Abstract:

In laws concerning children and media, a two-sided picture emerges: we have laws designed to protect children from possible harm, and we have laws to secure the right of children to seek information. The article discusses how these concerns are being dealt with in public libraries and schools.

Keywords:Young people and Internet,Freedom of speech,Internet safety,School,Library

I Grunnlovens § 100, Den internasjonale konvensjonen om barns rettigheter og i Tiltaksplan barn, unge og internett fra Barne- og familiedepartementet (BFD 2001), formuleres det et tosidig forhold til barn og massemedia. På den ene side vil man beskytte barn mot eventuell skadelig påvirkning fra medieuttrykk, mens man på den annen side anerkjenner massemedias sentrale posisjon i samfunnet og vil sikre barns rett til å ytre seg og oppsøke informasjon i ethvert medium etter barnets ønske. Hvordan blir barns ytringsfrihet og rett til å oppsøke informasjon ivaretatt ved norske skoler og bibliotek?

Innledning

Diskusjonen om ungdom og media har ofte vært preget av usikkerhet omkring hvor godt unge takler inntrykkene fra massemedia, gjerne med en beskyttende tilnærming som en konsekvens. I forhold til internett kan ønsket om å beskytte barn i verste fall gå ut over barn og unges lovfestede rett til fritt å oppsøke informasjon. Grunnlovens § 100 sikrer alle borgere retten til frie ytringer, men åpner for forhåndssensur for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. FNs konvensjon om barns rettigheter sikrer barns rett til å hente inn og spre informasjon av ethvert slag, gjennom et hvilket som helst medium etter barnets valg. Her også åpnes det for visse begrensninger av denne retten, men bare hvis det er nødvendig av hensyn til andres rettigheter eller omdømme, eller «til vern av den nasjonale sikkerhet, den offentlige orden eller den offentlige helse eller moral». Et tosidig forhold til barn og massemedia trer tydelig fram i de nevnte paragrafer. Fokuset for denne artikkelen er lagt på spenningen mellom kontroll og restriksjoner på den ene siden og barn og unges rett til å ytre seg på den andre, med et særlig fokus på de muligheter internett byr på i så måte. Offentlige skoler og bibliotek har et stort ansvar for å ivareta disse hensynene, samtidig som de har en mengde praktiske hensyn å ta, som for eksempel å fordele en begrenset ressurs.

I denne artikkelen presenterer jeg resultater fra en pilotundersøkelse med dybdeintervju med tre lærere ved en ungdomsskole i Trondheim og tre bibliotekarer ved to filialer i samme by. Prosjektet inngår i EU Kids Online, et tematisk nettverk ledet av professor Sonia Livingstone og Dr. Leslie Haddon ved London School of Economics. Nettverkets fokus er europeisk forskning på tema knyttet til kultur, kontekst og risiko med hensyn til barn og unges bruk av nye medier (www.eukidsonline.net).

Antagelser om barn

Våre handlinger overfor barn styres av hvordan vi ser barn. I artikkelen «Media Literacy Among Young People» (1998) påpeker Ola Erstad at mye av forskning innen feltet ungdom og media har vært preget av en usikkerhet omkring hvor godt unge takler inntrykkene fra massemedia, gjerne med en beskyttende tilnærming som en konsekvens av denne usikkerheten. På 1980-tallet begynte en del forskere som studerte ungdomskultur å argumentere for at unge er i stand til å filtrere og dekonstruere inntrykk fra de audiovisuelle massemedier, og at man gjennom å se filmer og tv-program bygger opp en kompetanse som beskytter mot negativ innflytelse (ibid). Ingegerd Rydin spør i artikkelen «Children’s Television Reception» (2003) om det kan være det idealiserte bildet av barn som naive og uskyldige, med behov for beskyttelse, som har dekket over det forholdet at barn bruker TV på samme måte som de fleste voksne, og at barn kan være svært kompetente i måten de legger fram sine synspunkter og tanker om media på.

En tendens har vært å se barn ut ifra hva de mangler i forhold til voksne, og ikke som selvstendige individer. De blir gjerne oppfattet som passive og sårbare overfor for eksempel kommersiell utnyttelse, mens reklameindustrien gjerne svarer på dette med å framstille barn som et sofistikert og kompetent publikum og som kritiske konsumenter. Det mest interessante, ifølge Jesper Olesen, er ikke hvorvidt barn er spesielt passive eller spesielt kompetente, men det faktum at spesielle framstillinger av barn tjener visse kulturelle, sosiale og økonomiske formål. Han mener at hvordan vi handler overfor barn, påvirkes i høy grad av hvordan vi ser på barn som publikum (Olesen 2003).

En diskurs vedrørende barndom som har vært framstående i det tjuende århundret, er tanken om at utviklingen foregår i stadier. Siden barn ikke ennå har oppnådd den modenheten og de ferdighetene som kreves for å være et fullverdig medlem av samfunnet, medfører dette perspektivet at en hel gruppe individer blir plassert utenfor samfunnet. Nyere diskurs, med opphav i britisk sosiologi, vektlegger det sosiale barnet. De nye barnestudiene hevder at vi må se på barn som borgere av dagens samfunn, ikke bare som framtidige samfunnsborgere (Corsaro 1997; Buckingham 2000; Livingstone 2002). Dette perspektivet medfører studier der man ser på barn som kompetente og sofistikerte i sin lesning av visuelt innhold og i sin bruk av informasjonsteknologi.

Metode

I prosjektet har jeg dybdeintervjuet tre ansatte ved Trondheim folkebibliotek og tre lærere ved en ungdomsskole i samme by. Intervjuene fulgte en semi-strukturert intervjuguide, og ble foretatt høsten 2006. Som nevnt i innledningen inngår prosjektet i EU Kids Online, et nettverk som jobber med å identifisere, sammenligne og evaluere hvordan sosiale, kulturelle og lovmessige forhold innvirker på risiko (www.eukidsonline.net).

Valg av metode er styrt av hva jeg ønsker å finne ut noe om. Andre viktige faktorer er prosjektets begrensede omfang, hva som er mulig å gjennomføre i løpet av tiden som er tilgjengelig, og hvilke metoder jeg har forutsetninger for å kunne benytte. Jeg har på det teoretiske plan satt meg inn i relevant forskning på området, og på de lover som er styrende for feltet. Lærere og bibliotekarer har dog ikke bare teorier og lover å forholde seg til, men også en praktisk hverdag. Feltet dreier seg ikke bare om de store ord i lover og visjoner, men også om noe så hverdagslig og konkret som å fordele tilgang på et begrenset antall datamaskiner. Jeg er ute etter å finne ut hvordan de som jobber med dette til daglig reflekterer over sin rolle, hvilken praksis de følger og hvordan de reflekterer over disse spørsmålene.

Steinar Kvale (1983) forankrer dybdeintervjuet i hermeneutikken, hvor en er interessert i tekster sin betydning, og fenomenologi, hvor en er opptatt av å beskrive menneskets livsverden, med fokus på bevissthet, erfaringer og opplevelser. Fokuset er på hva som betyr noe for folk, hvilken mening de legger i ting, hvordan de oppfatter ting og hvordan de begrunner sine oppfatninger. Michael Quinn Patton skriver at skillet mellom kvantitative og kvalitative metoder er tydeligst i forskjellen i logikken som ligger bak statistisk sannsynlighetsutvalg og det han kaller «purposeful sampling» (Patton 2002). Mens kvantitative metoder avhenger av større utvalg som er valgt ut tilfeldig for å kunne generalisere fra utvalget til populasjonen de representerer, er logikken bak «purposeful sampling», eller målbevisst utvalg, å studere et fenomen i dybden. Det gjøres et strategisk valg av enheter som er rike på informasjon om det tema en vil studere, hvor en kan lære mye om ulike tema som er av stor betydning for målet med prosjektet, derav termen målbevisst utvalg. Patton nevner en rekke ulike former for slike målbevisste utvalg. Fellesnevneren er at det dreier seg om små, skjønnsomt utvalgte grupper som studeres fordi de har bredere relevans og gir nyttige manifestasjoner av fenomenet som studeres.

En vanlig innvending mot kvalitative forskningsprosjekter er at utvalget er for lite og ikke representativt, og at resultatene dermed ikke er generaliserbare. Det har vært en stor økning i bruk av datamaskiner og internett på skoler og bibliotek, en utvikling som mest sannsynlig vil fortsette i årene framover. Janet Ward Schofield argumenterer for at hvis man da velger case ut ifra et ønske om å studere det gjennomsnittlige og representative, kan man dermed risikere at funnene er utdaterte innen forskningsrapporten ligger ferdig (Schofield 1990). Schofield nevner sin egen studie om bruk av datamaskiner i skolen. Skolene som ble valgt ut var ikke gjennomsnittlige, representative skoler, men skoler som hadde kommet lengst i en utvikling som var sannsynlig å finne sted også i andre skoler.

Janet Ward Schofield argumenterer videre for at det klassiske synet på generalisering ikke er til særlig hjelp når forskere som benytter kvalitative metoder skal finne måter for å øke muligheten for at arbeidet skal si noe om situasjonen ut over den situasjonen de har studert. Konseptet med å ta eksempler fra en populasjon eller et område og generalisere det til hele befolkningen, vil ikke fungere, unntatt i svært sjeldne tilfeller (ibid). Det bringer oss tilbake på logikken bak målbevisst utvalg. Skolen og biblioteket jeg skal studere er valgt ut fordi de antas å ha en bredere relevans, ikke nødvendigvis for alle skoler og bibliotek, men for en tematikk som vil være relevant for flere skoler og bibliotek enn kun de som utgjør utvalget. Når databruken og internettbruken på skoler og bibliotek er økende, er det sannsynlig at også flere enn kun de som utgjør utvalget mitt vil møte nye utfordringer med hensyn til temaene beskyttelse og tilgang, ytringsfrihet og begrensninger. Basert på Sakes diskusjon om generalisering på grunnlag av case-studier, skisserer Steinar Kvale dette som en analytisk generalisering som «involverer en begrunnet vurdering av i hvilken grad funnene fra en studie kan brukes som en rettledning for hva som kan komme til å skje i en annen situasjon» (Kvale 1997:161).

Jeg har valgt en skole som over tid har vært litt i forkant med hensyn til bruk av datamaskin og internett i undervisningen, fordi jeg håper at erfaringene som er gjort ved denne skolen kan være til hjelp for andre skoler som skal øke sin bruk av IKT i undervisningen. Når det gjelder bibliotek, valgte jeg et større bibliotek som i mange år har hatt datamaskiner og internett som en integrert del av sitt bibliotektilbud. På samme grunnlag har jeg valgt ut lærere og bibliotekarer som har mye med institusjonens datatilbud å gjøre. Her var det også en viss grad av selvselektering, da skolen og biblioteket selv bidro til å finne fram til de personene de mente var mest aktuelle som informanter.

Arena 1: Biblioteket

Bibliotekinformantene i min studie jobber ved biblioteket i Trondheim. To av dem er utdannede bibliotekarer, mens den tredje har IT-faglig bakgrunn. Utvalgskriteriene var kontakt med bibliotekets unge brukere og en involvering i IT-tilbudet. To av informantene jobber ved hovedbiblioteket, mens én jobber ved en av bydelsfilialene.

Biblioteket i Trondheim består av et hovedbibliotek i sentrum og fem bydelsfilialer. Til sammen har de i overkant av 40 datamaskiner med internettilkobling for publikum. Antallet forventes å øke. Bydelsfilialene har i snitt tre maskiner. Rundt halvparten av maskinene er uten reservering og har makstid på mellom 15 og 30 minutter, mens resten av maskinene kan reserveres inntil en uke i forveien for enten 30 minutter eller en time. Hovedbiblioteket har en egen barne- og ungdomsavdeling med reservering på alle maskinene, unntatt på søndager; da er det ingen reservering på noen av bibliotekets maskiner. Reserveringen skjer ved henvendelse i skranken, per e-post eller på telefon, men det er ikke påkrevd med lånekort. Det er ikke satt noen begrensninger på hva datamaskinene brukes til i den tilmålte tid, men det er maksimum én person per PC for å unngå gjengdannelser og støy.

Arena 2: Skolen

De tre skoleinformantene jobber ved den samme skolen i Trondheim. To av dem er utdannede lærere, den tredje er en assistent med lang fartstid i skoleverket og som ofte følger opp elevene med hensyn til bruk av PC og internett. De jobber på en ungdomsskole med 320 elever i alderen 14–16 år. Skolen har markert seg som en skole som ligger i forkant med hensyn til IKT som verktøy for å produsere eller reprodusere kunnskap. Ungdomsskolen har et datarom med 14–15 stasjonære maskiner, og to vogner med 15 bærbare maskiner hver som kan bli kjørt inn i klasserommet. Under intervjuene ble det nevnt konkrete planer om å utvide til tre vogner. I tillegg har de to stasjonære maskiner på hvert landskap. Et landskap er å sammenligne med et klasserom, bare litt større, i utgangspunktet med plass til 60 elever. Elevene jobber etter arbeidsplaner, så de kan holde på med litt forskjellige ting. Kombinasjonen av stasjonære maskiner på hvert landskap, vognsett med bærbare maskiner og trådløst nettverk gjør databruken mer fleksibel; de slipper å bytte klasserom hver gang de skal bruke datamaskiner, samtidig som de ikke behøver å hente hele vogna hvis det bare er noen elever som skal bruke datamaskin. Ifølge skolens kjøreregler skal all data- og internettbruk være knyttet til skolearbeid.

Barn og unges internettbruk – store skiller?

I det følgende presenterer jeg hovedfunnene fra studien, organisert etter temakategorier. I intervjuene streifet vi innom mange ulike temaer, men jeg vil i det følgende fokusere på det mest sentrale i forhold til barn og unges rett til å ytre seg og mulighetene for restriksjoner og kontroll. Informantene er kodet med bokstaver og siffer: S for ansatt på skole, B for ansatt på bibliotek.

Medieopplæring i skolen impliserer en konkret intensjon om å påvirke mediekompetansen til unge i en bestemt retning. Elevene ved ungdomsskolen jeg besøkte får opplæring i data- og internettbruk i tre faser. Det starter i åttende klasse med basiskunnskaper i bruk av datamaskin: skriveprogram, fonter, powerpoint, internettsøk og kildekritikk. Etter innføringen jobber elevene med ulike prosjekter som kan strekke seg over flere uker, hvor de arbeider mer selvstendig med å bli kjent med det de nettopp har lært. Mediebruk er et felt hvor unge gjør størstedelen av sine erfaringer utenfor skoleverket. Ifølge Statistisk sentralbyrå har 89 % av norske familier med barn internettilgang hjemme (ssb.no/ikthus 2006), men lærerne rapporterer om store forskjeller i forhåndskunnskapene til elevene. Det kan være elever som knapt har brukt internett, mens andre konstruerer egne hjemmesider.

S3: Det er et enormt spenn. […] Dessverre er det gjerne sånn at det er et samsvar mellom hvem som behersker det dårligst og hvem som er dårligst utrustet sånn læringsmessig ellers.

Ivar Frønes advarer mot utviklingen av denne typen digitale skiller, og argumenterer for at offentlige institusjoner som bibliotek og skoler vil være betydningsfulle i forhold til utjevning av skiller som eksisterer på husholdnivå (Frønes 2002:33).

Populær bruk – spill, chat og kontaktsøking

Både i Leila Torgersens undersøkelse av mediebruk blant elever på ungdomsskolen og videregående skole og i SAFT-undersøkelsen, framstår spill, lekser, e-post, surfing og chat som de mest vanlige bruksområdene blant barn og unge (Torgersen 2004; SAFT 2006). Bibliotekinformantene i min studie bemerket at spesielt for de yngste ungdommene er spill på nettet svært populært, mens når de nærmer seg tenårene vinner chatting og kontaktsøking terreng. Bibliotekets datamaskiner brukes også til informasjonssøking, både i skolesammenheng og andre ting som ungdom er interessert i, men bibliotekarene var samstemte i at det er desidert mest spill og chatting. Bibliotekarene hadde ikke noe ønske om å legge begrensninger på dette. Både fordi biblioteket for noen er det eneste stedet de har tilgang på PC, men også fordi spill- og chattevirksomhet hjelper med å gjøre ungdommene kjent med datamaskiner og med biblioteket generelt. Bibliotekarene kunne fortelle at ungdom med innvandrerbakgrunn, spesielt gutter, er ivrige brukere av biblioteket. Informantene antydet at dette kan henge sammen med at innvandrerhjem i Norge ikke har den samme PC- og internettdekningen som andre har, en antagelse som støttes av Torgersens undersøkelse. Hun finner at ungdom med innvandrerbakgrunn i mindre grad har tilgang til PC hjemme, men at de ikke er mindre aktive databrukere av den grunn. Hun konkluderer med at ungdom med innvandrerbakgrunn kompenserer for manglende hjemme-PC ved å få tilgang via venner, bibliotek eller lignende (Torgersen 2004:34).

På skolen har de klare retningslinjer om at all bruk av internett og datamaskiner skal være relatert til skolearbeid. Elever som bruker skolens maskiner til spill, chatting og annen underholdning, vil bli irettesatt. På skolen vil det dermed være ulike informasjonssider som dominerer internettbruken, og det varierer litt fra fag til fag hvor mye de bruker internett. For eksempel benyttes det oftere innen samfunnsfag og geografi enn i norsk, spesielt med tanke på å lete opp informasjon om land, statistikk, kart med mer. Lærerne framholdt at elevene ble mer ivrige straks de fikk bruke datamaskiner. Dette gjaldt særlig guttene, men også jentene. Skoleinformantene hadde inntrykk av at kjønnsforskjellene fortsatt er der, men at de har blitt mindre. Torgersen viser til at gutter totalt sett bruker mer tid enn jentene foran PC-en, spesielt når det gjelder spill, nedlasting av musikk, jobbing med bilder og programmering, mens når det gjelder e-post, chatting og leting etter informasjon på nettet er forskjellene mindre (Torgersen 2004:33). Det kan se ut som om kjønnsforskjellene er mindre når det kommer til skolebruk og sosialt bruk. I Ola Erstads Piloter for skoleutvikling er da også en av konklusjonene at hvor mye gutter og jenter bruker datamaskinen, utjevnes etter som jentene får rom til å forfølge sine interesser og behov med å bruke teknologien (Erstad 2004).

Internett: en kilde til bekymring og glede

Et viktig utgangspunkt for EU Kids Online-prosjektet er at barn og unge har rett til å bruke internett, og at internett kan være til glede og nytte. Samtidig er det fare for at barn og unge får risikable eller negative opplevelser de ikke er forberedt på (EU Kids Onlines presentasjonsside på www.eukidsonline.net). Det kan være snakk om kommersiell utnyttelse, voldelig eller pornografisk materiale, upålitelig materiale eller hatefullt innhold. Dette er bekymringer som ofte kommer til uttrykk i den offentlige debatt, og som gjerne knyttes til en usikkerhet om hvordan ungdom takler inntrykkene fra massemedia (Erstad 1998).

Alle informantene i min studie bemerket at det ligger store mengder materiale på nettet som de ikke ønsker at barn og unge skal eksponeres for. Det var en problemstilling de hadde reflektert over og tatt noen grep for å hanskes med. Den ene bibliotekaren (B1) sa at hun ikke var bekymret for hvilket materiale de kunne finne, både fordi hun håper at foreldrene snakker med ungene sine slik hun gjør med sine egne barn, og fordi «jeg freser bare litt sinna når jeg ser det er puppedamer eller et eller annet». Hun framholder altså at foreldrenes kontakt og samtaler med barna sine vil gjøre dem mindre sårbare. Samtidig påpeker hun at det er et område hvor hun har mulighet til å ha litt kontroll. Hun jobber på en liten bibliotekfilial hvor datamaskinene er synlige fra skranken og det er relativt oversiktlig. Da er det lettere å «frese litt sinna» når noen av bibliotekets brukere henter fram voldelig eller seksuelt materiale på datamaskinene. Da er det et annet område som er vanskeligere å kontrollere:

B1: Jeg er mye mer bekymret for det skumle med å oppgi adressen sin, oppgi opplysninger om seg selv. Men samtidig tenker jeg at de som gjør sånne ting, de ville ha funnet noe utløp for spenning uansett.

Hvilke opplysninger ungdom legger ut om seg selv på nettsider eller i chatteforum, er ikke så lett å holde øye med. Kombinert med en visshet om at det er en trend i tiden å eksponere seg selv og andre uten at man nødvendigvis har oversikt over mulige konsekvenser av dette, gjorde dette til noe flere av informantene fant bekymringsfullt.

S1: Vi har vært borti eksempler hvor de tar bilder og setter på tekster og sender videre, ikke sant. […] Og enkelte synes det er artig å lage litt kødd. Om de ikke mener noe alvor med det, kan det jo bli det. De tenker egentlig ikke så mye over konsekvensene når de gjør sånt. Og det blir jo en del av min oppgave da, å fortelle dem hva de egentlig gjør og hva det kan bli.

Flere påpekte at det må en aktiv handling til for å hente materiale på internett. Selv om en kan si at materialet bare ligger noen tastetrykk unna, må brukeren gjøre noe aktivt for å få det fram. I så henseende uttrykte bibliotekarene bekymring for at materiale som tenåringer hadde hentet opp, skulle bli tilgjengelig for de yngre brukerne av biblioteket. Den manglende mulighetene til å kontrollere nettbruken på biblioteket var et dilemma bibliotekarene snakket mye om. De var klare på at de ikke ønsket for mye kontroll, samtidig som de så et paradoks her.

B3: For å sammenligne litt da, så er det så gjennomregulert andre ting hva ungdommen får lov til å boltre seg med. De blir for eksempel stoppet i butikken hvis de kjøper tobakk, de blir stoppet på Vinmonopolet hvis de kjøper alkohol. Men de blir ikke stoppet på biblioteket uansett, omtrent hva de gjør på maskinene.

Denne informanten var også opptatt av hva slags rykte biblioteket kan få utad «hvis foreldre, lærere og andre finner ut at på biblioteket kan man sette seg ned ved en hvilken som helst maskin og få opp en hvilken som helst side.»

På skolen var de også klar over disse problemstillingene, men det var tema som de i langt mindre grad berørte i det daglige. De har en meget klar og enkel regel om at all internettbruk skal være relatert til skolearbeid.

S2: Vi har stort fokus på det, at den første gangen vi ser noe pornografisk på en maskin, for eksempel, for det kan jo virke veldig støtende på enkelte, altså både på lærere og andre elever, da er du bannet resten av året. Da er det ikke noe mer internett på deg. […] Og det fungerer som fjell. Utrolig sjelden vi er borti noe. Og er vi borti noe, så er det gjerne musikere. Altså, sånn som Janet Jackson og sånne, som er veldig lettkledd.

På skolen har de mulighet for å holde øye med hvilke nettsider elevene besøker via remote desktop, hvor de kan sitte enten i samme rom eller i et annet rom og se hvilke nettsider elevene besøker. Svært sjelden har lærerne vært nødt til å stanse elevers nettbruk. Det henger nok sammen med opplæringen elevene får og sanksjonsmulighetene, samt at den mer underholdningsbaserte nettbruken heller foregår andre steder enn på skolen, som for eksempel i hjemmet eller på biblioteket.

Kildekritikk

I sammendraget til SAFT-undersøkelsen fra 2006 slås det fast at barn i alderen 9–16 år har blitt mer kritiske til informasjon de finner på internett. Mens resultatene fra 2003 viste at 49 % av respondentene mente man kunne stole på alt eller det meste man fant på internett, var det i 2006 bare 37 % som mente det samme (SAFT 2006). En klar nedgang altså, men fortsatt opplever lærerne i min undersøkelse ofte at barn og unge har problemer med hensyn til kildekritikk, og de så større utfordringer her enn i forhold til å beskytte mot potensielt skadelig innhold. En av lærerne mente dette kunne ha noe å gjøre med skriftspråkets høye stilling i skoleverket.

S3: Det er veldig vanskelig for elevene å skjønne at det på internett ikke er sannheten. De tror jo ofte at det som er skrevet tekst, det er sant. […] All tekst er sannhet. Både lærebøker og det som er på internett, har jeg inntrykk av at mange ungdommer tror på.

Læreren så dette som en videreføring av den gamle innstillingen til læreboka, der det som står i læreboka er den uomtvistelige sannhet. Det er i så fall grunn til å hevde at trening i kildekritikk må ses i forhold til alle skriftlige kilder, ikke bare nettsider. Et annet aspekt som blir mer tydelig ved internett, er vanskene med å skille mellom relevant og irrelevant informasjon.

B2: Mange sier gjerne at ungdommen er så innmari flinke og at du må få inn en 12-åring for å lære voksne hvordan de skal gjøre ditt og datt. Men vi ser også at veldig mange ungdommer er veldig dårlig til å søke på nettet. De har ingen trening i å spisse søkene sine, så de får en søkeliste som er uhåndterbar.

Alle bibliotekarene var meget klare på at opplæring i kildekritikk bør foregå på skolen, fordi skolen når alle. Bibliotekarene så det heller som sin rolle å tilby kvalitetssikret informasjon.

B3: Det er jo de som har sagt at på grunn av internett så trenger vi ikke bibliotekene lenger. Vi bruker å si omvendt: på grunn av internett så trenger man bibliotekene mer enn noensinne, fordi at vi er eksperter på informasjonssøking og informasjonsgjenfinning, og det er vi som greier å finne den viktige og korrekte informasjonen og skille skitt fra kanel.

Bibliotekaren nevnte nettsider som kan se svært ordentlige ut, men som inneholder feilaktig og/eller hatefull informasjon. Han trakk fram hjemmesiden til Vigrid som eksempel, en side som lett kan dukke opp hvis du søker på norske sider om Hitler, andre verdenskrig, jødedom eller norrøn mytologi. Nettsiden ser ganske tilforlatelig ut, og bibliotekaren var bekymret for at unge ikke er så gode til å skille mellom kvalitetssikret informasjon og ren propaganda. Da har skolen en helt annen mulighet til å følge opp tettere og ta temaer etter hvert som de dukker opp. Spesielt en av lærerne var svært entusiastisk i forhold til dette:

S2: Hvis [elevene] går inn på Hvit Valgallianse eller Vigrid eller noe sånt, helt topp altså, for da har du dem der du vil ha dem. Og så kan du ha fokus på det som er på skjermen der, for er det noen som sitter og synes det der er tøft, så kan du ta det derifra. […] den type sider synes jeg det er veldig ok at de er inne på, fordi det er en del av internett, som er ytringsfrihet. Vi skal faktisk forsvare den biten og, selv om vi synes det er en gjeng med gjøker som sitter i andre enden og skriver dette.

Læreren så dette som en anledning til å få elevene til å reflektere over disse aspektene ved ytringsfriheten, og så det positive i at slike grupper gjør seg synlige så man kunne ta det opp til diskusjon i klassen. Det ble ofte fruktbare diskusjoner ut av det. Framfor å bekymre seg over muligheten for at elevene skulle bli forledet av propagandasider, så læreren det heller som en mulighet til å gjøre elevene i stand til å takle og være kritisk til materialet, så framt det skjedde under litt veiledning.

Privatliv og sensitiv informasjon: dilemma knyttet til barns rettigheter

Ønsket om å beskytte barn og unge fra skadelig eller uønsket materiale, eller å beskytte dem fra uheldig egeneksponering, kan komme til å gå på bekostning av deres rett til privatliv og retten til å oppsøke sensitiv informasjon. I prosjektet UK Children Go Online har man intervjuet unge i alderen 9–19 år, og i en rapport fra dette prosjektet går Sonia Livingstone og Magdalena Bober inn på denne balansegangen mellom sikkerhet og privatliv. Informantene i deres studie ga klare uttrykk for at de opplever foreldres og læreres overvåking av deres nettbruk som en invasjon av privatlivet (Livingstone & Bober 2003). Spesielt på biblioteket i min studie var dette spørsmål de var opptatte av.

B1: Det er veldig viktig for oss at ungdommer kan komme til oss og søke på ting som kanskje er på grensa eller på kanten. […] Fordi det er ikke alt det er like lett å spørre foreldrene sine om.

Bibliotekaren dro en parallell til bøker, og fortalte at når en gjeng ungdommer har vært samlet rundt et bord på biblioteket, er det ikke uvanlig at bøker av typen «Et barn blir født» og «Sex og samliv» ligger igjen på bordet etter dem. Alle bibliotekarene så det som positivt at de kunne komme på biblioteket og søke informasjon om temaer som de er nysgjerrige på, men som det kanskje ikke er like lett å finne ut av andre steder.

B1: Da snakker jeg om sånn hvordan være kjæreste, hva som er normalt i forhold til utvikling, seksualitet, kropp, sinn, være sammen. […] spiritisme, døden, hasj, som jeg synes det er helt greit at de kommer hit for å finne. […] Jeg må tenke på sånn som med mine egne unger da. Det er fint at de vet hvordan hasj fungerer, men jeg håper at jeg kan snakke med dem og få dem fra å gå ut og prøve. Men jeg vil ikke nekte dem å finne informasjon om det.

Artikkel 16 i Den internasjonale konvensjonen om barns rettigheter slår fast at «intet barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig inngripen i hans eller hennes privatliv, familie, hjem eller korrespondanse». I forbindelse med dette kan vi reise spørsmålet om hva foreldrene har rett til å vite om barnas aktiviteter på biblioteket. Barn kan få lånekort på biblioteket fra de er seks år gamle. Fram til de er myndige er det foreldrene som er juridisk ansvarlige for hva barna låner, og det er de som mottar eventuelle purringer og erstatningskrav i tilfelle en bok ikke returneres. Selv om foreldrene er juridisk ansvarlige for hva ungene låner, har de fra et eller annet tidspunkt ikke lenger krav på å få vite hvilke bøker ungene deres har lånt.

B3: Si at du er tenåring … Du er nysgjerrig på livet. Du har mye du skal lære. Du låner ting som du synes er så personlig at du ikke har så veldig lyst til at foreldrene dine skal se det. Og så dukker det opp foreldre her som vil vite hva 14-åringen deres har lånt, hva 15-åringen deres har lånt, til og med. Det kan være ting som seksualitet, prevensjon, abort, for eksempel. Og så havner vi litt mellom barken og veden. Foreldrene er ansvarlig for barnas lån. Skal vi da gi dem den informasjonen?

Det er ingen gitt aldersgrense for når dette skjer. Det er noe som bibliotekarene må vurdere i hvert enkelt tilfelle. Det er forskjell på å fornye lån på vegne av sine barn og å undersøke om 15-åringen har lånt bøker om seksualitet. Det har også vært enkelte tilfeller der lærere har kommet på biblioteket og spurt om hva eleven deres låner. Der er skillet krystallklart: det har ikke læreren rett til å få vite.

B3: Mange tror kanskje at det som lånes på biblioteket er veldig harmløst, men det er ikke sikkert det oppleves som harmløst for den som har lånt det.

Ved flerbruksmaskiner på biblioteket er det også et tema hva en bruker kan finne ut om personen som benyttet datamaskinen før ham. Biblioteket har en publikumstjeneste som krever innlogging, og der kan de lese av statistikken at svært mange glemmer å logge seg av når de er ferdige. Selv om tjenesten har automatisk utlogging etter en viss tid, går det likevel lang nok tid til at nestemann kan gå inn og se hvilke sider som er besøkt, og i verste fall finne personlige opplysninger eller misbruke en annen person identitet. Disse bekymringer til tross er det bare unntaksvis at de har sett seg nødt til å stanse eller irettesette de unges databruk.

B2: Vi hadde litt trøbbel med noen som lot det stå igjen porno på PC-en når de hadde gått. Vi snakket med dem om det. Ellers er det viktig å være avslappet og ikke vise seg som en hysterisk voksenperson.

På skolen opplevde de svært sjelden at elevene gikk inn på sider som var forbundet med direkte fare, men det kunne hende at de gikk ut over skolens reglement og søkte opp bilder av for eksempel lettkledde artister eller biler med panserpryd av det kjønnstradisjonelle slaget. Etter lærernes syn hadde de aller fleste elever ingen problemer med å forholde seg til skolens reglement. De som prøvde seg, tok det som regel greit når de fikk en mild irettesettelse.

Restriksjoner og kontroll: bibliotekarenes og lærernes behov

Internett har visse karakteristika som gjør det umulig å ha en sentralstyrt kontroll over hvilket materiale som gjøres tilgjengelig. Det er også vanskelig for en enkelt institusjon, som en skole eller et bibliotek, å ha en altomfattende regulering på hvilke nettsider som blir besøkt. Det er ikke dermed sagt at nettbruken på skoler og bibliotek er hinsides enhver kontroll. Skolen og biblioteket har et litt ulikt utgangspunkt når det gjelder restriksjoner på datamaskinbruken. På skolen skal all bruk være knyttet til skolearbeid, mens det på biblioteket i utgangspunktet ikke er andre begrensninger enn den som ligger i loven.

B3: Det er klart at hvis ansatte ser det, at her er de inne på grov pornografi … men det er veldig vanskelig for ansatte, med mange maskiner, mange brukere og få ansatte, å følge med på hva de driver på med. Og skal vi følge med? Er det vår oppgave?

På det tidspunktet intervjuene ble utført, hadde ikke biblioteket i min studie filtre på sine datamaskiner, men var i en prosess med å få det på plass.

B2: Grunnen til at vi, som mange andre bibliotek, ikke har hatt installert filter, er at de ikke har vært så gode, at man har sett at her forsvinner både det ene og det andre. […] Du mistet sider som kunne være informative sider, og vi var litt motvillige til det. Men nå finnes det så pass finmaskede filter at man kan med fordel … man mister minimalt av det som er informativt.

Såkalte nettfiltre, dataprogrammer som blokkerer tilgangen til ulike websider basert på nøkkelord som sex, vold, porno og så videre, fikk sitt gjennombrudd i USA i 1996, da Communications Decency Act (CDA) ble innført i et forsøk på å kriminalisere støtende kommunikasjon overfor mindreårige på nettet. Loven ble avvist av Supreme Court i 1997 fordi den brøt med den amerikanske grunnlovens første tillegg, som omhandler ytringsfriheten. Lederen for Free Expression Policy Project ved The National Coalition Against Censorship, Marjorie Heins (2001), påpeker at et viktig argument for å avvise loven var at det fantes et alternativ som var mindre til byrde for ytringsfriheten, nemlig internettfiltre. Disse løsningene har ofte vist seg å være overinkluderende, og skiller ikke pornografi fra annen informasjon, diskusjoner, litteratur og kunst som omhandler seksualitet. Nettopp dette var bibliotekets begrunnelse for å ikke ha filtre tidligere, at de kunne blokkere adgang til informative og saklige sider om seksualitet, prevensjon, graviditet, seksuell legning, brystkreft og så videre. Bibliotekarene mente at det nå finnes bedre filtre som med fordel kan brukes for «å fjerne det groveste av det grove».

B3: Jeg mener at vi skal ha filter på maskiner for barn og unge, først og fremst for å gi et signal til ungdommene, men også for å gi et signal til foreldre, foresatte, om at her går det en grense. […] Det her ønsker vi ikke skal foregå på bibliotekets maskiner. Vi ønsker å vise at vi har gjort noen grep for å ta bort det verste. Og så, må jeg jo innrømme, for å kunne føle å ha ryggen litt fri i forhold til presse, media, politisk miljø, ledelse i Trondheim kommune.

Altså er det også en grad av omdømmetenkning inne i bildet, der litt av motivet for å installere filter på maskinene på barne- og ungdomsavdelingen er å gi et signal utad for å forsikre om at biblioteket prøver å ivareta barn og unges sikkerhet. Det har kommet enkelte reaksjoner fra foreldre etter at barna deres uforvarende har dumpet borti uønsket materiale på bibliotekets internettmaskiner.

Skolen hadde på sin side én regel som lå til grunn for nettbruken: den skal være relatert til skolearbeid. Regelen er strengere enn lovgivningen, da også tilgangen til lovlig materiale vil begrenses, men samtidig er regelen i tråd med skolens rolle som læringsarena. På skolen må elvene ha tillatelse fra lærer før de laster ned noe. Litt av grunnen til dette er faren for å få med virus eller andre ting som kan skade maskinen.

Når det gjaldt grovere materiale som vold og porno, var dette noe som forekom svært sjelden på skolen. Den ene læreren fortalte at han hadde opplevd én gang på fire år at elever hadde gått inn på en pornografisk side, skjønt de som lærere ikke kan ha kontrollen hele tiden. Skolen har også en straffesanksjon for elever som ikke følger reglene, nemlig at de ikke får mulighet til å bruke internett for en periode. Lærerne mente at elevene hadde forståelse for regelverket og syntes det var greit.

S1: De fleste elevene vil jo egentlig sitte og holde på med det de skal, og det blir som oftest hvis andre går inn og finner noe spennende, litt artig, litt grovt på nettet, så er det den plystringen og kom her og se, ikke sant, så har du den forstyrrelsen i klassen. Jeg tror at de egentlig setter pris på at det en er kontroll. […] Men det er jo litt spennende å prøve seg og.

Reaksjoner fra foreldre

Et tydelig funn i SAFT-undersøkelsen er at foreldre har liten kunnskap om hva barna gjør på nettet (SAFT 2006). Både på biblioteket og skolen i min studie opplevde informantene i svært liten grad å få henvendelser fra foreldre angående nettbruk. Når informantene på biblioteket en sjelden gang fikk reaksjoner fra foreldre, var det som regel knyttet til barne- og ungdomsavdelingen. Ett tilfelle gjaldt en gutt som var inne på en nettside med linker til forskjellige spill, hvor en av linkene var en kamuflert pornolink. I et annet tilfelle hadde noen brukt bibliotekets datamaskiner til å sende sjikanerende e-post til en lærer fra en anonymisert e-postadresse.

B3: Læreren kom på biblioteket og forlangte at dette skulle vi stå til rette for, og vi skulle finne ut av hvem som hadde sendt vedkommende et hatbrev eller trusselbrev. Og han var veldig opprørt over at vi som offentlig institusjon ikke kontrollerte ting og ikke hadde systemer som var gode nok til å spore tilbake til vedkommende. […] Vi er ikke en politimyndighet, og vi har begrensede muligheter for å spore sånne ting, både teknisk og praktisk.

Lærerne er oftere i kontakt med foreldre, men får sjelden spørsmål om elevenes nettbruk. Spørsmålene de får dreier seg hovedsakelig om tidsbruk; hvor lenge barna bør få sitte og spille spill, for eksempel. Lærerne sa at hvis de så at det gikk ut over skoleresultatene, konsentrasjonsevnene, fysikken og det sosiale liv, ville de måtte gå inn og se hva som var årsaken, men at det ikke alltid er like lett å bare peke på PC-en. Lærerne anerkjente betydningen internett har som kommunikasjonsverden for ungdommene og at flere av dem har mye av sitt sosiale liv på nettet.

S3: Vi har jo hatt elever som har vært veldig mye borte og som har sagt at de chatter mye og liker veldig godt å holde på med data, men som er veldig asosiale ellers, da. Det er vel ikke så fryktelig mye hjelp i å ta fra dem datamaskinen heller da, når det kanskje er den kontakten de har med omverdenen.

Barn og unges ytringsfrihet

Retten til å ytre seg og retten til å søke informasjon er to beslektede rettigheter som begge er garantert ved lov. Grunnlovens paragraf 100 sikrer alle borgere retten til å ytre seg fritt, og fastslår at «Forhaandssensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendig for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei settes i Værk uten i Anstalter». Den internasjonale konvensjonen om barns rettigheter sikrer barnet «friheten til å søke, motta og utbre informasjon og ideer av ethvert slag uten hensyn til grenser», samtidig som det understrekes at «barn på grunn av sin fysiske og mentale umodenhet har behov for spesielle vernetiltak og særskilt omsorg». Det har alltid vært begrensninger på hvilke ytringer som godtas i et samfunn. Disse kan være av juridisk art, moralsk art og, som vi skal se, av sosial og praktisk art.

B1: Det er jo en begrensning at den andre PC-en står tretti centimeter fra den du står ved da. Ikke en begrensning i seg selv, men de fleste av oss vil være litt mer forsiktige med hva vi søker opp når vi vet at det er noen som kan se oss over skulderen.

Bibliotekarene påpekte at det kunne være temaer eller opplysninger som mange ville foretrekke å sitte litt mer i fred med, men at de hadde erfart at hvis brukere fikk sitte veldig skjermet med PC-ene, så ble det mye støy rundt dem. For å bevare biblioteket som et stille og rolig sted, valgte man da å endre måten PC-ene var stilt opp på, slik at man begrenset det private rommet.

B3: Hvor går grensen mellom at folk skal få lov til å ha en personlig sfære på biblioteket som vi ikke blander oss inn i, og holde på med personlige, private ting, hvor går grensen mellom det og når du skal bryte inn? Der tror jeg ikke det finnes noen fasitsvar.

Grunnloven åpner for forhåndssensur når det anses som nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. I forhold til internett og chat åpner det seg flere spørsmål her. Internett er i stor grad tekstbasert, men også filmer og stillbilder distribueres på nettet. Bibliotekarene så det som sin oppgave å gjøre informasjon og ytringer tilgjengelig for folk flest, ikke å stenge informasjon ute. Likevel er de som nevnt i en prosess hvor de vil installere filtreringsprogram på computerne for å hindre at de brukes til å lete opp grov pornografi. Bibliotekarene funderte også på om hvorvidt filtreringen burde gjelde annet medieinnhold, uten å komme med klare konklusjoner.

B2: Det er jo selvsagt dataspill som … noen av dem er jo veldig voldelige. Skal det gjelde det? Vi ønsker helt klart å beskytte, i verste fall, beskytte våre brukere mot en del sånne sider. […] Mye av dette er jo selvvillet, men det er ikke dermed sagt at de har godt av det.

Et annet tema var nettsider med hatefull informasjon, som er et av områdene det advares mot i Tiltaksplan barn, unge og internett fra Barne- og familiedepartementet (BFD 2001). Bibliotekarene var også opptatt av å beskytte umodne barn fra skadelig påvirkning, men i forhold til hatsider var de usikre på om det var mulig og ønskelig.

B2: Jeg tenker på dette med rasisme, ikke sant, det er jo et aktuelt tema når det gjelder opplæring. Jeg vet ikke hvordan et filter vil stenge ute sånne ting, men det kan jo også være aktuelt i forbindelse med skolefag å gå inn og se hva en del grupper får seg til å legge ut.

På skolen hender det at elevene går inn på sider med rasistisk eller nazistisk innhold; og som jeg nevnte tidligere, poengterte en av lærerne at dette var en ypperlig mulighet til å ta opp et aktuelt tema til diskusjon i klassen.

S1: Jeg må tenke positivt på det, at de faktisk gjøre seg selv synlig. Vi ser hvem det er, og vi ser hva de står for, og vi kan faktisk med det apparatet som finnes få ytra oss mot dem.

For skolens del dreier spørsmålet seg i hovedsak om å lete opp informasjon. Elevene ytrer seg ikke fritt på internett i skolesammenheng. Skolen har en nettside hvor det er lærerne som styrer hva som legges ut, og hvor de har kjøreregler om at personlig informasjon ikke skal legges ut (for eksempel legger de ut bilder fra turer og ekskursjoner, men da aldri med navn på de som er avbildet). Elevene er ikke satt opp med e-postkonto på skolen, og har i utgangspunktet heller ikke anledning til å benytte MSN eller andre chattekanaler i skoletiden. Det hender elevene sniker seg til å gjøre det uansett, men den delen av ungdommens nettbruk foregår i all hovedsak utenfor skolens vegger.

Risiko forbundet ved ungdommens internettbruk

Den nevnte tiltaksplanen deler de potensielle farene opp i seks hovedgrupper: Man kan møte overgripere via internett, barn og unges personvern kan komme i fare, man kan bli utsatt for (eller selv utøve) trusler og lovbrudd, man kan se skadelig og/eller uønsket materiale, man kan få tilgang til upålitelig materiale og man kan bli utsatt for kommersiell utnyttelse. Andrea Hargrave og Sonia Livingstone viser i tillegg til at det finnes klare bevis på at internett og mobiltelefoner inkorporeres i mobbeatferd (Hargrave & Livingstone 2006:18). På spørsmål om negative aspekter trakk informantene i min studie fram pornografi, vold, den delen av chatting hvor språkbruken er veldig tøff, samt påvirkning fra reklame. De nevnte også tidsbruk i forhold til at mediebruken kan gå på bekostning av andre aktiviteter. Et annet aspekt var hvorvidt nettbruken går på bekostning av annen kompetanse.

S1: Faren ved å bruke data er at de glemmer å bruke hodet. De er jo veldig gode når de bruker data og går inn på nettet og finner opplysninger, bruker nettet til å skrive og alt det der. Men be dem om å gå på biblioteket og gå inn i et leksikon og finne Eisenhower, så kan de ikke alfabetet, de forstår ikke hvordan leksikonet virker engang.

Følgende hjertesukk fra en av bibliotekarene gir en grei oppsummering:

B1: Et hjertesukk fra meg som bibliotekar kan jo være selvfølgelig at jeg skulle ønske de brukte det til noe mer nyttig innimellom. Det er mye spill da. Spill og chat liksom … Jeg kunne tenke meg at flere brukte det til å søke kunnskap.

Potensial ved ungdommens internettbruk

Samtlige informanter i min studie så på barn og unges nettbruk som noe i utgangspunktet positivt, både som læringsarena og underholdningsarena. Bibliotekinformantene trakk spesielt fram hyggen som de så at mange unge skapte rundt PC-ene. De kommer gjerne til biblioteket sammen og har et sosialt fellesskap hvor de sitter og prater mer enn de spiller. Hyggen og det sosiale fellesskapet rundt spillingen bidrar til å bygge opp ferdigheter og en selvfølgelighet overfor hvordan computeren og tastaturet virker.

Skoleinformantene påpekte at elevene blir svært ivrige når de får bruke datamaskin, og at det ligger store muligheter her for å gjøre ting mer spennende og kreativt. Lærerne påpekte spesielt at internett representerer en enorm tilgang på informasjon, og at elevene ofte er flinke til å finne fram, selv om det også byr på utfordringer i forhold til kildekritikk.

S2: Det mest positive er faktisk at de får et veldig realistisk, vel, ikke alle, men mange får et realistisk forhold til den virkeligheten som faktisk finnes der ute, i form av at det meste er tilgjengelig. Man må ta noen kritiske valg selv, ganske tidlig i livet, hvor de blir satt på prøver.

Utfordringer

Som jeg har vært inne på er det fortsatt noe varierende hvor god tilgang ungdom har til internett hjemme, og for disse er biblioteket en arena hvor de har mulighet til å bruke internett både til skolerelatert bruk og til mer sosial eller fritidsbasert bruk. Bibliotekaren får med det en viktig rolle som portvokter som både skal legge til rette for at barn og unge skal kunne bruke internett på måter som de ikke har mulighet til ellers, samtidig som de har et ansvar for å begrense den bruken som kan være forbundet med risiko. Bibliotekinformantene var opptatt av å gi plass og rom til de som ikke har så god tilgang hjemme, og de ønsket å kunne drive mer med opplæring for de som ikke er så dyktige, med andre ord sosial utjevning med hensyn til digital kompetanse. En annen utfordring gikk ut på hvordan datatilbudet skal inngå i bibliotekets totaltilbud og bevare biblioteket som et rolig sted hvor folk kan sitte i fred og ro, uten innblanding fra andre.

B2: Jeg ser det som en utfordring for biblioteket å plassere PC-ene og skape en atmosfære rundt PC-bruken som gjør at barn og unge har det hyggelig, trives, og sitter og koser seg med spill og chatting, med e-post, sitter og prater hyggelig sammen […] Det er ikke liksom 15–16-åringer som er høyrøstede og store i kjeften som eier PC-ene. PC-ene skal eies av alle.

Et beslektet tema her er hvordan biblioteket skal balansere mellom det å sette maskinene på en sånn måte at man har rimelig oversikt over hva som foregår, og det å ivareta et personlig rom for brukeren slik at man ikke føler at man sitter på utstilling.

Skoleinformantene så det som en utfordring og som sitt fremste mål å lære elevene å bruke data fornuftig. Elevene er ofte godt kjent med datamaskin og internett som leketøy, mens det å bruke det som arbeidsredskap er mer uvant for mange. I fortsettelsen av dette ligger utfordringen i å trene opp elevenes kritiske sans i forhold til det de finner på nettet, slik at de klarer å skille mellom hva som er fakta og hva som er en persons versjon av historien, og at de har en ryddighet i forhold til å oppgi kilder når de arbeider med prosjekter.

S3: Ungdommer vil mye lettere bare kopiere direkte og gi det ut som sitt eget. Det er det veldig vanlig at de gjør, de sier ikke hvor de har hentet det fra, de bare skriver det som om det er sin egen tekst. […] Men det er jo noe med at de har lært seg til å skrive av ting fra lærebøker. Og i den tradisjonelle skolen er det ofte det som har blitt premiert, at de er flinke til å repetere eller gjengi ting de har lest før.

Læreren påpeker med andre ord at klipp-og-lim-mentaliteten ikke oppstod med internett, men at digitale medier har gjort kopieringen enklere.

S3: Når skal du søke på Svalbard, finner du en side om Svalbard og så bare skriver du av de fakta du finner der. Så er den siden kanskje skrevet av en gutt på 12 år som hatt prosjektoppgave om Svalbard, og som selv har gjort noe tilsvarende. Det bryr de seg ikke om.

Konklusjon

Samfunnsdebatten om risiko forbundet med barn og unges bruk av nye medier har lett for å ende opp i en polarisert retorikk med tilnærmet hysteri på den ene siden og avvisning av problemstillingen på den andre. I grunnen er det ikke så vanskelig å se at sannheten ligger et sted imellom: barn og unge har stor glede og nytte av nye medier, samtidig som det er problemstillinger knyttet til risiko som må tas på alvor. I dette ligger en viktig balansegang mellom tilsyn og sikkerhetstiltak på den ene siden og tilretteleggelse for bruk og ivaretakelse av barn og unges kommunikasjonsrettigheter og privatliv på den andre. Offentlige skoler og bibliotek har et stort ansvar for å ivareta disse hensynene, samtidig som de har en mengde praktiske hensyn å ta, som for eksempel å fordele en begrenset ressurs.

Denne case-studien er en direkte utforskning av problemstillingene og forsøker i samband med EU Kids Online-nettverket med å identifisere de ulike risikoer forbundet med barn og unges nettbruk, samt hvilke praksiser som er best egnet til å ivareta barn og unges sikkerhet og rettigheter. Det synes klart at teknologiske løsninger – som internettfilter – i beste fall kan være en del av løsningen, og i verste fall et brudd på barns kommunikasjonsrettigheter. Barn og unge har alltid vært interessert i temaer som i voksnes øyne kan være uheldige. Problemstillingen i seg selv er ikke ny, men digitale medier byr på nye utfordringer med hensyn til tempo, omfang, publiseringsmuligheter og vanskeligheter med å kontrollere hvilket innhold som er tilgjengelig. Dette er en ny arena som barn og unge må lære seg å orientere seg i, som et ledd i en moderne dannelsesprosess. Noen utfordringer peker seg ut i så måte.

En av de fremste utfordringene vil være å utvikle barn og unges kritiske bevissthet i forhold til kildekritikk og egeneksponering. Det blir ofte sagt at barn og unge behersker datamaskiner så godt og har et så naturlig forhold til den moderne kommunikasjonsteknologien. Det vi må ha i mente før vi hyller barnas tekniske brukerferdigheter, er at det kanskje bare er snakk noen få grep som barnet har lært seg utenat, med andre ord en ferdighet som ligger den gamle puggetradisjonen nær. Når det kommer til slikt som å lete opp pålitelig informasjon, skille ut irrelevant fakta og utvise kildekritikk, viser de større svakheter.

Det er også tydelig at kompetansenivået blant elevene er svært ulikt. IT-kompetansen samsvarer ofte med elevenes generelle kompetansenivå, slik at de svakeste elevene gjerne er de som behersker IT-teknologien dårligst. Med andre ord er det fortsatt en utfordring med hensyn til sosial utjevning og til å unngå for store skiller i IT-kompetansen blant befolkningen. Skolens oppgave i så måte er å utvikle elevens mediekompetanse og sørge for sosial utjevning på området, mens bibliotekets hovedoppgave i denne sammenhengen blir å sikre kommunikasjonsrettighetene, det vil si retten til å motta og spre informasjon.

Referanser

BFD (2001): Tiltaksplan. Barn, unge og Internett. Barne- og familiedepartementet. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/upload/kilde/bfd/bro/2001/0014/ddd/pdfv/136845-internettvern.pdf. Lastet ned 2.8.2005.

Buckingham, David (2000): After the Death of Childhood. Polity Press.

Corsaro, William (1997): The Sociology of Childhood. Thousand Oaks, California.

Den internasjonale konvensjonen om barns rettigheter. Vedtatt av FNs generalforsamling 20. november 1989. Ratifisert av Norge 8. januar 1991.

Erstad, Ola (1998): Media Literacy Among Young People. Integrating Culture, Communication and Cognition. I: Birgitta Höijer & Anita Werner (red): Cultural Cognition. New Perspectives in Audience Theory. Nordicom, Göteborg University.

Erstad, Ola (2004): Piloter for skoleutvikling. ITU Skriftserie. Rapport 28.

EU Kids Online: www.eukidsonline.net. Siden oppdateres jevnlig. Sist besøkt 14.11.2007.

Frønes, Ivar (2002): Digitale skiller. Utfordringer og strategier. Fagbokforlaget, Bergen.

Hargrave, Andrea Millwood & Sonia Livingstone (2006): Harm and Offence in Media Content. Intellect Ltd., Bristol.

Heins, Marjorie (2001): Not in front of the Children: «Indecency,» Censorship and the Innocence of Youth. Hill & Wang, New York.

Kongeriket Norges Grunnlov. http://www.lovdata.no/all/tl-18140517-000-006.html#100. Lastet ned 20.08.2006.

Kvale, Steinar (1983): The Qualitative Research Interview. Journal of Phenomenological Psychology, Vol. 14, No. 2, s. 171–196.

Kvale, Steinar (1997): Det kvalitative forskningsintervju. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Livingstone, Sonia (2002): Young People and New Media. Sage Publications, London.

Livingstone, Sonia & Magdalena Bober (2003): UK Children Go Online: Listening to young people’s experiences. Tilgjengelig på http://www.children-go-online.net/. Publisert 16.10.2003. Lastet ned 15.10.2007.

Olesen, Jesper (2003): Why Do We Study Children’s Media Use the Way We Do? I: Ingegerd Rydin (red): Media Fascinations. Nordicom, Göteborg University.

Patton, Michael Quinn (2002): Qualitative Research & Evaluation Methods, 3. edition. Sage Publications.

Rydin, Ingegerd (2003): Children’s Television Reception. Perspectives on Media Literacy, Identification and Gender. I: Ingegerd Rydin (red): Media Fascinations. Nordicom, Göteborg University.

SAFT (2006): Sammendrag resultater SAFT Barn Norge 2006. Tilgjengelig på http://www.saftonline.no/norge_news/2876. Publiseringsdato: ikke oppgitt. Lastet ned: 1.11.2007.

Schofield, Janet Ward (1990): Increasing the Generalizability of Qualitative Research. I: E.W. Eisner & A. Peshkin (red.), Qualitative Inquiry in Education (s. 201–232). Teachers College Press, New York.

Statistisk sentralbyrå (2006): Andel med ulike typer internettabonnement, etter familietype, husholdningsinntekt, kjønn, alder, utdanning og arbeidssituasjon. September 2006. <http://ssb.no/ikthus/tab-2007-09-20-01.html>. Besøkt 22.10.2007.

Torgersen, Leila (2004): Ungdoms digitale hverdag. NOVA Rapport 8/2004.