Abstract:

Empathy is important for successful spectator engagement in fiction film. It has three functions for the spectator: filling in gaps in the narrative, enabling the spectator to make predictions and thus creating suspense, and highlighting what is important in a narrative needed to interpret the theme of the film.

Keywords:Mangler,Mangler,Mangler,Mangler

Teknologisk sett sprer kringkasting (radio og fjernsyn) signaler fra en sentral sender til mange mottakere. Denne spredningen, og dens tilsvarende resepsjon, kan betegnes som en spesifikk kulturteknikk: måter å produsere og tilegne seg kulturelle erfaringer og sosiokulturelle ferdigheter på. Når kringkastingens programstrøm, som en gang inviterte prinsipielt alle til felles erfaringer, er i ferd med å avløses av individuelle databaser, kan det være tale om en kulturteknikk i endring. Denne blir i så fall mer dramatisk enn en overgang fra «passiv» til «interaktiv» mediebruk.

Diskusjonen i den følgende fremstillingen handler om (1) hvordan kringkastingens transmisjonsfunksjon er i ferd med å bli avløst eller i hvert fall supplert av fjernsyn og radio som lagringsmedier, og hvordan disse mediene fungerer som programstrøm og database, og (2) hvordan kringkastingens teknologisk funderte henvendelse til offentligheten står i forhold til personalisert bruk av radio og fjernsyn. Det er etter min mening her de avgjørende endringer av det jeg kaller for kringkastingserfaringer finner sted; og det som skjer her er mer gjennomgripende enn en mulig endring fra mer passive til mer aktive TV- og radiobrukere som følge av medienes digitalisering og konvergens. De pågående endringsprosessene griper ikke minst inn i radio og fjernsyn som en distinkt kommunikativ arkitektur. I sin kjerne handler prosessene om kringkasting som et prinsipielt offentlig gode i brytningsfeltet mellom personaliserte tilbud og en sterkere individualisert tilegnelse. Det spørs om de pågående endringene er så pass radikale at man kan tale om nye kulturteknikker.

Medier som kulturteknikker

«Kulturteknikker er operative prosesser i omgangen med ting og symboler … og de kan forstås som kroppslig habitualiserte og rutiniserte kompetanser …» (Krämer & Bredekamp 2003:18). Det er tale om både produksjons- og bruksteknikker. Medier er basert på teknologier av ulike typer, og deres innhold produseres ved hjelp av ulike teknikker. Tilsvarende er deres brukergrensesnitt av teknologisk karakter og åpner for bestemte bruksteknikker. Dette gjelder så ulike kulturelle uttrykk som en roman fra 1850 og et dataspill fra vår tid. Eksemplene viser samtidig at det som formidles også er ferdigheter; i dette tilfellet å lese en trykt tekst og å navigere i et digitalt univers ved hjelp av konsoller og joysticks.

Media literacy

Ferdighet eller kompetanse spiller en sentral rolle i teorien om media literacy, 1 som er en av flere teoretiske tilnærminger som ser på medier som kulturteknikker. I dens opprinnelige og snevre betydning betegner «literacy» evnen til å lese og skrive en tekst, i motsetning til «orality», den muntlige kulturen. En person som er «literate» er belest, og i overført betydning fortrolig med den kulturelle kanon og høykulturen mer generelt. En «illiterate» person er derimot analfabet, i både bokstavelig og overført betydning.

Skoler og andre utdannelsesinstitusjoner har tradisjonelt vært de steder hvor lese- og skriveferdigheter blir formidlet. Den tredje fundamentale kulturteknikk, ved siden av å lese og skrive, er å regne. Noen mener at digital kompetanse er en fjerde kulturteknikk (Andersen 2003:15ff, Søby 2003). Også formidlingen av denne ferdigheten har skolene begynt å ta seg av. Ut over å lese og skrive handler den i høy grad om å bruke søkemaskiner, orientere seg i store informasjonsmengder, lagre og gjenfinne data, fortolke multimodale tekster og kommunisere med andre.

Historisk sett tegner det seg et bilde av minst tre betydningsfulle brytninger i forbindelse med introduksjonen av nye medier: fra muntlighet til skriftlighet til elektroniske medier (Innis 1951; McLuhan 1962, [1964] 1999; Ong [1981] 1992). Det var særlig film, radio og fjernsyn som skapte nye (men også omstridte) former for literacy. De er ikke knyttet til leseferdighet, men til forståelse av informasjon og underholdning via lyd og bilder. Dette har på noen måter demokratisert kulturen, ved å gi også «analfabeter» muligheten til å delta i den offentlige samtalen og kulturelle diskursen. På den andre siden er det blitt hevdet at særlig fjernsyn ikke bidrar til utviklingen av intellektuelle ferdigheter, men virker skadelig i et rasjonalt, logos-orientert perspektiv som er karakteristisk for skriftspråket (Postman 1985).

Kittlers tilnærming til medier som kulturteknikker

«Hermann-von-Helmholtz-Zentrum für Kulturtechnik» ved Humboldt Universität, Berlin,2 har viet sitt arbeid til en både beslektet og alternativ tilnærming til medier som kulturteknikker. Sentrets mest kjente representant er Friedrich Kittler. Han bygger blant annet på Harold Adams Innis, Marshall McLuhan, Michel Foucault, Jacques Lacan, den franske etnografen Marcel Mauss3 og Claude Shannons matematiske kommunikasjonsmodell. Medier, også tradisjonelle medier som boken, er for Kittler informasjons- og kommunikasjonssystemer som teknologisk sett fungerer i form av transmisjon, lagring og prosessering av data. I en av hans mest kjente bøker, Aufschreibesysteme 1800/1900, på engelsk Discourse networks 1800/1900 (Kittler [1985] 1990), undersøker han utviklingen fra den romantiske til den modernistiske litteraturen som et skifte mellom ulike systemer for å skrive ned, lagre, distribuere og motta data. Ifølge Kittler, som har sin bakgrunn i litteraturvitenskapen, formidler medier som kulturteknikker ikke primært tekster, men de etablerer perspektiver på og gir imaginær adgang til verden, avhengig av de ulike teknologiske arkitekturer og brukergrensesnitt de opererer med. Medier fungerer derfor alltid transformativt, i kraft av deres ulike materialiteter. Teknologiske betingelser som lagringskapasitet, prosesseringshastighet, måter å overføre signaler på, måter å bruke numeriske systemer på, symboler, simulasjoner etc. påvirker særlig brukernes mentale strukturer, og på en viss måte også kulturelle prosesser.4

Det nærmeste Kittler-skolens tilnærming er kommet en definisjon av medier som kulturteknikker hittil er følgende: «… Medieinnovasjoner som uttrykk for kulturteknikker i endring er situert i skiftende forhold mellom skrift, bilde, lyd og tall som åpner nye spillerom for persepsjon, kommunikasjon og kognisjon …».5

En teori under utvikling

Tilnærmingen til medier som kulturteknikker er preget av fruktbar tverrfaglighet (sosiologi, litteraturvitenskap, pedagogikk, psykologi, antropologi med mer), men også av en bredde og manglende presisjon som kan gjøre den vanskelig å håndtere. Særlig Innis og McLuhan tilskriver medieutviklingen meget vidtgående kulturelle konsekvenser i et makrososialt perspektiv: Medier revolusjonerer kulturer og samfunnsformasjoner. Analysen av mulige endringer i et meso-perspektiv er sannsynligvis mer interessant, ikke minst fordi de er noe lettere å identifisere enn omveltninger som typisk foregår i løpet av lengre tidsrom.

Et annet problem er at oppfattelsen av medienes effekter i disse tilnærmingene har teknologideterministiske trekk, særlig i McLuhans versjon. Men nye medieteknologier og formidlingsteknikker fører ikke automatisk til nye bruksteknikker, og resulterer med dette heller ikke automatisk i sosiokulturelle endringer. Teknologiene selv er en del av samfunnsutviklingen og blir preget av dens økonomiske og politiske forhold, før de, på sin side, påvirker samfunn og kultur. Også Kittler, som både bruker og kritiserer McLuhan, har en tendens til å se noe mekanisk på medienes funksjoner, med brukerne mer som objekter enn som handlende subjekter.

I mitt eget perspektiv er medier som kulturteknikker spesifikke måter å produsere og tilegne seg kulturelle erfaringer og sosiokulturelle ferdigheter på. Begrep som «å produsere» og «å tilegne seg» signaliserer at medier som teknologier både produseres og brukes aktivt, med muligheten til å styre «effekten» i mer enn bare én retning. Det er til og med mulig og i praksis ikke engang sjelden at slike effekter er paradoksale, eller utvikler seg på annen måte enn intendert. Kringkasting som teknologisk distribusjonssystem er ett av mange eksempler på at kulturteknikker kan ha en mer ambivalent enn entydig virkning. Det samme gjelder utviklingen av radio og fjernsyn i retning databaser, i form av opptak på personaliserte videoinnspillere (PVR), mp3-spillere, podkasting etc. Når disse forhold belyses i denne artikkelen, skjer det altså uttrykkelig med utgangspunkt i at medier stiller bestemte grensesnitt og bruksmåter til rådighet som har påvirkningskraft, men ikke determinerer bruken. På lignende måte bruker jeg formuleringen «medienes kommunikative arkitektur»6 i betydning av teknologiske rammebetingelser som inkluderer spillerom.

Hinsides aktiv–passiv-dikotomien

Fjernsyn og radio er massemedier, karakterisert ved at de sprer signaler fra en sentral sender til mange mottakere, både i betydning av apparater og medlemmer av et publikum.7 Tilsvarende analyseres kringkastingsmedier tradisjonelt som massemedier, og publikums rolle som masse versus individer og som passiv versus aktiv har stått sentralt.

Kringkastingens enveiskommunikasjon har gitt rik anledning til både populærvitenskapelig kritikk av den passive fjernsynsbruker og vitenskapelig debatt omkring spørsmålet om passiv og aktiv mediebruk. Den britiske Cultural Studies-tradisjonen, med særlig innflytelse mellom ca. 1980 og 1990, så ut til å ha satt en sluttstrek for denne debatten ved å argumentere for at mediemottakere er prinsipielt aktive som fortolkere av medienes polysemiske tekster.8 Men i den siste tiden er debatten blusset opp for fullt igjen: Denne gangen gjelder det den aktive eller, mer presist, interaktive bruker av computere og andre digitale medier versus den «gamle» passive bruker av analogt TV og radio.

En av de mest polemiske nyere kritikere er George Gilder, som forkaster fjernsyn fra et teknologisk perspektiv: «These technologies dictated that television would be a top-down system – in electronic terms, a ‘master–slave’ architecture. A few broadcast centers would originate programs for millions of passive receivers, or ‘dumb terminals’» (Gilder [1990] 1994:40).

Aktiv–passiv-dikotomien artikulerer også en annen tankefigur: et mediehierarki som plasserer ulike medier ulike steder på en kulturell rangstige. Særlig fjernsyn har alltid vært plassert langt nede, og har i det siste åpenbart rykket ned et trinn til, siden PC og Internett har erobret førsteplassen.9 Mens det før i tiden var lesing (av nesten hva som helst) som ble holdt opp som det bedre alternativ, er det i dag bruk av digitale medier som har høyest status. PC-ens høye status skyldes at den forbindes med arbeidsplassen og nyttefunksjoner (som søk etter informasjon), mens TV enda sterkere enn før blir knyttet til underholdning. Seiter forklarer denne nye forskyvning i hierarkiet delvis med kommersielle interesser: «Television audiences are no longer the desirable demographic they once were … The sexy high spenders are the Internet surfers. They are guys – and I do mean guys – too busy to watch TV anymore» (Seiter 2002:131).

Det er ikke få aktører som regner med at den mest grunnleggende endringen av kringkastingen vil være at enveistransmisjon avløses av toveiskommunikasjon eller at radio og fjernsyn blir interaktive medier. SMS-TV med fokus på publikumsbidrag er et forsøk i denne retningen.10 Andre former for interaktivitet man har eksperimentert med, særlig i England og særlig i forhold til fjernsyn, er kamerastyring, shopping, spill, banktjenester med mer. Det er slett ikke utelukket at «interaktiv radio» og «interaktivt fjernsyn» kan videreutvikles og bli populære; hittil tyder de fleste undersøkelser imidlertid på en ganske avdempet interesse for og vilje til å bruke radio og fjernsyn som interaktive medier.11 Den norske bakkenettløsningen for digitalt TV12 legger heller ikke opp til utstrakt interaktivt bruk (så langt).

Diskusjonen om aktiv og passiv mediebruk, særlig knyttet til de nye mediene, er ikke irrelevant, men den kan avlede oppmerksomheten fra andre og muligvis mer avgjørende endringer som foregår for tiden. Et par eksempler kan illustrere hvordan aktiv–passiv-dikotomien ikke bare er ufruktbar, men til og med kan være misvisende: Bruken av PC og Internett er ikke per se aktiv, mens radiolytting og TV-seing per se er passiv. Det finnes ganske passive måter å bruke nettet på, for eksempel ved bare å lese chatsider uten å legge inn noen bidrag selv. Empiriske studier tyder på at PC og Internett mer generelt er i ferd med å miste sin status som arbeidsrelatert og kunnskapsorientert aktivitet og like mye knyttes til «passiv underholdning» og «sløving» som fjernsynsbruk.13 Det er heller ikke sikkert at bruken av radio og fjernsyn som «bakgrunnsstøy» eller bruken av underholdningsprogrammer mer generelt er bevis for en «passiv» resepsjonsholdning. Fortolket som kulturteknikker kan slike tilsynelatende passive bruksmønstre få en ganske annen betydning. Dette blir et viktig poeng i min analyse.

Programstrøm – database

Tradisjonelle kringkastingsprogrammer består av forholdsvis distinkte enheter (for eksempel nyheter fulgt av sport fulgt av en episode av en serie på 25 minutter etc.), men sammen danner disse det som Raymond Williams kaller for flow: en strøm av mer eller mindre heterogene elementer som lytterne og seerne typisk følger med over en periode, også på tvers av programskillene (Williams [1975] 1990:78ff). Den typiske opplevelsen av radio og fjernsyn er preget av at man enten bare åpner for en kanal og følger med det som sendes, eller at man velger et bestemt program på et bestemt klokkeslett og gjerne fortsetter på samme kanal en tid etterpå. På kommersielle kanaler er reklamen en del av strømmen, og brukerne utvikler forskjellige teknikker ved enten å «ta dem med», ved å overse og overhøre dem eller ved å skifte kanal for å unngå kontakten helt.

I flerkanalsamfunn kan seerne konstruere en egendefinert strøm ved å skifte mellom kanalene. Prinsipielt kan man være med på en kanal i både lange og meget korte perioder. Beredskapen til å være med i en programstrøm varierer med programmets attraktivitet og antall kanaler. Adgangen til bare få kanaler skaper normalt flere «trofaste» seere som følger med i lange perioder; i et flerkanalsunivers er seerne typisk mer tilbøyelige til å bli utålmodige og lete etter noe bedre etter kort tid. Uansett følger seerne kanalenes programstrøm, ved i en viss grad å la seg kontrollere av den eller «hengi seg» til den i lengre eller kortere tidsintervaller.

Å være i programstrømmen er å være mottakelig

Å lytte til eller se kringkastede programmer konstituerer en spesifikk resepsjonsmodus. Den kan som nevnt før gi inntrykk av passivitet, men den kan også kalles for en reseptiv eller mottakelig holdning hos brukerne. En slik innstilling åpner for at man både får med seg ting man er interessert i fra før, og kan oppdage nytt. Det man på denne måten får med seg er ikke nødvendigvis alltid relevant eller berikende. Programstrømmen kan både få en til å ta imot noe man i etterkant egentlig ikke syntes var viktig eller som rett og slett var sløsing med tid, og noe som man på forhånd ikke visste var interessant.

Den som følger strømmen kan sies å ha en holdning av velvillig, men ikke nødvendigvis ukritisk åpenhet for senderens tilbud. På en viss måte inviterer mottakeren senderen til en dialog med sine egne oppfatninger, inklusive fordommer. I et samfunnsmessig perspektiv impliserer det å følge kringkastingens strøm en mottakelighet for andres meninger og ting i den sosiale verden, også for noe som ligger utenfor ens snevre, private interesseområder.

Kringkastingens tidsskjema og ritualisering av hverdagen

Kringkastingen opererer typisk som programradio og -fjernsyn, karakterisert av en mer eller mindre stor variasjon i det tilrettelagte stoffet, tilbudt i et tidfestet sendeskjema. Den tidslige utfoldelse og dynamiske fremstilling av stoffet, i løpet av for eksempel ti, i dag gjerne 24 timer, er noe av det mest karakteristiske for den tradisjonelle kringkastingserfaringen. Lytterne tilpasser sin timeplan til programstrukturen, som programmet på sin side tilpasses den intenderte målgruppens sannsynlige timeplan. Motstandere av kringkastingsprinsippet, som Gilder, ser diktatoriske trekk i denne sendeformen som binder brukerne tidsmessig til kanalene. Men brukerne kan både oppleve den som tvangstrøye og som en velkommen ledesnor for å tilrettelegge fritiden sin.

Radio og TV kan på denne måten fungere som små og større ritualer i hverdagens tidsstruktur. Særlig populære (i hvert fall i Norge) er nyhetssendingene, mest typisk om morgenen på radio, om kvelden på TV. Folk innretter sine gjøremål etter disse tidspunkter, ved for eksempel å være ferdig med husarbeidet innen Dagsrevyens start. Radio- og fjernsynskanalenes fastlagte tidsskjema har i mange husholdninger ikke bare vært med på å strukturere den daglige rytmen, men også ukedagene og årets forløp. Både radio og fjernsyn sender gjerne «serier», dvs. faste programinnslag, på en bestemt dag i uken. Dertil kommer markeringen av bestemte årstider og høytider; i Norge er det kongens nyttårstale, påskekrim, julekalender og andre iscenesettelser som inviterer til rituell bruk.14

Noen sier at kringkasting ikke bare strukturerer, men også er med på å konstruere hverdagslivet (Morley 1992:251ff; Scannell 1996:21). Man kan videre påstå at radio og fjernsyn med sine sendeskjemaer har vært med på å konstituere både menn, kvinner, ungdom og barn som publikum og sosiale aktører, med spesifikt tilrettelagte programmer. Særlig nyhetsmedier kan i tillegg fungere som «daglig konstruksjon av statsborgerskap» («citizenship») (Schrøder & Phillips 2005).

Kringkastingens produksjon av tilstedeværelse

En annen viktig side ved kringkastingens kommunikative arkitektur er dens preg av livaktighet og samtidighet som er med på å produsere inntrykket av tilstedeværelse.

Kringkasting har to tidsmodi i forhold til resepsjonen. Det normale er samtidighet mellom utsendelses- og mottakelsestidspunktet, som gir inntrykk av umiddelbarhet (immediacy) og livaktighet (liveness). Mer sjelden er selve live-modus: samtidighet mellom produksjons-, utsendelses- og resepsjonsøyeblikket. Å se og lytte til noe mens det skjer, «i virkeligheten», har vært og er stadig en særlig fascinerende erfaring, om det er en stor direktesendt fotballkamp eller bilder fra en naturkatastrofe. Men uansett «ekte» live eller bare «livaktighet», formidler radio og fjernsyn inntrykk av samtidighet. Dette skjer grunnleggende ved disse mediers typiske direkte henvendelse til lytterne og seerne gjennom annonsørene av programmene, folk i studio og andre aktører som faktisk snakker samtidig med at publikum lytter til dem. Det er utsendelsestidspunktet som faller sammen med seernes og lytternes tid.15

Sagt på en annen måte gir det å lytte til radio og se fjernsyn inntrykk av at man er vitne til noe som skjer. Denne vitnefunksjon («witnessing») er for John Ellis kringkastingens mest karakteristiske egenskap; særlig fjernsyn har med dette innført «en ny måte å persipere verden på» (Ellis 2000:6ff). Å ha inntrykk av å være til stede ved de begivenheter som det sendes fra, er i hvert fall også en viktig komponent i kringkastingens store popularitet. Kringkastingens tid er «presens»; kringkasting likefrem produserer «presens», i betydning av både nåtid, nærvær og tilstedeværelse:

The liveness of broadcast covering is the key to its impact, since it offers the real sense of access to an event in its moment-by-moment unfolding. This presencing, this re-presenting of a present occasion to an absent audience, can powerfully produce the effect of being-there, of being involved (caught up) in the here-and-now of the occasion (Scannell 1996:84).

En særlig effekt av kringkastingens tidsskjema og samtidighet er at det normalt er mange eller i hvert fall en del andre som hører eller ser det samme akkurat da. Ifølge McLuhan er et massemedium ikke så mye karakterisert av publikums størrelse, men av «erfaringen av en felles tilstedeværelse» (Holmes 2005:40f). Eller: Kringkasting skaper en følelse av kontakt til andre, ved å konstituere et spredt og ukjent publikum av «andre» som deler det samme øyeblikk (Ellis 2000:74f). Jeg skal komme tilbake til kringkastingens konstruksjon av fellesskap i et senere avsnitt.

Programstrømmens flyktighet

Programmenes eksistens i tid betyr at de bare framtrer her og nå, det vil si, de er flyktige. Er det noe man ikke får med seg, enten fordi mottaket er forstyrret eller man har kommet for sent inn i sendingen, kan man ikke gå tilbake, som for eksempel i en bok. Samtidig har den konstante bevegelsen i signalene vært en viktig grunn til radioens og fjernsynets popularitet, i tråd med det moderne (storby)livets raskt skiftende sanseinntrykk og dynamiske perseptuelle erfaringer ellers.

Kringkastingsstrømmens flyktighet åpner for en kritikk i retning av at programmene er betydningsløse. Mye av den tidlige akademiske kritikken av særlig fjernsyn og dets «flimmer» bygger på denne flyktige karakteren til signalene: Kulturell betydning kunne bare oppnås ved bøker, malerier og andre artefakter som etterlater varige spor.

Men også programmenes flyktighet har kulturell betydning. Den krever særlige (kultur)teknikker for å håndteres, for eksempel avgjørelser om hva som er verdt å få med seg, hva som skal huskes og hva som kan glemmes, samt strategier for faktisk å få med seg hva man vil (ved å rette oppmerksomheten mot noe) og sile fra det man ikke synes er relevant (ved å overhøre eller overse noe annet). Slike teknikker er både fysiologisk-perseptuelle og mentale prosesser som det ville være høyst interessant, men også meget krevende å utforske empirisk.

Bruk av kringkasting som sekundæraktivitet

Radio og fjernsyn er medier som tillater en uanstrengt, avslappet og ikke alltid fullt oppmerksom resepsjon, inklusive mediebruk som sekundæraktivitet. Dette betyr at man gjør noe annet mens radioen eller fjernsynet «durer». Radioen kan være på mens man pusser tenner om morgenen, kjører bil eller buss til jobben, er hos frisøren eller på et verksted. Fjernsyn krever mer oppmerksomhet, men er i ferd med å få en lignende funksjon: Man kan følge med på lydsiden når man lager middag, leser avis eller diskuterer noe med sin samboer. Effekten er ambivalent:

På den ene siden reduserer brukerne innsatsen til en slags «monitoring», som betyr at man følger med liksom med et halvt øye og øre, og konsentrerer oppmerksomheten når noe relevant dukker opp i strømmen. Bruk av radio og fjernsyn har på denne måten ofte mer karakter av orientering her og nå enn av vedvarende engasjement. På den annen side utvikler brukerne med en slik delt oppmerksomhet nye teknikker som egentlig er ganske avanserte. Det blir derfor misvisende å betegne bruken av fjernsyn og radio som sekundæraktivitet med «passiv bakgrunnsbruk», og karakterisere den som den «laveste form for engasjering» (Ling & Thrane 2002). Å lytte til radio mens man gjør noe annet er ikke særlig passivt, men en simultan aktivitet på flere felt. Det er en form for multitasking og krever en særlig innsats. Men teknikken er så pass habitualisert at den neppe kjennes som en særlig aktivitet.

Tradisjonell radio og fjernsyn er også lite anstrengende rent perseptuelt. Særlig analogt fjernsyn har få sterke sanseappeller, med sin heller dårlige bilde- og lydkvalitet. Mer krevende formater med lyd og bilde fantes bare i radioens og fjernsynets tidligste eksperimentelle faser, og bare få endringer har skjedd siden. Noen av dem var innføringen av stereolyd og fargefjernsyn. Først i nyeste tid finner man perseptuelt mer krevende brukergrensesnitt på fjernsyn, særlig med split-screen hvor for eksempel nyheter leses opp av en person i studio mens andre meldinger presenteres skriftlig i form av et løpende bånd nederst på skjermen, eller hvor skjermen er delt opp i et mer komplekst format med flere simultane budskap. Dette stiller høyere krav til både persepsjon og fortolkning, og tillater ikke aktiviteter ved siden av, med mindre man velger å gå glipp av en del av informasjonen.

Enveiskommunikasjon som serverer informasjon og underholdning uten at det koster brukerne større anstrengelser, kan være en av de viktigste grunnene for kringkastingens store popularitet. Kritikere som henviser til nye mediers fordeler i form av interaktive funksjoner, overser gjerne at denne kommunikasjonsformen krever betydelig større innsatsvilje og fysisk energi enn mange brukere er villige eller i stand til å yte. Man kan ikke holde på med en PC som sekundæraktivitet. «Å få med seg noe» fra radioens og fjernsynets programstrøm uten større innsats, og gjerne mens man gjør noe annet, kan være en av de viktigste kulturteknikker som disse medier formidler via deres spesifikke kommunikative arkitektur.

Radio og TV som database

Så å si alle hittil nevnte egenskaper ved tradisjonell kringkasting endrer seg når radio og TV transformeres fra transmisjonsmedier til lagringsmedier.

Lagring av programmer og bruk av dem, uavhengig av kringkastingens strøm, er ikke noe prinsipielt nytt. Båndopptageren for radio ble brukt allerede i 1960-årene, først med spoler, så med kassetter; de siste ble en stor suksess, ikke minst i form av innspilte kassettbånd av høy kvalitet som man kunne kjøpe. Videomaskinen (VCR) hadde allerede i 1970-årene, særlig med VHS-formatets gjennombrudd, revolusjonert fjernsynsseingen i form av at man kunne se på noe uavhengig eller så å si ved siden av programmets aktuelle strøm, enten en kjøpt eller lånt videokassett eller et opptatt program. Den tidsforskutte lytting og seing, uavhengig av kringkastingsstrømmen, spiller imidlertid en meget mer sentral rolle i den pågående omstillingen til digitalisering og konvergens.

Den økte bruken av transmisjonsmediene radio og fjernsyn som lagringsmedier med individuelt styrte avspillingsmuligheter, er etter min vurdering en betydningsfull endring. Dagens populære ipod og hjemmekino, med avspillingsutstyr av høy teknisk kvalitet, er på en måte bare en foredlet versjon av den gamle video-aftenen eller walkman-musikk etter eget valg. Men nyere, mer avanserte former for spesielt fjernsyn som database er ikke bare en liten teknisk forbedring: De endrer relasjonen til og bruken av de tradisjonelle kringkastingsmediene mer grunnleggende. Her er en rekke avanserte muligheter basert på digital lagring og prosessering:

Flere fjernsynskanaler, ikke minst allmennkringkastere som BBC, har planer om å gjøre sine arkiver tilgjengelige for brukerne. Foreløpig skjer dette bare for små deler av programmet og gjennom web-TV. I fremtiden kan arkiver, tilgjengelige gjennom TV-apparatet, og sannsynligvis også gjennom radioapparatet, bli en viktig del av en kanals tilbud. Dette åpner for mange timers informasjon og underholdning utenfor den kringkastede programstrømmen.

Tradisjonelle opptak skjedde manuelt, med en noe omstendelig programmering av videobåndopptageren, og lagringskapasiteten var begrenset til få timer. Ved hjelp av avanserte elektroniske programguider (EPG) kan man oppta mer målrettet og effektivt;16 med DVR og PVR (ulike former for personaliserte videoinnspillere) er det mulig å programmere fjernsynet med egne profiler slik at man automatisk får opptak av foretrukne temaer. Med harddiskutstyr økes lagringskapasiteten vesentlig. I slike opptak kan også reklamene siles bort.

Et konkret eksempel: Istedenfor å se på NRKs nyheter kl. 19, en naturdokumentar på samme kanal kl. 19.30, en krim på TV2 og til slutt en episode av et reality-program på TV3, kan man etter dagens gjøremål sette seg ned og åpne en disk som har opptatt bare naturprogrammer fra ens kanaler den dagen. Med dette kan man unngå å kaste bort tid på temaer man i utgangspunktet ikke er interessert i, men man unngår også konfrontasjonen med eventuelt interessante og viktige emner som kan dukke opp i formater man har valgt bort.

Personaliserte opptak kan også brukes til nyhetsprogrammer, i form av tematiske seleksjoner; slik får man levert skreddersydd informasjon om emner utelukkende av personlig interesse. Heller ikke dette er prinsipielt nytt, fordi vi også tidligere har kunnet luke ut nyhetsinnslag av mindre personlig interesse ved å se vekk eller snakke med noen i rommet. Men det som kan ha alvorlige konsekvenser er at man med personaliserte nyhetsopptak helt kan unngå berøringen med programstrømmens sammensatte tematikk og på denne måten ta til seg en ganske ensidig meny.

En annen ny mulighet er å laste ned fjernsynsprogrammer fra filer lagt ut på Internett, typisk episoder av populære serier fra USA som ikke er kommet til Europa ennå. Dette skjer gjennom fildeling (mest kjent for distribusjon av musikk) og ved hjelp av programvare som BitTorrent. Mens programmer tatt opp med PCR mottas forsinket i forhold til utsendelsestidspunktet, tillater denne type fildeling at man kan se noe før det blir kringkastet gjennom nasjonale medier. I begge tilfeller melder brukerne seg så å si ut av et (nasjonalt) seerfellesskap. Lagring av programmer krever også en rekke nye teknikker som programmering, arkivering, indeksering og ulike former for avspilling. En avspillingsteknikk er scanning som tillater brukeren å hoppe over «kjedelige» passasjer og bare ta til seg «godbitene».

Det gjenstår å se hvorvidt personaliserte menyer kan endre fjernsynets kvalitet fra noe heller lavkulturelt til noe som oppleves som høy kvalitet, og tilsvarende endre fjernsynsresepsjonen fra en mer eller mindre distrahert aktivitet til en dypt involvert kommunikativ handling. Samtidig kan en slik bruksmåte samfunnsmessig sett bli mer fattig fordi den kan redusere folks inntak av informasjon til få områder.

En sosialt sett ganske avgjørende endring er at tilgangen til informasjon og underholdning via radio og TV blir avhengig av særlige kompetanser og økonomiske ressurser når man bruker radio og fjernsyn som avanserte lagringsmedier. Dette står i sterk motsetning til den både billige og egalitære adgang til tradisjonell kringkasting. Som konsekvens kan man tenke seg et skille mellom folk som bare bruker den lett tilgjengelige aktuelle programstrømmen og folk som i tillegg råder over store informasjons- og underholdningsressurser i form av lagret stoff.

Bruken av fjernsyn som lagringsmedium, med sterk vekt på å personalisere inntaket av informasjon og underholdende stoff, er svært treffende blitt betegnet som «MeTV». Dette i motsetning til et «Vi» som tradisjonell kringkasting appellerer til.

Personaliserte fjernsyns- og radioerfaringer er både relevante og verdifulle, men de kan være sosialt problematiske når de går på bekostning av informasjon om felles anliggender og artikulasjon av «andres» kulturelle og politiske erfaringer. Kringkastingens funksjon av å gi innsikt i verden utenfor kan betraktes som en særlig viktig oppgave i dagens pluralistiske og multikulturelle samfunn (Touraine 2000; Jauert & Lowe 2005:175).

Offentlige tilbud – individualisert tilegnelse

De elektromagnetiske bølgene som transporterer signalene har i mange land, derunder Norge, hittil blitt betraktet som et offentlig gode. Tilsvarende er faktisk nettet offentlig eiet, i Norge et bakkenett, i form av master som er installert på fjelltopper, med lik adgang for enhver, med ganske få, geografisk betingede unntak. I et land med mange vanskelig tilgjengelige bygder var denne offentlige forvaltningen av nettet avgjørende for at det kunne skapes et massepublikum gjennom kringkasting som system. Helt til i dag organiserer kringkastingssystemet den største offentligheten i Norge.

Kringkastingens gaveøkonomi og «radikale offentlighet»

Kringkastingens enkle teknologiske funksjon for brukerne består i at den sprer signaler til alle som er innenfor senderens rekkevidde og som har et brukbart mottakerapparat. Kringkasting formidles enten gratis, av reklamefinansierte kanaler, eller mot en moderat lisens som er lik for alle. Dette gjør kringkasting, politisk sett, til et egalitært distribusjonssystem som i prinsippet betyr lik adgang til informasjon og underholdning, uavhengig av pengepungen. Noe av det egalitære handler også om at fjernsyn i praksis benyttes av alle befolkningsgrupper, uavhengig av alder, kjønn og andre demografiske data.

I motsetning til aviser, bøker eller computere, er kringkastingsmedier innrettet slik at flere kan bruke dem samtidig. Fjernsyn brukes gjerne til felles seing, om det er i familien eller blant venner; radioen kan som sagt stå på hos frisøren eller i et bilverksted og høres av alle tilstedeværende. Denne appell til flere enn én bruker er en grunnleggende egenskap som på en meget konkret måte illustrerer kringkastingens prinsipielle henvendelse til en offentlighet.

Radioens og fjernsynets tidlige fase var preget av knapphet, både i form av mengden av kanaler og antallet programmer sendt i løpet av et døgn. Dette samlet til gjengjeld mange eller til og med «alle» omkring de få eksisterende tilbud. Slik kunne for eksempel NRK-Fjernsynet etablere en svært bred offentlighet rundt eksempelvis de daglige kveldsnyhetene eller et underholdningsprogram som «Kvitt eller dobbelt» over lang tid. De siste årtiers kanalmangfold har segmentert denne offentligheten, men kringkasting er prinsipielt stadig offentlig orientert.

Kringkasting betyr spredning (dissemination), noe som John Durham Peters fortolker i analogi til den bibelske såmannens brede spredning av såkorn. En slik bred spredning til alle er ifølge Peters en kommunikasjonsform som er «radikalt offentlig» (Peters 1999:53) og grunnleggende demokratisk. Budskapet som kringkastingen sprer er et inkluderende offentlig gode; det er en slags gave som alle kan benytte seg av og som ikke krever annet fra brukernes side enn lisensbetaling. Det er også en «generøs» spredning på den måten at mye går til spille (ved at det faller på stengrunn).

Paddy Scannell støtter denne fortolkningen, særlig tanken om «radikal offentlighet», ved å understreke at den historiske endringen som kringkasting innførte først og fremst besto i at «begivenheter som hittil var forbeholdt et spesielt publikum ble allment tilgjengelig for og fikk allmenn interesse for et nytt allment publikum» (Scannell 2005:138). Paradoksalt nok har på denne måten nettopp kringkastingens sterkt kritiserte enveiskommunikasjon, med spredningen av samme budskap til mange, til samme tid, hatt viktige samfunnsmessige og kulturelle konsekvenser, på godt og vondt.17 Både i et offentlighets- og i et maktperspektiv ligger store påvirkningsmuligheter i selve denne kommunikative arkitekturen.

Kringkastingens agendasetting-funksjon

Kringkastingen er, med dens offentlige tilgjengelighet, særlig velegnet til å levere innspill til offentlig debatt; dette er blitt betegnet som dens agendasetting-funksjon. Radio og fjernsyn kan ha stor innflytelse ved både å definere temaer og få dem diskutert i offentligheten. Det finnes mange eksempler på konkrete politiske tiltak, lovendringer og holdningsendringer gjennom særlig fjernsynets offentlige fremstilling av en sak. Noen ganger er det gagnlig, noen ganger kan det føre til heller kortsiktige og/eller populistiske tiltak. Uansett er muligheten for å sette dagsordenen en kulturteknikk, en spesifikk prosess som kan føre til sosiokulturelle endringer. Alene seleksjonen av bestemte saker (med tilsvarende fortielse av andre) kan ha stor samfunnsmessig og kulturell betydning.

I et kritisk perspektiv kan man avvise at sentrale aktører som de store kringkastingskanalene bestemmer hva som folk skal tenke på og diskutere. Dette er en av grunnene til Internettets popularitet; dets desentraliserte struktur innebærer nettopp også alternative agendasettinger. Tilsvarende kan folk foretrekke å finne sine egne agendaer med målrettede søk i databaser i stedet for å følge for eksempel fjernsynsnyhetenes hovedoppslag.

Konstruksjon av fellesskap

Kringkasting kan skape fellesskap, i kraft av dens spredningsteknologi og samtidigheten i mottaksøyeblikket. Ikke noe annet distribusjonssystem er i stand til dette i samme grad så langt. Svært generelt sagt formidler kringkasting informasjon, kulturelle erfaringer og verdinormer som kan bli til referanserammer for dem som følger med. David Morley taler om kringkastingens invitasjon til «å plugge seg inn og å delta i det som senderen tilbyr» og karakteriserer det som en kommunikativ handling i slekt med begrepet fellesskap («community») (Morley 1992:269).

Kringkastingens teknologi muliggjør også konkrete fellesskap av lyttere og seere foran apparatet, typisk i hjemmet. Fjernsynet ble, i hvert fall i dets tidlige fase, betegnet som «familiefjernsyn» (Morley [1986] 1990; Spigel 1992). En film som Radio Days 18, som portretterer en amerikansk familie i 1940-årene, illustrerer tydelig denne funksjonen også for radioens vedkommende.

Kringkastingens tidlige fase var, som nevnt før, karakterisert av få kanaler som til gjengjeld samlet mange lyttere og seere. Dette har hatt avgjørende konsekvenser for konstruksjonen av nasjonale fellesskap. Kanaler som BBC og NRK har spilt en aktiv og særdeles viktig rolle i etableringen av slike medierte nasjonale fellesskap. Også dette konstituerer en maktfunksjon som er diskutabel. Teoretisk sett er «nasjonalt fellesskap» blitt karakterisert som en konstruksjon (Anderson 1983). I praksis ser det ut til at det nasjonale fellesskapets dominans i de siste årtier er blitt angrepet fra flere sider, og kan sies å være svekket i dag, noe som kan spores til mer individuelle smaks- og livsstilsorienterte mediebruksmønstre; nye radio- og fjernsynskanaler som temakanaler er et tydelig eksempel.

Det mest utpregede tilbud rettet mot et fellesskap er allmennkringkastingens «omnibus»-programmer, et tilbud av «litt av hvert», populærkulturelle genrer og formater, blandet med mer eller mindre store mengder opplysningsstoff. Det tematiske mangfoldet eller programmenes heterogenitet, det brede spektrum av innslag både mht. innhold og presentasjonsformer, kort sagt variasjonen, er uten tvil en grunn til kringkastingens popularitet. Baksiden av mangfoldets og avvekslingens medalje er at «alt» for «alle» nesten nødvendigvis blir problematisk. Henvendelse til «alle» krever en sterk mainstreaming, med menyer som passer for «alle», dvs. som skal tilfredsstille alles smak eller i hvert fall ikke (fra)støte noen. Slike menyer blir lett konvensjonelle, forutsigbare og heller upolitiske enn kritiske. En meny for «alle» kan faktisk være en meny som i virkeligheten ikke treffer noen helt.

Scannell (2005:139) holder fast ved kringkastingens fellesskapsdimensjon, blant annet med sin tese om at kringkasting skaper et slags allment publikum med en allmenn interesse. Kringkastingens kommunikative arkitektur konstituerer ifølge Scannell et publikum som er interessert i et felles gode og som med dette spiller en viktig rolle for demokratiet. Dette kan virke noe optimistisk, ikke minst fordi dagens utvikling går i retning av en sterkere fragmentering av dette publikum. Men dette er ikke noen tilstrekkelig grunn for å oppgi kringkastingens prinsipielt gode betingelser for å skape felles fora som kan være særlig viktige i multikulturelle samfunn med bl.a. religiøse konflikter.

Å få verden inn i stuen

En av de mest karakteristiske egenskaper ved kringkastingens funksjon i forhold til hjemmet som det typiske sted for å motta dens signaler, er dens artikulasjon av det offentlige og det private, det lokale og det globale. Her spiller kringkastingens spesielle kommunikative arkitektur i form av å kunne sende fra et fjernt sted direkte inn i «stuen», og å formidle nasjonale og internasjonale begivenheter til folks private liv, en avgjørende rolle.

Elektroniske bølger stopper ikke ved landegrenser. Og transmisjonsteknologien er konstant blitt utviklet i retning av å nå til og fra stadig fjernere himmelstrøk. Kringkasting har derfor fra starten vært den teknologi som mange mente ville kunne bringe den store verden inn i folks «lille» hverdag og ville bringe folk over hele verden nærmere sammen. En fotokonkurranse i det norske programbladet Hallo! Hallo! fra 1926 kåret et vinnerbilde som viser en familie med høretelefoner rundt et radioapparat, med tittelen «En pust fra den store verden til de ensomme fjellbygdboere i Numedal» (Halse & Østbye 2003:59). Arnheim omtaler i 1930-årene kringkastingens «respektløse overflyvning av klasse- og landegrenser» som «en åndelig begivenhet av dimensjoner» (Arnheim [1933] 1979:133) og innleder sin fremstilling nettopp med en skildring av hvordan «hele verden» kommer inn i en liten italiensk havneby gjennom et radioapparat. Hans kommentar er for øvrig: «Dette er kringkastingens store mirakel» (Arnheim [1933] 1979:11).19 En av McLuhans mest kjente påstander er at de elektroniske medier transformerer verden til «en global landsby».20

Den sanselige erfaringen av verden gjennom medier som overskrider den menneskelige persepsjonens fysiske grenser,21 både i rom og tid, var faktisk en av de sterkeste attraksjoner for i hvert fall det tidlige radio- og fjernsynspublikum. Radio ga og gir stadig kontakt til fjerne land gjennom et stort antall kanaler på ulike bølgelengder med til dels meget lang rekkevidde; utenlandske fjernsynskanaler har alltid vært mindre lett tilgjengelige hvis man ikke hadde satellittmottagerutstyr. Men også fjernsyn ble i sine første årtier sterkt assosiert med «den store verden», i form av en metafor som «vindu mot verden», et bilde som betegnende nok også framstiller denne kontakten som naturlig, ikke som medieformidlet og iscenesatt. Den imaginerte deltakelsen i begivenheter «ute i verden», langt fra ens faktiske fysiske tilstedeværelse, og i samtid, er blitt en vane, men kan i visse situasjoner virke magisk også i dag.

Hvorvidt de typisk nasjonalt organiserte kringkastingskanaler faktisk har klart å formidle den store verden, er usikkert. De har i hvert fall vært med på å påvirke vår persepsjon og vårt bilde av verden. Potensielt kan de gjøre det på en mer utpreget måte; teknologien for å formidle globale kollektive erfaringer er til stede. Ikke minst digitalisering muliggjør at vi prinsipielt kan ta inn et langt større antall kanaler enn noensinne tidligere. Paradoksalt nok ser ikke den pågående digitaliseringen ut til å styrke kringkastingens perspektiv mot den store verden. I hvert fall i Norge kommer digitalt fjernsyn, distribuert av bakkenettet, ikke til å gi adgang til et stort antall (utenlandske) kanaler; dette gjorde og gjør heller ikke de eksisterende kabelpakker, og satellitt-TV gjør det i stadig mindre grad, på grunn av økende kryptering av programmer. Teknologiske muligheter blir tydelig innskrenket av økonomiske og politiske interesser.

Me-TV og personlig radio

Kringkastingens konstruksjon av fellesskap, bl.a. med programmer «for alle», er ikke alltid det mest spennende for enhver. Langt fra alle forsvarer derfor denne funksjonen. De hilser det velkommen at det teknologisk sett blir stadig lettere å «melde seg ut» av særlig allmennkringkastingens nasjonale brukerfellesskap og konstruere sine personlige programmer. Dagens muligheter for slike tilegnelser er videreutviklinger av tidligere former for individuell anvendelse av kringkastingens fellestilbud.

Temakanaler som fokuserer på et bestemt emne, for eksempel sport eller spillefilm eller naturdokumentar, kan være et alternativ ved at man på denne måten får mer spesifikk og ofte mer personlig relevant informasjon. I et kritisk perspektiv bryter slike tilbud med allmennkringkastingens politisk-ideologiske prinsipp ved at man, istedenfor å få med seg forskjellige ting av offentlig interesse, kan stenge en lang rekke informasjoner ute og dyrke sin spesielle smak. Det er et interessant paradoks at også allmennkringkastere som NRK har opprettet både temakanaler og kanaler for bestemte publikumssegmenter; mest tydelig er det på radiosiden, med nyskapninger som NRK Alltid Klassisk og NRK Alltid Nyheter. Med slike kanaler kan det sies at NRK har tatt høyde for folks forskjelligheter, muligens for ikke å overlate initiativet til kommersielle kanaler alene.

Et brudd med prinsippet «få kanaler for alle» skjedde også ved at fellesskapet omkring en kanal som NRK-Fjernsynet ble splittet opp ved at flere og flere husholdninger fikk adgang til et flerkanalsunivers gjennom kabel- eller satellitt-TV. Som konsekvens begynte familiemedlemmene, ikke minst barn og unge, å trekke seg tilbake til sine egne programmer, på sine egne rom. Familiefellesskap og et nasjonalt fellesskap omkring et program har på denne måten i ganske lang tid bare kunnet etableres unntaksvis.

Nyheter er muligens det mest dramatiske eksemplet på endringer i kringkastingen som et offentlig og felles gode. Når folk oppgir kringkastingens hovednyhetsprogrammer og følger med i oppdaterte nyheter på temakanaler for nyheter (for eksempel CNN og den nye nyhetskanalen på TV2) på tekst-TV eller i nettaviser, er det få felles dagsordener de kan forholde seg til. Enhver får så å si en annen versjon, avhengig av på hvilket tidspunkt hun eller han har sjekket. Å sjekke nyhetsutviklingen, gjerne særlig i forhold til en enkelt sak, blir i det hele tatt en ny aktivitet – i stedet for å følge med i en lengre presentasjon av ulike temaer.

Radio og fjernsyn mister med dette sin mulighet til å kunne sette politiske og kulturelle dagsordener ved å informere mange om det samme på samme tid. En konsekvens av dette er at informasjonen om felles anliggender svekkes. Bruker man radio og fjernsyn som database, forsvinner erfaringen av det som McLuhan og Ellis kaller for «felles tilstedeværelse».

På radiosiden kan man konstatere en lignende utvikling fra allmennkringkastingskanaler som kunne samle mange lyttere jo færre kanaler som fantes, til personlige programmer lagret i en ipod, helst med musikk, eller lastet ned som podkasting. Resepsjonen skjer her gjerne ikke bare i egen tid, men også på et eget sted, uavhengig av hjemmet, mobilt, «on the move».

En mer individualisert tilegnelse av kringkastingsprogrammenes fellestilbud har, som sagt, vært forberedt lenge. Men det som skjer for tiden (og kommer til å skje i den nærmeste fremtiden), er sannsynligvis bare begynnelsen på mer radikale endringer i retning av at kringkastingen mister sin evne til både å etablere en felles tid og et felles sted. Det som vi ser tydelige konturer av er «min tid» og «mitt sted» for å se fjernsyn og lytte til radio.

Det finnes imidlertid minst to interessante trekk som går mot en slik personalisering av fjernsyn og radio: hjemmekinoen, som igjen er i stand til å samle familien (typisk omkring DVD-film vist på en stor skjerm), og live-programmer fra store begivenheter. Det siste kan være en trend som forsterker seg når flere og flere programmer blir lagret og mottas asynkront. Dette kan fremkalle motreaksjoner i form av et behov for (igjen) å være med i aktuelle, synkrone overføringer av begivenheter.

Radio- og fjernsynsbruk i dag er en blanding av å følge kringkastingens tradisjonelle transmisjonsfunksjoner i større eller mindre fellesskap og å operere med mer selvbestemte, individuelle, navigerende brukerhandlinger. Om man vil, kan man snakke om at radioens og fjernsynets tradisjonelle push-funksjoner allerede lenge før digitaliseringens gjennombrudd er blitt supplert med pull-funksjoner. Samtidig har særlig (allmenn)kringkastingens samlende funksjon og dens funksjon som felles kulturell referanseramme blitt svekket lenge.

En ny kulturteknikk?

Avslutningsvis vil jeg kort diskutere hvorvidt de endringene som foregår i tradisjonell kringkasting kan karakteriseres som endringer av kringkastingen som en spesifikk kulturteknikk.

Med hensyn til produksjonen av fjernsyn og radioprogrammer, ser det ut til at det tradisjonelle kringkastingsprinsippet i form av å sende en strøm av tidfestede programmer lever i beste velgående; meg bekjent skjer det for tiden ikke nedleggelser av verken TV- eller radiostasjoner. Men ved siden av tidfestede og synkront mottatte programmer finnes det i økende grad to andre tilbud: oppdaterte nyhetsprogrammer som inviterer mer til å sjekke utviklingen punktuelt enn å følge med i lengre sekvenser, og tilretteleggelse av kanalenes stoff i form av streaming på web eller i form av digitale arkiver. Også det siste resulterer i mer målrettete informasjonssøk enn i lengre opphold i en strøm av ulikt stoff. Kringkasting i dag er typisk tilgjengelig både som synkrone programstrømmer og som databaser. Om dette dobbelte tilbud opprettholdes eller om kringkastede programmer reduseres eller til og med forsvinner, er vanskelig å si. For tiden er oppslutningen omkring de tradisjonelle transmisjonsformer åpenbart stadig tilstrekkelig stor.22

Det er imidlertid en tydelig tendens til at kringkastingen mister sin karakter av «gave» (mot lisensbetaling) og blir sterkere kommersialisert, særlig i form av at fjernsynet tilbys mer og mer som kanalpakker mot faste gebyr, pluss tilleggstjenester som krever ekstra betaling. Dette kommer til å endre kringkastingen som et egalitært og felles gode i høy grad: tilgangen blir avhengig av folks økonomi, og det kan oppstå et skille mellom folk som bare får med seg en slags grunnforsyning gjennom tradisjonelle radio- og fjernsynskanaler, og folk som har rik tilgang til informasjon og underholdning gjennom stoff fra ulike databaser i tillegg.

En av kringkastingens mest vesentlige kulturtekniske funksjoner, dens agendasetting i form av at mange opplever å være til stede i samme øyeblikk, går mer eller mindre tapt når for eksempel nyhetsresepsjonen personaliseres. Brukerne blir i stedet henvist til å navigere på egen hånd i et ganske uoverskuelig antall av nyhetssaker og finne sine egne agendaer. I et politisk perspektiv er dette en svekkelse av kringkastingen som et forum for offentlig informasjon og felles kulturelle referanserammer, og med dette en mulig svekkelse av kringkastingens demokratiske funksjon.

Paradoksalt nok kan nettopp den ofte lite engasjerte bruken av radio og fjernsyn, inklusive deres bruk parallelt med at man gjør noe annet, formidle relevant informasjon om verden. Det er ikke mange andre medier som tillater at man på en slik uanstrengt måte «får noe med seg» fra verden omkring. På et symbolsk plan er man med dette i forbindelse med verden utenfor en selv. Dette skjer ved at man gir kringkastingsprogrammer adgang til ens egen verden.

Resepsjonen av radio og særlig fjernsyn karakteriseres i tiltagende grad av en omvendt logikk: at man skaffer seg målrettet tilgang til bestemte programmer eller deler av dem, istedenfor mer åpent å ta imot kanalenes programtilbud, med beredskap til å lytte til «andre» og «annet» enn det man umiddelbart er opptatt av. Dette svekker kringkastingens sosiale funksjon i dobbelt forstand: Den synkrone resepsjonen av programmer av mer allmenn interesse, typisk sammen med (ukjente) andre, og det konkrete lytter- og seerfellesskap i hjemmet omkring bestemte programmer, eroderes med nedlasting av programmer av personlig interesse eller sjekking av for eksempel nyhetsprogrammer mht. bestemte saker.

Å skaffe seg tilgang til informasjon og underholdning, eller «aksess», er mer krevende enn «resepsjon» av et program. Aksess er den typiske tilnærming til en computer. Her må kringkastingsbrukerne avgjort lære nye teknikker: programmere, finne, laste ned, arkivere og, ikke minst, finne igjen det man har samlet. En slik bruk av radio og fjernsyn som database kan virke som en overføring av en ny kulturteknikk, lært i omgangen med PC-en, til medier som opprinnelig har en ganske annen resepsjonslogikk.

Mer overordnet kan man si at mens kringkastingen konstituerer et generelt interessert publikum som er parat til å følge et heterogent tilbud av programstrømmer over lengre eller kortere tid, genererer radio og fjernsyn som databaser spesielt interesserte og individuelt orienterte brukere som målrettet oppsøker en bestemt type informasjon. Med dette får publikum tilgang til ganske ulike verdener: den ene multi-tematisk og tilegnet i samtid (og eventuelt i samme rom) med andre, den andre nettopp tema-orientert og i egen tid og rom. Den ene kan oppleves berikende, men kan også innebære at man kaster bort tid på lite relevant stoff; den andre oppleves gjerne som mer effektiv bruk av tid, men kan også gi et forkortet perspektiv på verden. Her er det i hvert fall ikke noe som kan kalles for mer aktiv eller passiv medieresepsjon. Det er, prinsipielt, heller ikke tale om noe som per se er bedre eller dårligere. Det er ikke annet enn ulike prosesser og kommunikative handlinger i et kulturteknisk perspektiv.

Man kan etter dette konkludere med at kringkastingen faktisk er i ferd med å bli en ny kulturteknikk, som vesentlig består i at en kommunikasjonsarkitektur som konstituerte et vi, med fokus på likhet, bred interesse og fellesskap, suppleres av og muligens blir avløst av kommunikasjonsformer som konstituerer et jeg, med fokus på forskjell og spesialinteresser. Dette er to like berettigede, men motstridende behov. Alain Touraine (2000) behandler dette problem programmatisk under overskriften Equality and difference, i et globalt perspektiv.23 Relatert til mediene kan man si at mens tradisjonell kringkasting fremmet idealene om likhet og fellesskap, men forsømte forskjellene, fremmer digitaliseringsprosessene personlige forskjeller på bekostning av interessen for felles goder. Ett av de største problemer for kringkastingens fremtid ligger i å forene disse to behov. Eller, mer positivt sagt, men stadig uten å kunne tilby løsninger: Det er nettopp i spenningsfeltet mellom fellesskap og forskjell at digitalt radio og fjernsyn er ved å etablere seg som en ny kulturteknikk.

Barbara Gentikow, professor

Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen

e-post: Barbara.gentikow@infomedia.uib.no

Referanser

Andersen, Bent B. (2003): Skolen I Tiden. Væsentlige elementer i en fortsatt it-udbygning. 2. udgave. Vejle: Kroghs Forlag.

Anderson, Benedict (1983): Imagined communities. Reflections on the origin and spread of nationalism. Revised edition. London: Verso.

Arnheim, Rudolf ([1933] 1979): Rundfunk als Hörkunst. München, Wien: Carl Hanser Verlag.

Brecht, Bertolt ([1932] 2002): „Der Rundfunk als Kommunikationsapparat. Rede über die Funktion des Rundfunks». In: Pias, Claus et al. (Hrsg.): Kursbuch Medienkultur. Die massgeblichen Theorien von Brecht bis Baudrillard, s. 259–278. Stuttgart: DVA.

Colwell, Tim (2005): «Interaktives TV: Als Ergänzung zum traditionellen Fernsehen akzeptiert». Media Perspektiven, nr. 3:125–133.

Eliassen, Knut Ove (2002): kittler.friedrich.a@litterære.lagringsmedier.hum. En introduktion til Friedrich A. Kittlers medieteori. Kritik (København), årg. 35, nr. 159:29–43.

Ellis, John (2000): Seeing things. Television in the age of uncertainty. London, New York: I.B. Tauris Publishers.

Gentikow, Barbara (2005): «Limiting factors for embracing ITV: Television as a cultural form and the embodiment of media use». In: Jensen, Jens F. (ed.): Proceedings from EuroITV 2005, 3rd European Conference on Interactive Television, pp. 61–67. Aalborg University, Denmark.

Gentikow, Barbara (2006): Media literacy. Paper presentert på Norsk Medieforskerlags årskonferanse 2006, Bergen.

Gilder, George ([1990] 1994): Life after television. Revised edition. New York, London: W.W. Norton & Company.

Hall, Stuart (1980): «Encoding/decoding». In: Culture, media, language. Working papers in Cultural Studies, 1972–79, pp. 128–138. London: Hutchinson.

Halse, Ketil & Helge Østbye (2003): Norsk kringkastingshistorie. Oslo: Det Norske Samlaget.

Holmes, David (2005): Communication theory. Media, technology and society. London: Sage.

Ihde, Don (2002): Bodies in technology. Minneapolis, London: University of Minnesota Press.

Innis, Harold Adams (1951) The bias of communication. Toronto: Toronto University Press.

Jauert, Per & Gregory Ferrell Lowe (eds.) (2005): Cultural dilemmas in public service broadcasting. RIPE@2005. Göteborg: Nordicom.

Kittler, Friedrich ([1985] 1990): Discourse networks 1800/1900. Stanford, Calif.: Stanford University Press.

Kittler, Friedrich ([1986] 1999): Gramophone, film, typewriter. Stanford, Calif.: Stanford University Press.

Kittler, Friedrich (2002): Optische Medien. Berliner Vorlesung 1999. Berlin: Merve.

Kittler, Friedrich, Norbert Bolz & Christoph Tholen (Hrsg.) (1994): Computer als Medium. München: Fink.

Krämer, Sibylle (2006): «The cultural techniques of time axis manipulation». Theory, Culture & Society, vol. 28, 7–8:93–109.

Krämer, Sibylle & Horst Bredekamp (2003): «Kultur, Technik, Kulturtechnik: Wider die Diskursivierung der Kultur». In: Krämer, Sibylle & Horst Bredekamp (Hrsg.): Bild, Schrift, Zahl, s. 11–22. München: Wilhelm Fink Verlag.

Kress, Gunther (2003): Literacy in the new media age. London, New York: Routledge.

Ling, Rich & Kristin Thrane (2002): «I don’t watch television to like learn anything». The leisure use of TV and the Internet. First Monday. http://www.firstmonday.org.issues/issue7_1/ling/index.html

Mauss, Marcel (1936): «Les techniques du corps». Journal de Psychologie Normale et Pathologique, vol. 32:271–293.

McLuhan, Marshall (1962): The Gutenberg galaxy. The making of typographic man. Toronto: University of Toronto Press.

McLuhan, Marshall ([1964] 1999): Understanding media. The extensions of man. Cambridge, Mass., London: The MIT Press.

Morley, David ([1986] 1990): Family television. Cultural power and domestic leisure. London, New York: Routledge.

Morley, David (1992): Television, audiences and cultural studies. London, New York: Routledge.

Ong, Walter J. ([1981] 1992): Orality and literacy. The technologizing of the word. London, New York: Routledge.

Peters, John Durham (1999): Speaking into the air. A history of the idea of communication. Chicago, London: The University of Chicago Press.

Postman, Neil (1985): Amusing ourselves to death. Public discourse in the age of show business. New York: Viking.

Potter, W. James (1998): Media literacy. Thousand Oaks: Sage.

Scannell, Paddy (1996): Radio, television and modern life. A phenomenological approach. Oxford: Blackwell Publishers.

Scannell, Paddy (2005): «The meaning of broadcasting in the digital era». In: Jauert, Per & Gregory Ferrell Lowe (eds.): Cultural dilemmas in public service broadcasting. RIPE@2005, pp. 129–142. Göteborg: Nordicom.

Schrøder, Kim Christian & Louise Phillips (2005): «The everyday construction of mediated citizenship. People’s use and experience of news media in Denmark». In: Jauert, Per & Gregory Ferrell Lowe (eds.): Cultural dilemmas in public service broadcasting. RIPE@2005, pp. 179–197. Göteborg: Nordicom.

Seiter, Ellen (2002): Television and new media studies. Oxford: Clarendon Press.

Selberg, Torunn (1993): «Television and ritualization of everyday life». Journal of Popular Culture, vol. 26, no. 4:3–9.

Selberg, Torunn (1995): «Fjernsynsvirkelighet og hverdagsvirkelighet. Om bruk av fjernsyn i den norske hverdagen». In: Selberg, Torunn (red.): Nostalgi og sensasjoner. Folkloristisk perspektiv på mediekulturen, s. 247–276. Åbo: NIF.

Silverstone, Roger (1994): Television and everyday life. London, New York: Routledge.

Spigel, Lynn (1992): Make room for TV: Television and the family ideal in post-war America. Chicago: University of Chicago Press.

Søby, Morten (2003): Digital kompetanse. Fra 4. basisferdighet til digital dannelse. ITU problemnotat 10.06.03.

Touraine, Alain (2000): Can we live together? Equality and difference. UK: Polity Press.

Williams, Raymond ([1975] 1990): Television, technology and cultural form. London: Routledge.