Abstract:

This article explores the relationship between medical correspondents in Norwegian newspapers and medical researchers. It aims to reveal conflict issues in a well-known but difficult source relation and to increase understanding of the processes that lead to final newspaper content. The tendencies reflect those of international research generally; namely, a lack of professionalism on the part of medical researchers, and the firm media logic and lack of medical knowledge among correspondents. These mark the main problems in the source relation and stand in the way of better medical journalism.

Keywords:Journalists,Sources,Medical research,Relations

Artikkelen analyserer forholdet mellom medisinske avisjournalister og medisinske forskere i Norge. Jeg søker å avdekke konfliktfelt i en klassisk betent kilderelasjon og få en større forståelse for prosessene som leder frem til et endelig publisert avisinnhold. Analysen baserer seg på kvalitative intervjudata. To hovedtendenser kommer til syne: svak kompetanse på forskningsformidling og mediekontakt fra medisinernes side, og journalistenes stramme medielogikk og mangel på fagkunnskap. Dette trekkes frem som hovedproblem i relasjonen. Aktørene oppfatter dette som hindrer for å utøve en god medisinsk journalistikk.

Innledning

Nytt håp og nye muligheter ved hjelp av ny kontroversiell teknologi preger ofte nyhetsdekningen fra medisinsk forskning (Entwistle & Hancock-Beaulieu 1992:368).1 Medisinske journalister får stadig kritikk for en tendens til å prioritere nyheter etter nøkkelord som «emerging», «frontier» eller «pioner». Også «est»-endinger dominerer: the newest, riskiest, biggest … (Nelkin 1996). Den svenske legen og journalisten Ragnar Levi peker på at mens interessen for helsestoff bare øker, er det kritiske perspektivet ofte fraværende i mye av den medisinske journalistikken. At fakta og kompleksitet må vike plass for enkeltstående case og spektakulære skildringer, mener han svekker journalistikkens troverdighet og muligheter til å påvirke helsepolitiske beslutninger og verdivalg (Levi 2000). Harald Hornmoen (2004) argumenterer for at journalister har en tendens til å fremstille forskning som en uavhengig virksomhet som stadig kommer med «enestående» funn. Henvisninger til hva «forskerne» i bestemt form flertall «mener» eller «har funnet ut», er med på å skape et bilde av vitenskap som en objektiv virksomhet preget av enighet. Språkbruken tilslører uenighetene og kontroversene som preger mye forskning. Aktørene inntar en tradisjonell innstilling om popularisering, men forskningsjournalistikken bør rapportere i tråd med hva som er realitetene: at forskning er en samfunnsaktivitet preget av usikkerhet og ulike interesser (Hornmoen 2004).

Massemediene spiller uten tvil en sentral rolle for omfang og kvalitet på debatter knyttet til medisinsk forskning – der de har rollen som både kanal, arena, aktør og regissør (Aalberg & Jenssen 2007:253). De setter i stor grad dagsorden for hva vanlige folk skal tenke og mene noe om på feltet, da vi sjelden oppsøker informasjon fra andre kanaler om tema vi vet lite om fra før (Nelkin 1995:2; Dearing & Rogers 1996; Croteau & Hoynes 1997:210).2 De er med på å forme vår oppfatning av medisinske muligheter og begrensninger. Medisinske journalister har derfor stor påvirkning på offentlig opinion og politiske beslutninger gjennom sine saksprioriteringer og valg av fortolkningsrammer. God journalistikk kjennetegnes ideelt sett blant annet ved at man er uavhengig, balansert, kritisk og reflekterende (Hornmoen 1999). De fleste kunnskaps- og maktbastioner i vårt samfunn må leve med en slik pågående og granskende presse. Men forskningen i Norge er foreløpig et felt som i stor grad er fritatt for pressens løpende kritikk. Pressen har hellet mer mot å fungere som en formidlingstjeneste for forskningsinstitusjoner, og det medisinske feltet er intet unntak.

Medisinsk journalistikk er ifølge forskningslitteraturen mindre uavhengig og representerer utfordringer der journalisten ofte er kildestyrt. Men er det slik at norske helsejournalister blir medisinernes medgjørlige heialedere? – og hvis så er tilfellet, hvor ligger eventuelle årsaker til dette? Nyheter er produkter av iakttakelsene, overveielsene og valgene til journalisten – i nært samspill med sine kilder. Denne artikkelen tar derfor utgangspunkt i at kommunikasjonen og relasjonene mellom journalist og kilde i stor grad legger bestemte føringer for innholdet som publiseres – for hva som ikke blir skrevet, hvilke medierammer som anvendes og hvilke dramaturgiske grep som tas på stoffet. «Journalister er fra Jupiter, medisinere er fra Mars», lyder en kronikktittel av Magne Nylenna i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening (Nylenna 2000). Mytene om det betente forholdet mellom disse to yrkesgruppene er mange, men hvor ligger de faktiske utfordringer mer konkret? Problemstillingen presiseres slik: Hvordan fungerer kildeforholdet mellom forskere og journalister i den medisinske avisjournalistikken – hvilke konflikter kommer til syne? Medisin- og helsejournalisten lever i en nødvendig symbiose med sine ekspert- og elitekilder, den medisinske forskeren. Jeg ønsker å få en større forståelse for hvordan roller, identiteter og maktrelasjoner mellom de to aktørene blir konstruert og vedlikeholdt. Forholdet ses som en prosess over tid og med preg av forhandling og fortolkning mellom aktørene. Den empiriske analysen baserer seg på til sammen 15 kvalitative intervjuer av medisin- og helsejournalister i norske aviser og medisinske forskere utført vinteren 2005/06. Studien er altså avgrenset til å omfatte avisjournalistikken.

Journalister og medisinske forskere – kontekst og grunnlag for analyse

Temaet «medisinsk forskning» plasseres både i stoffområdene helse og forskning i avisene. Helse og sykdom angår absolutt alle og gir dermed et bredt publikumsgrunnlag. Hvordan sykdomsrisiko kan minimaliseres og hvordan medisinske eksperter kan hjelpe, er saker som selger, og det generelle medisin- og helsestoffet i norske aviser er blitt stadig mer prioritert i senere år. Nettavisene har også kastet seg på helsetrenden med en betydelig andel medisinsk helsestoff av det mer spektakulære og sensasjonelle slaget, der det ofte blir referert til «amerikansk forskning som viser …». Medisin-/helsejournalistikken er på mange måter en ny gren av journalistikken i Norge. Helsejournalist Anne Hafstad (2006) skriver i den journalistiske læreboken På helsa løs fra 2006 at i motsetning til mange andre land har vi ikke noen tradisjon for at medisin- eller helsejournalistikk er et eget felt som krever spesiell journalistisk kompetanse.3 Derimot er det lang tradisjon i norsk journalistikk for at journalister er formidlere og generalister, og at det ikke kreves spesiell kompetanse innen enkelte fagfelt (Hafstad 2006:3). Fortsatt har få redaksjoner valgt å satse mye ressurser på å styrke en medisin- og helsejournalistisk kompetanse. Journalistikk fra den medisinske forskningsarena er dermed på langt nær så utviklet som for eksempel den på den politiske eller økonomiske arena. De største avisene i Norge har ofte bare en til to journalister i redaksjonen som jobber spesielt med helse og medisin, og de færreste har helsefaglig utdanning. Bare Aftenposten utmerker seg med en journalist som selv har doktorgrad innen medisin. Et annet særtrekk er sterk kvinnedominans blant disse journalistene. Tematikken blir ofte definert som kvinnestoff fra redaksjonell ledelse, samtidig som kildene, de medisinske forskerne, svært ofte er menn.

I Norge er det generelt sett forsket lite på forskningsjournalistikk, og enda mindre på medisinsk journalistikk. Død og pine fra 1987 av Martin Eide og Gudmund Hernes er fortsatt det største arbeidet som er gjort på feltet, men deres prosjekt var å undersøke massemedienes fremstillinger av helsepolitikk.4 Martin Eide og Rune Ottosen gjennomførte i 1994 en studie av norsk forskningsjournalistikk generelt, der hovedkonklusjonene var at den mangler en kritisk holdning og bruker for få kilder (Eide & Ottosen 1994). Rune Ottosen gjennomførte i 1988 en surveyanalyse om journalisters bruk av forskere som kilder i norske dagsaviser. Han fant den gang at forskningsmiljøenes manglende dyktighet på informasjon var det viktigste hinder for mer og bedre journalistikk fra forskningsmiljøene. Årsaken lå ikke i de to aktørenes ideologier, men derimot i dårlig prioritering av formidling i forsk-ningsmiljøene, i redaksjonsledelsens lave prioritering av forskningsstoff og i journalistenes kunnskapsmangel (Ottosen 1988). Harald Hornmoen (1999, 2003, 2006) har også gjennom flere teoretiske og empiriske bidrag skapt en større bevissthet rundt problematikken knyttet til forskningsjournalistikk som mer går i retning av å være ren forskningsformidling og popularisering.

Internasjonal forskningslitteratur sorterer under feltet «Science and the media». Hovedtendensen rundt relasjonen journalist–kilde i medisinsk journalistikk heller mot at medisinske journalister i forhold til den allmenne journalisten ikke er så opptatt av eller lar seg påvirke av forskernes maktposisjoner, og at man er mer opptatt av å være korrekt og nøyaktig. Samtidig kritiseres de også for å være for avhengig av sine ekspertkilder og for å mangle evne til å gjøre kritiske vurderinger (se for eksempel Seale 2002; Gwyn 2002; Jackson & Duffy 1998; Karpf 1988). En kartlegging fra 2003 av Carling, Herrin, Larsson og Oxman blant 148 medisinske journalister fra ulike land, viser at mangel på tid, spalteplass og forhåndskunnskap rangeres som viktigste hindrer for bedre nyhetssaker. Et vanskelig forhold til kildene var svært utbredt. Mange oppga problemer med å finne eksperter som var villige til å bistå og forklare medisinske termer for journalisten. Interaksjonen mellom dem beskrives som et møte mellom to profesjonelle kulturer. De har svært liten kunnskap om hverandre, noe som resulterer i ulike roller med sterke spenninger. Kildene ser på medieoppmerksomhet som en mulighet til å utdanne og råde offentligheten, noe som gir dem et mer paternalistisk syn enn journalistene, som mer vil vektlegge helhetsbildet av et problem eller ta pasientens perspektiv og anvende en kritisk synsvinkel. Et annet problem er at kildene ofte står i interessekonflikter som ikke oppgis til journalisten (Carling, Herrin, Larsson & Oxman 2003).

Nettopp denne kulturkonflikten blir godt beskrevet av Dorothy Nelkin (1996). Hun viser til hvordan konflikter mellom medisinske forskere og journalister oppstår på grunn av at de to profesjonene har forskjellig syn på hva som har nyhetsverdi innen forskning. De har ulik måte å kommunisere på og et ulikt syn på medienes rolle i samfunnet. Kommunikasjonsmåten til journalisten er en kilde til irritasjon for forskerne ved at medienes rammer og formater kan utelukke de nyansene av funn og de forbehold til konklusjoner som forskere mener de må ha når de presenterer sine arbeider. Det journalisten betrakter som reelle konflikter i en forskningsverden, er i forskerens øyne ofte utslag av medienes behov for å selge stoffet ved ekstrem polarisering (Nelkin 1996).

Stephen Hilgartner (1990) gir også et interessant bidrag til forståelsen av den tradisjonelle maktrelasjonen mellom forskere og journalister. Det dominerende synet på popularisering i den vitenskapelige institusjonen fungerer både som en ideologisk ramme og som et grunnlag for strategier overfor mediene: det gir en mulighet til å sikre en viss kontroll over presentasjonen av vitenskap til et større publikum. Han antyder ikke en sammensvergelse mellom forskere, men snarere et syn på at popularisering er blitt naturalisert i en slik grad at det er blitt «common sense». Det bidrar til å opprettholde kunnskapsmessige hierarkier som plasserer forskere over journalister. Journalister oppfattes som en kanal som har som oppgave å rapportere vitenskapelige funn med maksimal troskap mot kilden (Hilgartner 1990). Jeremey Green (1985) påpeker at nettopp det å fremheve medienes mangel på forståelse av vitenskap også kan bidra til å styrke en identitets- og solidaritetsfølelse blant forskere i en samfunnsinstitusjon som ellers er preget av stigende spesialisering og oppstykking.

Grunnlaget for den følgende analysen er inspirert av og forankret i disse tidligere empiriske funn og teoretiske bidrag. Å få en større innsikt i dette kildeforholdets mekanismer kan bidra til viktige forklaringer for å forstå det endelige innhold som kommer på trykk. I tillegg til forståelse bør det også fremkomme kunnskap som de berørte aktørene kan anvende i handling og strategier for å gjøre arbeidsprosessen kvalitativt bedre. I så måte faller studien inn under et forskningsfelt som siden 80-tallet har hatt sterk interesse for forholdet mellom massemedia og vitenskap, kjent som «Public Understanding of Science and Technology» (PUST). Noe av denne forskningen har vært normativ i sitt syn på hvilken rolle mediene har i vitenskapskommunikasjonen. Kohring (1998:5) oppsummerer hovedlinjene i perspektivet slik: Samfunnet er avhengig av vitenskap for å klare å eksistere. Da må offentligheten bli opplært og opplyst slik at den vil forstå nødvendigheten av forskningen og støtte den. Journalistikken er erklært ansvarlig for denne populariseringen. Med andre ord er forskningsjournalistens oppgave å opplyse allmennheten. Dette er ikke et normativt perspektiv jeg umiddelbart slutter meg til. Mitt ståsted i forhold til å diskutere muligheter for en kvalitativt bedre medisinsk journalistikk i Norge, dreier seg om at dette journalistiske oppdraget ikke bør utøves eller anses som annerledes enn på andre viktige samfunnsområder. Idealer for god journalistikk bør også etterstrebes i forskningsjournalistikken. Forskningen må kommunisere med omverdenen, men journalisten skal ikke være et direkte formidlingsledd mellom forsker og allmennhet. Medisinsk forskningsjournalistikk bør, fremfor å bare dekke nye oppsiktsvekkende funn, også få frem ulike tolkninger og kritiske refleksjoner omkring forskningens konsekvenser eller holdbarhet, i tillegg til å synliggjøre bredden av holdninger og interessekonflikter i nye felt. Det kan stimulere til selvstendig tenkning rundt den medisinske forskningens muligheter og samfunnsrolle i en type deltakende dialog som er noe mer enn en enveiskommunikasjon fra forskersamfunnet ut til allmennheten via mediene.

Jeg valgte å orientere intervjuene rundt en tentativ arbeidshypotese om kildeforholdet der utgangspunktet starter med det at journalister har lite kunnskap om temaet og i stor grad er prisgitt medisinernes saksfremstilling. Vi antar dermed ut fra dette at journalisten vil innta en rolle som den ydmyke, det til dels ukritiske mikrofonstativet, i møte med en motvillig medisiner med høy kompetanse, autoritet og eksklusivt kunnskapsmonopol. Dette skjeve bytteforholdet kan legge føringer for en journalistikk som tenderer mot svært positive og teknologioptimistiske fortolkningsrammer. I tillegg er journalisten, som produsent av et redaksjonelt produkt, bundet av en medielogikk som krever moderne mediedramaturgi, en spennende forteller- og presentasjonsform, der også teknologioptimisme og science fiction-journalistikk blir svært fremtredende (Asp 1990; Huxford 2000). Med medielogikk sikter jeg til at avisene påvirkes av tre «styringsfelt» som til sammen utgjør en medielogikk (Altheide & Snow 1979:9; Asp 1990:8). For det første styrer markedet. Avisen skal selges. For det andre er også avisens ideologi fortsatt viktig i forhold til vurderinger av hva publikum bør ha av nyheter. For det tredje styrer et normsystem, det handler om «spilleregler» – de arbeidsreglene/ressursene journalistene forholder seg til, som for eksempel nyhetskriterier og presentasjonsteknikker. Medielogikken dannes og opprettholdes gjennom en struktureringsprosess og gir en form til mediene som sosialt system.

Datamateriale, metode og analyse

Denne studien baserer seg på et kvalitativt intervjumateriale samlet inn i løpet av høsten og vinteren 2005/2006. Det er gjennomført semistrukturerte intervjuer med til sammen seks medisinske forskere og ni journalister som i hovedsak skriver eller har skrevet om temaet helse og medisin i norske aviser. Forskerne har arbeidssted ved NTNU/St. Olav, Radiumhospitalet og Rikshospitalet. Journalistene jobber i følgende aviser: Aftenposten, VG, Dagbladet, Vårt Land, Dagsavisen, Adresseavisen og i Forskning.no.5 Av forskerne var fem menn og en kvinne, av journalistene var ni kvinner og en mann.6

Utvalgsstrategi: Både i forhold til journalister og forskere er det gjort strategiske utvalg. Journalister som jobber spesielt med medisin og helse i norske avisredaksjoner er relativt få, så utvalget ga seg i stor grad selv. Som nevnt eksisterer det ikke medisinske journalister som kun jobber med medisinsk forskning. Redaksjonene har egne helsejournalister, der medisinsk forskning er ett av feltene de dekker. Forskerne er valgt ut fra prinsippet om at de har synliggjort seg og har eller har hatt mye mediekontakt i sitt virke med å utvikle nye teknologier og behandlingstilbud. Det er altså erfaringene fra de mest medievante kildene i feltet vi får kjennskap til i denne studien, i tillegg de mest spesialiserte og erfarne journalistene. Tendensene i analysen må derfor særlig leses ut fra dette utgangspunktet. De kan ikke gjøres gjeldende for hele feltet medisinsk journalistikk, men er med på å gi oss en overførbar forståelse og innsikt i tematikken.

Analysen av intervjudataene tar altså utgangspunkt i et motsetningsforhold mellom medisinsk journalist og medisinsk forsker. Hva er det som fungerer i denne bytterelasjonen, og hva er det som ikke fungerer? Tendenser i materialet vil presenteres utfyllende gjennom fokus på fire sentrale hovedtema: 1. Medgjørlig journalist i møte med den arrogante forsker?. 2. Mediedramaturgi og teknologioptimisme. 3. Institusjonelle måter «å se på» knyttet til medisinerens forskningsformidling? og 4. Maktrelasjoner og dimensjoner. Deretter vil hovedpunktene oppsummeres med en videre drøfting og sammenfatning.

Medgjørlig journalist i møte med den arrogante forsker?

Hvordan foregår og oppfattes kommunikasjonen mellom aktørene i medisinsk avisjournalistikk? I det norske feltet, slik det fremkommer fra informantene, dominerer journalisten helt klart som den aktive part som tar kontakt og oppsøker forskeren direkte. Ofte er det for å få norske kommentarer på saker hentet fra utenlandske medier eller fagstoff og tidsskrifter. Man opplever sjelden at møtet med forskeren er problematisk, men man oppfatter forskerverdenen som et ganske lukket system der de helst ikke vil bli forstyrret. De spesialiserte medisin- og helsejournalistene bedyrer her at de langt fra føler seg som ydmyke mikrofonstativ i sine møter med kilden, forskeren. De forteller derimot om at de over tid har opparbeidet seg tillit og gode kilderelasjoner som gjør at de føler seg trygge og komfortable i denne kontakten. Journalistenes egen kunnskap og erfaring gjør at de lettere får tilgang. Men de ser at de som nye og uerfarne journalister i feltet i større grad inntok den ydmyke rollen, slik som de nå ser at allroundjournalisten gjør det i sitt daglige avisvirke. Hvilken avis de representerer, er også bestemmende for velvilligheten hos kilden; journalister fra Aftenposten får lettere kontakt enn for eksempel journalisten fra Verden Gang – her skisseres et statushierarki fra kildens side. I tillegg uttrykkes en opplagt holdning til at man som journalist er profesjonell formidler og i utgangspunktet ikke trenger fagkunnskap for å kunne dekke feltet, noe som støtter opp under «lekmannstradisjonen» i norsk presse. «Jeg tør å si at jeg ikke forstår ting, og det har blitt lettere med årene. Mens når jeg var helt ferskis, så syntes jeg det var kjempeskummelt og la meg langflat, hadde kjemperespekt for alle», sier en journalist. Det påpekes også at det er lettere å møte forskeren nå, ettersom de fleste journalister er godt utdannet – man snakker mer samme språk i dag enn noen tiår tilbake. Det er ikke så utrygt og risikabelt for forskeren å bli forstått på riktige premisser. Dessuten har Internett sørget for at forskeren har mistet svært mye av sitt kunnskapsmonopol – noe journalistene peker på som en liten revolusjon. De er ikke så avhengige av den ene forskeren, og kan lettere og raskere skaffe seg kunnskap og sjekke ut andre kilder. Journalistene er entydige i sitt syn på at forskere er de mest pirkete, omstendelige og kontrollerende av alle kilder. De er ofte svært vanskelige å ha med å gjøre i sitatsjekk, vinkling og detaljer i saker. «… ofte bare må jeg si nei, du må ha respekt for at mitt fag er språket og at for å formidle denne saken så må man skrive i andre termer. Målet er å bli forstått av leseren, vi kan jo ikke bruke fagspråk», sier en av journalistene.

Om ikke journalistene erkjenner seg som ydmyke, viser tendensen i intervjumaterialet heller ikke en spesielt sterk bevissthet rundt egen rolle som kritisk journalist. Flere mener det nærmest er en umulighet, de samme reglene gjelder ikke her. En kvinnelig journalist sier: «Vi har ikke sjanse til å bedrive kritisk oppsøkende journalistikk på samme måte som på andre felt. Her er for mye ukjent mark, det er ikke overkommelig å vite». Likevel er tendensen etter å ha jobbet en stund i feltet at de oppdager mye både av dårlig forskning og lite troverdige prosjekter, men det krever erfaring. «Kildene er nok godt vant med at vi er veldig prisgitt den informasjonen de serverer oss. At det er kanskje vanskeligere for oss å være kritisk enn på andre områder, fordi det er de som kan dette. Tror nok at de er vant med å komme til orde og få lov til å presentere det de har å si, ja», sier en av dem. Journalistene medgir alle at de lett tar i bruk vendinger som «forskning viser» og at det blir mye én-kildesaker og prosjektpresentasjon.7 Ofte med forskerens egen fortolkningsramme og vinkling i bunn. Denne unnfallenheten kan forklares i forskningens tradisjonelt opphøyde status: «Vi er jo oppvokst med og har alltid hørt det at ’forskning’ har bevist, ’forskningen’ viser og ’forskningen’ har funnet ut at … det gjør oppgaven som kritisk forskingsjournalist svært utfordrende, for det er lett å gå i fella at man tar mye for gitt og glemmer å stille de rette spørsmålene», sier en journalist. Om man ikke erklærer seg som «heialeder», kommer det til syne en «naturlig» unnfallenhet i egen yrkesrolle, noe som samsvarer blant annet med både Hornmoen (2003) og Saari, Gibson og Osler (1998). Selv om journalistene i utvalget er erfarne på feltet, har bare én av dem medisinsk fagutdanning. Dette blir bemerket og kommentert av de andre. «Vi er bare så imponert over de kontaktene hun har og de sakene hun klarer å få ut før alle andre. Hun har en sånn tillit i det miljøet, der har ikke vi andre en tjangs, altså», sier en av journalistene.

Når det gjelder forskerne, er det svært få som sier de opplever journalisten som ydmyk og medgjørlig, mens dette var mer vanlig tidligere. Servil medjatting møter de sjelden. De fleste deler inn journalistene i to hovedkategorier: den uvitende og tabloide journalisten som har dårlig tid og ønsker kjappe overskrifter, og så den opplyste journalisten som har kunnskap om saken. «Å være opplyst behøver ikke nødvendigvis bety at du blir ærbødig. Det kan også bety at du har mer innsikt og blir mer kritisk. Og det er helt greit. Hvis du bare kan det du spør om og at det er relevante spørsmål», sier en av forskerne.

Stereotypien om den arrogante forskeren blir ikke bekreftet av journalistene i materialet, de ser i stedet en mer tilbakeholden forsker. Heller ikke den pågående og salgsfremmende prosjektselgeren er typisk, selv om journalistene ser at det er blitt flere av dem i de senere år som lett får både spalteplass og oppmerksomhet. Forbeholdenheten skyldes både at forskerne ikke ser at de holder på med noe som er allment interessant med nyhetsverdi, i tillegg til at man ikke stoler på journalisten. De frykter å bli feilsitert, overfortolket, at konklusjoner skal trekkes for langt, og at de skal bli fremstilt som tabloide overfor sine kollegaer. I tillegg er de fleste norske medisinere svært uvante med å møte og håndtere mediene. Forskerne i mitt materiale er etter hvert blitt mer medievante enn de fleste av sine kollegaer, og har lært seg spillereglene i nyhetsproduksjonen – der de ser at marginene er små. De har fått et OK forhold til mediene og synes det som regel «går greitt», selv om de også har opplevd en del negative saker. Det er alt fra skjeve vinklinger til personifisert kampanjejournalistikk som nevnes. Et gjennomgående hjertesukk er at de føler det ofte ligger en skjult agenda bak journalistens ærend, slik at de ikke helt klarer å stole på henne eller ham i intervjusituasjonen: « du må passe på at du vet hva som foregår og ikke kommer ut forvrengt i en kritisk vinkling. Det er noe man lærer etter hvert og skjønner mer av. Det er viktig å sjøl forsøke å ta kontroll over hva som blir hovedoverskriften. Men det blir litt vanskelig når saken er komplisert. Da må man velge ut noe og si at dette her er hoveddelen av budskapet mitt, og det selger jeg. Så må man gå litt på akkord med helheten. Det er en kunst, altså, og de som er flinke blir mye brukt i media», sier en av forskerne.

Mediedramaturgi og teknologioptimisme

Hva karakteriser den gode sak for en medisinsk journalist? De få helsejournalistene i norske aviser må kjempe en konkurranse internt for å få sitt stoff prioritert inn i spaltene. En god case er ofte det som avgjør om saken kommer på trykk. Den typiske og beste dramaturgien for en sak fra medisinsk forskning er en personlig historie, en god case, og en ekspert som uttaler seg. Dette påvirker ofte den medisinske journalistikken i en teknologipositiv retning. En forsker på ultralyd beskriver det slik: «Det er lenge mellom hver gang man får noen journalister som er kritiske til ultralyd og bioteknologi. Men når det skjer, har det jo vært en annen ytre fiende. KrF og Høybråten mot kvinnene, ikke sant, ikke forskerens ukritiske bruk av ny teknologi. Stort sett har jo vi vært på lag med kvinnene, mot politikerne. Så da har jeg ikke opplevd at vi er blitt de som de skal ta.» Siden virkelige mennesker som blir berørt av ny teknologi ofte er de beste casene, blir fortolkningsrammen ofte den at ny teknologi er tilgjengelig, personen som står frem i sin nød trenger en lovendring eller økonomisk støtte for å få hjelp. Et klassisk plot som sjelden slår feil. «Hva vi sier som fagfolk er veldig lite interessant hvis ikke saken knyttes opp mot en person. Spesielt hvis det er et barn eller noe sånt noe, så blir jo det skikkelig Mehmet-saken som i løpet av en-to-tre veltet en lov, ikke sant, på et etisk meget vanskelig område. Vi har nå igjen også en sak om nedfrysing av sæd fra en død mann, hvor ministeren liksom på grunn av at det er en sørgende enke …», sier en forsker. En av journalistene reflekterer over TVs rolle i denne utviklingen blant annet innen genforskning, som også smitter over til andre medier. «Nå er enkeltmenneskets historie det beste TV-stoffet. Da blir all forskning som kan hjelpe det mennesket heiet frem. Det var mindre av det dersom du går 20 år tilbake i tid da fremsto genforskningen mer som truende på TV-ruten. Der har det kanskje vært et skifte til mer teknologioptimisme i TV-journalistikkens behandling av genteknologi. En dreining fra monsterreportasjer til enkeltmenneskets håp». Mehmet-saken er et svært godt eksempel i så måte.

Medisinske journalister får gjerne kritikk for å være for science fiction-orienterte i sin dekning (Dunwoody 1999; Entwistle & Hancock-Beaulieu 1992:368). Journalistene i mitt materiale sier seg i betydelig grad enige i dette. «Det selger rett og slett ikke så godt å skrive at ’ muligens en gang i fremtiden kan kanskje dette skje’. Da skriver man heller ’nå kan du få …’. Det er ikke noe artig å ta forbehold for en journalist. Man har lyst til å være direkte, og og det blir gjerne litt bombastisk. Samtidig som forskere flest tar jo ekstremt mye forbehold, i alle mulige retninger. Det er veldig vanskelig å forholde seg til for en journalist som vil ha det inn i boksen sin». En annen journalist beskriver det jeg velger å kalle blendingseffekten: « det er lett å bli påvirket av en engasjert og entusiastisk forsker som bare må formidle sin teknologioptimistiske versjon. Som ikke kan la være å miste sin tro … Men journalisten skal jo egentlig holde hodet kaldt og vurdere ting som kvalitet og troverdighet …», medgir hun. En annen sier: «Sånn sett blir man nok kanskje litt teknologioptimistisk når man gjerne vil at framtida skal være nå og man skal presentere det som noe sensasjonelt som skal ligge nær opp til noe du kan oppleve».

Institusjonelle måter «å se på» knyttet til medisinerens forskningsformidling?8

Hva gjør at den medisinske forskeren velger å stille opp for journalisten, hvilke motivasjoner og strategier ligger i bunn? Nødvendig folkeopplysning eller, rettere sagt, et nødvendig onde, oppgir de fleste. Like sterkt uttrykkes også et tydelig behov for å kommunisere med politikere og beslutningstakere. Det kan være uklarheter i lovverket, finansieringsordninger og den type ting. De ønsker at opinionen skal få vite hvordan ståa faktisk er. Forskerne mener Norge er det landet der politikere lettest lar seg styre av mediesaker og lytter minst på fagfolk når det gjelder moderne teknologiutvikling. «Om det hender at politikere bruker mediekunnskap som grunnlag for sine beslutninger? De gjør da vel nesten ikke noe annet! Altså bioteknologiloven: Prøver vi å fortelle dem om saksinnhold, så må vi virkelig jobbe hardt og gå bakveier. Men kommer det en sak i media, så er det jo på dagen løst, altså. Selv om de har sagt det motsatte til oss to dager før», sier en forsker. Ellers antydes en noe lunken holdning mot det å formidle aktivt selv, selv om alle vet om kollegaer som aktivt bruker mediespillet og kommer med utspill der de selv har skaffet gode pasientcaser. Gjerne i forkant av Forskningsrådets og andre finansieringskilders bevilgningsdatoer, blant annet. Sitatet fra denne forskeren gjenspeiler nok en grunnholdning i utvalget: «Innenfor den medisinske profesjonen er det ganske høy kustus mot det å dumme seg ut ved å gå til media og si at nå skal du løse kreftgåten. Du blir et tema rundt kantinebordet, for å si det sånn. Altså, det er ikke helt grei oppførsel. I våre kretser er det mye mer legitimt dette med å bli oppsøkt av media og svare på det du blir spurt om, da gjør man sin plikt».

Sykehus- og universitetsledelse er blitt svært opptatt av medieformidling, men det er påfallende hvor lite som i praksis skjer systematisk av informasjonsarbeid rettet mot journalister og internt opplegg for medietrening og formidlingsfokus. Forskerne har svært liten kontakt med respektive informasjonsavdelinger, mens journalistene er frustrerte over det tungt tilgjengelige feltet. De savner bedre tilrettelagt informasjon og hjelp til å orientere seg om både forskningsprosjekter og hvem som gjør hva til enhver tid. «Altså, det virker litt forhistorisk, de har ikke tilpasset seg den medievirkeligheten vi lever i nå», bemerker en journalist.

I likhet med Stephen Hilgartner (1990) og Harald Hornmoen (2003), ser jeg også en tendens i dette materialet til at norske medisinere heller mot det å se på medisinsk journalistikk som popularisering eller formidling av forskning – en del av den klassiske folkeopplysningen. Det kommer for dagen en noe uklar forståelse av journalistikk som en uavhengig, reflekterende, oppsøkende og kritisk virksomhet. En forsker omtaler slik arbeidsmåten til en journalist han har vært i kontakt med: «… hun kjører på en måte ikke forskning som sådan; hun kjører mer sånn hun kan ta Ullevål eller Riks, Radium, eller sånne ting, og lager alltid historier som er litt sånn suspekte. Det er sånn gravende journalistikk. Det er noe annet enn å egentlig bibringe kunnskap i et felt». I samtalene med forskerne om mediekontakt og journalister er det tydelig en kultur der man innledningsvis plasserer seg i «ja, journalister er jo dumme»-leiren, slik også Green (1985) beskriver det. Men etter hvert synliggjøres en større variasjon og kompleksitet i denne relasjonen. Nettopp denne oppfatningen av at forskning er noe som skal formidles og bibringes ubesudlet ut til folket, bidrar ifølge journalistene her til en misforståelse eller mangel på forståelse mellom dem som skaper en avstand og barrierer for formidlingen. Det er ikke journalistikkens oppgave å arbeide for å legitimere forskningsinstitusjonen. «Forskere skjønner ikke journalistikk. Hvis de blir intervjuet, tror mange det er en fortelling om henne som forsker og hennes prosjekt. Ikke alle skjønner at journalister styrer etter sak eller tema, at kilden bare bidrar til å belyse saken det er ikke dem eller hele deres prosjekt i seg selv som er interessant», sier en journalist. Men blant de medievante forskerne er det ingen i tvil om at man bør kommunisere i mediene, selv om forståelsen for journalistikk ikke alltid er like tydelig. «Jeg synes det er en så viktig del av jobben vi er jo godt betalt og lønnet av det offentlige for å drive god helsetjeneste. Da må vi også fortelle om hva vi driver med og være velvillige når journalistene kommer og spør. Så må du tåle at kollegaene synes du er PR-kåt og dummer deg ut, for stort sett synes vel folk at det er bra. Men du får masse sånne slengbemerkninger om at nå har du vært på TV igjen, tiske, hviske, han liker det der ikke sant. Ah ... jeg kan ikke la det der gå inn på meg, altså. Vi må få til et godt samarbeid, og da må jeg tåle at ikke alle oppslag blir slik jeg ville dem skulle bli», sier en av de mest medievante forskerne i utvalget. Blant den mer gjengse medisiner er det nok heller denne holdningen som dominerer, uttalt av en av dem: «Mange tenker nok at mediekontakt er et nødvendig onde og føler ubehag ved det. Men jeg tror de her som driver med forskning og som er aktive innenfor sine fagfelt ser at media er helt essensielt og helt nødvendig. Absolutt». Holdningen samsvarer med Rune Ottosens (Eide & Ottosen1994) beskrivelse av den norske akademiske kulturen, som er betydelig opptatt av folkeopplysning som en del av sitt oppdrag.

Maktrelasjoner og dimensjoner

Mediemakt er et komplekst emne, men i datamaterialet skisseres særlig fire dimensjoner jeg vil utdype nærmere. Dette er dimensjoner, eller situasjoner, som gir aktørene påvirkningskraft, både bevisst og ubevisst, til utformingen av medieinnholdet. Først og fremst ligger det et stort påvirkningspotensial for den medievante medisiner i kraft av å være eksklusiv. Når mediekontakten mer eller mindre er prisgitt direkte kontakt mellom journalist og forsker, blir det gjerne de forskerne som er flinke til å mestre mediene, de som liker det og de som har en agenda som blir synlige i avisspaltene. Og disse finnes bare i et fåtall. «Det er jo mye de samme navnene som går igjen. Jobber du med et bestemt tema, ringer du gjerne den du snakket med sist og fikk god kontakt med. Fordi de som er litt kritiske til oss, vil gjerne ikke stikke seg frem heller. De trekker seg unna og vil ikke bli uglesett av kollegaer. Det er jo fryktelig dumt, fordi da får vi ikke den kildebredden vi kunne ha hatt», sier en journalist. Her skisseres en tendens som lett gjør at man bygger opp noen medisinske eksperter som kanskje ikke alltid er best eller mest relevante for temaet, men flinkest i media og mest tilgjengelige eller velvillige. Disse medisinerne øker på denne måten sin anseelse i feltet, som igjen gir avkastning i økt troverdighet, legitimitet og prestisje, noe som blant annet samsvarer med Sigurd Allerns beskrivelser (2001:273). Han skriver at gjennom sine kildevalg signaliserer igjen journalistikken noe om hvilke institusjoner og, her i vår kontekst, hvilke forskere og fagmiljø det er viktig å lytte til. De som får denne anerkjennelsen kan bidra til å øke sin symbolske kapital.9 Pressen kan derfor ses som en legitimitetens kampsone. Ved å holde seg til autoritative kilder, kan pressen oppnå troverdighet samtidig som kilden tilføres ytterligere troverdighet (Allern 2001).

Den andre dimensjonen som også gir innflytelse over teksten som kommer på trykk, er noe jeg velger å kalle «en hjelpende hånd»-effekten. Flere av de kvinnelige journalistene som dominerer i utvalget, oppgir at de gjennom å arbeide med case knyttet til kontroversiell teknologi får et ønske om å hjelpe menneskene som er berørt. Om dette har å gjøre med kvinners iboende omsorgsevne og empati, skal jeg ikke bevege meg inn på her. Jeg bare konstaterer at det blir rapportert en slik tilbøyelighet som kan tendere mot teknologipositive fortolkningsrammer. «Jeg har inntrykk av at flere gutter synes det er litt slitsomt med det helsestoffet, fordi det er så mye følelser. Man vil gjerne ha noen som forteller sin sykdomshistorie og sånn. Tror litt av all den der elendigheten der, følelsene jeg tror nok at de skyr det da. Men vi damene gjerne er mer sånn, ja. Jentene vil kanskje hjelpe folk, at det er noe der som appellerer til følelsene, omsorgspersonene i oss vet ikke helt jeg, men det er noe jeg føler selv, kanskje», sier en av dem. En annen sier det slik: «Jeg har opplevd å bringe historier frem om sjeldne sykdomstilfeller uten noen diagnose, der det har meldt seg forskere etter at vi har skrevet om pasienten. I et tilfelle med en ung jente med et sjeldent syndrom tok en genforsker i Bergen kontakt med oss etter oppslaget. Det førte til at hun fikk en diagnose og nå venter på å få behandling i utlandet. I sånne saker føler jeg jo at jeg har en misjon med å jobbe i pressen også». I kjølvannet av «en hjelpende hånd»-effekten ligger også en uttalt følelse av både respekt for og ubehag overfor forskere, noe som gjør at en i alle fall vil forsøke å «hjelpe til», illustrert ved dette sitatet fra en journalist: « det er ganske frustrerende, ofte, å skrive 250 millimeter om noe folk har brukt år av livet sitt på å forske på. Det føles ofte respektløst å gjøre det, men man må liksom innstille seg på det. Og jeg tror nok at litt sånn brusing av dårlig samvittighet i forhold til hvordan man behandler det de produserer, gjør at man kanskje blir litt sånn ekstra positiv også».

En tredje dimensjon omhandler den påvirkningskraften nyhetssakene får for politiske beslutninger og offentlig opinion. Informantene oppgir en overraskende sterk oppfatning av at offentlige beslutningstakere i stor grad benytter seg av medie-kunnskap i sin meningsdannelse og avgjørelser. Journalistenes prioritering og valg av saksfremstilling får derfor store konsekvenser, og gir dem dermed indirekte stor påvirkning på utviklingen av feltet medisinsk forskning i Norge. En forsker forteller en historie som billedliggjør nettopp dette: «Da vi transplanterte stamceller, ble jeg kalt inn til Stortinget. Ganske alvorlig; på teppet, ikke sant. Adressa kom med negative oppslag, Aftenposten kom så på banen og ville lage sak. Jeg tenkte at nå går det i alle fall til helvete. For da hadde jeg pratet i 4 timer med Adressa, og det gikk rett på trynet. Og så pratet jeg 20 minutt med en Oslo-journalist jeg ikke kjente da. Men det kan ikke bli verre, tenkte jeg. Skitt au. Saken ble høvelig stort slått opp, der hun fremstilte alt klart, med kritiske innvendinger til problemer omkring det å bruke celler fra aborterte fostre men veldig greitt. Så kom jeg da inn på Stortinget, litt sånn småsvett, som jeg kanskje var. Uansett hvor mye professor du er og hvor god du er, så liker en jo ikke å bli kalt inn til parlamentet; sitte ved et ovalt bord, Stoltenberg sitter der Og så har hele bølingen Aftenposten fremfor seg! og det ble en slik veldig grei samtale. Stoltenberg oppsummerte omtrent sånn som Aftenposten hadde skrevet det …».

En fjerde dimensjon som springer ut her er bildet av et mediespill der også andre aktører enn journalist og medisinsk forsker er med og forsøker å forme fortolkninger og rammer for mediedekningen. Forskerne forteller at de innimellom ser tilfeller der andre aktører i feltet, enten det er politiske partier eller interesseorganisasjoner, plante stoff eller vinklinger til journalister som lett kommer på trykk. Gjerne på den måten at saker med klare fortolkningsrammer blir plantet ute i små aviser, som lett plukkes opp av de store – som en bevisst mediestrategi. «Man kan jo kanskje få inntrykk av det av og til. I forhold til det jeg arbeider med, så har jo for eksempel KrF i alle år vært kritiske til den virksomheten. Og aviser som for eksempel Dagen har jo, gjennom år, kjørt en del slike saker med veldig negativ fokusering. Nå kan jo det selvfølgelig være basert på den redaksjonelle stilen. Men jeg har jo av og til lurt på om det kan være signalisert at dette bør tas opp», forteller en forsker. Et medie-spill mellom ulike aktører med ulike interesser er ikke uvanlig på noe felt, og også innenfor medisinsk forskning synes konfliktlinjene å være tydelige fra forskernes side: «På grunn av KrF og også tilsvarende krefter innenfor Senterpartiet og Høyre, og også SV, så har det vært de religiøse kreftene som har vært redde for bioteknologiutviklingen, og stamceller spesielt. Så de har jo vært med og faktisk definert og dominert debatten. For de har vært såpass kraftfulle. De andre, uten den personlige troen, de har liksom ikke vært så engasjert i det så fundamentalistisk, om du vil. Slik at de har fått eie den banen alene og dominert den», slik en forsker sier det. Og journalistene medgir at de for lett gir plass til dem som roper høyest, gjerne om etiske utspill, uten å selv ha satt seg godt nok inn i sakskomplekset på forhånd. Særlig når det er tunge medisinske saker det selv er vanskelig å finne opplagte og leservennlige vinklinger på. Men med erfaring og kjennskap til feltet man dekker, blir også journalistenes skott mer vanntette mot manipulering. «Man vet etter hvert hvem som står for hva, hvem som har hvilken agenda, hvem som er religiøse. Det kommer også frem i offentligheten gjennom kronikker, innlegg og slikt. Når man lærer posisjonene å kjenne, så navigerer man lettere her», sier en av dem.

Medisinernes heialedere? En avsluttende diskusjon

Gjennom en kvalitativ intervjuanalyse har jeg forsøkt å beskrive kilderelasjonen mellom medisinsk journalist og medisinsk forsker. Og hvilket bilde kommer til syne? Eller for å bruke den medisinske terminologien: hvilken diagnose kan vi stille? De to yrkesgruppene kommer helt klart fra to svært forskjellige kulturer, og det skaper grobunn for usikkerhet og spenninger, slik blant annet Dorothy Nelkin (1996) beskriver det. Mens journalisten opplever forskeren som tilbakeholden, pirkete og lite dyktig på medieforståelse, føler forskeren at journalisten mangler grunnleggende kompetanse og ikke alltid synliggjør sin egentlige agenda. Informasjons- og formidlingsstrategier fra medisinernes ledelse/organisasjon er svært begrenset, det er direkte kontakt og personlig kjemi som skaper langvarige kilderelasjoner i feltet. Tillit opparbeides over tid. Journalisten medgir en mindre kritisk tilnærming til medisinsk forskningsstoff enn ønsket og at man overselger forsk-ningsresultater, noe som samsvarer med Vikki Entwistle og Micheline Hancock-Beaulieu (1992) og Sharon Dunwoody (1999). En god case er avgjørende for en god historie for journalisten, og dette fremmer teknologioptimistiske fortolkningsrammer. Man får et dramaturgisk triangel mellom journalist, medisiner og pasient som spiller på lag mot en ytre fiende, ofte politikere eller bevilgende instanser, som vanskeliggjør behandling og helbredelse. Forskerne føler en plikt til å delta i mediene for å opplyse folket, men også i stor grad for å bedrive en politisk kommunikasjon. Kulturen blant medisinerne er fortsatt slik at man egentlig ikke ønsker å stikke seg frem i offentligheten, man kan bli uglesett av mindre medievante kollegaer, og det legges lite til rette for mediekontakt fra ledelse/organisasjon ved sykehus og universiteter. Den paternalistiske holdningen om journalistikk som popularisering og forskningsformidling ovenfra og ned er til stede, slik Hornmoen (2003) og Hilgartner (1990) har problematisert det, og også en noe uklar forståelse av journalistikk.

Makt til å påvirke opptrer og fordeler seg på flere måter i denne journalist–kilde-relasjonen. For det første får hver enkelt forsker som uttaler seg et stort påvirkningspotensial i kraft av å være eksklusiv, det er så få av dem. For det andre har vi en «hjelpende-hånd»-effekt som iverksettes av journalister som ønsker å bidra og hjelpe både pasient og forsker. For det tredje får nyhetssakene overraskende stor betydning for politiske beslutninger og offentlig opinion. Det gir igjen en sterk posisjon til å påvirke, både for medisiner og journalist, i valg av uttalelser og fortolkningsrammer. Til sist synliggjøres også et potensial for andre aktører til å påvirke ved å gå til mediene med godt stoff som samsvarer med nyhetsverdiene. Når leservennlige vinklinger er vanskelig å finne i komplekse sakstema, er det lett for journalisten å gripe til de som kommer med noe håndterlig og gjerne følelsesmessig ladet.

Dette er en oppsummering av hovedtrekkene. Jeg spurte innledningsvis om medisinske journalister dermed spiller rollen som en medgjørlig heialeder for den medisinske forskeren, men her går nok tendensene i dette intervjumaterialet i flere retninger. Først og fremst ser jeg en hovedretning mot det å være bundet av en medielogikk i dette spørsmålet. Fremfor å være en servil, uvitende og ukritisk journalist i samspill med en opphøyd ekspertkilde, er det i stor grad medielogikkens krav som skaper en teknologioptimistisk fortolkningsramme på stoffet som innhentes og kommer på trykk. Så et tilsynelatende ukritisk mikrofonstativ handler ofte mer om at formen eller malen som journalisten jobber i, får en typisk «forskervennlig» form, ja, for optimistisk, selv for forskeren. Her betyr medienes logikk og struktur betydelig mer enn aktørens individuelle kvaliteter. Likevel medgir journalistene at de nok er mindre betenkelige og ukritiske enn hva idealet for god journalistikk tilsier. Man dekker feltet med et mer avgrenset fokus enn på andre journalistiske felt. Her rettes oppmerksomhet stort sett isolert mot nye funn og konsekvenser av disse, og stadig blir de noe oversolgt for å gjøre saken bedre. Til tross for revolusjonen med Internett er det få som har anledning, kompetanse og tid til å jobbe grundig med en sak. Her oppgir man stor tillit til at kilden – ofte bare den ene kilden – som uttaler seg, er troverdig. Alternative tolkninger, vinklinger og en mer systematisk og kritisk reflekterende gjennomgang av temaet må vike for tidspress og stramme strukturer i nyhetsproduksjonen.

Tendensene i det norske intervjumaterialet samsvarer med mye av det som tidligere forskning har vist. I så måte skiller det norske feltet seg relativt lite ut. Den situasjonen som Rune Ottosen påpekte i 1988 om forholdet generelt mellom journalist og kilde innen forskningsjournalistikk, ser ut til å være mye lik dagens forhold, slik jeg tolker informantene. Fra forskningsfeltet rundt kilder og journalister blir ofte bytteteori anvendt som perspektiv for å forstå mekanismene som styrer forholdet. De to aktørene lever i et bytteforhold der begge har noe den andre ønsker. Kilden kan by på informasjon, mens journalisten byr på oppmerksomhet. Et grunnleggende spørsmål her blir hvem som dominerer bytterelasjonen, i hvilke situasjoner og kontekster (Eide 1991; Allern 1997:58). Jo mer eksklusivt et stoffområde er, desto mer intim kan alliansen bli.10 Slike relasjoner er lettest å finne i felt der det er viktig for journalisten å få være innenfor – som for eksempel i et spesifikt medisinsk fagmiljø med få og sentrale aktører med stor symbolmakt, der det kan oppstå subtile maktspill mellom kilder og journalister. Herbert Gans (1980) har uttalt en etter hvert klassisk metafor rundt dette: «Although it takes two to tango, either sources or journalists can lead, but more often than not, sources do the leading» (Gans 1980:116). For å knytte dette perspektivet opp mot mitt empiriske materiale avslutningsvis, ser jeg nok en klar tendens til at det ofte er medisineren som fører an i dansen, for å anvende Gans’ metafor. Men førerrollen oppleves sjelden som førende. Man kan heller ane at forskeren føler seg hensatt i en offerrolle i det øyeblikk han eller hun våger seg ut på dansegulvet – overlatt til journalistens uforutsigbare takt og akrobatikk. Men nettopp fordi det er så få av forskerne som tør eller orker å by opp, får deres innsats stor betydning for avisinnholdet. Det er et asymmetrisk forhold som varierer i det dynamiske samspillet mellom de to aktørene – der maktrelasjonene oppleves ulne for de som deltar. På sikt vil neppe symbiotiske forhold mellom et fåtall journalister og medisinere som har funnet tonen være den beste garantien for at kommunikasjonsbetingelsene for å utøve god journalistikk om medisinsk forskning vil utvikle seg ytterligere i norsk presse.

Tendensene og konklusjonene er hentet fra et strategisk utvalg av de mest erfarne aktørene i feltet, som er i et lite mindretall, og må leses ut fra dette. Hvordan de mindre erfarne både av journalister og medisinere opplever det journalistiske feltet, kan nok variere betydelig. Men det er tydelig at jo mer erfaren og kompetent journalisten blir, og jo mer medievant medisineren blir, desto bedre blir arbeidsprosessene dem imellom – og også det journalistiske produktet som kommer på trykk. Dette burde motivere helseforetak og universiteter til styrket fokus på medietrening for forskerne, mediekontakt og tilrettelegging for pressen. Avisredaksjoner bør være seg bevisst kompetansemangelen ved å satse på intern kursing og også søke etter journalister med medisinsk og helsefaglig kompetanse ved nyrekruttering. Jo større forståelse for hverandres arena de to gruppene oppnår, dess bedre. Et bedre og bredere fortolket bilde av den medisinske virkelighetens muligheter og begrensninger er alle tjent med.

Referanser

Allern, Sigurd (1997): Når kildene byr opp til dans. Søkelys på PR-byråene og journalistikken. Oslo: Pax Forlag.

Allern, Sigurd (2001): «Kildene og mediemakten», i Martin Eide (red.): Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati. Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Altheide, David & Robert P. Snow (1979): Media Logic. Beverly Hills: Sage.

Andreassen, Hege K., Silje C. Wangberg, Rolf Wynn, Tove Sørensen & Per Hjortdahl (2006): «Helserelatert bruk av Internett i den norske befolkningen», Tidsskrift for Den Norske Lægeforening nr. 2, 126:2950–52.

Asp, Kent (1990): «Medialisering, medielogik, mediekrati», Nordicom 4, s. 7–12.

Bourdieu, Pierre (1995): Distinksjonen. Oslo: Pax Forlag.

Bourdieu, Pierre (1996): Symbolsk makt: Artikler i uvalg. Oslo: Pax Forlag.

Carling, Cheryl, Jeph Herrin, Anna Larsson & Andrew D. Oxman (2003): «Medical messages in the media – barriers and solutions to improving medical journalism», s. 323–331 i Health Expectations 6, no. 4.

Croteau, David & William Hoynes (1997): Media/Society, Industries, Images, and Audiences. Thousand Oaks: Pine Forge Press.

Dearing, James W. & Everett M. Rogers (1996): Agenda-setting. Thousand Oaks, CA: Sage.

Dunwoody, Sharon (1999): «Scientists, journalists and the meaning of uncertainty», s. 59–72 i Communicating uncertainty: Media coverage of new and controversial science, red. S.M. Friedman, S. Dunwoody & C.L. Rogers. New York: Free Press.

Eide, Martin (1991): Nyhetens interesse: nyhetsjournalistikk mellom tekst og kontekst. Oslo: Universitetsforlaget.

Eide, Martin & Rune Ottosen (1994): «Science Journalism without Science Journalists», s. 425–434 i Public Understanding of Science no. 4.

Entwistle, Vikki & Micheline Hancock-Beaulieu (1992): «Health and medical coverage in the UK national press», s. 367–382 i Public Understanding of Science, 1, 4.

Friedman, Sharon M., Sharon Dunwoody & Carol L. Rogers (1999): Communicating Uncertainty: Media Coverage of New and Controversial Science. New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates.

Gans, Herbert (1980): Deciding what's news: a study of CBS Evening News, NBC Nightly News, Newsweek, and Time. New York: Vintage Books.

Green, Jeremey (1985): «Media Sensationalisation and Science», s. 139–161 i Terry Shinn & Richard Whitley (red): Expository Science: Forms and Functions of Popularisation. Dordrecht og Boston: Reidel.

Gwyn, Richard (2002): Communicating health and illness. London: Sage.

Hafstad, Anne (2006): På helsa løs. Kristiansand: IJ-forlaget.

Hansen, Anders (1994): Journalistic practices and science reporting in the British press. Public Understanding of Science, vol. 3, s. 111–134, Sage: Thousand Oaks.

Hernes, Gudmund (1975): Makt og avmakt. Oslo: Universitetsforlaget.

Hilgartner, Stephen (1990): «The Dominant View of Popularisation: Conceptual Problems, Political Uses», s. 519–39 i Social Studies of Science, vol. 20.

Hornmoen, Harald (1999): Vitenskapens vakthunder. En innføring i forskningsjournalistikk. Oslo: Tano Aschehoug.

Hornmoen, Harald (2003): Forskningsjournalistikk i en brytningstid: kritisk diskursanalyse av amerikansk «science journalism» på 1990-tallet. Doktoravhandling, Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Hornmoen, Harald (2004): «Mediene bør bli mer kritiske i sin omtale av forskning». Kronikk i Aftenposten 24. februar 2004. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article738074.ece?

Hornmoen, Harald, Gitte Meyer & Peter Sylwan (2006): Fornuften har flere stemmer: offentligheten, journalisten og forskeren. Oslo: Cappelen.

Huxford, John (2000): «Framing the Future: science fiction frames and the press coverage of cloning». I Journal of Media & Cultural Studies, 14, 2, s. 187–199.

Jackson, Lorraine D. & Bernard K. Duffy (1998): Health communication research: a guide to developments and directions. Westport: Greenwood Press.

Karpf, Anne (1988): Doctoring the media: the reporting of health and medicine. London: Routledge.

Kohring, Matthias (1998): Science journalism and journalism science. PCST-Conference, plenumsforedrag. Berlin.

Levi, Ragnar (2000): Medical journalism: exposing facts, fiction, fraud. Lund: Studentlitteratur.

Nelkin, Dorothy (1995): Selling Science: How the Press Covers Science and Technology. New York: Freeman.

Nelkin, Dorothy (1996): «An uneasy relationship: the tension between medicine and the media». Lancet, 347:1600–1603.

Nylenna, Magne (2000): «Medisinere er fra Mars, journalister fra Jupiter». Tidsskrift for Den Norske Lægeforening, 120:2828.

Ottosen, Rune (1988): Forskningsformidling og journalistikk: en undersøkelse av journalistenes bruk av forskere som kilder i 13 norske dagsaviser. Forskningsrapport nr. 4, Norsk Journalisthøyskole, Oslo.

Ottosen, Rune (2004): I journalistikkens grenseland – journalistrollen mellom marked og idealer. Kristiansand: IJ-forlaget.

Peters, Hans Peter (1995): The interaction of journalists and scientific experts: Co-operation and conflict between two professional cultures. Media, Culture and Society, 17: 31–48.

Reinton, Per Olav (1984): «Kildenes tyranni», s. 21–32 i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 4.

Rowe, Gene, Lynn Frewer & Lennart Sjöberg (2000): «Newspaper reporting of hazards in the UK and Sweden». Public Understanding of Science, vol. 9, s. 59–78.

Saari, Maija, C. Gibson & A. Osler (1998): «Endangered Species: Science Writers in the Canadian Daily Press», The Public Understanding of Science 7, 1–21.

Seale, Clive (2002): Media and health. London: Sage.

Aalberg, Toril & Anders Todal Jenssen (2007): «Den politiske allmenningens tragedie?», s. 245–264 i Den medialiserte politikken, red. Toril Aalberg og Anders Todal Jenssen. Oslo: Universitetsforlaget.