och sin egen roll i den framtida journalistiken. Detta är dock inte författarna till den här boken ensamma om. Mycket av den internationella journalistikforskningen hittills antagit ett producentperspektiv (gärna i etablerade medier) – samtidigt som man är snar att säga att produktionen av innehåll demokratiseras och att journalistiska ideal förändras. Visserligen är boken en avrapportering av ett forskningsprojekt men frågan kvarstår varför ett forskningsprojekt om journalistik i en digital vardag med namnet «Den digitale journalistikkens standarder – ny brukermønstre og utfordringer for journalistrollen» till största delen utelämnar användarnas perspektiv? Centrala i den pågående förändringen av journalistikens arbetssätt, ideal och normer är ju – användarna.

Förutom dessa invändningar visar boken förtjänstfullt att journalistik i digitala medier måste anpassa sig till redan etablerade rambetingelser. Det finns så många fler faktorer än teknologi som kan påverka under vilka premisser medieinnehåll produceras, distribueras och konsumeras. Precis som annan empirisk forskning inom området visar Journalistikk i en digital hverdag att för att få grepp om detta fenomen behöver vi kavla upp ärmarna och ge oss i kast med den gråa empiriska vardagen.

Sammantaget är Journalistikk i en digital hverdag en bok som alla som studerar, producerar, analyserar eller konsumerar medier bör tillägna sig för att få en inblick i den digitala medieutvecklingen i Norge. Teorierna känner vi igen sedan tidigare men här får vi se dem i en norsk kontext vilket ger ytterligare nyanser åt den omvandling som journalistiken genomgår över stora delar av världen.

Crafting Play

Hilde G. Corneliussen and Jill Walker Rettberg (eds)

Digital Culture, Play, and Identity: A World of Warcraft Reader

Cambridge, Mass.: MIT Press 2008

Among game-based virtual worlds, World of Warcraft (WoW) is a giant. Released in 2004, the massively multiplayer online game (MMOG) has amassed over 9 million subscribers worldwide, spanning North America, Europe, and Asia. The game defied industry expectations that there was a limited market for fantasy-based MMOGs and continues to be profitable, quarter after quarter. On the academic side, research about the game and its players has begun, but this edited volume is timely, bringing us a cross-disciplinary view of the game’s design, its player culture, and bigger questions about game-based virtual worlds.

The work came together under the guidance of editors Hilde Corneliussen and Jill Walker Rettberg, and builds off the work of a group of European scholars who have been part of a WoW guild together over the past few years. Most of the work is critical and/or qualitative, and is based on each researcher’s extensive interactions with the world of WoW. The volume is divided into four areas — culture, world, play, and identity. As with most edited volumes, the placement of some pieces in certain areas feels arbitrary, but overall the pieces give a solid foundation to understanding WoW in addition to MMOGs in general.

The first section focuses on culture, demonstrating how WoW is reflective of elements of contemporary culture, including corporate ideology, war history, feminism, and colonialism. Of course it wouldn’t be possible for WoW to be totally separate from the culture in which its creators live, and the writers in this section bring some interesting perspectives to the game and their individual analyses.

Directly challenging notions of play and escape as applied to MMOGs, Scott Rettberg makes the claim that WoW is actually a capitalist fairytale training future corporate workers in a myriad of ways — how to lead others, how to be a good follower, how to play the markets, how to consume well, how to climb a corporate ladder, and so on. In doing so, Rettberg makes the provocative claim that one reason players accept the grind of MMO gameplay is because of a residual Puritan work ethic — thus, if play is actually configured as labor, it must not be a waste of time. Esther MacCallum-Stewart tackles another heavyweight ideological system, demonstrating how WoW draws from real-world history, particularly of the Great War (or World War I) to create an atmosphere and rationale for a world that is perpetually at war. She discusses in detail how the game justifies its war-entrenched state, and how warfare is naturalized in WoW as an everyday occurrence.

Hilde Corneliussen engages with the subject of feminism and the role of gender in WoW. Drawing from the French «Parite» movement, which seeks to see gender as material but unremarkable, Corneliussen examines the game for how gender is inscribed in various ways — as part of the background story, in avatar representations, and in Non-Player Character (NPC) distribution. She concludes that «gender is present … but it is not necessarily insistent or obvious, and sometimes it is not even meaningful» (p. 81). In the last chapter in this section, Jessica Langer takes up the topic of race, focusing on how the races on the Alliance and Horde side are made to feel either familiar or foreign, and how those constructions map onto familiar (or unfamiliar) racial formations. Perhaps her most provocative conclusion is that because race in the game is constructed as biological rather than cultural, familiar traits or tropes we know from everyday racial constructions are reified in the game and seen as unchanging, rather than as culturally or historically determined.

The second section of the volume examines the structure of WoW as a world unto itself. Chapters in this section tackle topics such as geographic constraints, world lore, death, and questing.

Espen Aarseth questions the easy mapping of the term ‘world‘ onto the space of WoW, pointing to the many ways that the game does not actually simulate a world — its never-altered characters and elements, the improbable positioning of geographic elements like lava fields and rain forests close together, and the smallness of the space overall. But such elements don’t reduce our pleasure in the space; to the contrary, «Azeroth is all about playability» (p. 118) rather than realistic worldliness. Tanya Krzywinska, likewise, shows how the construction of the game encourages players to feel they are playing a role in a history. Her examination of myth and lore shows how such elements play overarching roles, such as in the ‘epic hero quest’ each player undertakes, but also through individual quests, through the game’s landscape and other elements. She concludes that myth constitutes «a sense for the player of being in a world» (p. 138) which has helped with the game’s global success.

In one of the most unique chapters, Lisbeth Klastrup explores the role of death and dying in WoW. As she points out, death is a feature every player encounters, yet to date there has been little exploration of this topic. She argues that death is a way to teach players to «handle the game aspect of the world in a more successful way» (p. 146), and recounts player narratives of death, how death functions in WoW, and how it becomes a tool for bonding between players. Finally, Jill Walker Rettberg shows how quests in WoW help to build a sense of community and belonging, as well as familiarity with the game world. That happens, she points out, through the endless deferral and repetition that quests demand. So while questing never actually ends in Azeroth, through its repetition players can explore, advance, become familiar with the world and what is to come.

The next section, Play, looks specifically at player practices arising in gameplay, both deviant and allowed by game design. In her chapter on player-created mods, T. L. Taylor reminds us that emergent behavior by players does not equal utopic activities, as some fan scholarship might suggest. Discussing surveillance-based technologies such as CT Mod and CT Raid Assist, Taylor makes the key point that player-designed practices and technologies can do just as much if not more to control and limit gameplay than official game design. Also looking at player practices, Torill Mortensen explores deviant practices more generally, arguing that, in doing so, norms and rules are exposed as practices or elements to work against. Distinguishing deviance from activities such as cheating and griefing, Mortensen concludes «the deviant is … not the one who breaks the rules but the one who decides not to care about them at all» (p. 220).

Finally, Esther MacCallum-Stewart and Justin Parsler explore the practice of role-playing. They challenge the belief that role-playing is accomplished through immersion, arguing that good role-playing demands an awareness of multiple contexts, which work against being immersed in a game session. They point out that WoW offers players very little direction for role-play, and that many elements of gameplay seem to work at cross-purposes to extensive role-play. However, they conclude that the practice still continues, as players attempt to insert their own meanings in gameplay.

The last section, Identity, is the shortest, with two chapters focused on how players might construct identity within the game, and how that identity is made manifest for other players to interpret. Ragnhild Tronstad questions how players come to identify with their characters, and focuses on the perhaps false distinction made between capacity and appearance. She points out that although these categories might seemingly differ at the outset of play, gradually and inevitably capacity (what your character is capable of) is reflected in the appearance of your character —through gear, visual displays, and so on. And Charlotte Hagström further explores identity, through how players come to name their characters. She makes the case that names are cultural universals, that they are essential for creating order, and structuring our conception of the world (p. 267). She finds that in WoW name distinctiveness is not tied to race or level, but that players often have detailed, meaningful reasons for choosing the names they do, and that the choice of a name is a key element in how players relate to and judge other players.

Overall, this volume is a solid introduction to scholarship on WoW, with many elements carrying over to help us understand other MMOGs. Yet, as the scholars here remind us, we must continue to play specific games and ask detailed questions about them to better understand how players are making sense of their design and building groups and communities within them. Although some of the work here might seem basic, it is foundational to forming a solid body of theory regarding MMOGs, and in that regard this volume is successful and a welcome addition to the field of game studies.