Norske og internasjonale journalister som rapporterer fra konfliktområder noen korte og hektiske dager, er avhengige av lokale «fiksere» for å gjøre jobben sin. Dette er lokale hjelpere som bistår den utenlandske reporteren i arbeidet. Fikserne kjenner kulturen, behersker språket, ordner intervjuavtaler og jobber som tolker og sjåfører. De nevnes ikke i avisenes bylines, på TV-skjermen eller i radioens utannonseringer. I hvilken grad er nyhetene som kommer ut av krigs- og konfliktområder påvirket og formet av fikserne? Er det de som er de ekte journalistene, mens de internasjonale reporterne blir mikrofonstativer?

Fallskjermjournalistikk

Uttrykket «parachute journalism», eller på norsk «fallskjermjournalistikk», er et negativt ladet uttrykk. Det brukes i litteraturen for å beskrive journalistikk der reportere «droppes» inn i et område med kompliserte konflikter og arbeider der i noen dager, for så å pakke sammen og fly videre til neste konflikt. I løpet av noen få timer eller dager skal sterke historier, gjerne med klare konflikter, leveres. På sin søken etter dette står fallskjermjournalisten i fare for å bomme på fakta, kultur og nyanser i sakene (Lundstrom 2001). På grunn av den korte tiden i ukjent land er reportere avhengig av lokale fiksere som kan hjelpe dem å manøvrere. Denne virkeligheten er mer og mer kjent også for norske utenriksjournalister som ofte må haste fra konflikt til konflikt. Mange av dem dekker store områder. Denne typen «flyvende reportere» blir mer og mer vanlig i en tid der flere medieselskap kutter ned på antall faste korrespondentstillinger. Det er billigere å la et reporterteam reise rundt enn å ha fast bosatte korrespondenter i utlandet.

I dagens internasjonale nyhetsformidlig blir de gode hjelperne stadig viktigere. Elisabeth Witchel har skrevet om fiksere for «Committee to Protect Journalists» (CPJ).1 Hun siterer Orville Schell, som leder velrenommerte Berkeley School of Journalism i USA. Han sier: «What we’re seeing now are fixers as surrogates […] they are the Seeing Eye Dogs, or rangers, for the men and women who can’t safely go out and do the reporting themselves» (Witchel 2004). Schell hevder også at fikserrollen har blitt viktigere siden slutten på den kalde krigen, ettersom mediebedriftene og journalistutdanningene ikke har lykkes med å utvikle områdekunnskap. De hurtige hoppene fra konflikt til konflikt, i tillegg til stadig tøffere leveringsfrister, gjør at journalistene ikke setter seg inn i lokale forhold. De rekker det rett og slett ikke, og avhengigheten av lokale fiksere er dermed stor.

Kosovo, februar 2008

Mange internasjonale journalister fant veien til Kosovo noen februardager tidligere i år. Der skulle de dekke uavhengighetserklæringen og reaksjonene på denne. I noen få dager var Grand Hotel i Prishtina fylt til randen av nyhetshungrige reportere som både skulle dekke de store begivenhetene og i tillegg lage sine egne eksklusive saker. Selv var jeg i Kosovo på denne tiden i forbindelse med undervisning på Kosovo Institute of Journalism and Communication (KIJAC)2 og feltarbeid til egen forskning om medier i Kosovo. Disse intense dagene jobbet lokale fiksere sammen med internasjonale journalister. De gode hjelperne var lokale journalister, journaliststudenter og andre som var godt kjent i området. Oppgavene var omfattende: de skaffet intervjuobjekter, ordnet plasseringer for stand-ups, jobbet som tolker og simultanoversatte det som skjedde i parlamentet. I tillegg var de ofte sjåfører, de booket restauranter, og de forsøkte etter beste evne å gi utenlandske reporterne råd og vink. Markedet for å jobbe som fikser var kort og intensivt denne gangen. De fleste store internasjonale medieselskapene var i Kosovo mellom tre og fem dager. På disse dagene kunne en fikser tjene mellom 150 og 250 euro om dagen. Når en journalist i Kosovo tjener 4–500 euro i måneden, kan en skjønne at mange hoppet på muligheten til å tjene gode penger raskt.

Jeg kjenner personlig flere som jobbet som fiksere, og det var interessant å observere dem i aksjon og snakke med dem både underveis og etterpå. Etter hvert er det blitt klart for meg hvor fullstendig avhengig utenlandske reportere er av lokale fiksere, og hvor mye disse ser ut til å bidra til det journalistiske produktet. En lokal journalist som jobbet som fikser for et større internasjonalt fjernsynsselskap, fortalte meg om hvordan TV-teamet for det meste oppholdt seg på hotellet og rapporterte direkte i nyhetssendinger fra taket, der det var god utsikt mot jublende kosovoalbanere på gata utenfor. Journalistene var stort sett på telefon med hovedkontoret i USA. TV-selskapet var tydeligvis ikke interessert i å sende teamet ut blant folk, der det var en del fyrverkeri, mye lyd og sikkert risikabelt å være. I stedet løp den unge fikseren rundt og fanget opp det som skjedde, oversatte politiske taler, fant forskjellige intervjuobjekt, geleidet dem til taket der reporteren sto, og fôret ellers reporteren med løpende informasjon. På ett tidspunkt dikterte han hva reporteren skulle si på lufta via sender og propp i øret!

Avhengighet og risiko

Hvor avhengige er da de omreisende journalistene av de lokale fikserne? Når jeg leser studier om dette, i tillegg til at jeg tar med mine egne observasjoner gjennom mange år på Balkan, vil jeg si at graden av avhengighet er svært stor. Studier fra Irak (Palmer & Fontan 2007) og Midtøsten (Bishara 2006) viser at internasjonale journalister stort sett baserer seg på hjelp fra lokale fiksere i områder der sikkerheten er dårlig og når reporterne er under et veldig press for å få ut nyhetene raskt. Fikserne kan gå imellom som meklere, de har ofte et nettverk av kilder (særlig hvis de er journalister eller tidligere politikere) og de kan sette kompliserte konflikter inn i en forståelig ramme for forvirrede journalister. Fikserne er usynlige for lesere, seere og lyttere, men de fortjener ære for at journalistene i det hele tatt får gjort sitt arbeide. Det er viktig å bevisstgjøre forskermiljøet på den utstrakte bruken av lokale hjelpere som ofte risikerer mye, både sine liv og sitt rykte. Elisabeth Witchel hevder at mens fokus på internasjonale journalisters sikkerhet ofte er stor, glemmes ofte de lokale journalistene som hjelper til. Det er flere eksempler på hvordan de har blitt værende i fengsel etter at utenlandske reportere er sluppet fri etter internasjonalt press (Witchel 2004). De løper også en stor risiko for represalier i konfliktområder, også lenge etter at de internasjonale journalistene har reist trygt hjem.

På den annen side kan dette risikable arbeidet gi en gjensidig nytteeffekt. Her er et eksempel: På slutten av 1990-tallet var det risikabelt å være kosovoalbansk journalist. Slobodan Milosevic strammet grepet om Kosovo ved å sende titusenvis av soldater og politifolk inn i provinsen. Og internasjonale journalister fikk nå øynene opp for dette lille urolige hjørnet av det tidligere Jugoslavia. De dro til Kosovo og fikk hjelp av lokale journalister der. Det interessante er da at det oppsto et gjensidig avhengighetsforhold mellom de internasjonale og de lokale journalistene. På den ene siden var Kosovo ukjent terreng for mange utenlandske reportere, og de trengte lokale fiksere (les: lokale journalister). På den andre siden kunne de lokale journalistene selv rapportere nyheter til avisen sin, samtidig som de jobbet som fiksere. Slik kunne de albanske journalistene reise trygt rundt sammen med internasjonale nyhetsteam. Når de ble stoppet av serberne, utga de seg for å være kun fiksere. De serbiske politifolkene torde ikke gjøre noe med de albanske journalistene så lenge de var sammen med journalister fra store internasjonale medier. Dermed ble det en «vinn-vinn situasjon». Mange av de lokale journalistene jeg intervjuet sa at de lærte mye journalistikk ved å være sammen med de internasjonale reporterne, noe de forsøkte å praktisere, med vekslende hell.

Behov for forskning

Fiksernes viktige rolle på stedet er altså dokumentert. I forlengelse av det blir det nærliggende å spørre: i hvilken grad er nyhetene som kommer ut av krigs- og konfliktområder påvirket og formet av fikserne? Er det de som er de faktiske journalistene, mens de internasjonale reporterne blir mikrofonstativer? Er for eksempel NRKs Sidsel Wolds reportasjer fra Gaza eller TV 2s Fredrik Græsviks nyhetssaker fra Irak deres egne verk, eller er det langt på vei fiksernes tekster? Når de lokale hjelperne skaffer intervjuobjekt, ordner transport, klarerer hvor en kan rapportere fra, oversetter begge veier og forhandler med maktapparatet på vegne av journalisten, hva er det da igjen av den uavhengige nyhetsformidlingen? Internasjonal nyhetsformidling fra konfliktområder øker i takt med globalisering og ny teknologi. Vi omgis av nyheter som blir formidlet takket være lokale fiksere. Vi trenger å vite mer. Forskning på dette området vil være en utfordring, både metodisk og analytisk. Det kan være vanskelig å følge journalister og fiksere tett i konfliktområder, og vanskelig også å følge fiksernes spor i de formidlede sakene. Men det er verdt å prøve.

Referanser

Bishara, Amahl (2006) Local Hands, International News: Palestinian Journalists and the International Media, Ethnography 7, 1:19–46.

Lundstrom, Marjie (2001) Parachute Journalism: The Damage Wrought by Regional Stereotypes. Poynter Online. Tilgjengelig på http://www.poynter.org/content/content_view.asp?id=4682&sid=32 [10.03.08]

Palmer, Jerry & Victoria Fontan (2007) 'Our Ears and our Eyes': Journalists and Fixers in Iraq, Journalism 8, 1:5–24.

Witchel, Elisabeth (2004) The Fixers, Dangerous assignment. Committee to Protect Journalists. Fall/Winter 2004. Tilgjengelig på http://www.cpj.org/Briefings/2004/DA_fall04/fixers/fixers.html [10.03.08]