Abstract:

This paper discusses whether the use of “homeland media” among young Norwegian-Vietnamese adults can be a resource for those who live in two cultures, or whether the use of such media can be interpreted as an expression of not feeling a full sense of belonging in Norwegian society and Norwegian media. The discussion is based on qualitative interviews with eight students of Vietnamese heritage.

Keywords:Diaspora,media use,”homeland media”,cross-cultural competence

Innvandrere er blitt oppfordret til å være mer bevisst på å fremme sin kulturbakgrunn som en fordel i forbindelse med blant annet jobbsøking (Tarik Demirovic i Dagsavisen 23.11.2006). Dette er avhengig av at man kjenner kulturbakgrunnen sin og bruker den som en ressurs. Internasjonalt har flere studier vist hvordan bruk av «hjemlandsmedier» kan bli en ressurs for individer med to kulturer. En mindre homogen befolkning og økt tilgang til «hjemlandsmedier» gjør det interessant å studere dette fenomenet i en norsk kontekst.

«Gule utenpå og hvite inni». Slik beskrives andre og tredje generasjon av de vietnamesiske innvandrerne på Norsk Vietnamesisk Senters (NVS) nettsider.1 Benevningen ’norsk-vietnamesisk’ indikerer også at det for de som vokser opp med vietnamesisk bakgrunn i Norge, eksisterer en type dobbelthet de må leve med. På den ene siden antas de å være del av det norske samfunn, og på den andre siden antas de å være del av et vietnamesisk fellesskap. I flere studier av innvandrere og deres etterkommere (blant andre Sreberny 2002; Tufte 2003) har diaspora2 blitt brukt til å beskrive en form for fellesskap med bakgrunn i en felles tilknytning til et annet sted enn landet der en bor nå. I denne artikkelen vil vi bruke begrepet diaspora for å beskrive en form for fellesskap mellom norsk-vietnamesere som også signaliserer en spenning mellom forholdet til Vietnam og forholdet til Norge. Morley og Robins (1995) peker på hvordan det for folk i ulike diasporaer er nødvendig å lære seg «... to walk on both banks of the river at the same time» (Morley & Robins 1995:104). I denne prosessen er mediene blitt tillagt en viktig rolle, både for å opprettholde tilknytning til tidligere «hjemland»3 og for å bli integrert i vertslandet (se blant andre Morley & Robins 1995; Gillespie 2002; Tufte 2003). Meyrowitz (1985) er ofte blitt sitert for å hevde at mediene bidrar til å viske ut skillet mellom fysiske og sosiale steder. Det ligger med andre ord noen forventninger om at folk i diasporaer har et forhold til et felles «hjemland», og at medieteknologien (og mediebruk) kan påvirke dette på en eller annen måte.

I denne artikkelen vil «hjemlandsmedier» bli studert som en mulig ressurs for dem som lever med to kulturer.4 «Hjemlandsmedier» defineres her som medier produsert av diasporaen eller i diasporaens «hjemland».5 Disse mediene kan være en ressurs for individer på flere måter. Denne studien tar utgangspunkt i ideer om kultur- og mediebruk som del av en kulturell kapital (Bourdieu 1994) og hvordan denne kapitalen igjen kan overføres til sosial kapital i form av opprettelse av og innpass i nettverk og fellesskap (DiMaggio 1987; Kane 2004; Lizardo 2006). Ressursbegrepet inkluderer også en antakelse om at medier kan spille en viktig rolle i konstruksjon av ’self-identity’ i det moderne samfunn (Giddens 1991). Individers bruk av medier kan med andre ord være en ressurs som gjør det enklere å opprette og få innpass i ulike fellesskap samt i prosessen med å «finne seg selv». For individer i ulike diasporaer kan «hjemlandsmedier» også inngå i utvikling av en evne til å tenke på tvers av kulturer (Aksoy & Robins 2000; Robins & Aksoy 2001). «Hjemlandsmedier» kan kort sagt være en ressurs for individer som lever med to kulturer og bidra til å gjøre dem i stand til å navigere i mer enn én kultur. Men bruk av «hjemlandsmedier» kan ikke automatisk tolkes i et ressursperspektiv. Flere studier (bl.a. Christiansen 2003; Bakøy 2006) har vist at denne mediebruken også kan forstås som en motstandsstrategi mot eller «flukt» fra det samfunnet de bor i.

Spørsmålet som vil bli diskutert i denne artikkelen er hvorvidt bruk av hjemlandsmedier bør forstås som en ressurs for individer som lever mellom en norsk og en vietnamesisk kultur, eller om bruken bør forstås som et uttrykk for at de ikke føler seg helt hjemme i det norske samfunn (og i norske medier).

Bakøy (2006) og Fogt (2006) står bak to av få norske studier der innvandreres bruk av «hjemlandsmedier» blir diskutert. Felles for disse studiene er at de i liten grad problematiserer mulige forskjeller mellom innvandrergrupper når det gjelder forhold til tidligere hjemland og «hjemlandsmedier». Denne studien vil peke på at en slik generaliserende tilnærming kan være problematisk. Den risikerer å usynliggjøre store forskjeller mellom innvandrergrupper både når det gjelder forhold til tidligere hjemland og «hjemlandsmedier». Ta for eksempel den tyrkiske diasporaen i Storbritannia, som fikk tilgang til tyrkisk satellittfjernsyn allerede på midten av 1990-tallet (Aksoy & Robins 2000). Sammenlignet med andre diasporaer som har fått slik tilgang senere, eller ikke har slik tilgang, kan den tyrkiske diasporaen ha fått en ekstra ressurs. Videre kan den enorme filmproduksjonen i India (Bollywood) ha påvirket den indiske diasporaens forhold til den indiske kultur (Gillespie 2002; Diethrich 1999). Hvor lenge en diaspora har hatt tilgang til fjernsyn fra hjemlandet via satellitt, og omfanget av medieproduksjon i hjemlandet (og innad i diasporaen), er noen av forholdene som kan ha betydning for den enkelte diasporas forhold både til sitt «hjemland» og det landet de bor i nå. Den politiske situasjonen i «hjemlandet» har også noe å si, både for hvordan den enkelte diaspora forholder seg til «hjemlandet» og de mediene som produseres der. Den vietnamesiske diasporaen er kjent for sitt kritiske forhold til det kommunistiske styret i Vietnam og medieproduksjonen der (Cunningham & Nguyen 1999), noe som igjen vil kunne påvirke deres muligheter for å bruke «hjemlandsmedier» som ressurs.

Artikkelen baserer seg på kvalitative intervjuer med åtte norske studenter med vietnamesisk bakgrunn. Ved hjelp av disse intervjuene vil spørsmålet om «hjemlandsmedier» som ressurs for individer med vietnamesisk innvandrerbakgrunn som vokser opp i Norge bli diskutert.

«Hjemlandsmedier»: Fellesskap og identitet

Anderson (1996) beskriver hvordan medienes formidling kan skape kollektive minner og bidra til såkalte «forestilte fellesskap» – en type fellesskap der de fleste individene ikke møtes, men likevel føler seg som del av et fellesskap. Ifølge Morley og Robins (1995) kan «hjemlandsmedier» spille en viktig rolle i konstruksjonen av kollektive minner og identiteter i diasporaer. Katz og Gurevitch (1976) peker i sin studie av den jødiske diaspora på hvordan Bibelen ble et substitutt for et hjemland ved at den tilbød ett språk, en felles hukommelse, en felles forståelsesramme og ukentlige rituelle møter. Flere nyere studier (blant andre Cunningham & Nguyen 1999; Gillespie 2002; Sreberny 2002; Tufte 2003) har understreket betydningen av nyere «hjemlandsmedier» for diasporafellesskap og identiteter. Enkelte typer «hjemlandsmedier» har også vist seg å ha en særlig betydning for fellesskap mellom ungdommer innenfor den enkelte diaspora. Diethrich (1999) viser hvordan «desi-musikken» både fungerer som et felles ‘språk’ for ungdommer i den indisk-amerikanske diasporaen og bidrar til kontakt mellom den indiske diasporaen og ’hjemlandet’. Her blir «hjemlandsmusikken» også en kilde til å komme i kontakt med andre innenfor diasporaen. Lizardo (2006) peker på hvordan ulike typer kulturbruk har ulike forutsetninger for å danne sterke eller svake bånd mellom individer i nettverk og fellesskap. I sin studie finner han at den intellektuelle og den mindre utbredte kulturbruken egner seg bedre for å danne sterke bånd mellom individer enn populærkultur og mer allment tilgjengelig kultur (Lizardo 2006). Ser en «hjemlandsmedier» i lys av denne teorien, kan de forventes å bidra til sterke bånd innad i diasporanettverk og -fellesskap. «Hjemlandsmedier» kan altså gi en forestilling om at en har noe til felles med andre av samme opprinnelse, men også inngå mer aktivt i danning av personlige nettverk og fellesskap.

I det enkelte individs pågående identitetskonstruksjon (Giddens 1991) vil «hjemlandsmedier» kunne være ett av flere referansepunkt. Hvilken betydning «hjemlandsmedier» får i denne prosessen, må sees i lys av hvordan innvandrergrupper blir fremstilt i de nasjonale mediene. Said (1978) og Hall (1997) peker på hvordan den ikke-vestlige befolkningen og innvandrergrupper blir marginalisert og stereotypt fremstilt i vestlige medier. Ofte inneholder fremstillingene stigmatiserte forestillinger om «vi» og «de andre» (Said 1978). Flere norske studier (Hagen 1999; Eide 2003; Lindstad & Fjeldstad 2005) viser også hvordan innvandrere er underrepresentert og stereotypt fremstilt i norske medier. Dette indikerer at medier i landet en bor i kan være problematiske som referansepunkter i identitetskonstruksjoner hos folk i ulike diasporaer. For å se noen som ligner en selv i en mediehverdag hvor en ellers er lite synlig, kan «hjemlandsmediene» dermed bli en viktig kilde til identifikasjon.

Kjønn har vist seg å ha betydning både for mediebruk (Morley 1992) og for hvordan innvandrere blir presentert i medier (se bl.a. Hagen 1999; Eide 2003; Brune 2003). Gir dette grunn til å diskutere forholdet til «tidligere hjemland» og bruken av «hjemlandsmediers» betydning for danning av fellesskap og identitet, i en kjønnskontekst? Brune (2003) sin analyse av hvordan «invandrarflickan» og «invandrarpojken» relateres til henholdsvis nåværende og tidligere hjemland i svenske medier, kan tyde på det. Ifølge Brune blir innvandrerjenter og -kvinner presentert med muligheter for å bli fullstendig integrert i nåværende oppholdsland. Innvandrergutten presenteres derimot som bærer av hjemlandets kultur og antas å være for forankret i patriarkatet og hjemlandets kultur til å kunne bli helt svensk.

«Hjemlandsmedier»: for å tenke på tvers av kulturer

Folk som lever i diasporaer har blitt omtalt som «de nye kosmopolittene» på grunn av sin kjennskap til flere samfunns kulturer (Sreberny 2002). Videre har det blitt hevdet at en erfaring med, og interesse for, flere samfunn kan sees på som en form for kompetanse eller kulturell kapital (Hannerz 1996; Gillespie 2002; Elvestad 2006a; Elvestad 2006b). Gillespie (2002), Milikowski (2000) og Aksoy og Robins (2000/2001) viser hvordan bruk av «hjemlandsmedier» på ulike måter kan gjøre individer innad i diasporaene bedre i stand til å navigere i og mellom kulturer. Denne evnen blir omtalt som en kulturell kapital (Gillespie 2002), ekspertise (Milikowski 2000) og ressurs (Robins & Aksoy 2001).

I sine studier av den indiske diasporaen i England, fant Gillespie (2002) at de indiske Bollywood-filmene var sentrale i det hun benevner som «talking spaces», en form for kommunikasjon som spinner rundt felles medieerfaringer. Når de unge inderne snakket med sine jevngamle og familien om de indiske filmene, snakket de samtidig om det dynamiske samspillet mellom forestillinger om tradisjon og modernitet, øst og vest, urban og rural, fattigdom og velstand, barn og voksne, familiens ære og fellesskapets anerkjennelse, godt og dårlig (Gillespie 2002:184). På den måten blir de indiske filmene viktige i en forhandling om hva det vil si å være indisk-britisk.

Diasporakulturer er gjerne mer konservative enn kulturen i ’hjemland’, fordi de er frosset fast i en kultur slik den var da foreldregenerasjonen forlot landet. Milikowski (2000) bruker begrepet «de-ethnicize» for å beskrive hvordan bruk av satellittfjernsyn fra tidligere hjemland kan bidra til en mer modernisert versjon av dette ’hjemlandets’ kultur. I sin studie av den tyrkiske diasporaen viser hun til hvordan det særlig for jentene var godt å kunne vise foreldrene (via satellittfjernsyn fra Tyrkia) at kvinnerollen har endret seg også i Tyrkia. Tilgang til de kommersielle tyrkiske fjernsynskanalene gjorde informantene oppmerksomme på at mange av de verdiene de var blitt oppdratt etter, bygde på en gammeldags forståelse av hva det vil si å være tyrkisk (Milikowski 2000). Dette førte ifølge Milikowski igjen til en de-etnifisering heller enn en etnifisering av den tyrkiske diasporaen.

I flere arbeider diskuterer Robins og Aksoy (Aksoy & Robins 2000; Robins & Aksoy 2001; Robins 2003) tyrkere og tyrkisk-kyprioter i Storbritannias mediebruk. I Aksoy og Robins (2000) lanserer de en teori om at bruken av medier fra ’hjemland’ kan medføre at en blir i stand «to think across spaces/cultures». Ifølge Aksoy og Robins (2000/2001) innebærer dette at tyrkerne eller tyrkisk-kypriotene i Storbritannia blir mer oppmerksomme på hvordan deres identitet er konstruert, enn tyrkere i Tyrkia og vertsnasjonens innfødte. Dette er en bevisstgjøring som også gjør dem bedre i stand til å navigere i og mellom de to kulturene. Denne evnen til å tenke på tvers av rom eller kulturer, omtales som en ressurs.

Bruken av filmer og satellittfjernsyn fra ’hjemland’ kan for mange i de ulike diasporaene signalisere at de ikke ønsker å bli oppløst i majoritetsbefolkningen (Christiansen 2003). Dette er en praksis som ikke nødvendigvis behøver å motarbeide sosial og kulturell integrasjon i vertslandet (Milikowski 2000; Aksoy & Robins 2000; Christiansen 2003; Tufte 2003). Som vist over kan bruk av «hjemlandsmedier» gjøre det lettere å tenke og leve på tvers av kulturer. Robins og Aksoy (2001) understreker at det er mer relevant å diskutere i hvilken grad folk innenfor de ulike diasporaene har muligheter og evner til å kunne tenke på tvers av kulturelle rom, enn hvorvidt de er i en identitetskrise eller ikke. De begrunner dette med at de i sin studie ikke fant noen de karakteriserte som ’i identitetskrise’. Det de fant var imidlertid store forskjeller når det gjaldt forutsetninger for å kunne ta i bruk mulighetene som ligger i å kunne tenke på tvers av kulturer (Robins & Aksoy 2001).

«Hjemlandsmedier»: en ressurs for alle?

Som antydet i de to foregående avsnittene er det ikke alle som har de nødvendige forutsetningene for å ta i bruk etnisitet og «hjemlandsmedier» som ressurs. Hvem «hjemlandsmedier» kan ansees å være en ressurs for, kan diskuteres i lys av to spørsmål: (1) hvor tilgjengelige er «hjemlandsmedier» for det enkelte individ? og (2) er bruk av «hjemlandsmedier» en konsekvens av manglende integrering i det samfunnet de lever i nå?

Det første spørsmålet handler både om tilbudet av «hjemlandsmedier» som eksisterer for den enkelte diaspora (og enkeltindivider innad i diasporaen) og i hvilken grad det enkelte individ har kunnskaper, først og fremst språkkunnskaper, til å tilegne seg innholdet i «hjemlandsmediene». Som pekt på tidligere varierer tilbudet av «hjemlandsmedier» mellom diasporaer, men det vil også være variasjoner mellom enkeltindivider innad i de ulike diaporaene. For eksempel er det ikke alle som kan eller vil installere parabolantenne. Ferdigheter i «hjemlandsspråket» er også en viktig forutsetning for å kunne dra nytte av «hjemlandsmediene». Manglende kunnskaper i «hjemlandsspråket» blir gjerne fremhevet som den viktigste begrensningen for å kunne ta i bruk de mulighetene som ligger i å ha tilknytning til to kulturer (Robins & Aksoy 2001). Dette er særlig relevant for andre- og tredje-generasjonsinnvandrere.

Det andre spørsmålet tar tak i den andre dimensjonen ved språkferdigheter og andre forhold som kan bidra til at en ikke føler seg hjemme i det norske samfunnet, noe som gjør at en flykter inn i diasporakulturen blant annet ved hjelp av «hjemlandsmediene». Hvis så er tilfellet, inngår ikke bruk av «hjemlandsmedier» i utviklingen av en evne til å tenke på tvers av kulturer. Mediebruken blir da heller en ensidig forsterkning av diasporafellesskapet. Lizardo (2006:802) peker på hvordan utviklingen av egne ’idiocultures’6 kan gjøre individer ute av stand til å opptre utenfor sin egen gruppe. Overført på individer i ulike diaspoarer, antyder en slik teori at en ensidig dyrking av denne diasporaens kultur kan føre til at en blir dårligere egnet til å inngå i interaksjoner ut over dette fellesskapet. Manglende språkkunnskaper kan være en årsak til danning av en slik ’idioculture’. Flere studier (Christiansen 2003; Bakøy 2006) har vist hvordan dårlige ferdigheter i vertslandets språk fører til større bruk av «hjemlandsmedier», noe som igjen forsterker bånd til tidligere hjemland på bekostning av integrering i det nye landet. Ofte kan dette relateres til generasjonsforskjeller (mellom første- og andregenerasjonsinnvandrere). En annen dimensjon er kjønn. Som antydet i forhold til identitet og «hjemlandsmedier», kan fremstillingen av mannlige innvandrere i norske medier gjøre dem mer tilbøyelige til å oppsøke ikke-norske medier, noe som igjen kan inngå i utviklingen av en egen ’idioculture’.

I denne diskusjonen har vi forsøkt å vise at «hjemlandsmedier», forstått som ressurs i forhold til danning av fellesskap, identitetskonstruksjon og utvikling av en kompetanse til å kunne tenke og leve på tvers av kulturer, må forstås i lys av språkferdigheter, generasjonsforskjeller og kjønn.

Den norsk-vietnamesiske diasporaen og «hjemlandsmedier»

I Norge kom de første innvandrerne fra Vietnam som flyktninger på 1970- og 1980-tallet. Vietnamesere er i dag den femte største innvandrergruppen i Norge, og det bor 18 333 personer med vietnamesisk bakgrunn i Norge. 30 prosent av dem er født i Norge, med to utenlandskfødte foreldre (SSB 2006). Som opprinnelige flyktninger og senere innvandrere har vietnameserne i den vestlige verden vært særlig oppmerksomme på den konfliktfylte lojaliteten til sin opprinnelige kultur og kravene om å tilegne seg sine nye vertskulturer (Cunningham & Nguyen 1999). Også i Norge er de vietnamesiske innvandrerne ansett som mer integrerte i det norske samfunn enn mange andre innvandrergrupper. Den høye andelen unge med vietnamesisk bakgrunn7 som tar høyere utdanning, sammenlignet med innvandrere fra de fleste andre ikke-vestlige land (Fjeldseth 2004), kan være en grunn til dette. Lam (2004) sin studie av vietnamesiske ungdommer i Oslo viser derimot at bildet av vietnamesiske innvandrere må nyanseres. Blant unge med vietnamesisk bakgrunn som er vokst opp i Norge, er det stadig flere som bruker rusmidler og blir innblandet i voldsepisoder. Ifølge Lam (2004) kan denne atferden forstås som en konsekvens av at de både har vanskelig for å identifisere seg med den norske kulturen og er mer usikre på sine etniske røtter enn foreldregenerasjonen.

Forholdet og tilgangen til «hjemlandsmedier» skiller den vietnamesiske diasporaen fra andre diasporaer. I motsetning til de kinesiske, indiske og thailandske diasporaene, som roterer rundt store medieproduksjonssenter i sine «hjemland», har den vietnamesiske diasporaen hatt et helt annet forhold til sine medier fra «hjemlandet» (Cunningham & Nguyen 1999:81). Cunningham og Nguyen (1999) fant i sine studier av den vietnamesiske diasporaen i Australia en avvisning av medier fra Vietnam. De vietnamesiske mediene ble beskyldt for å drive kommunistisk propaganda og være teknisk dårlig. I tillegg til mangelfull tillit til og interesse for vietnamesiske medier, har også kommunikasjonen med Vietnam vært begrenset for den vietnamesiske diasporaen. De første årene etter at vietnameserne kom til Norge, var deres kontakt med Vietnam begrenset til brev (som kunne bli åpnet), dyre telefonsamtaler og aviser som var tilgjengelige på biblioteker. Behovet for «hjemlandsmedier» har derfor ført til at vietnamesere i eksil har søkt etter andre asiatiske medier. Den store interessen for musikkvideoer fra den vietnamesiske diasporaen i USA, samt filmer og såpeserier fra blant annet Hong Kong, kan forstås som et substitutt for vietnamesiske medier, der hensikten er å samle det splittede eksilvietnamesiske samfunnet (Cunningham & Nguyen 1999). Vi har derfor valgt å inkludere disse substituttene i definisjonen på «hjemlandsmedier» for den vietnamesiske diasporaen.

I dag er det større muligheter for å besøke8 Vietnam. Telefonkort og telefon via internett gjør det billigere å ringe. Internett har også åpnet opp for nye muligheter for kommunikasjon med og informasjon fra Vietnam. Siden 2000 har den vietnamesiske fjernsynskanalen VTV49 vært tilgjengelig for utflyttede vietnamesere via satellitt, og stadig flere vietnamesere i Norge skaffer seg nå parabolantenne. Alt dette er forhold som gjør at den vietnamesiske diasporaens bruk av «hjemlandsmedier» også må diskuteres som en pågående prosess.

Når vi i denne artikkelen diskuterer «hjemlandsmedier» som en ressurs, enten det er i forhold til fellesskap, identitet eller som en evne til å snakke på tvers av kulturer, må dette sees i lys av det anstrengte forholdet mange norsk-vietnamesere har til Vietnam og vietnamesiske medier. Det anstrengte forholdet kan ha påvirket norsk-vietnamesernes muligheter for å bruke «hjemlandsmedier» som en ressurs, men også deres muligheter for å «flykte» inn i ’hjemlandets’ kultur. Videre ligger det en forventning om at kjønn, generasjon og språkferdigheter vil ha betydning for bruken av «hjemlandsmedier» og hvorvidt disse kan ansees å være en ressurs eller ikke.

Utvalget

Dybdeintervjuer med en ustrukturert intervjuguide er valgt som metode, fordi dette regnes som en velegnet metode å bruke i studier der en ønsker fyldig og omfattende informasjon om et lite studert fenomen. En slik tilnærming er særlig godt egnet for å få innsikt i informantenes erfaringer, tanker og følelser (Thagaard 2002).

Utvalget består av fire mannlige og fire kvinnelige borteboende studenter med vietnamesisk bakgrunn. Dette utvalget er trukket ut fra et ønske om å kunne se bruk av «hjemlandsmedier» i en fase av livet der det å «finne seg selv» er særlig aktuelt. Studentfasen preges av at en beveger seg vekk fra oppvekstfamilien og -miljøet og i større grad må stå på egne bein (i to kulturer). Den teoretiske gjennomgangen viser videre at et utvalg av både kvinnelige og mannlige studenter er relevant for å synliggjøre eventuelle kjønnsforskjeller.

Da studien ble gjennomført, var de i alderen 20–25 år, og alle hadde studert mer enn ett år på studiested. Utvelgelsen av informanter foregikk ved at lederen i den vietnamesiske studentforeningen sendte ut en forespørsel til sine medlemmer om de kunne tenke seg å stille opp på intervju. En begrensning med et slikt utvalg er selvfølgelig at dette utelukker at studenter uten tilknytning til den vietnamesiske studentforeningen kommer med i studien. Dette veies imidlertid til en viss grad opp av at de studentene som ble med i studien i svært varierende grad var aktive deltagere i dette miljøet.

Intervjuene ble gjennomført på ulike kontorer/grupperom ved studiested høsten 2005. Intervjuene ble tatt opp på bånd. Alle intervjuene varte rundt en time. To av de kvinnelige studentene er født i Norge, mens de seks andre kom til Norge i alderen 1–9 år.10 Foreldrene kom til Norge i perioden 1981–1992. En av de mannlige studentene har vokst opp på studiested/nærmeste omegn. De andre har vokst opp andre steder i Norge.

Det er flere begrensninger i forhold til hva intervjuene kan fortelle om norsk-vietnameseres bruk av «hjemlandsmedier». Egenrapportering av mediebruk medfører en risiko for feilrapportering som kan skyldes at en husker feil, eller et ønske om å fremstå på bestemte måter. Utvalget er heller ikke egnet for generalisering. Analysen må derfor hele tiden sees i lys av at utvalget består av unge voksne norsk-vietnamesere som er ressurssterke/velintegrerte, sammenlignet med mange av de jevngamle norsk-vietnameserne som ikke studerer, og i tillegg har vist interesse for den vietnamesiske studentforeningen.

I analysen vil de mannlige studentene bli benevnt med M1–M4, mens de kvinnelige studentene blir omtalt som K1–K4.

Med ett bein i hver kultur

For å senere i analysen kunne diskutere hvordan bruken av «hjemlandsmedier» kan ha betydning for identitet, fellesskap og å tenke på tvers av kulturer, vil vi her vise hvordan studentene i denne studien opplever det å ha en vietnamesisk bakgrunn og hvilke fellesskap de inngår i.

Mange innvandrere opplever at de ikke helt passer inn verken i det norske samfunnet eller «hjemlandskulturen» (se bl.a. Alghasi, Fangen & Frønes 2006) – en følelse som også er der, selv om en er oppvokst i Norge. Når de unge voksne norsk-vietnameserne i denne studien sammenligner seg med etnisk norske, føler de seg noe annerledes på grunn av sin vietnamesiske bakgrunn, her illustrert ved to typiske utsagn blant studentene.

EE: Er du mest vietnamesisk eller mest norsk?

M1: Jeg er mer vietnamesisk enn norsk.

EE: Hvorfor det?

M1: Fordi jeg har jo svart hår og gul hud, og på en måte kan jeg ikke forandre meg til en norsk en. Utseendemessig er jeg en vietnameser, men inni meg er jeg halvt vietnameser og halvt norsk. Måten jeg tenker på er veldig vestlig. Halvparten av mine tanker er vestlig, mens den andre halvparten er vietnamesisk.

EE: Føler du at dere er litt annerledes?

K3: Ja, det føler jeg absolutt. Jeg er verken norsk eller vietnamesisk. Jeg har ett bein på hver side. Syns jeg da. Jeg har jo reist en del i andre land, og da sier dem hvor kommer du fra? og så sier jeg at jeg er fra Norge, hvorpå de svarer at du ser ikke norsk ut?. Og så sier jeg at jeg egentlig er fra Vietnam. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare når de spør sånn. Og i det siste. I sommer så var jeg i (land i Afrika), og da sa jeg at var fra Vietnam.

EE: Fikk du noen andre reaksjoner da?

K3: Nei, det var normal reaksjon, for å si det sånn. Men når jeg sier at jeg er norsk, så tenker dem bare at hun ser ikke så veldig norsk ut. Det stemmer ikke helt.

De unge voksne norsk-vietnameserne opplever altså en form for annerledeshet de føler de ikke kan løpe fra eller unngå å føre med seg videre til fremtidige barn. Noen av dem har vært i Vietnam, men de opplever det mer som et potensielt ferieland enn et land de kunne tenke seg å bosette seg i permanent. «Hjemme» for dem er Norge. De understreker at de på mange måter er blitt for vestlige eller norske til å kunne tilpasse seg den vietnamesiske kulturen og at det er flere muligheter for dem selv og potensielle barn i Norge.

En oppvekst i en norsk-vietnamesisk diaspora er felles for alle studentene, og de føler seg som del av et slikt diasporafellesskap. Dette utvalget har blant annet vist dette ved å bli med i den vietnamesiske studentforeningen. Det varier derimot mye hvor stor del den vietnamesiske kulturen og andre norsk-vietnamesere har i deres liv. Intervjuene tyder på at de mannlige studentene føler seg mest hjemme i den vietnamesiske kulturen, mens de kvinnelige studentene føler seg mest hjemme i den norske. Dette viser seg i deres forhold til det vietnamesiske studentmiljøet og hvem de er venner med.

De kvinnelige studentene i dette utvalget har flest etnisk norske venner, og deres forhold til det vietnamesiske studentmiljøet vitner om en ambivalens. På den ene siden oppleves det som et miljø som styrker deres kjennskap til den vietnamesiske kulturen, mens det på den andre siden representerer en kultur og kanskje særlig et syn på kvinner de ikke kjenner seg igjen i. «K1» er den i utvalget som opplever det vietnamesiske studentmiljøet som mest positivt. Hun beskriver seg selv som ganske fornorska. Å ha blitt dratt med i den vietnamesiske studentforeningen opplever hun som veldig positivt, fordi hun opplever å møte andre som forstår den måten hun forholder seg til familie og tradisjoner på. «K2», «K3» og «K4» har vært mer med i det vietnamesiske studentmiljøet tidligere, men har ikke så stor interesse for å være med lenger. «K3» sier hun føler at hun er litt forskjellig fra de typiske vietnamesiske jentene der, som er veldig rolige og stille. «K2» og «K4» skylder på at studiene tar så mye tid at de ikke har anledning. Men de virker heller ikke så veldig interessert i å være med i et miljø kun med andre som har vietnamesisk bakgrunn.

De mannlige studentene forteller derimot at de bare har andre norsk-vietnamesiske venner i dag, og at de stort sett «hang sammen med» andre med vietnamesisk bakgrunn i oppveksten. Selv om de mannlige studentene opplever å bare ha andre norsk-vietnamesiske venner, betyr ikke det at de ikke deltar i sosiale aktiviteter med andre medstudenter.

M1: Jeg er sammen med norske og. Men det er kun når jeg er på forelesninger eller gruppearbeid, da er jeg sammen med klassekamerater. Men fritiden tilbringer jeg sammen med mine kompiser eller venner eller med dama mi. Men jeg er lite sammen med andre norske ute i fritiden. Når det er klassefest, blir jeg med dem, men til vanlig er jeg ikke sammen med dem.

Å kun ha norsk-vietnamesiske venner blir heller ikke nødvendigvis sett på som en ønskesituasjon for de mannlige studentene. «M2» og «M4» opplever det som litt negativt at de bare holder seg sammen med andre vietnamesere. «M2» hevder at det er en dårlig vane hos ham å bare henge med vietnamesere, og sier videre:

M2: ... jeg burde jo henge sammen med nordmenn også, siden jeg bor i Norge. Skjønner ikke det, men får det bare ikke til.

En forklaring kan være at de mannlige studentene kom noe seinere til Norge og lærte å snakke i Vietnam, i motsetning til tre av de kvinnelige studentene. Dette kan imidlertid ikke forklare hele forskjellen. «K2», som kom til Norge da hun var på samme alder som guttene, forteller ikke den samme historien. Hun sier hun har flest etnisk norske venner, har norsk kjæreste (som har møtt foreldrene hennes), og hun opplever å være i et miljø der ingen tenker noe særlig på at hun har en vietnamesisk bakgrunn. «K2» forteller videre at storebroren hennes, som hun opplevde som lik seg selv, ble mye mer vietnamesisk da han flyttet hjemmefra.

Denne delen av analysen viser at studentene opplever å ha en form for bindestreksidentitet, og å være en del av et vietnamesisk diasporafellesskap, men det er også noen forskjeller i hvordan de lever og opplever det å ha ett bein i hver kultur (og hvor stødig hvert enkelt bein står).

Bruk av «hjemlandsmedier»

Som antydet tidligere, må bruken av «hjemlandsmedier» blant norsk-vietnamesere sees i lys av deres anstrengte forhold til det politiske systemet i Vietnam og vietnamesiske medier. Videre er to dimensjoner sentrale for å diskutere «hjemlandsmediers» muligheter for å være en ressurs for denne gruppen. For det første ser vi på om og i så fall hvilke typer «hjemlandsmedier» studentene har brukt eller bruker. For eksempel forventes bruk av vietnamesiske nyhetsmedier og dubba filmer å si noe om hvilken rolle «hjemlandsmedier» kan ha for den enkelte. Er «hjemlandsmedier» noe som blir brukt for å følge nyhetsbildet i Vietnam? Eller handler bruken av «hjemlandsmedier» om noe mer eller noe annet enn å få med seg det som skjer i Vietnam i dag? For det andre vil bruken av «hjemlandsmedier» bli sammenlignet med bruk av norske medier for å kunne si noe om hvorvidt bruk av «hjemlandsmedier» blir et supplement til eller en erstatning for norske medier (og interesse for det norske samfunn).

I motsetning til studentene med innvandrerbakgrunn i Fogt (2006) sin studie, viser de norsk-vietnamesiske studentene i denne studien svært liten interesse for vietnamesiske nyheter. Gjennom sin tilgang til internett har de blant annet muligheter for å laste ned vietnamesisk radio eller lese vietnamesiske aviser, noe ingen av dem gjør. De har ikke tilgang til vietnamesiske fjernsynskanaler der de bor når de studerer, men de liker ikke å se på nyhetssendinger der når de er hjemme hos foreldrene heller.11 Den manglende interessen for vietnamesiske nyheter kan tolkes som en manglende orientering mot og interesse for det som skjer i Vietnam. Det kan også tolkes i lys av utflyttede vietnameseres kritikk av form og innhold i de vietnamesiske nyhetssendingene (Cunningham & Nguyen 1999). Flere av studentene kommenterer at de er svært kritiske til det som formidles på de vietnamesiske kanalene. De oppfatter den vietnamesiske kanalen som en propagandakanal for det kommunistiske regimet.

K2: ... Den er laget for dem som ikke er i Vietnam. Derfor er det masse sånn at barna skal se hvordan det er i Vietnam. Men jeg syns det er litt sånn de viser bare alt de har og ikke hva de ikke har. Det er så mye. Det er litt korrupt, for å si det sånn, i Vietnam. Det er mye av det som ikke er sant. Jeg tror ikke på alt på den kanalen, for å si det sånn.

«M2» åpner opp for at han kunne tenke seg å se mer på vietnamesiske nyheter hvis det var mindre propaganda. Hvis styreformer og nyhetssendingene i Vietnam endres, eller hvis vietnamesiske diasporakanaler produsert i f.eks. USA blir mer tilgjengelige, kan dette føre til at interessen for vietnamesiske nyheter øker blant disse unge vietnameserne i Norge. Det er imidlertid grunn til å understreke at studentene har tilgang til nyheter i vietnamesiske diasporamedier via internett, men at de ikke er spesielt interessert i dette heller. Som vi skal komme tilbake til, kan noe av den manglende interessen for nyhetsmedier forklares med generasjonsforskjeller.

Interessen for norske nyhetsmedier er derimot stor blant studentene i denne studien, og studentene understreker betydningen av å følge med på hva som skjer i det norske samfunnet. For de fleste studentene var det å følge med i norske nyhetsmedier noe de ble oppfordret til i oppveksten. Den særegne nordiske og norske avvissituasjonen, med høyt forbruk av lokale aviser (Høst 1999), preget også de vietnamesiske studentene i deres oppvekst. Fem av studentene (tre kvinner og to menn) forteller at foreldrene abonnerte på lokalavis i deres oppvekst, men bare én av studentene har foreldre som abonnerer på lokalavis i dag. I de andre familiene ble lokalavisen først og fremst abonnert på for ungenes skyld, og når de flyttet ut, sluttet foreldrene å abonnere på lokalavisen. Dette må også sees i lys av en generell nedgang i avislesing blant den norske befolkning i løpet av den tiden (Høst 2005). I likhet med andre unge voksne i Norge som prioriterer avisenes nettutgaver i stadig større grad (Vaage 2006), prioriterer de vietnamesiske studentene også nettaviser. Alle studentene sier at de leser aviser på nett daglig, og det er først og fremst nasjonale aviser som VG, Dagbladet og Aftenposten. Alle de kvinnelige studentene sier de også sjekker lokalavisen fra oppvekststed i Norge noen ganger, mens to av guttene svarer at de gjør det. Lesingen av lokalaviser blir begrunnet med at de ønsker å lese om hva som skjer med folk de kjenner til. Nyheter på norske fjernsynskanaler blir nedprioritert blant studentene i forhold til nettavisene, noe de begrunner med at de sjelden har tid til å se fjernsyn til faste tider.

Som vist over, handler behovet for å holde seg oppdatert på nyheter først og fremst om å få med seg det som skjer i norske medier. De er interessert i nyheter om Vietnam i norske og internasjonale medier, men det er ikke nyhetsoppdatering «hjemlandsmediene» brukes til. De «hjemlandsmediene» disse studentene først og fremst har brukt og bruker, er asiatiske filmer og såpeoperaer dubba på vietnamesisk, musikkshow fra den vietnamesiske diaspora i USA og vietnamesisk musikk. Alle studentene forteller at de er vokst opp med disse «hjemlandsmediene». Det kan virke som om de ble ansett som en del av oppdragelsen i den vietnamesiske diasporaen. Studentenes erfaringer med bruk av asiatiske filmer og serier vitner om at disse fungerer som formidlere av felles fortellinger og en felles historie for utflyttede vietnamesere. De kinesiske filmene dubba til vietnamesisk blir oppfattet som historieformidlere på grunn av de to landenes sammenfallende historie. Dette samsvarer med det Cunningham og Nguyen (1999) finner i den vietnamesiske diasporaen i Australia. Kvaliteten på de kinesiske filmene i motsetning til vietnamesiske filmer, blir også fremhevet som en viktig grunn til at de ser disse filmene. «M1» mener de kinesiske filmene er gode for å få med seg historien, men han understreker at han også leser bøker for å kunne sammenligne med den historien filmene presenterer. Også flere av de andre påpeker filmenes betydning for å få innblikk i den vietnamesiske (asiatiske) kultur og historie. Én peker på hvordan filmene blant annet viser hvordan folk gikk kledd og hvordan de levde for tusen år siden i Asia (anm.: ganske forskjellig fra vikingene i Norge på den tiden). Disse filmene har også en nostalgisk funksjon for studentene, fordi det å se slike filmer vekker minner fra barndommen. «M2» forteller at han har begynt å se de filmene han så i barndommen om igjen. Han mener han ikke forstod dem da han var liten, og i tillegg er de en påminnelse om barndommen (i Norge) hvor familiene så mye på slike filmer. Det å se slike filmer er altså ikke bare noe man gjør for å få innsikt i den vietnamesiske eller asiatiske kultur.

Tufte (2003) peker på hvordan bruk av medier kan skape tilhørighet i ulike fellesskap. For norsk-vietnameserne i denne studien kan bruken av lokalaviser og riksaviser sees på som betydningsfull for å inngå i fellesskap i det norske samfunn på ulike nivåer. Videre kan deres interesse for amerikanske serier, som samsvarer med den øvrige unge voksne befolkningen, bidra til å skape fellesskap med andre jevnaldrende i Norge. «Hjemlandsmediene» bidrar på sin side til å skape og opprettholde ulike fellesskap innad i den vietnamesiske diasporaen. Den kvinnelig studenten, «K4», uttrykker hvordan «hjemlandsmedier» kan ha betydning for familiefellesskap ved sin sammenkobling av dubba filmer og «sånn familiekosestund». Også en annen kvinnelig student understreker at dubba filmer, serier og musikkshow er noe de ser i selskap med slektninger og sånn. For disse kvinnene er dette ikke noe de bruker tid på på studiestedet. «K4» sier at hun syns det blir litt «harry» å se sånne filmer sammen med andre på samme alder. Men dette er ikke tilfellet for alle studentene i dette utvalget. Særlig tre av de mannlige studentene peker på at dette med dubba filmer er noe som de ser sammen med eller bytter med andre norsk-vietnamesiske venner (på studiestedet).

M1: … vi ser ikke sammen, men vi deler film sammen. Hvis jeg har en kompis. Det er en serie som har 16 episoder, så sender han til deg og dagen etter så sender jeg det videre til ei venninne som sender rundt. Hvis f.eks. på [studentby] hvor det bor mange vietnamesere. Hvis en som har den ene serien, så en uke senere så har alle vietnameserne som bor på [studentby] de filmene som vi videresender til alle.

Dette tyder på at «hjemlandsmedier» også kan ha betydning for fellesskap mellom unge voksne norsk-vietnamesere (jfr. Dietrich 1999). Internett har også åpnet for nye muligheter for diasporafellesskap. Flere av studentene i denne studien forteller om hvordan de på ungdomsskolen og videregående skole brukte nettet til å finne ut litt om Vietnam, men først og fremst for å søke etter andre norsk-vietnamesiske ungdommer. To av de mannlige studentene sier at den viktigste grunnen til at de deltok i vietnamesiske chatterom da de gikk på videregående, var å bli kjent med norsk-vietnamesiske jenter. Internett kan dermed sies å ha åpnet for en ny sjekkearena for ungdom i den vietnamesiske diasporaen. Internett har også gjort det enklere å spre vietnamesisk kultur og samle det vietnamesiske miljøet i Norge. «K1», som selv sier hun er litt «fornorska», forteller hvordan hun får tilsendt vietnamesiske historier og lignende på internett fra norsk-vietnamesiske venner. Dette tolker hun som at avsenderne vil ha henne mer integrert i det vietnamesiske studentmiljøet.

Denne studien viser at de unge voksne norsk-vietnamesernes bruk av «hjemlandsmedier» i liten grad handler om å følge med på hva som skjer i Vietnam. Bruken av dubba filmer, musikkshow, vietnamesisk musikk og chatterom for vietnamesere indikerer heller at «hjemlandsmediene» fungerer som en oppdragelse/opplæring i vietnamesisk eller asiatisk historie og kultur. Videre kan disse mediene sammen med internett ha betydning for dannelse og opprettholdelse av fellesskap i familien og mellom folk i den vietnamesiske diasporaen i Norge. Som vi skal se i neste avsnitt kan «hjemlandsmediene» også ha en betydning for identifisering og identitetskonstruksjon.

Identifisering – en kjønnsdimensjon?

Den kvinnelige studenten «K3» viser hvordan «hjemlandsmedier» kan være viktig for å «finne seg selv» når en lever med vietnamesisk utseende i et norsk samfunn. Hennes utsagn om bruk av satellittfjernsyn for fremtidige barn sier noe både om en vietnamesisk identitet en ikke kan løpe fra og om nødvendigheten av medier som viser noen som ligner en selv.

EE: Hvorfor er det viktig (å la barna se filmer o.l. på satellittfjernsyn)?

K3: For da vet de sin egen identitet. Hvor du er fra og sånne ting, og det styrker deg personlig, syns jeg da. Når du har et annet utseende og en annen hudfarge enn nordmenn ellers, så må du kanskje finne deg selv.

Dette utsagnet kan tolkes som at den vietnamesiske identiteten er noe en må forholde seg til uansett, men at «hjemlandsmedier» kan fungere som en ressurs som gjør en bedre i stand til å finne seg selv. I likhet med utvalget i Robins og Aksoys (2001) studie finner vi heller ikke her noen som kan karakteriseres som «i identitetskrise». Det er heller snakk om åtte unge voksne som er bevisste på at de har en identitet preget av to kulturer. Bruken av «hjemlandsmedier» synliggjør derimot noen forskjeller i utvalget i forhold til den vietnamesiske kulturens betydning.

I den teoretiske gjennomgangen ble kjønnsforskjeller løftet frem som et mulig perspektiv i analyse av «hjemlandsmedier» og identitet. Kan det være slik som tidligere studier kan tyde på, at «hjemlandsmedier» spiller en viktigere rolle for identitetskonstruksjon blant de mannlige norsk-vietnameserne enn blant kvinnene? I denne studien er det særlig hvorvidt de bruker dubba filmer og såpeserier i dag eller ikke, som skiller de unge voksne norsk-vietnameserne. Tre av de unge mennene ser slike filmer jevnlig. De andre i utvalget sier de ikke ser slike filmer eller i veldig begrenset grad. Denne forskjellen kan ikke nødvendigvis tilskrives kjønn. Når «K1» hevder å ikke være like «hekta» på de vietnamesiske seriene som sine vietnamesiske venner, bruker hun det som et eksempel på hvordan hun skiller seg fra de som er enda mer inne i den vietnamesiske kulturen.

K1: Jeg er ikke så hekta på de vietnamesiske seriene som mine vietnamesiske venner. De sier ser du ikke på det? Etter tre episoder er du hekta! Jeg er ikke helt der.

Det å se på asiatiske filmer og serier blant unge voksne, blir her assosiert med å være mer involvert i den vietnamesiske kulturen. Denne studien gir videre en indikasjon på at den vietnamesiske kulturen og «hjemlandsmedier» er viktigere for de mannlige studentene. For noen av dem er det tydelig at studietiden er en tid de er blitt mer bevisste på den vietnamesiske delen av seg selv, noe som igjen har ført til økt bruk av «hjemlandsmedier». «M3» peker på hvordan bruken av vietnamesisk musikk og dubba filmer kan være noe enkelte gjenoppdager når de blir voksne, flytter fra oppvekstfamilien og antakeligvis får en større bevissthet om egen identitet.

M3: Jeg føler at det er kulturen som trekker oss tilbake liksom. Samhørigheten trekker oss tilbake, eller jeg vet ikke. Jeg har jo flere kamerater som er oppvokst i Norge som ikke har hengt med noen vietnamesere i det hele tatt. Og etter at de er oppvokst, etter at de er 18–19–20 år gamle, så faller de tilbake og henger bare med vietnamesere og begynner å høre på vietnamesisk musikk og ser på filmer og sånn. I hvert fall åtte av ti av de jeg kjenner gjør det altså.

EE: Hvorfor tror du det?

M3: Kanskje det ligger noe i blodet, eller det ligger noe ubevisst i tankene deres om at det å falle tilbake eller returnere eller noe sånt. Du føler kanskje at det er mest sikkert. Du blir aldri en norsk nordmann uansett liksom. Ja, så faller du tilbake til vietnameser ...

På den ene siden kan bruk av «hjemlandsmedier» være en ressurs for å finne deg selv mellom to kulturer, slik «K3» uttrykker det. Hos «M3» kan ikke denne mediebruken tolkes som en ressurs med tanke på å leve med et stødig bein i hver kultur. Den symboliserer snarere en flukt inn i noe som er mer trygt enn det å prøve å være nordmann. Selv om kvinnene i dette utvalget ikke uttrykker lignende tanker, behøver ikke det å «falle tilbake til vietnameser» og bli mer interessert i vietnamesiske medier være noe som nødvendigvis bare gjelder menn. Det behøver heller ikke å være typisk for unge norsk-vietnamesiske menn. Men som Brune (2003) hevder, kan det være vanskeligere for innvandrergutten enn for innvandrerjenta å bli akseptert som fullstendig integrert i vertslandet. Noe som igjen kan bidra til at asiatiske filmer blir viktigere som identifikasjonskilder for unge voksne norsk-vietnamesiske menn. Ser vi de mannlige studentenes bruk av og de kvinnelige studentenes begrensede bruk av «hjemlandsmedier» i lys av deres venner og nettverk, gir dette ytterligere grunn til å anta at det er en sammenheng mellom bruk av «hjemlandsmedier» og deltakelse i fellesskap i det norske samfunn. Særlig for tre av mennene i dette utvalget kan det tyde på at bruk av «hjemlandsmedier» bidrar til å forsterke fellesskap med andre norsk-vietnamesere på bekostning av fellesskap med etnisk norske eller andre med annen innvandrerbakgrunn.

Gjennom sin betydning i opprettelse av «talking spaces» (Gillespie 2002) og som «de-etnifiserere» (Milikowski 2000), kan «hjemlandsmedier» også bidra i rekonstruksjon av en norsk-vietnamesisk identitet. Begge begrepene beskriver hvordan mediene kan inngå som aktører i reforhandlinger av hva det vil si å være norsk-vietnamesisk innad i den vietnamesiske diasporaen i Norge. Studentene opplever på den ene siden de asiatiske filmene og seriene som fremstillinger av akseptert praksis i den vietnamesiske (asiatiske) kulturen, men også som noe det er greit å ta avstand fra i egen atferd. En av de kvinnelige studentene sier at de vietnamesiske filmene formidler typiske normer og leveregler. Hun opplever dem som kontrastfylte i forhold til den kulturen hun lever i, men har ikke noe imot å se dem likevel.

K2: … filmene har jeg ikke noe imot å se. Jeg lærer jo litt om hvordan kulturen er. Det er ikke det at vi følger den så mye. Jeg håper ikke det i hvert fall.

Skal «hjemlandsmedier» ha en de-etnifiseringsfunksjon, er de avhengige av å formidle en mer moderne versjon av hva det vil si å være vietnamesisk enn det norsk-vietnameserne er oppdratt etter, noe de ikke nødvendigvis gjør. Sammenlignet med tyrkiske diasporaen, som Milikowski (2000) studerte, vil det antakelig være mer begrensede muligheter for å vise til f.eks. en utvikling av kvinnerollen i Vietnam gjennom vietnamesisk fjernsyn enn tilfellet var i den tyrkiske diasporaen. Ifølge det konfusianske verdensbildet er kvinner er mindre verd enn menn, og jenter er underlagt sterkere sosial kontroll (Lam 2003:23–24). Hvis det er dette bildet av kvinner som formidles i «hjemlandsmedier» produsert i Vietnam, er det grunn til å tro at disse mediene ikke er særlig godt egnet verken for identifikasjon eller «de-etnifisering». Spesielt ikke for unge kvinnelige norsk-vietnamesere.

Generasjon og språk

Bruken av «hjemlandmedier» kan også sees i et generasjonsperspektiv. Som flere studier har vist (Christiansen 2003; Bakøy 2006) kan «hjemlandsmedier» spille en annen rolle for førstegenerasjonsinnvandrere enn for barna deres. En del av denne forskjellen kan forklares med språkferdigheter. De unge voksne norsk-vietnameserne i denne studien er mer enn tospråklige. De mestrer minst norsk og vietnamesisk,12 noe som igjen gjør dem i stand til å benytte seg av de mulighetene som ligger i å bruke både «hjemlandsmedier» og norske medier (jfr. Robins & Aksoy 2001). Alle studentene forteller at foreldrene er nøye på at de skal snakke vietnamesisk hjemme. «K1», som er født i Norge, forteller om hvordan faren krevde at de skulle lese en vietnamesisk historie høyt hver dag. Bruken av dubba filmer ser også ut til å ha vært viktig i språkopplæringen. Følgende utsagn er med på å vise hvordan språkferdigheter blir sett på som en viktig og nødvendig ressurs de vil føre videre til fremtidige barn:

K1: i forhold til språk og kultur, så tror jeg at når den tid kommer, så vil jeg ha litt av begge deler. For jeg har allerede mistet en del av tinga, og hvis jeg ikke er gift med en vietnameser, så mister jeg en del av tradisjonene, så jeg vil i hvert fall at de skal lære språket og kommunisere med mamma og pappa og andre på vietnamesisk. Lære seg litt om kulturen. Halvt norsk og halvt vietnamesisk. Nesten sånn som jeg er nå.

M4: Jeg vil snakke vietnamesisk med dem når jeg er hjemme med dem. Og bevare det vietnamesiske språket. For selv om jeg har barn, så er jeg også vietnameser, og for meg så er det viktig å beholde identiteten og kulturen selv om vi bor her i Norge. Å kunne norsk flytende er det viktigste, men også å kunne vietnamesisk. Å kunne kommunisere. Barna mine blir jo også vietnamesere.

Som potensielle foreldre for andre- og tredjegenerasjons vietnamesere kan dette komme til å bli en utfordring. En studie blant vietnamesiske innvandrere i Norge (Berg 2003) viser at det er mye som tyder på at det vietnamesiske språket er i ferd med å forsvinne blant tredjegenerasjonsinnvandrere.

Medieutviklingen kan derimot ha bidratt til å snu denne trenden for den vietnamesiske diasporaen. Særlig tilgangen til vietnamesisk fjernsyn via satellitt kan føre til et bedre språkopplæringstilbud samt en gjenoppdagelse av vietnamesisk diasporaidentitet og fellesskap i global skala. Slik tilfellet har vært for den greske diaspora etter at de fikk tilgang til gresk satellittfjernsyn (Georgiou 2005). Satellittfjernsyn tilbyr i motsetning til dvd-ene en synkronitet i mediebruken, noe som kan føre til at den vietnamesiske diasporaen kan delta i vietnamesiske mediebegivenheter (jfr. Dayan & Katz 1992) i større grad enn tidligere.

Foreløpig har ikke studentene tilgang til vietnamesisk satellittfjernsyn, og to har heller ikke tilgang hos foreldrene. Antakelig vil flere av studentene i dette utvalget skaffe seg tilgang til vietnamesisk fjernsyn når de blir mer etablerte. «K3» sitt ønske om at hennes fremtidige barn skal få se vietnamesisk fjernsyn, er et eksempel som underbygger antakelsen. Den vietnamesiske kanalens språkopplæringsprogram for utflyttede vietnamesere er med på å understreke kanalens hensikt, nemlig å styrke bånd mellom befolkningen i Vietnam og de utflyttede vietnamesere.13 Men slik studentene ser det i dag, tilbyr ikke vietnamesisk satellittfjernsyn noe som de har interesse av. «K1», «K2» og «M4» understreker at vietnamesisk fjernsyn er noe de ser på fordi foreldrene setter det på. De ville ikke valgt den kanalen på eget initiativ. Når de slår på fjernsyn, velger de de norske kanalene. Som vist tidligere i denne artikkelen er de veldig kritiske til det innholdet som presenteres i vietnamesisk fjernsyn. De opplever det som propaganda fra det kommunistiske partiet i Vietnam. Det er grunn til å tro at satellittfjernsyn dermed blir mindre interessant for unge voksne norsk-vietnamesere enn for for eksempel unge i den tyrkiske diaspora som har tilgang til flere kanaler og kanaler som er mer lik vestlige medier (Milikowski 2000).

For foreldregenerasjonen deres, som også er kritisk til styreformen og mediene i Vietnam, kan det se ut som at valget mellom vietnamesisk og norsk fjernsyn blir et valg mellom to «onder». Christiansen (2003) peker på hvordan innvandrere, før de fikk fjernsyn via satellitt, ble «tvunget» til å se dansk fjernsyn. Fjernsyn fra hjemland via satellitt tilbyr i det minste et språk de forstår. Studentenes rapportering om foreldrenes mediebruk tyder på at vietnamesisk fjernsyn via satellitt nå i stor grad har tatt over for dubba filmer hos foreldrene. Det har ifølge studentene også bidratt til å øke foreldrenes totale bruk av «hjemlandsmedier». Flere av studentene oppgir bekymring for at foreldrene bare sitter og glaner på vietnamesisk fjernsyn nå. «M4» forteller at hans foreldre, som ikke bruker internett, forlot norske medier totalt da de for et par år siden fikk tilgang til den vietnamesiske kanalen.

M4: ... Det står på hele tiden, og av og til har jeg lyst til å se på nyhetene, men de vil bare se på det. Det er litt sånn, ja.

Han peker også på at søsknene hans som fortsatt bor hjemme blir «tvunget» til å se på vietnamesisk fjernsyn hvis de skal se på fjernsyn. Selv om foreldrene ikke ignorerer norske medier,14 er det hos flere av familiene den vietnamesiske kanalen som summer i bakgrunnen mesteparten av dagen. Dette kan ha en positiv konsekvens i forhold til språkopplæring for andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere, men er ikke nødvendigvis fremmere av en kompetanse til å tenke på tvers av kulturer for førstegenerasjonsinnvandrere.

Avslutning

Internasjonale studier (Diethrich 1999; Aksoy & Robins 2000; Milikowski 2000; Robins & Aksoy 2001; Gillespie 2002; Tufte 2003) har vist at «hjemlandsmedier» på flere måter kan være en ressurs for folk i ulike diasporaer. Denne artikkelen innledet med å spørre om bruk av «hjemlandsmedier» kan forstås som en ressurs for unge voksne norsk-vietnamesere, eller som et uttrykk for at en ikke føler seg helt hjemme i det norske samfunn og i norske medier.

Studentenes bruk av «hjemlandsmedier» støtter de teoretiske antakelsene om at «hjemlandsmedier» som formidlere av vietnamesisk kultur kan ha betydning for utvikling av identitet (jfr. Giddens 1991; Gauntlett 2002), danning og opprettholdelse av fellesskap (jfr. DiMaggio 1987; Bourdieu 1994; Lizardo 2006) og utvikling av en evne til å tenke på tvers av kulturer (jfr. Milikowski 2000; Robins & Aksoy 2001; Gillespie 2002). Samtidig viser denne studien at det er grunn til å være skeptisk til studier av «hjemlandsmediebruk» der innvandrere blir behandlet som en gruppe uten hensyn til variasjoner mellom de enkelte innvandrergruppene når det gjelder forhold til vertsland, «hjemland» og bruk av medier. Den vietnamesiske diasporaens anstrengte forhold til Vietnam og vietnamesiske medier har og har helt klart hatt betydning for studentene i denne studiens bruk av «hjemlandsmedier» og deres muligheter for å bruke «hjemlandsmedier» som en ressurs. Videre er det viktig å understreke at ikke alle innad i den vietnamesiske diasporaen har like forutsetninger for å bruke «hjemlandsmedier» som en ressurs. Intervjuene i denne studien har bidratt til å synliggjøre kjønn, generasjon og språkkunnskaper som dimensjoner det er relevant å diskutere «hjemlandsmedier» som ressurs i forhold til.

På den ene siden kan de mannlige studentenes interesse for «hjemlandsmedier» være et eksempel på hvordan «hjemlandsmedier» inngår i en prosess der en blir tryggere og mer bevisst på den vietnamesiske delen av seg, noe som kan sees på som en ressurs. På den andre siden kan denne mediebruken, sett i sammenheng med at de bare har andre norsk-vietnamesiske venner, også forstås som en styrking av en vietnamesisk ’idioculture’ (Fine 1979; Lizardo 2006) som i ytterste konsekvens kan gjøre denne gruppen enda mindre i stand til å inngå i fellesskap utenfor diasporaen. Den kvinnelige studenten «K1» kan stå som et eksempel på hvordan deltakelse i vietnamesiske fellesskap og interesse for «hjemlandsmedier» ikke trenger være en motsetning til å delta i fellesskap utenfor diasporaen. Hun kan beskrives som en ’cultural omnivore’ (Peterson & Kern 1996) som bruker både den norske og den vietnamesiske kulturen som en ressurs. En tredje ’type’ som kan utledes av de to overnevnte, er individer som kutter eller unngår å opprette bånd til vietnamesiske fellesskap og ikke interesserer seg for den vietnamesiske kulturen og «hjemlandsmedier». Ingen i dette utvalget faller inn her, men en av de kvinnelige studentene viser gjennom sin avstandtaken til vietnamesiske fellesskap og manglende interesse for «hjemlandsmedier» at hun kan være nærmest av en slik ’type’. Hvis hun gifter seg med en etnisk norsk, vil hun (antakelig) kunne trekke mer i denne retningen.

De ulike typene – de som bruker hjemlandsmedier til å «flykte» fra det norske samfunn, de kulturelt altetende/’cultural omnivores’ og de som søker vekk fra den vietnamesiske kulturen, må diskuteres ikke bare i lys av kjønn, men også i lys av generasjon og språkferdigheter. For foreldregenerasjonen kan bruken av «hjemlandsmedier», og satellittfjernsyn spesielt, ikke ansees å være en ensidig ressurs, men heller en hemmer i forhold til norsk språk og integrering i det norske samfunn. Studentene i dette utvalget har derimot nok kompetanse i både norsk og vietnamesisk til å bruke «hjemlandsmedier» som en ressurs uten at det må begrense deres muligheter for å integreres i det norske samfunn. De bruker den bare i litt ulik grad og i ulike retninger. For fremtidige barn av studentene i denne studien vil sjansene for å miste muligheter for å bruke «hjemlandsmedier» som ressurs være stor på grunn av manglende språkferdigheter (jfr. Berg 2003).

Økt tilgang til vietnamesisk fjernsyn via satellitt kan derimot være med på å snu trenden med at det vietnamesiske språket forsvinner blant tredjegenerasjonsinnvandrerne. Dette synliggjør også at innvandreres bruk av «hjemlandsmedier» må studeres som en pågående prosess og et samspill mellom medie- og samfunnsutviklingen (både de norske og det vietnamesiske). Utviklingen av det vietnamesiske samfunn og vietnamesiske medier kan for eksempel føre til at vietnamesiske medier blir viktigere som ’de-etnifiserere’ (Milikowski 2000), særlig for jentene. Hvordan norske medier fremstiller mennesker med vietnamesisk eller annen bakgrunn, vil kunne ha betydning for bruk av «hjemlandsmedier» og om denne bruken blir et supplement eller en motstandsstrategi/«flukt».

Utvalget i denne studien, bestående av unge voksne norsk-vietnamesere som også kan regnes som ressurssterke på grunn av at de har klart kravene til høyere utdanning, gir ikke grunnlag for generalisering. Fremtidige studier av andre grupper i den vietnamesiske diasporaen og andre innvandrergrupper vil kunne vise om disse problemstillingene og tolkningene er overførbare (Thagaard 2002) til studier av flere grupper i den vietnamesiske diaspora og andre innvandrergrupper i det norske samfunn.

Eiri Elvestad

stipendiat

Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

e-post: Eiri.Elvestad@svt.ntnu.no

Referanser

Aksoy, Asu & Kevin Robins (2000): «Thinking across spaces. Transnational television from Turkey», i European Journal of Cultural Studies, Vol. 3 (3):343–365.

Alghasi, Sharam, Katrine Fangen & Ivar Frønes (2006): Mellom to kulturer, Oslo: Gyldendal Akademisk.

Anderson, Benedict (1996): Forestilte fellesskap, norsk utgave, Oslo: Spartacus forlag.

Bakøy, Eva (2006): «Å føle seg hjemme langt hjemmefra. Innvandrere og satellittfjernsyn», i Norsk medietidsskrift vol. 13 (2):98–113.

Berg, Heidi J. (2003): Språkbevaring eller språkbytte? En kvalitativ undersøkelse av språkvalg blant vietnamesere i Trondheim, hovedfagsoppgave ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU.

Bourdieu, Pierre (1994): Kultursociologiska texter, Stockholm: Brutus Östlings Bokförlag.

Brune, Ylva (2003): «Den mystiska kulturkrocken. ’Invandrarkillen’ och ’invandrartjejen’ i mediehändelsarnes mitt», i Thomas Tufte (red.): Medierne, minoriteterne og det multikulturelle samfund, Göteborg: Nordicom.

Christiansen, Connie Carøe (2003): «Tv-nyheder fra hjemlandet – integration eller ghettoisering? Om transnationalisme og nyhedsforbrug», i Thomas Tufte (red.): Medierne, minoriteterne og det multikulturelle samfund, Göteborg: Nordicom.

Cohen, Robin (1997): Global Diasporas. An introduction, London: Routledge.

Cunningham, Stuart & Tina Nguyen (1999): «Popular Media of The Vietnamese Diaspora», i The Public, Vol. 6 (1):71–92.

Dayan, Daniel & Elihu Katz (1992/94-paperbackutg.): Media Events. The Live Broadcasting of History, USA: Harvard University Press.

Diethrich, Gregory (1999): «Desi Music Vibes: The Performance of Indian Youth Culture in Chicago», i Asian Music, Vol. 31 (1):35–61.

DiMaggio, Paul (1987): «Classification in Art», i American Sociological Review, Vol. 52 (4):440–455.

DiMaggio, Paul (2004): «Gender, networks, and cultural capital», i Poetics, Vol. 32 (2):99–103.

Eide, Elisabeth (2003): «The Long Distance Runner and Discourse on Europe’s Others. Ethnic Minority Representation in Feature Stories», i Thomas Tufte (red.): Medierne, minoriteterne og det multikulturelle samfund, Göteborg: Nordicom.

Ellis, John (1999): «Television as working-through», i Jostein Gripsrud (red.): Television and Common Knowledge, London: Routledge.

Elvestad, Eiri (2006a): «Lokal, kosmopolitt eller frakoblet? En analyse av stedstilknytning og bruk av lokalaviser», Tidsskrift for samfunnsforskning vol. 47 (3):545–574.

Elvestad, Eiri (2006b): «The Concepts of ’Locals’ and ’Cosmopolitans’ Related to Media Use in Processes of Social Inequality», paper presentert på Media Change and Social Theory Conference in Oxford, September 6–8, 2006.

Fine, Gary Alan (1979): «Small Groups and Cultural Creation: The Idioculture of Little League Baseball Teams», i American Journal Review, Vol. 44 (5):733–745.

Fjeldseth, Trude (2004): «Utdanning», i Kristian Rose Tronstad (red.): Innvandring og innvandrere 2004, Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Fogt, Anne (2006): «Mediebruk, identitet og kulturell globalisering – journalistiske utfordringer?», paper på Norsk Medieforskerlags konferanse i Bergen, oktober 2006.

Gauntlett, David (2002): Media, Gender and Identity. An Introduction, London: Routledge.

Georgiou, Myria (2005): «Diasporic Media Across Europe: Multicultural Societies and the Universalism-Particularism Continuum», i Journal of Ethnic and Migration Studies, Vol. 31 (3):481–498.

Giddens, Anthony (1991): Modernity and Self-Identity, Cambridge: Polity Press.

Gillespie, Marie (2002): «Dynamics of Diasporas: South Asian Media and Transnational Cultural Politics», i Gitte Stald & Thomas Tufte (red.): Global Encounters: Media and Cultural Transformation, Luton: University of Luton Press.

Hagen, Elisabeth (1999): «Sju barn og analfabet? Å gjere ein fordom til en etterdom», i Elisabeth Eide (red.): Narrespeil. Kjønn, sex og medier, Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Hall, Stuart (red.) (1997): Representation. Cultural Representations and Signifying Practices, London: Sage.

Hannerz, Ulf (1996): Transnational Connections: Culture, People, Places, USA: Routledge.

Høst, Sigurd (1999): «Newspaper Growth in the Television Era – The Norwegian Experience», Nordicom, Nordic Research on Media & Communication Review, 20, (1):107–128.

Høst, Sigurd (2005): «Hvorfor går avisene tilbake?», paper på den nordiske mediekonferansen i Ålborg 11.–14. august 2005.

Kane, Danielle (2004): «A network approach to the puzzle of women's cultural participation», i Poetics, Vol. 32 (2):105–127.

Katz, Elihu & Michael Gurevitch (1976): The Secularization of Leisure, London: Faber & Faber.

Lam, Whyn Uyen (2004): «Vietnamesere vanker ikke i gjenger», Mia temahefte nr. 4, Almater Forlag.

Lindstad, Merete & Øivind Fjeldstad (2005): Av utenlandsk opprinnelse. Nye nordmenn i avisspaltene. Kristiansand: IJ-forlaget.

Lizardo, Omar (2006): «How Cultural Taste Shape Personal Networks», i American Sociological Review, Vol. 71 (5):778–807.

Liebes, Tamar & James Curran (1998): Media, Ritual and Identity, London: Routledge.

Martinussen, Willy (2004): Kultursosiologi, Oslo: Det Norske Samlaget.

Meyrowitz, Joshua (1985): No Sense of Place. The Impact of Electronic Media on Social Behavior, Oxford: Oxford University Press.

Milikowski, Marisca (2000): «Exploring a Model of De-Ethnicization. The Case of Turkish Television in Netherlands», i European Journal of Communication, Vol. 15 (4):443–468.

Morley, David (1992): Television Audiences & Cultural Studies, London: Routledge.

Morley, David & Kevin Robins (1995): Spaces of Identity: Global Media, Electronic Landscapes and Cultural Boundaries, London: Routledge.

Peterson, Richard A. & Roger M. Kern (1996): «Changing highbrow taste: From snob to omnivore», i American Sociological Review, Vol. 61 (5):900–907.

Robins, Kevin (2003): «Beyond Imagined Community? Transnational Media and Turkish Migrants in Europe», i Stig Hjarvard (red.): Media in a Globalized Society, København: Museum Tusculanum Press.

Robins, Kevin & Asu Aksoy (2001): «From spaces of identity to mental spaces: lessons from Turkish-Cypriot cultural experience in Britain», i Journal of Ethnic and Migration Studies, Vol. 27 (4):685–711.

Sampedro, Victor (1998): «Grounding the Displaced: Local Media Reception in a Transnational Context», i Journal of Communication, 48 (2):125–143.

Said, Edward (1978): Orientalism, London: Routledge.

Sreberny, Annabelle (2002): «Collectivity and Connectivity: Diaspora and Mediated Identities», i Gitte Stald & Thomas Tufte (red.): Global Encounters: Media and Cultural Transformation, Luton: University of Luton Press.

SSB (2006): Befolkningsstatistikk. Innvandrerbefolkningen 1.1.2006.

Stald, Gitte (2002): «The World is Quite Enough. Young Danes, Media and Identity in Crossing Between the Global and the Local», i Thomas Tufte & Gitte Stald (red.): Global Encounters: Media and Cultural Transformation, Luton: University of Luton Press.

Thagaard, Tove (2002): Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode, Bergen: Fagbokforlaget.

Tufte, Thomas (2003): «Minority Youth, Media Uses and Identity Struggle. The Role of the Media in Production of Locality», i Thomas Tufte (red.): Medierne, minoriteterne og det multikulturelle samfund. Skandinaviske perspektiver, Göteborg: Nordicom.

Vaage, Odd Frank (2006): Norsk mediebarometer 2005, Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.