Nå og da møter jeg norske kolleger som sår tvil om betydningen av å publisere artikler i internasjonale tidsskrifter med konsulentordning. Kollegene er gjerne vel etablerte, og uttaler seg med stor tyngde, for eksempel under de konferansemiddagene man gjerne samles til. Disse artiklene leses jo av så få, sier de. Dessuten er tidsskriftene del av en stygg, kommersiell publiseringsindustri som vi er imot, sier de. Og så er det så mye nepotisme i dette, sier kollegene mine, det gjelder å kjenne sjargongen og godsnakke med et redaksjonsmedlem, så ordner det seg. Og disse små artiklene gir altfor god uttelling! Her følger kollegene mine gjerne opp de kritiske bemerkningene om internasjonal artikkelpublisering med noen ord om betydningen av publisering på norsk, som er truet, sier de. Da nikker man rundt konferansebordet, for norsk er jo bra og viktig og tellekantsystemet er jo ... problematisk, har man lest i Aftenposten.

Det er riktig at få leser slike artikler, i gjennomsnitt. En kommersiell publiseringsindustri står unektelig bak mange av dem og vil tjene mest mulig penger. Det er viktig at man publiserer på norsk, jeg gjør det selv. Men jeg gripes av irritasjon over kolleger som kan få seg til å mene at publisering i ledende internasjonale fagtidsskrifter ikke er viktig. Og at det liksom skulle være så greit å fikse, bare man kjenner noen! Jeg har publisert i en del forskjellige internasjonale tidsskrifter, og det er noe av det vanskeligste jeg gjør.

En dryg tilblivelseshistorie

La meg fortelle om den siste artikkelen jeg fikk antatt i et såkalt nivå 2-tidsskrift. Den er av typen som gjerne kalles «conceptual» og «explorative», der man prøver å gjøre seg interessant om noen teorigreier. De tidligste dokumentene i datamaskinen min med utkast til denne artikkelen, stammer fra november 2005. Fra da av arbeidet jeg jevnt med den, og utpå våren syntes jeg den var begynt å bli bra saker. Det var begreper opp og perspektiver i mente, jeg la artikkelen fram på et skriveseminar med vår nederlandske gjesteprofessor Liesbet van Zoonen og håpet på respect. Med det nennsomme diplomati Liesbet er så kjent for, pekte hun på manuset, trakk på skuldrene og sa: Why is zis interesting? Jeg kranglet en stund med henne før jeg var nødt til å innrømme at zis faktisk ikke var så interesting at det gjorde noe. Jeg manglet rett og slett et klart og interessevekkende fokus.

Dermed var jeg tilbake i en egen type limbo som jeg tror forskere tilbringer mye tid i. Forskning er blant annet det å stadig vake ett eller annet sted midt mellom nesten noe og absolutt ingenting, som det heter. Får man en smell, er det ikke noe annet å gjøre enn å jobbe videre i troen på at det kanskje er noe i det man holder på med likevel. Det er slitsomt. De fleste av oss har vel i et svakt øyeblikk lurt på om vi egentlig er litt for dumme for dette og bør få oss en annen jobb, bedre tilpasset dumme folk. Jeg kappet hele prosjektet i to, og jobbet for å spisse til nye, mer avgrensede kjerneargumenter. Så bygde jeg en artikkel opp igjen rundt den ene av de to bitene, og leverte den til et internasjonalt tidsskrift høsten 2006.

Hvis man blir sendt rett videre til høring hos fagkonsulentene, er det vanligvis et godt tegn. Jeg fikk imidlertid først svar fra redaksjonen. De sa seg interesserte, men mente at det trengtes «major revisions» før artikkelen kunne være aktuell for dem. Dermed gikk jeg løs på min annen grunnleggende revisjon av fokus for artikkelen – i tillegg til en hel del konkrete merknader som redaksjonen hadde kommet med. Tidlig i 2007 kom så de to konsulentuttalelsene, som fordelte seg etter good cop/bad cop-prinsippet. Bad cop mente artikkelen burde avvises. Nok en gang var budskapet at jeg visstnok trodde jeg var interessant i artikkelen, men at jeg der tok feil. «Does not rise above the commonplace» er et engelsk uttrykk fra uttalelsen som jeg har lært meg en gang for alle. I tillegg hadde bad cop en hel del konkrete merknader. Som om det skulle være noen vits å spikke fliser etter at jeg er blitt myrdet med sløv kniv, tenkte jeg patetisk da jeg leste uttalelsen. Good cop mente artikkelen var interessant, men at interessemomentet ikke var godt nok utviklet. Vedkommende foreslo omskriving av siste del av artikkelen ... i tillegg til en hel del konkrete merknader. Også redaksjonen bidro i denne runden for sin egen del med ... en hel del konkrete merknader. Jeg vaklet under vekten av gode råd.

Stort sett handler slike merknader og kommentarer om ting kommentatorene er misfornøyde med. Det ser ut til å ligge i denne typen redaksjonsprosesser at det blir slik, selv om man innimellom også får mer konstruktive forslag. Forfatterne er altså i stor grad overlatt til seg selv og egen evne til å tenke nytt og konstruktivt. Jeg var kommet til det punktet jeg virkelig synes er noe av det slitsomste i jobben min: Jeg har holdt på og strevet og skrevet ting om igjen til jeg føler meg nokså tom ... og så kommer det en bøtte kritikk. Og da holder det ikke å forbanne kritikeren, selv om jeg må innrømme at det rutinemessig er min første reaksjon. Jeg må ut og avreagere, helst på gjenstander som ikke kan føle smerte, og så må jeg tilbake til kontoret og ta kritikken innover meg. Da må jeg gjerne innse at den andre, eller tredje, eller fjerde omskrivingen fortsatt ikke holder, og at jeg må finne nok en måte å skrive stoffet på.

Antatt, men ingen Norsk Monografi

Hadde ikke redaksjonen fortsatt å signalisere at de tross alt var interesserte, hadde jeg neppe orket å gå på en ny runde. Men det gjorde de, på det forbeholdne og litt halvkvedede viset som redaksjoner gjerne bruker i slike tilfeller. Dermed ble jeg sittende og bruke mye av våren 2007 på å finne en ny vei gjennom materien. Til min irritasjon måtte jeg etter hvert konstatere at en god del av endringene jeg gjorde, kom som resultat av kommentarene til bad cop. Så leverte jeg igjen, og så satte redaksjonen en av de to konsulentene på å vurdere artikkelen nok en gang. Jeg visste ikke hvem, og bet en del negler over spørsmålet, men det må ha vært good cop. Det kom nemlig ikke flere innsigelser av mer grunnleggende art, bare ... en hel del konkrete merknader. Ny omskriving, ny innlevering. I mars i år ble artikkelen antatt, knappe to og et halvt år etter at jeg begynte å jobbe med den for alvor.

Hvor god denne artikkelen er, kan jeg jo ikke godt si noe uhildet om. Men den er svært forskjellig fra versjonen jeg først leverte, og ulike mye bedre, synes jeg. Noen vil kanskje synes at hele denne happy end-historien er en smule selvgratulerende. Det aksepterer jeg. Faktisk vil jeg benytte anledningen til offentlig å gratulere meg selv med endelig å få halt i land dette droget av et prosjekt. Bra jobba, Espen!

For artikkelen får jeg fem publiseringspoeng i tellekantsystemet. En norskspråklig monografi får åtte, det har noen ment er urettferdig. Vel, gi meg et bokprosjekt hos et passelig lite norsk akademisk forlag med den minimale kvalitetskontrollen de pleier å ha, og jeg skal vise deg en atskillig enklere skrivejobb. Jeg har selv skrevet 160 sider i løpet av ett års tid, fått det hele antatt uten substansielle innspill hos et lite norsk forlag og solgt noe sånt som 32 eksemplarer. Dette kvalitets-usikrede og stort sett uleste arbeidet troner nå på min CV som en Norsk Monografi. Hadde det eksistert noe tellekantsystem da jeg skrev den, ville jeg vært lett beskjemmet over å motta så pass som åtte poeng.

For smått, for kapitalistisk, for nepotistisk?

Tilbake til motargumentene. Ja, få leser internasjonale akademiske tidsskrifter i gjennomsnitt, men få leser sannelig også norske akademiske tidsskrifter i gjennomsnitt, om ikke færre. Og når det gjelder de tradisjonelle publiseringskanalene som ikke har konsulenter, så er sannelig ikke de noen kioskveltere heller. Interne rapportserier er for eksempel nettopp det – interne. De leses knapt utenfor forskerens engere krets, og engere enn en lokal krets av norske medieforskere, kan vel kretser neppe bli. Kritikerne av internasjonale tidsskrifter snakker som om det var rimelig å la motsetningen gå mellom de minste, hemmeligste internasjonale tidsskriftene og de mest suksessrike norskspråklige monografiene. Det synes jeg er å sette verdensmestrene i Norge for høyt.

Så til dette med de internasjonale tidsskriftene som lakeier for kapitalismen. Ja, de er ofte deler av en internasjonal forlagsindustri som tenker profitt. Kapitalisme og profitt-tenkning er i det hele tatt knapt til å unngå for tiden. Det kan man mislike; jo rødere man er i sin personlige politikk, desto dårligere liker man det, rimeligvis. Selv er jeg en grønnlig type med blekrøde islett, jeg mangler nok den dyprøde glød som kunne fått meg til å si at denne industrien vil jeg rett og slett ikke ha noe med å gjøre. Jeg er også usikker på om kritikerne av internasjonal artikkelpublisering faktisk går inn for noe slikt når det kommer til stykket. Det jeg har gjort og gjerne gjør mer av for å bidra i en progressiv retning, er å publisere i internasjonale, elektroniske open source-tidsskrifter.

Også argumentet om nepotisme er vanskelig å avvise fullstendig, for verden er stor, tidsskriftene er mange og synden uutryddelig. Det er mulig at det lønner seg å kretse rundt medlemmer av tidsskriftenes redaksjonsråd på internasjonale konferanser; igjen, jeg kan iallfall ikke avvise det. Hadde jeg vært flink i denne formen for schmoozing, hadde jeg sikkert drevet med det selv, men jeg gripes av sosiale nerver og glir inn i skandinavisk mutthet. Vips har redaksjonsrådsmedlemmet (gjerne en amerikaner, de kan dette) elegant viklet seg løs fra meg, for å snakke med mennesker som er hyggeligere, mer avslappet og høyere på strå.

Min oppfatning av redaksjonsprosessene i internasjonale tidsskrifter er nok i bunn og grunn formet av at jeg selv aldri har opplevd å bli virkelig usaklig eller urimelig behandlet av et tidsskrift. Jeg kan nok synes at enkelte konsulentuttalelser har vært drøye, det sitter en del surpomper med kjepphester rundt omkring. Noen internasjonale tidsskrifter har en for omtrentlig prosess og er for lite informative overfor bidragsyterne. Men jeg har også vært redaksjonsmedlem og konsulent selv, og jeg vet at også bidragsytere kan være urimelige. Noen gir seg til å kverulere på kommentarene hinsides rimelighet, i sinte brev så lange at det nesten ligger en monografi bare der. Noen tar ovenfra-og-nedad-tonen: Hva behager? Hvem tror de at de er som krever «betydelig omarbeiding» av moi?

Siste ord: kvaliteten

Vi bør ganske enkelt kunne bli enige om at kvaliteten på det vitenskapelige arbeidet er viktigst. Det betyr at kvalitetskontroll er bedre enn ingen kvalitetskontroll. Vurdering fra fagfeller er bedre enn vurdering fra de som ikke er faglig kompetente, og anonymitet er bedre enn at aktørene i prosessen kjenner hverandre. Den såkalte «double blind reviewing», der to eller flere anonyme fagfeller uavhengig av redaksjonen gir en uttalelse som grunnlag for redaksjonens vurdering, er konstruert for å møte alle disse kvalitetskravene. I tillegg viser refusjonsprosenten hvor høy terskelen er for å bli godkjent. Har et tidsskrift double blind reviewing og en refusjonsprosent på 80, ja, da er terskelen høy. Med all respekt for Norsk medietidsskrift og det fine arbeidet som gjøres der: Ingen norske redaksjonsprosesser jeg har vært borti, stiller så strenge krav til kvaliteten som de jeg har møtt for eksempel i Critical Studies in Media Communication og New Media & Society.

Hvis noen har bedre idéer til hvordan vi i Norge skal få forskningskvaliteten vår opp enn ved å bruke iallfall deler av tiden til å bli publisert i slike tidsskrifter, så lytter jeg gjerne. Men jeg har begrenset interesse for folk som kommer med sveipende påstander om internasjonal publisering og samtidig ikke selv publiserer noe særlig internasjonalt. Jeg mistenker rett og slett at de har dårlig greie på det de snakker om. Her snakker jeg selvfølgelig på vegne av min egen syke mor, men ikke bare henne. De nye generasjonen av medieforskere som nå kommer inn i faget, møter helt andre krav til publisering enn jeg selv gjorde. Jeg skrev en ph.d.-avhandling som jeg disputerte på i 1999. Da var det ikke snakk om at avhandlinger eventuelt kunne være basert på artikler. Det var ingen som forestilte seg at unge forskere skulle publisere i internasjonale konsulenttidsskrifter. Fint få norske medieforskere gjorde det i det hele tatt. Dagens ph.d.-kandidater skriver mer og bedre på engelsk, de har oftere publisert i internasjonale tidsskrifter, noen til og med i nivå 2-tidsskrifter. Det fortjener de respekt for, ikke anekdotisk snakk om nepotisme.

Jeg har mye med denne nye generasjonen å gjøre i jobbsammenheng, jeg leser det mange av dem skriver og regner jevnt over det de presterer som et hakk bedre enn det jeg og mine samtidige kandidater skrev for ti år siden. Hvis 1999-utgaven av meg skulle ha konkurrert med de kandidatene som kommer opp nå, ville jeg ha slitt. Mitt stalltips er at disse juniorene også ville ha feid gulvet med mange av de meningssterke seniorene rundt konferansebordene, i en søkerkonkurranse der forskningskvaliteten var det avgjørende kriteriet.