I Peter Larsen og Sigrid Liens nye fotohistorie er det noen same-portretter som blir sammenholdt. De er nesten samtidige, men slående forskjellige. I det ene tilfellet er det en mann som blir framvist, både i profil og rett forfra, som i et forbryterarkiv; i det andre er det to unge kvinner som ser på oss, oppmerksomt, fortrolig.1 Den ene blir behandlet som et rent studie-objekt – et typisk eksemplar av en naturlig art; de andre står fram som individer, med navn og det hele, i et gjensidig og bortimot likeverdig forhold til betrakteren. Den første tjener som illustrasjon til antropometriske undersøkelser, foretatt sommeren 1884 under ledelse av Roland Bonaparte, med sikte på bestemmelse av «rasens» egenskaper – helt i tråd med tidens etnografiske vitenskap. De siste ble avbildet året før, av Sophus Tromholt, som var kommet til Finnmark for å studere nordlyset, men som hadde måttet innse at det ikke fantes fotografiske plater som var sensitive nok; i stedet ga han seg til å avbilde land og folk, ved en anledning opererte han også som portrettfotograf.

Mange av Tromholts portretter er gjengitt i boken han skrev om sin finnmarksreise. Her blir samene omtalt som en biologisk-kulturell type, i de fleste henseender nokså lavtstående, med mange mindreverdige karaktertrekk – presis som i nær sagt enhver annen kulturvitenskapelig tekst fra perioden. «De er barnlige Vilde», heter det her, «med denne naive Blanding af Godhed og Slethed, Enfold og List, Følsomhed og Raahed, Magelighed og Opbrusning, som i Almindelighed betegner denne Menneskelighedens oprindelige Tilstand.»2 Slik er det altså i teksten. Men i bildene, og særlig i de som folk betalte for selv, og aktivt oppsøkte fotografen for å få tatt, viser de seg på en helt annen måte som kulturvesener, personligheter; de er tenksomme, følsomme. Det er ikke kraniemålene vi lurer på når vi møter blikkene deres. Men vi skulle gjerne visst hvem de var, hvordan de kjente hverandre, hva de tenkte på akkurat nå, hva dette møtet betydde for dem.

Nå i det siste har jeg hatt anledning til å sysle litt med urhistorien til kulturanalysen i Norge, særlig med sosialantropologiens forløpere. Så vidt jeg kan se, er kontrasten mellom Bonaparte og Tromholt aldeles tidstypisk.

I de vitenskapelige ekspedisjonenes store tid, fra om lag 1880 til 1920, var kunnskapene om den eksotiske Andre innpasset i et utviklingsskjema der kulturformen og «rasen» samsvarte trinn for trinn. «Primitive» skikker bunnet i en mangel på mental modenhet blant de «ville»; denne mangelen var biologisk forankret og arvelig, og påviselig med den fysiske antropologiens metoder. Fram til første verdenskrig var den arvelig mest i Lamarcks forstand, riktignok, ikke i Darwins: At ervervede egenskaper syntes å nedfelle seg direkte i arvestoffet, ga utsikter til foredling av rasen gjennom et par generasjoner med heldig miljøinnflytelse (– og frykt for «degenerasjon» ved tilsvarende uheldige påvirkninger). Om den eldre arvelighetsteori altså ikke var like deterministisk som den nyere, og ikke like brutal i de «rasehygieniske» implikasjoner, var den i faglig forstand ikke mindre begrensende for dét. I all etablert kulturvitenskap bidro den til karikering av observasjoner om menneskelig variasjon, og til avsporing av forklaringsforsøkene.

Nå ble det i denne perioden riktignok også foretatt en del studier som i ettertid forekommer ganske avanserte, med former for dokumentasjon og analyse som i mangt lever opp til moderne krav. Men da var det som regel naturforskere som sto bak. Etnografien var et skrivebordsfag, museene arbeidet med gjenstander og opplysninger innsamlet av handelsmenn og misjonærer. Om fagfolkene selv noen gang var ute i felten, oppholdt de seg noen dager på hvert sted – for å samle gjenstander til museet, måle opp kroppene og husene, beskrive klesdrakten, forhøre seg om skikkene – og reise videre.3 Men en geografisk eller oceanografisk ekspedisjon kunne bli sittende fast langt ute i ødemarken i måneder og år. De opprinnelige interesser måtte legges til side en stund; som en uventet bonus kom kjennskap til «de innfødte» man her var blitt avhengig av. Av den slags møter, omkring noen praktisk nyttige og gjensidig forpliktende forbindelser, oppsto kulturinnsikt og politisk-moralske engasjementer av et helt nytt slag. Det var vel ingen som tok eksplisitt oppgjør med den etablerte kulturvitenskapelige diskurs. Men et slikt ekspedisjonsprosjekt på avveier var en praktisk-sosial situasjon som ofte – lik portrettfotograferingen til nordlysforskeren – uten videre satte denne diskursen til side.

«Naar man uden Hensyn til forudfattede Meninger vil søge at trænge ind i Menneskets Fortid», skrev Waldemar Dreyer, kort før forrige århundreskifte, «naar man ønsker at danne sig Billeder af de Udviklingstrin, der har ført det til dets nuværende Standpunkt, er der to – kun disse to – Veie at gaa:» Man kan granske de gamle kilder og overleveringer – eller man kan reise langt av sted, «uden for vor Nutidscivilisations Raaderum, ud til de af den upaavirkede Folk og Stammer, hvis Liv og tankesæt giver os … ligesom Speilbilleder af de Udviklingstrin, vore egne Forfædre har gjennemløbet.» Hva studiet av «Naturfolkene» fremfor alt skal tjene til, er nettopp kartlegging av «hvorledes Udviklingsgangen har været, den, der har ført til det forholdsvis høie Trin, vi, der jo hører til et af Verdens mest fremskredne Folk, staar paa.»4

Slik var det i utviklingsteorien samsvar mellom tid og rom: Å reise langt av sted var å ankomme en tid som var fjernt fortidig. At Universitetets etnografiske museum i Kristiania lenge ble ledet av historikere – P. A. Munch, L. K. Daa, Yngvar Nielsen – var ikke annet enn naturlig: Verdens siviliserte sentra var nåtidig moderne, periferisamfunnene var forgangne, på et vis. Eksotiske fremmedfolk falt utenfor den slags felles nåtid der gjensidighet var mulig: De kunne behandles som kunnskapsobjekter, på linje med arkeologenes funn og historikernes kilder, men ikke som fullverdige medmennesker å lytte til og prøve å forstå.

Slik sto det for kulturforskerne i tiden rundt forrige århundreskifte: De «ville» levde i steinalderen eller før. Men overfor naturforskernes ekspedisjoner hendte det at de opptrådte som vertskap, samarbeidspartnere, læremestere – og da gikk det gjerne ut over opplevelsen av å reise i tiden. En venn som man bor hos, går på jakt med osv. er en fullt nåtidig skikkelse; han kan ikke så lett holdes på avstand ved forvisning til en annen tid.

Den klassiske oppdagelsesreisen var vitenskap og eventyr i ett. Dens store tid tilsvarte en viss globaliseringsfase; den ble innledet med dampskipet og telegrafen og avsluttet med flyet og radioen. Nå var verden som helhet innenfor rekkevidde, men ennå fantes det virkelig fjerne steder – og ukjente «stammer», hvite flekker på kartet. Vitenskapene var på vei mot institusjonalisering, men ennå fantes det seriøse spørsmål som bare kunne besvares gjennom slit og fare. Med telegramnyhetene var det oppstått nye muligheter for publisitet og berømmelse, allikevel kunne man bli fullstendig avskåret fra omverdenen i lange tider: Hele verden ventet i spenning på livstegn. Det var i denne fasen det kunne oppstå en litteratur som både var fortellende og utforskende, allment fascinerende og faglig avansert. Og denne fasen er altså over for lengst. I fotsporene til de store oppdagerne utføres det nå, i satelittenes tid, en slags sportsprestasjoner som verken er spesielt vitenskapelig interessante eller egentlig eventyrlige. Men allerede i 1930-årene ble det tydelig at genren var i ferd med å bli uthult. Hos Helge Ingstad var det vitenskapelige ærend som regel et påskudd for fortellinger om barske gleder. Når han tok opp jakten på apachenes «tapte stamme», for eksempel – restene av Geronimos krigerflokk, som skulle ha stukket seg bort i de mest uveisomme fjellstrøk i Mexico – da var det visstnok fordi det ville være «av etnologisk betydning» å få mulighet til «gjennem et lengre tidsrum å studere deres kultur».5 Men jakten mislyktes, Ingstad oppnådde aldri kontakt. Spennende er det allikevel: Boken om apachene er i realiteten en bok om villmarksliv i Sierra Madre.

Her er da noen notater om oppdagelsesreisen som kunnskapsorganiserende praksis: Bragdene til Lumholtz, Nansen, Astrup m.fl. avtegner posisjoner i et overgangsfelt mellom eventyr og vitenskap, ekspedisjon og deltakende observasjon, reisebeskrivelse og systematisk monografi. I den ene ytterkant av dette feltet trer den fremmede fram som kulturvesen. På denne kanten opererer det meteorologer og oceanografer, men ennå ingen etnografer. Som tidligere antropolog må jeg tilstå at det overrasker meg: I faghistorien står det fint lite om dette.6

I mai 1880 tok Carl Lumholtz fatt på sin første store ekspedisjon. På oppdrag fra universitetets naturhistoriske museer dro han til Queensland i Australia for å utvide samlingene. I løpet av de neste fire årene fikk han sendt hjem preparater av dyr, planter og insekter i store mengder. Flere nye arter ble også identifisert. Fra urfolket rekrutterte han bærere og veivisere; periodevis gjorde han seg fullstendig avhengig av dem. I mer enn et år på reise innover i landet levde han alene med grupper av jeger-og sankerfolket. Etter hvert kom de til å interessere ham helt på linje med dyrene og fuglene. Synsvinkelen var ganske snever; for det meste dreide det seg om ekspedisjonens behov: De innfødte ble vurdert som mer eller mindre arbeidsvillige, utholdende, pålitelige osv. Allikevel er det klart at Lumholtz med dette innledet et kulturstudium av nytt slag. Når studiet av de eksotiske «andre» nå ble tilført førstehånds vitenskapelige observasjoner, var det som biprodukt av hans naturhistoriske prosjekt.

Nå var det riktig nok ikke feltarbeid i moderne forstand som dannet rammen om kontakten med urfolket, men en oppdagelsesreise av klassisk merke. Blant Menneskeædere (1888) er ikke systematisk organisert, som en moderne monografi, men fortellende. Som alle Lumholtz’ verker, er den vesentlig en reisebeskrivelse. Den begynner med sjøreisen sørover fra Kristiania, og fortsetter med strabasene i villmarken, og omtaler alt som er å se underveis – dyrene, menneskene, landskapet, utsiktene, stemningene – ikke hver for seg i tematiske avdelinger, men om hverandre etter hvert som det dukker opp på ferden. Forskeren selv forsøker ikke å gjøre seg usynlig, som i nyere tids flue-på-veggen-tilnærminger – tvert om: Her dreier det seg hele tiden om hans prøvelser og hans opplevelser; det som vever de spredte observasjonene sammen, er nettopp historien om denne oppdageren som lever i spenning og forventning, overvinner farer og uhell, utholder slit og skuffelser. Som klassisk oppdagelsesberetning gjør ikke dette verket mye ut av skillet mellom natur- og kulturvitenskapelige emner, eller mellom kunnskap og opplevelse, fag- og skjønnlitterære skrivemåter.

Hvordan er det da urfolket blir framstilt? Ikke ved sin kultur, for noe slikt kan de knapt nok sies å ha, ifølge Lumholtz, men ved sine karakteregenskaper: Her er de dumme, late, feige, lumske, utakknemlige osv. Faktisk er de «jordens laveste folkeslag», bare så vidt menneskelige.7 Selv om Lumholtz selv aldri direkte har vært vitne til at de spiser hverandre, er han overbevist om at det skjer hele tiden. Hver kveld før han går til ro, fyrer han av sin revolver i luften – «thi de indfødte har kun respekt for de hvide, der skyder dem».8 Hvis han i det hele tatt har noe fordelaktig å si om dem, dreier det seg alltid om utpreget dyriske egenskaper: De er usedvanlig dyktige til å klatre, luktesansen er forbløffende utviklet, de har «et mageløst herredømme over sit legeme», og de oppsporer sitt bytte med slik sikkerhet at politiet gjerne utnytter deres «begavelse som sporhunde». Men de «mangler forstaaelsens gave».9 Enkelte forskere hevder at de er helt ut instinktstyrt, bemerker Lumholtz, men der tar de antakelig feil: Når det gjelder å lure til seg tobakk, er de så utkrøpne at man må gå ut fra at de faktisk kan tenke.

Lumholtz’ Australia-bok er gjennomsyret av rasistisk forakt. For så vidt er den helt på linje med sin tid, men for så vidt skiller den seg også fra hans senere bøker. I framstillingen av mexicanske indianere10 og dayakene på Borneo11 er det respekt, til og med beundring. Dette betyr ikke at raseperspektivet blir forlatt. Men Australia er, på grunn av sin beliggenhet, et særtilfelle, ifølge Lumholtz: Siden landet så lenge var avskåret fra den gjensidige påvirkning som ellers driver utviklingen framover, måtte rasen stagnere. Da europeerne omsider rykket inn, var avstanden allerede blitt for stor. Her er det ikke håp om utvikling, urfolket er dømt til undergang. Men indianerne er «barbarer», på et modningstrinn over disse «ville»; i deres tilfelle er det større grunn til å frykte forfall på grunn av påvirkning fra en fordervet sivilisasjon.

I etterkant av sin berømmelige ferd over Grønland tilbrakte Fridtjof Nansen et drøyt halvår i Godthåb og omegn. Siste skip hjem var gått for høsten, det ble nødvendig å overvintre. Han holdt til hos den danske oppsynsmann, men gjestet også inuittenes boplasser, ofte flere uker av gangen, og deltok i fangsten med kajakk og harpun. Et sted siterer han fra dagboken sin: «Jeg lever deres liv, spiser deres mad … Jeg prater med dem, saa godt jeg kan, arbeider med dem, ror i kajak med dem, skyder, fisker, gaar paa ski med dem, kort sagt, det gaar mer og mer op for mig, at det ikke vilde være ganske umulig for en europæer at bli eskimo, naar han havde tiden for sig.»12 Men en vinter er ikke nok, vedgår han i Eskimoliv (1891). Skal man virkelig lære slike fremmede å kjenne, må man lære å se alle ting med deres øyne, og til det «trenges aars ihærdigt arbeide». Hans egen innsats er imidlertid mer enn tilstrekkelig for å bryte igjennom muren av sedvanlige fordommer. «Ved en overfladisk betragtning af enkelte smaating i eskimoenes optræden kunde man let komme til den feilagtige slutning, at han staar paa et lavt kulturtrin. Gjør man sig det bryderi at trænge nærmere ind paa ham, vil han snart komme til at staa i et andet lys.»13

Nansens bok om inuittene skilte seg skarpt fra samtidens etnografiske litteratur. I stor utstrekning bygde den på eget studium i felten. Og dette studiet artet seg ikke som den oppdagelsesreisendes spredte observasjoner av tolker og bærere, slik for eksempel Lumholtz hadde praktisert det, men som observasjon gjennom allsidig deltakelse i det lokale arbeid og hverdagsliv. Målet var ikke så mye å kunne karakterisere de andre utenfra, så å si, som å kunne forstå dem innenfra – ut fra «deres egne forutsetninger», som Nansen skrev i et senere verk, «og ikke fra vore».14 Denne typen forståelse skulle bidra til å korrigere europeernes «tilbøielighed til at se ned paa naturfolket som en rase, der er dem underlegen», ja utfordre dem til å «frigjøre sig fra den indgrodde foragt for alle saakaldte indfødte».15

I Nansens versjon er eskimoenes tilværelse tilrettelagt for tilpasning til spesielle naturbetingelser: I alminnelighet må den vel sies å tilhøre et tidlig utviklingstrinn, men samtidig er den en svært avansert løsning på ekstreme utfordringer. Nansen gjennomgår ikke bare fangstteknologi og ressursutnyttelse, men også hushold og familieliv, og viser det hele som et integrert system. Med utpreget sans for tingenes praktiske funksjoner demonstrerer han fornuften i de tradisjonelle ordninger. Gjennomgående argumenterer han for verdien av den andres kunnskap – og for begrensningene ved den egne: Utenforstående som her vil gjøre forbedringer på noe punkt – ved å innføre trehus, geværer, kristendom el. l. – bringer uunngåelig forstyrrelse inn i den sinnrikt avstemte orden, og ender som regel med å svekke den.

Nå er ikke Eskimoliv helt fri for holdninger vi i dag finner krenkende. Inuittene blir framstilt som barn, for eksempel; de lever i øyeblikket, sorgløst: Selv om de i bunn og grunn er samme slags mennesker som vi, befinner de seg på et annet modningstrinn. Allikevel er de ikke mindreverdige. Faktisk argumenterer Nansen gjerne for å rangere dem høyere enn oss, ofte er han tydelig polemisk engasjert: Med henvisning til Bibelens ord om å leve som himmelens fugler, utlegger han deres «barnlige» sorgløshet som en høyere form for visdom.

Om Nansen ikke kommer helt løs av rase-og utviklingslæren, snur han altså verdiskalaen på hodet. Hos ham går forsvaret for «naturfolkene» bestandig sammen med skarp sivilisasjonskritikk: Det såkalte framskrittet medfører «forfinede» og for det meste «overflødige livsvaner»; det produserer en «nervøs, nerveslidt slegt». For eventyreren og friluftsmannen er det moderne gjennomsnittsmenneske en slags «maskin», med et «forkrøblet legeme» og et «trellbundet sinn».16 Sammenligner man dem med eskimoene, er det ikke til å komme fra at framskrittet også må oppfattes som forfall.

Men de som er aller mest utsatt for slikt forfall, det er nå allikevel nettopp «naturfolkene», for de evner ikke å dra nytte av det som tross alt kan være verdifullt i framskrittet. Folk som i en eller annen grad er blitt forandret gjennom kontakt – samene, samojedene, de svarte i USA – har Nansen lite til overs for. Det er det opprinnelige fangstlivet han beundrer; hele den forbitrede protesten mot misjon og kolonisering bunner i vilje til å verne om dét. «Hvad er indianerne?» spør han mot slutten av Eskimoliv, «hvor er Tasmaniens urbefolkning, og hvordan staar det sig med Australiens vilde? Snart vil ikke en af dem være istand til at løfte sine anklagende røster mod den rase, som bragte dem undergangen.»17

Tidlig på 1890-tallet deltok Eivind Astrup i to av Pearys ekspedisjoner til det nordlige Grønland. Blandt Nordpolens Naboer (1896) inneholder hans beretning. Faglig sett dreier det seg om en blanding, for det meste av geografi og etnografi: Som vitenskapelig utbytte nevner Astrup ikke bare fastleggelsen av «den grønlandske indlandsis’s nordligste grænser» og bestemmelsen av «selve det grønlandske fastlands form og sandsynlige udstrækning nordover», men også – ved siden av innsamling av «mineraler, planter og fugle», og systematiske «meteorologiske og tidevandsobservationer» – også et «indgaaende studium af verdens nordligste folkestamme».18 Men også i formen er boken en blanding, nemlig av reiseskildring og monografi. Den forteller om ekspedisjonens strev med å ta seg fram over isviddene, med alt som skjedde under veis, og alt som var å se; i denne fortellingen er det så skutt inn egne kapitler med detaljerte beskrivelser av eskimotilværelsens ulike sider – de praktisk-tekniske (jakten, husværet, sledeferder og hundehold) så vel som de sosio-kulturelle (skikker og levevis, moral og religion). Astrup var åpenbart sterkt påvirket av Nansen på flere vis, men samtidig var han altså oppdagelsesreisende på Lumholtz’ maner. Slik sett er det alltid en blanding hos ham. På besynderlig vis er inuittene både fortid og nåtid: De er et «urfolk med svundne tiders ærværdige præg», nettopp «i begreb med at forlade stenalderen – og deres samfunn er som i de tidligste tider «helt igjennem bygget på lighedens principer», uten penger, privateiendom eller øvrighet av noe slag, og derfor med «ganske overordentlige betingelser for dets medlemmers lykke og tilfredshed»19: De er «edle villmenn», i en opprinnelig gullalder. Men så er de også nåtidige, ordinært menneskelige – og det som mest av alt får dem til å framstå slik, det er, som hos Nansen, sansen for alle tings tjenlighet i naturtilpasningen. Eiendomsfellesskapet, og forpliktelsen til å dele, er ikke en levning fra fjerne tider, men et nødvendig tiltak mot skiftende jaktlykke. Polarfarere vet å verdsette en praktisk innretning når de ser den: Da er det dens funksjon her-og-nå de slår ned på, den nøytraliserer langt på vei evolusjonsperspektivet.

Roald Amundsen var en eventyrer, ingen vitenskapsmann. Bøkene hans er gjennomført fortellende, nesten helt uten observasjoner med allment sikte. I Nordvestpassasjen (1907) spiller inuittene en hovedrolle – men bare som ressurs for ekspedisjonen, aldri som samfunn på egne vegne.20 Gjennom tre lange år, mens Gjøa for det meste satt fast i isen, sto de for leveranser av kjøtt og skinn (og seksuelle tjenester21), og for opplæring i arktiske overlevelsesteknikker. Dette siste var verdifull kunnskap; Amundsen skriver inngående om hundekjøring, igloo-bygging, klesdrakten av reinsdyrskinn. Alt annet har anekdotisk form: Inuittene er, i komplett uvitenhet om alt ekspedisjonen bringer med seg, en slags godmodige klovner.

Fra kulturvitenskapelig synspunkt representerte Amundsen slik et tilbakesteg i framstillingen av den arktiske «andre». På annet vis skulle han imidlertid bidra til et betydelig framsteg. Under ferden gjennom Nordostpassasjen, da Maud ble liggende fast ved Ajon nord for Sibir, foreslo han for Harald U. Sverdrup at han skulle tilbringe vinteren sammen med tsjukstjerne «for at lære deres sprog, sæder og skikker at kjende».22 Sverdrups fag var meteorologi og oceanografi; han kjente seg ikke skikket for oppgaven. «Tænk mig som sprogforsker og psykolog blant naturfolk!» 23 Allikevel skulle han nå, i løpet av en åtte måneder lang ferd med reinflokkene innover tundraen, framstille et stykke kulturkunnskap av bemerkelsesverdig kvalitet – rikt på konkrete beskrivelser, og med ansatser til analyse av både praktiske og symbolske sammenhenger. Gjennom sammenligning av lamuter og tsjuktsjere, reinnomader i skog og på tundra, identifiserte han trekk ved naturtilpasningen med avgjørende betydning for arbeidsliv og daglige samværsformer: Påtakelige forskjeller i væremåte mellom disse etniske gruppene kunne nå føres tilbake, ikke til rasekjennetegn, men for eksempel til avhengighet av ulike typer brensel. Ved å merke seg betydningen av elementer og dimensjoner (opp/ned, lys/mørke, himmel/jord osv.) sørget Sverdrup for å opparbeide kontekster for tydning av hverdagens handlinger: I stedet for å ta dem til etterretning som meningsløse «skikker», la han opp til å lese dem som rituell kommunikasjon.

Sverdrup var nøktern, forsøksvis nøytral, opptatt av å forstå saker og ting i deres egen sammenheng. Konebytte, som vel kunne virke anstøtelig, var trolig av det gode når alt kom til alt, siden det virket til å forsikre mot barnløshet, den verste av alle ulykker. Homoseksualitet var det verre med. At man her, blant «et naturfolk som enda var uberørt av de civiliserte nasjoners verste sykdommer», kunne støte på mennesker som «lå under for hvad man tidligere betegnet som et siste utslag av degenerasjon», måtte bety at det dreide seg om en opprinnelig «sykelig tilstand», ikke en «utskeielse». Direkte overfor den enkelte var det nå likevel ikke sykelighet man fikk inntrykk av. Næåpækjin var en høy, vakker, middelaldrende kvinne, elegant kledt, med tydelig mørk skjeggrot og dyp stemme. Hun stelte sitt telt, kokte og sydde, sladret med de andre konene; respekt nøt hun, som andre «mannkvinner», på grunn av et visst ry for trolldom. «Næånpækjin bor nu alene i sitt telt hvor jeg har besøkt «ham», men jeg har vanskelig for å optre like utvungent som tsjuktsjerne; jeg kunde ikke lett frigjøre mig fra følelsen av å stå overfor en ualmindelig og besynderlig fremtoning.»24 Sverdrup var beredt til å strekke seg langt i retning relativisme. Når han kjente seg urolig ved denne ubestemmelige utstråling, var det ikke så mye på grunn av en defekt ved den andre, om jeg forstår ham rett, som på grunn av utilstrekkelighet i egen evne til desentrering.

Mens naturforskere slik var på sporet av mening og sammenheng, og dermed på sett og vis foregrep moderne sosialantropologisk kulturanalyse, var etnografien helst opptatt av «kulturtrekkenes» spredning og utbredelse, som bevis for slektskap mellom spredte «folkeslag». Siden «de andre» var lite oppfinnsomme, måtte alle skikker og redskaper være innlånt fra andre; hva de en gang hadde lært, ville de aldri noensinne forandre på. Det opprinnelige hopehav mellom grupper som skilte lag for tusener av år siden, ville derfor ligge i dagen fremdeles, i form av mer eller mindre like elementer som kunne samles og sammenlignes. I nyere tid er det vel bare Heyerdahl som har tatt alvorlig på slikt. Men så lenge etnografien var musealt organisert, var dette en hendig modell for tolkning av materialet i magasinene.

Da Etnografisk museum i 1914 organiserte en ekspedisjon til sojotene i det sørlige Sibir, var det nettopp for å finne samenes røtter. Også slik var ekspedisjonen en tidsreise: Langt av sted fantes fjerne forfedre.25 Metoden var innsamling – av gjenstander, opplysninger, skjeletter, antropometriske målinger, fotografier (i profil og en face, som i et forbryterarkiv); resultatet var påvisning av likhet i trekk etter trekk: Reindrift og skiløping forekom begge steder, og hellige fugler og hellige fjell, og grøt kokt på melk og sløke, og «vuggende gang med krogede ben», og dessuten en lei utakknemlighet.26 I denne jakten på opprinnelse og avstamningsveier var det ingen ting som pekte mot relativisering av verdier og vurderinger. I behandlingen av sojotenes «sedvaner» framgår det at de (i likhet med samene, får vi tro) var overflatiske og lettsindige, kranglevorne og drikkfeldige, skitne og late, upålitelige, tyvaktige og («saa langt deres forstand rækker») urimelig kravstore.27 Slike rester av primitivitet hadde ingen berettigelse i en moderne verden: «Naar den sidste schamantromme har hørt op at slaa, og den gamle befolkning har veget pladsen for den stadig fremtrængende hvide race, vil sojoternes land utvilsomt gaa en rig og blomstrende fremtid imøde.»28

Jeg vet ikke om det er noe allment å hente ut av disse historiene. Det måtte i så fall være dette: At det ikke er fagspesialister som utvikler den mest avanserte kunnskap bestandig. At vitenskapelige gjennombrudd kan bero på et eller annet engasjement utenfor den vitenskapelige institusjonen. At slike gjennombrudd, i det minste innen de enkelte faglige verdener, kan bli fullstendig oversett og glemt. At det ikke bare er «diskursen» som organiserer forskernes oppmerksomhet, men like mye prosjektet de kaster seg ut i og situasjonen de havner i (samlingen, reisen, ventiden ved verdens ende). At omveier fører lengst.